Fylkespolitikernes utbetalinger til seg sjøl er et hån mot fylkets minstepensjonister

Publisert 14. februar 2022 av Børre St. Børresen

167 125 kroner som årslønn? Ja, det er hva en minstepensjonist får utbetalt i året. Kan man leve av det ?
I Troms og Finnmark er det rundt 10 000 minstepensjonister.
Og over 45 fylkespolitikere som har minst samme beløp som ekstra inntekt på toppen av sin ordinære lønn, 3-4 ganger minstepensjonen.

Det oppleves nok provoserende for minstepensjonistene og andre å se hva flertallet i fylkestinget har gitt seg sjøl av økonomiske goder – på bekostning av bl.a. skoletilbud til ungdommen.

Akkurat som på Stortinget og i Sametinget vedtar de 57 fylkestingsmedlemmene sin egen “lønn”, og andre goder.
Og flertallet (Sp, Ap og SV) kan vedta akkurat hva de vil siden de har rent flertall.

Og det har de gjort.
Lønn for folkevalgte kalles “godtgjørelser”, og er likhet med honorarer regnet som skattepliktig inntekt. Denne inntekten skal “gjøre godt” for at man bruker sin fritid på viktig arbeid i et demokrati.

Men er det ingen grenser for slikt?

Jeg ba om oversikten fra fylkeskommunen for hvor mye som er utbetalt og fikk den etter lang tids venting.
Og jeg trodde knapt mine egne øyne.

Før de to geografiske fylkene Troms og Finnmark begynte å virke som egen politisk og administrativ region 1.1.2020, hadde en fellesnemnd på 36 politikere bestemt seg for hvordan denne nye regionen skulle fungere best mulig.

Det var svært viktig å skape gode kompetansemiljø fra Harstad i sørvest til Kirkenes i nordøst. Fylkeskommunen er jo til for innbyggerne, ikke for seg sjøl og politikerne.

Også grunnlaget for å kunne drive politisk arbeid ble drøftet.

Fellesnemnda som besto av 19 politikere fra hver av de tidligere fylkeskommuner og med et flertall fra Ap, SV og Sp, ga tidlig beskjed om at politikerne fortjente solide “godtgjørelser”. Og de startet med seg selv:

De avholdt tilsammen 5 møter i fellesnemnda med tilhørende møter i de ulike gruppene i nemnda i 2019, noe som tilførte de 38 politikerne til sammen over 14,9 mill kr i “lønn” og dekning av møteutgifter, iflg denne oversikten t fra fylkeskommunen:

Fellesnemnda laget også en egen forskrift for et eget “godtgjøringsreglement” for fylkespolitikerne.

I den vedtatte forskriften heter det:

“Forskriften har som formål å sikre den som har et fylkeskommunalt tillitsverv kompensasjon for sin arbeidsinnsats som ombud, erstatte tap i arbeidsinntekt, samt dekke utgifter forbundet med tillitsvervet, slik det er bestemt i kommuneloven § 8-3, 8-4 og 8-5.”

Og det var ikke småtterier politikerne skulle få for å bruke av sin fritid for å gjøre tjenestene i Troms og Finnmark bedre for innbyggerne, og gjøre vår del av landet attraktiv for tilflytting og økt næringsvirksomhet.

Jeg må tilføye: Selvsagt skal ikke politikere tape penger på å være folkevalgt. De fortjener faktisk også “noen kroner” på toppen dersom de utretter politisk arbeid til nytte for folk.

Det er noe helt annet om de saboterer og ødelegger muligheten for “Norges viktigste region”.

Her er et lite utvalg av godbitene fra reglementet:

– Fylkesordfører får 95 % av den årlige godtgjørelsen til en stortingsrepresentant. Det betyr kr 938 600 pr år ( 78 200 hver måned).

– Fylkesvaraordfører får 60 % av fylkesordførerens godtgjørelse, altså kr 610 000 kr ( 51 000 hver måned)

– Hver fylkestingsmedlem får som “grunnlønn” 17,5 % av det fylkesordføreren får, dvs. 164 150 kr. ( 13 680 hver måned).

– Varamedlem som møter får 4690 kr pr møtedag samt 3743 i tapt arbeidsinntekt.

Alle politikere som tjener mer enn 50 % av fylkesordføreren får dessuten beholde sin lønn ut mars måned året etter avsluttet fylkestingsperiode, dvs. 6 måneder etterlønn!

Alle politikere som tjener minst 33 % av fylkesordførerens “lønn”, får anledning til å tjene opp viktige pensjonspoeng.

Slik unngår de å havne som minstepensjonister etter fylte 67 år.

Med unntak av fylkesrådene, fylkesvaraordfører, fylkesordfører og andre som er frikjøpt helt eller delvis fra sin ordinære jobb for å utøve vervet og har kun denne inntekten, er resten i prinsippet fritidspolitikere.

De utøver sitt verv i den felles dugnaden det er å sørge for at lokal- og regionaldemokrati fungerer. Vi er over 10 000 av dette slaget i Norge.

Få har det imidlertid så fett som fylkespolitikere i Troms og Finnmark fylkesting. Sametinget er kanskje de eneste som kan stille opp i den konkurransen?

Hovedparten av fylkespolitikerne i Troms og Finnmark er ansatt i det offentlige. Der har de en fast, forutsigbar og ofte solid lønn og rett til å få lønnet permisjon for å delta i møter. De taper altså ikke inntekt når de deltar i møter.

I tillegg mottar de altså store summer for under 30 møtedager hvert år. De fleste befant seg i sin egen stue bak en skjerm de siste to åra – ikke i demokratiets katedral; fylkestingssalen.

De får altså disse pengene i tillegg til vanlig månedlig lønnsutbetaling fra sin arbeidsgiver, eller utover det deres næringsvirksomhet taper på at de møter.

Tilsammen brukte fylkespolitikerne i 2021 22,2 mill kr på å belønne seg sjøl. Av disse gikk over 17,3 mill kr til flertallsposisjonen:

Her er oversikten over utbetalinger til de som utgjør dagens flertallsposisjon og som hittil har sørget for mer penger til seg sjøl hvert år enn hva en minstepensjonist får:

Her er fylkespolitikerne som tilhører flertallet og som har
større årlig utbetaling enn en minstepensjonist

Dette er de samme som vil splitte Troms og Finnmark og øke mottakere av disse pengene fra dagens 57 fylkespolitikere til 72 ved en splittelse.
Dermed vil den årlige “lønnsutbetalingen” øke til 28 mill kr.

I klartekst: Det skal brukes 112 mill kr i lønn til fylkespolitikerne den neste fylkestingsperioden på 4 år – dersom Troms og Finnmark blir splittet.

Det er altså 24 mill kr mer i lønnsutbetalinger enn det vi slipper unna med i denne perioden med 57 fylkespolitikere.

( 24 mill kr dekker forøvrig det meste av hva Troms og Finnmark mangler i år for å gi ungdommen forsvarlige utdanningstilbud og sikre gode og rimelige båt- og bussruter i fylket).

De som tror at flertallets magemål stoppet i det jeg hittil har beskrevet, bør ikke lese videre.

Etter at fylkespolitikerne “glemte” å følge den strenge Inndelingsloven, og ikke har saksbehandlet noen søknad om deling ennå, måtte det innkalles til et ekstraordinært fylkesting 25.februar i år.

Til det fylkestinget har fylkesordføreren laget et fiifig forslag for hvordan flere av fylkespolitikere kan tjene enda mer i 2022 og 2023.

Det skal nå lages tre utvalg med 11 medlemmer hver i to av dem, og som samlet utgjør et 3.utvalg, altså med plass til 22 fylkespolitikere. De skal ha 10 møter framover og mottar naturligvis inntekt for å delta i disse møtene.
Forslaget til reglement er vagt og gir kun et formelt grunnlag for å belønne partifeller.

Deres oppgave er å behandle forslag fra fylkesrådet på hvordan splittelsen av Troms og Finnmark skal foregå.
De har ikke avgjørelsesmyndighet. De skal kun levere forslaget fra fylkesrådet til fylkestinget for behandling!

De kan ha meninger, men kan ikke foreslå alternativer. Det vil i så fall innebære at flertallet hadde mistillit til fylkesrådet.

Helt likt det har vært i dagens 5 komiteer – og som nå blir overflødig. Trodde alle. Men der kommer nok flertallet til å sikre at det fortsatt er mulig å hente ut mere inntekter de to siste årene av fylkestingsperioden.

Dermed kan fylkestinget utvide antall politiske organ fra 5 til 8!! Og enda mer penger til godt betalte fylkespolitikere.

Men dette er totalt meningsløs bruk av fylkeskommunens penger. I tillegg er det en provokasjon mot både ungdom som ikke får skoletilbud og kommuner som blir presset til å bruke av sine egne trange budsjett for å betale skoletilbudet fylkeskommunen sier de ikke råd til.

