Har Venstre en åpen debatt om lederspørsmålet – eller har Oslo Venstre lukket den?

Det var forbilledlig av Sveinung Rotevatn å invitere til en åpen diskusjon om lederspørsmålet da han meldte sitt kandidatur i mai.

Rotevatn er en sann liberaler som holder fast ved verdien av et liberalt demokrati:
Der frie mennesker også får ytre seg fritt og delta i valg av politikk får du et dynamisk samfunn som utvikler seg til noe stadig bedre for menneskene der.

Men hvor åpen har debatten i Venstre blitt?

Vi har siden i fjor høst hørt at det kan være flere aktuelle kandidater, og valgkomiteens innstilling i mars satte navn på to av dem. Som nestledere.

Det skjedde i en kontekst der nåværende leder Trine Skei Grande ønsket å fortsette i minst to år til.

Media har spekulert i om hun tok et maktgrep da hun kastet Ola Elvestuen som statsråd og satte sine største utfordrere – Raja og Rotevatn – inn i regjeringen. Som motytelse skulle hun da ha forlangt at de ga opp å utfordre henne som leder på landsmøtet som skulle avvikles i april.

Mens Raja meldte at han stilte seg bak Skei Grande som leder så lenge hun ønsket å fortsette, var Rotevatn ikke villig til å svare konkret på spørsmålet. Han viste til at det var en samtale mellom han og Skei Grande.

Men så møtte han den fryktede Bjørn Myklebust i NRKs Politisk kvarter, og da er det uansett ikke greit å være politiker i studio. Rotevatn ble i beste fall oppfattet som uklar.

Da Skei Grande trakk seg brått rett etter at valgkomiteen hadde innstilt henne som fortsatt leder, måtte alle kort deles ut på nytt. Og det skapte stress i Venstre sentralt.

Det lå som et sannsynlig premiss at dersom ikke Skei Grande trakk seg, hadde valgkomiteen to valg; Akseptere det fullt og helt – eller be henne om å trekke seg. Det siste ville selvsagt være dramatisk på flere måter.

Det er ingen hemmelighet at også partiledere har ulik holdning til sin egen avgang. De fleste ønsker å regissere den sjøl, og ha hånd på prosessen. Og mange har et sterkt ønske om å få delta videre og slik holde kontrollen på eget ettermæle.

Politikere er mennesker og ingen ønsker å bli husket som en Putin; en som vil beholde sin makt livet ut. Men de vil gjerne at deres egne preferanser skal slå igjennom når de «stiller plassen til disposisjon» og en ny leder skal velges.

Det er ingen hemmelighet at det har vært et heller anstrengt forhold mellom Abid Raja og Skei Grande tidligere.

Jeg har forsøkt over tid å analysere hva dette består i.

Siden både Raja og Skei Grande er de som sitter med en evt. fullgod fasit og ingen av dem har røpet noe mer enn det som har vært i media, må jeg bygge på en stor samling av meninger og analyser Venstre-folk har formidlet.

Det ser ut til å være en fellesnevner for hva som har vært den mest kritiske og skjellsettende hendelsen; starten på landsmøtet i april 2018.

Dette er altså knappe 3 måneder etter at Venstre har gått inn en regjering med Frp.

Til tross for et landsmøtevedtak før stortingsvalget i 2017 som ikke ga entydig klarsignal for slik regjering og partileders Skei Grandes klare forsikringer om det var i praksis usannsynlig, var altså Venstre nå sammen med Frp i regjering.

Ikke uvanlig lukter journalister mulig blod ved en ny regjering.

På det mørke nettet pågår på det tidspunktet en hviskekampanje om et bryllup i Trøndelag med diverse utskeielser. Det insinueres at Venstres partileder har begått en kriminell handling.

Skei Grande svarer alle media på samme måte: Hun har lovet å ikke kommentere det, og akter å stå fast ved det. Likevel gir hun et intervju til Aftenposten som åpner for nye spekulasjoner.

