Må jeg strykes av samemanntallet fordi jeg ikke er samisk nok?


Jeg er ikke ulik de fleste som bor nordpå. Vi er blitt til fordi våre formødre og forfedre fant hverandre – ofte på tvers av geografiske grenser, etnisitet, tradisjoner, økonomisk, sosial og politisk bakgrunn.

Alt dette gjør debatten flere hundre år senere om Sametingets berettigelse interessant, men også eksplosiv.

Jeg tenker at denne debatten handler om to noe ulike forhold;
– Hvilken nytte har noen av et Sameting ?
– Hvorfor blir følelsene så sterke – uavhengig av om man er for eller mot et slikt organ?

Jeg tar dette i tur og orden:

Sametinget ble valgt for første gang i 1989. Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.

De tre første sametingspresidentene Sven-Roald NystøAili Keskitalo og Ole Henrik Magga.


NSR (Norske Samers Riksforbund) var den klart største og viktigste . Jeg var medlem der helt fram til 1989 da NSR valgte å bli et «politisk parti» – i betydningen å stille liste til Sametingsvalget. Som medlem i annet parti kunne jeg ikke være medlem av to konkurrerende lister.

Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd. Det ble etablert i 1964, besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.

Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav 9.10. 1989.

De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan budsjettet brukes. Sametinget har utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser. Med tanke på at de ellers er uten makt, lønnes de godt for å administrere budsjettet til sitt eget beste.

«Har ikke Sametinget makt, sier du?»

Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.

Sametingets administrasjon er fagmyndighet innen en rekke fagfelt. Den øverste leder er sametingsråd – utpekt av flertallet. Altså en politisk leder som ikke er valgt av velgerne, og som styrer et fagområde vedkommende ikke er utdannet i/ansatt for.

Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.



For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren. Slik overlever Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en stor offentlig administrasjon.

Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.

«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»

Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.

I den første vedtatte Sameloven het det:
«Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført
i Sametingets valgmanntall»

Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet.  Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?

Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nordkalotten



Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?

Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samisk, finsk og russisk avstamning. Min far er av dansk, svensk og norsk avstamning.  Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same  – og ikke minst; hvor viktig er det for meg?

Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.

Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.
 
Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.

Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk kompromiss av alle. Som ektefødt finnmarking følger det meg til graven. Og mine etterkommere kan føre det videre.

Derfor må jeg stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål:
– Vil dere tillate at jeg med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om jeg ikke oppfatter meg sjøl som kun same?



Hvorfor har Troms og Finnmark dobbelt så mange administrativt ansatte når det er større behov for tjenester nær innbyggerne i HELE fylket?

I Troms og Finnmark fylkeskommune finnes det i dag 3281 ansatte.
I 2019 var det 3117 ansatte tilsammen i de to fylkeskommunene.

Det er altså en økning på 164 ansatte etter at Troms og Finnmark ble vedtatt slått sammen av Stortinget i 2017, med virkning fra 1.1.2020.

I administrasjonsdelen er det tilsammen 604 ansatte, derav 206 som tilhører samferdsel.

Her er oversikten over antallet ansatte og fordelingen hentet fra et notat i fylkeskommunen:


Brorparten av økningen av nyansatte skyldes de 49 oppgavene som ble overført fra den sentrale staten i Oslo og den regionale statsforvalteren.
Samferdsel utgjør hovedtyngden.

De fleste av 3281 ansatte har tunge oppgaver og kjenner arbeidspresset. Men ikke alle.

Troms og Finnmark fylkeskommune har kjørt med dobbel administrasjon siden 2019 og skal gjøre det minst til 2024. Det betyr at en stor andel av nesten 400 ansatte har desto mindre å gjøre. Pandemien har sendt også mange av dem på “gjemmekontor”.

Jeg har hørt om ansatte som har vært svært fornøyd med ordningen. Hus og hytter er blitt pusset opp de to siste årene. Byggevareforretninger over hele landet melder om betydelig omsetningsøkning.

Men hva gjør dette med ansatte som føler de egentlig kke har meningsfylte oppgaver – enten det er hjemme eller borte?

I de tunge kompetansemiljøene har fagfolk komplekse oppgaver som gjør arbeidsdagen meningsfull. De føler at jobben er faglig utfordrende. De trives.

Derfor har det kommet reaksjoner fra nettopp disse miljøene på at de ikke får gjort jobben sin tilfredstillende fordi det skjer enda en omstillingsprosess.
Dette håpløse arbeidet med å splitte en sterk fylkeskommune tilbake til de to tidligere betydningsløse og økonomisk svakere, skaper forståelig nok frustrasjoner.

