Denne uka er det fylkesting i Finnmark. Også i 2018 skal fylkestinget diskutere seg sjøl som del av en større region. Det har fylkestinget gjort i 2015, 2016 og 2017 også.
Stortingsvedtaket ble gjort 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer. De partiene som var i mindretall lovet sine velgere før valget at dette “overgrepet” mot norske fylkeskommuner måtte velgerne gjøre noe med. Det var likevel ikke viktig nok for velgerne, og det nye Stortinget sto fast ved vedtaket om regionreformen.
Mange trodde at virkeligheten innhentet både Finnmark Ap og Finnmark Sp da Stortinget behandlet et Dok8-forslag fra Ap 10.desember 2017.
Forslaget lød: «Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om at den vedtatte tvangssammenslåingen av fylkeskommunene Finnmark og Troms til én region oppheves, og at de to fylkeskommunene består som i dag.»
Forslaget ble nedstemt av det nye Stortinget (som altså ble valgt i september 2017).
Likevel, noen i Finnmark var lite fornøyd. Motstanden var særlig sterk i Vadsø som huser fylkesadministrasjonen med sine 140 årsverk. Ikke minst på fylkeshuset var det mange som opplevde den nye regionen som en trussel. Helt forståelig; den organiserte skremselspropagandaen fortalte at alle disse arbeidsplassen skulle til Tromsø.
Dårlig samarbeidsklima mellom Troms og Finnmark. Hvorfor?
Forhandlingene mellom Troms og Finnmark kom i gang senhøsten i fjor og fortsatte inne i 2018. Dessverre var forhandlingsutvalget skjevt sammensatt. Fra Troms stilte et fylkesråd med fem “administrative politikere”, fra Finnmark folkevalgte fra fylkestinget. Det måtte gå som det gjorde. Der fylkesrådene fra Troms var fulltidsansatt, var det kun to politikere fra Finnmark som hadde dette som heltidsbeskjeftigelse. De siste vil alltid føle seg “svakere” og ikke likeverdige.
Det skaper ikke noe godt klima for forhandlinger. Hvis man i tillegg oppfatter en smule mannlig arroganse fra den sterkeste gruppen, skaper dette lite energi. Gardermoen-avtalen ble riktignok inngått 15.februar – mest fordi en troverdig tidligere stortingsrepresentant og justisminister som Knut Storberget hadde ansvaret for meglingen.
Avtalen innebar at fellesnemnda skulle ha 36 medlemmer med fordeling 19-17 og at både politisk ledelse og administrativ ledelse skal ha hovedkontoret i Tromsø.
Da fylkesordføreren vendte tilbake til Vadsø, ble hun erklært som «nyttig idiot» av tdl. fylkesrådmann i Finnmark fylkeskommune og gruppeleder for Ap i Vadsø kommunestyre.
Like etterpå fant SP i sin visdom at fylkestinget kunne bestemme over et stortingsvedtak dersom man arrangerte en folkeavstemning et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!.
Folkeavstemning et år for sent
Finnmark AP med Helga Pedersen som hærfører kastet seg på Sp-toget selv om Ap ikke har programfestet folkeavstemninger. De følte de måtte. Hvis SP ble alene om forslaget, kom AP til å tape stort i kommende lokalvalg. Det ville også bety at Helga Pedersen ville tape ordførermuligheten i Tana og Wenche Pedersen i Vadsø.Årsmøtet i Finnmakr Ap gikk med på det.
Fylkestingets flertall vedtok i sitt marsmøte å avholde en folkeavstemning i mai. I Finnmark trodde de fleste motstanderne av sammenslåing at dette var en mulighet til gjøre om Stortingets vedtak.
Aksjonsgruppa mot regionreformen kjørte nå en massiv kampanje sammen med flere «journalister» i fylket. Følgende påstander ble jevnlig repetert for å påvirke motstanderen til å delta i folkeavstemninga:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
Og for å krydre det hele, viste man til at det var “110 mil fra Harstad til Vadsø med reiser gjennom to andre land” for å komme til motsatt sted i den nye regionen. Som om det er noen som må kjøre den strekningen for å få utført en fylkeskommunal tjeneste – like lite som om man må kjøre fra Hasvik til Vadsø. Det er ikke én innbygger som har behov for personlig oppmøte i fylkeshuset.
Våren 2018 begynte noen å spinne på påstander om at Stortingsvedtaket var ugyldig.
Påstandene om ulovlighet var flere, og de ble endret og ulikt vektlagt underveis.
I folkeavstemninga som velgerne fikk flere purringer på for å delta i, valgte 58 % av velgerne å delta. Av disse svarte 87 % nei som forventet. Dette innebar at 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt har sagt nei til en sammenslåing – som Stortinget allerede hadde vedtatt 11 måneder tidligere!
I juni i år skulle fylkestinget velge medlemmer til fellesnemnda, og det ble satt fram forslag om navn. Fylkesordføreren valgte da å godta et forslag om at fylkestinget IKKE skulle gjøre det de var pålagt etter lov, og forslagstillerne fikk dermed ikke stemt. Finnmark hadde fortsatt ikke valgt sine 17 medlemmer av ei fellesnemnd på 36.
Dagen etter endrer statsråd Mæland forskriften slik at Troms skal ha 19 og Finnmark 9 i fellesnemnda. Som statsråd er hun pålagt å gjennomføre Stortingets vedtak. Hun håpet derfor at Troms ville stille opp i nemnda alene slik at den ble beslutningsdyktig. Det takket Troms nei til så lenge ingen fra Finnmark møtte.
På neste fylkesting i oktober fikk fylkestinget beskjed om at saksbehandlinga i juni var i strid med lovverket. Men flertallet ville fortsatt ikke la fylkesordføreren velge medlemmer slik opposisjonen fremmet navneforslag på.
Under samme fylkesting fremmet SPs Wikan forslag om å innlede en rettslig prosess, men trakk det rett før avstemning. Likevel trodde flertallet at forslaget ble beholdt og ba derfor adm. om å utrede det videre.
Til tross for at forslaget ble trukket og ikke eksisterte lenger, har fylkesrådmannen likevel kjøpt inn tjenester fra advokatfirmaet Kluge som naturligvis har anbefalt å ta rettslige skritt – med en rekke forbehold.
Fellesnemnda – eller ny trenering gjennom rettslig prosess?
Denne uka skal Finnmark fylkesting derfor både ta stilling til fellesnemnda og til evt. rettslig prosess.
