Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt


Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.

Når Facebook driver politisk sensur – fordi politikere ikke liker fakta?

Jeg fikk meg en skikkelig a-ha-opplevelse i går.
Da tikket følgende melding inn fra Facebook Norge:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.56

Hva var så dette en kommentar til?

SP-leder Trygve Slagsvold Vedum hadde et innlegg i Altaposten mot André Skjelstads forsvar av regionreformen i VG. 

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.00

Heldigvis er Altaposten en av avisene som tillater at leserne kommenterer slike innlegg.

Det gjorde jeg, slik – korrekt gjengitt også av Facebook;

IMG_4229
Linken det vises til er et blogginnlegg som også har stått på trykk i nord-norske frie aviser høsten 2018, med slik heading:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.20.35
Blogginnlegget finner du her.

Hva tenker du kan være i strid med «standardene i Facebook»?

Etter min mening er det en uting at  avisene i vårt liberale demokrati bruker Facebook  til å slik moderere kommentarfeltet.

En annen konsekvens av å la Facebook ha ansvaret for kommentarfelt er ytringen ikke alltid er offentlig for alle. Dersom en facebookbruker velger å slette en annen bruker som «venn», kan ingen av disse lese den annens mening verken på Facebook – eller i avisas kommentarfelt.

Mener redaktører at dette er noe som fremmer en åpen debatt og et offentlig ordskifte, og at de  som redaktører kan stå for det?

Jeg mener at pressestøtten må vris og forsterkes slik at avisene har lønnsmidler til en moderator med en redaktør som øverste ansvarlig.

Det er ikke til støtte for vårt liberale demokrati og den åpne og frie debatt  å overlate slikt til globale mediemonopol. Vi vet aldri når  eierne eller farlige politiske ledere kan gripe inn, slik vi har sett trusler om fra USAs president nå i presidentvalgkampens siste fase.

I dette tilfellet er det nok ikke redaktøren av Altaposten, men mest sannsynlig en fornærmet tilhenger av SP som kun har trykket på knappen Spam eller Rapporter til Facebook under pilen til høyre for innlegget.

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.36.16
Det holder for at Facebook kan gripe inn.

Slik så altså kommentartråden ut før en meningsmotstander trykket på sensurknappen:Skjermbilde 2020-07-11 kl. 08.50.59.png

Jeg håper ikke Facebook lar seg misbruke av meningsdiktatorer som dyrker faktaresistente politiske ledere.

Men jeg vil arbeide for at Facebook skal ut av medienes moderatoransvar.

Derfor denne bloggen for å provosere både norske redaktører og politiske partier til å stå opp for ytringsfriheten.

Denne vil bli linket til gjennom Facebook.

Av grunner jeg senere skal komme tilbake, vil Facebook neppe slå ned på linker til samme ytring som jeg hadde under det overfladiske og lettvinte leserinnlegg til Vedum i Altaposten 9.juli.

Hva skal man med fiender når man har slike venner? – eller; Historien om politikere som ikke vil ha makt. Kun frikjøp for å forbli maktesløse.

Hele Norge har denne uka fått bekreftet myten om at de fleste i Troms og Finnmark ikke evner makt og ansvar uten en sterk stat.

Det har vært interessant via web-TV å følge deler av det konstituerende fylkestinget for Norges viktigste region; Troms og Finnmark.

Jeg fikk med meg de nye administrative lederne sin gjennomgang tirsdag av deres ansvar på de enkelte fagområder. Det var et viktig stikkord som gikk igjen: Kompetanse. Skal den nye fylkeskommunen lykkes, må det være tilstrekkelig kompetanse på alle nivå.

Der sliter denne fylkeskommunen allerede i starten. De mangler en rekke fagfolk på mange områder. Og det kan de takke i første rekke sine tidligere fylkespolitikere for.

Der andre fylkeskommuner straks gikk i gang med å rigge sin nye sammenslåtte fylkeskommune og i løpet av gode to år sikre seg tilstrekkelig med fagfolk, rotet spesielt Finnmark sine politikere det til.

Ved å utsette valg av fellesnemnd til det var et drøyt svangerskap fram til konstituering, skapte de uro, mismot, uklarhet og liten interesse for søkere utenfra til å våge å søke her nord. Slik hindret flertallet å få inn viktig kompetanse  til regionen vår.