Rett før åpningen av Venstres landsmøte blir dette tema i partiet. Og det skjer på bakgrunnen av en helt annen politiker i et annet parti.

På sin egen facebookside skriver Ola Borten Moe fra Sp at han ikke kan tie stille om noe. Der skriver han at «daværende stortingsrepresentant og nestleder i Venstre, Trine Skei Grande, hadde sex med en slektning av meg på 17 år.»

Dette kom timer før Venstres pressekonferanse før landsmøtet.

Borten Moe bedyrer at det ikke har skjedd noe ulovlig, men at han reagerer likevel fordi «det handler om at en person som slett ikke har ønsket eller søkt oppmerksomhet om saken, blir mistenkeliggjort for å fortelle sannheten av en av Norges mektigste personer gjennom Norges mektigste medier».

Det de færreste vet på dette tidspunktet er at journalister nå har luktet annet blod. Og den som er sterkt innblandet i en ny oppsiktsvekkende sak, er ingen ringere enn Ola Borten Moe.:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.36.29

Dette er sakset fra VGs oppslag 16.april. I avisas dekning legger de også ut beviset:

Skjermbilde 2020-08-18 kl. 17.35.47

Dette vet Ola Borten Moe vil komme, og finner det betimelig å rette søkelyset på Venstres leder ved inngangen til et viktig landsmøte. Slik kan ubehagelige saker bli forsøkt røyklagt – og Sp har alt å vinne på å plage Venstre.

De som tar ordet i Venstres landsstyre 12.april ønsker selvsagt ikke at «åker-saken» skal overskygge at Venstre er i regjering, og om hvilken politikk som nå skal gjennomføres.

Men det er forståelig nok stor misnøye med at denne saken dominerer. Skei Grande har ikke gjort noe ulovlig. Det som skjer en helt privat sak mellom to voksne mennesker. Den unge mannen var heller ikke med i Venstre og Skei Grande var heller ikke leder i partiet. Altså, ikke noe overgrep mot noen  internt i partiet – eller utenfor.

Abid Raja ønsker likevel at hun som partileder må redegjøre for og beklage det som har skjedd før man kan gå videre. Akkurat dette blir det jeg oppfatter som et springende smertepunkt hvor mange, spesielt i Oslo Venstre får Abid Raja «langt opp i halsen» slik en med lang fartstid i partiet uttrykte det.

Og kjenner man noe i halsen, glemmes det ikke så raskt. et er ubehagelig.

Når Skei Grande i nov. 2019 på høyttalende telefon i manges påhør skjeller ut Abid Raja fordi han vil strupe bevilgningen til Human Rights Service, kan man nok forstå hennes emosjoner etter det som skjedde under landsmøtet i 2018.

Etterpå valgte de å stille opp sammen i studio hos NRKs Fredrik Solvang. Det ble oppfattet både i og utenfor Venstre som et ærlig stykke «parterapi» av to som vil hverandre – og ikke minst partiet alt vel.

Og da Skei Grande valgte å foreslå Raja som statsråd, tok Venstre-folk dette som et bevis på partilederens raushet og fulle tillit til han. De færreste som så nøkkeloverrekkelsen kunne være uberørt av at en barnehjemsgutt fra fattige kår i Oslo var beæret en plass ved kongens bord. Det var et vakkert øyeblikk.

Etter det vakre i januar og fram til valgkomiteen etter nesten 7 måneders arbeid skulle legge fram sin innstilling var det i store deler av partiet en forventning om fornyelse av Venstre.

Det dårlige valgresultatet i september 2019 ble utløsende. Til tross for at Skei Grande på landsmøtet samme vår lovte at hun visste hvordan valget skulle vinnes, endte partiet på 3,5 % – det dårligste siden 1991.

Den gang hadde Venstre vært ute av Stortinget i to perioder. Redaktører i Norge var etter stortingsvalget i 1989 ganske enstemmige i å spå at «Nå var Venstre ute av Stortinget for godt».