Finnmark Ap har som ventet landet på at de vil være ansvarlig etter et styrevedtak i fylkespartiet. Til grunn for det lå en avtale mellom fylkespartiene i Troms og Finnmark.
Det er første gang på snart et år at det har vært en bevegelse i det anstrengte forholdet mellom de to fylkeslaga, noe som skaper tvil om de er i stand til å stå sammen i det nye fylkestinget fra 1.1.2020.
Troms og Finnmark Ap innser at Stortinget har myndighet til å treffe beslutninger om nasjonale reformer. De har også innsett at et søksmål ikke har noe for seg. Den eneste klare ulovligheten som kan dokumenteres er at verken innbyggere, kommuner eller næringsliv i Finnmark er blitt hørt i fylkeskommunens prosess.
Problemet er at av 14 fylkeskommuner som gjennomførte slik høring høsten 2016, var det ikke departementet som sto bak. Det var fylkeskommunene sjøl!
I Finnmark valgte altså politikerne å ikke høre på sine innbyggere før Stortingsvedtaket skulle gjøres forsommeren 2017.
Sp har brukt regionreformen for alt den er verdt som stemmesanker. Sp vet at alle reformer i et samfunn vil møte ulike former for motstand. Det vil for de fleste reformer være flere som er mot endringer enn som er for. Det er menneskets natur vi snakker om. Den amerikanske psykologen Maslow illustrerte menneskets behov i en pyramide.
Maslows behovspyramide
Nederst og viktigst er de rent fysiologiske behov for å overleve; nok mat, væske, søvn, (energipåfyll). Deretter kommer trygghet, forutsigbarhet, beskyttelse, sikkerhet.
En reform vil for mange være forbundet med mindre forutsigbarhet og mindre trygghet.
Populistiske parti vil spille på denne uforutsigbarheten. Velgere som er utrygge fordi de blir skremt til å frykte fremtiden, søker etter de som kan love at ingenting endres og alt blir som før.
Men nå i desember kommer også SP i Finnmark fram til en ny erkjennelse: Stortinget har gjort et vedtak i juni 2017. Vi har fått et nytt storting etter siste valg, men de holder fast ved reformen. Ved to anledninger de siste 12 måneder har SP lagt inn forslag i Stortinget om å reversere dette. Det ble nedstemt i desember i fjor og selvsagt ble det nedstemt også i desember i år. Det er de samme partiene som sto samlet bak reformen i forrige stortingsperiode som i denne. V og KrF har kjempet på plass dette, og H og Frp har gitt seg på å nedlegge fylkeskommunen på en betingelse: Færre regioner = økt maktoverføring fra stat og nærmere folket som vil merke konsekvensene av vedtak, og skal kunne påvirke de.
Dette er noe også SV på Stortinget har støttet gjennom dette fellesforslaget fra Venstre og SV i stortingsbehandlinga av Dok8-forslaget fra Venstre i februar 2014:
«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»
Dersom Finnmark Ap har vendt tilbake som et styringsparti slik vi husker det fra tidligere, kommer fylkestinget torsdag i denne uka til å velge medlemmer til fellesnemnda – hvor også Ap,Sp og SV vil ønske å delta for å sikre mest mulig av Finnmarks interesser.
Men det er naturlig å kreve en fellesnemnd med like mange medlemmer fra hver fylkeskommune fordi samarbeidsklimaet nå må bygges opp fra dagens minusgrader til en langt mer behagelig temperatur.
Skal fylkestinget gå til domstolene for å få dømt Stortinget?
Fylkestinget kommer også til å vedta å ikke gå rettens vei for å få prøvd lovligheten av Stortingets vedtak.
I flg. Finnmark Dagblad 19.januar i år har Finnmark fylkeskommune vært gjennom 17 rettslige prosesser, noe som har påført fylkeskommunen store økonomiske forpliktelser.
En rettsak mot staten vil være et stort tapsprosjekt for Finnmark fylkeskommune. Sjansen for å vinne gjennom synes minimal. Retten skal altså bli overbevist om at det ble begått et brudd på Inndelingsloven som har hatt avgjørende betydning for selve vedtaket 8.juni 2017.
Vedtaket Stortinget gjorde er opplagt politisk vedtak. Det betyr at partiprogram og prinsipprogram ligger til grunn for de vedtak partiene gjør internt og i prosessen mot et endelig vedtak. Er det noen som i fullt alvor mener at domstolene skal avgjøre om partiene har rett til selvstendige politiske meninger?
Det finnes land i verden som har en slik tekning, men de blir stadig færre.
Så kan man innvende at Stortinget som vedtar lover, også må følge dem. Det er et relevant argument. I denne saken er det blitt hevdet ulovligheter – men påstanden kom ikke før i 2018.
I 2017 var det ingen – verken i Stortinget, Sametinget eller fylkestinget som påsto at Inndelingsloven ikke var fulgt. Det var over 20 jurister blant stortingsrepresentantene i juni 2017 under behandlingen av regionreformen. Ingen av disse påtalte brudd på Inndelingsloven!! Hvordan er det mulig?
Ap og Sp; Fra protestparti til ansvarlig styringsparti?
Som denne gjennomgangen viser har Finnmark Ap og Finnmark SP (med SV som slep) vandret fra å spille på misnøye og å være lite konstruktive til nå å godta at Stortinget har gjort et gyldig vedtak.
Nedsiden av dette er at Finnmark har tapt et år med tid på å finne de gode og fremtidsrettede løsninger. Det sier seg selv at med det tidspresset fylkespolitikerne i både Troms og Finnmark har, får vi ikke bedre løsninger.
Både regjeringen og stortingsflertallet har forutsatt at det skal tas spesielle hensyn til Øst-Finnmark og Vadsø. Det er opplagt nødvendig. Nå er de ansatte garantert sine stillinger ut 2024. Men det vil opplagt måtte bli noen reduksjoner for å frigjøre lønnsmidler til bl.a. videregående skole, tannhelse, bibliotekdrift og utgifter til rutetilbud og veivedlikehold.
Det er svært viktig at det politiske miljøet i alle kommuner (Øst-Finnmark regionråd) samler seg straks for å hjelpe fellesnemnda med innspill på hva som vil styrke Øst-Finnmark og Vadsø.
Det er opplagt at en reduksjon av 30 årsverk fra 2025 i Vadsø får langt større konsekvenser enn for Tromsø. 30 årsverk spiller liten rolle i Tromsø med 76 000 innbyggere, men en betydelig rolle i Vadsø med under 6 000 innbyggere. Fylkeskommunen utgjør en hjørnesteinsbedrift i Nord-Varanger.