Det er meget alvorlig.

Og det er her vi er i 2019:

Stortinget har bestemt at Troms og Finnmark fra 1.1.2020 utgjør en politisk enhet med langt større innflytelse over vår egen utvikling enn noengang før.

Joda. Jeg ser den. Det var ingen god prosess som bidro til en god regionreform. Delvis skyldes det Høyre og Frp som ville fjerne fylkeskommunen. Det skyldtes også at Ap er under streng kontroll av LO i Oslo, og der er de ikke ivrige på å flytte makt og arbeidsplasser ut til regionene.

I tillegg gikk SP og SV fra sine opprinnelige posisjoner om å desentralisere makt og myndighet. Noen lukter bedre enn andre hvor vinden blåser, og stemmejakt er forståelig nok for enkelte parti viktigere enn å gjennomføre prinsipielt viktige reformer.

Finnmark fylkeskommune hadde på forhånd bestemt seg for at alt skulle være som før, og gjennomførte verken høringer eller folkeavstemning FØR Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.

Jeg er likevel helt enig med de som kritiserer rekkefølgen for regionreformens ulike faser.

Hadde regjeringen høsten 2013 inkludert V og Krf, vet jeg at en kommunalminister fra et av de partiene vill gjennomført den «ideelle» prosessen:

Først måtte regjeringen foreslå hvilke store oppgaver/funksjoner som skulle overføres fra stat til nye regioner – etter forslag fra både kommuner og fylkeskommuner.

Deretter skulle det vært gjort et stortingsvedtak om omfanget. Til slutt måtte landet deles i «færre, større og sterkere regioner» – slik SV og V foreslo det i Stortinget.

Jeg tviler sterkt på at at vi hadde endt med flere enn 5-6 (SP foreslo 9 i Stoltenberg-regjeringen, Ola Borten Moe tok til orde for max 7).

Viktig prinsipp: Spre statens makt til folkevalgte  i HELE landet

Det viktigste er likevel nå at prinsippet om flytting av statlig makt og myndighet til folkevalgt nivå nærmere innbyggerne, nå er sementert. Med unntak av en teoretisk tilbakeflytting av makt til Oslo og staten, vil nok et solid flertall på Stortinget de neste 50-100 år fortsette maktflyttingen ut til regionene.

Men hva sa noen av fylkespolitikerne fra talerstolen – og i intervju med media under konstitueringen denne uka ?

Hold dere fast – for dette er nesten ikke til å fatte kommer fra en fylkespolitikers munn:
«Det viktigste prosjektet for ledelsen er å oppheve tvangssammenslåingen.»

Skjermbilde 2019-11-01 kl. 20.58.47

Ikke bare skal SVs Kirsti Bergstø  og det nye flertallet på fylkestinget slik overta Stortingets myndighet til å vedta nasjonale reformer. En imponerende ambisjon – ikke minst av en som har vært stortingsrepresentant og burde ha noe kjennskap til maktfordelingsprinsippet i Norge – som i andre liberale demokrati.

SV skal altså i tillegg avvikle en sterkere politisk enhet som fremover endelig kan utfordre Stortinget der de gamle fylkestingene knapt ble lagt merke til. Bortsett i lokalmedia under de mange årlige prisutdelinger, festmiddager og løpende rettsaker.

Dette er ekstra interessant med bakgrunn i at SV på Stortinget vedtok å gå i gang med en regionreform og foreslo dette (sammen med Venstre) i 2014:

««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. «

Hvorfor foreslo SV og Venstre dette?

Fordi fylkeskommunen helt siden 1837 har vært politisk impotent: De vil og vil, men får det ikke til.

Stortinget har – med sterke departement og direktorat med sine direktører som premissleverandører nemlig tviholdt på reell flytting av makt fra Oslo til politikere på regional nivå – inntil 2014.

I 177 år har den statlige makta få avgjørende innflytelse på livet i distrikts-Norge.

2014 blir det historisk viktige året Venstre og KrF enstemmig får gjennom det Bondevik-regjeringene (inkludert SP!) la grunnlaget for: Flytting av makt og myndighet slik at regionene kan dra nytte av sine naturressurser og beliggenhet for mer verdiskaping, arbeidplasser og folkevekst.

Dette er både demokratisering og desentralisering. (Og ja, Stortinget burde først vedtatt ALLE oppgavene og deretter struktur! Kritikken mot at det ikke skjedde er helt berettiget! Men det kan repareres av det samme Stortinget.)

