Stikkordarkiv: Venstre

Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Publisert av
3

Er russere som tror på russisk stats-TV dumme?

Det er nærliggende å stille spørsmålet etter denne reportasjen i NRK forleden. Her går det fram at mange russere, men ikke alle, bosatt i Norge er sterkt kritisk til Putin og Russlands militære angrep på den suverene staten Ukraina. Dette er en handling som er i strid med FN-pakten, som er FNs “grunnlov”.
Den bygger på prinsippet om suverenitet og erklærer at alle medlemsland er suverene og likestilte. Ingen land har rett til på å bestemme over et annet land eller gå inn i et annet land med militære styrker uten tillatelse.

Skjer dette likevel, har et land som er angrepet rett etter artikkel 51 i FN-pakten lov til å forsvare seg. De har også lov til å be om våpen (salg eller donasjoner) fra andre land.


Hva så med de russere som likevel tror på russisk stats-TV? Er de dumme, i betydningen lite kunnskapsrike eller mangler de evnen til kritisk tenkning? Eller er det naturlig og forståelig?

Russere , nordmenn, franskmenn eller kinesere osv. vokser opp i land som er preget av deres lange forhistorie. Historien skaper tenkemåter som påvirker. Ikke minst i synet på hva er «staten»; samfunnet som omgir oss.

Dette synet og denne oppfatningen hamres inn i generasjon etter generasjon og blir vår tenkemåte.
Gjennom Russlands lange historie er det fra far til sønn blitt innprentet: «Vi må stole på våre kloke ledere».

Russland er sterkt preget av tsar-dømmet fra 1400-tallet fram til 1917, og kommunismens fra 1917 – 1991. Tsaren var etter egen og borgerskapet/kirken innsatt av Gud, og hadde bestemte egenskaper som ga han forutsetninger for å styre.

Ordet tsar kommer fra det latinske ordet caesar. Og nettopp romerrikets Cæsar var et forbilde da fyrsten Ivan 3. rundt 1480 erklærte Moskva som «det 3.Rom» og fikk laget våpenskjoldet vi kjenner igjen den dag i dag; den dobbelthodete ørnen. Den var tidligere brukt i det bysantiske riket, deretter i det tysk-romerske.

Russlands våpenskjold fra Ivan 3.

Med unntak av tsar Peter den store på 1700-tallet, var det ingen andre russiske ledere som hadde tro på det vi i vesten kaller liberale demokrati med en tredeling av makten (lovgivende, utøvende og dømmende).

Ideen var at disse skulle være gjensidig kontrollert slik at ikke makt ble sittende på få hender.

1700-tallets opplysningstid i Europa fremelsket vitenskap, kunnskap og en generell opplyst befolkning.

Det ble dannet flere vitenskapsakademi i Europa, med tilknytning til de mange gamle universitet som hadde fremmet vitenskapelig tenkning i over 600 år allerede for de eldste.

Russland fikk sitt første universitet i 1724, lagt til den nye storbyen som Peter den store fikk bygget og gitt navn til i 1703; St.Petersburg.

Peter 1. ( den store )

Tsar Peter den store ønsket mer vestlig tenkning inn i konservative Moskva, og bestemte derfor at St. Petersburg skulle være hovedstaden.

Bondeopprøret mot Romanov-familien og deres makt i Moskva, endte det med at Vladimir Lenin og Lev Trotsky tok over i oktoberrevolusjonen i 1917 da tsar Nikolai II abdiserte – svært motvillig.

Deretter ble Sovjet-unionen etablert fra 1922, bygd på kommunismens forestilling om at mennesket er kun et middel for makthaverne, en brikke i kollektivet og har ingen egenverdi i seg sjøl.

Altså stikk i strid med de politiske ideene som opplysningstiden ga Europa og Amerika.

Da Lenin døde få år etter at Sovjetunionen var dannet, overtok Josef Stalin i 1924. Han forsto maktspillet. Stalins styre var preget av samme persondyrkelse som tidligere ble gitt tsarene. Han krevde og gjennomførte en ekstrem maktkonsentrasjon, og hadde lite omtanke for de brutale konsekvenser av hans politikk. Stalin mål var å undertrykke enhver opposisjon gjennom detaljstyring, ydmykelse og vilkårlig terror.

Foto: ChessDailyNews







Stalin døde i 1953.

Deretter valgte kommunistpartiet Nikita Khrusjtsjov som ny førstesekretær. Det betydde i praksis at all makt lå i hans hender. Det førte til konfrontasjoner med daværende statsminister fram til 1958, Bulganin. Khrusjtsjov var mot Stalins tenkning og praksis, og overtok også som statsminister i 1958.

I Øst-Tyskland som tilhørte Sovjetunionens geopolitiske område som resultat av forhandlingene etter 2.verdenskrig, var det en nervøs Walter Ulbricht som begynte å frykte svakhetene i kommunismen. Han ønsket derfor en mur mellom Øst- og Vest-Tyskland med grensegjerder hvor kun nødvendig ferdsel kunne skje.

Ulbricht skrev bl.a. følgende i et brev til Khrusjtsjov:

“De siste års erfaringer har bevist at det ikke er mulig for et sosialistisk land som DDR å utføre fredelig konkurranse med et imperialistisk land som Vest-Tyskland med åpne grenser. “

Muren ble påbegynt i i august 1961 og sto ferdig i 1965 med første del av mur og elektriske gjerder. På slutten av 1970-tallet var den ferdig med sine 155 km sperre mot at innbyggere hjernevaska med kommunisme i øst skulle forville seg og forvirre sin hjerne ved å besøke den liberale verden.

I årene som fulgte etter 1964 valgte kommunistpartiet en rekke førstesekretærer i ulik alder. De fleste var kun der i kort tid før alderdommen avsluttet karrieren.

I mellomtiden foregikk det en utvikling i de mer intellektuelle og liberale kretser i de store byene i Russland. Mikhail Gorbatsjov ble valgt som ny partisekretær i 1985, og han var dristig ved å tenke annerledes og nytt. Han ville ha mer åpenhet (glasnost) og reformer for å endre det som ikke fungerer godt for innbyggerne (perestrojka). Fra 1988 ble han president, men fikk sterk motstand av konservative kommunister som ville beholde alle sine privilegier og en sterk Sovjet-union i en verden hvor vestlige, liberale ideer hadde vind i seilene.

Putins hemmelige ID-kort funnet i Stazi-arkivene
Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990

KGB-offiser Vladimir Putin kom tilbake fra Dresden i Øst-Tyskland med kone og to barn da muren ble revet i 1989, og var dypt fortvilet over oppløsningen av Sovjet-unionen. Hans drøm var fortsatt det store russiske riket som skulle strekke seg fra grensa mot Tyskland i vest til Stillehavet i øst.