Siden vi har et parlamentarisk system, er all makt hos fylkesrådets 5 medlemmer. Slik de har avgjort alle politiske saker i lukkete rom, fortsetter dette i 2 år til. Debatten i fylkestinget har de to siste åra vært en skinndebatt, unntatt for de saker som politikerne sjøl har meldt inn som spørsmål, interpellasjon og representantforslag.

Det holder at fylkesrådet kommer med sine forslag direkte til fylkestinget framfor å samle en rekke mennesker som møtes for å nikke. Fylkestinget skal uansett ha 7 møter til før perioden er over, og klarer fint å ha en demokratisk behandling samtidig.

Flertallet er smart. De kjenner på seg sjøl hvor viktig det er å tjene mest mulig penger av å være fylkespolitiker, og forsøker nå å lokke svake sjeler blant de øvrige i fylkestinget til å gå med på dette. For det er ingen hemmelighet at det er liten forskjell på stortingspolitikere, sametingspolitikere og fylkespolitikere; kjenner de lukta av privilegier – og penger inn på egen konto, blir de med på hva som helst. Slik fungerer nær-kameraderi.

Jeg forventer at politikere i fylkestinget som er lei flertallets sløsing av penger, kutt i skoletilbud for ungdommen og kutt båt- og bussruter inkludert økning av billettprisene, nå reagerer.

Når fylkestingets har sluttbehandlet denne spesielle saken med 3 nye utvalg, skal jeg legge ut oversikt over de politikerne som stemte for en slik unødvendig sløsing, og hva det innebar av ny total inntekt for dem. Det har offentligheten krav på å få vite.

Mange av de 10 000 minstepensjonister og deres pårørende er nok også nysgjerrige på hvilke fylkespolitikere som er edruelige og respektfulle nok til å forvalte fylkeskommunens og kommunenes trange budsjett på en bedre måte.

Ikke minst med tanke på den store mangelen på fagfolk innen helse, pleie- og omsorg som rammer både Troms og Finnmark de kommende år. I tillegg til å mangle slike, mangler vi også lønnsbudsjett for å beholde de vi har og de få nye vi klarer å skaffe fra utlandet.

Da er ikke svaret flere byråkrater og fylkespolitikere – og høyere politikerlønn.

Politikere skal tjene innbyggerne.
Ikke penger.

Tana bru: Slik ble Norges lengste riksvei knyttet sammen

Publisert 7. august 2020 av Børre St. Børresen

Om hvordan Tanaelva fikk sin første store brokrysning og ga Øst-Finnmark helårlig veiforbindelse.

Men også om hvordan nettopp Tana bru ble et sterkt symbol for starten på “Det 3.rikes” fall.

«Alle veier fører til Rom». Dette uttrykket stammer fra det gamle Romerriket og viktige keisere. Roma hadde bygget et sinnrikt og vel fungerende veisystem. Hvorfor? Hensikten var å gi alle innbyggerne i Romerriket rask adgang til Roma som sentrum. Ingen skulle føle at veien dit var for lang, og uansett vei de valgte ville den føre til Roma. Tilsvarende skulle alle i Roma lett kunne komme ut til alle deler av Romerriket.

I 1912 hadde Norge fått vedtatt den tredje Veiloven (de to første kom i 1824 og 1851) og sin første Motorvognlov. Den skulle bl.a. sikre at det var fremkommelighet for de den gang i underkant av 700 registrerte kjøretøy i Norge. De skulle kunne bruke ferdselsårene som hest og vogn hadde brukt opp gjennom tidene. Men veiene var for smale for moderne kjøretøy – selv om maks bredde på de fleste personbiler var kun 175 cm.

Stortinget var i 1919 neppe inspirert av de gamle romerske keisere da de ga den da nylig konstituerte vegdirektøren Andreas Baalsrud (1872-1961) oppdraget med å lage en nasjonal veiplan.

Det var i første rekken misnøyen rundt om i landet om små bevilgninger til nødvendige veiutbygging som presset stortingsrepresentantene til å tenke større. Tidligere var veibudsjettene noe som fylkesmannen og fylkestinget bestemte i de da nylig etablerte 20 fylkene. Det skjedde etter forslag fra Vegvesenet i det enkelte fylket.

Stortinget brukte mye tid på å finne tilstrekkelig med bevilgninger, noe som skapte regjeringskrise i 1919/20.

Stor visjon fra vegdirektøren; Riksvei Oslo- Kirkenes

I 1923 beskrev Baalsrud i hans første veiplan sine visjoner for Norge; Alle deler av landet skulle ha riksvegforbindelse til/fra Oslo. I tillegg til Oslo – Kristiansand, Oslo-Stavanger, Oslo-Haugesund og Oslo-Bergen, skulle det også gå en riksvei Oslo – Kirkenes. Den fikk først benevnelsen riksvei 50, senere riksvei 6 og til slutt E6.

Baalsrud mente at innen 1946 skulle alle riksveier være fullt utbygget.

Det mest utfordrende prosjektet ble siste del av riksveien Oslo- Kirkenes.

For det første utgjorde strekningen Nord-Trøndelag grense – Kirkenes mer enn halvparten av veilengden.

For det andre var det særdeles mye vanskelige fjellparti som skulle passeres. I tillegg var Øst-Finnmark isolert fra resten av landet ved at de manglet helårlig veiforbindelse vest for Børselv i Porsanger.

Det manglet noe så nødvendig som en bro for å krysse den brede floden som Tana-elva vitterlig er – selv på det smaleste.

Parsellen fra Trøndelagsgrensa til Kirkenes ble kalt «Nord-Norgeveien». Veidirektørens ambisjon var å fullføre Nord-Norgeveien. Målet var å knytte Øst-Finnmark til resten av Norge.

Prosjekt «Tana bro» blir iverksatt

På begge sider av Tana-elvas nedre del gikk det hesteveier allerede på 1800-tallet. Disse ble fra ca. 1905 utbedret ved at løsere jordmasser ble byttet ut med pukkstein som skulle drenere grunnen. Øverst ble det lagt grus hentet med hest og vogn fra nærliggende grustak.

Veiarbeid-sesongen varte fra sen vår til høstens første snø meldte sin ankomst.
For vegdirektør Baalsrud var dette en stor utfordring. Selv om han var ingeniør og ivrig på at flest mulig ingeniører kunne drive fram veiutbygginger, innså han at de trengte langt flere arbeidere for å få bygget flere kilometer vei.

Problemet var at arbeiderne gikk dit der det var sikker lønn å få – samt mat. Det var på gårdene og i fiskebåten. Det var derfor heller vanskelig å få de til å ta sesongarbeid som veiarbeidere. Derfor måtte det gis noe ekstra lønn for å rekruttere flere – for å få økt veiutbyggingen.

Det virket.
I 1936 var det sysselsatt i alt 899 mann i anleggsdriften i Finnmark, mens dette i september 1939 var økt til 1399 mann!

Over Tana-elva gikk det ferger på flere plasser og som også kunne frakte kjøretøy. Mellom Birkestrand og Langnes hadde det vært fergeskyss siden århundreskiftet. Mellom Langnes og Smalfjord var det også kjørevei.Det samme var det fra Rustefjelbma til vestre Seida.

På østsiden av Tanaelva sto Rødberget som sperre for veitrafikk. Derimot var det vei fra Harrelv til Seida.

I daværende Polmak kommune var det veiforbindelse fra Seida til finskegrensen på østsiden, også på vestsiden gikk det hesteveier.

I Seida gikk det en ferge mellom østre- og vestre elvebredd, et transporttilbud som ble startet i 1895. Den kunne etterhvert også ta ombord et tungt kjøretøy opp til 3 tonn akseltrykk, eller flere mindre kjøretøy. Men overfarten tok sin tid – til stor irritasjon for fører og passasjerer.

Bruken av ferga var avhengig av sesongen. Når isen begynte å fryse på, var det bare å slepe ferga opp på land. Etter noen uker med frost var isen så tykk at man kunne krysse elva.

Slik var det på mange plasser langs elva. Vinteren laget sin egen bro – som smeltet bort på våren.

Bygging av bukkebro i Seida sommeren 1939.

På Stortinget ønsket de en bedre løsning for Seida enn kabelferga for å unngå forsinkelser for de veifarende. De bevilget derfor tilstrekkelig med midler for å sette opp en bukkebru.

Ved hjelp av 100 mann fra Hålogaland Ingeniørbataljon ble den drøye 275 meter lange bukkebrua bygd – på under 10 uker! Bredden var 3 m 20 cm, og på begge sider var det bygget opp et opphøyd gulv som et «fortau».

Lørdag 12.august 1939 ble bukkebrua i Seida høytidelig åpnet av fylkesmann Gabrielsen i Finnmark.

Også Oslo-pressen var opptatt av veiutbygginga i nord. Faksimile fra Aftenposten torsdag 10.august 1939

Bukkebrua tålte større kjøretøy, noe som tillot både Polarbil sin rutebuss til og fra Vadsø samt lastebiler.

