Gamle Tana bru: Ta til fornuft nå – stans Statens hærverk mot finnmarkshistorien!

Publisert 21. oktober 2020 av Børre St. Børresen

I disse dager pågår det største hærverket i moderne tid mot vår egen historie. Noen få mektige menn ansatt i staten har respektløst tatt seg til rette og er i gang med å rive det siste store og svært symbolsterke krigsminnet i Øst-Finnmark – Gamle Tana bru.

I år markerer Norge at det er 80 år siden nazistene okkuperte Norge.

Hvordan kan en slik skandale med staten som drivkraft skje i et samfunn der kulturminnevern burde stå sterkere enn noensinne?
Og hvordan kan det skje til tross for at regjeringen for få år siden ba kommunene registrere og ta vare på slike minner?

Kanskje viktigste spørsmål: Hvordan kunne det skje i den delen av landet som sterkest og mest brutalt fikk merke krigens helvete – krigssonen Finnmark?

En ubegripelig og urettferdig “dødsdom”

En nødvendig repetisjon av «rettssaken» som skulle føre til “dødsdom” over Gamle Tana bru er på sin plass først:

Ved inngangen til dette årtusen ville fylkespolitikerne i Finnmark oppruste E6 i Øst-Finnmark med en ny bro over Tanaelva. De meldte dette kravet inn til Samferdselsdepartementet som den gang hadde ansvar for riksveinettet inkludert Europavegene.

I 2005 starter de første møter mellom Statens Vegvesen (SVV) som skal utarbeide planer, og Tana kommune som er reguleringsmyndighet. Tana kommune er representert med folk fra administrasjonen i alle møter. Ordføreren er eneste politiker og deltar på kun noen få av disse.

På et tidlig stadium i prosessen avklarer SVV at de ikke ønsker å beholde den gamle brua når den nye står ferdig på grunn av ansvar for og kostnader ved vedlikehold. Tana kommune som allerede da har en urovekkende økning i lånegjelda sier som sant er at de ikke har råd til å ta vare på en bru. Dette tolkes som om at det ikke er aktuelt å bevare den gamle brua. SVV sier de var enige i det første møtet om å rive Gamle Tana bru, men det finnes ikke noe dokument i Tana som bekrefter dette.

Men uansett viktigst: Det er aldri blitt vedtatt lokalt av kommunens folkevalgte å ødelegge brua!

Ingen spør seg på dette tidspunktet (i 2005) om brua kan ha en historisk verdi som gjør den verneverdig!

Tanapolitikerne vil ta vare på Gamle Tana bru

FUP (Fast Utvalg for Plansaker) er det første politiske organ i Tana som uttaler seg om planene. I tillegg til synspunkter om båtutsetting, scooterløyper o.l sier utvalget flg. i januar 2009, enstemmig:

“d) FUP ber Statens vegvesen om å vurdere å benytte ene eller begge fundamenter fra eksisterende bru til et utsiktspunkt etc.

e) FUP ber om synspunkter om å bevare dagens bru.”

(Leseveiledning: rød fet skrift i kursiv er sitater fra dokumenter i saken)

Det fremkommer ikke av referatene senere om SVV sine synspunkter på dette. Men det er altså ikke tvil om at lokalpolitikerne i Tana ønsker en faglig vurdering av nytteverdien av brua.

Likevel tar ordføreren sitt private synspunkt med seg til et møte i juni samme år:
I følge referat fra møtet sa ordfører Frank Ingilæ «den gamle brua må bort da den vil skjemme for utsyn over elva»!

Altså, der politikerne ser verdien av å ta vare på dette historiske minnet i en eller annen form, tar en enkeltpolitiker et historieløst standpunkt som etterhvert binder opp alle rundt ham i den videre prosessen. Og som til slutt blir avgjørende for «dødsdommen» – nå som i 1944: Tilintetgjør brua!

Når SVVs Detaljreguleringsplan for E6 skal opp til behandling i kommunestyret i februar 2013, må politikerne forholde seg til et omfattende dokument. Det haster nå for SSV å få vedtatt det slik at brubygging kan startes umiddelbart etter at Stortinget har bevilget penger senere på året.

Formannskapet har i sitt møte 29.11.12 laget sin enstemmige innstilling hvor plassering av nybrua, rundkjøringer, rasteplass m.v. er akseptert.

I tillegg vedtar formannskapet følgende :

Politikerne er samstemte og klare på dette viktige punktet: Det gjelder å få tatt vare på Gamle Tana bru – i en eller annen form. Selv om ordføreren syntes å ha lagt hele sin prestisje i at Gamle Tana bru skal tilintetgjøres, fant politikerne sammen om en mulig løsning for å bevare og nyttiggjøre seg den historisk viktige brua.

De vedtar derfor – enstemmig – følgende tilleggspunkt til Vedtak – detaljregulering for E6 Tana bru i kommunestyret 21.02.13:

«Vurdere flytting av eksisterende Tana bru

Statens vegvesen har gjort et grovt kostnadsoverslag på 25-35 millioner kroner for flytting av eksisterende bru. Kommunestyret er kjent med at det kan være betydelig økonomisk risiko med en eventuell flytting jfr brev fra Statens vegvesen av 5. februar 2013.

Rådmannen bes om å vurdere muligheten for å flytte dagens Tana bru. Vurderingen må ikke medføre forsinkelse i realisering av prosjektet med ny Tana bru.Momenter som må tas med i vurderingen:

- Plassering av brua
- Finansiering og muligheter for medfinansiering
- Overslag på prosjekterings/ og byggherrekostnader.
- Driftskostnader
- Risiko for økte kostnader
- Reguleringsplan
- Behov for konsekvensutredning
- Utrede med Utsjok kommune om flyttinga kan søkes som et Eu prosjekt
- Nedklassifisere til begrenset totalvekt for kjøretøyer»

Så vil noen spørre: Men hvorfor vedtok ikke kommunestyret samtidig å fjerne punktet som var innbakt i forslaget fra SVV om å fjerne den gamle brua?

Svaret er enkelt: I Tana er det en kultur for å ikke endre på rådmannens “forslag” (ja, som en av ytterst få kommuner – om noen – i Norge har flertallet gitt rådmannen anledning til å fremme egne forslag i formannskap og kommunestyre!! ).

Politikerne uttrykker gjerne seg derfor gjennom såkalte “tillegg til” rådmannens “forslag”.

Dessuten har SVV gitt politikerne klar beskjed. Skal de ha alle planer klare for å kunne starte bygginga av ny bru om det bevilges penger i 2014, kan ikke denne saken endres på nå.
Take it – or leave it, er den utvetydige beskjeden fra SVV.

Derfor blir Vegvesenets setning stående. Der står det at den gamle brua skal fjernes innen et år etter at ny bru er tatt i bruk.
Og dette er brukt rått av SVV og daværende ordfører i ettertid:
– Se her. Kommunestyret har vedtatt reguleringsplanen med forutsetning om å rive Gamle Tana bru!!

Da glemmes et viktig premiss for debatten i kommunestyret: En av de folkevalgte (som også var fylkespolitikeren som i 1999 foreslo en ny bru), sa at Tana kommune har et år på seg fra nybrua står ferdig til å finnet ut hva de vil med den gamle. Han ble ikke motsagt av verken ordfører, administrasjon eller andre i kommunestyret.

Men det viktigste er blitt underkommunisert – eller tiet i hjel: Rådmannen får gjennom det enstemmige vedtaket et oppdrag om å utrede videre muligheten til å berge den gamle brua. Fordi politikerne i Tana er enstemmige om å ta vare på dette historiske monumentet i kommunen!

Det fremgår ikke av kommunens journaler at rådmannen har fulgt opp dette. Jeg må selvsagt ta forbehold om at det kan skyldes at kommunen ikke er profesjonell nok på journalføring av dokumenter.

Om ordføreren ønsket en slik oppfølging, er derimot langt mer usikkert.

Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner

I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:

«Hva er et krigsminne?
Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.

Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.

Bredt engasjement
Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.

En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.

Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»

(Du finner brevet her Krigens_kulturminner jan. 2015 fra regjering til ordførere ).

Dette er noe som treffer mange ordførere midt i hjerterota.

De er stolte av sin historie, selv om den også inneholder smertefulle minner. Men de vil bidra til å hedre de som ble rammet av nazismens gjennomgående jævelskap på den viktigste måten: Å ta vare på de fysiske minner slik at de kan besøkes av nye generasjoner som kan minnes forfedre med respekt, lære noe – og må ta standpunkt.

Over 90 % av kommunene har tatt dette på alvor og gjort arbeidet.

Men ikke Tana kommune.

Hvorfor er det viktig å bevare krigsminner?

I Europa etter 1945 var det spesielt Polen som tidlig skjønte verdien av krigsminner.
De kunne ha fulgt det enkle redneck-ropet fra endel innbyggere om «riv skiten» og fått fjernet alt av nazistenes fangeleire slik at dette triste kapitelet kunne gjemmes og glemmes.

