Hvorfor er 8. og 9.mai like viktig å markere i Norge som 17.mai ?

Publisert 9. mai 2023 av Børre St. Børresen

Svar

Norge, mandag 8.mai 2023.

Fra offentlige bygninger , hytter og hus vaier det norske flagget i dag. Forholdsvis få mennesker har noe nært forhold til denne offentlige flaggdagen

Norge, tirsdag 8.mai 1945.

Det hersker en spent stemning i hele Norge. Ryktene i den første maiuka har gått på at Hitler har tatt sitt liv, og at tyske tropper legger ned våpnene. I løpet av helgen går det opp for stadig flere at Norge har gjenvunnet sin frihet etter 5 lange år under nazismens åk med flere tusen tapte norske liv.

Finnmark ble hardest rammet av nazistenes herjinger. Over 20 % av norske sivile som mistet livet tilhørte befolkningen i nord. Selv om dette området ble befridd av allierte allerede i november 1944, ble de siste sivile drept 6.mai på Hopseidet i Tanafjorden:

6 fiskere i alderen 16 til 49 år ble brutalt myrdet av soldater og offiserer fra Wehrmacht, Nazi-Tysklands væpnede styrker.

I løpet av natten til 9.mai overgir Vidkunn Quisling og hans støttespillere seg til de norske og engelske forsvarsmyndigheter.

9.mai 1945 er svært få nordmenn i tvil. Krigen er over.

Regjeringen vedtar ved kongelig resolusjon 12. oktober 1945 at det nøyaktige tidspunktet for frigjøringen fastsettes til 9. mai 1945 kl. 00.01 (lokal norsk tid). Kapitulasjonsbestemmelsene for tyskere i Norge trådte i kraft minuttet før, den 8. mai kl. 24.00.

Hjemmefronten har allerede trykket plakater for å markere dette:

Få dager senere er kronprins Olav tilbake i Oslo. Og hvilken stemning !

Overalt er det flagg, sanger og jubel. Det er nå gått nesten 4 år og 11 måneder siden kronprinsen og hans far kong Hakon 7. gikk ombord i den engelske krysseren Devonshire som lå til kai i Tromsø den 7.juni 1940.

Hva kan bedre forklare denne jubelen og tårevåte gleden i maidagene 1945 enn den lengsel etter frihet og sjølstendighet nordmenn flest bar i fem lange år etter 9.april 1940?

17. mai 1940 var selvsagt en sorgens dag i Norge, selv med massiv sympati fra våre naboland; Finland, som var undertrykket av Sovjetunionen etter den tapte vinterkrigen i 1939, Sverige som nøytralt med “hull i grensegjerdet” bidro til å ta i mot livredde flyktninger fra Norge.

Vi hadde den gang kun en fri radiostasjon i Norge som jevnlig sendte ut informasjon – mot nazistenes ønske.

På vår nasjonaldag i 1940 leste likevel dikteren og krigsreporteren Nordahl Grieg sitt eget dikt fra NRKs radiostasjon i Tromsø.

Samlet rundt tusener av radioer tyskerne hadde forbudt å bruke overalt i Norge satt frihetselskende nordmenn og lyttet. Slik ukrainere i dag lytter via mobiltlf og på annen måte etter håp om å få de russiske okkupantene ut, og å få deres frihet tilbake..

Jeg håper virkelig du tar deg tid til å lese Nordahl Griegs dikt slik det lød i originalversjonen, eller lytter til opptaket under (klikk på bildet).

Grieg døde forøvrig i des. 1943 da hans bombefly som han skulle lage reportasje om ble skutt ned over Berlin i et alliert forsvar av våre liberale demokrati.

17.mai 1940

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

HVORFOR MARKERE DISSE DATOER?

Symbolsk nok ankom kong Haakon 7. og hans øvrige familie Norge den 7.juni 1945, på dagen 5 år etter at de forlot landet.

Disse vårdagene i 1945 er derfor viktige å markere.

Norges frihet hadde ikke vært mulig uten av de vestlige liberale demokrati sto sammen. Og de fikk en naturlig alliert i Sovjet-unionen som også anså Hitler og nazismen som en langt større fiende enn “kapitalistene” i resten av Europa og USA.