Derfor må kommende reduksjoner i all hovedsak tas i Tromsø.
Nå vil det komme nye oppgaver fra staten som medfører årsverk overført til fylkeskommunene. Fellesnemnda må derfor som prinsipp følge stortingsflertallet uttrykte vilje til at Øst-Finnmark og Vadsø må tas spesielt hensyn til ved fordeling av de nye stillingene. Den positive nettovirkninga av arbeidplasser skal merkes forholdsvis mye bedre i Øst-Finnmark og andre regionsenter i nord, og minst i Tromsø. Tromsø kommune går uansett for egen maskin framover med alle tunge miljø som allerede er lagt der.
Vadsø fortsetter som fylkeshovedstad
Siden Vadsø blir hovedadressa for det nye fylkesmannsembetet fra 1.januar, blir Vadsø fortsatt å regne som fylkeshovedstad i Troms og Finnmark. Troms blir derimot det naturlige geografiske regionsenteret for Troms og Finnmark.
Et så sterkt regionsenter som dekker 1/3 av befolkningen må vise tilbakeholdenhet i krav om oppgaver. Det er kun for de virkelig store oppgavene der det i dag er kun en sentraladministrasjon i Oslo som skal «klones» i 11 tilsvarende at Tromsø og andre byer over 20 000 innbyggere er store nok til å sikre og beholde spisskompetanse.
For alle de øvrige oppgavene må disse – som Venstre fikk gjennomslag for i Stortinget -fordeles på alle regionsentra. Og vi har flere av dem i hver av fylkene.
Fra nå av starter arbeidet med å styrke Norges nordligste og viktigste region. Det ligger i kortene at området som grenser mot en supermakt må være i vekst for å forvare Norges legitime interesser. Dette gjelder i særlig grad i Øst-Finnmark.
Regionreformen vil derfor være det som kan gi en lenge etterlengtet vekst i nord!
9 måneder etter at stortinget med 96 mot 73 stemmer gjorde sitt vedtak 8.juni 2017 om regionreformen, dukker det opp påstander om at stortingsvedtaket var ulovlig.
Påstandene kom ikke uventet først i SoMe (sosiale medier). Spesielt i en facebookgruppe i Finnmark ble det hevdet at fylkestinget i Finnmark var totalt uforberedt da det ble fremmet et “benkeforslag” rett før voteringen om regionreformen.
En jurist (opprinnelig fra Finnmark) skrev flere innlegg hvor han bl.a. påsto at Stortinget også hadde sett bort fra internasjonale forpliktelser. Her viste han til Europarådets charter om lokalt folkestyre som Norge har sanksjonert. Videre hevdet han at Finnmark fylkeskommune ikke hadde blitt hørt om regjeringens forslag til regioninndeling og at vedtaket ble gjort etter et benkeforslag.
Dette skrev jeg en blogg om i juni. Der problematiserte jeg rundt denne planen om utsettelse av regioninndeling til våren 2018 og det angivelige “benkeforslaget”. Jeg føler meg derfor noe “skyldig” i å ha skapt grunnlag for flere spekulasjoner.
I slutten av juni ble jusprofessor Eivind Smith intervjuet av NRK Finnmark om påstandene fra forretningsadvokaten. Smith var uenig i at Stortinget har brutt sine internasjonale forpliktelser, men mente at Stortinget ikke hadde fulgt regjeringens løp om å drøfte nærmere de ulike alternativene om sammenslåing i Nord-Norge. Smith viste til at regjeringen vinteren 2017 hadde vurdert å utsette dette til våren 2018. Stortingets vedtak 8.juni 2017 var derfor et brudd på denne forutsetningen og i strid med de saksbehandlingsregler som Stortinget sjøl har vedtatt.
“Det videre arbeidet med «korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast» skulle derfor skje «i dialog med fylkeskommunane».
Resultatet skulle legges frem i en egen proposisjon senest våren 2018, noe som ville ha vært tidsnok til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.
Men våren 2017 hadde fylkestingene i nord ennå ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning. At dette har bidratt til dagens vanskelige situasjon, er neppe tvilsomt..(…)
Vedtak om fylkessammenslutning treffes som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova. Den som treffer vedtak i kraft av lov, må følge loven. Dette har åpenbart ikke skjedd her…(…).
Det meste tilsier altså at det overhodet ikke er truffet noe lovlig sammenslutningsvedtak for Troms og Finnmark.”
I august i år sendte stortingsrepresentant Sandra Borch et brev til kommunalministeren hvor hun bl.a. hevdet:
“Forslaget om fylkessammenslåinger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet ikke Troms og Finnmark. For Nord-Norge, ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).
Fylkestingene i nord hadde ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning våren 2017. Sammenslåingen av Troms og Finnmark var tydelig et kompromiss blant regjeringspartiene og KrF, og ble lagt frem som et løst forslag i salen under debatten. Da er det viktig å ha med seg, som presisert ovenfor, at Stortinget i denne saken er forvaltningsmyndighet. Stortinget treffer vedtak i kraft av lov, og må følge loven. Det har åpenbart ikke skjedd i sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.
Både jusprofessor Eivind Smith og advokat Geir Johan Nilsen har nettopp utfordret Stortingsflertallet og regjeringen på lovligheten av vedtaket. På det grunnlag, vil jeg be Kommunal – og moderniseringsministeren svare på om Stortingsflertallet som forvaltningsansvarlig har fulgt Inndelingslova når de vedtok å sammenslå Troms og Finnmark”
Monica Mæland avviste i sitt svar til Borch at vedtaket var ulovlig. Det er likevel framsatt svært alvorlige påstander om vedtakets gyldighet og legitimitet. Dette igjen har skapt både følelser og debatt og er blitt den store politiske saken i 2018. Stortinget har selvsagt rett til å gjøre politiske vedtak, slik bl.a. SVs Karin Andersen sa det etter debatten. Dette er politikk, ikke juss.
Likevel må et vedtak være kommet til på lovlig måte for å skape nødvendig legitimitet.
Har de som hevder at vedtaket er ulovlig all nødvendig informasjon for å trekke sin konklusjon?
Jeg har fulgt denne saken nært både i mitt tidligere politiske liv som fylkespolitiker og nå som samfunnsengasjert observatør, og er derfor opptatt av at det er faktisk kunnskap som skal avgjøre slike viktige saker.
