Bursdag, ball, bønn og bankende hjerter

” Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!”

Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen.
For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.

Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.

Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.

12.juni 2021 ble det min tur til å “gå ut på dato”.

Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.

Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.

Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist

Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse.
Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!

Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.

Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:

En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.

Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!



Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.

Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.

Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.

0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).

Selv begrepet “dårlig spøk” dekker ikke denne flausen.

Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?

Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.

Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.

Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.

Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.

Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.

Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte:
Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!

På veggen i gangen hang en plakat: ” Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre”.
Med Venstres logo.

Haakon ble en av “hærførerne” mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.



Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.

For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.

I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.

Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.

Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.

Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov

Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.

Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.

Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.

(Kilde: SNL)

For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;

– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig

– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø

– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.

Vi trenger idealer

Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.

Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.

Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og “samenes venn” Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.

Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.

Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis.
De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.

Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.

Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.

Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging.

Et bankende hjerte slutter å slå – I


På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.

Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.

Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg;
” Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!”

Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.

Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:

Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.

Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.

I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?

Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?

For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.

Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.

Hvorfor er det så prekært?

Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo?
Nettopp: Fredags ettermiddag.

Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo?
Nettopp: Søndags ettermiddag.



Hvorfor er det slik?

Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.

Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn?
Svaret er enkelt: Staten.

Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting.
Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget!

Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!

Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!

Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!

Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen

Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.

En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!



Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.

Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.

Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:

Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!

Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.

Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.

Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.

Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.

Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991

I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen “glødende Haakon H.” ; Odd Einar Dørum.


Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.

Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra

Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.

Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.

Han har vært en stor inspirator for meg.

Et bankende hjerte slutter å slå – II

Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.

Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).

Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland.
Alene.

For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.

Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?

Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.

Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.

Noen døpte meg til Børre “Steinhard” etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.

Han som taklet meg var mer enn uheldig.
Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente “å-kor-hen-ska-vi-reis”-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.

Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.

Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.

Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.



Jeg er fortsatt alene i stua, men roper;
“Hjelp han. Hjertet!”

Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.

Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.

De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.

Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!

Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.

Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og “fornuftsdelen” av hjernen, jeg ber nå til en eller annen “usynlig” makt.

Et bankende hjerte slutter å slå – III

Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.

Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.

Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på “Øverjordet” hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.

Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.

Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.

Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.



Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.

Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.

Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok.
Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.

Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.

Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.

Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.

Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell:
Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.

Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.

Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen.
Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.

” Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!”
Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.

Jeg hørte legen si fra stua:
” Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.”

Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.

Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi “han er en styrke for oss”.

Et bankende hjerte slutter å slå – IV

Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen.
“Han lever?”

Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender.
“Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.”

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.



Dette må da bety noe godt?!
Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?

Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.

Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.

Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra.
Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.

Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.

Og mer emosjonelt skal det bli.

Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå

For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:

På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de “Christian!”. De danske supporterne svarer med “Eriksen!”, og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!

Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.

Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater:
” Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!”

Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.

Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.

Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.

Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.




Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt


Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.

Når Facebook driver politisk sensur – fordi politikere ikke liker fakta?

Jeg fikk meg en skikkelig a-ha-opplevelse i går.
Da tikket følgende melding inn fra Facebook Norge:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.56

Hva var så dette en kommentar til?

SP-leder Trygve Slagsvold Vedum hadde et innlegg i Altaposten mot André Skjelstads forsvar av regionreformen i VG. 

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.00

Heldigvis er Altaposten en av avisene som tillater at leserne kommenterer slike innlegg.

Det gjorde jeg, slik – korrekt gjengitt også av Facebook;

IMG_4229
Linken det vises til er et blogginnlegg som også har stått på trykk i nord-norske frie aviser høsten 2018, med slik heading:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.20.35
Blogginnlegget finner du her.

Hva tenker du kan være i strid med “standardene i Facebook”?

Etter min mening er det en uting at  avisene i vårt liberale demokrati bruker Facebook  til å slik moderere kommentarfeltet.

En annen konsekvens av å la Facebook ha ansvaret for kommentarfelt er ytringen ikke alltid er offentlig for alle. Dersom en facebookbruker velger å slette en annen bruker som “venn”, kan ingen av disse lese den annens mening verken på Facebook – eller i avisas kommentarfelt.

Mener redaktører at dette er noe som fremmer en åpen debatt og et offentlig ordskifte, og at de  som redaktører kan stå for det?

Jeg mener at pressestøtten må vris og forsterkes slik at avisene har lønnsmidler til en moderator med en redaktør som øverste ansvarlig.

Det er ikke til støtte for vårt liberale demokrati og den åpne og frie debatt  å overlate slikt til globale mediemonopol. Vi vet aldri når  eierne eller farlige politiske ledere kan gripe inn, slik vi har sett trusler om fra USAs president nå i presidentvalgkampens siste fase.

I dette tilfellet er det nok ikke redaktøren av Altaposten, men mest sannsynlig en fornærmet tilhenger av SP som kun har trykket på knappen Spam eller Rapporter til Facebook under pilen til høyre for innlegget.

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.36.16
Det holder for at Facebook kan gripe inn.

Slik så altså kommentartråden ut før en meningsmotstander trykket på sensurknappen:Skjermbilde 2020-07-11 kl. 08.50.59.png

Jeg håper ikke Facebook lar seg misbruke av meningsdiktatorer som dyrker faktaresistente politiske ledere.

Men jeg vil arbeide for at Facebook skal ut av medienes moderatoransvar.

Derfor denne bloggen for å provosere både norske redaktører og politiske partier til å stå opp for ytringsfriheten.

Denne vil bli linket til gjennom Facebook.

Av grunner jeg senere skal komme tilbake, vil Facebook neppe slå ned på linker til samme ytring som jeg hadde under det overfladiske og lettvinte leserinnlegg til Vedum i Altaposten 9.juli.