Da motstanderne av Gorbatsjov skjønte konsekvensen av «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (reformer/endringer), ga de han husarrest mens de brukte hæren til å fremtvinge et skifte i Kreml.

Vi husker fortsatt da Jeltsin ba generalene snu kanonløpet på tanksene bort fra folket og mot «det hvite hus» der de nye makthaverne gjorde seg klare til å overta.





Putin var smart nok til å forstå at han måtte spille på lag med vinnerne. Han ble forfremmet av Jeltsin, og ble statsminister i aug. 1999. Da Jeltsin gikk av som president 1999, overtok Putin fordi han ble utpekt av Jeltsin.

Putin har senere beholdt makten, bl.a. gjennom valg som ble fikset. Vi husker foto tatt av stemmeurner som allerede var fylte med stemmesedler for Putin før valglokalene ble åpnet. Han ikke sansen for det liberale demokrati. Selv om domstolen er på papiret uavhengig av dumaen og presidenten, er dette fikset i Russland.

Et trekk ved vårt liberale demokrati i vesten er nettopp den 4.statsmakt: pressen. Spør hvilken som helst amerikansk, italiensk eller fransk president, en tysk eller engelsk statsminister; de kan styre sin begeistring for en pågående presse basert på uavhengige journalister som er tvers gjennom profesjonelle i sin søken etter sannhet.

Putin løste dette ved å la alle store fjernsynsstasjoner og tyngre aviser bli statlige. Fram til det militære angrepet på Ukraina, fikk også uavhengige medier trykke både aviser og drive radio og TV-stasjoner – på bestemte vilkår. Journalistene her ble fotfulgt av både GRU og FSB, og deres arbeidsforhold ble vanskelige.

Den russiske nyhetsredaktøren i Pervyj TV (Kanal 1), Marina Ovsjannikova protesterte mot Putins krig i Ukraina ved å holde opp en plakat. Da Novaja Gazeta skulle gjengi dette, måtte de fjerne ordene krig for å ikke risikere 15 års fengsel!



I fjor fikk redaktøren i Novaja Gazeta, Dmitrij Muratov Nobels fredspris sammen med en annen modig journalist fra Filippinene, Maria Ressa. Muratov sa det mange nordmenn forsto godt; Det største ønsket for russiske journalister er å få bli gammel på sin arbeidsplass.

Siden Putin kom til makta, har over 25 russiske mediefolk blitt drept fordi de utgjorde en trussel mot Putins regime. Den samme trusselen henger over advokater og ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner.

Putins regime er basert på løgn. I den anerkjente journalisten Øystein Bogens bok “Russlands hemmelige krig mot Vesten” dokumenterer han hvordan Putin og Kreml har møtt slike anklager ved benektelse, latterliggjøring, innrømmelse, og til slutt harselas med dem som ikke oppdaget rekken av løgner tidligere:

“På Krim i 2014 nektet Russland i det lengste for at landets styrker var involvert i overtakelsen av halvøya. Fire uker senere sto Putin frem og innrømmet at han hadde løyet.
«Selvsagt var det våre soldater som sto bak selvforsvarsstyrkene på Krim», fortalte han russiske seere under et direktesendt TV-program 17. april 2014.
Innmarsjen av russiske tropper i Øst-Ukraina ble benektet i ett og et halvt år, inntil en pressekonferanse i desember 2015:
«Vi har aldri sagt at vi ikke hadde folk der som utførte visse oppdrag, inkludert på det militære området», fortalte Putin.”

Bogen har brukt 310 kilder for denne dokumentasjonen om hvordan det autoritære Russland utgjør en trussel mot liberale demaokrati



Tilsvarende benektet han først å ha påvirket valget i USA i 2016 da hans gode venn Donald Trump ble valgt – og gratulert av Hillary Clinton samme kveld.
(Hun hadde over 2 millioner flere stemmer enn han, men valgte – i motsetning til Trump i 2020 med 6 millioner færre stemmer enn Biden – å godta valgresultatet!)

Putins maniske løgner så vi også i vinter. Til tross for at Biden og NATO hevdet å ha etterretningskilder som bekreftet planer om et russisk angrep på Ukraina, benektet Putin dette i en rekke intervju og i fjernsynssendinger hans egne statskanaler fremførte.

Putin hadde ingen planer om å angripe landet. Russland skulle kun gjennomføre en større militærøvelse nær grensa til Ukraina.

Denne løgnen var det som over 80 % av russiske TV-seere fikk servert. Og da Russland angrep Ukraina den 24.februar, fortalte russiske statskanaler at Putin hadde beordret en militær spesialoperasjon i Ukraina. Russere fikk vite at det pågikk et folkemord (!) i Øst-Ukraina, noe som skyldtes en junta i Kyiv bestående av nynazister!

At jøden Zelenskyj var lovlig valgt til president av folket i Ukraina, ble russiske TV-seere spart for. Hvorfor skal de få vite om den egentlig største frykten til Putin; at viruset i Europa som kalles liberale demokrati brer om seg, at menneskerettigheter sikres i slike demokrati og at det foregår frie, og med svært få unntak ikke-manipulerte valg?

Putin vet at demokrati-viruset er en trussel mot han og hans verdensbilde, slik det samme viruset ble en trussel for Hitler, en annen autoritær leder i Europa fra 1933 – 1945.

Er russere som tror på de Putinstyrte statskanalene i Moskva dumme?

Nei. De er som oss. Hører vi kun et budskap som hamres inn over lang tid, tror vi til slutt på det.

Vi så det i England/Storbritannia rett før juni 2016 da Brexit-avstemninga ble avholdt. Det endte med et overraskende flertall for å bryte ut.

Den walisiske journalisten Carole Cadwalladr avslørte hvordan sterke krefter tilknyttet høyreradikale og russiske investorer hadde brukt store beløp på frykt-annonser i Facebook. Disse var i hovedsak rettet mot velgere med lav utdannelse, lav sosial status og bosted ute på landsbygda eller i utsatte bydeler for å få de til å stemme, og deretter velge «LEAVE».

I dette foredraget på TED forteller den erfarne journalisten om opplevelsen. Og det hun forteller bør skremme enhver som tror at det liberale demokratiet er noe som ikke kan mistes.

På ferie i Spania i 2019, traff jeg to trivelige menn fra Wales. Den ene hadde en far som hadde jobbet i kullindustrien, og som sjøl var sjølstendig næringsdrivende som entreprenør. Den andre var journalist. Begge sa de likte den friske Nigel Farrage og IKUP i debatten før BREXIT, og de hadde begge stemt for Brexit. Men etterpå hadde de angret dypt. De ønsket bare å gi London en skikkelig kilevink ved å vise at det var stor motstand mot mye av det EU sto for, men trodde det uansett ville bli et stort flertall mot å forlate EU.
Slik kan det gå i populismens tidsalder.

