Dette kunne vært Ella, mitt 8.barnebarn og som fikk navnet sitt i Skedsmo kirke den første søndagen i juni i år.
Dette er Kira.
Født drøye 2 uker etter Ella.
I Odessa i Ukraina.
En vakker og fredens by i et land rikt på store naturressurser som for over 100 år siden havnet under kommunismens åk.
Ukraina har vært utnyttet av Moskva helt siden Lenins og Stalins kommunisme forsøkte å sulte ut store deler av befolkningen først rundt 1920, deretter fra 1932 i det som på ukrainsk kalles “Holodomor” ( bevisst utsulting).
Mellom 2 og 3 millioner ukrainere er de laveste anslag på antall døde som følge av Stalins forsøk på å legge alle gårder under staten, konfiskere maskiner, dyr og såkorn og tvangsflytte ukrainere til Sibir og i andre deler av den sovjetrussiske republikken.
Stalin gjennomførte også forbud mot å lære barn det ukrainske språket og tvang russisk språk på ukrainere for å få mer tilhørighet til kommunismen slik Moskva ønsket det.
Og de modige sjeler som opponerte ble enten slått/voldtatt eller henrettet.
Kommunistenes ledere fram til 1953
I 1944/45 ble også nazistene og deres fascisme drevet ut av området. For ukrainere var det liten praktisk forskjell på fascismen og kommunismen. I begge tilfeller ble de styrt av et parti med en sentralledelse som i praksis var både lovgiver og domstol. Med andre ord var all makt samlet på en hånd uten at innbyggerne kunne få bestemme gjennom frie valg.
Odessa som by som fulgte samme utvikling som Ukraina etter at Berlinmuren rives i november 1989 og Sovjetunionen blir oppløst i desember 1991. Bort fra kommunismen og fascismen inn i det nye årtusen.
Ukraina får sin selvstendighet som suveren stat 24.august 1991.
Men gammelkommunistene holder stand, og får støtte fra Moskva. Og når frie demokratiske valg gir fremgang for liberale demokrater også i tidligere Øst-Europa, styrt fra Moskva, våkner vår tids kopi av Adolf Hitler.
I 2014 angriper Putin Krim-halvøya og deler av det østlige Ukraina.
Også den gang fylt av løgner om at de ikke har soldater på Krim, og når det blir dokumentert; “Dette er kun en spesialoperasjon..”
Hørt den også i år?
Nettopp. Land som ledes av autoritære ledere og som kontrollerer både domstoler og presse, er ikke liberale demokrati slik de fleste europeiske land er. Deres virkelighet bygger på løgner. Og deres folk hjernevaskes.
Den øverste leder blir en despot.
Desputin passer godt som betegnelse på denne farlige mannen i bunkeren i Kreml.
Derfor har han i strid med internasjonale avtaler og folkeretten, gått til et militært angrep på en suveren stat da han 24.februar i år inntok Ukraina militært.
Analytikere skjønte dette allerede i fjor sommer da Russland begynte å strupe gassleveransene og øke prisene. Nå skulle Europas liberale demokrater settes på prøve. For når prisene øker, blir innbyggerne rasende. Og Putin tok sjansen på at deres sinn ville bli rettet mot egne ledere og ikke mot han som har ansvaret.
Hva tenker du? Har Putin lykkes?
Og der nede i hans bunker i Kreml kan han tillate seg å vise hvor umenneskelig et maktmenneske kan oppføre seg.
Han mener han har rett til å jevne landsbyer med jorda, angripe skoler, barnehager og boligblokker med kraftige våpen som er ment å ødelegge og drepe.
For å markere sin styrke, kan Desputin også gå til angrep på religiøse symboler og forsamlingslokaler. 131 kirker er hittil ødelagt.
Men verst av alt: Tusener av sivile liv er hittil gått tapt, derav over 972 barn ifølge nylig bekreftede tall fra FN. Men UNICEF sier at det reelle tallet nok er større..
Barn..
B A R N !!
Som lille Kira.
Hjemme i familiens bolig i Odessa denne aprildagen da en russisk missil treffer blokka de bor i.
Faren Yuri som var ute og handlet mat, løp hjem da han skjønte det var deres blokk som var rammet. I ruinene fant han lille Kira, hennes mor og bestemor. Alle var døde.
Tre generasjoner drept av Hitlers kopi i Moskva.
I morges snakka jeg igjen via Face-Time med lille Ella og hennes mor Ane. Ellas pludring og latter gjør så godt for en bestefar. Det er livsglede x100. Gleden ved å se Ella klare å snu seg over på magen der hun lå på gulvet, til noen måneder senere krype avgårde. Og pludre fornøyd.
I Odessa kan ikke Yuri eller Kiras bestefar oppleve det samme som meg, en bestefar i Norge.
Fordi et umenneske av en politisk leder nede i bunkeren i Moskva har et brennende ønske å utvide sitt “tsar-dømme” – koste hva det koste vil av menneskeliv.
Russland har siden de ble en egen nasjon i 1991 – formelt frigjort fra kommunismens åk i Sovjetunionen – ikke hatt noen grunn til å føle seg truet av naboland. Heller ikke av Ukraina.
Hva kan vi i vesten gjøre som medmennesker og som brukere av Facebook for å få en slutt på Putins ulovlige og uakseptable angrep på et naboland?
Etter å ha sett at det faktisk finnes nordmenn som forsvarer Desputin, lurer jeg selvsagt på hva som foregår i deres hoder.
Hvilket menneskesyn preger deres holdninger?
At noen av dem har liten formell utdannelse er ingen unnskyldning. De skal likevel ha fått ballasten som en god oppdragelse utgjør, og som forklarer forskjell på rett og galt. Og de har tilgang til seriøse medier og kan bli oppdatert når de måtte ønske det.
Er de i tvil om det de leser, ser eller hører er kun fake-news, finnes det en rekke svært seriøse faktasjekk-steder hvor man finner riktig svar.
