Det har vakt berettiget oppsikt at delegasjonene fra fylkeskommunene i Troms og Finnmark ennå ikke har blitt enige om prosess og innhold i det som skal bli den nye regionen i nord.

For vanlige velgere er det lett å forstå Finnmark sine representanter dersom Troms ikke vil ha likeverdig representasjon i nemnda som skal drøfte innholdet i og organiseringen av den nye regionen. På dette stadiet hvor ingen beslutninger skal tas, men råd skal gis sier det seg sjøl at begge fylkeskommuner må ha like mange i nemnda. Hvordan skal man ellers kunne skape trygghet og tillit til hverandre ?

Jeg tror at hovedårsaken til striden skyldes noe så enkelt som forskjellen på politikk og administrasjon. Mens Finnmark fylkeskommune har sendt folkevalgte, stiller Troms med ikke-folkevalgte. Troms fylkeskommune er styrt av en parlamentarisk modell hvor de folkevalgte har utpekt et fylkesråd som sin øverste administrasjon. Finnmark bruker formannskapsmodellen hvor fylkesutvalget er det politiske organet bestående av kun folkevalgte, og hvor fylkesrådmannen er administrativt ansvarlig for saksutredning og gjennomføring.

Hittil har altså folkevalgte fra Finnmark, direktevalgt av velgerne i fylket møtt en administrasjon fra Troms som ikke er valgt av velgerne i Troms. Dersom denne ubalansen skal ytterligere svekkes ved at administrasjonen i Troms skal ha flere i nemnda som arbeider med et grunnlag for en ny region, betyr det en avdemokratisering av denne svært viktige prosessen.

Det er blitt hevdet at hele Finnmark er mot at Troms og Finnmark skal utgjøre en region. Selv om dette spørsmålet ikke har vært oppe til folkeavstemning, er det sannsynlig at mange, kanskje mer enn halvparten er skeptisk til dette. En slik frykt er basert på tidligere erfaringer ved statlig reduksjon/rasjonalisering. Litt for ofte har slike stillinger blitt redusert i Finmark og holdt på omtrent samme nivå i Troms (eks. NAV, Skatt).

Jeg tilhører den gruppen finnmarkinger som tror at en politisk sterk landsdel kunne gitt oss store fortrinn der 3 svake fylkeskommuner hittil har vært i praksis maktesløse. Det forutsetter en avgivelse av statlig myndighet til et politisk nivå som representerer hele den nord-norske befolkningen og med et valgsystem som sikrer at alle deler av landsdelen blir representert. Et slikt politisk nivå må både dekke et stort areal og en større befolkningsmengde. På veien dit må vi leve med to regioner (Nordland og Troms/Finnmark). Men det “gode behøver ikke bli det bestes fiende”.  Dersom kloke folkevalgte i Troms og Finnmark ønsker det, kan de legge grunnlaget for en økt statlig overføring av makt og myndighet, og gi den nye regionforsamlingen langt mer interessante arbeidsoppgaver enn vedlikehold av videregående skole og veier samt  tannhelse og fylkesbibliotek.

Akkurat nå har i første rekke Troms rotet det til ved et uforståelig krav om at de skal ha et flertall i nemnda som skal jobbe fram et forslag til oppgaver og organisering. Begge delegasjoner synes å ha langt større fokus på det nye navnet og på “regionhovedstad”/”fylkeshovedstad” enn på hva det nye politiske organet faktisk skal ha som gjøremål. Det siste er det viktigste i forståelse av demokrati.

I verste fall kan en slik uenighet føre til at det blir “Oslo og Sanner” som tar avgjørelsen. Det vil være en fallitterklæring fra våre politikere i Troms og Finnmark. De behøver neppe å stille opp til neste valg dersom de viser slik udugelighet.

Jeg har derfor noen råd vil jeg vil spille inn i den viktige debatten som pågår.

1. Bli enige om å ha en arbeidsgruppe/nemnd som består av like mange folkevalgte fylkestingsmedlemmer hver fra Troms og Finnmark.
2. Bruk tiden på å bli enige om hvilke (nye) politiske oppgaver dere ønsker at den nye regionen skal ha (alt er ennå ikke bestemt på sentralt nivå).
3. Bruk tiden til å tenke ut endringer i valgloven som kan bidra til bredest mulig geografisk representasjon i de nye folkevalgte organet for Troms og Finnmark. Valgordningen kan justeres  slik at begge fylker har omtrent halvparten hver i det nye organet. Det skaper større legitimitet for de avgjørelser som tas.
4. Spinn videre på den desentraliserte modellen for fylkeskommunal administrasjon i Troms der administrative oppgaver er lagt til flere kommuner. Dette må gjelde begge fylker. Det må påregnes over tid noe nedgang av administrative arbeidsoppgaver i både Tromsø og Vadsø.

Begge fylkers fremste politikere nærmer seg en velfortjent pause, og må nok se at akkurat nå ligger de under “Oslolaget” anført av lagkaptein Sanner. Det er likevel 2.omgang som blir avgjørende. Fremtidsrettede politikere vil nok klare denne oppgaven med glans, og Sanner er nok stor nok til å gratulerer Troms og Finnmark med en velfortjent seier til slutt.