I Troms og Finnmark fylkeskommune finnes det i dag 3281 ansatte.
I 2019 var det 3117 ansatte tilsammen i de to fylkeskommunene.
Det er altså en økning på 164 ansatte etter at Troms og Finnmark ble vedtatt slått sammen av Stortinget i 2017, med virkning fra 1.1.2020.
I administrasjonsdelen er det tilsammen 604 ansatte, derav 206 som tilhører samferdsel.
Her er oversikten over antallet ansatte og fordelingen hentet fra et notat i fylkeskommunen:
Brorparten av økningen av nyansatte skyldes de 49 oppgavene som ble overført fra den sentrale staten i Oslo og den regionale statsforvalteren.
Samferdsel utgjør hovedtyngden.
De fleste av 3281 ansatte har tunge oppgaver og kjenner arbeidspresset. Men ikke alle.
Troms og Finnmark fylkeskommune har kjørt med dobbel administrasjon siden 2019 og skal gjøre det minst til 2024. Det betyr at en stor andel av nesten 400 ansatte har desto mindre å gjøre. Pandemien har sendt også mange av dem på «gjemmekontor».
Jeg har hørt om ansatte som har vært svært fornøyd med ordningen. Hus og hytter er blitt pusset opp de to siste årene. Byggevareforretninger over hele landet melder om betydelig omsetningsøkning.
Men hva gjør dette med ansatte som føler de egentlig kke har meningsfylte oppgaver – enten det er hjemme eller borte?
I de tunge kompetansemiljøene har fagfolk komplekse oppgaver som gjør arbeidsdagen meningsfull. De føler at jobben er faglig utfordrende. De trives.
Derfor har det kommet reaksjoner fra nettopp disse miljøene på at de ikke får gjort jobben sin tilfredstillende fordi det skjer enda en omstillingsprosess.
Dette håpløse arbeidet med å splitte en sterk fylkeskommune tilbake til de to tidligere betydningsløse og økonomisk svakere, skaper forståelig nok frustrasjoner.
De ansatte på samferdselsavdelingen i Alta er ikke spurt, og synes det brukes mye tid på en unødvendig reversering slik dette oppslaget i Altaposten viser:
Forleden kom jeg over et innlegg skrevet av en ansatt i Viken fylkeskommune som jobber i den administrative delen. Hun bor i den nordøstre delen av Viken. Hun er frustrert over at de i verste fall skal omstilles når de nå omsider har etablert et faglig godt og forutsigbart miljø.
Hun skriver bl.a.:
«Jeg er sliten av å ha vært i omstilling i fire år. Jeg vet ikke om jeg blir med på lasset videre, for det blir fire nye år med omstilling. Åtte sammenhengende år med omstilling er mye, det.
Jeg ligger våken om natta på grunn av dette. Jeg elsker Viken fylkeskommune nå (det hadde jeg ikke trodd i 2018). Jeg tappes av energi av tanken på at Viken skal deles opp, og alle prosessene som ligger foran oss.»
Innlegget finner du her.
Ville noen i sentraladmnistrasjonen i Tromsø eller Vadsø kunne skrevet noe lignende?
Hvorfor er ikke flertallet i Troms og Finnmark fylkesting (Ap, SV og Sp) opptatt av dette? Ikke minst siden to av partiene til vanlig er opptatt av de ansattes rettigheter og krav på et forsvarlig arbeidsmiljø med meningsfulle og relevante arbeidsoppgaver?
Eller er forklaringen så enkel at mange av de ansatte i sentraladministrasjonen heller vil fortsette i en ordning som er preget av «arbeid for trygd»-tenkningen? At man har et sosialt møtested med få krav, få oppgaver og 100 % lønn? Med ledere som ikke har forventninger og hvor deres arbeid ikke føles verdifullt? «Men sånn går nu dagan!».
Det har vært en oppsiktvekkende eksplosjon i antall ansatte i sentraladministrasjonen på fylkeshuset i Vadsø.