Fremst i forsvaret av Norge sto de gjenværende offiserer og soldater etter at Norge hadde bygget ned forsvaret gjennom 1930-tallet.

I tillegg må vi ta med den helt enestående innsatsen til norske sjøfolk. Med livet som innsats bidro krigsseilerne sterkt til kritisk viktig transport av mat, våpen og energi.

Filmen Slaget om Narvik gir et godt bilde av den heroiske innsatsen Altabataljonen og Trønderbataljonen gjorde i mai 1940 for å påføre Hitlers hans første store nederlag .

Dessverre måtte Norge likevel kapitulere fordi Frankrike led nederlag på vestfronten og trengte betydelig hjelp.

HVORFOR VAR NORGE FORSVARSLØS i 1940?

Også norske politikere var blinde for de krefter som herjet i fascismens Italia, Spania og Tyskland i mellomkrigstiden.

Selv om både Hitler, Franco og Mussolini allerede hadde satt sine uhyggelige avtrykk, tenkte mange politikere dessverre det samme:
“Det kan vel ikke true resten av Europa” var en utbredt oppfatning.

“Det brukne geværs politikk” fra tiden før 1.verdenskrig hadde fortsatt stor oppslutning.

Derfor var Norge i praksis forsvarsløs 9.april 1940.

Etter krigen var det to oppfatninger som fulgte hverandre om hva Norge burde gjøre. Det ene var å bidra med avspenning og fortsette arbeidet som startet etter 1.verdenskrig med Folkeforbundet (forløperen til FN). Det andre var hvorvidt vi skulle bygge et sterkere forsvar med lærdom fra nazistens okkupasjon.

Det endte med “ja takk, begge deler”.

Allerede høsten 1945 tok statsledere med utgangspunkt i Folkeforbundet skrittet videre. 24.oktober samlet 51 stater seg om FN-traktaten. Slik så de for seg en sikkerhetsventil som skulle hindre en ny verdenskrig.

– ALDRI MER 9.APRIL!

Da de allierte i Vest-Europa samt USA og Canada 4.april 1949 dannet NATO, var det i erkjennelse av at de liberale parti største motstander nå var de kommunistiske statene. 9.mai (!) 1955 ble også Vest-Tyskland medlem av NATO.

(Samme dato tok den franske utenriksministeren Robert Schuman tok til orde for den første europeiske kull- og stålunionen, som er forløperen til dagens EU. 9.mai markeres også som Europadagen).

Fortsatt satt Stalin med makten i Sovjetunionen. Hans kommunisme hadde sendt omlag 7 millioner inn i sultedøden, derav rundt 3 millioner ukrainere som ble rammet av Holodomor i 1932/33. Holodomor var en bevisst utsulting av de som motsatte seg Kremls planer om å konfiskere ukrainske bønders jordområder.

I tillegg forfulgte og arresterte Stalins kommunister alle opposisjonelle og sendte de til GULAG – de beryktede straffe- og arbeidsleirene i Sibir. Ca 1,5 millioner fanger kom aldri tilbake i live.

Så lenge Sovjetunionen baserte sin økonomi på deres kommunistiske ideologi, måtte det bli lite frihet for individer. Å etablere egne bedrifter var i strid med Kremls ideer. Det var staten som skulle eie produksjonsmidlene.

Hva som var langt verre, var bruddet på grunnleggende menneskerettigheter. Riktignok kunne styringssystemet forstås som demokratisk – siden voksne borgere hadde stemmerett. Men de hadde kun Kommunistpartiet å stemme på!

I tillegg var det i et slikt totalitært system som kommunismen er, ingen deling av statsmakten i tre uavhengige institusjoner slik våre liberale demokrati har. I Sovjet var den lovgivende, utøvende og dømmende makt styrt av Kommunistpartiets sentrale organer – i Moskva.

14.mai 1955 dannet Sovjetunionen Warzawapakten sammen med Albania, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, DDR (Øst-Tyskland) og Bulgaria. Det skjedde som et svar på at Vest-Tyskland 5 tidligere ble medlem i NATO.