De samme redaktører hadde selvsagt ikke hørt om en karismatisk ordfører fra Vestlandet . Han lovte å gå til fots fra sin kommune til Stortinget om han ble valgt.

I 1993 gikk Lars Sponheim den lange veien i triumf og jubel over seg sjøl, Hordaland Venstre og selvsagt Venstre på nasjonalt nivå.

Og Sponheim hadde en egen evne til å skape både massiv intern irritasjon, men like massiv begeistring for sin evne til å sette Venstre på den politiske dagsorden.

Han var en mester i kommunikasjon, og klarte å løfte Venstre fra knappe 3 % i -91 til å ha sete i både Storting fram til han ble avløst av Trine Skei Grande etter et valg der han ikke nådde sperregrensa i 2009.
Underveis hadde han bidratt til gode kommune- og fylkestingsvalg.

Etter at dagens valgkomite under ledelse av ringreven og ombudsmannen Per A. Thorbjørnsen fra Stavanger hadde konkludert med gjenvalg på Skei Grande, og Rotevatn og Raja som nestledere var løpet kjørt for det mange hadde håpet som fornyelse.

Å vrake henne som hadde vært nestleder og leder i 19 år, måtte ha vært en svært utfordrende problemstilling for en valgkomite med rutinerte tillits- og folkevalgte.

I tillegg visste alle at hun hadde vært utsatt for et langvarig og meget ufint press fra bl.a. media og pressgrupper over lang tid.

Ved å avlevere innstillingen slik, ville det være mest sannsynlig at prosessen fram til- og under landsmøtet ville bli engasjerende. For å si det mildt.

Men så grep naturen inn og snudde også Venstre på hodet. En flaggermus på et Wet Marked i Wuhan resulterte i at regjeringen Solberg må endre på så mangt. Og som ikke det var nok for Solberg, trakk Skei Grande seg som leder. Og som statsråd.

I Venstre var det ikke de store spekulasjoner om hvem som ville overta som kunnskapsminister. Det var ingen hemmelighet at Guri Melby og Trine Skei Grande, begge med trøndersk opphav og bosatt i Oslo, sto hverandre nær.

Melby var respektert gjennom sin politiske innsats, bl.a. som byråd i Oslo. Hun har bedre enn de fleste politikere satt seg grundig inn i både barnehage og skole, og har over 100 besøk der for å lære seg mest mulig om sektoren. Det var naturligvis ingen som stilte spørsmål om hun kunne klare en slik oppgave.

Hun begynte sin statsrådskarriere på vanskelig muligste måte; Stengte skoleporter. Korona-viruset skulle slås ned, og Melby hadde ansvaret for å sikre elevene sin læring uten å sette deres og de ansattes helse i spill.

I tillegg har hun en behagelig opptreden i media og ikke uvesentlig; Hun er «et likandes menneske» som vi sier nordpå.

Burde hun også bli Venstres nye leder? Det var få som offentlig tok til orde for henne som leder i vår. Alle visste at å være statsråd og småbarnsforelder var krevende. Hvis hun i tillegg skulle bli en partileder som skal oppfylle forventningen om å bygge partiet lokallag for lokallag, ville det bli lite mor hjemme, men en aktiv leder ute i landet.

Det ville vært noe helt annet om hun kun skulle være leder med tilhold i Oslo.

Barn er selvsagt ingen hindring for at folkevalgte og tillitsvalgte skal kunne utføre verv. Vi trenger alle typer familier representert i politiske fora.
Men noen verv er krevende i betydning mye reising , spesielt i Venstre som må bygges opp sten for sten i hele landet.

Jeg er både Venstremedlem og folkevalgt i en av få kommuner hvor Venstre fordoblet sin oppslutning i et omland av kommuner der Venstre ikke lenger er representert. Jeg og mange  på lang avstand fra det sentrale Venstre forventer at den nye lederen de neste årene bygger opp en nesten ødelagt organisasjon.