Da Finnmark fylkeskommune fortsatt hadde driftsansvar for sykehustjenestene, utgjorde helsebudsjettet 2/3 av fylkeskommunens budsjett.
Etter at Stoltenberg-regjeringen i 2001 fikk Stortinget med på å overføre sykehusene FRA fylkeskommunen til statlige helseforetak, var det totalt sammen ca. 70 årsverk på fylkeshuset i Vadsø.
I 2019 var tallet ansatte kommet opp i 140 !
For Vadsø kommune var jo dette svært bra. Når fylkeskommunen styrt og ledet av Vadsø-miljøet slik har tilført 70 nye ansatte med hus og familier, har det selvsagt styrket Vadsø.
Det var en trøst da det statlige flyktningemottaket ble nedlagt med en betydelig reduksjon i innbyggertallet som konsekvens.
I 2022 er det fortsatt 140 ansatte i administrasjonen i Vadsø!
Ikke 0 slik den Vadsø-ledete aksjonen «For Finmark» sammen med Sp klarte å skremme finnmarkingene med før den berømte hjemmesnekra «folkeavstemninga» i 2018.
Vadsø har ikke tapt en eneste arbeidsplass på fylkeshuset, men jeg vet om mange i Finnmark som fortsatt tror det.
Og da får det slike følger som dette:
De som har måtte ta den største belastninga er fagfolk i den videregående skole. Flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) har etter valget sist høst bestemt seg for å starte oppsplittinga. Det betyr at begge fylkene skal tilbake til den økonomiske situasjonen de hadde i 2019 før sammenslåinga. Da var som kjent Finnmark sin økonomi svært anstrengt. Som eneste fylkeskommune gikk de med stort driftsunderskudd.
Flertallet har nå bestemt at Finnmark allerede fra i år skal redusere drifta med 30 mill kr i år økende til 50 i 2025!! Hvordan skal de klare det? De største kostnadene er lønn. Kompetente folk koster, og de er attraktive for enhver fylkeskommunal arbeidsgiver.
Som tabellene øverst viser, befinner 2 av 3 ansatte seg i videregående skole – siden det er det største tjenesteområdet. I andre fylkeskommuner er andelen høyere – fordi de allerede har redusert den tidligere store andelen ansatte i sentraladministrasjonen – fra dobbelt til mer en ordinær administrasjon.
Derfor vedtok fylkestinget å legge ned noe så smertefullt som tilbud i den videregående skolen. Slik kan man si opp lærere, lektorer og skoleledere og spare penger. Men samtidig fjerner de noe så vesentlig som ungdommens muligheter for å skaffe seg utdanning og arbeid. Dette er jo selve grunnlaget for et fullverdig voksenliv!
Er det rart både unge og eldre i Finnmark nå er forbannet på slike politikere?
Nettopp fordi vi har vært en samlet og sterk fylkeskommune de to siste årene, har vi hatt økonomi til å beholde tilbudene i den videregående skolene. Troms og Finnmark har sammen bedre rygg til å bære kostnadene ved den store gjelda enn hva de har hver for seg.
Nå når øksa for budsjettkutt er henta fram, sier det seg sjøl at kutt på 50 millioner betyr at minst 60 stillinger i videregående skoler i Finnmark skal bort.
Hva er da igjen? Jo, de har berget alle stlillingene på fylkeshuset i Vadsø – mens resten av Finnmark må redusere!
Noen som snakket om tilflytting ? Om vårt behov for mer kompetanse?
Fylkesrådet er såvidt innom dette i sin ellers famøse og sterkt mangelfulle utredning:
De har havna på at kompetansamiljøene tjener på at Troms og Finnmark står samlet, og vil tape på en splittelse.
Dette har fått varselklokkene til å ringe rundt om i Finnmark. Så vondt ønsker vi ikke verken ungdommen eller den sterkt økende andelen mennesker med helse-, pleie- og omsorgsbehov. Vi trenger flere fagfolk i både fylkeskommunen og i samtlige kommuner, ikke færre.