Jeg blir så skuffet når jeg leser deres tildels hatske utspill mot Ukrainas lovlig valgte president, eller deres krampaktige forsvar av Putin som “den sterke mann”.
La disse tilhengere av autoritære regimer se at Ukraina og Norge står sammen om å forsvare det liberale demokrati, som bygger på menneskeverd og menneskerettigheter og et liv i frihet.
Jeg har brukt mitt liv til å forsvare et menneskesyn som bygger på at livet er ukrenkelig og at mennesket har en egenverdi og skal respekteres som det frie individ det er.
«Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred!» skrev Nordahl Grieg i diktet «Til ungdommen».
Så enkelt, og så vanskelig er det.
Men vi skylder dette for å ære lille Kiras minne, og for at det europeiske folket skal ha frihet til å fjerne slike farlige ledere som en i egne øyne nye Tsar Vladimir.
Derfor sier vi idag: Gratulerer med 31-årsdagen som uavhengig av nasjon !
Og til Putin og Russland kan vi bare kondolere med halvårsdagen for en meningsløs og kostbar krig for land og innbyggere i hele Europa, og med de mest grusomme konsekvenser for det ukrainske folk.
Og mens jeg skriver dette, kommer det melding fra NTB om at Russland har angrepet en jernbanestasjon i Øst-Ukraina og minst 15 mennesker er drept. Putins helvete fortsetter – inntil han sjøl havner der!
Jeg vil avslutte mine tanker med dette musikalske innslaget som viser hvor sterkt kunst og kultur står i kampen mot despoter av alle slag.
Den ukrainske sangeren Andriy Khlyvnyuk valgte å forlate sin turne med gruppa Boom Box i USA for å forsvare Ukraina.
Det verdenskjente bandet Pink Floyd som ga ut sin siste melodi i 2014, gjenoppsto delvis etter at gitaristen David Gilmour hørte Khlyvnuks hymne i februar.
Han reagerte på Putins angrep på Ukraina, og fikk med seg flere av bandmedlemmene på å lage deres bidrag til støtte for det ukrainske folk.
Her kan du høre resultatet av samarbeidet:
Tidligere blogginnlegg med tema tilknyttet Ukrainakrigen:
Vi lever i en tid hvor en raskt minkende andel av befolkningen sjøl husker 2.verdenskrig. De viktige tidsvitnene blir det færre av. Heldigvis har en rekke historie-entusiaster over store deler av landet klart å samle inn intervjuer med de som opplevde krigen, fotografier, gjenstander og større fysiske krigsminner.
Norske styrker representert ved Fenrik Terje Rollem i nikkers til venstre overtar formelt Akershus festning fra Tyskland ved major Nichterlein og hauptmann Hamelnår ,11. mai 1945, 3 dager etter at Tyskland hadde kapitulert.
I disse dager gjennomgår rundt 40 millioner europeere det samme som nordmenn opplevde i perioden 9.april 1940 til 8.mai 1945. Å bli satt under angrep for å fjerne de lovlig valgte myndigheter, er i strid med folkeretten. Sagt med andre ord: Det er forbudt å gå til militært angrep mot andre land. Selv ikke om man kamuflerer det som “spesialoperasjoner” slik den autoritære leder i Kreml, Putin gjør det over den suverene staten Ukraina.
Russisk tanks angriper en boligblokk i Mariupol 11.mars 2022.
Putin militære styrker angriper ikke bare militære styrker på ukrainsk side. Han går bevisst etter skoler, bibliotek, boligblokker, butikker – altså der uskyldige sivile oppholder seg.
Det er så groteskt vi fatter det simpelthen ikke slik umenneskelig råskap.
“Darkest hour” Da Hitler hadde herjet vel et år i Norge, kjente han på sinnet mot i første rekke engelskmenn. England var ledet av statsminister Winston Churchill. Hitler hadde ønsker om å forhandle fram avtaler med han slik han hadde forhandlet med Stalin med Polen som offer. I filmen “Darkest Hour” fra 2017 der Gary Oldman mesterlig spiller rollen som Churchill, ser vi hvordan han som statsleder sliter i sin mørkeste time. Skal han i motsetning til Stalin gi etter for Hitler?
Fordi han velger å slåss for det han tror på og for nasjonen sin og mot denne “gale tyskeren”, provoserer han selvsagt Der Führer. Slik den folkevalgte presidenten Volodymyr Zelensky i Ukraina står opp for sine verdier og nasjonens beste.
Et slikt krigshelvete beskrives kanskje best av kunstnere. De får fram budskapet, kortfattet og sterkt. Slik som forfatteren Inger Hagerup som befant seg i Sverige i 1941. Der fikk hun rapporter fra Sveriges Radio om utviklingen i både Norge og Europa.
Senvåren 1940 hadde Churchill vunnet over en opposisjon i det engelske underhuset som ville ha slutt på krigen og forhandle med Hitler om en fredsavtale. Churchill mente dette var feighet, og nærmest tvang gjennom en enighet om at de nå måtte ta opp kampen mot den farlige tyrannen, Føreren i Berlin.
“Lofot-raidet” Churchill valgte vinteren 1941 å sende en rekke hurtiggående fartøy til Lofoten og Vesterålen for å skape vansker for tyskerne. Og sammen med Martin Linge, som senere ledet Linge-kompaniet, gjorde engelskmennene betydelig innsats mot tyskerne. Men tyskerne slo delvis hardt tilbake i deler av Vesterålen, spesielt på Austvågøy. Lofotraidet – eller Operation Claymore som den ble kalt av de militære i England, skulle få følger for krigen.
Foto fra Lofotenkrigmus.no
Inger Hagerup hørte om tyskerens herjinger og skrev diktet “Aust-Vågøy”. Det ble et av de dikt som huskes best om og fra krigen:
De brente våre gårder. De drepte våre menn. Lå våre hjerter hamre det om og om igjen.
La våre hjerter hugge med harde, vonde slag: De brente våre gårder. De gjorde det i dag.