De valgte det motsatte.

Derfor er bl.a. Krakow i Polen og Auschwitz-Birkenau blitt et stort reisemål for samfunnsbevisste ungdommer og historieinteresserte voksne.

Når man går inn jernporten til Auschwitz som er merket med “Arbeit macht frei” (arbeid skal gjøre deg fri), ser brakkene som huset radmagre krigsfanger, de aller fleste jøder, og ser pipa der røyken fra brenning av lik steg ut, skjønner man hvilke tragedier diktatur og manglende respekt for menneskeverd fører til.

Det er ingen som går uberørt derfra. Og de aller fleste har lært for resten av livet, noe som preger deres holdninger til liv, demokrati og kulturminner

Hva gjorde Tana kommune med henvendelsen fra regjeringen om å ta vare på krigsminner?

Ingen verdens ting.

Oppfølging av den ble av ordføreren utsatt til 2019. Hvorfor det?

Den nye brua var planlagt tatt i bruk tidlig høst 2019. Ordføreren hadde sagt at han ville gi seg etter 3 perioder, og så fram til å åpne brua som det siste han gjorde som ordfører.

Å starte et arbeid med å registrere og ta vare på krigsminner var en stor trussel for hans plan om fjerne rubb og rake av den gamle brua. For tenk om enda flere historisk opptatte innbyggere og ikke minst fagfolk da pekte på Gamle Tana bru som et krigsminne verdt å ta vare på?

I Tana hadde det vært et folkelig engasjement for å ta vare på brua over lang tid. Men det ble aldri invitert til møter som skulle vurdere verneverdien av brua, og hvilken nytte den kunne ha for utvikling av bl.a. reiselivet i Tana.

Det er smått utrolig, men i fremlegg av detaljreguleringsplan med vedlegg ligger det ikke en eneste faglig vurdering av verneverdien på denne historisk viktige brua!!
Hvordan kan våre fagmyndigheter svikte så kapitalt?

2017: Riksantikvaren kontaktes om fredningsforslag

En av de mest våkne innbyggerne i kommunen, Lars Erik Bønå, hadde tatt kontakt med Riksantikvaren (RA) i mai 2017 med tanke på få vernet brua for historien.

I januar 2019 sendte Bønå et fredningsforslag via fylkeskommunen til RA. Han purret på svar, men fikk det ikke.

30.juni i år tok han så kontakt med Sivilombudsmannen (SO) med spørsmål om ikke Forvaltningsloven også gjaldt RA.

SO kontaktet RA 1.juli. Først da svarte RA !

Bønå fikk en beklagelse at de ikke hadde svart tidligere (det var gått 3 år!), men så skrev de:

“Vi er glade for engasjementet i saken og vil se nærmere på opplysningene du sender over. Riksantikvaren arbeider for tiden med en spesiell satsning på krigens kulturminner og vi vil derfor se nærmere på Tana bru som krigsminne.

Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen.”

Legg merke til at RA nå sier de jobber for fullt med det arbeidet som regjeringen og RA hadde satt i gang i 2015. Nå skal verneverdien også for Gamle Tana bru omsider få en forsvarlig saksbehandling.

Det betyr røft regnet 2-3 måneder med arbeid for å få grundig belyst de ulike verdier som Gamle Tana bru representerer.

De fleste skjønner likevel at i feriemåneden juli blir det neppe mye saksbehandling, så dette vil ta sin tid utover høsten. Det betyr også at planene om riving allerede denne høsten må legges på vent. Det er likevel innenfor reguleringsplanens forutsetninger om at riving kan være gjennomført innen et år etterpå.

Avisa Sagat hadde i sommer flere interessante reportasjer om 2.verdenskrig og krigsminner. Den 14.juli har journalist Bjørn Hildonen et stort oppslag om Olav Karlsen som bl.a. var med under gjenoppbygginga av Gamle Tana bru. I samme avisa har journalist Torbjørn Ittelin et tosiders oppslag om en oppvakt og historieinteressert 21-åring som registrerer, samler og tar vare på krigsminner, bl.a ved Nyborgmoen.

31.juli sender Bønå oppslagene i Sagat til RA som hjelp i deres vurdering av verneverdien av brua, og får følgende svar:

“Hei og takk for informasjonen. Vi føyer informasjonen til saken og kommer tilbake som tidligere beskrevet.”

Seniorrådgiver Andreas Skogholt-Skjetne blir intervjuet av avisa Sagat som i nettutgaven 12.august bekrefter at de er i gang med å vurdere også Gamle Tana bru som krigsminne.

Dette er altså første gangen siden planleggingen startet i 2005 at RA involveres!!

Seniorrådgiveren kan ikke si noe om de vil opprette fredningssak, men de er altså i gang med et ganske omfattende arbeid som selvsagt vil ta sin tid.

Både avisa Finnmarken og NRK Finnmark har i dagene før skjønt nyhetens innhold og konsekvens.

Og nå er det stor bekymring hos både politisk ledelse i Tana kommune og i SVV at dette kan ende med en fredningssak. Altså; Gamle Tana bru kan bli stående!

Riksantikvaren med hurtig saksbehandling etter 14 års passivitet

Deretter tar de bekymrede sine kontakter slik man gjør i et fylke hvor fag og politikk sauses sammen. Da skjer ting raskt på et kontor i Oslo: Seniorrådgiveren hopper over løftet gitt i juli om at «Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen».

Han skriver et kort brev allerede 11.august (samme dag som han intervjues av Sagat?) og som preges sterkt av hastverksarbeid. Brevet avsluttes slik;

«Konklusjon

I hver enkelt frednings sak skal det gjøres en grundig vurdering av om fredning etter kulturminneloven er et riktig virkemiddel. Det er viktig å ha med seg at alle kulturminner som fredes skal ha nasjonal verdi, men at ikke alt av nasjonal verdi skal fredes. Kulturminner som fredes skal ha svært høy verneverdi. Det må i tillegg være stor sannsynlighet for at kulturminnets praktiske og økonomiske rammebetingelser er tilstrekkelige for at kulturminnet skal kunne bevares.

Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie fra tilbaketrekkingen av tyske styrker høsten 1944 og de systematiske ødeleggelsene av Finnmark av okkupasjonsmakten, men Riksantikvaren vurderer det slik at fredning er ikke riktig virkemiddel i saken.
Riksantikvaren vil dermed ikke frede gamle Tana bru.»

Brevet blir deretter sendt kjapt avgårde til de som har bestilt dette svaret, og den ferske ordføreren i Tana sendte brevet umiddelbart til sine trofaste venner i media i Finnmark for å spre denne “gode” nyheten.

Jeg tror at alle som leser konklusjonen fra seniorrådgiveren og måler den opp mot regjeringens brev til kommunen i 2015, ser at her er det mye som skurrer.

Dette skrev altså Riksantikvaren og statsråden i 2015:

“Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene”.

Mener Riksantikvaren at konklusjonen er å vise respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene?
Og er r dette en faglig vurdering som tilfredsstiller Statens egne rutiner for slikt?

Eller er dette i første rekke et politisk standpunkt for å forsvare både egen unnfallenhet og statens mangelfulle arbeid før vedtak ble gjort?

Det er tre forhold i konklusjonen som er verdt å merke seg;

«Skal gjøres en grundig vurdering»:
I svaret foreligger det det ingen grundig vurdering om hvorvidt fredning er nødvendig for å ta vare dette kulturminnet. Tvertimot har RA i 3 år motsatt seg å gjøre en grundig vurdering! Og før den avgjørende detaljreguleringsplanen i 2013 var de helt tause!

De burde ha kunnskap om at fra 1997-2001 ble det laget en “Nasjonal Verneplan for veier, bruer og andre vegminner”. Tana bru var ikke med i den av den gode grunn at brua var i bruk.

Heller ikke i 2012 da Verneplanen skulle ha vært rullert (skjer hvert 10.år), var Tana bru aktuell. Men den vil være det i 2022-rulleringa.

«Fredning er ikke riktig virkemiddel».
Hvis fredning ikke er et korrekt virkemiddel, hva er i så fall alternativet for å sikre et slikt viktig kulturminne i Finnmark? Det er staten som eier brua, og som også kan bruke vern som virkemiddel. Eller ødelegge kulturminnet.

«Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie».
Det var jo nettopp dette både statsråden og daværende Riksantikvar Holme poengterte i 2015. Likevel vil en underordnet saksbehandler med basis i Google-søk på nettet og uten noen kvalifisert faglig utredning konkludere med at den ikke har verneverdi !?

I tillegg til dette skriver RA følgende:

«Verneverdien har tidligere blitt vurdert av Finnmark fylkeskommune og Statens vegvesen i arbeid med reguleringplan for ny vei og bru. Det ble ikke besluttet å bevare gamle Tana bru i denne prosessen.»