Foto: Åpningen av bukkebrua ved Seida i aug. 1939 var en stor begivenhet

Men også denne bukkebrua hadde sin begrensning. Om den frøs inn om vinteren, ville den bli feid avgårde når vårflommen kom. Hver høst måtte den derfor demonteres, for våren etter å monteres på nytt.

Planlegging av en bru over Tana-elva starter

Statens Vegvesen jobbet derfor videre med det neste store prosjektet; en hengebru over elva i Seida-strykene. Der var avstanden forholdvis kort, men likevel så lang at man kunne få Norges lengste hengebru over elv ved å realisere planene.

Men en slik bro ville koste svært mye. Og den ville kreve ingeniørkompetanse på høyt nivå.

I Veiplan for Finnmark Fylke 1939 forteller dette kartet om ambisjonene som Statens Vegvesen hadde for Finnmark:

Det er med 2020-briller fascinerende å se hvilke planer datidens ingeniører i Statens Vegvesen og politikere i Finnmark fylkesting hadde for Finnmark!

Spesielt interessant er det å se de fremtidige fylkesveiene som var tenkt. Både “rundkjøring” på Varangerhalvøya, snarvei mellom Alta og Lakselv og Nordkynveien var altså påtenkt for over 80 år siden!

Det var i en tid hvor befolkningen økte i antall, det var store aktiviteter langs kysten og folk levde i håp om at dette skulle fortsette.

En farlig mann fra Tyskland med bart og høyre armen hevet til hilsen skulle ødelegge de fleste drømmer de kommende 5 år.

Dette kartet viser også hvorfor riksvei 50 (Nord-Norgeveien) måtte krysse Tanaelva.
Det var alminnelig kjent at både Børselvfjellet og Ifjordfjellet var vanskelig å holde åpent om vinteren.

Derfor ble det tenkt ut et alternativ gjennom indre-Finnmark og ned Tanadalen.

Indre riksvei – eller kystriksveien fra vest-Finnmark til Tana?

I boka «Vegfolk forteller – vegminner fra Finnmark» forteller nytilsatt Overingeniør (vegsjef) i 1938, Knut Waarum om dette:

«Den første befaringen gjorde jeg sammen med fylkesmann Gabrielsen allerede vinteren 1939.Jeg redegjorde for fylkesmannen mitt syn på en sikrere helårsforbindelse, men han var skeptisk til å legge veien til indre Finnmark. Han innrømmet imidlertid at det hadde mye for seg å undersøke dette nærmere. Vegen ville da i så fall få større betydning for den indre del av fylket.

Befaringen startet i Alta med hest til Gargia fjellstue. Derfra med reinskyss til Kautokeino og nordover til Karasjok. Ned Tanadalen kjørte vi med hest på isen. Det var en eventyrlig tur. Temperaturen var en 18-20 kuldegrader og stille vær. På lang avstand så vi røyken stige opp fra de små samebyene, og på røyksøylene telte vi hvor mange husstander som holdt til der.

Resultatet av turen ble at vi fant leia for en indre gjennomgangsveg. Det var gjennom Tanadalen over Karasjok og Kautokeino, og som i fremtida skulle ende i Nordreisa i Troms.
Nå ble riktignok ikke hele vår linje valgt, men lagt ned til Porsanger fra Karasjok. Imidlertid ble det bestemt at kystriksvegen skulle bygges etter den plan som forelå, og den indre riksvegforbindelse ble derfor skjøvet ut i framtida.»

Dermed ble Tanadalen uten sammenhengende helårlig veiforbindelse helt fram til 1972. Riksvegen ble lagt fra Lakselv til Kirkenes over Børselv- og Ifjordfjellet, og endte sommerstid fram til og med sommeren 1943 på bukkebrua i Seida, eller over elveisen vinterstid.

Det spesielle med traseen Børselv – Ifjord var at nå ble de første bulldoserne tatt i bruk av Statens Vegvesen i Finnmark. Det var en nyvinning som muliggjorde raskere veiutbygging.

En bulldoser med oppriver i arbeid ved Børselv 1939. Foto: Trygve Gimnes

Fra Varangerbotn til Kirkenes var arbeidet med den siste biten av Nord-Norgeveien startet etter at Stortinget ga de nødvendige budsjettbevilgninger i 1939 til dette riksveiprosjektet:

Det manglet nå kun å løse den siste flaskehalsen: En permanent bro over Tanaelva som sikret helårlig veiforbindelse der.

I statsbudsjettet for 1941 ble det satt av midler til oppstart av en bruforbindelse over Tanaelva. På dette tidspunktet var Norge under ledelse av den tyske okkupasjonsmakta som hadde opprettet et såkalt administrasjonsråd som skulle sørge at det sivile samfunnet fungerte.

De var farget av Hitlers mange planer, inkludert hans visjon om en sammenhengende autobahn helt til Nordkapp (og ned til Sør-Afrika!).

Men enda viktigere; de var svært bevisst på at utbygging av infrastruktur som gode veiforbindelser ville også de kunne ha nytte av i den situasjonen både Europa og verden var i.

Og kryssing av Tanaelva måtte derfor kunne foretas hele døgnet – hele året.

Dessverre finnes det lite skriftlig materiale i offentlig arkiv om dette. Vi vet derfor ikke hvilke personer som jobbet fram planene og tilhørende bevilgninger.
Det er like fullt en realitet at i 1941 startet Statens Vegvesen, som var underlagt vegdirektøren og ikke minst nazistenes administrasjonsråd, opp med bruprosjektet Tana bru.

Oppdatert plan det fremtidige veinettet i Finnmark

Både den tyske okkupasjonsmakta og de norske veimyndighetene la så fram denne planen for veiutbygging i Finnmark i november 1941:

Nå er planen mer konkret enn det noengang har vært: Riksvei 50 fra Troms grense til Kirkenes skal gjennomføres.

150 000 av 430 000 tyske soldater i Norge plassert i Øst-Finnmark!

Det er verdt å merke seg at det tyskernes administrasjonsråd i Oslo planla riksvei nedover Tanadalen, i Pasvikdalen og fra Karasjok til Karigasniemi. Hvorfor?

Hitlers ene mål med krigføringen i Finnmark og Nord-Finland var å sikre seg gode veier til Kola-halvøya. Hitlers strategi var å få kontroll med Murmansk og med de viktige metall-ressursene på Kola. Det var derfor han brukte krigsfanger til å bygge «blodveier»
i nord, inkludert veien Karasjok – Karigasniemi.

Viktigst for Hitler var likevel å hindre Russland og de allierte å ha kontroll i Finnmark. Det ville umuliggjøre hans andre mål om å sikre seg land og mineraler.

I 1941 startet “Operation Barbarossa”. Nå skulle tyskerne få kontroll over Russland. Men da måtte de ha kontroll på grensa mot Russland i nord.

Av Hitlers over 430 000 soldater i Norge på det meste var hele 150 000 av dem stasjonert i Øst-Finnmark med hovedbaser i Kirkenes-området! Klarere kan det ikke uttrykkes hvor strategisk viktig det var for tyskerne å ha kontroll over”Murmansk-fronten”.

Det er viktig å huske at fram til september 1944 var Finland og Tyskland allierte som en følge av Finlands langvarige konflikt og krig med Sovjet-unionen (Vinterkrigen).

Sovjetisk teppebombing i Øst-Finnmark sommeren 1944

Etter drøye 3 års byggearbeid sto brua kjøreklar ved årsskiftet 1943/44. Til en pris av 2,2 millioner kroner (tilsvarer 550 mill kr i 2020) var Norge nå blitt et “riksveirike” – i den snøfrie delen av året.

Men det ble lite busser og biler som passerte brua deretter.

Senvåren 1944 startet en voldsom bombeoffensiv over Øst-Finnmark. Sovjetiske kampfly bombet tyske mål langs Varangerfjorden, og ferdsel langs veiene var forbundet med stor fare. Både Vardø, Vadsø og Kirkenes ble nærmest teppebombet både i juni og juli.

Til tross for den belastning dette var for sivilbefolkningen, var det som alle ventet på at nå – NÅ – var tiden inne for å jage nazistene på dør og vinne tilbake freden.

Dessverre ble også norske statsborgere drept av bomber “ute av kurs”.

Sovjetiske kampfly av typen Iljusjin var svært effektive mot bakkemål. Sovjet hadde en flyflåte på utrolige 36 000 av disse, noe som skapte store problemer for den tyske hæren. Tyskerne kalte flyet for “«Der Schwarze Tod».

I september 1944 kom nyheten om at Finland hadde avsluttet sin «Fortsettelseskrig» etter Vinterkrigen mot Sovjetunionen.

Finland og Sovjet hadde gjennom fredsforhandlinger bl.a. blitt enige om at Finland sammen med allierte styrker skulle jage tyskerne ut av Finland innen 15.september!

Nå hadde ikke Tyskland lenger strategisk viktig støtte fra grenseområdene mot den østlige delen av Sovjet.