De brente våre gårder. De drepte våre menn. Bak hver som gikk i døden. Står tusener igjen.
Står tusen andre samlet i steil og naken tross. Å, døde kamerater, De kuer aldri oss.
Slike dikt med omtrent samme innhold lages denne våren i Ukraina, eller av ukrainere som lik Inger Hagerup måtte flykte til et naboland.
De utrolige og heltemodige hendelser rundt Lofotraidet kan leses her. Dette er historiefortellinger på sitt mest interessante, og er ført i pennen av William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum.
Vi håper selvsagt at det ikke skal gå lang tid før vår tids Hitler-klone avslutter sitt virke i den dype bunkeren i Kreml, og at Russland lik Tyskland kan ta et oppgjør med historien.
“Finnmarkskrigen” – store konsekvenser ,men lite kjent.
Men hvor mange nordmenn i dag har kunnskap om og tilgang til vår historie? Finnmark, som ble sterkest rammet av 2.verdenskrig, har i dag få fysiske minner igjen. Over 330 sivile finnmarkinger mistet livet under krigen. Det er nesten 20 % av alle sivile liv som gikk tapt i Norge!!
Da tyske militære ledere i september -44 ga ordre om Operation Nortlicht, startet tilbaketrekninger av alle tyske styrker fra Nord-Finland og Murmansk-fronten. Tyskerne brukte Stalins berømte metode fra Ukraina; brent jords taktikk.
Finlands deltakelse i krigen er verdt noen ord. De hadde tapt i Vinterkrigen mot Russland i 1939-40, prøvde i håp om overlevelse å gå i kompaniskap med Tyskland fra 1940/41. Dette godtok selvsagt ikke Stalin.
Stalin hadde sjøl hadde forhandlet fram en avtale med Hitler i 1939 der Polen ble delt mellom dem. Molotov–Ribbentrop-pakten (også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten), var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig 1.september.
Sammen hærtok Stalin fra øst og Hitler fra vest Polen og delte landet mellom de to diktatorene. I tillegg skulle Sovjetunionen få deler av Finland. Finland aksepterte selvsagt ikke dette, og i november 1939 startet derfor “Vinterkrigen” som kostet rundt 60 000 finske soldater livet.
Det skulle ikke gå lang tid før at begge diktatorene forsto at den andre parten var like løgnaktig i sin fremferd. Hitler ønsket sitt “Lebensraum”, og trengte plass østover. Derfor planla han vinteren -41 å hærta Sovjet i mai 1941. Det ble for kort tid for hæren, men 22.juni slår Nazi-Tyskland til og overrasker den Røde Armé som trodde på ikke-angrepspakten.
Med brutt tillit mellom disse to diktatorene, trakk Stalin Sovjetunionen i retning England og Frankrike og senere USA hvor målet var å bekjempe Hitler gjennom en allianse.
Sovjetunionen gikk derfor til forsvarskrig mot Tyskland i juni 1941. Finland så et håp etter å ha tapt “Vinterkrigen” om å være på lag med Tyskland for å slå Sovjetunionen tilbake fra de områder de tapte under Vinterkrigen, gjennom det Finland kalte “fortsettelseskrigen”.
Stalin presset Finland til å avslutte sin “fortsettelseskrig” på lag med tyskerne, og inngå avtale med Sovjet. Det skjedde i september 1944. Deretter startet Lapplandskrigen hvor Sovjetunionen sammen med de allierte skulle angripe tyskerne fra Øst og jage de vestover. Finland hadde ikke noe valg etter avtalen med Stalin, men dette forkortet nok krigen betydelig.
“Den Røde Armé på vegne av de allierte jager tyskere oktober 1944”
Kirkenes som var den byen som ble utsatt for de mest intense bombeangrep under 2.verdenskrig på linje med Berlin den gang og Mariupol i 2022, ble frigitt av den Røde Armé 18.oktober.
Den Røde armé besto av soldater fra alle sovjetrepublikker inkludert Ukraina i 1944-45. Nesten hver 4.soldat i den Røde armé var fra Ukraina!
Den ukrainske seniorsersjant Fedir Kopaniyets fra Sumy-provinsen ledet sin tropp som de første fra den Røde armé inn i Kirkenes.
5. november sprengte tyske soldater på flukt vestover mot Troms Tana bru som var blitt bygget fra 1941 og var kjørbar våren 1944. Dermed var den eneste fysiske veiforbindelsen mellom Øst-Finnmark og rest-Norge ødelagt.
Symbolet Tana bru
Det var noe symbolsk over Tana bru. Den hadde et halvår tidligere markert at riksvei 1 fra Oslo til Kirkenes var blitt sammenhengende. Og nå lå den sprengt i Tanaelva.
Gamle Tana bru etter tyskernes sprengning 5.november 1944.
Norske veimyndigheter var tilstede kun dager etter sprengningen for å befare skadene. Der så de at de gamle bro-elementene kunne brukes på nytt. De startet planleggingen av å sette opp den gamle brua med nye forsterkninger.
En av de første budsjettsakene Stortinget behandlet etter frigjøringa i mai 1945, var nettopp Tana bru. Og 13.august 1948 sto den ferdig – bygget etter de gamle tegningene. Det var nesten som et mirakel, og som selvsagt hadde sterk symbolsk betydning.
Gamle Tana bru gjorde sin tjeneste i 62 år da en ny og bredere bru ble bygget drøye 100 meter lenger sør. Historie-entusiaster hadde lenge ønsket å beholde Gamle Tana bru som det vei- og krigsminnet det åpenbart var. Andre så også den gratis gang/sykkelsti som kommunesenteret trengte mot bygdene på østsiden.
Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner
I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:
«Hva er et krigsminne? Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.
Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.
Bredt engasjement Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.
En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.
Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»
Historiebevisste ordførere tar vare på krigshistorie
Dette brevet blir tatt godt i mot av politikere og ordførere over hele landet med historiekunnskaper på plass. De starter umiddelbart arbeidet med å registrere store og små krigsminner i eget område.