Dette er oppsiktsvekkende informasjon! Kan RA snart legge fram den vurderingen Finnmark fylkeskommune og Statens Vegvesen har gjort, slik at offentligheten blir kjent med vurderingen av verneverdien? Hittil har ingen sett denne vurderingen.

Her kan du med selvsyn se alt som sto skrevet om bruas kulturminneverdi i SVVs egen detaljreguleringsplan:

Ikke et ord om den største kulturminneverdien av dem alle i området: Den historisk viktige – og meget synlige Gamle Tana bru!!

Snakk om å ikke se skogen for bare trær.

Det eneste som finnes om brua i de offentlige dokumenter som følger saken er dette ,10 mndr før kommunestyret skulle gjøre sitt vedtak;

«Riving av eksisterende bru er ikke kommentert av fylkeskommunen i innspillet. Areal- og kulturvernsjef Stein-Tage Domås har i etterkant av fylkeskommunens innspill bekreftet at det ikke er aktuelt å verne eksisterende bru (personlig meddelelse 25. april 2012).

Dette er høyst oppsiktsvekkende!

Saksbehandlinga i en slik viktig kulturminnesak er her i Finnmark altså av det muntlige slaget. Uvanlig ellers i forvaltningen, men muligens akseptert i Finnmark?

Står dagens Riksantikvar bak dette rent faglig, også med tanke på deres brev i 2015 med sterk henstilling til å bevare krigsminner?

Enhver med et minimum av historiekunnskap må spørre seg:

Hvis ikke Gamle Tana bru er verneverdig som krigsminne og etterkrigsminne, hva er da verdt å ta vare på i de deler av Norge hvor folket ble jaget fra sine hjem og 60 000 mennesker ble flyktninger i eget land og i våre naboland?

Hvis denne harelabb-saksbehandlingen skal føre til at et av samferdselshistoriens og krigshistoriens viktigste nasjonale kulturminne blir tilintetgjort, har det satt en standard for kvaliteten på offentlig forvaltning av såvel lovverk som det lovverket skal beskytte.

Det gir urovekkende perspektiver framover.

Hva skal vi med Riksantikvaren?

Og det neste spørsmålet er like relevant: Hva skal vi med Riksantikvaren dersom ikke RA gjør jobben sin?

Da den forrige riksantikvaren avsluttet åremålet i 2018, sa han bl.a. at han var fornøyd med at ansvaret for kulturminner skulle flyttes til de nye fylkeskommunene. Og så la han til:

«Men når de får ansvaret, må de også ta det, og kunne overprøve kommunene der kulturminner av nasjonal verdi er i fare. Hvis ikke, må Riksantikvaren fortsatt ha mulighet til å stoppe sakene, finne en løsning eller å bringe dem inn til regjeringens bord.»

I tilfellet Gamle Tana bru er det ikke bare en tidligere og en fersk ordfører som har satt et nasjonalt kulturminne i fare.

Det har også Riksantikvaren gjort. Der har altså en underordnet saksbehandler fått all makt til å avgjøre skjebnen til noe av nasjonal verdi!

Det er derfor innlevert klage på vedtaket – som skal behandles av samme etat.
Noen som tror at avgjørelsen vil bli omgjort om bukken fortsetter å passe havresekken?

Det eneste fagorganet som har vurdert den historiske verneverdien er Norsk Vegmuseum (NVM). En oppegående fagavdeling og vegdirektør forsto at en faglig vurdering måtte gjøres FØR man evt. startet noe så dramatisk som rivning.

Da vegdirektøren 31.august stanset den planlagte rivinga, ble det begrunnet med behovet for en forsvarlig faglig vurdering. Dette var en mektig provokasjon overfor de mektige menn i SVV, hos Riksantikvaren som påsto de hadde gjort en forsvarlig vurdering og i Tana kommune hvor den avtroppende ordfører i verste fall for han ikke fikk guttedrømmen oppfylt.

Påtroppende ordfører fulgte i fotsporene til den avtroppende. Han var nå ansatt av sine egne kolleger i formannskapet (!) i en lederstilling under rådmannen. En av hovedoppgavene synes å ha vært å følge opp byggeprosessen – for sikkerhets skyld?

Og påtroppende mente det ville være vettløs bruk av penger å ikke bruke 20 mill.kr på riving. Å bruke dem på å rive et symbolsk sterkt monument for Finnmarkshistorien til 20 unødvendige mill.kr var derimot vettug bruk av offentlige penger?

Norsk Vegmuseum: Gamle Tana bru har høy verneverdi !

Dessverre fikk fagorganet kun drøye 3 uker på et slikt omfattende arbeid. Sammenlignet med de få dagene RA brukte på sin «faglige vurdering», fikk NVM såpass god tid at de kunne konkludere med at Gamle Tana bru har høy nasjonal verdi:

“Norsk vegmuseum mener gamle Tana bru må bevares for nåværende og fremtidige generasjoner ut fra sin høye verneverdi.”

Mens NVM jobbet fram en faglig grundigere og bredere vurdering , raste mektige menn i nord. Ingeniører uten interesse for historiske minner, men med “riv skiten”-holdninger ledet an.
Den ferske kvinnelige vegdirektøren ble forståelig nok utsatt for et sterkt press. Og menn vinner som regel.

Vegdirektøren valgte under tvil å gi seg siden Tana kommune syntes å ha gitt utrykk for at de ikke så verdien i Gamle Tana bru. Det var det inntrykket som var skapt – til tross for at kommunestyret enstemmig ønsket å ta vare på den historiske brua

Selv om Tana kommunestyre ved to anledninger og formannskapet en gang har uttalt seg enstemmig om å ta vare på det historiske monumentet, legger de likevel avgjørende vekt på hva kun én av kommunestyrets representanter – ordføreren – måtte mene!

I Tana kommune husker man denne ordføreren som en kundevennlig butikkekspeditør på Sørnes Elektro. Han hadde veldig sansen for moderne teknologi, og hadde sett hva lasershow kunne gi av opplevelser, og også sett LED-teknologien i praksis på bygninger og bruer. Han store ønske var å lyssette nye Tana bru og lage kunstig nordlys, flagg m.v.

For å få det til kunne ikke den nye brua ha to kabeloppheng – altså en på hver side som Gamle Tana bru har. Derfor måtte en såkalt sentrisk kabelplanløsning på plass. Det betyr at det kun går en rekke med kabler fra midten av tårnet og ned til midten av brua . Dermed deles brua i praksis i to. Dette er i strid med denne type bruer på E6. Derfor måtte SVV søke dispensasjon for å bygge en bredere bro med to smale kjørebaner og to brede fortau på begge sider, fortau med plass til biltrafikk ved stans på motsatt side.

I tillegg krevde ordføreren i 2009 at den gamle brua måtte vekk fordi den “skjemmet ut” den nye og ville ta noe av oppmerksomheten. Bare rivinga vil koste nærmere 20 mill. kroner.

Man kan enkelt si at for å få opp et lysshow som kostet 20 mill kr i LED-lys, kabler og styring, måtte brua gjøres mindre funksjonell – også fordi man ikke ønsket å bruke den gamle brua som vei for gående, syklister, rullestolbrukere, rulleskibrukere m.v.

Jeg tror de fleste ser at dette er en underlig bruk av samfunnets midler. Ved å ikke rive brua, sparer man rivningskostnadene. Da kunne man forsvart lyskostnadene på ca 25 mill kr, noe de fleste ville godtatt.

For å sette dette i perspektiv: De 20. mill kr til riving kunne vært brukt til å bygge de gang- og sykkelstier i sentrum kommunestyret vedtok i 2013 samtidig med reguleringsplanen for ny bru, men som det ikke er funnet penger til ennå!

Hvis det er mulig å lære noe fra andre, bør man kanskje ta en titt på tdl. Sørum kommune i Akershus. Der så kommunen mulighet for å kunne ta vare på en bru for myke trafikanter, men som ikke lenger skulle brukes til kjøretøy. Brua er av samme type som Gamle Tana bru, og var inntil 1944 da Tana bru sto ferdig den lengste hengebrua over elv i Norge.

En underskriftskampanje ble tatt på alvor av lokalpolitikerne. De tok kontakt med både Statens Vegvesen og fylkeskommunen. Det endte med at i 2016 sto en ferdig renovert og rehabilitert bru klar til bruk!

Her kan du lese denne solskinnshistorien der kulturminneverdier ble tatt på alvor, og der vernet baserer på den nye tanken om “Vern gjennom bruk”

Ordfører nektet å drøfte saken om Gamle Tana bru i august 2020

Til formannskapsmøtet 20.august i år lå det to referatsaker som handlet om Gamle Tana bru. Både brevet fra RA samt kopi av klage på samme vedtak var ført opp.på møtekartet, men altså som referatsaker.