Hva gjør SV i dette nye fylkestinget – som kan bli en ny politisk maktfaktor i Norge?

SV vil bygge det ned, demontere makta og skape ny usikkerhet blant de ansatte og slik stoppe vår historiske mulighet til å utvikle den viktigste regionen i Norge!

SVs uklare politikk  fører til  enda mindre fagfolk og kompetanse i nord, og desto mer i de regioner hvor de nå ser at de kan utgjøre en politisk forskjell. Trøndelag og Agder er kommet langt i å etablere gode fagmiljø – og de tiltrekker seg fagfolk.

Til og med Vestland fylkesting der SP i noen dager etter valget ønsket reversering, har lagt det forslaget helt dødt. Nå er dette blitt et populist-prosjekt hvor noen få parti skal forsøke å holde på velgerne  i Troms og Finnmark, samt i Viken fram til stortingsvalget i 2021.

Til alt overmål foreslår SV i fylkestinget nå både et parlamentarisk styringssystem (som de var sterkt i mot før valget),  men også at et ukjent antall partimedlemmer skal bli frikjøpt fra sin vanlige jobb – for å avvikle seg sjøl. Så meningsfullt, da?

84 millioner kroner..for å ikke gjøre noe viktig for innbyggerne?

I løpet av 4 år skal altså disse politikerne bruke 84 millioner kroner på seg sjøl – for å ikke gjøre noe for andre.

Et slikt vedtak der de vil søke Stortinget om å bli fradelt hadde kostet et minimum: Med formannskapsmodellen holder det med å kun møte opp i et fylkesting og gjøre vedtak om å søke om fradeling.

Og 21 millioner kroner ville hvert år blitt frigjort til flere lærere i den videregående skolen, til vedlikehold av fylkesveier og lavere billettpriser.

Men SV er altså nå 100 % med på den ferden de var 100 % mot før valget.

Det skal likevel SV ha. De forsto hvor viktig det er at fylkestinget tar opp viktige saker på vegne av innbyggerne. SV foreslo at ambulanse-saken måtte drøftes av fylkestinget. SV ble nedstemt. Dessverre.

Samtidig var dette en naturlig konsekvens av SV, Ap og SP sin egen holdning til å få flyttet makt og myndighet til «færre, større og sterkere regioner».

For hvorfor skal fylkestinget drøfte store helsespørsmål når de samme politikerne ikke vil ha innflytelse, makt og ansvar for helsepolitikk?

Å starte demontering av den regionale makta får en konsekvens:  Oslo-miljøet jubler for støtten fra SV, SP og Ap  til fortsatt økt statlig makt. Og LO i Oslo gnir de seg i hendene. Sammen med finansnæringa, boligspekulanter og andre som for lenge har levd fett av sentraliseringa.

Derfor er det rett av Nordlys’ Tone Angell Jensen å spørre SV: Hvordan blir det med troverdigheten? 

Flere innlegg om samme sak i linker under her:

——————————————————————————————————————-

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger/ for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 289
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke alle partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst. For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere? Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei. (30 300 av 59 600 stemmer).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå er blitt en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
«Mener du at «Troms og Finnmark» må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?»

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Andre blogginnlegg om regionreformen, eller hvor regionreformen inngår som tema:

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Nei, Troms og Finnmark skal ikke kutte alle investeringer i Finnmark.Tvertimot!

Ett år siden Finnmarks politikere lurte… Finnmark

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Finnmark – under Solberg eller Putin?

Tromsø blir regionsenter, Vadsø forblir fylkeshovedstad

Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettssak mot staten?

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Regionmotstandernes beste kort – ugyldig stortingsvedtak – er nå sterkt svekket.

Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettssak mot staten!

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Juridisk flisespikkeri mot politisk vedtak

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Kan regionreformen stoppe en langsiktig negativ utvikling og redde Finnmark?

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske valg. Men den må starte arbeidet nå!

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Folkeavstemning med uklart tema

14.mai – Finnmarks 1.april?

Blir det færre fra Finnmark på Stortinget?

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Troms/Finnmark – Sanner: 0-1 til pause

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger/ for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 273
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Som kjent blir fylkestingsvalget i høst det mest spesielle siden Norge etablerte lokal styring i 1837, altså for 181 år siden!!