Unntatt daværende ordfører i Tana. Han legger vekk brevet i stedet for å gjøre det enhver ordførere ville gjort: Spørre de andre politikerne om hva har vi i vår kommune vi ønsker å få registrert som kulturminne.
Hvorfor?
Fordi han hadde lagt sin prestisje i at den nye brua skulle lyssettes slik at den vinterstid ble et vakkert skue. Og da ville den gamle brua “skjemme ut” den nye!!
Det hører med til historien at da kommunestyret behandlet Statens Vegvesen sin reguleringsplan for den nye brua i 2013, vedtok de enstemmig å be om at myndighetene måtte se på muligheten for å bevare Gamle Tana bru.
Dette ble den gang neglisjert av Statens Vegvesen. De viste til at vernemyndighetene i Finnmark – Finnmark fylkeskommune – hadde vurdert kulturminnet, og “gitt muntlig beskjed om at det ikke var nødvendig å ta vare på brua”!!
I Tana var det likevel mange som lenge hadde jobbet for å ta vare på det historiske smykket “Gamle Tana bru”. Det ble derfor bedt om å ta vare på hele eller deler av brua.
Nåtid og historie side ved side. Foto Tana kommune/Frank M.Ingilæ
Vegdirektøren ba derfor om å få vurdert verneverdien.
Norsk Vegmuseum som er Statens Vegvesen sitt fagorgan, vurderte den kulturhistoriske verdien som ikke bare som nasjonalt verdifullt, men også internasjonalt. Rapporten ble lagt fram i august/september 2020.
Tanaordfører Helga Pedersen motsetter seg demokratisk behandling
I Tana kommune nektet ordfører Helga Pedersen politikerne å få behandlet en slik viktig sak!
Tana kommune kunne nå imøtekommet en endring av reguleringsplanen for å kunne ta vare på dette symbolsk sterke minnet om den 2.verdenskrig. Men den største motstanderen av en slik endring var den tidligere ordføreren, Frank Ingilæ.
I 2019 ble han ansatt av sine kolleger i formannskapet som ny leder i den såkalte Utviklingsavdelingen. Til manges forbauselse nektet han å benytte seg av karenstid. Dagen etter at Helga Pedersen var valgt som ny ordfører, startet han som ny administrativ leder av en avdeling han ikke oppfylte de formelle kvalifikasjoner for å lede. Mer om saken om ukulturen i Tana her.
For de som har lurt på hvorfor Finnmark gjennom lang tid har slitt med å lykkes på så mange områder, kan svaret ligge i nettopp mangelen på profesjonalitet og at lederstillinger går til “slekt og venner”.
På frigjøringsdagen 8.mai 2022 kan vi bare fastslå at de fysiske minnene etter den 2.verdenskrig sin brutale handlinger i Finnmark og Nord-Troms i hovedsak er borte. Tana kommune har dessverre vært hjemsøkt av svindlere, også de som svindlet med vår egen historie Historieløse etterkommere av de som kjempet for både livet og de materielle forutsetninger for å kunne bo og virke i denne landsdelen, har sørget for dette.
Den ærverdige Gamle Tana bru ble sprengt for 2.gang av norske statlige myndigheter.
Derfor er det ikke mange av de som besøker Finnmark som får kjennskap til hva som skjedde når autoritære regimer knuser liberale demokrati.
Finnmarkskrigen – nazistenes herjinger får ufattelige konsekvenser.
For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:
• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned • 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt • 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt • 420 forretninger ødelagt • 53 hoteller og gjestgiveri brent ned • 20 kirker og 15 prestegårder brent ned • 150 skoler brent ned • 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt • 140 forsamlingshusødelagt • 60 bygninger for offentlig administrasjon brent • 22 000 telefonstolper sprengt ned • 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt • 11 telegrafverksbygninger ødelagt • 370 store og mellomstore bruer sprengt ned • Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt • 180 fyr og fyrlykter ødelagt • 118 små og store kraftverk ødelagt • 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt • ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag) • 200 fiskebruk ødelagt • nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover • ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark
Den som leser dette og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tana bru har hatt for finnmarkinger.
Under re-åpningen av Tana bru 13.august 1948
Den symbolsk sterke Gamle Tana bru – påminnelsen om frihet og fred
Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne, men også noe langt viktigere i dag:
Et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nest-lengste myke hengebru den gang, og var fortsatt Norges lengste hengebru over elv inntil statlige myndigheter sprengte den for 2.gang i dens historie.
Et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva
Et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua. Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948. I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.
Etsterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet. Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.
Og det er spesielt det siste som i 2022 er viktig å markere. Vi ser nå hvordan en despot i Kreml, Moskva har utviklet en stat hvor statsmaktene er under kontroll av han som president. Han kan derfor lage lover som forbyr journalister og vanlige borgere å kalle det som skjer i Ukraina for “krig”, med en strafferamme på inntil 15 års fengsel! Siden han ble president for 22 år siden, har 25 journalister blitt drept i Russland.
Forskjell på det liberale demokrati og ordinært demokrati?
Det som skiller det liberale demokrati fra “ordinære demokrati” er i hvor stor grad menneskeverd og menneskerettigheter blir tatt vare på for å ivareta individets skjøre frihet.
Både Russland og Hvite-Russland har også demokrati – hvis vi innskrenker det til at voksne velgere har stemmerett. Men vi ser at de to regimer mangler noe vesentlig:
Best kan det måles i hvor stor grad den 4.statsmakt har innsyn i hva som skjer i de øvrige statsmaktene og evt bindinger mellom dem. Er domstolene uavhengig av regjering og storting? Får media overvære rettsprosesser og slik sikre at det ikke skjer justismord. Og ikke minst; er det åpenhet om i hvor stor grad media sjøl er ubundet av de øvrige statsmakter?
Eller er det uproblematisk at en avisredaksjon består av journalister som er tett knyttet til medlemmer av folkevalgte organ eller ansatte i domstolene?
