I Nord-Norge er vi velsignet med aviser som har talt landsdelens sak der en sterk sentralmakt eller sterke økonomiske interesser har andre planer.
I saken om regionreformen har spesielt avisa Nordlys vært stjerneklar på at dette er noe Nord-Norge kan få store fordeler av. Forunderlig har avisa fått motbør av Sandra Borch og SP. Hun beskylder Nordlys for å løpe statsmakta sitt ærend. Har hun rett i sin påstand?
Som kjent har fylkestinget siden det ble direktevalgt i 1975 kun hatt ansvaret for tjenestetilbud om videregående skoler og tannhelsetjenesten. I tillegg har de ansvar for rutetilbud og fylkesveier. Alle andre tjenester som innbyggerne har bruk for og berøres av er kommunenes ansvar.
Det har altså vært fint lite for fylkespolitikerne å drive politikk på. Til alt overmål kunne både skole og tannhelse blitt overført kommuner og samferdsel flyttet til overordnet nivå. Da hadde det ikke vært bruk for fylkeskommunen.
Regionreformen er ikke et morsomt påfunn fra en håndfull politikere etter en fuktig hyttefest. Helt siden Christiansen-utvalget i 1989 så på fylkesstruktur og -oppgaver har det pågått en etterhvert engasjert debatt om hvordan vi kan vitalisere demokratiet.
Det har vært et spesielt fokus på hvordan mellomnivået – fylkestinget – kunne få reell makt til å utvikle offentlige tjenester og næringsliv.
I 1998 satte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) ned et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.
Regjeringen Bondevik satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte “Sterke regioner”, og har vært enstemmig på flytting av statlig makt til folkevalgt nivå.
SP støttet dette videre da de kom inn i den rød-grønne regjeringen i 2005. Ola Borten Mo mente at det holdt med 7 regioner i Norge dersom man virkelig skulle flytte statlig makt til store og kompetente nok regioner. Kommunalminister Haga (SP) gikk inn for 9 regioner.
Protester fra sterke sentraliseringskrefter i Oslo, bl.a. LO i Oslo som kjempet mot utflytting av årsverk fra Oslo til resten av landet, førte til at Stoltenberg droppet en regionreform. Han fryktet også at en slik reform ville gjøre det vanskeligere å nedlegge fylkeskommunene senere.
Her starter dette årtusen sin store regionreform
I februar 2014 la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.
De begrunnet forslaget bl.a. slik:
“Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.”
Stortinget behandlet dette og var enstemmige i behovet for sterke regioner med økt makt. Følgende ble vedtatt:
“Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016.”
Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!
Regjeringen fulgte opp med St.meld 22 (2015/16) Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar. I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva stortinget forventer:
“Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:
a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.»
Stortinget behandlet stortingsmeldingen 8.juni 2016 og vedtok også:
“regjeringen må sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″.
Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.
SV og Venstre la fram et fellesforslag:
“«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»
Året før – i juli 2015 ba daværende kommunalminister Jan Tore Sanner (H) alle fylkeskommunene om bl.a. å ta nabopraten med nærliggende fylkeskommune, involvere innbyggerne i dette arbeidet og utrede konsekvenser av ulike sammenslåinger. Dette var regjeringens startsignal om den nye regionreformen.
Med unntak av Finnmark, går de andre fylkeskommunene straks i gang med dette arbeidet, sterkt motivert av at endelig skal Stortinget oppfylle det gamle kravet fra fylkeskommunene om mer makt fra staten til folkevalgte organ.
Etter at alle fylkeskommuner har utredet saken og konkludert om det de mener kan være den beste strukturen, kommer regjeringa med sin innstilling 5.april 2017. Der foreslår de 24 spesifikke oppgaver som kan flyttes til de nye regionene. I tillegg foreslår de en ny struktur for de nye regionene.
For Nord-Norge ble det foreslått to løsninger; Nord-Norge som en region, alternativt 2 med Nordland som en og Troms og Finnmark som den andre. Dette fikk de nordnorske fylkeskommunene anledning til å uttale seg om, og regjeringen var villig til å gi de mer tid til våren 2018.
Dette ønsket ikke noen av de 3 fylkeskommunene, heller ikke Finnmark (!).
Fylkesordføreren i Finnmark ba Stortinget ved tre anledninger om ta en avgjørelse i juni 2017 (ikke utsette avgjørelsen med et år!) om hvordan Nord-Norge skulle inndeles.
Stortinget fatter derfor sitt vedtak 8.juni 2017 og vedtar med 96 mot 73 stemmer at Nord-Norge deles i to; Nordland med sine 243 000 innbyggere som en, og Troms og Finnmark med sine 242 000 innbyggere som den andre regionen i nord.
Det er ingen hemmelighet at mange i Nord-Norge beklager denne løsningen. Vi har historiske tradisjoner for å stå sammen i nord.
Fylkeskommunene stiftet i 1974 Landsdelutvalget for Nord-Norge (LU) for å styrke de nord-norske fylkenes stemme utad – og gjøre landsdelen bedre innad. Underveis ble også Nord-Trøndelag med. Dessverre ble LU nedlagt i 2011, i første rekke fordi Tromspolitikerne ble for opptatt av sin egen navle.
30 års krav fra alle folkevalgte fylkesnivå har i 2017/18 endelig resultert i at statlig makt og skjønn utøvd av enkeltpersoner nå overføres til folkevalgte organ!