Vegkontoret flyttes fra Vadsø til Tana bru

Vegkontoret som lå på Vegsletta i Vadsø var i likhet med andre bygninger bombemål for sovjetiske fly på jakt etter tyske stillinger. Det ble derfor besluttet å flytte kontoret til Tana bru 15.september. Der hadde det tilhold i en brakke.

20.oktober skjønte Vegkontorets ansatte at “noe” nærmet seg østfra og at tyskerne hadde planer som kunne medføre at kontoret ble ødelagt. Det ble derfor flyttet til et hus i Luftjok. Tyskerne fant det likevel og satte fyr på det, noe som medførte at store deler av arkivene ble ødelagt.

Tdl. stasjonssjef ved Vegvesenets Maskin- og Redskapssentral i Finnmark, Bjarne Amundsen gjorde dagboknotater denne høsten. På en svært levende måte får vi innblikk i dramaet, ikke minst andre halvdel av oktober hvor himmelen er farget rød av alle brannene på sørsiden av Varangerfjorden.

Den Røde Armé startet hovedfremrykkingen mot Norge i 7. oktober 1944. «Litza-elven fløt rødlig – farget av blod». Slik beskrev en av de overlevende sovjetiske soldatene dramaet.

Tyskerne manglet nok våpen og ammunisjon, men kanskje verst av alt; klær som tålte en vinter – og mat.

Dette ble meldt til både Oslo og Berlin.

18.oktober nådde sovjetiske soldater grensen mot Norge, halsende etter de tyske soldatene på flukt. Uka etter, den 25.oktober er russerne helt framme både i Kirkenes og Bjørnevatn, der nesten 3000 mennesker hadde søkt tilflukt i tunnelene på AS Syd-Varangers område. Igjen vaier det norske flagget på norsk jord!

Hitler var under sterkt press på flere fronter. I oktober innså de at de tyske soldatene enten ville bli kanonføde for allierte styrker – eller fryse i hjel. Da bestemte Hitlers forsvars-strateger at de skulle trekke seg tilbake til Lyngenlinja i Troms.

“Operation Nordlicht”

Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht (Nordlys). Alle tyske soldater skulle starte tilbaketrekking vestover til Lyngen. Og befolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres samtidig.

Kartet viser Operation Nordlicht. Pilene viser plan for tyskernes tilbaketrekning både fra Finland og Finnmark.

Alt skulle brennes, bruer og veier ødelegges og ingenting overlates til Sovjet når de overtok denne delen, slik nazistene så det for seg.

Avgjørelsen ble tatt etter hissige samtaler mellom en sterkt presset Hitler i Berlin og hans militære ledere i Norge som endte med et direktiv den 28.oktober 1944.

I direktivet fra Hitler het det på oppfordring fra nazistenes Reichskommisar i Norge, Josef Terboven: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».

Sjefen for 20. Gebirgsarmee og tidligere ansvarlig for de tyske troppene i Nord-Finland, general Lothar Rendulic etterfulgte som forventet ordren.

Tyskerne trekker seg tilbake fra Øst-Finnmark, i hovedsak langs de utbygde veiene som ender ved Tana bru. Den Røde Armé er like bak.

Tana bru sprenges

Søndag 5.november om kvelden hører noen av innbyggerne i nærheten av brua først noen tunge drønn, deretter en slags hvisling. Det er lyden av kabler som ryker og brodekket som faller rett ned i Tanaelva.

Dette mesterverket planlagt og tegnet av norske ingeniører og oppført under krigen, ligger nå knust tilbake.

Tana bru etter at tyskerne sprengte den. Sett fra vestsiden.

Tana bru ble sprengt av nazistene 5.nov. 1944. Fotoet er tatt fra vestsiden (der kommunesenteret Tanabru ligger i dag). Dyktige ingeniører brukte originaltegningen av brua og mye materialer fra denne som kunne brukes for å bygge den nye brua.

8. november ankommer de første sovjetiske styrkene Tana, og må innse at «Den brente jords taktikk» også inkluderer viktig infrastruktur.

Vestre tårnpillar Tana bru etter sprengningen

Slik så tårnpilaren ut etter sprengninga 5.nov. 1944. Fotoet er tatt på vestsiden av elva.

Øst-Finnmark var altså den første delen av Norge som gjenvant friheten – til en meget høy pris.

Da tyskerne kapitulerte et drøyt halvår senere, var de beste folka i Statens Vegvesen allerede i gang med å planlegge reparasjon og bygging av veinettet, inkludert bruer.

Mulighet for ny bru over Tanaelva?

Vegdirektøren skrev dette om mulighetene for å bygge opp en ny bru over Tanaelva:

” Heldigvis lå den innenfor tyskernes hastverksområde, således at landkar, pilarfundamenter og forankringer ikke ble ødelagt. Gjenoppbyggingen av denne bru er derfor ikke et så langsiktig arbeid som ruinene i dag gir inntrykk av. Det er således ikke utelukket at den vil bli ferdig gjenoppbygd i løpet av 1947. Trafikken over elva formidles for tiden ved hjelp av en bilferje.”

Ryddearbeidet startet derfor raskt fordi alle visste at her vil brua bli satt opp igjen.

For å få i gang veitrafikken i Øst-Finnmark hadde vegvesenets folk sammen med norsk og russiske soldater allerede i november 1944 startet å rydde og reparere veiene rundt Varangerfjorden.

I midten av desember kunne man kjøre fra Kirkenes til Varangerbotn og videre til Vadsø eller Tana.
På vestsiden av Tanaelva ble også veien fra brofestet på Tana bru til Smalfjord kjørbar.

Riktignok ble det på flere av strekningene nødvendig å krysse elver, men dette lot seg gjøre på isvei.

Fylkesmannen i Finnmark og Statens Vegvesen jobbet videre med å foreslå bevilgninger til veier og bruer.

Stortinget sier ja til riksvei 50 og Tana bru

Stortinget fikk seg derfor forelagt følgende forslag fra samlingsregjeringa til riksveibudsjett for 1945/46:

Det er verdt å merke seg at riksvei 50 (som senere blir riksvei 6/E6) stikker avgårde med hoveddelen av bevilgningen.

Og størst av alle bevilgninger er en ny bru over Tanaelva!

Statens Vegvesen gikk umiddelbart i gang med planlegging i 1945. Planen var å ha brua klar høsten 1947.

Ingeniørene tok fram originaltegningene og planla ut fra dem. Mye av tårnkonstruksjonen var så ødelagte at det måtte nye til. Det var et stort behov for stålkonstruksjoner i hele Europa, og smelteverkene jobbet for fullt. Det var mange bruer over hele landet og spesielt i Nord-Norge som trengte slike. Køen var lang og ventetiden det samme.

Ingeniørene som studerte restene av brua som lå i elva og på elvebredden oppdaget imidlertid at mye var intakt. Riktignok måtte kabler skjøtes og de minst skadete bjelker rettes opp. Med de gamle tegningene intakte, var det bare å gå i gang med støping/reparasjon av fundamentene mens øvrige brumaterialer ble bestilt og satt i produksjon.

Bilder som viser byggeprosessen

Jeg har med tillatelse fra avisa Finnmarken lånt noe av det de skrev om i forbindelse med 50-årsmarkeringen av re-åpning av Tana bru. Bildene er hentet fra Godtfred Karlsens fotosamling fra 1983. De fleste bildene av byggingen er tatt av assistentingeniør Nils Egede Hertzberg i Vegdirektoratet som befarte utbyggingsprosjekt i 1947 . Bildene er samlet inn av- og systematisert av Godtfred Karlsen i hans verdifulle samling som var ferdig i 1983.

Her får du et godt inntrykk av hvilken prestasjon det var å få bygd denne konstruksjonen.

Når man ser slike bilder, får man frysninger. Både Alfred Niemi, hans tilsvarende uredde arbeidskamerater i høyden og en modig fotograf har foreviget historiens helter i Tana.

For befolkningen på begge sider av elva var det et oppmuntrende syn å se tårnene reise seg mot himmelen. En symbolsk takk for at krigen var over og freden ga et så synlig håp for fremtiden?

Tana bru er gjenoppbygd og åpnes for 2.gang

16 august 1948 var det stort oppmøte på begge sider av brua. En flagg- og bjørkepyntet bru står klar til offisiell åpning.

Deretter kunne fylkesmann Peder Holt og overingeniør Hofseth kjøre den flotte Chevroleten med registreringsnummer Y-2042 over gjenåpnede Tana bru til jubel og begeistring.

Tana bru. Vegvesenets varevogn er kommet over.

Åpningen av Tana bru 16.august 1948. Chevroleten, en varebil 1947-modell med reg.nr Y-2042 har bl.a. fylkesmann Peder Holt som passasjer. Dette er angivelig den første bil som krysser den gjenåpnede broen. Bilen ble brukt som oppsynsbil i Statens vegvesen. Den er en av de første nyttekjøretøyer som ble kjøpt fra USA etter 2-verdenskrig. Foto: Norsk Vegmuseum – Statens vegvesen

En malurt i begeret under åpningen fantes også: De høye herrer hos fylkesmann og i Statens Vegvesen hadde ikke invitert arbeiderne til åpningen.