Vi så noe lignende i Finnmark for snart 4 år siden da velgerne her ble lurt til å tro at de kunne gjøre om stortingsvedtaket i 2017 slik at Finnmark skulle fortsette som en minifylkeskommune fra 2020.

I den offentlige debatten ble mange journalister aktører og var støttespillere for en Facenook-gruppe som var mot å bli del av et sterkere Troms og Finnmark. På sosiale medier og i de fleste aviser i Finnmark ble finnmarkinger skremt med frykten for hva en sammenslåing ville føre til:

En stor andel finnmarkinger ble regelrett lurt til til å tro at Tromsø ville få flertall alene i det nye fylkestinget, at de 140 stillingene på fylkeshuset i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø, og at innbyggerne i Troms kom til å ta over naturressursene i Finnmark.

Denne “nøytrale” informasjonen lurte velgere i Finnmark til å tro
de kunne bestemme over et stortingsvedtak fra året før

I dag kan vi smile av det hele. Ingen av skremslene ble oppfylt. Naturligvis ikke.

Ser vi på hva dette gjorde med vårt liberale demokrati, er det langt mer bekymringsfullt:
I følge internasjonale definisjoner på hva frie valg innebærer, ligger det til grunn at velgerne skal ha kunnskap om konsekvensene. De skal kunne gjøre “opplyste” valg. Hvis ikke det skjer, reduseres tilliten til valgsystemet. Og et valgresultat som ikke oppleves legitimt, svekker vårt liberale demokrati.

Det betyr at valgkampen skal være fri i betydning at alle aktører skal slippe til for å kunne opplyse velgerne. Opplyste velgere er forutsetningen for et liberalt demokrati. Derfor får man aldri 100 % valgdeltakelse der velgerne skal velge mellom flere eller mange ulike alternativ.

Det er både ærlig og forståelig å kunne si: “Beklager, jeg har for liten kunnskap til at jeg skal kunne avgjøre et valg. La de som har satt seg bedre inn i dette ta avgjørelsen.”

Desto viktigere blir det når det skal arrangeres et referendum – en folkeavstemning. Da krever Europarådets Venezia-konvensjon som Norge følger, at slike folkeavstemninger skal oppfylle bestemte krav, som her i pkt 3:



Den såkalte folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 tilfredstilte ikke kravene på flere av punktene.

Den villedet velgerne om konsekvensen av valget: Velgerne ble lurt til å tro at Stortinget kom til å endre vedtaket om de stemte nei. Den hadde en spørsmålsstilling som var tolkbar, upresis og dermed villedende. Den opplyste ikke om verken sak eller voteringstema, men fylkeskommunens ledelse kjørte et fikset opplegg med ensidig informasjon.

Til og med fylkesordføreren reagerte på det i et intervju i Altaposten i mai 2018:
– Til en viss grad kan jeg være med på at informasjonen som er gått ut fra fylkeskommunen kunne vært formulert bedre.

Grunnen til at jeg viser til disse to eksemplene fra England og Norge er nettopp for å vise at vårt liberale demokrati er truet innenfra i den vestlige verden. Å spille på folks følelser framfor fornuft og kunnskap, er populistenes enkle virkemiddel.

Vi kan nok innbille oss at vi ville klart å endre russisk tenkemåte og mangel på demokrati i Russland som en quick-fix. Men da må vi i vesten faktisk se på vår egen praksis og hvordan vi klarer å slå ring om våre verdier.

En fri presse er derfor alfa og omega. Profesjonelle journalister som er bevisst etiske problemstillinger er selve fundamentet for et liberalt demokrati. Åpenhet og innsyn i hvordan beslutninger blir til gjør oss tryggere. Og er vi ikke fornøyd, kan vi i neste frie valg gjøre endringer.

Den frie pressen jobber i tillegg globalt. De vet de lever i en verden hvor de fleste innbyggere har store vansker med å sortere på fakta og løgn i det som sendes ut. Folk flest føler de er kunnskapsrik når de finner en YouTube-video med noe som bekrefter deres mening.

Derfor har pressen etablert sine egne faktasjekk-organ.

I Norge er faktisk.no den mest kjente. De er medlem av IFCN som er et verdensomspennende nettverk av profesjonelle faktasjekkere. IFCN har over mange år presset de store digitale plattformer som bl.a. Google og Facebook til å delta mer bevisst i å skille fakta fra løgn.

Dette er helt grunnleggende i vårt liberale demokrati. Men hva er egentlig demokrati, og hvilke land har slikt styresett?

Demokrati (“folkestyre”) oppleves og er ganske forskjellig fra land til land

Det engelske tidsskriftet Economist har utviklet en demokrati-indeks. Ved å sjekke ut hvor de enkelte land står på en rekke kriterier som viser graden av demokrati, har de laget 4 hovedkategorier av demokrati; fullt demokrati, demokrati med mangler, hybriddemokrati og autoritære demokrati.

De liberale demokrati som kommer best ut, er på dette kartet i mørk grønn farge:



De nordiske land, en rekke EU-land , Australia, New Zealand og Canada ligger i toppen med mer enn 8 poeng.

Den våkne leser ser at Ukraina tilhører “hybdridene”. Den lange perioden med kommunistisk styre av landet førte til korrupsjon og mindre rettssikkerhet. Også menneskerettighetene i den østlige delen har vært angrepet. Likevel har to av partiene som utgjør flertallet i det ukrainske parlamentet, Sluga Narodu (“Folkets tjener”) og “Golos” bestemt seg for å rydde opp for å få et demokrati med legitimitet.

Begge disse partiene er tilknyttet ALDE, den europeiske organisasjonen for liberale og demokratiske parti med medlemspartier fra 43 land.

Norden er godt representert med følgende parti i disse land:
Sverige: Liberalerna og Centerpartiet
Danmark: Radikale Venstre, Venstre
Finland: Keskusta (Senterpartiet), Svenska Folkpartiet
Island: VIÐREISN
Norge: Venstre

Også Russland har to partier i denne organisasjonen hvor Yabloko er mest kjent, bl.a. fordi Putin-kritikeren Alexander Navalnyj var med å grunnlegge det i Boris Jeltsin sin presidentperiode på 90-tallet.

Selv om det ser mørkt ut i Russland for tiden må jeg legge linker til to av de flere uavhengige medier som fortsatt opererer der og sprer kunnskap og fakta.

Den ene er Moscow Times, modig og uavhengig.
Den andre er faktisk et resultat av langvarig norsk-russisk samarbeid;
Barents Observer, produsert av The Independent Barents Observer AS.

Det hører med til historien at dette viktige nyhetsorganet ble sterkt motarbeidet av nord-norske fylkespolitikere – fordi de gjorde sin journalistiske jobb. Politikerne fra flertallet i disse fylkeskommuner mente at de ikke skulle sette et kritisk søkelys på Putins vakt.

All ære til journalist og redaktør Thomas Nilsen som ikke bøyde av, viste journalistisk integritet og avsluttet sin virksomhet i det “Finnmark-Moskva”-styrte organet. Han gikk av og etablerte dagens redaktørstyrte nyhetsmedium.

En annen journalist med samme ryggrad og integritet, Bjarne Kristoffer Bore i Vårt Land skrev for knappe 2 uker denne kommentaren som kanskje vil få deg til å se på vårt liberale demokrati (spesielt i nord) med nye øyne.

Avslutning:

Jeg har nå forsøkt å forklare hvorfor russiske TV-seere vet lite om krigen i Ukraina. Det hele handler om mangelen på det liberale demokrati og den “4.statsmakt”, pressen – som vi i Norge tar som en selvfølge.
Autoritære regimer – enten de bygger på kommunisme eller fascisme har på noen områder motstridende syn på samfunnet. Men det som binder dem sammen er troen på at makt skal sitte på få hender, at åpenhet er en trussel og at menneskerettigheter må vike for Systemet.

Også i Norge er vårt liberale demokrati under press ved at valg manipuleres av offentlige myndigheter, slik det skjedde i Finnmark i mai 2018.

Kampen om Ukrainas selvstendighet som land handler om kampen for det liberale demokrati – i både Europa og den øvrige verden. Det handler grovt sett om flere enn 37 % av klodens innbyggere skal leve i under autoritære regimer i fortsettelsen.



For dere som søker mer kunnskap om vår tids viktigste tema ved siden av ødeleggelse av natur og global oppvarming, og som ikker er mørkeredd, vil jeg anbefale denne boka skrevet av historikeren og den Pulitzer-prisvinnende forfatteren Anne Applebaum.

Hun beskriver hvordan liberale demokrati er under press mens autoritarisme og nasjonalisme vinner fram.
Samtidig viser hun at det finnes en vei som leder tilbake til de verdier vi står i fare for å miste.

Og derfor til deg og våre meningsfeller:
Liberale demokrater i alle land: Forén dere!

—————————————————————————————————-
Tidligere blogg om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2022/02/24/den-24-februar-2022-kom-9-april-pa-nytt/

Hvorfor er noen redd for fakta, folkeopplysning og frie ytringer?

Publisert av
Svar


Vi lever i en tid hvor usikkerhet og utrygghet preger verden, land og regioner.

I det som nå er blitt den totalitære staten Russland, har despoten Putin overført alle fullmakter til seg sjøl. Han forbyr uavhengige medier. De sprer folkeopplysning som gjør borgerne opplyste og kritiske. Det er en trussel mot enhver politisk leder som tviholder på makt og privilegier.

Vi ser spor av dette også i vårt eget land, og hvor mange av oss forsøker å forsvare det liberale demokrati. Det bygger på at innbyggerne kan ta velinformerte og opplyste frie valg, og at vi har en uavhengig presse som kan gi oss den informasjonen vi trenger.

Dessverre kan den “frie pressen” bli en del av det politiske systemet. Da kommer ikke de nødvendige kritiske spørsmål, og da avdekkes heller ikke verken feilinformasjon eller fake-news.

I Norge har det de siste 30 foregått et arbeid for å flytte statlig makt nærmere innbyggerne. Det skremmer selvsagt de i staten som ser sin makt ble redusert, men det skremmer også de som er livredd for å måtte ansvar.

Overraskende nok er det en rekke fylkespolitikere som ikke ønsker å dele makt med andre i samme region, og som heller velger å ikke ha noe makt, kun solide utbetalinger for å tilhøre politiske organ uten stor innflytelse.

I Altaposten 27.februar stiller tdl. rådmann i Vadsø og Ap-medlem Kristian Johnsen(KJ) meg «fire åpne  spørsmål».



Problemet til KJ er at han kun avkrever ja/nei-svar. Åpne spørsmål – i motsetning til lukkede – inviterer den andre til å både resonnere og begrunne sitt svar.
Jeg tar likevel sjansen på at KJ ønsker å høre også disse?
 
KJ synes å være fornærmet over at jeg skrev en kort kommentar på Altapostens nettside om hans lek med tall fra 2018. Vi lever i den nye tid med offentlige debatter på avisenes nettsider – eller deres debattsider på Facebook. Han kunne svart på kommentaren der og da, men forholdt seg taus.
 Faren med slike debatter «nederst på siden» er at det er heller få som orker å scrolle seg ned dit. I så fall forstår  jeg hvorfor KJ skriver et eget innlegg nå.

Når hans mange og lange setninger i siste store innlegg 27.2 er skrellet ned til kjernen, oppfatter jeg at Johnsen spør om følgende;
– Hvilken rett har jeg til å mene noe om Altas administrative plassering?
– Er det rett av Altas ordfører å mene noe om den ferske meningsmålingen som viser at et flertall i Alta vil beholde dagens sterkere fylkeskommune Troms og Finnmark?
– Hvor lenge vil jeg kjempe for en sterk politisk region i nord ?
– Kan jeg love Johnsen å ikke mene noe om Altas administrative tilhørighet når Stortinget har behandlet saken?

Siden spørsmålene har mye til felles, kan jeg gi samlet svar på flere . Og jeg vil selvsagt begrunne det.

Nei, jeg slutter ikke å bry meg om verken Alta, Finnmark og Troms eller Nord-Norge. For jeg har alltid ment at et liberalt demokrati og makt henger sammen. Desentralisering av makt nærmest mulig innbyggerne er positivt.

Det er hva denne saken handler om. Om vi i Troms og Finnmark skal bli hørt av regjering og Storting, og få utvikle «Norges viktigste region»

SP, AP, SV, KrF og V har støttet opprettelse av færre og sterkere regioner

Derfor har jeg ikke engasjert meg for regionreformen fordi jeg har vært fylkespolitiker for Venstre. Dette er ikke en ren Venstre-sak.
Følgende parti har jobbet fram og støttet helhjertet en regionreform etter at Christiansen-utvalget la fram sitt arbeid i 1992: SP, KrF, V, SV og Ap. 

H og Frp gikk med på å beholde fylkeskommunen/regionen i 2013 såfremt det resulterte i færre administrative enheter(frigjøring av byråkrat-stillinger til tjenester for innbyggerne).

Det endte med at 19 fylkeskommuner ble til 11 i 2017. Og 49 små og store oppgaver ble overført fra statlige institusjoner i Oslo og fra statsforvalterne. Fortsatt for lite, om du spør meg.

Hvorfor har jeg vært engasjert i dette? Og hvorfor har jeg helst ønsket meg et samlet Nord-Norge?
Og forsvart at når ikke det ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, ville likevel et samlet Troms og Finnmark være bedre enn de to daværende små fylkeskommunene.

Slik ser svaret ut – i form av et bilde:




For meg ble 16 år i fylkestinget i Finnmark fram til 1999 en bekreftelse på daværende fylkeskommuners store svakhet. Med under 200 000 mennesker i regionen blir økonomien svekket, kompetansemiljøene for små og sårbare – og viktigst av alt; en politisk stemme utad og oppad mot regjering og storting blir knapt hørbar.

Beviset for Finnmarks politiske tap er perioden 1975 – 2020.

Både jeg og mange andre fylkespolitikere kunne verken forstå eller akseptere at en så rik region på naturressurser som Finnmark, kunne sitte med så lite verdiskaping og fraflytting som resultat.  Hvilken annen region i Norden med biologiske og mineralressurser på land og hav hadde bedre forutsetninger for å lykkes enn nettopp Finnmark ??

Da fylkestinget ble folkevalgt fra 1975 bodde det på det meste over 79 000 mennesker her. Fra da og til 2021 steg folketallet i Norge med over 35 %. Finnmark med våre store naturgitte fortrinn skulle derfor hatt en folkevekst på mer enn 35 %. For vi var tross alt «herrer i eget hus» – slik tilhengere av en mini-fylkeskommune har vært opptatte av. Vi burde derfor kunne skape bolyst og tiltrekke oss langt flere innbyggere.

I så fall ville vi i dag hatt over 107 000 innbyggere her. Vi er 74 000. Vi mangler 33 000!

Dette burde vekke fylkespolitikere, men det gjør ikke det. Det bekymrer meg mer enn noen annet at så mange finnmarkinger ikke synes å være opptatt av dette. Deres og KJs hovedsak – dømt etter noen meningsmålinger  – synes å være et skilt hvor det står «Finnmark».

KJ spør om mitt syn på meningsmålinger og valg, og Alta-ordførerens syn på disse. Altaordføreren har et meget godt poeng: I motsetning til tidligere har nå et flertall av finnmarkinger bosatt i Alta sagt de foretrekker at Troms og Finnmark forblir samlet.
KJ misliker dette, og det har han lov til. At han også misliker at hele 1/3 av de som for 4 år siden mente Finnmark burde være alene, nå har snudd er helt greit for meg

KJ kan likevel ikke snakke seg bort fra min kommentar om å bruke 4 år gamle tall som «bevis» for at Finnmark klarer seg alene.

En “folkeavstemning” som lurte finnmarkinger – og stortingspolitikere

Alle med minimumskunnskap om hvilke standarder som gjelder ved bruk av folkeavstemning, vet at denne i Finnmark i mai 2018 sviktet på det helt grunnleggende. Den ga velgerne et falskt inntrykk: “Du kan nå endre Stortingsvedtaket fra 2017!”
Til og med fylkesordføreren måtte innrømme at informasjonen ble feil. Velgerne ble lurt.

I ettertid har det blitt fremstilt som om «hele Finnmark» var mot å bli del av noe større og sterkere. Noen eksempler på slike narrativ:
Vedum: 90 % av befolkningen i Finnmark var mot dette!
For Finnmark/KJ: 87 % av innbyggerne her var for at Finnmark skal beholdes som eget fylke!

87-90 % av befolkning/innbyggerne utgjør 65 200 – 67 500 finnmarkinger.
Men det var kun 30 300 av disse finnmarkingene som stemte nei (40, 4 %).
Avgrenser vi dette til kun velgere over 18 år, var det 50, 8 % av velgerne som stemte aktivt nei.

Den siste meningsmålinga i beg. av februar viste at et knapt flertall i Finnmark ikke vil være del av noe større, unntatt i Alta-regionen der et klart flertall ser at et samlet Troms og Finnmark er en styrke.

KJ bruker valgresultatet i 2019 og 2021 som bevis for at finnmarkingene stemte kun for å slippe å være sammen med Troms.

Slik ble finnmarkingene skremt i 2018-2019

2019 var fylkestingsvalg. Det valget ble selvsagt preget av striden rundt sammenslåingen.

Det er det nok holdepunkt for å si at den populist-drevne valgkampanjen til i første rekke SP og For Finnmark slo inn. Jeg kjenner mange finnmarkinger som ble overbevist av følgende fem skremsler i forkant av den spesielle “folkeavstemninga” i 2018, og som også forklarer valgresultatet i -19:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
5. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

I dag vet alle i Finnmark som har undersøkt påstandene, sett at de kun var skremsler. Ingen av skremslene har blitt til virkelighet.

Tvertimot.

Etter to år 2021-22 hvor Finnmark og Troms tilhørte samme administrative område, beholdt vi tilbudet til elever i videregående skoler. Kun tilbud som ikke hadde søkere, eller kun hadde noen få ble lagt ned.

Det var kun på samferdsel at Finnmark måtte sjøl dekke sine store underskudd før sammenslåingen. Det betydde at en rekke buss- og båtruter ble redusert.

Etter valget sist høst, endret flertallet sin politikk til å starte opp med oppsplitting. I desember vedtok fylkestinget å la Finnmark allerede nå starte nedbygginga av sine tjenester. Hensikten er å tilpasse seg den dårlige økonomien en liten fylkeskommune slet med i 2019, og som vil bli forsterket ved en reversering fra 2024.

Men dette unngikk fylkesrådet å utrede i sin såkalte “utredning”. Det er slik forsvarlig utredning som skal understøtte en søknad om å få departementet til å utrede en deling av Troms og Finnmark. Det er kommunaldepartementets faglige utredning som skal dokumentere at fordelene ved å dele Troms og Finnmark er betydelig større enn ulempene. Uten en slik dokumentasjon kan ikke regjeringen tilrå Stortinget å dele en fylkeskommune

Finnmarkinger langt mer positive til å beholde Troms og Finnmark som egen region!

I 2021 ble et regjeringsvalg etter 8 år med en Høyre-ledet regjering. Det er vanlig  at regjeringer byttes ut hvert 8.år i Norge. Derfor gikk SV, SP og AP fram i hele landet, også Nord-Norge.

Det påfallende var likevel at både SP ( – 5,7 %) og SV ( – 4,6%) gikk kraftig tilbake fra 2019 til 2021 i Nord! 10, 3 % tilbakegang er oppsiktsvekkende i løpet av to år!

Gitt at KJ har rett i at valget i fjor handlet kun om reversering, så har stemninga snudd til aksept for at dagens Troms og Finnmark er en fordel for innbyggerne. Er det fordi finnmarkinger nå har fått nye kunnskaper om de negative konsekvenser ved reversering?