Det er verdt en champagne eller ti!
Det er denne demokrati- og desentraliseringsreformen statsmakta i alle år har motsatt seg. Statlige organ med kontoradresse Oslo med sine statlige direktører og et harem av underdirektører har kunne avgjøre med sitt skjønn hva som også passet oss i Nord-Norge.
Og ikke nok med det: De har hatt alle fullmakter til å reorganisere og restrukturere sin virksomhet med det resultat vi passivt har måtte godta: Statlige arbeidsplasser støvsuges fra det øvrige Norge og inn til Oslo-området.
Det er helt forståelig at disse statlige maktsentra nå føler seg og sin makt truet. Sentralmakta ser nå at denne regionreformen er en trussel for dem.
Derfor blir det ikke bare oppsiktsvekkende, men også trist at det er SP – av alle – som verner om statsmaktas interesser.
SP har alltid vært god på å PRATE om hvor viktig desentralisering er. SP og Sandra Borch bekrefter gjennom sitt innlegg i Nordlys at det blir med praten.
Hvorfor SP har havnet på statsmaktas side kan selvsagt skyldes at de værer en misnøye blant folk mot reformen, og vil gjerne skumme fløten av dette. I hele Europa vinner populister sine kortvarige seire på å følge misnøye ved å tilby enkle og slagordpregede løsninger.
I Norge følger partieier Vedum opp dette. Hans signingsferd i Finnmark fører til at nye lokallag spretter opp – alt basert på redsel for reformens påståtte negative virkninger. Men det skal også tilføyes; det er også en helt berettiget misnøye i befolkningen over hvordan Finnmark historisk har vært behandlet av andre utenfor fylket.
Det siste er en faktisk kjensgjerning. Ikke noe fylke har vært mer underlagt statlig styring og kontroll enn Finnmark. Resultatet er at bl.a. historisk viktige fiskerettigheter er ført ut av fylket – takket være ikke-folkevalgte statlige organ sin makt til å vedta reguleringer og regelverk.
Det er også en kjensgjerning at den statlige fylkesmannens skjønn altfor ofte har regulert finnmarkingene sin hverdag stikk motsatt av hva folk og deres folkevalgte i kommunestyrer ønsker.
Et godt eksempel kan være den mistillit staten har til at finnmarkingene gjennom sine folkevalgte ikke kan regulere motorferdselen. Selvsagt kan lokalpolitikere vurdere fagfolks råd om hva som er miljøpolitisk forsvarlig og ta hensyn til det. Men den statlige mistillit har innprentet oss med at “slikt kan ikke dere få bestemme”.
Motorferdsel i Oslofjorden er en selvfølge. Det burde den være i nord også når den foregår vinterstid i regulerte løyper – bestemt av våre folkevalgte.
Alle fylkeskommuner ønsker sterke regioner
Regionreformen er starten på en viktig og etterlengtet snuoperasjon. Nå er det de folkevalgte i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark som får bestemme dette fra 2020. Enkeltpersoners skjønn i den mektige stat skal byttes ut til fordel for folkevalgtes skjønn. Også for SP-folk må da dette være som musikk i deres ører?
Mange av oss håper at dette er bare begynnelsen på mer makt til regionene. Jeg mener stortingsvedtaket om regionreform representerer et paradigmeskifte i vår demokratiske utvikling.
Etter mitt syn behøver ledelsen i alle departement å være lokalisert fysisk i landets hovedstad, nær regjering og storting. Det samme gjelder ledelsen i sentrale statlige institusjoner som er tilknyttet landets øverste myndigheter slik at de kan utøve sin politiske styring i stort best mulig. Alt annet kan i prinsippet desentraliseres ut til regionene og styrke resten av Norge!
Tenk om Senterpartiet hadde blitt med på dette og fulgt sine tidligere venner i sentrumspartiene Venstre og Krf framfor å styrke argumentene til Frp om å nedlegge fylkeskommunen !!
Den største forskjellen før og etter 2020 blir åpenbar merkbar. Med 19 små fylkeskommuner med små og avgrensede oppgaver, var dette 19 svake stemmer Stortinget kunne lukke ørene for når disse fremmet krav.
Vel, her må vi nok unnta to fylkeskommuner; Oslo og Akershus. Politikerne har har direkte inngang til storting, regjering og statlige direktører og påvirker derfor mye sterkere enn de øvrige fylkeskommunene i distriktene.
Med 11 fylkeskommuner som det blir etter 2020, skjer det en merkbar politisk endring: Stemmene fra regionene som består av distrikter langt unna makta, blir sterkere, tydeligere og umulig å dempe.
Det er opplagt at Storting og regjering fra 2020 ikke like lett som før kan overse og overhøre krav som de 11 fylkesting stiller på vegne av innbyggerne.
Jeg håper i det lengste at jeg snart vil kjenne igjen det gamle Senterpartiet som en gang sto på for desentralisering av makt, myndighet og tilhørende arbeidsplasser.
En reversering og demontering av politisk sterkere regioner vil flytte makta tilbake til Oslo, og sentraliseringa fra distriktene til Oslo/Akershus vil skyte ny fart.
Vil virkelig SP dette – eller vil de heller støtte sine sentrumsparti Venstre og KrF og slik styrke regionreformen med nye oppgaver og mer makt?