Med et sterkt NATO og en Warzawapakt styrt fra Moskva var det slik sett en maktbalanse under den kalde krigen.

MIKAEL GORBATSJOV ENDRER HISTORIEN

Det var først da Mikael Gorbatsjov ble utnevnt til generalsekretær i 1985 at den nye tid “rammet” hele den kommunistiske verden. Han innførte reformene glasnost (åpenhet) og perestrojka (fornyelse), som bidro til Sovjetunionens oppløsning og avslutningen av den kalde krigen.

For sitt reformarbeid ble Gorbatsjov tildelt Nobels fredspris i 1990, samme år som han ble valgt til Sovjetunionens første og siste president. Tidligere hadde generalsekretæren vært leder av det øverste Sovjets presidium.

Gorbatsjov skjønte at det ikke ville være mulig å holde et jerngrep rundt alle de sovjetiske republikkene og deres naboer i Øst-Europa. De fleste av disse land vendte seg vestover til mer frihet og mindre kommunisme. Muren fall i november 1989 blir et symbol for dette.

I Dresden samme høst sitter en sint juristutdannet KGB-offiser og ser hvordan det gamle og mektige Sovjetunionen ramler sammen. I Vladimir Putins hode er dette utilgivelig. Likevel stiller han seg bak Gorbatsjov i synet på at dette må skje.

Gjør han det av rent opportunistiske grunner?

I 1991 oppløses Warzawa-pakten, og i jula samme år blir Sovjetunionen oppløst.

Fra da av starter omfattende demokratiprosesser i både Øst-Europa og i de tidligere sovjet-republikker. Tidl. utenriksminister Torvald Stoltenberg ser muligheten for et politisk tøvær i Nord. Barentsregionen er hans baby. Det skal gi mange år med positiv utvikling i nord-områdene.

STARTEN PÅ RUSCISMEN ?

Nyttårsaften 1999 går Boris Jeltsin av etter 9 år som som Russland første valgte president. Hans siste gjerning er å gi Vladimir Putin oppgaven å fortsette som president etter at han i august samme år hadde utnevnt han til statsminister.

Jeg har tatt alle disse – etter min mening viktige – hendelsene med for å forklare hvorfor det er viktigere enn noen gang å markere disse symbolsterke datoene i mai – og juni.

Dessverre har norske myndigheter – uansett farge på regjeringer – l liten grad hedret de som har sørget for friheten vår i Norge. Men også de mange som har kjempet i FN-regi for å bidra til fred mellom stater, ble også lenge en glemt gruppe.

Det var først i 2010 at 8.mai også skulle markeres som veterandag.
Først 65 år etter 2.verdenskrig ble veteranenes innsats anerkjent på en verdig måte!

I dag er det krig i Europa. Fascismen fra 1930-tallets Spania, Italia og Spania via nazismen i Tyskland er nå forent med kommunismens åndelige arvtakere i Kreml.

Det startet med Putin som president og hans marionettfigur Janukovitsj som president i Ukraina. Begge var motstandere av at innbyggerne i Ukraina ønsket økt samarbeid vestover mot EU.

Da det folkevalgte parlamentet i Ukraina avsatte Janukovitsj fordi ukrainere var drept under den såkalte Euromajdan (Verdighetsrevolusjonen) som foregikk fra november 2013 – februar 2014 i Kyiv, ble det dråpen for mye i Putins beger.

Putin gikk 20.februar inn på Krymhalvøya, og annekterte dette nå ukrainske området den 20.mars.
For aggressoren Putin var ikke dette nok. I hans hode måtte han redde det stor-russiske riket som Gorbatsjov fortsatt iflg. Putins hode hadde gjort et enormt feilgrep. Derfor tok han neste skritt 24.februar 2022. I løpet “2-3 dager” skulle han gjennom en militær spesialoperasjon overta Kyiv og arrestere ” Zelenskyi og de andre neo-nazistene”.