Et annet resultat av regionreformen ble at også fylkesmannsembetet ble reorganisert. Nå skulle det ikke være 19 fylkesmenn lenger (egentlig 18 fordi Oslo som var omringet av Akershus ble pålagt å ha felles).
Det skulle bli 11 – slik antallet regioner ble vedtatt av Stortinget.
Fylkesmannen (som nå kalles Statsforvalteren) fikk sitt hovedsete for Troms og Finnmark i Vadsø, med underavdeling i Tromsø. Også dette betydde en skjerming av stillinger i Vadsø, på bekostning av Tromsø.
Regjeringa la den gang til grunn at en flytting av oppgaver og ansatte fra såvel staten i Oslo og regional statsforvalter til fylkeskommunene, måtte bety færre ansatte i «Statens hus». Til sammen 27 færre stillinger. Målt mot de 164 nye stillingene i fylkeskommunen, ble det altså netto 137 stillinger i vekst for Troms og Finnmark.
Denne tabellen viser utviklingen. Også her har Vadsø kommet godt ut.
Troms hadde i snitt 10 flere stillinger enn Finnmark fram til 2018 da statsforvalterne ble slått sammen – tilsvarende som for fylkeskommunene fra 2020.
I dag har de 2 flere stillinger.
Konklusjon: Skremselspåstandene før den hjemmesnekra «folkeavstemningen» i 2018 om at Vadsø ville miste alle arbeidsplassene til Tromsø viste seg som det fremgår her å være en ren løgn.
Tallene overfor viser at Vadsø er den eneste kommunen i Finnmark som kan si seg fornøyd etter to år med en felles fylkeskommune og felles statsforvalter.
Likevel later Vadsø kommunes ordfører og den Vadsø-ledete aksjonen «For Finnmark» som om de er hardt rammet av at Troms og Finnmark ble slått sammen.
Sannheten er at det er resten av Finnmark som nå må bære byrdene av at flertallet i fylkestinget har starta oppsplittinga av Troms og Finnmark. Den dårlige økonomien i Finnmark betyr massive reduksjoner i det videregående skoletilbud for ungdommen vår de kommende år – langt mer enn reduksjonen i årskullene skal tilsi.
Fylkestinget ba i mars 2020 fylkesrådet om å lage en utredning slik at fylkestinget evt. kunne søke om å bli oppsplittet. Utredninga kom i forrige uke, og var en ren politisk utredning. Den mangler oversikt over økonomiske konsekvenser, den sier ingenting om de negative konsekvensene og den ønsker ikke å la innbyggerne mene noe.
Det vanlige er høringer når det offentlige kommer med forslag til betydelige endringer. Man kan til og med spørre innbyggerne i rådgivende folkeavstemninger FØR avgjørelsen skal tas.
Fylkesrådet vil ikke ha noen innblanding i dette. De ønsker ikke å bruke demokratiet, men mener de vet mer enn folket!
I mitt neste blogginnlegg skal jeg vise hvor mye penger som er involvert for fylkespolitikerne. Ligger det en forklaring der for hvorfor ikke den varslede inndelingen skjedde etter valget, og hvorfor fylkespolitikere opptrer som de gjør?
Her har du i alle fall link til en gruppe som ønsker å bringe inn fakta og kunnskap inn i debatten.
«For Nord» ønsker å styrke Troms og Finnmark sine muligheter til å utvikle denne regionen for å få mer aktivitet, økt tilflytting, økt bolyst og et næringsliv som utnytter våre fortrinn.
Bli deltaker i gruppa, og bidra med dine viktige synspunkt!
(Hvis du klikker på bildet, kommer du rett til gruppa hvor du trykker på «medlems-knappen» ).
Det er viktig at flest mulig nå engasjerer seg mens det ennå er tid til å redde «Norges viktigste region».
Ryggmargsrefleksjoner 