Da jeg som formannskapsmedlem ønsket disse opp på sakskartet, nektet ordføreren meg dette. Hun påberopte seg kommunelovens bestemmelser om at ordføreren er eneveldig og kan ta slik avgjørelse alene. Selv om altså sakene var ført opp på saklista til dette møtet!

Hvorfor gjorde hun det?

Fordi hun ville ikke risikere at de to repr. fra samelista ville stemme sammen med Sp og V. Da hadde vi flertall. Det kunne bety at Tana kommune igjen ville be om mer tid til å vurdere fredning av Gamle Tana bru.

Men det måtte igjen kreve politikere med ryggrad til å stå opp for hva de tidligere har ment. Var den ferske ordføreren redd for at det var et flertall av slike i formannskapet?

Det store spørsmålet nå blir derfor:
Hvem skal ta ansvar for kulturminner av nasjonal verdi der flere etater har objektive interesser i vern?

Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne.

et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nestlengste myke hengebru dengang, og er fortsatt Norges lengste hengebru over elv
et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva
et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua.
Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948.
I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.
et sterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet. Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.

Bare i Finnmark fikk nazistenes herjinger ufattelige konsekvenser. For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:

• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned

• 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt

• 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt

• 420 forretninger ødelagt

• 53 hoteller og gjestgiveri brent ned

• 20 kirker og 15 prestegårder brent ned

• 150 skoler brent ned

• 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt

• 140 forsamlingshus

• 60 bygninger for offentlig administrasjon brent

• 22 000 telefonstolper sprengt ned

• 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt

• 11 telegrafverksbygninger ødelagt

• 370 store og mellomstore bruer sprengt ned

• Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt

• 180 fyr og fyrlykter ødelagt

• 118 små og store kraftverk ødelagt

• 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt

• ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag)

• 200 fiskebruk ødelagt

• nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover

• ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark

Den som leser og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tan bru har for finnmarkinger.

Vi er mange som er vokst opp i Tana og Finnmark med foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som opplevde krigen. Vi husker deres dempete og sorgfulle stemme når de fortalte sine traumatiske opplevelser, om flukten, brannene, skrikene fra dyr i flammehavet, skytingen og om det de kom tilbake til; Nedbrente hus, ødelagte fjøs og fiskebruk, kirker, skoler, bedrifter. Og håpløshet slik krigens helvete alltid påfører menneskene.

Det er i respekt for disse Gamle Tana bru skal bli stående som et minne. Som faktisk minner oss om vår historie. Og som gjør oss stolte over vår historie her. Ikke skamfulle.

At vi har vært for dårlig å fortelle denne historien videre til den yngre generasjon og til de som er flyttet til Tana og Finnmark lenge etter krigen, må vi som har sviktet ta på vår kappe.

Hvordan skal vi – i respekt for våre forfedre – berge dette for både nåværende generasjoner og de kommende – slik Polen gjorde med sine grusomme minner?

Ansvaret for Gamle Tana bru og den nasjonale verneverdien det representerer ligger delvis under Samferdselsdepartementet og delvis under Klima- og miljødepartementet.

To departement kan nå redde Gamle Tana bru – og sikre myke trafikanter

Jeg ser ingen annen løsning enn at den politiske ledelsen i disse to departement nå skjærer igjennom og benåder den dødsdømte.

Det er et gammelt munnhell i staten som sier at «regjeringer går, men embetsverket består».

Alle som har humret seg gjennom de treffende episodene i «Javel, statsråd» husker hvordan embetsverket forsvarer selv den dummeste avgjørelsen under seg og utnytter svake politiske ledere til å få det slik de vil – mot politikernes og regjeringens uttalte ønske.
Risikerer vi nå at skjebnen til Gamle Tana bru nå blir avgjort av ferske politikere – som attpåtil kjenner på usikkerheten;

– Skal jeg gjøre det embetsverket sier for bl.a. å forsvare sine egne i hierarkiet – eller skal jeg lete etter det politiske skjønnet som sikrer nasjonalt viktige kulturminner, jfr regjeringens oppfordring i 2015?

Det blir en skammens dag om riksrevisjonen må gjennomgå statens egen kulturminneforvaltning og når dødsdommen mot Gamle Tana bru blir underkjent på grunn av lempfeldig og kritikkverdig saksbehandling.

Da er det likevel for sent. Da er den symbolsk viktige Gamle Tana bru borte for alltid.

Det statlige hærverket som utøves mot vår nære historie må stoppes av den samme stat.

Nå!

En løsning i siste liten?

Og som manna fra himmelen har den nye brua invitert sentrale myndigheter til å sette en fot i bakken:

Nybrua er bygget for smal for store kjøretøy (med omkjøring på 140 km) og den tillater ikke forsvarlig brøyting med dagens diagonalploger. I tillegg kan brøyting skade lysene.

Fortauene er bygget netto 250 cm. brede for å tillate biler å kjøre der dersom motsatt kjørefelt er stengt pga ulykker, vedlikehold o.l. Og det er ingen rekkverk mellom fortau og kjørebane!

Altså; ved å beholde Gamle Tana bru for myke trafikanter og som del av gang- og sykkelsti som også ble vedtatt i 2013 (fortsatt ikke påbegynt), kan fortauet reduseres i bredde, sikres med rekkverk mot kjørebanen og trafikk kan gå som normalt for alle kjøretøy.

Men dette er en kamp mot klokka. Sterke menn er allerede i gang med statlig bestemt ødeleggelse av et kulturminne.

Samtidig kan kloke politiske ledere i både Samferdselsdepartement og Klima- og miljødepartement med ansvar for både trafikksikker transport og ikke minst vern av viktige nasjonale kulturminner, finne den optimale løsning.

Dermed gjennomføres mer av det regjeringen ba også Tana kommune gjøre i 2015!

Her finner du mer om historien til Gamle Tana bru:

Dette er historien i tekst og bilder

Tana bru: Slik ble Norges lengste riksvei knyttet sammen

Publisert 7. august 2020 av Børre St. Børresen

Om hvordan Tanaelva fikk sin første store brokrysning og ga Øst-Finnmark helårlig veiforbindelse.

Men også om hvordan nettopp Tana bru ble et sterkt symbol for starten på “Det 3.rikes” fall.

«Alle veier fører til Rom». Dette uttrykket stammer fra det gamle Romerriket og viktige keisere. Roma hadde bygget et sinnrikt og vel fungerende veisystem. Hvorfor? Hensikten var å gi alle innbyggerne i Romerriket rask adgang til Roma som sentrum. Ingen skulle føle at veien dit var for lang, og uansett vei de valgte ville den føre til Roma. Tilsvarende skulle alle i Roma lett kunne komme ut til alle deler av Romerriket.

I 1912 hadde Norge fått vedtatt den tredje Veiloven (de to første kom i 1824 og 1851) og sin første Motorvognlov. Den skulle bl.a. sikre at det var fremkommelighet for de den gang i underkant av 700 registrerte kjøretøy i Norge. De skulle kunne bruke ferdselsårene som hest og vogn hadde brukt opp gjennom tidene. Men veiene var for smale for moderne kjøretøy – selv om maks bredde på de fleste personbiler var kun 175 cm.

Stortinget var i 1919 neppe inspirert av de gamle romerske keisere da de ga den da nylig konstituerte vegdirektøren Andreas Baalsrud (1872-1961) oppdraget med å lage en nasjonal veiplan.

Det var i første rekken misnøyen rundt om i landet om små bevilgninger til nødvendige veiutbygging som presset stortingsrepresentantene til å tenke større. Tidligere var veibudsjettene noe som fylkesmannen og fylkestinget bestemte i de da nylig etablerte 20 fylkene. Det skjedde etter forslag fra Vegvesenet i det enkelte fylket.

Stortinget brukte mye tid på å finne tilstrekkelig med bevilgninger, noe som skapte regjeringskrise i 1919/20.

Stor visjon fra vegdirektøren; Riksvei Oslo- Kirkenes

I 1923 beskrev Baalsrud i hans første veiplan sine visjoner for Norge; Alle deler av landet skulle ha riksvegforbindelse til/fra Oslo. I tillegg til Oslo – Kristiansand, Oslo-Stavanger, Oslo-Haugesund og Oslo-Bergen, skulle det også gå en riksvei Oslo – Kirkenes. Den fikk først benevnelsen riksvei 50, senere riksvei 6 og til slutt E6.

Baalsrud mente at innen 1946 skulle alle riksveier være fullt utbygget.

Det mest utfordrende prosjektet ble siste del av riksveien Oslo- Kirkenes.

For det første utgjorde strekningen Nord-Trøndelag grense – Kirkenes mer enn halvparten av veilengden.

For det andre var det særdeles mye vanskelige fjellparti som skulle passeres. I tillegg var Øst-Finnmark isolert fra resten av landet ved at de manglet helårlig veiforbindelse vest for Børselv i Porsanger.

Det manglet noe så nødvendig som en bro for å krysse den brede floden som Tana-elva vitterlig er – selv på det smaleste.