Den gang besto “amtstinget” av ordførerne i “herredene”, ledet av “amtsmannen” (i dag fylkesmannen). Også “amtsgrensene” var spikret fram til 1919, da de ble noe justert med samme debatt som i dag om hvor fornuftig det var i forhold til den gamle grensa.

I 1975 fikk vi direktevalgte fylkesting etter en reform som ga fylkeskommunene noe større frihet til å styre, men innenfor lover og forskrifter som detaljstyrte hva politikerne kunne utøve av skjønn. Fylkestinget kunne bl.a. bestemme hvor det skulle være videregående skoler, hvor tannklinikker skulle bygges og hvem som kunne få kulturpris e.l.
Fra valget i 1975 kunne altså velgerne stemme både ved kommunevalg og fylkestingsvalg.

I 2017 vedtar Stortinget den største demokratireformen siden formannskapslovene i 1837. Nå skulle det endelig bli flyttet reell makt fra staten til 11 fylkesting. Der skal folkevalgte nærmere innbyggerne få myndighet til å både planlegge og utvikle fremtiden til innbyggernes beste. Over 50 statlige oppgaver skal ikke lenger avgjøres i Oslo eller hos fylkesmannen, men av innbyggernes egne folkevalgte.

Til tross for berettiget støy i prosessen fram mot vedtaket, ser stadig flere at dette gir langt bedre muligheter enn tidligere. Støyen gikk selvsagt på at både regjering og stortingspartier i for liten grad “solgte inn sitt budskap”. Det gikk også på at noen få fylkeskommuner, deriblant Finnmark ikke involverte innbyggerne før Stortinget skulle fatte sin beslutning.

11 måneder etter at Stortinget hadde avgjort saken slik fylkeskommunene på forhånd var varslet om, ble det arrangert en uautorisert folkeavstemning i Finnmark.

Denne skapte først uberettiget håp fordi velgerne ble invitert til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen” som det het i informasjonen fra fylkeskommunen. Deretter skapte det frustrasjon over å bli lurt til å delta i noe som ikke hadde noen betydning for Stortingets fullt lovlige og legitime vedtak.( Les om lureriet her.)

Det har derfor vært knyttet stor spenning til hvordan velgerne i Troms og Finnmark ville respondere på prosessen og gi uttrykk for det ved kommende fylkestingsvalg. Vil de delta i valget og aktivt påvirke, eller vil de boikotte for å markere mistillit?

Jeg har sett på de to siste meningsmålingen som dekker Troms og Finnmark, regnet ut gjennomsnittet og sett hvilke følger det får på mandatfordeling i det nye fylkestinget.

Videre har jeg sett på hovedargumenter mot sammenslåingen sett med Finnmarks-motstandernes øyne. Kan meningsmålingene gi disse rett i sin frykt?

Mandatfordeling basert på snitt av de to siste målinger i Troms og Finnmark:

I gruppen andre er Nordkalottpartiet antatt å bli størst av de tre som inngår i gruppen Andre, og er derfor tatt særskilt med her.

Den våkne leser har allerede fått med seg hvor jevnt det er mellom de 5 største partiene. Det skal lite til for å endre dette. MDG trenger 160 stemmer for å få et nytt mandat. H og SP har de to siste mandatene.

Den fortsatt våkne leser har allerede sett summeringen av de tidligere fylkenes representanter. Skulle dette bli valgresultatet, ville altså Troms fått 32 og Finnmark 25 av de 57 tingmedlemmene.

Vi hører allerede ropet om at dette beviser at “Troms tar alt” fordi de har et stemmemessig flertall i det nye fylkestinget.

Det er imidlertid ikke slik et fylkesting fungerer. Fylkestinget består av partier som står samlet bak sitt fylkesprogram. Det betyr at man ikke kommer til å få en geografisk deling i fylkestinget som f.eks. Finnmark mot Troms. I 1975 ble fylkestinget for første gang folkevalgt. Her i Finnmark har det hittil ikke skjedd at samtlige fra Øst-Finnmark har stemt sammen på tvers av partiene mot et samlet Vest-Finnmark.

Det kommer heller ikke til å skje i det nye fylkestinget. De som fulgte med under direktesendingene fra fellesnemndas møter i vår så beviset: Det ble ingen votering hvor Finnmark sine 19 stemte mot Troms sine 19. Ulike flertall skyldtes at partiene fant ulike allianser med andre parti.