Deretter har han i russiske medier (som kun er tillatt sålenge de ikke driver kritisk journalistikk mot Kreml) fortalt det russiske folk den ganske surrealistiske fortellingen: Det er “nazistene i NATO og EU som ønsker å tilintetgjøre Russland og bruker Ukraina til dette”.

Er du kritisk til Putins krig, er det i følge denne diktatoren kun fordi du er “russofob”!

Denne “Ruscismen” – eller muligens bedre – kommuniscmen – tar ikke hensyn til verdiene vårt liberale demokrati bygger på. Her har verken menneskeverd eller menneskerettigheter noen betydning.

Fri presse som en nødvendig uavhengig 4.statsmakt som skal kontrollere de øvrige, eksisterer ikke lenger i Russland, Hvite-Russland, Syria, Kina, Nord-Korea og tilsvarende autoritære regimer i verden

Det er kun 6 % av verdens innbyggere som lever i den beste utgaven av demokrati: Det liberale demokrati iflg. oversikten det engelske tidskriftet The Economist har laget siden 2006. Disse statene er farget mørkegrønne:

HVORDAN MARKERE SLIKE VIKTIGE DATOER?

Derfor skal vi markere 8. og 9.mai på vår måte: I takknemlighet over å tilhøre verdens beste land skal vi gi vår sterke støtte til Ukraina!
Fortsatt er det mye å gjøre innenlands for å løfte fram de som sitter nederst ved bordet vårt. Men selv de kan vi ikke gi et bedre liv uten å verne om, beskytte og fornye vårt liberale demokrati!

På disse symbolsterke datoene i mai og juni holder det ikke bare å hylle alle våre helter som gjorde norsk frihet mulig.

Vi må faktisk sjøl bidra – i skrift, tale og oppmøte – for at denne friheten kan beholdes både i eget land, i Europa og i verden utenfor.

Og vi må alle stille oss bak den helt nødvendige oppbygginga av forsvaret, spesielt i våre nordligste områder slik det nå planlegges.

En lærdom har både vi og Europa tatt: Aldri mer 9.april!

Andre blogginnlegg om lignende tema:

05.10.2022: Hitler og Putin sine oppdrag 30.september 1938 og 2022

24.08.2022: SLAVA UKRAINI : Ukrainas nasjonaldag minner oss om hva fascismen og kommunismen har skapt av lidelser i Europa de siste 100 år

08.05.2022: 8.mai er vår frigjørings- og veterandag. Frigjøring fra hva – og ikke minst hvorfor?

24.02.2022: Den 24.februar 2022 kom 9.april på nytt og vekket oss nordmenn

Hvorfor har Troms og Finnmark dobbelt så mange administrativt ansatte når det er større behov for tjenester nær innbyggerne i HELE fylket?

Publisert 31. januar 2022 av Børre St. Børresen

I Troms og Finnmark fylkeskommune finnes det i dag 3281 ansatte.
I 2019 var det 3117 ansatte tilsammen i de to fylkeskommunene.

Det er altså en økning på 164 ansatte etter at Troms og Finnmark ble vedtatt slått sammen av Stortinget i 2017, med virkning fra 1.1.2020.

I administrasjonsdelen er det tilsammen 604 ansatte, derav 206 som tilhører samferdsel.

Her er oversikten over antallet ansatte og fordelingen hentet fra et notat i fylkeskommunen:

Brorparten av økningen av nyansatte skyldes de 49 oppgavene som ble overført fra den sentrale staten i Oslo og den regionale statsforvalteren.
Samferdsel utgjør hovedtyngden.

De fleste av 3281 ansatte har tunge oppgaver og kjenner arbeidspresset. Men ikke alle.

Troms og Finnmark fylkeskommune har kjørt med dobbel administrasjon siden 2019 og skal gjøre det minst til 2024. Det betyr at en stor andel av nesten 400 ansatte har desto mindre å gjøre. Pandemien har sendt også mange av dem på “gjemmekontor”.

Jeg har hørt om ansatte som har vært svært fornøyd med ordningen. Hus og hytter er blitt pusset opp de to siste årene. Byggevareforretninger over hele landet melder om betydelig omsetningsøkning.