Parsellen fra Trøndelagsgrensa til Kirkenes ble kalt «Nord-Norgeveien». Veidirektørens ambisjon var å fullføre Nord-Norgeveien. Målet var å knytte Øst-Finnmark til resten av Norge.

Prosjekt «Tana bro» blir iverksatt

På begge sider av Tana-elvas nedre del gikk det hesteveier allerede på 1800-tallet. Disse ble fra ca. 1905 utbedret ved at løsere jordmasser ble byttet ut med pukkstein som skulle drenere grunnen. Øverst ble det lagt grus hentet med hest og vogn fra nærliggende grustak.

Veiarbeid-sesongen varte fra sen vår til høstens første snø meldte sin ankomst.
For vegdirektør Baalsrud var dette en stor utfordring. Selv om han var ingeniør og ivrig på at flest mulig ingeniører kunne drive fram veiutbygginger, innså han at de trengte langt flere arbeidere for å få bygget flere kilometer vei.

Problemet var at arbeiderne gikk dit der det var sikker lønn å få – samt mat. Det var på gårdene og i fiskebåten. Det var derfor heller vanskelig å få de til å ta sesongarbeid som veiarbeidere. Derfor måtte det gis noe ekstra lønn for å rekruttere flere – for å få økt veiutbyggingen.

Det virket.
I 1936 var det sysselsatt i alt 899 mann i anleggsdriften i Finnmark, mens dette i september 1939 var økt til 1399 mann!

Over Tana-elva gikk det ferger på flere plasser og som også kunne frakte kjøretøy. Mellom Birkestrand og Langnes hadde det vært fergeskyss siden århundreskiftet. Mellom Langnes og Smalfjord var det også kjørevei.Det samme var det fra Rustefjelbma til vestre Seida.

På østsiden av Tanaelva sto Rødberget som sperre for veitrafikk. Derimot var det vei fra Harrelv til Seida.

I daværende Polmak kommune var det veiforbindelse fra Seida til finskegrensen på østsiden, også på vestsiden gikk det hesteveier.

I Seida gikk det en ferge mellom østre- og vestre elvebredd, et transporttilbud som ble startet i 1895. Den kunne etterhvert også ta ombord et tungt kjøretøy opp til 3 tonn akseltrykk, eller flere mindre kjøretøy. Men overfarten tok sin tid – til stor irritasjon for fører og passasjerer.

Bruken av ferga var avhengig av sesongen. Når isen begynte å fryse på, var det bare å slepe ferga opp på land. Etter noen uker med frost var isen så tykk at man kunne krysse elva.

Slik var det på mange plasser langs elva. Vinteren laget sin egen bro – som smeltet bort på våren.

Bygging av bukkebro i Seida sommeren 1939.

På Stortinget ønsket de en bedre løsning for Seida enn kabelferga for å unngå forsinkelser for de veifarende. De bevilget derfor tilstrekkelig med midler for å sette opp en bukkebru.

Ved hjelp av 100 mann fra Hålogaland Ingeniørbataljon ble den drøye 275 meter lange bukkebrua bygd – på under 10 uker! Bredden var 3 m 20 cm, og på begge sider var det bygget opp et opphøyd gulv som et «fortau».

Lørdag 12.august 1939 ble bukkebrua i Seida høytidelig åpnet av fylkesmann Gabrielsen i Finnmark.

Også Oslo-pressen var opptatt av veiutbygginga i nord. Faksimile fra Aftenposten torsdag 10.august 1939

Bukkebrua tålte større kjøretøy, noe som tillot både Polarbil sin rutebuss til og fra Vadsø samt lastebiler.

Foto: Åpningen av bukkebrua ved Seida i aug. 1939 var en stor begivenhet

Men også denne bukkebrua hadde sin begrensning. Om den frøs inn om vinteren, ville den bli feid avgårde når vårflommen kom. Hver høst måtte den derfor demonteres, for våren etter å monteres på nytt.

Planlegging av en bru over Tana-elva starter

Statens Vegvesen jobbet derfor videre med det neste store prosjektet; en hengebru over elva i Seida-strykene. Der var avstanden forholdvis kort, men likevel så lang at man kunne få Norges lengste hengebru over elv ved å realisere planene.

Men en slik bro ville koste svært mye. Og den ville kreve ingeniørkompetanse på høyt nivå.

I Veiplan for Finnmark Fylke 1939 forteller dette kartet om ambisjonene som Statens Vegvesen hadde for Finnmark:

Det er med 2020-briller fascinerende å se hvilke planer datidens ingeniører i Statens Vegvesen og politikere i Finnmark fylkesting hadde for Finnmark!

Spesielt interessant er det å se de fremtidige fylkesveiene som var tenkt. Både “rundkjøring” på Varangerhalvøya, snarvei mellom Alta og Lakselv og Nordkynveien var altså påtenkt for over 80 år siden!

Det var i en tid hvor befolkningen økte i antall, det var store aktiviteter langs kysten og folk levde i håp om at dette skulle fortsette.

En farlig mann fra Tyskland med bart og høyre armen hevet til hilsen skulle ødelegge de fleste drømmer de kommende 5 år.

Dette kartet viser også hvorfor riksvei 50 (Nord-Norgeveien) måtte krysse Tanaelva.
Det var alminnelig kjent at både Børselvfjellet og Ifjordfjellet var vanskelig å holde åpent om vinteren.

Derfor ble det tenkt ut et alternativ gjennom indre-Finnmark og ned Tanadalen.

Indre riksvei – eller kystriksveien fra vest-Finnmark til Tana?

I boka «Vegfolk forteller – vegminner fra Finnmark» forteller nytilsatt Overingeniør (vegsjef) i 1938, Knut Waarum om dette:

«Den første befaringen gjorde jeg sammen med fylkesmann Gabrielsen allerede vinteren 1939.Jeg redegjorde for fylkesmannen mitt syn på en sikrere helårsforbindelse, men han var skeptisk til å legge veien til indre Finnmark. Han innrømmet imidlertid at det hadde mye for seg å undersøke dette nærmere. Vegen ville da i så fall få større betydning for den indre del av fylket.

Befaringen startet i Alta med hest til Gargia fjellstue. Derfra med reinskyss til Kautokeino og nordover til Karasjok. Ned Tanadalen kjørte vi med hest på isen. Det var en eventyrlig tur. Temperaturen var en 18-20 kuldegrader og stille vær. På lang avstand så vi røyken stige opp fra de små samebyene, og på røyksøylene telte vi hvor mange husstander som holdt til der.

Resultatet av turen ble at vi fant leia for en indre gjennomgangsveg. Det var gjennom Tanadalen over Karasjok og Kautokeino, og som i fremtida skulle ende i Nordreisa i Troms.
Nå ble riktignok ikke hele vår linje valgt, men lagt ned til Porsanger fra Karasjok. Imidlertid ble det bestemt at kystriksvegen skulle bygges etter den plan som forelå, og den indre riksvegforbindelse ble derfor skjøvet ut i framtida.»

Dermed ble Tanadalen uten sammenhengende helårlig veiforbindelse helt fram til 1972. Riksvegen ble lagt fra Lakselv til Kirkenes over Børselv- og Ifjordfjellet, og endte sommerstid fram til og med sommeren 1943 på bukkebrua i Seida, eller over elveisen vinterstid.

Det spesielle med traseen Børselv – Ifjord var at nå ble de første bulldoserne tatt i bruk av Statens Vegvesen i Finnmark. Det var en nyvinning som muliggjorde raskere veiutbygging.

En bulldoser med oppriver i arbeid ved Børselv 1939. Foto: Trygve Gimnes

Fra Varangerbotn til Kirkenes var arbeidet med den siste biten av Nord-Norgeveien startet etter at Stortinget ga de nødvendige budsjettbevilgninger i 1939 til dette riksveiprosjektet:

Det manglet nå kun å løse den siste flaskehalsen: En permanent bro over Tanaelva som sikret helårlig veiforbindelse der.

I statsbudsjettet for 1941 ble det satt av midler til oppstart av en bruforbindelse over Tanaelva. På dette tidspunktet var Norge under ledelse av den tyske okkupasjonsmakta som hadde opprettet et såkalt administrasjonsråd som skulle sørge at det sivile samfunnet fungerte.

De var farget av Hitlers mange planer, inkludert hans visjon om en sammenhengende autobahn helt til Nordkapp (og ned til Sør-Afrika!).

Men enda viktigere; de var svært bevisst på at utbygging av infrastruktur som gode veiforbindelser ville også de kunne ha nytte av i den situasjonen både Europa og verden var i.

Og kryssing av Tanaelva måtte derfor kunne foretas hele døgnet – hele året.

Dessverre finnes det lite skriftlig materiale i offentlig arkiv om dette. Vi vet derfor ikke hvilke personer som jobbet fram planene og tilhørende bevilgninger.
Det er like fullt en realitet at i 1941 startet Statens Vegvesen, som var underlagt vegdirektøren og ikke minst nazistenes administrasjonsråd, opp med bruprosjektet Tana bru.

Oppdatert plan det fremtidige veinettet i Finnmark

Både den tyske okkupasjonsmakta og de norske veimyndighetene la så fram denne planen for veiutbygging i Finnmark i november 1941:

Nå er planen mer konkret enn det noengang har vært: Riksvei 50 fra Troms grense til Kirkenes skal gjennomføres.

150 000 av 430 000 tyske soldater i Norge plassert i Øst-Finnmark!

Det er verdt å merke seg at det tyskernes administrasjonsråd i Oslo planla riksvei nedover Tanadalen, i Pasvikdalen og fra Karasjok til Karigasniemi. Hvorfor?

Hitlers ene mål med krigføringen i Finnmark og Nord-Finland var å sikre seg gode veier til Kola-halvøya. Hitlers strategi var å få kontroll med Murmansk og med de viktige metall-ressursene på Kola. Det var derfor han brukte krigsfanger til å bygge «blodveier»
i nord, inkludert veien Karasjok – Karigasniemi.

Viktigst for Hitler var likevel å hindre Russland og de allierte å ha kontroll i Finnmark. Det ville umuliggjøre hans andre mål om å sikre seg land og mineraler.

I 1941 startet “Operation Barbarossa”. Nå skulle tyskerne få kontroll over Russland. Men da måtte de ha kontroll på grensa mot Russland i nord.

Av Hitlers over 430 000 soldater i Norge på det meste var hele 150 000 av dem stasjonert i Øst-Finnmark med hovedbaser i Kirkenes-området! Klarere kan det ikke uttrykkes hvor strategisk viktig det var for tyskerne å ha kontroll over”Murmansk-fronten”.

Det er viktig å huske at fram til september 1944 var Finland og Tyskland allierte som en følge av Finlands langvarige konflikt og krig med Sovjet-unionen (Vinterkrigen).

Sovjetisk teppebombing i Øst-Finnmark sommeren 1944

Etter drøye 3 års byggearbeid sto brua kjøreklar ved årsskiftet 1943/44. Til en pris av 2,2 millioner kroner (tilsvarer 550 mill kr i 2020) var Norge nå blitt et “riksveirike” – i den snøfrie delen av året.

Men det ble lite busser og biler som passerte brua deretter.

Senvåren 1944 startet en voldsom bombeoffensiv over Øst-Finnmark. Sovjetiske kampfly bombet tyske mål langs Varangerfjorden, og ferdsel langs veiene var forbundet med stor fare. Både Vardø, Vadsø og Kirkenes ble nærmest teppebombet både i juni og juli.

Til tross for den belastning dette var for sivilbefolkningen, var det som alle ventet på at nå – NÅ – var tiden inne for å jage nazistene på dør og vinne tilbake freden.

Dessverre ble også norske statsborgere drept av bomber “ute av kurs”.

Sovjetiske kampfly av typen Iljusjin var svært effektive mot bakkemål. Sovjet hadde en flyflåte på utrolige 36 000 av disse, noe som skapte store problemer for den tyske hæren. Tyskerne kalte flyet for “«Der Schwarze Tod».

I september 1944 kom nyheten om at Finland hadde avsluttet sin «Fortsettelseskrig» etter Vinterkrigen mot Sovjetunionen.

Finland og Sovjet hadde gjennom fredsforhandlinger bl.a. blitt enige om at Finland sammen med allierte styrker skulle jage tyskerne ut av Finland innen 15.september!

Nå hadde ikke Tyskland lenger strategisk viktig støtte fra grenseområdene mot den østlige delen av Sovjet.

Vegkontoret flyttes fra Vadsø til Tana bru

Vegkontoret som lå på Vegsletta i Vadsø var i likhet med andre bygninger bombemål for sovjetiske fly på jakt etter tyske stillinger. Det ble derfor besluttet å flytte kontoret til Tana bru 15.september. Der hadde det tilhold i en brakke.

20.oktober skjønte Vegkontorets ansatte at “noe” nærmet seg østfra og at tyskerne hadde planer som kunne medføre at kontoret ble ødelagt. Det ble derfor flyttet til et hus i Luftjok. Tyskerne fant det likevel og satte fyr på det, noe som medførte at store deler av arkivene ble ødelagt.

Tdl. stasjonssjef ved Vegvesenets Maskin- og Redskapssentral i Finnmark, Bjarne Amundsen gjorde dagboknotater denne høsten. På en svært levende måte får vi innblikk i dramaet, ikke minst andre halvdel av oktober hvor himmelen er farget rød av alle brannene på sørsiden av Varangerfjorden.

Den Røde Armé startet hovedfremrykkingen mot Norge i 7. oktober 1944. «Litza-elven fløt rødlig – farget av blod». Slik beskrev en av de overlevende sovjetiske soldatene dramaet.

Tyskerne manglet nok våpen og ammunisjon, men kanskje verst av alt; klær som tålte en vinter – og mat.

Dette ble meldt til både Oslo og Berlin.

18.oktober nådde sovjetiske soldater grensen mot Norge, halsende etter de tyske soldatene på flukt. Uka etter, den 25.oktober er russerne helt framme både i Kirkenes og Bjørnevatn, der nesten 3000 mennesker hadde søkt tilflukt i tunnelene på AS Syd-Varangers område. Igjen vaier det norske flagget på norsk jord!

Hitler var under sterkt press på flere fronter. I oktober innså de at de tyske soldatene enten ville bli kanonføde for allierte styrker – eller fryse i hjel. Da bestemte Hitlers forsvars-strateger at de skulle trekke seg tilbake til Lyngenlinja i Troms.

“Operation Nordlicht”

Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht (Nordlys). Alle tyske soldater skulle starte tilbaketrekking vestover til Lyngen. Og befolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres samtidig.

Kartet viser Operation Nordlicht. Pilene viser plan for tyskernes tilbaketrekning både fra Finland og Finnmark.

Alt skulle brennes, bruer og veier ødelegges og ingenting overlates til Sovjet når de overtok denne delen, slik nazistene så det for seg.

Avgjørelsen ble tatt etter hissige samtaler mellom en sterkt presset Hitler i Berlin og hans militære ledere i Norge som endte med et direktiv den 28.oktober 1944.

I direktivet fra Hitler het det på oppfordring fra nazistenes Reichskommisar i Norge, Josef Terboven: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».

Sjefen for 20. Gebirgsarmee og tidligere ansvarlig for de tyske troppene i Nord-Finland, general Lothar Rendulic etterfulgte som forventet ordren.

Tyskerne trekker seg tilbake fra Øst-Finnmark, i hovedsak langs de utbygde veiene som ender ved Tana bru. Den Røde Armé er like bak.

Tana bru sprenges

Søndag 5.november om kvelden hører noen av innbyggerne i nærheten av brua først noen tunge drønn, deretter en slags hvisling. Det er lyden av kabler som ryker og brodekket som faller rett ned i Tanaelva.

Dette mesterverket planlagt og tegnet av norske ingeniører og oppført under krigen, ligger nå knust tilbake.

Tana bru etter at tyskerne sprengte den. Sett fra vestsiden.

Tana bru ble sprengt av nazistene 5.nov. 1944. Fotoet er tatt fra vestsiden (der kommunesenteret Tanabru ligger i dag). Dyktige ingeniører brukte originaltegningen av brua og mye materialer fra denne som kunne brukes for å bygge den nye brua.

8. november ankommer de første sovjetiske styrkene Tana, og må innse at «Den brente jords taktikk» også inkluderer viktig infrastruktur.

Vestre tårnpillar Tana bru etter sprengningen

Slik så tårnpilaren ut etter sprengninga 5.nov. 1944. Fotoet er tatt på vestsiden av elva.

Øst-Finnmark var altså den første delen av Norge som gjenvant friheten – til en meget høy pris.

Da tyskerne kapitulerte et drøyt halvår senere, var de beste folka i Statens Vegvesen allerede i gang med å planlegge reparasjon og bygging av veinettet, inkludert bruer.

Mulighet for ny bru over Tanaelva?

Vegdirektøren skrev dette om mulighetene for å bygge opp en ny bru over Tanaelva:

” Heldigvis lå den innenfor tyskernes hastverksområde, således at landkar, pilarfundamenter og forankringer ikke ble ødelagt. Gjenoppbyggingen av denne bru er derfor ikke et så langsiktig arbeid som ruinene i dag gir inntrykk av. Det er således ikke utelukket at den vil bli ferdig gjenoppbygd i løpet av 1947. Trafikken over elva formidles for tiden ved hjelp av en bilferje.”

Ryddearbeidet startet derfor raskt fordi alle visste at her vil brua bli satt opp igjen.

For å få i gang veitrafikken i Øst-Finnmark hadde vegvesenets folk sammen med norsk og russiske soldater allerede i november 1944 startet å rydde og reparere veiene rundt Varangerfjorden.

I midten av desember kunne man kjøre fra Kirkenes til Varangerbotn og videre til Vadsø eller Tana.
På vestsiden av Tanaelva ble også veien fra brofestet på Tana bru til Smalfjord kjørbar.

Riktignok ble det på flere av strekningene nødvendig å krysse elver, men dette lot seg gjøre på isvei.

Fylkesmannen i Finnmark og Statens Vegvesen jobbet videre med å foreslå bevilgninger til veier og bruer.

Stortinget sier ja til riksvei 50 og Tana bru

Stortinget fikk seg derfor forelagt følgende forslag fra samlingsregjeringa til riksveibudsjett for 1945/46:

Det er verdt å merke seg at riksvei 50 (som senere blir riksvei 6/E6) stikker avgårde med hoveddelen av bevilgningen.

Og størst av alle bevilgninger er en ny bru over Tanaelva!

Statens Vegvesen gikk umiddelbart i gang med planlegging i 1945. Planen var å ha brua klar høsten 1947.

Ingeniørene tok fram originaltegningene og planla ut fra dem. Mye av tårnkonstruksjonen var så ødelagte at det måtte nye til. Det var et stort behov for stålkonstruksjoner i hele Europa, og smelteverkene jobbet for fullt. Det var mange bruer over hele landet og spesielt i Nord-Norge som trengte slike. Køen var lang og ventetiden det samme.

Ingeniørene som studerte restene av brua som lå i elva og på elvebredden oppdaget imidlertid at mye var intakt. Riktignok måtte kabler skjøtes og de minst skadete bjelker rettes opp. Med de gamle tegningene intakte, var det bare å gå i gang med støping/reparasjon av fundamentene mens øvrige brumaterialer ble bestilt og satt i produksjon.

Bilder som viser byggeprosessen

Jeg har med tillatelse fra avisa Finnmarken lånt noe av det de skrev om i forbindelse med 50-årsmarkeringen av re-åpning av Tana bru. Bildene er hentet fra Godtfred Karlsens fotosamling fra 1983. De fleste bildene av byggingen er tatt av assistentingeniør Nils Egede Hertzberg i Vegdirektoratet som befarte utbyggingsprosjekt i 1947 . Bildene er samlet inn av- og systematisert av Godtfred Karlsen i hans verdifulle samling som var ferdig i 1983.

Her får du et godt inntrykk av hvilken prestasjon det var å få bygd denne konstruksjonen.

Når man ser slike bilder, får man frysninger. Både Alfred Niemi, hans tilsvarende uredde arbeidskamerater i høyden og en modig fotograf har foreviget historiens helter i Tana.

For befolkningen på begge sider av elva var det et oppmuntrende syn å se tårnene reise seg mot himmelen. En symbolsk takk for at krigen var over og freden ga et så synlig håp for fremtiden?

Tana bru er gjenoppbygd og åpnes for 2.gang

16 august 1948 var det stort oppmøte på begge sider av brua. En flagg- og bjørkepyntet bru står klar til offisiell åpning.

Deretter kunne fylkesmann Peder Holt og overingeniør Hofseth kjøre den flotte Chevroleten med registreringsnummer Y-2042 over gjenåpnede Tana bru til jubel og begeistring.

Tana bru. Vegvesenets varevogn er kommet over.

Åpningen av Tana bru 16.august 1948. Chevroleten, en varebil 1947-modell med reg.nr Y-2042 har bl.a. fylkesmann Peder Holt som passasjer. Dette er angivelig den første bil som krysser den gjenåpnede broen. Bilen ble brukt som oppsynsbil i Statens vegvesen. Den er en av de første nyttekjøretøyer som ble kjøpt fra USA etter 2-verdenskrig. Foto: Norsk Vegmuseum – Statens vegvesen

En malurt i begeret under åpningen fantes også: De høye herrer hos fylkesmann og i Statens Vegvesen hadde ikke invitert arbeiderne til åpningen.

En av de som husker bygginga, Ivar A. Olsen fortalte til avisa Finnmarken i 1998 at det selvsagt skapte naturlig røre, men arbeiderne var på ekte finnmarksvis likevel løsningsorientert:

“Sluskene ble ikke invitert til åpningsfesten. Foruten ingeniørene og andre utvalgt fra Vadsø, var det kun oppsynsmennene Georg Bjørkli og Edvin Eliassen, sistnevnte var opprinnelig fra Skjøtningberg, samt hovedkasserer Bakke som ble invitert. Men de takket nei i protest mot at arbeiderne ikke var med. I stedet laget de en egen innvielsesfest dagen før. Da gikk det etter sigende med 120 liter klonk.”

I dag står den avbildete og omtalte Chevroleten i Skipagurra. Der er den oppbevart sammen med en rekke kjøretøy og annet materiale og utstyr som forteller om Statens Vegvesen sin historie i denne delen av landet. Samlingen kom i stand fordi tidligere oppsynsmann Inge Fred Dervo i Statens Vegvesen sammen med både vegsjef Geir Johnsen og andre entusiaster så verdien i å ta vare på samferdselshistorien i nord:

Slik så det ut sør for Tana bru i hhv 1948 og 1952:

På 1960-tallet vedtok Stortinget som del av gjenreisninga av Norge en rekke planer som hadde en ting til felles. Det gjaldt å bygge store, tunge sentra hvor både offentlig og privat virksomhet kunne tiltrekke seg arbeidskraft. Sentraliseringa i Norge fikk nå ekstra fart.

“Nord-Norge-planen”

Stortinget vedtok bl.a. en «Nord-Norgeplan» hvor enkelte byer/tettsteder ble utpekt som «motorer». Disse fikk tunge statlige virksomheter/institusjoner som Høgskoler, helseinstitusjoner og SIVA.
I Finnmark var det kun Alta som skulle satses på som slik motor.

Landsdelskomiteen for Nord-Norge ble utpekt av Borten-regjeringen i 1969 og besto i hovedsak av politikere, fylkesmenn og representanter for de store næringslivsorganisasjonen med tilhold i Nordland, Troms og Finnmark.

I 1972 la de fram sin utredning (NOU 1972:33)hvor også de store veiplanene ble presentert:

Her er et utdrag av “Nord-Norge-planen” som angår veinettet i Finnmark:

I denne ble det foreslått en betydelig satsing på vei i Finnmark.

I 1975 ble fylkestinget direktevalgt. Tidligere besto det av ordførerne i fylket samt fylkesmannen. Fra nå av skulle folkevalgte enten ta beslutninger de hadde myndighet til, eller de kunne komme med synspunkter på forslag fra statlige veimyndigheter.

Fylkestingene etter 1975 har gitt sine klare innspill til regjering og storting for å få bygd ut helårlige veiforbindelser i Finnmark.

Økende trafikkmengde tilsier ny bru over Tanaelva.

I takt med bruken av tunge kjøretøy til transport av stadig mer fisk fra kysten av Varangerhalvøya, spesielt Båtsfjord på 1990-tallet, erkjente man at den gamle brua fra 1944/1948 ble for liten.

Det ble foreslått en løsning med bru i nedre Tana slik at transport av sjømat kunne gå korteste veien fra Berlevåg og Båtsfjord (og evt Vardø/Kiberg med bygging av den foreslått kystriksveien i 1939-planen). Korteste vei betydde også til Lakselv som har stor nok flyplass for flyfrakt til de store markedene for norske sjømatprodukter.

Flertallet i Tana kommunestyre ønsket ikke dette fordi de fryktet det ville gå på bekostning av en ny E6-bru ved kommunesenteret. Dette var imidlertid ingen trussel da Statens Vegvesen allerede hadde blinket ut en bredere bru med større bæreevne.

Da Finnmark gikk ut av forrige årtusen, foreslo en fylkestingsrepresentant og Høyrepolitiker fra Tana at ny bru på E6 over Tanaelva måtte inn i kommende veiplanperiode. Det fikk han etterhvert gehør for og Finnmark fylkeskommune anbefalte det i sin høringsuttalelse. Regjeringer legger alltid stor vekt på de prioriteringer som kommer fra de regionalt folkevalgte hva angår nasjonale stamveier.

Først i St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010–2019 foreslår regjeringen Stoltenberg II den inntatt, dog i siste planperiode (2014-2019):

I plandokumentene ble broløsningen skissert slik:

Bruprosjektet kom igang, og i juni 2019 var entreprenøren kommet så langt. Legg merke til den estetiske balansen det er mellom de to bruene (foto:Knut Sverre Horn).

Nye Tana bru skulle offisielt åpnes i 2019. P.g.a. forsinkelser ble åpningen utsatt og er planlagt i september 2020.

Noen av oss håper at Chevroleten som kjørte over og markerte re-åpningen av Norges største hengebru over elv, denne gang skal kjøre tilbake over gammelbrua. Og deretter kjøre over den nye og innvie den som første bil. Slik kan fortid og fremtid kobles sammen.