Det er nettopp slike spørsmål som er avgjørende for å sikre at et land som er frigjort også forblir et liberalt demokrati.
Det er kun slik reell frihet kan oppnås for den enkelte innbygger.
Fascisme/kommunisme – eller det liberale demokrati?
Putins krig i Ukraina er derfor en krig Europas liberale demokrati må stanse. Og derfor må Ukraina settes i stand til å forsvare seg mot en slik aggressiv imperalist som Russland.
9.mai skal Russland markere seiersdagen over nazi-Tyskland i 1945. Det feirer de vel vitende om at det var deres egen leder Stalin som muliggjorde starten på en verdenskrig gjennom å undertegne en pakt med Tyskland 23.august 1939.
Og de feirer den vel vitende om at den fascistiske idé som nazismen bygde på, er prikklik den idé som kommunismen og tsarveldet bygger på; Mennesket er et middel for de “kloke ledere” som har rett til å gjøre det de ønsker, fordi de er gitt spesielle naturgitte egenskaper.
For oss som vet at motsatsen til fascisme og kommunisme er de verdier et liberalt demokrati bygger på, er slike frigjøringsmarkeringer , fysiske historiske minner og formidling av kunnskap om dette helt nødvendig for å ikke glemme. Eller som Arnulf Øverland i 1937 skrev i vers 9 i sin sterke dikfortelling “Du må ikke sove”:
Det er nærliggende å stille spørsmålet etter denne reportasjen i NRK forleden. Her går det fram at mange russere, men ikke alle, bosatt i Norge er sterkt kritisk til Putin og Russlands militære angrep på den suverene staten Ukraina. Dette er en handling som er i strid med FN-pakten, som er FNs “grunnlov”. Den bygger på prinsippet om suverenitet og erklærer at alle medlemsland er suverene og likestilte. Ingen land har rett til på å bestemme over et annet land eller gå inn i et annet land med militære styrker uten tillatelse.
Skjer dette likevel, har et land som er angrepet rett etter artikkel 51 i FN-pakten lov til å forsvare seg. De har også lov til å be om våpen (salg eller donasjoner) fra andre land.
Hva så med de russere som likevel tror på russisk stats-TV? Er de dumme, i betydningen lite kunnskapsrike eller mangler de evnen til kritisk tenkning? Eller er det naturlig og forståelig?
Russere , nordmenn, franskmenn eller kinesere osv. vokser opp i land som er preget av deres lange forhistorie. Historien skaper tenkemåter som påvirker. Ikke minst i synet på hva er «staten»; samfunnet som omgir oss.
Dette synet og denne oppfatningen hamres inn i generasjon etter generasjon og blir vår tenkemåte. Gjennom Russlands lange historie er det fra far til sønn blitt innprentet: «Vi må stole på våre kloke ledere».
Russland er sterkt preget av tsar-dømmet fra 1400-tallet fram til 1917, og kommunismens fra 1917 – 1991. Tsaren var etter egen og borgerskapet/kirken innsatt av Gud, og hadde bestemte egenskaper som ga han forutsetninger for å styre.
Ordet tsar kommer fra det latinske ordet caesar. Og nettopp romerrikets Cæsar var et forbilde da fyrsten Ivan 3. rundt 1480 erklærte Moskva som «det 3.Rom» og fikk laget våpenskjoldet vi kjenner igjen den dag i dag; den dobbelthodete ørnen. Den var tidligere brukt i det bysantiske riket, deretter i det tysk-romerske.
Russlands våpenskjold fra Ivan 3.
Med unntak av tsar Peter den store på 1700-tallet, var det ingen andre russiske ledere som hadde tro på det vi i vesten kaller liberale demokrati med en tredeling av makten (lovgivende, utøvende og dømmende).
Ideen var at disse skulle være gjensidig kontrollert slik at ikke makt ble sittende på få hender.
1700-tallets opplysningstid i Europa fremelsket vitenskap, kunnskap og en generell opplyst befolkning.
Det ble dannet flere vitenskapsakademi i Europa, med tilknytning til de mange gamle universitet som hadde fremmet vitenskapelig tenkning i over 600 år allerede for de eldste.
Russland fikk sitt første universitet i 1724, lagt til den nye storbyen som Peter den store fikk bygget og gitt navn til i 1703; St.Petersburg.
Peter 1. ( den store )
Tsar Peter den store ønsket mer vestlig tenkning inn i konservative Moskva, og bestemte derfor at St. Petersburg skulle være hovedstaden.
Bondeopprøret mot Romanov-familien og deres makt i Moskva, endte det med at VladimirLenin og Lev Trotsky tok over i oktoberrevolusjonen i 1917 da tsar Nikolai II abdiserte – svært motvillig.
Deretter ble Sovjet-unionen etablert fra 1922, bygd på kommunismens forestilling om at mennesket er kun et middel for makthaverne, en brikke i kollektivet og har ingen egenverdi i seg sjøl.
Altså stikk i strid med de politiske ideene som opplysningstiden ga Europa og Amerika.
Da Lenin døde få år etter at Sovjetunionen var dannet, overtok Josef Stalin i 1924. Han forsto maktspillet. Stalins styre var preget av samme persondyrkelse som tidligere ble gitt tsarene. Han krevde og gjennomførte en ekstrem maktkonsentrasjon, og hadde lite omtanke for de brutale konsekvenser av hans politikk. Stalin mål var å undertrykke enhver opposisjon gjennom detaljstyring, ydmykelse og vilkårlig terror.
Foto: ChessDailyNews
Stalin døde i 1953.
Deretter valgte kommunistpartiet NikitaKhrusjtsjov som ny førstesekretær. Det betydde i praksis at all makt lå i hans hender. Det førte til konfrontasjoner med daværende statsminister fram til 1958, Bulganin. Khrusjtsjov var mot Stalins tenkning og praksis, og overtok også som statsminister i 1958.