Men hva gjør dette med ansatte som føler de egentlig kke har meningsfylte oppgaver – enten det er hjemme eller borte?

I de tunge kompetansemiljøene har fagfolk komplekse oppgaver som gjør arbeidsdagen meningsfull. De føler at jobben er faglig utfordrende. De trives.

Derfor har det kommet reaksjoner fra nettopp disse miljøene på at de ikke får gjort jobben sin tilfredstillende fordi det skjer enda en omstillingsprosess.
Dette håpløse arbeidet med å splitte en sterk fylkeskommune tilbake til de to tidligere betydningsløse og økonomisk svakere, skaper forståelig nok frustrasjoner.

De ansatte på samferdselsavdelingen i Alta er ikke spurt, og synes det brukes mye tid på en unødvendig reversering slik dette oppslaget i Altaposten viser:

Forleden kom jeg over et innlegg skrevet av en ansatt i Viken fylkeskommune som jobber i den administrative delen. Hun bor i den nordøstre delen av Viken. Hun er frustrert over at de i verste fall skal omstilles når de nå omsider har etablert et faglig godt og forutsigbart miljø.

Hun skriver bl.a.:

“Jeg er sliten av å ha vært i omstilling i fire år. Jeg vet ikke om jeg blir med på lasset videre, for det blir fire nye år med omstilling. Åtte sammenhengende år med omstilling er mye, det.
Jeg ligger våken om natta på grunn av dette. Jeg elsker Viken fylkeskommune nå (det hadde jeg ikke trodd i 2018). Jeg tappes av energi av tanken på at Viken skal deles opp, og alle prosessene som ligger foran oss.”

Innlegget finner du her.

Ville noen i sentraladmnistrasjonen i Tromsø eller Vadsø kunne skrevet noe lignende?

Hvorfor er ikke flertallet i Troms og Finnmark fylkesting (Ap, SV og Sp) opptatt av dette? Ikke minst siden to av partiene til vanlig er opptatt av de ansattes rettigheter og krav på et forsvarlig arbeidsmiljø med meningsfulle og relevante arbeidsoppgaver?

Eller er forklaringen så enkel at mange av de ansatte i sentraladministrasjonen heller vil fortsette i en ordning som er preget av “arbeid for trygd”-tenkningen? At man har et sosialt møtested med få krav, få oppgaver og 100 % lønn? Med ledere som ikke har forventninger og hvor deres arbeid ikke føles verdifullt? “Men sånn går nu dagan!”.

Det har vært en oppsiktvekkende eksplosjon i antall ansatte i sentraladministrasjonen på fylkeshuset i Vadsø.
Da Finnmark fylkeskommune fortsatt hadde driftsansvar for sykehustjenestene, utgjorde helsebudsjettet 2/3 av fylkeskommunens budsjett.

Etter at Stoltenberg-regjeringen i 2001 fikk Stortinget med på å overføre sykehusene FRA fylkeskommunen til statlige helseforetak, var det totalt sammen ca. 70 årsverk på fylkeshuset i Vadsø.

I 2019 var tallet ansatte kommet opp i 140 !

For Vadsø kommune var jo dette svært bra. Når fylkeskommunen styrt og ledet av Vadsø-miljøet slik har tilført 70 nye ansatte med hus og familier, har det selvsagt styrket Vadsø.
Det var en trøst da det statlige flyktningemottaket ble nedlagt med en betydelig reduksjon i innbyggertallet som konsekvens.

I 2022 er det fortsatt 140 ansatte i administrasjonen i Vadsø!

Ikke 0 slik den Vadsø-ledete aksjonen “For Finmark” sammen med Sp klarte å skremme finnmarkingene med før den berømte hjemmesnekra “folkeavstemninga” i 2018.

Vadsø har ikke tapt en eneste arbeidsplass på fylkeshuset, men jeg vet om mange i Finnmark som fortsatt tror det.

Og da får det slike følger som dette:

De som har måtte ta den største belastninga er fagfolk i den videregående skole. Flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) har etter valget sist høst bestemt seg for å starte oppsplittinga. Det betyr at begge fylkene skal tilbake til den økonomiske situasjonen de hadde i 2019 før sammenslåinga. Da var som kjent Finnmark sin økonomi svært anstrengt. Som eneste fylkeskommune gikk de med stort driftsunderskudd.