Den siste meningsmålinga i Finnmark manglet et vesentlig spørsmål.

Da folk i Viken ble spurt om de vil dele opp Viken fylkeskommune, var det et knapt flertall som var for det. Når folk ble spurt om de mente det var riktig å bruke flere 100 millioner på en deling, svarte et flertall nei. Da ville de heller beholde Viken som før.

Jeg føler meg trygg på at den delen av våre innbyggere i Finnmark som er opptatt av gode skoletilbud til ungdommen og gode samferdselstilbud, heller vil bruke bortimot 50 mill.kr. på dette framfor reversering.

Og det er slik vi må tolke den kraftig reduserte motstanden mot sammenslåingen de siste 4 år.

I så fall skjønner jeg Johnsens irritasjon over at jeg bruker min tid på folkeopplysning.

Husk det, Kristian Johnsen: Fakta har makta.

Unntatt i totalitære regimer hvor innbyggerne ikke blir opplyste, og knapt nok har noen valgmulighet.









Norges viktigste region forsøkes ødelagt av udemokratiske prosesser i skjul av pandemien

Publisert av
6


Det skjer dramatiske endringer i nord, i et område som på grunn av sin beliggenhet har et sterkt behov for stabilitet, vekst og utvikling.

Den siste folketallsutviklingen bekrefter dette: Troms og Finnmark er blitt nesten 600 innbyggere færre hittil i år!

Men det skjer noe som er verre enn det – fordi det vil fortsette den negative folketallsutviklingen.

Endringene skjer i det skjulte, initiert og jobbet fram av udemokratiske krefter som i skjul av pandemien jobber for å sende Finnmark tilbake til den økonomiske middelalder og svekke hele regionens iboende kraft.

Endringene skjer uten en våken presse til stede. De fleste av disse med arbeidsplass Finnmark har de 4 siste årene fungert som mikrofonstativ for de som vil at det er staten som skal styre Finnmark, gjennom et liksom-fylkesting med mindre makt enn Sametinget og med samme type sugerør som u-land har blitt til del; ukritisk overføring av penger som går til de lokale høvdinger og deres slekt og venner.

EN OVERRASKENDE NYHET I REGJERINGSERKLÆRINGEN!

Denne prosessen har foregått så skjult for offentligheten at noen og enhver fikk seg et hakeslepp da Hurdalsplattformen forelå med sin tekst:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken.» (min utheving).

Hvilken «innsendt søknad fra Troms og Finnmark» sikter regjeringen til?

Under SPs landsstyremøte 29.10.21 viste kommunalminister Gram konkret til sitt brev hvor han viser til «fylkestingets vedtak i sak 10/2020» og innvilger på det grunnlaget «søknaden» om deling i to nye fylkeskommuner.

Slik ser brevet hans ut:



Imponerende rask saksbehandling! Og av det premature slaget skal det vise seg.

Jeg sendte straks regjeringserklæringen forelå innsynsbegjæring til fylkeskommunens administrasjon. Der ba jeg konkret om å få vite når fylkestinget har sluttbehandlet denne saken. De bekrefter at den eneste behandlingen er gjort i mars 2020, under sak 10/2020.

Jeg har spurt flere fylkestingsrepresentanter, og har sjøl sjekket sakspapirer og protokoller fra fylkesting i 2020 og 2021:
Har fylkestinget politisk behandlet utkast til en begrunnet søknad om grenseendring (deling) som egen sak?
Svaret er nei.

De har kun vedtatt å be fylkesrådet komme tilbake med en sak om dette!

Det er noe helt annet.

ET FYLKESTINGSVEDTAK BLIR MISBRUKT

For hva står det i fylkestingsvedtaket regjeringen og Gram viser til?

I mars 2020 har fylkesordfører satt opp ei saksliste til fylkestingets samling.
Sak 10 på sakslista har tittelen «Søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven».

Også rådmann/fylkes- el. kommunedirektør/fylkesråd kan ta initiativ til saker, men kun ordfører eller fylkesordfører har myndighet etter Kommuneloven til å lage saksliste med politiske saker som det folkevalgte organ skal avgjøre. Det gjør fylkesordfører Prestbakmo. Han er folkevalgt.

Administrasjonens (fylkesrådets) forslag til vedtak i saken er:
«Fylkestinget i Troms og Finnmark ber fylkesrådet om å forberede en sak om søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven.»



Dette blir altså vedtatt mot 18 stemmer. Mindretallet mente det var unødvendig tids- og ressursbruk å pålegge administrasjonen og de folkevalgte dette.  De ville naturligvis heller bruke dyrebar tid på politiske saker for å skape utvikling og tilflytting i nord, framfor å lage grunnlaget for en søknad om å svekke regionen.

Men flertallet bestemmer, også her selvsagt.

Fylkestingets flertall ga altså sin arbeidsordre til administrasjonen (som er fylkesrådet i en parlamentarisk styrt fylkeskommune som Troms og Finnmark):
Utred en sak som fylkestinget som øverste folkevalgte organ senere skal ta standpunkt til.

Og det er nå det skjærer seg helt i det som skal være en demokratisk behandling av en viktig sak:

ET DEMOKRATI BLIR RAMMET AV COVID19

Det øverste folkevalgte organ for innbyggerne i Troms og Finnmark har hittil ikke fått en forberedt sak med en utredning om konsekvenser av en oppløsning. og får derfor heller ikke ytret seg om det er grunnlag for å fremme en begrunnet søknad eller innholdet i denne.

Inndelingsloven som styrer grensejusteringer mellom kommuner eller fylkeskommuner er meget tydelig på prosess og krav, jfr brev fra Kommunaldep. 22.mai 21:

«Etter inndelingsloven § 8 andre ledd er det fylkestinget som har rett til å ta initiativ til en søknad om å sette i gang en utredning om deling av fylket. Inndelingsloven § 8 fjerde ledd stiller nærmere krav til en slik søknad, og tydeliggjør at en søknad om en utredning av en deling blant annet må være skriftlig og grunngitt, og inneholde forslag til nye grenser.» (min utheving)

Fylkestinget har ennå ikke behandlet en sak om deling, og følgelig ikke tatt noe initiativ som regjeringen kan svare på. Det foreligger altså pr dato ingen søknad om å få utredet en deling!

Er det en slik sak som fylkestinget i oktobermøtet ble varslet om skal behandles i nå i desember?

I så fall har departementet allerede saksbehandlet en søknad som fylkestinget ennå ikke har laget!
Jeg er spent på hvordan regjeringen nå skal redde ansiktet til både seg sjøl og sine kolleger i Troms og Finnmark. De finner nok en utvei.

Jeg har vært folkevalgt i kommunestyrer, formannskap, fylkesting og fylkesutvalg fra 1979 – 2010.
I 2019 ble jeg på nytt folkevalgt.

Det ligger i min politiske ryggmarg å skille mellom folkevalgte og ikke-folkevalgte sitt ansvar.

Det er kun de folkevalgte som skal møte velgernes dom. Det slipper fylkesråd og administrasjon.

De folkevalgte er tjenere for folket, ikke dets herrer. Derfor må de forholde seg til skrevne regler og rutiner for sin saksbehandling, og ikke opptre som herrer som kan sette slikt til side

Sakslistene er derfor satt opp av en folkevalgt leder. Protokollene skal tydelig vise hva de folkevalgte har behandlet av mulige løsninger, og hvilket vedtak som er gjort av et flertall eller ved enstemmighet.
Velgerne skal i neste valg gi sin dom over utført arbeid.

Jeg har aldri opplevd maken til uklar og manipulativ saksbehandling som dette!

KONKRETE EKSEMPLER PÅ FYLKESRÅDETS MISBRUK AV TILLIT

Mens fylkestinget i mars 2020 har bedt om å få en forberedt sak fra fylkesrådet, kommer fylkesrådet tilbake til fylkestinget som er isolert bak hver sin skjerm med denne saken:



Om fylkestingets vedtak i mar -sak 10/20, sier fylkesrådet:



I klartekst står det altså at fylkesrådet har tatt seg den frihet å konkludere fylkestingets ikke-påbegynte behandling av en “skriftlig og begrunnet” søknad om deling jf § 8 i Inndelingsloven.

“…Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld….søknad [..]skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser.”

Jeg måtte lese fylkesrådets sak flere ganger for å være sikker på at dette er rett skrevet. Jeg velger å tro at fylkesrådet i et øyeblikks villfarelse tror de er fylkesting som folkevalgt organ, ikke kun fylkestingets politisk ledete administrative apparat slik det er i Oslo og Bergen som også har parlamentarisme.

Det er mulig at fylkesrådet forstår de har begått en blemme, men forsøket på reparasjon blir om mulig enda verre.

Vinteren 2021 innser kanskje fylkesrådet at de har hoppet over noen viktige ledd dersom de skal følge Inndelingsloven. Jeg vet ikke om det er departementet som har besvart en evt. henvendelse fra de i foregående sak?

I et notat til fylkesrådsleder Mo (som av en eller annen grunn er Unntatt offentlighet !) , kan man lese at fylkesrådslederen den 27.1.21 har bedt fylkesdirektøren lage en omfattende utredning om hvordan fylkestinget skal kunne saksbehandle en slik søknad om deling som nettopp fylkestinget må fatte vedtak om.




Det korte svaret er at det er et forholdvis omfattende arbeid å lage en slik sak.
Ingen vil betrakte det som overraskende?

Så skjer det mer forunderlige ting i hele prosessen. Et representantforslag fra John Karlsen m.fl (Frp) må behandles i fylkestinget i juni.
Fortsatt er det et fylkesting som ikke er fysisk samlet og som er avhengig av at de digitale løsningene sikrer at alt foregår åpent og transparent for både politikere, media og innbyggere.

Den 14.juni er Plan- og økonomikomiteen innkalt til digitalt møte for å drøfte Karlsen m.fl sitt forslag om rådgivende folkeavstemning. Allerede dagen etter skal saken til behandling i fylkestinget.

Ordinær praksis er at saker til folkevalgte organ som bl.a. kommunestyrer og fylkesting skal ligge til offentlig ettersyn i minst en uke i forkant. Slik ivaretas demokratiet. Alle ser innstillingen; hva som er foreslått.

Profesjonelle journalister lager saker om disse og innbyggerne – “politikernes herrer” som Vedum kaller de – gjør seg opp meninger og kan påvirke.

Ikke en sjel visste om hva politikerne ville foreslå i en slik viktig sak!
Og sjekk hva som skjedde:



Du ser det kanskje ikke?

Det er altså laget en innstilling ingen ser eller vet om (unntatt de i komiteen), og der har en representant fra SP lagt fram et forslag i en helt annen sak enn denne om folkeavstemning!

Men det er ikke en hvilken som helst sak! Det handler om den største saken av dem alle: Skal fylkestinget i Norges viktigste region vedta en skriftlig og grunngitt søknad om deling av regionen?

Dette er den groveste manipuleringen jeg hittil har sett i et langt liv som folkevalgt!

Det skjønte jeg først da jeg fikk kopi av brev datert 25.juni -21 sendt fra fylkesordføreren til kommunaldepartementet og som Gram besvarte ved å innvilge – på strak hånd!

Du tror det ikke før du får se det:



Linken til behandlingen i fylkestinget viser til “vedtaket” 15.juni 2021. Fylkestingets behandling i sak 10/2020. Begge vedtak finner du lenger foran i denne bloggen.

Grunnen til at jeg reagerer, er at jeg synes dette er faktisk verre enn at fylkestingets flertall årlig setter av 21, 5 mill kr til å avlønne politikere som skal utvikle Norges viktigste region. For det er umoralsk å bruke pengene på å sabotere fremtiden til oss som bor her ved å avvikle. Ikke utvikle.

Går pengene derimot til å skape en sterk region, fortjener de hver en krone de får i godtgjørelse og i dekning av de utgifter de har som folkevalgt.

Vi snakker altså her om noe så politisk tungt som en sammenslåing eller oppløsning av et vitalt folkevalgt organ som et fylkesting. Dette folkevalgte organet er altså i det norske makthierarkiet på nivå rett under Stortinget!!
Man oppretter eller nedlegger ikke et folkevalgt organ uten grundige utredninger, og i alle fall ikke gjennom manipulerende virksomhet!

DEN VIKTIGE INNDELINGSLOVEN

Derfor vedtok Stortinget enstemmig en Inndelingslov i 2001.

Her er det som alltid § 1 som angir hensikt og formål med loven:

Alle som leser formålet skjønner derfor hvorfor søknad om grense-endring (deling eller sammenslåing) MÅ være grundig utredet:

§ 1.Formål

Formålet med denne lova er å leggje til rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.“

Kort fortalt betyr det at en søknad om deling av Troms og Finnmark fylkeskommune må – om den skal bli lagt fram for Stortinget til avgjørelse, godtgjøre at den sikrer “et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning”. (“Lokal” er her ensbetydende med “regional”).

Videre må det godtgjøres at en deling i nye fylkeskommuner sikrer “formålstjenlige enheter som kan gi innbyggere og næringsliv tilfredstillende tjenester og forvaltning“.

“Tilfredstillende” må innebære at tjenesten ikke blir kvalitativt dårligere enn i dag, kun bedre.