I Øst-Tyskland som tilhørte Sovjetunionens geopolitiske område som resultat av forhandlingene etter 2.verdenskrig, var det en nervøs Walter Ulbricht som begynte å frykte svakhetene i kommunismen. Han ønsket derfor en mur mellom Øst- og Vest-Tyskland med grensegjerder hvor kun nødvendig ferdsel kunne skje.
Ulbricht skrev bl.a. følgende i et brev til Khrusjtsjov:
“De siste års erfaringer har bevist at det ikke er mulig for et sosialistisk land som DDR å utføre fredelig konkurranse med et imperialistisk land som Vest-Tyskland med åpne grenser. “
Muren ble påbegynt i i august 1961 og sto ferdig i 1965 med første del av mur og elektriske gjerder. På slutten av 1970-tallet var den ferdig med sine 155 km sperre mot at innbyggere hjernevaska med kommunisme i øst skulle forville seg og forvirre sin hjerne ved å besøke den liberale verden.
I årene som fulgte etter 1964 valgte kommunistpartiet en rekke førstesekretærer i ulik alder. De fleste var kun der i kort tid før alderdommen avsluttet karrieren.
I mellomtiden foregikk det en utvikling i de mer intellektuelle og liberale kretser i de store byene i Russland. Mikhail Gorbatsjov ble valgt som ny partisekretær i 1985, og han var dristig ved å tenke annerledes og nytt. Han ville ha mer åpenhet (glasnost) og reformer for å endre det som ikke fungerer godt for innbyggerne (perestrojka). Fra 1988 ble han president, men fikk sterk motstand av konservative kommunister som ville beholde alle sine privilegier og en sterk Sovjet-union i en verden hvor vestlige, liberale ideer hadde vind i seilene.
Putins hemmelige ID-kort funnet i Stazi-arkivene
Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990
KGB-offiser Vladimir Putin kom tilbake fra Dresden i Øst-Tyskland med kone og to barn da muren ble revet i 1989, og var dypt fortvilet over oppløsningen av Sovjet-unionen. Hans drøm var fortsatt det store russiske riket som skulle strekke seg fra grensa mot Tyskland i vest til Stillehavet i øst.
Da motstanderne av Gorbatsjov skjønte konsekvensen av «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (reformer/endringer), ga de han husarrest mens de brukte hæren til å fremtvinge et skifte i Kreml.
Vi husker fortsatt da Jeltsin ba generalene snu kanonløpet på tanksene bort fra folket og mot «det hvite hus» der de nye makthaverne gjorde seg klare til å overta.
Putin var smart nok til å forstå at han måtte spille på lag med vinnerne. Han ble forfremmet av Jeltsin, og ble statsminister i aug. 1999. Da Jeltsin gikk av som president 1999, overtok Putin fordi han ble utpekt av Jeltsin.
Putin har senere beholdt makten, bl.a. gjennom valg som ble fikset. Vi husker foto tatt av stemmeurner som allerede var fylte med stemmesedler for Putin før valglokalene ble åpnet. Han ikke sansen for det liberale demokrati. Selv om domstolen er på papiret uavhengig av dumaen og presidenten, er dette fikset i Russland.
Et trekk ved vårt liberale demokrati i vesten er nettopp den 4.statsmakt: pressen. Spør hvilken som helst amerikansk, italiensk eller fransk president, en tysk eller engelsk statsminister; de kan styre sin begeistring for en pågående presse basert på uavhengige journalister som er tvers gjennom profesjonelle i sin søken etter sannhet.
Putin løste dette ved å la alle store fjernsynsstasjoner og tyngre aviser bli statlige. Fram til det militære angrepet på Ukraina, fikk også uavhengige medier trykke både aviser og drive radio og TV-stasjoner – på bestemte vilkår. Journalistene her ble fotfulgt av både GRU og FSB, og deres arbeidsforhold ble vanskelige.
Den russiske nyhetsredaktøren i Pervyj TV (Kanal 1), Marina Ovsjannikova protesterte mot Putins krig i Ukraina ved å holde opp en plakat. Da Novaja Gazeta skulle gjengi dette, måtte de fjerne ordene krig for å ikke risikere 15 års fengsel!
I fjor fikk redaktøren i Novaja Gazeta, Dmitrij Muratov Nobels fredspris sammen med en annen modig journalist fra Filippinene, Maria Ressa. Muratov sa det mange nordmenn forsto godt; Det største ønsket for russiske journalister er å få bli gammel på sin arbeidsplass.
Siden Putin kom til makta, har over 25 russiske mediefolk blitt drept fordi de utgjorde en trussel mot Putins regime. Den samme trusselen henger over advokater og ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner.
Putins regime er basert på løgn. I den anerkjente journalisten Øystein Bogens bok “Russlands hemmelige krig mot Vesten” dokumenterer han hvordan Putin og Kreml har møtt slike anklager ved benektelse, latterliggjøring, innrømmelse, og til slutt harselas med dem som ikke oppdaget rekken av løgner tidligere:
“På Krim i 2014 nektet Russland i det lengste for at landets styrker var involvert i overtakelsen av halvøya. Fire uker senere sto Putin frem og innrømmet at han hadde løyet. «Selvsagt var det våre soldater som sto bak selvforsvarsstyrkene på Krim», fortalte han russiske seere under et direktesendt TV-program 17. april 2014. Innmarsjen av russiske tropper i Øst-Ukraina ble benektet i ett og et halvt år, inntil en pressekonferanse i desember 2015: «Vi har aldri sagt at vi ikke hadde folk der som utførte visse oppdrag, inkludert på det militære området», fortalte Putin.”
Bogen har brukt 310 kilder for denne dokumentasjonen om hvordan det autoritære Russland utgjør en trussel mot liberale demaokrati
Tilsvarende benektet han først å ha påvirket valget i USA i 2016 da hans gode venn Donald Trump ble valgt – og gratulert av Hillary Clinton samme kveld. (Hun hadde over 2 millioner flere stemmer enn han, men valgte – i motsetning til Trump i 2020 med 6 millioner færre stemmer enn Biden – å godta valgresultatet!)
Putins maniske løgner så vi også i vinter. Til tross for at Biden og NATO hevdet å ha etterretningskilder som bekreftet planer om et russisk angrep på Ukraina, benektet Putin dette i en rekke intervju og i fjernsynssendinger hans egne statskanaler fremførte.
Putin hadde ingen planer om å angripe landet. Russland skulle kun gjennomføre en større militærøvelse nær grensa til Ukraina.
Denne løgnen var det som over 80 % av russiske TV-seere fikk servert. Og da Russland angrep Ukraina den 24.februar, fortalte russiske statskanaler at Putin hadde beordret en militær spesialoperasjon i Ukraina. Russere fikk vite at det pågikk et folkemord (!) i Øst-Ukraina, noe som skyldtes en junta i Kyiv bestående av nynazister!
At jøden Zelenskyj var lovlig valgt til president av folket i Ukraina, ble russiske TV-seere spart for. Hvorfor skal de få vite om den egentlig største frykten til Putin; at viruset i Europa som kalles liberale demokrati brer om seg, at menneskerettigheter sikres i slike demokrati og at det foregår frie, og med svært få unntak ikke-manipulerte valg?
Putin vet at demokrati-viruset er en trussel mot han og hans verdensbilde, slik det samme viruset ble en trussel for Hitler, en annen autoritær leder i Europa fra 1933 – 1945.
Er russere som tror på de Putinstyrte statskanalene i Moskva dumme?
Nei. De er som oss. Hører vi kun et budskap som hamres inn over lang tid, tror vi til slutt på det.
Vi så det i England/Storbritannia rett før juni 2016 da Brexit-avstemninga ble avholdt. Det endte med et overraskende flertall for å bryte ut.
Den walisiske journalisten Carole Cadwalladr avslørte hvordan sterke krefter tilknyttet høyreradikale og russiske investorer hadde brukt store beløp på frykt-annonser i Facebook. Disse var i hovedsak rettet mot velgere med lav utdannelse, lav sosial status og bosted ute på landsbygda eller i utsatte bydeler for å få de til å stemme, og deretter velge «LEAVE».
I dette foredraget på TED forteller den erfarne journalisten om opplevelsen. Og det hun forteller bør skremme enhver som tror at det liberale demokratiet er noe som ikke kan mistes.
På ferie i Spania i 2019, traff jeg to trivelige menn fra Wales. Den ene hadde en far som hadde jobbet i kullindustrien, og som sjøl var sjølstendig næringsdrivende som entreprenør. Den andre var journalist. Begge sa de likte den friske Nigel Farrage og IKUP i debatten før BREXIT, og de hadde begge stemt for Brexit. Men etterpå hadde de angret dypt. De ønsket bare å gi London en skikkelig kilevink ved å vise at det var stor motstand mot mye av det EU sto for, men trodde det uansett ville bli et stort flertall mot å forlate EU. Slik kan det gå i populismens tidsalder.
Vi så noe lignende i Finnmark for snart 4 år siden da velgerne her ble lurt til å tro at de kunne gjøre om stortingsvedtaket i 2017 slik at Finnmark skulle fortsette som en minifylkeskommune fra 2020.
I den offentlige debatten ble mange journalister aktører og var støttespillere for en Facenook-gruppe som var mot å bli del av et sterkere Troms og Finnmark. På sosiale medier og i de fleste aviser i Finnmark ble finnmarkinger skremt med frykten for hva en sammenslåing ville føre til:
En stor andel finnmarkinger ble regelrett lurt til til å tro at Tromsø ville få flertall alene i det nye fylkestinget, at de 140 stillingene på fylkeshuset i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø, og at innbyggerne i Troms kom til å ta over naturressursene i Finnmark.
Denne “nøytrale” informasjonen lurte velgere i Finnmark til å tro de kunne bestemme over et stortingsvedtak fra året før
I dag kan vi smile av det hele. Ingen av skremslene ble oppfylt. Naturligvis ikke.
Ser vi på hva dette gjorde med vårt liberale demokrati, er det langt mer bekymringsfullt: I følge internasjonale definisjoner på hva frie valg innebærer, ligger det til grunn at velgerne skal ha kunnskap om konsekvensene. De skal kunne gjøre “opplyste” valg. Hvis ikke det skjer, reduseres tilliten til valgsystemet. Og et valgresultat som ikke oppleves legitimt, svekker vårt liberale demokrati.
Det betyr at valgkampen skal være fri i betydning at alle aktører skal slippe til for å kunne opplyse velgerne. Opplyste velgere er forutsetningen for et liberalt demokrati. Derfor får man aldri 100 % valgdeltakelse der velgerne skal velge mellom flere eller mange ulike alternativ.
Det er både ærlig og forståelig å kunne si: “Beklager, jeg har for liten kunnskap til at jeg skal kunne avgjøre et valg. La de som har satt seg bedre inn i dette ta avgjørelsen.”
Desto viktigere blir det når det skal arrangeres et referendum – en folkeavstemning. Da krever Europarådets Venezia-konvensjon som Norge følger, at slike folkeavstemninger skal oppfylle bestemte krav, som her i pkt 3:
Den såkalte folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 tilfredstilte ikke kravene på flere av punktene.
Den villedet velgerne om konsekvensen av valget: Velgerne ble lurt til å tro at Stortinget kom til å endre vedtaket om de stemte nei. Den hadde en spørsmålsstilling som var tolkbar, upresis og dermed villedende. Den opplyste ikke om verken sak eller voteringstema, men fylkeskommunens ledelse kjørte et fikset opplegg med ensidig informasjon.
Til og med fylkesordføreren reagerte på det i et intervju i Altaposten i mai 2018: – Til en viss grad kan jeg være med på at informasjonen som er gått ut fra fylkeskommunen kunne vært formulert bedre.