Flertallet har nå bestemt at Finnmark allerede fra i år skal redusere drifta med 30 mill kr i år økende til 50 i 2025!! Hvordan skal de klare det? De største kostnadene er lønn. Kompetente folk koster, og de er attraktive for enhver fylkeskommunal arbeidsgiver.

Som tabellene øverst viser, befinner 2 av 3 ansatte seg i videregående skole – siden det er det største tjenesteområdet. I andre fylkeskommuner er andelen høyere – fordi de allerede har redusert den tidligere store andelen ansatte i sentraladministrasjonen – fra dobbelt til mer en ordinær administrasjon.

Derfor vedtok fylkestinget å legge ned noe så smertefullt som tilbud i den videregående skolen. Slik kan man si opp lærere, lektorer og skoleledere og spare penger. Men samtidig fjerner de noe så vesentlig som ungdommens muligheter for å skaffe seg utdanning og arbeid. Dette er jo selve grunnlaget for et fullverdig voksenliv!

Er det rart både unge og eldre i Finnmark nå er forbannet på slike politikere?

Nettopp fordi vi har vært en samlet og sterk fylkeskommune de to siste årene, har vi hatt økonomi til å beholde tilbudene i den videregående skolene. Troms og Finnmark har sammen bedre rygg til å bære kostnadene ved den store gjelda enn hva de har hver for seg.

Nå når øksa for budsjettkutt er henta fram, sier det seg sjøl at kutt på 50 millioner betyr at minst 60 stillinger i videregående skoler i Finnmark skal bort.

Hva er da igjen? Jo, de har berget alle stlillingene på fylkeshuset i Vadsø – mens resten av Finnmark må redusere!

Noen som snakket om tilflytting ? Om vårt behov for mer kompetanse?

Fylkesrådet er såvidt innom dette i sin ellers famøse og sterkt mangelfulle utredning:
De har havna på at kompetansamiljøene tjener på at Troms og Finnmark står samlet, og vil tape på en splittelse.

Dette har fått varselklokkene til å ringe rundt om i Finnmark. Så vondt ønsker vi ikke verken ungdommen eller den sterkt økende andelen mennesker med helse-, pleie- og omsorgsbehov. Vi trenger flere fagfolk i både fylkeskommunen og i samtlige kommuner, ikke færre.

Et annet resultat av regionreformen ble at også fylkesmannsembetet ble reorganisert. Nå skulle det ikke være 19 fylkesmenn lenger (egentlig 18 fordi Oslo som var omringet av Akershus ble pålagt å ha felles).
Det skulle bli 11 – slik antallet regioner ble vedtatt av Stortinget.

Fylkesmannen (som nå kalles Statsforvalteren) fikk sitt hovedsete for Troms og Finnmark i Vadsø, med underavdeling i Tromsø. Også dette betydde en skjerming av stillinger i Vadsø, på bekostning av Tromsø.

Regjeringa la den gang til grunn at en flytting av oppgaver og ansatte fra såvel staten i Oslo og regional statsforvalter til fylkeskommunene, måtte bety færre ansatte i “Statens hus”. Til sammen 27 færre stillinger. Målt mot de 164 nye stillingene i fylkeskommunen, ble det altså netto 137 stillinger i vekst for Troms og Finnmark.

Denne tabellen viser utviklingen. Også her har Vadsø kommet godt ut.

Troms hadde i snitt 10 flere stillinger enn Finnmark fram til 2018 da statsforvalterne ble slått sammen – tilsvarende som for fylkeskommunene fra 2020.

I dag har de 2 flere stillinger.

Konklusjon: Skremselspåstandene før den hjemmesnekra “folkeavstemningen” i 2018 om at Vadsø ville miste alle arbeidsplassene til Tromsø viste seg som det fremgår her å være en ren løgn.
Tallene overfor viser at Vadsø er den eneste kommunen i Finnmark som kan si seg fornøyd etter to år med en felles fylkeskommune og felles statsforvalter.