En av de som husker bygginga, Ivar A. Olsen fortalte til avisa Finnmarken i 1998 at det selvsagt skapte naturlig røre, men arbeiderne var på ekte finnmarksvis likevel løsningsorientert:

“Sluskene ble ikke invitert til åpningsfesten. Foruten ingeniørene og andre utvalgt fra Vadsø, var det kun oppsynsmennene Georg Bjørkli og Edvin Eliassen, sistnevnte var opprinnelig fra Skjøtningberg, samt hovedkasserer Bakke som ble invitert. Men de takket nei i protest mot at arbeiderne ikke var med. I stedet laget de en egen innvielsesfest dagen før. Da gikk det etter sigende med 120 liter klonk.”

I dag står den avbildete og omtalte Chevroleten i Skipagurra. Der er den oppbevart sammen med en rekke kjøretøy og annet materiale og utstyr som forteller om Statens Vegvesen sin historie i denne delen av landet. Samlingen kom i stand fordi tidligere oppsynsmann Inge Fred Dervo i Statens Vegvesen sammen med både vegsjef Geir Johnsen og andre entusiaster så verdien i å ta vare på samferdselshistorien i nord:

Slik så det ut sør for Tana bru i hhv 1948 og 1952:

På 1960-tallet vedtok Stortinget som del av gjenreisninga av Norge en rekke planer som hadde en ting til felles. Det gjaldt å bygge store, tunge sentra hvor både offentlig og privat virksomhet kunne tiltrekke seg arbeidskraft. Sentraliseringa i Norge fikk nå ekstra fart.

“Nord-Norge-planen”

Stortinget vedtok bl.a. en «Nord-Norgeplan» hvor enkelte byer/tettsteder ble utpekt som «motorer». Disse fikk tunge statlige virksomheter/institusjoner som Høgskoler, helseinstitusjoner og SIVA.
I Finnmark var det kun Alta som skulle satses på som slik motor.

Landsdelskomiteen for Nord-Norge ble utpekt av Borten-regjeringen i 1969 og besto i hovedsak av politikere, fylkesmenn og representanter for de store næringslivsorganisasjonen med tilhold i Nordland, Troms og Finnmark.

I 1972 la de fram sin utredning (NOU 1972:33)hvor også de store veiplanene ble presentert:

Her er et utdrag av “Nord-Norge-planen” som angår veinettet i Finnmark:

I denne ble det foreslått en betydelig satsing på vei i Finnmark.

I 1975 ble fylkestinget direktevalgt. Tidligere besto det av ordførerne i fylket samt fylkesmannen. Fra nå av skulle folkevalgte enten ta beslutninger de hadde myndighet til, eller de kunne komme med synspunkter på forslag fra statlige veimyndigheter.

Fylkestingene etter 1975 har gitt sine klare innspill til regjering og storting for å få bygd ut helårlige veiforbindelser i Finnmark.

Økende trafikkmengde tilsier ny bru over Tanaelva.

I takt med bruken av tunge kjøretøy til transport av stadig mer fisk fra kysten av Varangerhalvøya, spesielt Båtsfjord på 1990-tallet, erkjente man at den gamle brua fra 1944/1948 ble for liten.

Det ble foreslått en løsning med bru i nedre Tana slik at transport av sjømat kunne gå korteste veien fra Berlevåg og Båtsfjord (og evt Vardø/Kiberg med bygging av den foreslått kystriksveien i 1939-planen). Korteste vei betydde også til Lakselv som har stor nok flyplass for flyfrakt til de store markedene for norske sjømatprodukter.

Flertallet i Tana kommunestyre ønsket ikke dette fordi de fryktet det ville gå på bekostning av en ny E6-bru ved kommunesenteret. Dette var imidlertid ingen trussel da Statens Vegvesen allerede hadde blinket ut en bredere bru med større bæreevne.

Da Finnmark gikk ut av forrige årtusen, foreslo en fylkestingsrepresentant og Høyrepolitiker fra Tana at ny bru på E6 over Tanaelva måtte inn i kommende veiplanperiode. Det fikk han etterhvert gehør for og Finnmark fylkeskommune anbefalte det i sin høringsuttalelse. Regjeringer legger alltid stor vekt på de prioriteringer som kommer fra de regionalt folkevalgte hva angår nasjonale stamveier.

Først i St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010–2019 foreslår regjeringen Stoltenberg II den inntatt, dog i siste planperiode (2014-2019):

I plandokumentene ble broløsningen skissert slik:

Bruprosjektet kom igang, og i juni 2019 var entreprenøren kommet så langt. Legg merke til den estetiske balansen det er mellom de to bruene (foto:Knut Sverre Horn).

Nye Tana bru skulle offisielt åpnes i 2019. P.g.a. forsinkelser ble åpningen utsatt og er planlagt i september 2020.

Noen av oss håper at Chevroleten som kjørte over og markerte re-åpningen av Norges største hengebru over elv, denne gang skal kjøre tilbake over gammelbrua. Og deretter kjøre over den nye og innvie den som første bil. Slik kan fortid og fremtid kobles sammen.

Tidligere ordfører Frank Martin Ingilæ har tatt dette bildet som viser hvor flott begge bruene tar seg ut .

I Statens Vegvesen sine planer inngår imidlertidig riving av gamle Tana bru!

Verneverdien av gamle Tana bru er imidlertid ikke forsvarlig vurdert. Det betyr at det fortsatt er håp om at dette symboltunge kulturminnet fortsatt kan bli reddet og være synlig for kommende generasjoner.

Det blir en skjebnens ironi hvis det nazistene ikke lykkes med skal bli sluttført av norske offentlige myndigheter.

Historiens dom vil neppe bli nådig i så tilfelle.

Etterord 31.august:
Vegdirektøren har stanset planene om riving inntil det er foretatt en forsvarlig utredning av kulturminneverdien. Norsk Vegmuseum har fått oppdraget.

Det betyr at det nå er gitt en nødvendig pustepause slik at vernemyndigheten kan rykke tilbake til start. Dermed øker muligheten for at også fremtiden skal kunne se og røre dette meget symbolsterke minnet etter norsk veihistorie og norsk krigs- og etterkrigshistorie i nord.

Kilder:

Vegfolk forteller. Vegminner fra Finnmark (Norsk Vegmuseum – Statens Vegvesen i Finnmark. 1991)

Store drømmer og harde realiteter. Vegbygging og biltrafikk i Norge 1912 – 1960 (Pål Nygaard. PAX forlag 2014)

Finnmark fylkeskommunes historie 1840 – 1990 ( Øystein Bottolfsen. 1990)

Anne Helskog: Det er bombevær i natt… (Bealljecohkka Innovation – 2006)

Stortingstidende (Stortingsarkivet).

Dag Simonsen ( https://www.snefjellet.no )

Gjenreisingsmuseene i Finnmark (https://www.kystmuseene.no/)

Finnmark fylkesbibliotek

Meddelelser fra Vegdirektøren 7-1947

Avisa Finnmarken/Alf Helge Jensen

Gamle Tana bru må bevares som et verdifullt kulturminne!

Når pressen presser Venstre, må “Trine ikke grine”?

Publisert 15. februar 2019 av Børre St. Børresen

Alle som bryr seg om politikk generelt og debattklima spesielt, har reagert på både tøffere språk, polarisering og medias arbeidsmetoder de siste åra.

Også kong Harald hadde i 2018 merket seg dette. Han startet sin nyttårstale for 2019 med å sitere Salomos Ordspråk:
«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.».

Kongen fortsatte:

” Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre.Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem. Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed…//..

Skal det beste i oss vinne frem, krever det aktiv handling: Ved å bidra til at alle som ønsker felleskap, blir inkludert. Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale.
Ved å stå opp for mennesker, saker og verdier vi setter høyt.

Slik styrker vi samfunnet vårt. Slik bevarer vi samfunnets hjerte..//..

Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier.Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre på en måte som vi ønsker at barna våre skal ta med seg videre gjennom livet.”

Kongen avsluttet talen med denne oppfordringa om et nyttårsforsett:
“At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet.

Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.“

Kongehuset står sterkt i Norge. Kong Harald regnes som en verdig arvtaker etter kong Olav – folkekongen. Det de sier er samlende for nasjonen vår. Nyttårstalen ble derfor tatt godt i mot.

De neste drøye to ukene var det som om at kongens forslag til nyttårsforsett ble fulgt av de fleste. Det var påtakelig færre negative Tweets, færre illsinte kommentarer fra ytterliggående på begge sider i det politiske landskap og også debattene på TV og i radio var mer lavmælte.

Inntil en torsdag i januar. Torsdag 17.

Da var det som om oppdemmet frustrasjon etter nyttår bare eksploderte. Hva hadde skjedd??
Et flertall av partiene på Stortinget hadde dannet en flertallsregjering av ikke-sosialistiske partier, den første siden 1985 og den første 4-partiregjeringa siden 1969.