Det innebærer mange reisedøgn og mye fravær fra familien. Det kan man leve med. Med små barn hjemme blir det meget utfordrende i det lange løp.

Etter at landsmøtet ble utsatt, roet imidlertid  lederspørsmålet seg noe.

Inntil Sveinung Rotevatn klart og tydelig sto fram i mai og sa han var klar til å bli leder. Han var også tydelig på at han ønsket en åpen diskusjon rundt lederspørsmålet – noe som ble oppfattet positivt av de fleste som kommenterte hans kandidatur.

Men så ble det stille. Nærmest taust.

Ingen åpen diskusjon. Ingen flere som følte seg klar for dette.

Abid Raja uttalte først i juli til media at minst 50 % av han var klar for en slik oppgave, men at han ville melde fra til valgkomiteen.

Venstres luksusproblem er at de har flust med respekterte topp-politikere. At Ola Elvestuen ble «kastet» av Skei Grande som statsråd i januar, er ikke det samme som at han ikke kan være leder i Venstre. Det samme kan sies om den minst Frp-vennlige av alle; dagens nestleder Terje Breivik. Begge er solide og høyt respekterte politikere.

I tillegg til Rotevatn og Raja har også statsrådene Iselin Nybø og Guri Melby gjort seg positivt bemerket i regjeringen.

Da jeg startet for gode to år siden å orientere meg i og om Venstre igjen, var jeg spesielt opptatt av å finne ut av hvordan viktige politiske beslutninger skjer i partiet. Hvem snakker med hvem? Hvem har sterk innflytelse? Hvem er omstridt? Hvem våger å tenke utenfor boksen? Hvem kan bli den nye «Vedum» i måten å bygge parti, treffe velgere og verve medlemmer? Hvem er mest positiv , mest tydelig, mest entusiastisk?

Sjøl er jeg en sterk tilhenger av at staten skal avgi mer myndighet til folkevalgte nærmere innbyggerne. Venstres innsats for regionreformen er formidabel og historisk viktig. Likevel gjør Venstre det dårlig lokalt. Over 50 lokallag som stilte lister ved kommunevalget i fjor, ble ikke representert i kommunens øverste folkevalgte organ.

Det er åpenbart at om skal Venstre fortsette som et landsdekkende parti, haster det med å bygge opp organisasjonen igjen. Det betyr at Venstre sentralt må flytte blikket utenfor Ring 3. Det betyr at den neste lederen MÅ bruke langt mer av sin tid utenfor Oslo enn hva dagens leder har maktet. Og som kan være med å forklare noe av Venstres vanskelige situasjon; svak organisasjon med få aktive i altfor mange lokallag, ikke representert i over 100 kommunestyrer, laveste medlemstall noengang,

Den nye lederen må bygge en helt nødvendig forståelse i byene for verdien av distriktene som skaffer eksportinntekter slik at vi kan importere det vi ikke sjøl kan produsere.
Men lederen må også overbevise medlemmer og velgere om at det ikke kan bygges et stort universitet eller stort sykehus i hver eneste by i dette landet.

Statlige arbeidsplasser er i dag sentrert i og rundt Oslo. Dette er virkemidler som sammen med flytting av  statlig myndighet kan gi de de nye regionene økt vekst i folketallet. Og slik dempes presset på de store byene. Det er i dag et åpent spørsmål om Oslo Venstre har god nok forståelse for distriktenes utfordringer og om de vil akseptere en slik omfordeling av statlige ressurser.

Og jeg er redd for at altfor mange i Oslo (både i og utenfor Venstre) ikke forstår hvor stort dette landet er og hvor krevende det blir for den nye lederen å reise rundt å skape entusiasme og fornyet energi, skaffe nye medlemmer og ikke minst nye velgere og slik kunne bygge et 10%-parti.

Jeg har tidligere i  blogg-innlegget undret meg over hva som har trigget folk i Oslo Venstre til å være negativ til Abid Raja som leder.