 

Sperregrense for fylkestingskandidater

Det er ikke mange velgere som kjenner til den makt de har ved et fylkestingsvalg. De har nemlig lov til å gi tilleggstemmer til kandidater på lista. Og det kan teoretisk sett “snu lista oppned”.

Regelen er grei. Hvis ingen av kandidatene har fått mer enn 8% tilleggstemmer, blir lista slik den var vedtatt av partiets nominasjonsmøte.

Hvis derimot noen av kandidatene får 8% eller flere tillegg-stemmer, rykker de oppover lista. Det betyr at om hver 13. velger har gitt samme person en tilleggstemme, passerer vedkommende alle foran seg som har fått mindre enn 8 % tilleggstemmer. Det er altså mulig at en som står nederst på lista kan havne i fylkestinget!

La oss leke med tanken på at SP-lagene i Finnmark ber sine medlemmer og velgere om å gi samtlige SP-kandidater fra Finnmark en tilleggstemme, mens SP i Troms forholder seg passiv til dette. Videre tenker vi oss at SP får dobbelt så mange stemmer i Troms som i Finnmark.

Med over 8 % tilleggstemmer på finnmarkskandidatene, vil samtlige 13 som SP etter disse meningsmålingen får i det nye fylkestinget være fra Finnmark. Ingen fra Troms!

Dermed vil det plutselig være et flertall på 32 fra Finnmark i det nye fylkestinget!
Betyr det at Finnmark “tar alt” i det nye fylkestinget?

Nei, på samme måte som vist til tidligere, er det partiene som samlet står bak sitt vedtatte fylkestingsprogram. Det er dette programmet som er kontrakten med velgerne. Selv om alle medlemmer i fylkestingsgruppa er fra samme fylke, vil programmet forplikte. Å bryte det er å ødelegge tilliten til partiet, noe som vil skape dype sår og ramme hardt ved neste valg.

Det vil derfor fortsatt ikke bli noen geografisk deling i fylkestinget. Partiledere og fylkespolitikere er for kloke mennesker til å svekke tilliten til demokratiet.

Hva med frykten som ble plantet før «folkeavstemninga»?

Aksjonene ForFinnmark og ForTroms (i sum: MotTroms og Finnmark) med støtte fra et knippe fylkestingspolitikere og stortingsrepresentanter gikk høyt på banen. Det ble laget en fortelling som daglig ble gjentatt av politikere og noen «journalister» i Finnmark. Innbyggerne ble innpodet med følgende fryktelig scenarier fra 1.januar 2020 når Troms og Finnmark var blitt egen region:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Etterhvert som tiden gikk, debatten ble mer opplysende enn følelsesbasert og fellesnemnda med like mange fra Troms og Finnmark håndterte dette på klok måte, er frykten redusert.

Likevel: Fortsatt vil de mest ytterliggående holde fast ved skremselsbildet. Og de slipper på 2.år på rad å bli stilt kritiske spørsmål fra de fleste medier i Finnmark. De har fritt kunne fremme sterke påstander – uten å bli avkrevd dokumentasjon.Hvorfor sviktet så mange journalister ?

All makt til Tromsø?

En av de sterkeste skremslene som ble brukt av regionmotstanderne var at Tromsø kommune (og by) ville få all makt over Finnmark (og Troms).

Hva om meningsmålinger ble valgresultat og listene fikk innvalgt sine kandidater i samsvar med lista? Tromsø ville ikke komme ut som noen maktfaktor. Denne tabellen viser hvorfor:

Tromsørepresentanter i det nye fylkestinget

Fra Tromsø kommune vil det altså bli innvalgt 11 av de 57 representantene. Av de 11 kommer 7 fra partiene Ap, H og Frp. Disse har tilsammen 29 representanter i det nye fylkestinget.

Uansett hvordan man snur og vender på det, vil ingen enkeltkommune kunne få noe som helst flertall alene. Dessuten vil partisystemet i det nye såvel som i det gamle hindre at en enkeltkommune skal få fremstå som egen partigruppering.

Dermed bør frykten som ligger i påstanden «Tromsøværinger skal bestemme over Finnmark» en gang for alle være lagt død og maktesløs.

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019:
71
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.