Det er mange minner knyttet til desember, alt fra de såre og triste til de gode og glade.

Den 15.desember 2013 tar en hel verden farvel med Madiba – Nelson Mandela.

I desember 1986 var jeg fylkespolitiker i Finnmark, og det som skjedde den måneden ga meg mye å tenke på om menneskers mot og hvordan sterke krefter påvirker positivt og negativt.

Fylkestinget hadde året før gjort et viktig vedtak etter forslag fra Aps fylkestingsgruppe om å støtte kampen for å fjerne apartheid i Sør-Afrika.

Dette skjedde etter at det hvite mindretallsregimet 12.juni 1985 erklærte full unntakstilstand. At det skjedde på min bursdag rørte meg nok enda sterkere. 24 millioner mennesker var direkte og negativt berørt av regimets overgrep.

Uttalelsen i fylkestinget var av mer generell karakter, men tydelig på at en samlet internasjonal opptreden var veien å gå. Det beste virkemiddelet ville være en internasjonal boikott.

Slik kunne man presse store multinasjonale selskap til å redusere aktiviteten og trekke seg ut slik at det hvite mindretallsregimet ble tvunget til å fjerne raseskillepolitikken.

Skal handling følge ord?

Fylkestingets vedtak fikk stor oppmerksomhet, og flere fylkeskommuner og kommuner fulgte opp med tilsvarende vedtak. Før og under fylkestingets samling i desember 1986, fikk Finnmark Venstre og jeg flere innspill om at fylkestinget burde bli mer konkret på vår støtte til boikottlinja.

Jeg fremmet derfor et forslag under saken om budsjett som i praksis ville innebære at fylkeskommunen ikke skulle kjøpe drivstoff- og fyringsolje fra Norske Shell.

Jeg spurte Aps gruppeleder Kåre Rønbech om deres gruppe kunne slutte seg til dette. Han var helt klar på at det kunne de og begrunnet det med at en politisk støtteerklæring uten noe innhold var uten verdi.

Han holdt forøvrig meget gode innlegg om hvordan apartheidregimet fungerte rasistisk og menneskefiendtlig.Høyre og Frp var meget skeptisk til forslaget, og begrunnet det også denne gangen med at fylkestinget ikke skulle drive med “utenrikspolitikk”.

Mitt forslag fikk et stort flertall, og vakte selvsagt interesse også i media. NRK kjørte meldingen i sine Dagsnyttsendinger. Det ingen av oss visste da, men burde forutsett var at mektige menn med makt begynte å røre på seg.

Drama i kulissene

Jeg la etter hvert merke til at sentrale Ap-politikere ofte ble hentet ut i telefon utover den samme ettermiddagen, og det ble hvisket i krokene om at selveste LO hadde reagert og bedt Ap omgjøre vedtaket.

Hvorfor det?

Jeg forsto brått hvilke mektige krefter mitt lille forslag hadde utfordret.På den tiden foregikk det nemlig et samarbeid mellom Finnmark AP, LO og Shell. LO hadde noen år tidligere etablert FAFO, Fagbevegelsens Forskningssenter med bl.a. Gudmund Hernes som leder og Terje Rød Larsen som en av forskerne.

FAFO hadde nok et ærlig og vel ment engasjement for å avhjelpe den gryende krisen på finnmarkskysten. En sterk reduksjon av lodda og deretter torsk i Barentshavet sammen med en økende selinvasjon sendte fiskemottak og produksjonsbedrifter til skifteretten, og de ansatte ble parkert på arbeidsledighetstrygd.

Hele Finnmark trengte nye arbeidsplasser og voila; der sto Shell med penger som FAFO trengte for å utvikle den såkalte Swanson-metoden. Denne gikk ut på at man ved hjelp av surimi – fiskefarse kunne utvikle nye matprodukter. I USA så Swanson for seg at amerikanerne ville elske hamburgere  – laget av fiskefarse.

Finnmark skulle få nesten 1000 nye arbeidsplasser

Daværende fylkesordfører Helmer Mikkelsen kunne i 1985 stolt fortelle fylkestinget at det nå ville komme 850 – 1000 nye arbeidsplasser på kysten, skapet av et selskap som heter FIDECO.

Og vi vanlige fylkespolitikere syntes dette hørtes for godt ut til å være sant. Vi fikk senere bekreftet at det ofte er slik: Når det er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant.

Det  Ap og LO sentralt på Youngstorget ikke regnet med var at Ap satt med politikere som i sin grunnholdning sto på de svakes side, nasjonalt og internasjonalt. Kåre Rønbech fra Hammerfest var en slik helstøpt politiker. Derfor var det helt naturlig for han å mene at en boikott av Shell ville være riktig.

Ingen av oss ønsket å ødelegge for de ansatte på de mange Shellstasjoner i Finnmark, men vi håpet at dette kunne være med å raskt presse Norske Shell og deretter Shell International som multinasjonalt selskap til å trekke seg ut av Sør-Afrika. Det kunne være en viktig seier i kampen mot det fryktede apartheid-regimet.

Helvete bryter løs – i Norge

Men etter vedtaket i fylkestinget denne desemberdagen brøt helvetet løs. Ikke i Sør-Afrika – der pågikk det hver dag.