Kan det ligge så langt tilbake i tid er det er «greit» å fortsatt vedlikeholde et slikt bilde?

Er det fordi de ikke ønsker en leder som har plassert seg så til de grader i sentrum av norsk politikk og markert seg gjennom å hylle det norske fellesskapet?

Eller er det rett og slett fordi det fortsatt ligger mye makt på den avtroppende lederens hender at hun vil ha regien på valg av leder – ved god hjelp av gode venner i Oslo ?

Mens jeg skriver dette, melder Dagsrevyen at Guri Melby skal ha meddelt at hun er villig til å bli leder av Venstre, men under forutsetning av at Abid Raja ikke er del av ledelsen.

Jeg tviler meget sterkt at Melby har sagt dette. I så fall ville hun ha utelukket seg sjøl som leder. Sosialliberale i Venstre forventer at den nye lederen selvsagt både godtar de resterende valg landsmøtet gjør og deretter skaper det gode teamet slik både Rotevatn og Raja har sagt er viktig.

Jeg håper derfor at fremtredende medlemmer i Oslo Venstre kan roe ned lokallaget nå og bli ferdig med hva Raja gjorde i forkant av landsmøtet i 2018.

Hvis Oslo Venstre ønsker å trekke sin uttalte støtte til Rotevatn som leder til fordel for Melby av åpenbart taktiske grunner (bruke dette til å ramme Raja), har mitt parti passert en tålegrense for både menneskelig og politisk anstendighet.

Alle mennesker lærer underveis, forbedrer seg og blir en stadig bedre versjon av seg sjøl.
Det gjelder de seks mest aktuelle og mulige lederkandidater, det gjelder tillitsvalgte og folkevalgte i hele organisasjonen.

Erfaringene etter Sponheim var at han ikke ble noen A4, han brøt lydmuren, skaffet seg noen eksterne politiske venner og profilerte dermed Venstre. Han bygde partiet.

Den eneste av de foreslåtte lederne som har denne unike X-faktoren, er Abid Raja. Han er heller ikke perfekt, bevares. Skulle han bli leder, vil det i første rekke være en symbolsk sterk hyllest til hva Norge har skapt av et fellesskap.

Som slik manifesterer seg i at et barn av en innvandrer blir del av den store norske flokken og den lille norsk-pakistanske , tatt vare på og oppmuntret til å bruke sine talenter positivt.

Sterkere kan ikke Venstre symbolisere virkningen av god sosialliberal politikk:
Alle i vårt fantastiske samfunn har mulighet til å oppnå det gode liv – dersom de gis frihet under ansvar. Venstre har alltid vært garantisten for det!

Valgkomiteens store og tunge oppgave nå er å sette sammen et lederteam av entusiastiske og inkluderende personer. Komiteens medlemmer må sørge for at det ikke er noen bindinger mellom tidligere og kommende ledelse og tilhørende føringer på et nytt Venstre. Et stort sentrumsparti på vei mot 10 % som det sømmer seg sosialliberale partier i og utenfor Europa.

( Jeg vet at jeg i fjor høst var blant de over 350 som var foreslått til en eller annen posisjon i Venstres øverste organer. Derfor tar jeg nå en stor sjanse ved å være ærlig om mine tanker om fremtiden til partiet jeg har tjent i tykt og tynt siden jeg ble medlem i 1975.

Samtidig byr det meg sterkt imot å være taktisk beregnende og slik feige ut. Jeg har stor forståelse over at de med sterke ambisjoner på egne vegne om å bli heltidspolitiker, må mumle i krokene og ikke utbasunere hva de mener. Slik er det i alle parti, ikke bare Venstre.

Såfremt resten av valgprosessen foregår i åpenhet og ikke i de lukkede rom etter at valgkomiteen har kommet med mest sannsynlig en delt innstilling, skal det bli en fryd å bli med på ferden mot 10 %  )