Tidligere ordfører Frank Martin Ingilæ har tatt dette bildet som viser hvor flott begge bruene tar seg ut .

I Statens Vegvesen sine planer inngår imidlertidig riving av gamle Tana bru!

Verneverdien av gamle Tana bru er imidlertid ikke forsvarlig vurdert. Det betyr at det fortsatt er håp om at dette symboltunge kulturminnet fortsatt kan bli reddet og være synlig for kommende generasjoner.

Det blir en skjebnens ironi hvis det nazistene ikke lykkes med skal bli sluttført av norske offentlige myndigheter.

Historiens dom vil neppe bli nådig i så tilfelle.

Etterord 31.august:
Vegdirektøren har stanset planene om riving inntil det er foretatt en forsvarlig utredning av kulturminneverdien. Norsk Vegmuseum har fått oppdraget.

Det betyr at det nå er gitt en nødvendig pustepause slik at vernemyndigheten kan rykke tilbake til start. Dermed øker muligheten for at også fremtiden skal kunne se og røre dette meget symbolsterke minnet etter norsk veihistorie og norsk krigs- og etterkrigshistorie i nord.

Kilder:

Vegfolk forteller. Vegminner fra Finnmark (Norsk Vegmuseum – Statens Vegvesen i Finnmark. 1991)

Store drømmer og harde realiteter. Vegbygging og biltrafikk i Norge 1912 – 1960 (Pål Nygaard. PAX forlag 2014)

Finnmark fylkeskommunes historie 1840 – 1990 ( Øystein Bottolfsen. 1990)

Anne Helskog: Det er bombevær i natt… (Bealljecohkka Innovation – 2006)

Stortingstidende (Stortingsarkivet).

Dag Simonsen ( https://www.snefjellet.no )

Gjenreisingsmuseene i Finnmark (https://www.kystmuseene.no/)

Finnmark fylkesbibliotek

Meddelelser fra Vegdirektøren 7-1947

Avisa Finnmarken/Alf Helge Jensen

Gamle Tana bru må bevares som et verdifullt kulturminne!

Publisert 22. juli 2019 av Børre St. Børresen

Faksimile fra deler av førstesiden i avisa Finnmarken tirsdag 17.august 1948 (Kilde: Finnmarken digitale arkiv)

Vi lever i en tid hvor viktige kulturminner enten blir ødelagt eller ikke blir tatt vare på.

Tana bru ble bygget i 1941 – 1944, men ble sprengt av nazistene brannhøsten -44. Etter at de allierte til slutt sendte nazismen på historiens skraphaug, startet Norge med å bygge opp vårt land. Og symbolsk nok ble en nye bru oppført på akkurat samme plass som den gamle og med rester av den gamle brua som materialer.

Beslutningen om tvangsevakuering og den brente jords taktikk ble tatt av Hitler personlig den 28. oktober. Initiativ kom fra Reichskommissar Terboven, tysk nazistisk stats- og partitjenestemann og Reichskommissar i det okkuperte Norge i årene 1940–1945.. Avgjørelsen ble bekjentgjort ved oppslag og på løpesedler undertegnet av Terboven og Rendulic, den tyske øverstkommanderende i nord.

Tyskerne gjennomførte “den brente jords taktikk” svært grundig. Ingenting av bygninger og infrastruktur skulle være tilbake når de allierte igjen skulle ta kontrollen over Finnmark. Broer var særlig viktig å ødelegge for slik å forsinke fremrykkingen av allierte styrker, i hovedsak fra den sovjetiske armé. Dermed ville tyskerne få bedre tid til å foreta evakueringen.
Sent søndag kveld den 5.november 1944 sprenger tyskerne Tana bru.

Deretter følger en massiv ødeleggelse av både hus, fjøs og offentlige bygninger. Den 6. november brenner tyske soldater Tana kirke. De brenner også resten av daværende kommunesenter på Langnes samt Tanagård, barnehjemmet Schanches Minde, landbruksskolen og nesten all annen bebyggelse. (Kilde: Dag F. Simonsen – https://snefjellet.no/ ).

I flg. Simonsen (som bygger på en rekke kilder) ble Tana sammen med Gamvik og Berlevåg hardest rammet av nedbrenningen:

“Mens Vadsø og Vardø med omkringliggende områder var utsatte steder gjennom store deler av krigen og ble ødelagt av bombing, og mens Sør-Varanger ble arena for både bombing og blodige kamper, var Tana den kommunen i Øst-Finnmark ved siden av Gamvik og deler av Berlevåg som ble hardest rammet av brenningen i 1944.

Den gamle Tana kommune var totalskadet etter krigen, med 90–100 prosents ødeleggelse. Områdene øst for elva i gamle Polmak kommune hadde delvis skade (50–90 prosents ødeleggelse). Ifølge tall hos Trond Dancke ble det i det gamle Tana totalskadet i alt 380 boliger og 270 fjøs. I det gamle Polmak kommune var det totalskade bare fra Skipagurra og nordover, mens Aleknjarg ble delvis avsvidd. I alt ble 34 hus og 20 fjøs krigsskadet i Polmak.”

Hele 370 bruer i Finnmark ble sprengt av tyskerne for å gjøre fremrykkingen til de allierte vanskeligst mulig!!
Og den største og mest betydningsfulle av dem alle var nettopp Tana bru.

(Denne korte filmen oppsummerer “brannhøsten” som ble et felles begrep i Finnmark over “den brente jords taktikk” i 1944.)

Avisa Finnmarken laget en reportasje tirsdag 17.august 1948 om åpningen av “nye” Tana bru som ble bygget opp som en kopi av den første brua. Den ble nesten en kopi i ordets egentlige betydning. Mye av delene fra den gamle broen ble brukt i den nye konstruksjonen.

Jeg legger ved faksimile av Finnmarkens artikkel om selve broåpninga. Der kan man bl.a. lese daværende fylkesmann Peder Holts tale da Norges da nest-lengste hengebro ble innviet:

Som vi leser av artikkelen er altså den nye brua en tro kopi av den gamle som ble bygget i 1941 – 1944. Den var en helt nødvendig bro for å knytte sammen den såkalte “Nord-Norgeveien”. Stortinget vedtok i 1939 en bevilgning for å få bygget denne siste broen slik at det var mulig å reise langs vei fra sør i Nordland til øst i Finnmark.

Det er mye kunnskap å hente fra avisas oppslag og mange andre interessante poeng her. Den gang var Finnmarken eid og styrt av Arbeiderpartiet, noe som ble i alle fall formelt avsluttet for en generasjon siden. Det står også at dette var 4.årgang av avisa, noe som ikke stemmer med at avisa er i sin 121. årgang nå. Forøvrig var kvartalsprisen “hele” 3 kroner 😀

Legger også ved foto av bilen som ble brukt til å frakte både fylkesmann, overingeniør Hofseth og andre gjester over den nye brua.

Y-2042 var registreringsnummeret på Chevroleten som ble brukt til å kjøre de første over Tana bru ved åpningen av “nybrua” i august 1948. Bilen står på Veimuseet i Skippagurra. Her finner man en betydelig samling av kjøretøy og utstyr fra Statens Vegvesen sin historie i Finnmark og Nord-Norge. En av av de største ildsjelene bak denne samlingen var tidligere oppsynsmann i Vegvesenet, Inge Fred Dervo fra Seida.

Denne bilen er fortsatt kjørbar! Det hadde vært flott å kunne se denne bilen kjøre tilbake over den gamle brua og kjøre over den nye brua for å innvie den. Symbolsk kan den da markere overgangen fra fortid til fremtid. Uten forbindelse til fortiden og vår historie, vil fremtiden mangle en viktig link.

Vi lever i en tid hvor noen av de unge har arvet en del eldres syn på gamle byggverk: Riv skiten!
Heldigvis er det stadig flere som ser verdien av gamle kulturminner. Og dette er er både et kulturminne, et krigshistorisk minne og et minne om da moderne transportveier ble bygd ut i Finnmark etter krigen.

I respekt for de som bygde opp Øst-Finnmark etter nazismens herjinger bør derfor gamle Tana bru tas vare på – ikke rives!

Jeg håper – som “gammel tanaværing” – at under 70-årsmarkeringen av brannhøsten vil det komme en gladmelding fra våre myndigheter: Gamle Tana bru skal bli bevart som et synlig minne om både den tragiske krigen, men også om vår evne til å bygge opp landet igjen!

~~_____________________________________________________________________________~~

Her finner du forskjellige medieoppslag og andre linker der folk tar til orde for å bevare den gamle brua:
Tanaværingene vil bevare gamlebrua: – Den er sjela vår

Tana bru må vernes

Forslag om fredning av Tana bru

Slik kan det gjøres

Ryggmargsrefleksjoner

Bloggeren Børres betraktninger om samfunn, dannelse og et liberalt demokrati

Stikkordarkiv: Tana bru