Derfor har jeg undersøkt om det er grunnlag for påstanden. Ved nøye gjennomgang av stortingsdokumenter, innsyn gjennom postlister i departement og fylkeskommuner og kontakt med kilder som har bidratt med å opplyse saken mener jeg å kunne presentere saksgangen som besvarer dette spørsmålet:
Er påstandene om ulovlighet faktisk riktige?
For å finne det korrekte svaret, må vi se nærmere på tidslinjen fra desember 2016 fram til stortingsvedtaket 8.juni 2017.
Desember 2016: Alle fylkeskommuner har utredet konsekvensene av en evt sammenslåing med et eller flere nabofylker og har fattet vedtak om hva de ønsker.
Fylkestinget i Finnmark tok stilling til alternativene: 1) Finnmark som egen region, 2) Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og 3) Finnmark og Troms som en region, jf. fylkeskommunens sak 38/16. Finnmark fylkesting vedtar følgende med 25 mot 10 stemmer:
“På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:
1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region
2. Finnmark som egen region begrunnes med:
– Opprettholdelse av desentrale strukturer – Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner – Reell demokratiutvikling – Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland – Eierforholdet til land og vann i Finnmark – Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke
3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet
– Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet
– Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling
– Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner
4. Generalistprinsippet må beholdes
5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer
6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken 7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet.”
Vedtaket er i følge saksutredningen ord-for-ord fylkesrådmannens innstilling og ikke et resultat av en politisk prosess i det folkevalgte fylkestinget.
Regjeringsapparatet hadde lagt opp et løp av ulike saker som skulle til endelig behandling i Stortinget våren 2017.
Saken om regionreformen var en av disse.På bakgrunn av fylkeskommunenes egne utredninger og konklusjoner gikk kommunaldeparementet igang med sin samla saksutredning. Regjeringens sluttbehandling skal ende med en innstilling til Stortinget.
En mindretallsregjering er avhengig av et flertall i stortinget for å få gjennomført delvis eller helst alt den ønsker. 17.februar 2017 møtes derfor H/Frp-regjeringen sine samarbeidspartier V og KrF for å vurdere de mest hensiktsmessige løsninger av en rekke ikke-optimale når det gjelder de foretrukne “omlag 10” regioner.
Et viktig politisk poeng her er at H/Frp ikke følte seg komfortable med at SP tidligere hadde foreslått 7 regioner. Åslaug Haga som kommunalminister for SP i Stoltenbergregjeringen i 2008 gikk inn for 9.
Regjeringen og V/KrF er enige om ny regioninndeling for hele Sør-Norge, men vil jobbe mot to mulige løsninger i nord; enten en samlet region eller Nord-Norge delt i to.
Regjeringens forslag til regioninndeling
Innstillingen Prop.84 S (2016-2017) er under utarbeidelse vinteren 2017 og leveres formelt Stortinget den 5.april 2017.
Drøye to uker før dette, sender statsråd Jan Tore Sanner et viktig brev – Regionreform og vurdering av ny fylkesinndeling i Nord-Norg(475562) – til de tre nord-norske fylkeskommunene. I brevet inviteres disse til et møte den 19.april for å drøfte status og fremdrift videre.
Til møtet er disse godt forberedt både med egne standpunkt og med det som ligger i regjeringens innstilling om forslag til nye inndelinger for Nord-Norge:
“Tre hovudalternativ
Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:
1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka. 2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering. 3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.”
Fylkeskommunene i Nord-Norge inkludert Finnmark har altså sett tidligere utredninger fra Stortinget, gjennomført “nabopraten” med aktuelle fylkeskommuner og sett og vurdert alternativene for Nord-Norge. De er nå inne i en prosess hvor de får anledning til å bli hørt enda en gang – nå om regjeringens samla utredning og konkrete forslag, også om et år mer tid til å vurdere løsningen for Nord-Norge.
For Finnmark fylkeskommune har ingenting endret seg. De har vurdert de samme alternativene da de konkluderte med sitt syn 7.desember 2016. Da har sagt sin mening, men regjeringen gir også de her en anledning til å bli hørt – nok en gang.
Under møtet mellom Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner og statsråd Sanner den 19.april, ber en samlet politiske ledelse for tre fylkeskommunenes om en avklaring allerede i 2017 og ikke våren 2018 slik regjeringen ønsket. Regjeringen hadde allerede planlagt en slik løsning inn i den kommende Kommuneproposisjonen 2018 som samlet skulle legges fram i mai. Kommunalministeren lar seg påvirke og overbevise av kravet fra de tre nord-norske fylkeskommunene. Jan Tore Sanner sier 19.april følgende til NRK-Troms:
“Jeg er enig med fylkene i nord om at det aller beste er om man klarer å lande en løsning før sommeren. Hvis Stortinget blir enige i dette, så vil også vi bidra til at man får gode løsninger – også for fordelingen av statlige arbeidsplasser.”
Og det var nettopp det Stortinget endte med som løsning. Kommuneproposisjonen endres i samsvar med ønsket fra bl.a Finnmark fylkeskommune slik at Stortinget også skal vedta inndelinga i Nord-Norge sammen med de øvrige 10 regioninndelingene nå i juni.
Hva gjorde fylkespolitikerne i Finnmark med regjeringens forslag om Troms og Finnmark som én region?
Det er regjeringen som har tatt initiativ til og invitert fylkeskommunene til både “naboprat” og utredninger om konsekvenser. Regjeringen er ikke pålagt etter §9 i Inndelingsloven å sende ut på ny høring også oppsummeringen av alle utredningene og forslag til inndeling dersom disse har vært kjent tidligere og vurdert av de aktuelle fylkeskommuner.
Regjeringens endelige innstilling om de nye regionene og mulige løsninger for Nord-Norge ble så lagt fram 5.april 2017.
De berørte fylkeskommuner kan likevel å si fra dersom de har nye og avvikende synspunkt sammenlignet med det de tidligere har fremmet i prosessen.
Samtlige fylkeskommuner i landet kaster seg fra 5.april over dette viktige dokumentet for å finne pluss og minus for egen del, og deretter påvirke sine stortingsrepresentanter fra fylket for å gjøre sluttresultatet enda bedre.