Slik vakte naturligvis ikke bare glede. Selvsagt skal en opposisjon påpeke det de er uenige i. Det er opposisjonens rolle. Og like selvsagt skal pressen – den 4.statsmakt bore dypt ned i den 1. og 2.statsmakts politiske formuleringer og avdekke hva dette kan bety for folk og samfunn.

Det som kom var en offentlig debatt som ikke var Norge verdig slik kongen hadde ønsket det i sin tale.
“Mørkemenn” og “yppersteprest” huskes nok best som nye merkelapper.

Det skjedde mer. Journalister fra både presse og etermedia har en tendens til å opptre som en ulveflokk når de får teft av blod. Ikke minst interessant er det hvis det er uenighet i politiske parti og helst når dette kan kobles til personer og mindre til politikk.

En slik sak hadde pressen spist godt av i slutten av november og begynnelsen av desember i fjor. Det startet med at partileder og kulturminister Trine Skei Grande over høyttalende telefon kom med kritikk av Abid Raja som forhandlingsleder for statsbudsjettet. Grande ba Raja om unnskyldning, og de var ferdige med saken da de ble intervjuet av NRKs Fredrik Solvang 6.desember.

Straks regjeringsforhandlingene var kommet i mål på Granavolden har VG et stort oppslag om Skei Grande. Nå har hun “ifølge kilder” omtalt Alfred Bjørlo, en populær Venstre-ordfører på Vestlandet som psykopat og en partifelle i stortingsgruppa som “han homoen”.

Verken ordføreren og stortingspolitikeren som angivelig skal være omtalt slik, kjenner seg igjen i dette, og viser til at Grande tvert i mot løfter de og andre politikere opp og fram. Ingen andre tilstedeværende står fram og kan bekrefte det som her ute virker som et ondsinnet rykte.

Ut januar og inn i februar blir en rekke Venstre-folk kontaktet av media. Journalistene har med utgangspunkt i det som har skrevet et ønske om at disse forteller om hva de har opplevd negativt om Venstres partileder.

Som en følge av denne massive negative oppmerksomheten om Venstre som parti og Grande som partileder, viser også meningsmålingene for Stortingsvalget et fall. ( Rart nok kommer det nasjonale meningsmålinger i et år hvor det ikke er stortingsvalg, kun lokalvalg!).

Summen av dette blir journalister som trigges. Hva kan vi finne ut om stemningen i Venstre. Er det krig? Mellom hvem?

De kaster seg på i håp om å være først ute med ny informasjon – en nyhetssak som får leserne til å klikke seg inn på deres sider og kjøpe deres aviser. Rundt om i de store redaksjoner gis det klarsignal for nye runder via telefon og SMS som f.eks disse eksempler:

Det er ingenting galt i å drive journalistisk arbeid. Og det er naturlig å sjekke rundt i alle parti om hvordan arbeidet går. Det eneste påtakelige er at det blir noen få nyhetssaker om dette, basert på gammelt nytt. De positive svar som bekrefter at det ikke er noen strid i partiledelsen, eller at Grande får ros fra både nære og mer perifere partimedlemmer blir ikke nevnt.

Hvorfor er ikke det nyhetsmessig like interessant når det gir et motsatt inntrykk enn hva media sjøl har skapt de siste måneder?

Journalister er trent til å definere/lukte nyheter:
“At en hund biter en mann er ingen nyhet, men at en mann biter en hund er definitivt en nyhet”.

Denne enkle læresetningen er kjent blant fagfolk i bransjen.

Er det ikke en nyhet at en partileder som indirekte stemples som alt annet enn positiv av journalister, ikke blir stemplet slik av medlemmene?

Jeg leser alltid redaksjonelle kommentarer i aviser fordi de evner å foreta gode analyser av det som foregår i samfunnet. De evner også å påpeke svakheter og styrke i partienes argumenter for egen politikk.

Kompetente journalister opplyser samfunnsdebatten og er en helt nødvendig forutsetning for vårt liberale demokrati.

I aviser med partipolitisk tilknytning må man selvsagt forstå de redaksjonelle kommentarer slik de skal fungere; forsvare avisens bånd til en politisk partiorganisasjon – enten de er av formell eller historisk karakter.

Torsdag 7.februar på formiddagen kunne vi lese følgende kommentar i VG av kommentator Astri Meland med nøye valgt tabloid overskrift.

Innholdet var en opplisting av påstander fra “sikre kilder” og “folk i partiet som gjør åpent oppgjør”. “Folk i partiet” er en tidligere utmeldt 67-åring i Oslo. De sikre kildene er så usikre at de ikke vil stå fram. Et åpent “opprør”?

For VG spiller det liten rolle. Har man ingen god sak, kan man lage en.

Meland bygger sin kommentar på en samling av drittpakker som Trine Skei Grande er blitt utsatt for, og delvis sjøl har ansvaret for. Utbruddet mot den engasjerte og av noen påståtte “skipskanon” Abid Raja viste seg imidlertid å være basert på en misforståelse internt i regjeringen som statsministeren tok på seg ansvaret for.

Meland topper sin kommentar ved å trekke fram en annen økonomisk VG-suksess for både løssalg og klikk: Hendelsen under et bryllup i Trøndelag 10 år tidligere da Grande var stortingspolitiker. I følge Meland gjorde den saken det ekstra vanskelig for Venstre å forhandle seg inn i en regjering i januar 2018.

Det Meland ikke skriver om, er at Grande under forhandlingene måtte ta en pause for å vitne i en rettsak mot en mann (!) som hadde drapstruet henne på grunn av flyseteavgiften (og som ble dømt).

Grande fikk en rekke hat- og trusselmeldinger ( i hovedsak fra kategorien “menn som hater kvinner”) hvor hun anmeldte dette:
«Hdi Trine. Innen flyseteavgiften setter inn, skal du være tatt. Vet ikke om du har sett meg? Jeg sto ved siden av deg i går. Du skal forsvinne fra jordens overflate innen avgiften din begynner. Hilsen en leiemorder.»

«Kan ikke ta telefonen. Da har du noe å glede deg til: Møtes ved arbeidsplassen din en dag.»

Da hadde Skei Grande vært utsatt for et vedvarende sterkt press helt siden regjeringen vedtok flyseteavgiften høsten 2015. Hun hadde som partileder for et sosialliberalt parti en policy om at hun skulle være tilgjengelig for samtale for alle som ringte henne. Det kostet.

(Det hører forøvrig med til historien at Venstre ønsket ikke flyseteavgifter pr reisestrekning. De ville ha én avgift basert på hele reisen, noe finansdepartementet ikke anbefalte.)

Meland i VG nevner heller ikke hvilken politiker som offentliggjorde og forstørret den “bryllupssaken” på et meget viktig tidspunkt for Venstre og Grande.

Dagen før Venstre skulle avholde en pressekonferanse før landsmøtet i april i fjor, skriver Ola Borten Moe på sin Facebookside om det omtalte bryllupet. VG er selvsagt et godt redskap for å formidle dette videre. Borten Moe æreskjeller Grande for episoden 10 år tilbake i tid – en sak som var avsluttet for de involverte.

Det er ikke vanskelig å være enig om at episoden med den da 17 år gamle gutten ikke burde skjedd. Selv om det ikke var ulovlig, var det dumt. Og dessverre er det litt for mange av oss vanlige folk, journalister og politikere som med alkohol innabords har sagt eller gjort dumme ting vi ellers ikke ville gjort. Men saken som sådan var tilbakelagt for de involverte. Case closed.

Borten Moes innlegg kunne endret Venstres historie dersom landsmøtet valgte å fjerne Grande på bakgrunn av dette. Og det var ganske sikkert mye frustrasjon i partiet fordi dette heftet negativt ved både henne og partiet. Enhver som hadde en mening om Grande, var altfor ofte om innom denne åkeren i Trøndelag.

Noen uker etterpå skjønte de fleste at det ikke var Borten Moes moralske indignasjon som førte til hans Facebook-innlegg og VGs økonomiske suksess i saken .
(FB-posten ble senere fjernet. Da hadde han allerede fått spørsmål om han gjorde det for å tåkelegge noe annet, noe han selvsagt ikke svarte på).

Dette viste seg selvsagt å være tåkelegging og støy overført på Grande for å dekke over en sak journalistene jobbet iherdig med samtidig: Den meget berømte SMSen som var sendt av Borten Moe sjøl eller en av hans ni mannlige venner. De hadde vært samlet til en hyttetur i Sverige. Der skrev en av dem en SMS til tdl. partileder Liv-Signe Navarsete om hvilken kroppsdel disse 10 så gjerne ville ha.

Borten Moes støy om Grande ble etterhvert til større støy om SPs lyster i “fjøs og hytte”. Fryktelig dumt og igjen; alkohol unnskylder ikke, men når en sak er avsluttet er den nettopp det. Avsluttet. Case closed.