Likevel later Vadsø kommunes ordfører og den Vadsø-ledete aksjonen “For Finnmark” som om de er hardt rammet av at Troms og Finnmark ble slått sammen.

Sannheten er at det er resten av Finnmark som nå må bære byrdene av at flertallet i fylkestinget har starta oppsplittinga av Troms og Finnmark. Den dårlige økonomien i Finnmark betyr massive reduksjoner i det videregående skoletilbud for ungdommen vår de kommende år – langt mer enn reduksjonen i årskullene skal tilsi.

Fylkestinget ba i mars 2020 fylkesrådet om å lage en utredning slik at fylkestinget evt. kunne søke om å bli oppsplittet. Utredninga kom i forrige uke, og var en ren politisk utredning. Den mangler oversikt over økonomiske konsekvenser, den sier ingenting om de negative konsekvensene og den ønsker ikke å la innbyggerne mene noe.

Det vanlige er høringer når det offentlige kommer med forslag til betydelige endringer. Man kan til og med spørre innbyggerne i rådgivende folkeavstemninger FØR avgjørelsen skal tas.

Fylkesrådet vil ikke ha noen innblanding i dette. De ønsker ikke å bruke demokratiet, men mener de vet mer enn folket!

I mitt neste blogginnlegg skal jeg vise hvor mye penger som er involvert for fylkespolitikerne. Ligger det en forklaring der for hvorfor ikke den varslede inndelingen skjedde etter valget, og hvorfor fylkespolitikere opptrer som de gjør?

Her har du i alle fall link til en gruppe som ønsker å bringe inn fakta og kunnskap inn i debatten.
“For Nord” ønsker å styrke Troms og Finnmark sine muligheter til å utvikle denne regionen for å få mer aktivitet, økt tilflytting, økt bolyst og et næringsliv som utnytter våre fortrinn.

**En raskt voksende gruppe på Facebook for de som har tro på et sterkere NORD**

Bli deltaker i gruppa, og bidra med dine viktige synspunkt!
(Hvis du klikker på bildet, kommer du rett til gruppa hvor du trykker på “medlems-knappen” ).

Det er viktig at flest mulig nå engasjerer seg mens det ennå er tid til å redde “Norges viktigste region”.

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Publisert 19. september 2019 av Børre St. Børresen

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst og Stortingsvalget i -21.

For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere – med hjemmel i grunnloven fra 1814?
Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.
” Finnmarkingene vil miste sin identitet”
” Finnmark forsvinner!!”

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei til at Stortinget kunne fatte en beslutning. (30 300 av 59 600 stemmer = 50,8 % ).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget:

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Et annet og minst like viktig moment:
Hvor ofte hender det at fylkestinget deler seg geografisk?
Aldri!

Jeg var fylkespolitiker i 16 år. Ikke engang “rottet” Vest-Finnmark seg sammen og stemte ned Øst-Finnmark.
Ikke én gang kommer representantene fra Troms til å rotte seg sammen for å stemme ned noe som finnmarkingene står samlet om.

Hvorfor ikke?

Fordi fylkestinget består som Stortinget av partigrupper. Det er de som sammen blir enige om standpunkt.

Og sann mine ord: Når fylkestinget består av erfarne og godt voksne politikere, vil de aldri bli med på noe som oppfattes som et maktovergrep mot “de små” i det store fylket. Fylkestinget skal skape vekst og optimisme i hele regionen, ikke kun i en mindre del av den.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå har fått en politisk sterkere region. Så lenge ikke SV, SP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene. Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater? La oss se på oversikten:

Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
“Mener du at “Troms og Finnmark” må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?”

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Andre blogginnlegg om regionreformen, eller hvor regionreformen inngår som tema:

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Nei, Troms og Finnmark skal ikke kutte alle investeringer i Finnmark.Tvertimot!

Ett år siden Finnmarks politikere lurte… Finnmark

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Finnmark – under Solberg eller Putin?

Tromsø blir regionsenter, Vadsø forblir fylkeshovedstad

Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettssak mot staten?

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?