Troms fylkesting innkaller sågar til ekstraordinært fylkesting 24.april. Der behandles kun en sak; PROP. 84 S (2016-2017) NY INNDELING AV REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ. Nå går de primært inn for et samlet Nord-Norge, primært for at Nord-Norge deles i to befolkningsmessig like store deler; Nordland som en region (241 000 innb i 41 kommuner) og Troms og Finnmark som én (240 000 innb og 39 kommuner).
I Finnmark skjer det derimot ingenting på politisk nivå. Utad gjentar fylkespolitikere at selv om regjeringen foreslår sammenslåing av Troms og Finnmark i sin innstilling, ønsker de å fortsette som egen fylkeskommune. Verken fylkesutvalget eller fylkestinget får Prop.84 S (2016-2017) til politisk behandling, og dermed avskjæres Finnmark sine fylkespolitikere muligheten til å få drøftet utredningen og bli hørt.
Det synes derfor vanskelig å klandre storting og regjering for at ikke Finnmark fylkeskommune bruker sin mulighet til å uttale seg mer om saken. Ingen kan likevel tvinge noen til å la seg høre. Og jeg kjenner ikke til om det var en politisk eller administrativ avgjørelse som lå til grunn. Det er ikke ukjent at administrasjoner i noen kommuner og fylkeskommuner der formannskapsmodellen praktiseres har unormalt mye makt.
Det viktige Møtet som få visste om
Men det skjer noe aktivt likevel. Nok en hendelse utover møtet 19.april mellom Sanner og de 3 fylkeskommunen i nord skal åpne veien for at Stortinget med støtte fra Finnmark kan avgjøre også Troms og Finnmarks skjebne den 8.juni 2017.
En gruppe fylkespolitikerne fra Finnmark reiser ut av fylket for å møte andre politikere. Deres handlinger der er derfor meget oppsiktsvekkende når vi tar årets kritikk og påstand om ulovlig stortingsvedtak i betraktning.
Quality Hotel Grand Royal, Narvik onsdag 26.april 2017 kl. 13.00
Over 20 personer samles til lunsj, og flere kommer til underveis. I dag har mange av dem reist langt, er både sulten og spent på Møtet etterpå, på gondolturen og middagen i kveld, konklusjonen i morgen. Fra Sør-Varanger i øst til Helgeland i sør hilser de på hverandre, blir kjent med de mange nye ansiktene, utveksler meninger om både flytilbud, vær og mat – og Møtet.
Dette er ikke en helt tilfeldig samling av politikere. Dette er kremen av toppolitikere i de tre nordnorske fylkeskommunene. De som har reist langt, fått sin velfortjente matbit og forberedt seg godt på forhånd er medlemmer i Nordnorsk Råd (heretter NNR). Nå er det duket for enda et viktig rådsmøte.
Det sitter nå 27 politikere og 6 fra fylkeskommunenes administrasjon sammen når møtet starter kl. 14.
Hva er Nordnorsk Råd (NNR)? Fra tidlig 80-tall til 2011 hadde Finnmark, Troms og Nordland behov for å møtes og drøfte saker som var grenseoverskridende. Dermed ble Landsdelsutvalget for Nord-Norge (LU) etablert. Underveis i prosessen ble også Nord-Trøndelag (Namdalen) innlemmet i samarbeidet. Sekretariatet lå i Bodø og var rigget med en dyktig stab. Det var høy kvalitet på møter og saksutredninger, og møtene var lærerike fordi de bygde kunnskap og kompetanse.
Men det var en hake ved dette slik det alltid er der man kun samarbeider: Det blir mange møter og mye prat, men ingen har verktøy for å beslutte og iverksette noe som helst. LU ble derfor et godt samarbeidsorgan, men var uten makt og myndighet. Det er en helt nødvendig forutsetning for å sette politiske ønsker ut i livet.
Troms fylkeskommune var den som var mest kritisk til å fortsette med LU og mente at dette mer fungerte som et “supperåd” enn som et aktivt politisk organ.
I 2011 vedtas LU nedlagt. Politikere i hele Nord-Norge beklager dette. Fra 2014 er man etter interne drøftinger tilbake til start – og oppretter NNR som et nytt, felles organ for de folkevalgte fylkesting i Nord-Norge.
Her i Narvik på denne vårdagen i 2017 skal de 27 fremste politikerne i NNR tenke høyt og konstruktivt om de store felles utfordringer i nord. Og en sak er på dette tidspunkt viktigere enn de andre: Prop.84 S (2016-2017) -Regjeringens forslag til regionreform.
Fra Finnmark deltar Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).
I luften ligger det en spenning mellom flere fylker. Alle kjenner historien om nedleggelsen av LU. Om hvordan noen fylkespolitikere ble høye på seg sjøl og sitt fylke og så ned på de andre. Hvordan det var viktig å samle flertall for seg, sin by og sitt fylke. Hvor lite konstruktive møtene ble når konflikter ble dyrket og få evnet å se over grensene for annet enn å skaffe seg sjøl og sitt fylke et flertall i en sak som betydde noen arbeidsplasser og ny virksomhet der. Det ble for mye “jeg” og for lite “vi”.
Deltakere fra alle fylker har synspunkter på den fremtidige regionen. På tvers av parti- og fylkesgrenser løftes behovet for at Nord-Norge snakker med én stemme slik at Stortinget må lytte og komme den nordlige landsdelen i møte.
Forsamlingen vedtar i egen sak å ytterligere formalisere arbeidet i Nordnorsk Råd (NNR) slik at det kan opptre som et felles talsrør. De har vært enige om et fast sekretariat, og at fylkesordfører (Finnmark har formannskapsstyring) og Troms og Nordland med fylkesrådslederne (parlamentarisk styring) utgjør arbeidsutvalget.
Den store og avgjørende saken
Og så kommer den store saken – regionreformen – slik regjeringen foreslår den i sin innstilling Prop.84 S (2016-2017).
Alle representanter gir uttrykk for sitt partis syn og hva som er vedtatt i det enkelte fylke. Nordland og Finnmark vil primært stå alene , Troms kan tenke seg et samlet Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark. Det fremmes også tanker om å samle Nord-Norge til en samlet region. Ingen fylker står samlet om alle synspunkter, men samtlige utøver godt politisk håndverk. Et forslag til vedtak var utsendt før møtet, er blitt bearbeidet i en redaksjonskomite og ligger nå på bordet til sluttbehandling:
Felles uttalelse fra Nordnorsk råd vedrørende regionreformen:
Nordnorsk råd har behandlet sak om Prop 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgte regioner. Vi konstaterer at regjeringen har lagt frem en proposisjon for ny regioninndeling i Norge (84S 2016-2017) hvor det er stort fokus på størrelse og inndeling og for lite fokus på reelle endringer i oppgavefordeling, kvalitet i tjenesteproduksjon på regionnivå og regionnivåets mulighet til å drive reell utvikling.
Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.
Nordnorsk råd konstaterer at kommunereformen ikke vil gi en kommunestruktur med overvekt av store regionkommuner. Det er i derfor viktig at de nye regionene både beholder det ansvaret fylkeskommunene har for viktige velferdstjenester de har i dag, og samtidig tilføres nye oppgaver. Det vises i denne sammenhengen til de innspill KS har gitt om nye oppgaver samt det som fylkeskommunene selv ha spilt inn i tidligere høringsuttalelser. Fylkesmannens rolle bør begrenses til i hovedsak tilsyn og kontroll, mens oppgaver som innebærer skjønnsutøvelse må overføres regionene. Oppgaver fra direktorater og departementer må også vurderes overført.
Generalistkommuneprinsippet må ligge til grunn for reformen.
Nordnorsk råd forutsetter at statens regionale inndeling i størst mulig grad samsvarer med inndelingen i nye folkevalgte regioner, med unntak av områder der det er åpenbart naturlig med annen inndeling enn det folkevalgte regionale nivå skal ha. Dette er viktig for de folkevalgte regionene sin samordningsoppgave i den regionale samfunnsplanleggingen, og det styrker fylkeskommunenes mulighet til å ivareta rollen som samfunnsutvikler. Nordnorsk råd understreker betydningen av at det regionale folkevalgte nivå gis økt beslutningsmyndighet innenfor flere områder.
Nordnorsk råd forventer at de nye regionene får tilført tilstrekkelig regionale utviklingsmidler. Det vil være avgjørende for å kunne ivareta rollen som regional utviklingsaktør.
Finnmark har fått med et punkt de hadde i sitt eget vedtak fra des. 2016 vdr. generalistprinsippet (pkt 4). Dette innebærer at alle nye fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme type oppgaver. Ingen oppgave skal være så stor at det er kun de folketallsmessig største fylkeskommuner som får rå over slike politiske verktøy som kreves for å utvikle regionen. Og kravet fra NNR er krystallklart: Få flere og betydelig større oppgaver overført fra staten til folkevalgte organ i Nord-Norge!
Uttalelsen bekrefter at det er samlet krav om å få tydeligere beskrevet hvilke nye oppgaver som skal komme. NNR ber også om at oppgaver fra direktorater og departement må vurderes overført.
Videre er et gammelt gnagsår tatt opp i pkt 3: Fylkesmannens rett til innsigelse og makt til å overprøve folkevalgtes skjønn i kommuner og fylkeskommune. Her vil NNR at fylkesmannen skal kun drive i hovedsak tilsyn og kontroll.
Pkt 5 er særlig interessant. Politikerne i NNR forutsetter at det folkevalgte nivå har ansvar innenfor samme geografiske område som staten i deres regionale inndeling. I klartekst: Skal “ytre stat”(fylkesmannen, NAV, Skattekontor o.l.) ha Troms og Finnmark som sitt område, må også det folkevalgte nivå dekke det samme området. På det tidspunktet pågikk prosessen med å slå sammen fylkesmannsembetene i Troms og Finnmark til ett embete fra 1.1.2019. Finnmarkspolitikerne visste med andre ord meget godt hva de sa ja til her.
Pkt 2 blir med dagens kunnskap om prosessen og kritikken av den særlig interessant: Her sier et samlet politikerkorps i Nord-Norge at man ikke godtar regjeringens planer om å utsette behandlingen for Nord-Norges del til våren 2018. Altså: Dersom Stortinget når gjør vedtak om de øvrige regionene men utsetter Nord-Norge, er ikke dette akseptabelt!
Den bearbeidete uttalelsen får tilslutning fra alle fylkeskommuner og fra alle parti.
Med andre ord: Også Finnmark Ap og Finnmark SP sine fremste fylkespolitikere stiller seg bak dette vedtaket!
NNRs uttalelse om regjeringens utredning og innstilling Prop.84 S (2016-2017) er derfor et meget tydelig høringsinnspill til Stortinget.
2.mai deltar Finnmark fylkeskommune i en høring hos kommunalkomiteen. Fylkesvaraordføreren holder fast ved tidligere standpunkt om Finnmark som egen region. I tillegg gjentar hun kravet om at Stortinget må foreta en endelig behandling nå og ikke utsette saken til våren 2018 som regjeringen åpnet for i sitt forslag 5.april!! (Ved bruk av denne linken får du tilgang til videoopptak av høringen som starter 17 min. ut i sendinga).
Kravene fra NNR og Finnmark fylkeskommune tok Stortinget hensyn til og endret sin kjøreplan i samsvar med dette.
Stortinget legger siste hånd på verket
Nå starter arbeidet i kommunalkomiteen under ledelse av saksordfører Helge Njåstad (Frp) for å få både en kommune- og en regionreform på plass med et vedtak i Stortinget 8.juni. Dette er i samsvar med det lovverket som beskriver saksbehandling og myndighet i Inndelingsloven.
“Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing. Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.”
Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017) og foreligger 1.juni 2017. Den er på 64 tettskrevne sider. Ved siden av en oppsummering av regjeringens og fylkeskommunenes utredninger som stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er de nord-norske fylkeskommunene blitt referert på deres fylkestingsvedtak og regjeringens vurderinger av og forslag om antall regioner.
Fra side 47 starter så komiteens sitt arbeid for å lande på ulike regioninndelinger.
Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«
Hva sto det så i Kommuneproposisjonen 2018 som ble levert Stortinget 11.mai? På s. 27 og 28 står det bl.a.;
“Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. Dette er i tråd med avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.”
Legg merke til siste setning. Den er en følge av at Sanner fikk den klare beskjeden fra de tre nord-norske fylkeskommunene i møte 19.april og at Nordnorsk Råd også har sendt krav om å få avgjort regioninndelingen nå i 2017, og ikke i 2018 slik regjeringen foreslo 5.april.
Og som eget vedtakspunkt II står det: “II – Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.”
Det er bare en liten, men viktig hake ved dette. I sin innstilling om regionreformen den 1.juni glemmer komiteen å føre dette opp som eget punkt. Nå står den kun som eget punkt i saken om kommuneproposisjonen 2018 som skal behandles 12.juni, og ikke i saken om regionreformen som skal behandles 8.juni.