I klartekst må det dokumenteres
– at elevene som skal inn på den videregående skolen i “nye Troms ” og “nye Finnmark” vil få et minst like godt utvalg av skoletilbud som i dag, at skolene gir det opplæringstilbudet som eleven har krav på
– at tannhelsetjenesten blir minst like bra som i dag
– at samferdselstilbudet ikke blir svekket
– at de nye fylkeskommuner er i stand til å utføre de 49 nye overførte statlige oppgavene som regionreformen har gitt de 11 større og sterkere fylkeskommuner
– at næringsliv sikres støtte og hjelp til bygging av infrastruktur og øke de ansattes kompetanse for for å skape nye arbeidsplasser og sikre de eksisterende

Og som et solid fundament for det som er nevnt ovenfor:
Kan det dokumenteres at de nye fylkeskommunene har en økonomi de nærmeste 8 -12 som vil sikre at de overnevnte 5 kravene oppfylles?

Hvis dette ikke kan dokumenteres/sannsynliggjøres, ville det være i strid med Inndelingsloven å tillate en slik deling!

Derfor er det ikke bare oppsiktsvekkende , men også provoserende når den nye kommunalministeren innvilger en søknad om deling før det i det hele tatt finnes en søknad slik Inndelingsloven forutsetter.



At en slik sak naturlig nok vekker jubel i i lille Vadsø kommune, er forståelig:



Ordføreren Wenche Pedersen i Vadsø, den tidligere fylkesrådmannen i Finnmark fylkeskommune og ansatt av flertallet i fylkestinget i 1999, jubler naturligvis mest over at bl.a. partifeller ansatt på fylkeshuset i Vadsø kan motta sin månedlige støtte.

Da “champagne-Pedersen” ble ansatt som fylkesrådmann, var det drøye 70 stillinger på fylkeshuset. Den gang hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehustjenestene, noe som utgjorde 2/3 av fylkeskommunens budsjett.
I dag er det 140 stillinger på fylkeshuset, samme tall som i 2019 – før sammenslåingen!

Vadsø har altså ikke tapt et eneste årsverk etter sammenslåingen. Det skulle man ikke tro når man leser i fylkets aviser.

I 2019 gikk fylkeskommunen kraftig i minus, men ble reddet av sammenslåingen med Troms.

Skulle Stortinget vedta å dele Troms og Finnmark i to nye fylkeskommuner, kan “Nye Finnmark” ha krav på økonomisk kompensasjon fra Troms fylkeskommune etter Inndelingsloven § 18 – Økonomisk kompensasjon.

Men ingen fylkeskommune vil ha krav på å få f.eks dekket tidligere opparbeidet lånegjeld fra staten.
Dette er altså noe Nye Finnmark fylkeskommune sjøl må håndtere.

Det er åpenbart for alle at det må bety betydelige stillingskutt i årene framover. Skal Vadsø fortsatt gråte seg til å bli fritatt for slike kutt, er det i praksis kun mulig å ta disse ved å si opp ansatte ved de videregående skoler. Mest sannsynlig vil det bli gjort gjennom å legge ned hele videregående skoler. Da ligger både Vardø, Tana og Lakselv tynt an.

Men et fylkesting for Nye Finnmark vil kutte mest på Alta videregående skole. Begrunnelsen vil være “de er den største skolen og tåler større kutt”.

Ingen skal være forundret over at innbyggerne i Alta derfor ser seg bedre ivaretatt ved å tilhøre en større og økonomisk tryggere fylkeskommune.

NY UTVIKLING

Kun 2 uker etter at SP på sin halleluja-stemning på Gardermoen hadde proklamert at nå skal Troms og Finnmark som egen region ødelegges, måtte kommunalminister Gram delvis trekke tilbake sitt brev.

Det skjedde bare 10 dager etter Vedum hadde vært på SP-møte i Vadsø for å blidgjøre…Alta iflg NRK Troms og Finnmark:



Da var varselklokkene internt i departementet begynt å ringe. Noen hadde tydeligvis dukket ned i Inndelingsloven og funnet ut at her har noen kuttet svinger.

Gram sendte et nytt brev, og nå er det ikke lenger tvil: Troms og Finnmark slipper ikke unna med sitt amatørmessige arbeid hittil.
Gram skriver bl.a.:

«Søknaden skal være skriftlig og begrunnet, og den må inneholde forslag til nye fylkesgrenser, jf. inndelingsloven § 8. Forslaget til nye grenser må ta utgangspunkt i grensene til dagens fylkeskommune, og skissere hvor grensen mellom de nye fylkeskommunene skal gå. [..] En godt utredet søknad fra fylkeskommunen er viktig for at departementet skal kunne legge frem en opplyst sak om deling for Stortinget. Kommunedirektøren har en generell plikt til å påse at saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet, jf. kommuneloven § 13-1. I parlamentarisk styrte fylkeskommuner ligger denne utredningsplikten til fylkesrådet, jf. kommuneloven § 10-2. “

Også de må nå la fylkestinget få kunnskap om konsekvenser og deretter la fylkestinget bestemme seg.

Utredningen ble lovet å komme i desember. Det gjentok både fylkesordføreren og fylkesrådslederen på siste fylkestingssamling.

Når fylkestingets evt. søknad om deling foreligger, er det en lang prosess deretter. Regjeringen skal ytterligere utrede saken, den skal på høring i alle kommuner i Troms og Finnmark og selvsagt fylkeskommunen

Selvsagt vil det være politikere og innbyggere som bryr seg fint lite hvilke konsekvenser en oppløsning av Norges viktigste region vil bety. For dem spiller det liten rolle om ungdom mister mulighet til utdanning og slik skape seg grunnlag for et godt voksenliv. Det er langt viktigere med 140 stillinger i administrasjonen på fylkesbygget i Vadsø.

Og enda viktigere at de finner et skilt hvor det står “Finnmark fylkeskommune” på.

TROMS OG FINNMARK FYLKESTING:
NORGES ENESTE POLITISK INKOMPETENTE OG IMPOTENTE ORGAN ?

Det synes åpenbart at dagens fylkesting ikke makter å snu en negativ folketallsutvikling eller skape optimisme.

Det er mye trist med flertallets udemokratiske behandlinga av en så viktig sak. Og det er svært trasig at de i praksis har satt hele regionen på vent i 4 år der andre fylkeskommuner er i gang med optimisme og utvikling.

Bl.a. har Vestland fylkeskommune allerede lagt planer for å spare inn 500 mill kr de neste årene for å styrke næringslivet og tjenestetilbudet til innbyggerne. (De er ledet av en SP-fylkesordfører som ikke ønsker noen deling av den nye fylkeskommunen).

Hittil i år har Vestland økt med nesten 1700 innbyggere. Troms og Finnmark er redusert med 600.

Er det en sammenheng her?