De ansatte på samferdselsavdelingen i Alta er ikke spurt, og synes det brukes mye tid på en unødvendig reversering slik dette oppslaget i Altaposten viser:

Forleden kom jeg over et innlegg skrevet av en ansatt i Viken fylkeskommune som jobber i den administrative delen. Hun bor i den nordøstre delen av Viken. Hun er frustrert over at de i verste fall skal omstilles når de nå omsider har etablert et faglig godt og forutsigbart miljø.

Hun skriver bl.a.:

Jeg er sliten av å ha vært i omstilling i fire år. Jeg vet ikke om jeg blir med på lasset videre, for det blir fire nye år med omstilling. Åtte sammenhengende år med omstilling er mye, det.
Jeg ligger våken om natta på grunn av dette. Jeg elsker Viken fylkeskommune nå (det hadde jeg ikke trodd i 2018). Jeg tappes av energi av tanken på at Viken skal deles opp, og alle prosessene som ligger foran oss.”

Innlegget finner du her.

Ville noen i sentraladmnistrasjonen i Tromsø eller Vadsø kunne skrevet noe lignende?

Hvorfor er ikke flertallet i Troms og Finnmark fylkesting (Ap, SV og Sp) opptatt av dette? Ikke minst siden to av partiene til vanlig er opptatt av de ansattes rettigheter og krav på et forsvarlig arbeidsmiljø med meningsfulle og relevante arbeidsoppgaver?

Eller er forklaringen så enkel at mange av de ansatte i sentraladministrasjonen heller vil fortsette i en ordning som er preget av “arbeid for trygd”-tenkningen? At man har et sosialt møtested med få krav, få oppgaver og 100 % lønn? Med ledere som ikke har forventninger og hvor deres arbeid ikke føles verdifullt? “Men sånn går nu dagan!”.

Det har vært en oppsiktvekkende eksplosjon i antall ansatte i sentraladministrasjonen på fylkeshuset i Vadsø.
Da Finnmark fylkeskommune fortsatt hadde driftsansvar for sykehustjenestene, utgjorde helsebudsjettet 2/3 av fylkeskommunens budsjett.

Etter at Stoltenberg-regjeringen i 2001 fikk Stortinget med på å overføre sykehusene FRA fylkeskommunen til statlige helseforetak, var det totalt sammen ca. 70 årsverk på fylkeshuset i Vadsø.

I 2019 var tallet ansatte kommet opp i 140 !

For Vadsø kommune var jo dette svært bra. Når fylkeskommunen styrt og ledet av Vadsø-miljøet slik har tilført 70 nye ansatte med hus og familier, har det selvsagt styrket Vadsø.
Det var en trøst da det statlige flyktningemottaket ble nedlagt med en betydelig reduksjon i innbyggertallet som konsekvens.

I 2022 er det fortsatt 140 ansatte i administrasjonen i Vadsø!

Ikke 0 slik den Vadsø-ledete aksjonen “For Finmark” sammen med Sp klarte å skremme finnmarkingene med før den berømte hjemmesnekra “folkeavstemninga” i 2018.

Vadsø har ikke tapt en eneste arbeidsplass på fylkeshuset, men jeg vet om mange i Finnmark som fortsatt tror det.

Og da får det slike følger som dette:


De som har måtte ta den største belastninga er fagfolk i den videregående skole. Flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) har etter valget sist høst bestemt seg for å starte oppsplittinga. Det betyr at begge fylkene skal tilbake til den økonomiske situasjonen de hadde i 2019 før sammenslåinga. Da var som kjent Finnmark sin økonomi svært anstrengt. Som eneste fylkeskommune gikk de med stort driftsunderskudd.

Flertallet har nå bestemt at Finnmark allerede fra i år skal redusere drifta med 30 mill kr i år økende til 50 i 2025!! Hvordan skal de klare det? De største kostnadene er lønn. Kompetente folk koster, og de er attraktive for enhver fylkeskommunal arbeidsgiver.

Som tabellene øverst viser, befinner 2 av 3 ansatte seg i videregående skole – siden det er det største tjenesteområdet. I andre fylkeskommuner er andelen høyere – fordi de allerede har redusert den tidligere store andelen ansatte i sentraladministrasjonen – fra dobbelt til mer en ordinær administrasjon.

Derfor vedtok fylkestinget å legge ned noe så smertefullt som tilbud i den videregående skolen. Slik kan man si opp lærere, lektorer og skoleledere og spare penger. Men samtidig fjerner de noe så vesentlig som ungdommens muligheter for å skaffe seg utdanning og arbeid. Dette er jo selve grunnlaget for et fullverdig voksenliv!

Henta fra iFinnmark/Nordlys

Er det rart både unge og eldre i Finnmark nå er forbannet på slike politikere?

Nettopp fordi vi har vært en samlet og sterk fylkeskommune de to siste årene, har vi hatt økonomi til å beholde tilbudene i den videregående skolene. Troms og Finnmark har sammen bedre rygg til å bære kostnadene ved den store gjelda enn hva de har hver for seg.