Dette løser Stortinget slik det er full adgang til: I stedet for å innkalle stortingsrepresentanter som er travelt opptatt med komitearbeid som må avsluttes før sommerferien til nytt møte, løses dette ved at saksordfører fremmer dette som et såkalt “løst forslag” til debatten 8.juni. “Løse forslag” er forslag som ikke er fremmet tidligere eller ikke har fått flertall i komiteen, men som enhver stortingsrepresentant har rett til å fremme når saken skal avgjøres i Stortinget. Dette forslaget blir nummerert som nr. 16 i denne saken. Det er dette som i 2018 av noen er blitt påstått å være “et benkeforslag som brått dukket opp av intet og som ingen tidligere hadde fått sett eller fått vurdere”.
Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen vekker stort verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.
Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):
“Presidenten: Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.» Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot. Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)”
I behandlingen av kommuneproposisjonen 2018 mandag 12.juni 2017 informerer saksordføreren i følge stortingsreferatet at det opprinnelige forslag om en egen region Troms og Finnmark nå er behandlet uka før i saken om regionreformen: “Eg minner òg om at i innstillinga ligg det inne eit forslag om Finnmark og Troms som Stortinget voterte over torsdag, så eg reknar med at det ikkje er aktuelt å gjera det ein gong til i dag.”. Det blir derfor ikke stemt over dette i denne saken.
Forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark som nå er vedtatt, er kjent for hele Stortinget gjennom regjeringens to proposisjoner 4.april og 11.mai, og har vært drøftet av de tre nord-norske fylkeskommunene også denne våren.
Det er deres – inkludert Finnmark fylkeskommunes ønske at dette skal ferdigbehandles i samme møte hvor de andre regionene vedtas og ikke utsettes til våren 2018. Både regjering og Storting har fulgt opp Finnmarks ønske og kan derfor ikke kritiseres for dette.
Finnmark fylkeskommune har altså fått uttale seg om regjeringens utredning og forslag, og er også blitt hørt i sitt ønske om få saken avgjort i juni 2017!
Det hører også med til historien at i stortingsdebatten om regionreformen er det ingen stortingsrepresentant som hevder at dette vedtaket blir til på ulovlig vis. Det er ingen som krever at saken må sendes tilbake til ny behandling slik vi vanligvis gjør dersom rådmannen/fylkesrådmannen ikke har gjort god nok jobb overfor kommunestyret/fylkestinget. Regjeringen er stortingets “rådmann”. Finnmark fylkeskommune har heller ikke på det tidspunktet kritisert regjeringen for at de ikke har fått uttale seg – all den stund de naturligvis har fått rikelig anledning til det. De har heller ikke bedt bedt om ytterligere tid slik at de endelig kan spørre innbyggerne om råd.
Jeg forutsetter at flertallet av fylkespolitikerne i Finnmark var våkne nok fram til juni 2017 og gjorde det de kunne for å bidra til en best mulig regionreform. Hvis de derimot var “bevisstløs i gjerningsøyeblikket”, må det skyldes at de overhodet ikke kunne se for seg en regionreform som både berørte og fikk noen konsekvenser for Finnmark.
For mange synes det som om flertallet i fylkestinget i Finnmark valgte å sitte i ro i båten og vente der til “uværet” var over. Mulig de håpet på at å være passiv kunne alt fortsette som før og Finnmark fylkeskommune kunne sysle med sine få oppgaver?
I så fall må jo velgerne i Finnmark stille seg følgende spørsmål: Har Finnmark hatt nok kompetente fylkespolitikere da Stortinget skulle vedta den største demokratireformen siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975?
Reaksjoner i Finnmark fylkesting uka etter vedtaket
Etter at Stortinget har vedtatt regionreformen, samles de 35 skarpeste politiske hoder i Finnmark seg i Hammerfest 14.og 15.juni 2017. Det er fylkestinget som møtes for å oppsummere det som har skjedd og veien videre.
Møtet starter med at fylkesrådmannen har en gjennomgang av saken om regionreform og forklarer hva som videre kan skje for å oppfylle stortingets vedtak.
Fylkesordføreren har laget en melding – Regionreformen – videre prosess etter vedtak i Stortinget til fylkestinget. Trine Noodt, gruppeleder for Venstre ber om at meldingen behandles som sak i fylkestinget siden den er viktig for det videre arbeidet, noe fylkesordføreren ikke har noe i mot.
Saken kommer opp til behandling dagen etter. Overraskende nok er det ikke én av representantene i en 3-timers debatt om veien videre som kritiserte prosessen som hadde foregått i Stortinget. Det var tydelig at alle representantene hadde fått med seg regjeringens forslag om hvordan Nord-Norge kunne enten samles eller deles.
Ragnhild Vassvik som fylkesvaraordfører påtaler heller ingen ulovligheter gjort av Stortinget. Hun mener riktignok at Stortinget har gjort et “tvangsvedtak” mot fylkestingets ønske, men har ikke en eneste kritisk betraktning til selve prosessen på nasjonalt plan. Heller ikke SP påstår at stortinget har gjort et ulovlig vedtak. Og heller ikke denne gangen er det noen som nevner folkeavstemning!
Derimot er både fylkesordføreren og mange fra Ap, Sp og SV klare i talen på at stortingets vedtak kan la seg endre. Det kommende stortingsvalget er kun knappe 3 måneder unna, og der kan velgerne i både Norge og Finnmark stemme inn et annet flertall for å fjerne regionreformen. Fylkesordfører Runar Sjåstad som nå står på 1.plassen på stortingsvalglista er en nøktern og realitetsorientert politiker. Han mener at om ikke det nye stortinget endrer vedtaket, må prosessen gå videre og fylkespolitikere i Finnmark må sikre Finnmarks interesser.
Det legges fram flere forslag, og følgende fikk flertall
1. Ved et regjeringsskifte etter stortingsvalget 11. september 2017, fremmes det sak til Regjeringen/Stortinget om omgjøring av vedtaket som er gjort om å slå sammen Finnmark og Troms (vedtatt med 25 mot 10 stemmer)
2. Ved en videreføring av sammenslåingsprosessen:
a. Finnmark er regionens nye navn
b. Avholdes felles fylkesting i Kirkenes etter oktober 2017
c. Velges like mange medlemmer fra Finnmark og Troms i fellesnemd
d. Legges hovedsetet / administrasjonen i regionen til Vadsø
e. Må formannskapsmodellen være regionens politiske styringsmodell (alle pkt. vedtatt med 26 mot 9 stemmer).