VGs Meland gjenbruker likevel saken til egen tilfredstillelse i sin kommentar to dager før Venstres landsstyremøte 9.februar 2019. Men etter å ha hørt den positive stemningen der, modererer hun den. For skam skyld?

I rettferdighetens navn for journalister må det også sies at Skei Grande burde ikke latt seg intervjue av Aftenposten om saken. Det kan selvsagt spekuleres i hvorfor hun gjorde det, og det skal ikke utelukkes at det var etter press fra statsministeren.

Uansett var det ingen genistrek å åpne for offentlighet om noe som helt klart tilhører privatsfæren.

Det ville vært noe helt annet om dette var et forhold mellom en partileder og en ungdom i partiet. Da snakker vi #metoo. I dette tilfellet var det en privat sak kun mellom henne og en 18-åring.

NRK PÅ KRIGSTIEN?

NRK utmerker seg i sin journalistikk med å gå mer grundig til verks overfor Venstres folkevalgte. De bruker et elektronisk feedback-skjema med mange spørsmål eller påstander. Slik kan de danne seg et bilde av hva som i februar 2019 rører seg blant partiets listetopper i 2015, og slik lage interessante nyhetssaker.
Flere av spørsmålene går på hva listetoppene synes om partilederen.

Her ser vi svaret fra én. Hun valgte å krysse av for at hun kunne bli kontaktet av NRK om hennes svar.
Hun ble ikke kontaktet. Fordi hun skrev en klar melding under “andre synspunkter” som ikke NRK fant verdt å sitere?

En av NRKs oppfølgingssaker om Venstre i februar er at et Venstrelag i Nordkapp kommunestyre med to medlemmer melder seg ut og etablerer SP-lag. Nyhet?
Ja, det var en nyhet. Våren 2018. For det var da det skjedde, behørig omtalt i mediene i Finnmark. Men gjenbruk er viktig synes det som om – også i NRK og avisene som etterhvert gjorde det til en nyhetssak.

I denne saken kan man også høre et intervju med en av representantene som begrunner sin utmeldelse. Ikke på grunn av at Venstre er i regjering. Det sier han er OK. Men partiet “har vært for lite flinke til kommunikasjon”! En forståelig kritikk med andre ord.

I tillegg er fiskeripolitikken i beste fall uklar, noe flere av oss vil underskrive. Og så er det regionreformen som våren 2018 hadde skremt 50, 8 % av velgerne i Finnmark til å aktivt si nei i en folkeavstemning nesten et år etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak.

Det kan ikke være tvil om at Venstre (og stortingsflertallet) hadde gjort en dårlig jobb for å opplyse finnmarkingene om reformens hensikt: Demokratisering og desentralisering. Fra 2015 – 2017 hadde heller ikke fylkespolitikerne tatt seg bryet med å verken forklare hensikten med den eller spørre innbyggerne om deres syn.

Tilsammen har NRK hittil produsert rundt 30 saker om Venstre, Trine Skei Grande og misnøyen fra to Venstre-veteraner i Lødingen og Kvæfjord.

Hva er grunnen til NRKs store Venstre/KrF-fokus i år ?

Ved millenniumskiftet hadde jeg en vikarjobb som programleder ved et av NRKs distriktskontor. Det var for det første spennende på nært hold å se hvordan profesjonelle journalister jobber fram nyheter for å opplyse folk og bidra i den offentlige debatt.

Ikke minst interessant var det å observere hvordan NRK slik setter dagsorden – også for politikere. NRK var på det tidspunktet “den 4.statsmakt” i ordets egentlig betydning. Det er en forutsetning for et demokrati at de tre faktiske statsmakter (Storting, regjering og domstolene) kan bli kontrollert. I et liberalt demokrati som de vestlige er derfor en fri presse grunnmuren.

Hver morgen var det et møte mellom NRKs nyhetsredaksjon på Marienlyst og samtlige distriktskontor. Denne menyen av lokale nyheter ble det plukket av for de store sendingene i NRK TV og NRK Radio. Det ble avtalt hvem som skulle jobbe videre med lokale innslag for å skaffe stoff nok til de sentrale aktualitetssendinger.

Var det konfliktsaker som angikk organisasjoner, bedrifter og parti, ble det gjerne prioritert for videre oppfølging med nye saker. Det var bare å grave i vei.

Det er rimelig grunn til å anta at NRK nå har fattet en spesiell interesse for Venstre (og KrF), også fordi en sannsynlig personkonflikt i partiledelsen kunne ha implikasjoner ute i fylkeslagene, men også inn i regjeringen. På distriktskontorene satt journalister med nesen i avisene og hånden på telefonen.

Det er ikke unaturlig at også regjeringserklæringen indirekte kunne virke inn på hvilke saker det ble fokusert på. På kantina og i pauserom ble det “ifølge kilder” snakket høyt om NRKs tid som trygg arbeidsplass var over? Noen hadde funnet følgende i Granavolden-erklæringen og som også ble formidlet internt:

” Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK slik at den er mer fremtidsrettet, sikrer redaksjonell uavhengighet og legitimitet, styrker den sosiale profilen og er enkel og ubyråkratisk. All mediestøtte skal samles i én ordning.”

Wow!! Denne var ny og dramatisk – også for NRKs sjef. Han var mentalt forberedt på at kringkastingsavgiften kunne bli erstattet av en ordning hvor NRK får sine i dag 5,5 mrd. kroner over statsbudsjettet. Men nå kunne dette havne i én samlet, og begrenset pott for all mediastøtte!

Konsekvensene er åpenbare: Dersom støtten ble prioritert til å sikre mangfoldet av lokalaviser, ville andelen til NRK gå ned. Den trygge “statlige” arbeidsplassen ville ikke lenger være som andre statlige arbeidsplasser; en sikker inntekt fram til du er pensjonist.

NRKs lønninger har vært oppsiktsvekkende høye. Når en journalist har over 1 mill.kr i årslønn, vil også disse være i faresonen for kutt dersom regjeringen gjennomfører vedtaket. Da må det spares på alle fronter, og kanskje spesielt i Oslo.

NRKs håp ligger derfor opplagt i at denne regjeringen ikke får fortsette etter 2021. Og den får garantert ikke fortsette dersom V og KrF havner under sperregrensen. Det er altså ikke helt uinteressant om NRKs ulike redaksjoner løfter fram enhver negativ sak om V eller KrF og forstørrer disse. Det kan få konsekvenser. I “beste” fall for de ansatte er det snakk om sikker lønn fram til pensjon.

Enda et forhold kan være med å påvirke om et parti får mye og positivt omtale eller mye og negativ omtale: Også journalister er mennesker. Også de har preferanser i bl.a. verdispørsmål, trossyn, politiske konfliktsaker og selvsagt partipolitikk. Slikt kan virke her som ellers der fagfolk må gjøre et valg. Man velger bort noe til fordel for annet.

En kritisk uttalelse fra en politiker i et parti man “føler” for kan derfor bli valgt å jobbe positivt videre med. Mange journalister kjenner seg nok igjen i dette å velge – og hva som velges bort.

Hvilke parti stemmer journalister på?

Fagbladet “Journalisten” undersøkte journalisters politiske ståsted i 2017, og det viste seg at 70 % av journalistene ville stemt “rødt” – altså på daværende opposisjonspartier! Det er en betydelig overvekt, noe som nå og da gir seg utslag i spesielt negativt vinklede saker for regjeringspartiene.

Hvilke konsekvenser får dette? Som regel nok en gratis mulighet for et opposisjonsparti til å komme på lufta. I dagens sendinger (13.02.19) hører vi om endringer i postforsendelser med konsekvenser for innbyggere i Kvænangen i Troms. Selvsagt skal det ut . Det er en nyhet fordi det fører til endringer i posttjenester som gir negative konsekvenser for brukerne.

Likevel; Det blir ganske spesielt når Akershusrepresentanten Sverre Myrli (Ap) da uttaler seg – avbildet i klær tilpasset nord-norske værhold. Hvem har invitert hvem til PR-stuntet?

Og det gikk selvsagt ikke lang tid før en stortingsrepresentant kom løpende ut fra granskogen i Hedmark. Som partileder følte han seg mest berettiget til å høste av misnøyen og ville bli sitert i NRK. Noe han selvsagt ble. Vedum synes å ha fått klippekort i studio.

Jeg tok disse eksemplene med for å illustrere den store makta NRK har og den utfordringa dette er i et liberalt demokrati. De kan gjennom sine vinklinger og vektlegginger i stor grad påvirke velgere. De kan slik få både velgere og partimedlemmer til å bli usikker på sitt eget valg.

Langvarig negativ omtale basert på “sikre kilder” virker inn på folks oppfatning. Det kan igjen leses av meningsmålinger.