I Norge trommet en rasende LO-leder Thor Halvorsen sine støttespillere sammen mot vedtaket: Dette ville ødelegge for Finnmark. Shell var LOs venn, og FAFO og Fideco var avhengig av støtten LO og Shell ga. Og indirekte var Ap helt avhengig av den økonomiske støtten LO ga på vegne av alle sine medlemmer (også de over 50 % som ikke stemte Ap).

Finnmark Ap ble utsatt for et meget sterk press for å gjøre om vedtaket. Og det endte slik. I et ekstraordinært fylkesutvalgetsmøte i Vadsø senere samme måned la flertallet fylkestingets vedtak på is.

Det var kun den meget engasjerte og rakryggede Kari Meløy fra SV som holdt stand og argumenterte sterkt for å stå fast ved det. Men too late: Multinasjonale Shell i kompaniskap med LO i Norge vant. Dessverre.

Det hører med til historien at i februar 1990 ble Nelsom Mandela satt fri.

I 1992 ble store mengder “Fideco-produkter” kjørt på avfallstippen i Honningsvåg, og 80 mill kr i offentlig og privat kapital var kastet ut av vinduet. Det ble ingen arbeidsplasser ut av LO og Shells mirakelkur.

En av de som imidlertid tjente noe på dette eventyret var Terje Rød-Larsen i FAFO. Han hadde kjøpt aksjer i et teknologiselskap til 40 000 og fikk solgt dem for 640 000. Da bl.a. dette ble kjent etter at Jagland utnevnte han til statsråd i 1996, måtte han gå av.

Nelson Mandela gikk derimot på – som president i Sør-Afrika i 1994, året etter han sammen med de Klerk mottok Nobels fredspris.

Hva er lærdommen?

Hva lærte jeg av det som skjedde? Jo, f.eks

– At det i alle viktige saker som angår menneskeverdet er sterke motstridende interesser
– At mennesker må velge hvilke verdier som er viktigst å stå opp for
– At mennesket må ha MOT til å stå opp for disse
– At det samfunn som krymper sine mennesker vil erfare at med små mennesker kan intet stort utrettes
– At ingen blir store av å gjøre andre små

Derfor forblir Nelson Mandela mitt store forbilde – slik han ble det da jeg på folkehøgskole i 1972 fikk vite om hans skjebne. Det et sterkt å velge å sitte i fengsel fordi han ikke ville kjøpslå med det hvite mindretallsregimet om å akseptere deres krav for løslatelse – at han ubetinget skulle godta regimets “legitimitet”. Men jeg synes det er enda sterkere å slippe ut etter 27 år og ikke sverge hevn – men forsoning. Og vise det i praksis!!

I 1988 så jeg filmen “Cry Freedom”(Et rop om frihet). Den var regissert av Richard Attenborough, og handlet om aktivisten Steve Biko i ANC. Biko ble glimrende spilt av Denzel Washington. Filmen handler om en hvit redaktørs mistro til Biko, inntil han blir med han og ser hvordan apartheid faktisk virker. Det er en film som virkelig berører deg.

Jeg husker spesielt hvor vakker “Nkosi sikelele iafrika” er. Den er senere blitt nasjonalsangen til Sør-Afrika, og er i mine ører en av verdens vakreste nasjonalsanger.. Må innrømme at hver gang jeg hører den, blir jeg berørt.

Derfor avslutter jeg dette tilbakeblikket på noen gode og dårlige “desembere” gjennom livet, hentet fra filmen “Cry freedom”. (se linken nederst).

Legg merke til rulletekstene som i kronologisk rekkefølge viser dato,navnet og dødsårsak (iflg. myndighetene) og vit at dette var mennesker med like stor rett til et meningsfylt og verdig liv som du og jeg ønsker oss – og har.

Hver linje omhandler et menneske som ble fratatt livet fordi myndighetene anså de som mindreverdige.

Du må tåle å se hver linje og du må våge å bli konfrontert med dine følelser der og da.

To fedre – to barn – to skjebner samme dag

Når rulleteksten kommer til 1977, er det et år som treffer meg dypt i sjela. Den 20. desember dette året ble jeg far til gode,blide Kjersti, mitt første av 5 flotte barn.

Samme dag som hun ankommer verden mens gledestårene strømmer på for hennes unge far på 23 år, dør en ung fange, Mzukisi Nobhadula  av uforklarlige grunner i et sørafrikansk fengsel mens hans far feller de mest fortvilte tårer.

Sønnen som han elsket over alt på jord, hadde gjort “den fryktelige ugjerning” å delta i demonstrasjoner hvor svart ungdom krevde lik rett til skolegang og utdannelse som de hvite hadde i Sør-Afrika.

En far og en mor mistet sitt barn de elsket – og drømte om skulle lykkes i livet. Han døde kun fordi han hadde en hudfarge som ikke var verdig nok for de daværende myndigheter. Dette skjer altså i samme verden – samme dag:
I Norge, en fars gledestårer over å å bli pappa.
I Sør-Afrika: en annen og utrøstelig fars tårer over å miste sitt kjære barn.

Madiba – Nelson Mandela traff hjertet mitt i 1972. Han skal forbli der til mitt hjerte en gang stopper. Men inntil da kommer jeg til å fortsatt være engasjert – og tydelig på å forsvare enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter.
Alltid.
Uansett.