Nå når øksa for budsjettkutt er henta fram, sier det seg sjøl at kutt på 50 millioner betyr at minst 60 stillinger i videregående skoler i Finnmark skal bort.


Hva er da igjen? Jo, de har berget alle stlillingene på fylkeshuset i Vadsø – mens resten av Finnmark må redusere!

Noen som snakket om tilflytting ? Om vårt behov for mer kompetanse?

Fylkesrådet er såvidt innom dette i sin ellers famøse og sterkt mangelfulle utredning:
De har havna på at kompetansamiljøene tjener på at Troms og Finnmark står samlet, og vil tape på en splittelse.

Dette har fått varselklokkene til å ringe rundt om i Finnmark. Så vondt ønsker vi ikke verken ungdommen eller den sterkt økende andelen mennesker med helse-, pleie- og omsorgsbehov. Vi trenger flere fagfolk i både fylkeskommunen og i samtlige kommuner, ikke færre.

Et annet resultat av regionreformen ble at også fylkesmannsembetet ble reorganisert. Nå skulle det ikke være 19 fylkesmenn lenger (egentlig 18 fordi Oslo som var omringet av Akershus ble pålagt å ha felles).
Det skulle bli 11 – slik antallet regioner ble vedtatt av Stortinget.

Fylkesmannen (som nå kalles Statsforvalteren) fikk sitt hovedsete for Troms og Finnmark i Vadsø, med underavdeling i Tromsø. Også dette betydde en skjerming av stillinger i Vadsø, på bekostning av Tromsø.

Regjeringa la den gang til grunn at en flytting av oppgaver og ansatte fra såvel staten i Oslo og regional statsforvalter til fylkeskommunene, måtte bety færre ansatte i “Statens hus”. Til sammen 27 færre stillinger. Målt mot de 164 nye stillingene i fylkeskommunen, ble det altså netto 137 stillinger i vekst for Troms og Finnmark.

Denne tabellen viser utviklingen. Også her har Vadsø kommet godt ut.


Troms hadde i snitt 10 flere stillinger enn Finnmark fram til 2018 da statsforvalterne ble slått sammen – tilsvarende som for fylkeskommunene fra 2020.

I dag har de 2 flere stillinger.

Konklusjon: Skremselspåstandene før den hjemmesnekra “folkeavstemningen” i 2018 om at Vadsø ville miste alle arbeidsplassene til Tromsø viste seg som det fremgår her å være en ren løgn.
Tallene overfor viser at Vadsø er den eneste kommunen i Finnmark som kan si seg fornøyd etter to år med en felles fylkeskommune og felles statsforvalter.

Likevel later Vadsø kommunes ordfører og den Vadsø-ledete aksjonen “For Finnmark” som om de er hardt rammet av at Troms og Finnmark ble slått sammen.

Sannheten er at det er resten av Finnmark som nå må bære byrdene av at flertallet i fylkestinget har starta oppsplittinga av Troms og Finnmark. Den dårlige økonomien i Finnmark betyr massive reduksjoner i det videregående skoletilbud for ungdommen vår de kommende år – langt mer enn reduksjonen i årskullene skal tilsi.

Fylkestinget ba i mars 2020 fylkesrådet om å lage en utredning slik at fylkestinget evt. kunne søke om å bli oppsplittet. Utredninga kom i forrige uke, og var en ren politisk utredning. Den mangler oversikt over økonomiske konsekvenser, den sier ingenting om de negative konsekvensene og den ønsker ikke å la innbyggerne mene noe.

Det vanlige er høringer når det offentlige kommer med forslag til betydelige endringer. Man kan til og med spørre innbyggerne i rådgivende folkeavstemninger FØR avgjørelsen skal tas.

Fylkesrådet vil ikke ha noen innblanding i dette. De ønsker ikke å bruke demokratiet, men mener de vet mer enn folket!

I mitt neste blogginnlegg skal jeg vise hvor mye penger som er involvert for fylkespolitikerne. Ligger det en forklaring der for hvorfor ikke den varslede inndelingen skjedde etter valget, og hvorfor fylkespolitikere opptrer som de gjør?

Her har du i alle fall link til en gruppe som ønsker å bringe inn fakta og kunnskap inn i debatten.
“For Nord” ønsker å styrke Troms og Finnmark sine muligheter til å utvikle denne regionen for å få mer aktivitet, økt tilflytting, økt bolyst og et næringsliv som utnytter våre fortrinn.

En raskt voksende gruppe på Facebook for de som har tro på et sterkere NORD

Bli deltaker i gruppa, og bidra med dine viktige synspunkt!
(Hvis du klikker på bildet, kommer du rett til gruppa hvor du trykker på “medlems-knappen” ).

Det er viktig at flest mulig nå engasjerer seg mens det ennå er tid til å redde “Norges viktigste region”.