Grunnen til at jeg viser til disse to eksemplene fra England og Norge er nettopp for å vise at vårt liberale demokrati er truet innenfra i den vestlige verden. Å spille på folks følelser framfor fornuft og kunnskap, er populistenes enkle virkemiddel.
Vi kan nok innbille oss at vi ville klart å endre russisk tenkemåte og mangel på demokrati i Russland som en quick-fix. Men da må vi i vesten faktisk se på vår egen praksis og hvordan vi klarer å slå ring om våre verdier.
En fri presse er derfor alfa og omega. Profesjonelle journalister som er bevisst etiske problemstillinger er selve fundamentet for et liberalt demokrati. Åpenhet og innsyn i hvordan beslutninger blir til gjør oss tryggere. Og er vi ikke fornøyd, kan vi i neste frie valg gjøre endringer.
Den frie pressen jobber i tillegg globalt. De vet de lever i en verden hvor de fleste innbyggere har store vansker med å sortere på fakta og løgn i det som sendes ut. Folk flest føler de er kunnskapsrik når de finner en YouTube-video med noe som bekrefter deres mening.
Derfor har pressen etablert sine egne faktasjekk-organ.
I Norge er faktisk.no den mest kjente. De er medlem av IFCN som er et verdensomspennende nettverk av profesjonelle faktasjekkere. IFCN har over mange år presset de store digitale plattformer som bl.a. Google og Facebook til å delta mer bevisst i å skille fakta fra løgn.
Dette er helt grunnleggende i vårt liberale demokrati. Men hva er egentlig demokrati, og hvilke land har slikt styresett?
Demokrati (“folkestyre”) oppleves og er ganske forskjellig fra land til land
Det engelske tidsskriftet Economist har utviklet en demokrati-indeks. Ved å sjekke ut hvor de enkelte land står på en rekke kriterier som viser graden av demokrati, har de laget 4 hovedkategorier av demokrati; fullt demokrati, demokrati med mangler, hybriddemokrati og autoritære demokrati.
De liberale demokrati som kommer best ut, er på dette kartet i mørk grønn farge:
De nordiske land, en rekke EU-land , Australia, New Zealand og Canada ligger i toppen med mer enn 8 poeng.
Den våkne leser ser at Ukraina tilhører “hybdridene”. Den lange perioden med kommunistisk styre av landet førte til korrupsjon og mindre rettssikkerhet. Også menneskerettighetene i den østlige delen har vært angrepet. Likevel har to av partiene som utgjør flertallet i det ukrainske parlamentet, Sluga Narodu (“Folkets tjener”) og “Golos” bestemt seg for å rydde opp for å få et demokrati med legitimitet.
Begge disse partiene er tilknyttet ALDE, den europeiske organisasjonen for liberale og demokratiske parti med medlemspartier fra 43 land.
Norden er godt representert med følgende parti i disse land: Sverige: Liberalerna og Centerpartiet Danmark: Radikale Venstre, Venstre Finland: Keskusta (Senterpartiet), Svenska Folkpartiet Island: VIÐREISN Norge: Venstre
Også Russland har to partier i denne organisasjonen hvor Yabloko er mest kjent, bl.a. fordi Putin-kritikeren Alexander Navalnyj var med å grunnlegge det i Boris Jeltsin sin presidentperiode på 90-tallet.
Selv om det ser mørkt ut i Russland for tiden må jeg legge linker til to av de flere uavhengige medier som fortsatt opererer der og sprer kunnskap og fakta.
Den ene er Moscow Times, modig og uavhengig. Den andre er faktisk et resultat av langvarig norsk-russisk samarbeid; Barents Observer, produsert av The Independent Barents Observer AS.
Det hører med til historien at dette viktige nyhetsorganet ble sterkt motarbeidet av nord-norske fylkespolitikere – fordi de gjorde sin journalistiske jobb. Politikerne fra flertallet i disse fylkeskommuner mente at de ikke skulle sette et kritisk søkelys på Putins vakt.
All ære til journalist og redaktør Thomas Nilsen som ikke bøyde av, viste journalistisk integritet og avsluttet sin virksomhet i det “Finnmark-Moskva”-styrte organet. Han gikk av og etablerte dagens redaktørstyrte nyhetsmedium.
En annen journalist med samme ryggrad og integritet, Bjarne Kristoffer Bore i Vårt Land skrev for knappe 2 uker denne kommentaren som kanskje vil få deg til å se på vårt liberale demokrati (spesielt i nord) med nye øyne.
Avslutning:
Jeg har nå forsøkt å forklare hvorfor russiske TV-seere vet lite om krigen i Ukraina. Det hele handler om mangelen på det liberale demokrati og den “4.statsmakt”, pressen – som vi i Norge tar som en selvfølge. Autoritære regimer – enten de bygger på kommunisme eller fascisme har på noen områder motstridende syn på samfunnet. Men det som binder dem sammen er troen på at makt skal sitte på få hender, at åpenhet er en trussel og at menneskerettigheter må vike for Systemet.
Også i Norge er vårt liberale demokrati under press ved at valg manipuleres av offentlige myndigheter, slik det skjedde i Finnmark i mai 2018.
Kampen om Ukrainas selvstendighet som land handler om kampen for det liberale demokrati – i både Europa og den øvrige verden. Det handler grovt sett om flere enn 37 % av klodens innbyggere skal leve i under autoritære regimer i fortsettelsen.
For dere som søker mer kunnskap om vår tids viktigste tema ved siden av ødeleggelse av natur og global oppvarming, og som ikker er mørkeredd, vil jeg anbefale denne boka skrevet av historikeren og den Pulitzer-prisvinnende forfatteren Anne Applebaum.
Hun beskriver hvordan liberale demokrati er under press mens autoritarisme og nasjonalisme vinner fram. Samtidig viser hun at det finnes en vei som leder tilbake til de verdier vi står i fare for å miste.
Og derfor til deg og våre meningsfeller: Liberale demokrater i alle land: Forén dere!