Fylkets aviser vier dette fylkestinget liten oppmerksomhet. Likevel kan vi lese intervju med fylkesordføreren som sier at de ikke kan late som om stortinget ikke har gjort et vedtak og må derfor forholde seg til det. Derfor må de bruke energien på å få mest mulig innfridd gjennom de kommende forhandlingene med Troms.
Det mest interessante man kan lese om i avisa Finnmarken er redaktørens nøkterne vurdering av at Stortinget har sagt sitt og at det kan komme til å stå seg etter valget (noe hun fikk rett i). I så måte må fylkespolitikerne vise ansvar og sørge for at Finnmark blir hørt og kommer best mulig styrket ut. Denne Ukeslutt-kommentaren ble ikke nådig tatt i mot i Vadsø-miljøet. Etterpå har Finnmarken stilt seg på regionmotstandernes side slik også den norskspråklige samiske avis Sagat har gjort.
Media i Finnmark har fortjenestefullt stilt kritiske spørsmål til makta utenfor Finnmark i denne saken.
Det har derimot – med få hederlige unntak – vært en påtakelig mangel på tilsvarende kritiske spørsmål til såvel fylkespolitikere som stortingsrepresentanter fra Finnmark.
De har – stort sett uimotsagt fra journalister – først fritt få fremme ubegrunnede skremselspåstander, som bl.a. disse:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne 2. Finnmarkingene ville miste sin identitet 3. All makt ville havne i Tromsø 4. Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle 5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø 6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
Deretter foreslår SP etter råd fra SP sentralt bruk av folkeavstemning som Ap ikke har programfestet, men godtar dette i bl.a. redsel for at SP stjeler brorparten av Ap-velgerne ved kommende valg i Finnmark.
Til slutt: 11 måneder etter stortingets vedtak rigges det en folkeavstemning hvor innbyggerne først er blitt skremt til å tro at Finnmark snart er en saga blott for deretter invitere de skremte til “å bestemme” over Stortinget slik at Finnmark kan “fortsette”!
Du tror det ikke før du får se det:
Epilog
Når historien skal skrives om regionreformens lange og trange fødsel gjennom 30 år fra starten i 1989, vil det nok bli mest interessant å analysere de politiske partiers og medias innvirkning på den sterke motstanden i Finnmark fra 2017 til i dag. Det er åpenbart at prosessen hadde vært langt mindre konfliktfylt om
regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann – til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål
Hva er så min konklusjon vedr. spørsmålet om Stortinget gjorde et ulovlig vedtak om regionreformen (inkludert punktet om at Troms og Finnmark blir en ny region fra 1.1.2020)?
Selv om en stor og kompleks demokratireform i seg selv opplagt kunne vært gjennomført på en enda bedre måte både nasjonalt og spesielt i Finnmark, er det ingen av de tilgjengelige dokumenter i saken omtalt foran som gir noe holdepunkt for å påstå at stortingsvedtaket er ulovlig.
Det var ingen stortingsrepresentanter – verken før, under eller etter stortingsdebatten – som hevdet at prosess eller sluttbehandling og vedtak var ulovlig eller i strid med saksbehandlingsreglene. De ville selvsagt benyttet stortingets talerstol til å påpeke slike alvorlige feil da saken var oppe til behandling – eller umiddelbart etterpå.
Tvertimot bekrefter de omtalte fakta jeg viser til at stortinget har gjort et gyldig vedtak – og har fulgt vedtatte saksbehandlingsregler. Finnmark fylkeskommune har i likhet med de øvrige fylkeskommuner fått flere anledninger til å komme med sitt syn på de alternativene som forelå. Dette har skjedd både før og etter at regjeringen la fram sin innstilling 4.april 2017. Finnmarkspolitikerne har i tillegg i tre konkrete tilfeller motsatt seg et års utsettelse for å få enda bedre tid til å vurdere disse. De samme finnmarkspolitikere har tvertimot gjort krav om å få et endelig vedtak i juni 2017 også for regioninndeling i Nord-Norge!
Og Stortinget fulgte ønsket fra Finnmark.
Jeg forutsetter at heretter vil seriøse riks- og fylkespolitikere ikke omtale stortingsvedtaket og prosessen om regionreformen som “udemokratisk” og “ulovlig”. Det er ikke grunnlag for dette ut fra de dokumenter som her er vist til.
Det er derimot anledning til å uttrykke sin uenighet om både prosessen og den politiske konklusjonen. Slik er det i vårt demokrati. Og det er også lov for Sp og evt andre til arbeide for en annen konklusjon og sikre at statens oppgaver, makt og myndighet hindres overført regionene/blir reversert tilbake til staten fra folkevalgte organ.
Hele den vestlige verden opplever nå at demokratiet og dets institusjoner er under et stadig sterkere press. En fremvekst av populistiske aktører som bader i misnøye og tørker kroppen med “fake news” må nå møtes i en åpen debatt som baseres på kunnskap og hvor vi verner om det representative demokrati: Folkevalgte i lovlige politiske organ som skal ta de vanskelige beslutninger og stå for dem i møtet med velgerne ved neste korsvei gjennom frie og kontrollérbare valg.
Både debatten blant folk flest og blant politikerne må skje i full offentlighet og ikke i ulike Ekkokammer; der alle tenker likt, tenker som kjent ingen. Den åpne debatten må være basert på kunnskaper og verdier, ikke kun følelser og slett ikke sjikane og hatefulle ytringer slik altfor mange har opplevd.
Når lovlige vedtak er gjort av folkevalgte som har fullmakt til å treffe disse, skal dette respekteres. Å motarbeide dette er å undergrave det demokratiet vi ellers er så opptatt av å bevare. Det kan selvsagt ikke aksepteres.
Det er derfor mange demokrater som er glad for at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har fjernet den store og uforståelige usikkerhet han sjøl har skapt om respekten for et stortingsvedtak. Etter at den foreløpige oppgavemeldingen ble presentert av regjeringen og KrF mandag 24.9.18, var hans klare og korte beskjed: Ap aksepterer motvillig at stortingsflertallet står bak dette, men Ap vil respektere det heretter.
Regionreformen er omsider i mål slik alle parti på Stortinget har ønsket. Det tok nesten utrolige 30 år!
INFO til leseren: 1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind. Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19 ble automatisk nullstilt av WP. Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 417 Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.