Spesielt for mindre partier som ikke mottar penger fra sterke særinteresseorganisasjoner, blir det utfordrende å holde tett nok kontakt med medlemmer og velgere. De har ikke ressurser til å kjempe mot avisers og NRKs budskap om elendigheten, noe NRK glimrende illustrerte på Politisk Kvarter 13.02.19 ,

I denne sendinga hadde NRK brukt den omtalte feedback-undersøkelsen overfor som ble etterfulgt med SMS. Funn de gjorde ble lagt fram med følgende dramatiske overskrifter:

Dramatisk? Tja?

Dersom 43 listetopper har svart slik i en situasjon med dårlige nasjonale meningsmålinger og mye negativ støy basert på medias “sikre kilder”, er det vel ikke overraskende? Også jeg kunne svart slik i slik mediemessig frustrasjon – som den enkleste løsning: Ja, partiet må ha ny leder, ny politikk, ny logo – ja alt må skiftes ut bare vi blir større. Panikkreaksjoner har sjeldent gitt langvarige resultater.

NRK kunne også valgt en helt annen overskrift.
” 247 av 290 tidligere listetopper fornøyd med Grande som partileder“.

I en tid hvor media har forsterket sitt eget bilde av henne som en umenneskelig partileder , er dette så avgjort en nyhet: 85,2 % av alle listetoppene fra 2015 uttrykker sin tillit til partilederen!

Begge overskrifter kan forsvares på sine premisser. Men vi skjønner godt at NRK ikke har noe ønske om å være en positiv PR-kanal for partiet. Og det skal selvsagt heller ikke NRK være. Det er likevel kanskje en grunn til en påkrevet refleksjon nå – ikke minst blant de journalister som har havnet i en politisk blodtåke?

Debatten i Politisk Kvarter 13.februar mellom to Venstre-topper i Sirdal og i Trondheim ble forøvrig opplysende for hva “Venstre-Grande” handler om; Manglende kommunikasjon i partiets organisasjon hvor de som representerer lokallag “der ute” ikke alltid vet om partiets seire. Gjennom media hører de kun om nederlag.

“Menn som hater kvinner” – eksempelet Skei Grande

Jeg vil avslutte dette blogginnlegget der jeg startet. Kongen ga i sin nyttårstale noen oppskrifter på hvordan vi “bevarer hjertet”: “Ved å ta til motmæle mot nedbrytende tale”.

Derfor er det nødvendig å løfte fram noe som ikke har vært for mye framme i medias massive personfokus, ikke minst på Venstres partileder.

Fra hun ble valgt som partileder i 2010, har hun stått i mang en politisk storm. Hun har tort å tenke høye på smale områder for å ytterligere verne om demokrati og menneskerettigheter. I 2012 utfordret hun SPs samferdselsminister Marit Arnstad på Hua-Wei sitt inntog i norske datanett, noe SP ikke var bekymret for.
(Og så kan leseren gjette hvilket parti som i opposisjon er bekymret? (Her er svaret)

Skei Grande har selvsagt som partileder i Venstre – det første partiet som formulerte noe forpliktende om natur- og miljøvern – vært ganske kompromissløs også i miljøspørsmål.

Hun mente at Norge måtte gå foran i kampen for reduserte farlige klimautslipp og plast i havet. Det fikk hun svi for som må ha tvunget fram både sinne og tårer. Men også oppløftende meldinger.

I 2014 ble det under budsjettforhandlingen fremmet forslag om en plastpose-avgift som i tillegg til å bringe inn penger i statskassa, også skulle føre til en betydelig reduksjon av plast i naturen.

Selv om forslaget var et av mange fra finansdepartementet, valgte Grande å fronte en slik upopulær sak. (Dette var drøye 2 år før det strandet en hval på Sotra med magen full av plast og verden våknet til plast-sjokket i alle hav).

Høsten 2015 kom hun og partiet med et forslag om flysete-avgift (som SV hadde foreslått i 2014). Og da tok det løs – ikke minst i Østfold:
RyanAir truet med å kutte sine ruter på Rygge, noe som ville føre til at flyplassen ville bli lagt ned.

Dette førte en flom av hatmeldinger på Skei Grandes telefon, og i kommentarfeltene gikk mannfolk “av begge kjønn” fullstendig amok. Hennes kroppsfasong var yndet tema der, og Stig Larssons trilogi om “Menn som hater kvinner” fikk sin norske variant i hvordan hatet kan spres.

Først da media begynte å skrive om dette, avtok hetsen og hatet. Og i fjor stilnet det helt da de mange engasjerte i Østfold innså at de hadde kjempet for en aktør som kun tenkte på sitt eget beste, ikke innbyggerne og de ansatte. Det var altså ikke flyseteavgiften og Trine Skei Grande som var årsaken til at RyanAir la ned rutene på Rygge.

I valgkampen 2017 fikk Venstres partileder oppleve mannlige partilederes hersketeknikk hvor hun ble forsøkt latterligjort på grunn av både plastpose-avgift og flysete-avgift. Og dette av partiledere som man trodde tok miljøet på alvor og torde stå opp for heller upopulære standpunkt. Det fikk konsekvens for min balansering på politiske grensegjerder de siste sju år.

Det blir hevdet av de såkalte “sikre kilder” i VG at partilederen også har grått i møter. Som vist overfor er det meget forståelig ut fra det enorme presset hun må ha levd under over lang tid.

Men det er riktig; jeg har faktisk sett henne gråte. Sist høst var jeg for første gang på 19 år på en sentral konferanse i Venstreregi sammen med rundt 300 sosialliberale mennesker.

Da fortalte partilederen som kulturminister at hun uka før – sammen med statsministeren hadde gjort noe politikere tidligere burde gjort, men skygget unna: Bedt om unnskyldning til alle norske kvinner som gjorde den store “feilen” at de hadde falt for en gutt i nazi-uniform under krigen.

Hun minnet om dette helvetet disse kvinnene og deres pårørende, ikke minst barna hadde vært gjennom. For altfor mange helt fram til disse kvinners død. Skammen. Fornedrelsen. Uten verdighet.

Og reaksjonene da Norge offentlig ba om unnskyldning for behandlingen de var utsatt for. Dette var en sterk opplevelse for alle involverte.

Da tok hun til tårene.

Og det gjorde svært mange i salen også.

Også fordi dette handlet om selve kjernen i partiets ideologi: Respekten for enkeltmennesket og dets rett til verdighet. “Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre”.

Alltid.

Uansett.

Det liberale demokratiet er under sterkt press

Det er disse sosialliberale verdiene som er under press nå. Over hele verden. Også i våre liberale demokrati i vesten. Rettsstaten med alle dens nødvendige institusjoner trues av sterke populistiske krefter på begge politiske ytterfløyer.

Noen ønsker destabilisering i viktige land i Europa. Når riksdagens tradisjonelle parti og institusjoner får sine mailkonto hacket mens ytterfløyparti som har gitt sin støtte til Putin unngår det, forteller det om hvorfor dette nå er blitt en politisk kamp for vår viktigste forsikringspremie; det liberale demokrati.

Slike velregisserte kampanjer – i ytringsfrihetens navn – som Trine Skei Grande har vært utsatt for fra både “ytre høyre og ytre venstre” er skadelige for demokratiet. Det skal ikke være greit at folk kan gjemme seg bak en maske i medias kommentarfelt, på Twitter og Facebook eller som “sikre kilder” og underminere demokratiet vårt derfra.

Når summen av dette og Skei Grandes tydelige verdistandpunkter fører til bl.a. at hun nektes innreise til Russland, må det ringe noen varselklokker hos noen og enhver.

Et liberalt demokrati forutsetter innbyggere med en viss minimum av dannelse og selvrespekt som åpent får hevde sine begrunnede meninger, bli møtt av saklige motforestillinger og hvor begge parter lærer noe nytt av hverandre: “Jøss, nå ble jeg nysgjerrig! Det du sier vil jeg lære mer om”.

Dialog forsterker demokratiet, hatefulle ytringer svekker det.

Derfor tror jeg det vil tjene vårt norske demokrati å minne om kongens forslag til nyttårsforsett enda engang:

“Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja så klarer vi det.“

Jeg vet at mange har reagert på måten Trine Skei Grande er blitt behandlet på både som partileder og som medmenneske. Jeg vet også at til tross for svake meningsmålinger er det sosialliberale mennesker utenfor Venstres rekker som nå vekkes til ny dyst:

De vil at landets eldste parti som alltid har stått fremst i kampen for demokrati og menneskerettigheter og som de har støttet tidligere, skal være der for dem når tidligere seire nå trues av tilbakeslag.

Tøffe, Tydelige og Troverdige Trine trenger derfor ikke grine.

Jo litt; i glede over den støtten hun og partiet likevel kommer til å få i årene framover, også etter hennes lederperiode.

Hun har gjennom snart 18 år sjøl åpnet opp for mange dyktige ledere som kan overta fra 2020.

Det er stort lederskap.

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19 ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 391
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Ryggmargsrefleksjoner

Bloggeren Børres betraktninger om samfunn, dannelse og et liberalt demokrati

Stikkordarkiv: Stortinget

Fylkespolitikernes utbetalinger til seg sjøl er et hån mot fylkets minstepensjonister

Lik dette: