Fra og med  Samefolkets dag 6.februar 2023 starter demokratiseringen av Sametinget. Fra 2026 vil det representere oss alle i Nord-Norge?


Samefolkets dag feires 6.februar hvert år.
I 1993 ble denne dagen feiret for første gang.

Datoen er ikke tilfeldig.
6.februar i 1917 ble det første samiske landsmøtet for samer i Sverige, Norge og Finland avholdt i metodistkirken i Trondheim.

Retten til sitt eget språk og sin egen kultur var kampsaker på den tiden. Det skulle ta flere generasjoner før denne retten ble lovfestet i Norge.

Også retten til å organisere seg for å arbeide for sine politiske rettigheter var vesentlig.

Den ble særlig aktualisert da regjeringen på begynnelsen av 1970-tallet la fram planer om å demme ned den samiske bygda Masi for å kunne produsere nok elektrisk kraft i Finnmark.

Som en følge av denne meget betente striden, ble det protestert kraftig også mot de reduserte planene om en mindre utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget høsten 1979 og i januar 1981. Sjøl deltok jeg i Stilla de kalde januardagene i 1981 og ble belønnet med en saftig bot som tilsvarer drøye 30 000 kroner i dagens kroneverdi.

En gruppe på 13 samiske kvinner sammen med en 5 år gammel jente ba i begynnelsen av februar 1981 om å få møte den da ferske statsministeren Gro Harlem Brundtland. De ville som mødre og ansvarlige for oppdragelsen av deres barn og bekymret for deres fremtid, møte en likesinnet.


Etter møtet hvor også kommunalminister Harriet Andreassen deltok, valgte de å bli sittende på statsministerens kontor etter et møte med henne 6.februar 1981. Statsministeren avslo politiets tilbud om hjelp til å fjerne kvinnene. Etter 19 timer avsluttet de aksjonen som fikk stor oppmerksomhet også i internasjonale medier.

Foran Stortinget var det satt opp lavvo der flere unge og eldre samer hadde startet sultestreik. For Brundtland som var utdannet lege, var dette en ytterst vanskelig situasjon.

Regjeringa valgte derfor å vinne viktig tid ved å sett ned et eget «Samerettsutvalg». Utvalgets arbeid førte både til en egen språklov og en egen samelov som både skulle sikre politisk innflytelse gjennom et eget politisk organ – Sametinget, og som skulle sikre samisk språk og retten til å bruke det.

Sametinget ble valgt for første gang i 1989.
Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.

Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd som ble etablert i 1964. Det besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.

Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav i Karasjok 9.oktober 1989.
Ole Henrik Magga ble valgt som den første sametingspresidenten. Han ble etterfulgt av bl.a. Sven-Roald Nystø (t.v.) og Aili Keskitalo (se foto under)



De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen formell avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan eget budsjett brukes. Sametinget har i hovedsak utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser – for å ikke ha politisk makt! Partiene NSR, Ap og Sp har vært tre sider av samme sak.

Et interessant politisk poeng med veien fra okkupasjonen av statsministerens kontor er dette bildet:

Her sitter 5 år gamle Elle Kristina Saba (Elle er det samiske navnet for Ellen) og tegner. Mulig hun tegner en bygning som ligner på Stortinget. Skissen til nytt sametingsbygg?

Elle engasjerte seg i 20-årsalderen som politisk aktiv, først gjennom NSR.
Hun har vært (og er) kommunestyrerepresentant i Tana kommune og fylkestingsrepresentant i Troms og Finnmark (for Høyre) og har også vært sametingsrepresentant. Hun har vært en tydelig og sterk forsvarer av samisk språk og kultur, og av alle innbyggernes rett – uansett etnisitet – til å bruke naturen til høsting og opplevelser.

I 2015 besøkte hun Stortinget som sametingsrepresentant, noe som må betraktes som en historisk reise for en samiskspråklig politiker.

«Har ikke Sametinget makt, sier du?»

Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.

Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker uten fagkompetanse kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.

For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren og i fylkeskommunens meget store administrasjon.

Slik overlever kommunene Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en meget stor offentlig administrasjon. Et slags NAV2 – men hvor lønna er 50 % høyere enn hva NAV-brukere mottar.

Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.

«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»

Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.

I den første vedtatte Sameloven leste vi om kriteriene:
«Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall»

Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet.  Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?

Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.

Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?

Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samiske, kvenske, finske og russiske slekter. Min far er av danske, svenske og norske slekter.  Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same  – og ikke minst; hvor viktig er det for meg?



Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.

Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.
 
Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.

Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk sterkt kompromiss av alle.
Og derfor finner jeg det ikke rettferdig at jeg skal kunne stemme både på Sametinget og fylkestinget, mens en rekke folk her nord ikke har de to samme stemmer og dermed har mindre innflytelse. Det kan ikke forsvares ut fra prinsipielle betraktninger om like muligheter til å påvirke sin samtid og fremtid.

Derfor må jeg og svært mange stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål:
– Vil dere tillate at vi med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om vi ikke oppfatter oss sjøl som kun same, men også som same?

Mitt håp er at flest mulig nå registrerer seg i samemanntallet.
Ja visst føler du deg som same også, slik du føler deg som den du er – her og nå. Så lenge du kjenner på tilknytningen til folket på Nordkalotten, må du ha rett til være med og bestemme over vår felles tid nå – og fremtiden som kommer.

Mitt politisk engasjerte og fortsatt meget sympatiske søskenbarn Anita Persdatter Ravna videreførte før jul en debatt om hvem som kan stå i samemanntallet, initiert av Ellinor Jåmas varsko i 2017.

Begge har åpenbart gode poeng – dersom samemanntallet er ment å bli et rent etnisk manntall. Historien bør ha lært oss at slike oversikter basert på etnisitet kan misbrukes gitt ett land kommer under kommunistisk eller fascistisk kontroll.

Babyer som kommer til verden i dag er ikke «genetisk rene» samer, kvener eller nordmenn. De er en miks av sine forfedres og formødres følelser og handlinger.

Jo flere som melder seg inn av dere som kjenner på tiknytninga her i nord, jo sterkere legitimitet får Sametinget. Og kanskje kan Sametinget etter kommende sametingsvalg i 2025 bli et langt mer representativt organ også for befolkningen i hele Nord?

Fylkestinget ble aldri en slik maktfaktor, dessverre. Det er bare å se resultatene etter 1976 da det første folkevalgte fylkesting var på plass. Finnmark hadde den gang drøye 79 000 innbyggere. I dag er det knappe 73 000.
Vi skulle i år vært 107 000 innbyggere her om vi fulgte samme veksten som folketallet i Norge!

Derfor må vi tenke helt nytt – uten å ødelegge lovverket som sikrer det samiske språket og den særegne kulturen.

Velkommen til et sameting med økt politisk legitimitet fra 2025!

Eller alternativt et felles Nord-Norge  hvor et folkevalgt Hålogating representerer hele befolkningen i nord.

Må jeg strykes av samemanntallet fordi jeg ikke er samisk nok?


Jeg er ikke ulik de fleste som bor nordpå. Vi er blitt til fordi våre formødre og forfedre fant hverandre – ofte på tvers av geografiske grenser, etnisitet, tradisjoner, økonomisk, sosial og politisk bakgrunn.

Alt dette gjør debatten flere hundre år senere om Sametingets berettigelse interessant, men også eksplosiv.

Jeg tenker at denne debatten handler om to noe ulike forhold;
– Hvilken nytte har noen av et Sameting ?
– Hvorfor blir følelsene så sterke – uavhengig av om man er for eller mot et slikt organ?

Jeg tar dette i tur og orden:

Sametinget ble valgt for første gang i 1989. Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.

De tre første sametingspresidentene Sven-Roald NystøAili Keskitalo og Ole Henrik Magga.


NSR (Norske Samers Riksforbund) var den klart største og viktigste . Jeg var medlem der helt fram til 1989 da NSR valgte å bli et «politisk parti» – i betydningen å stille liste til Sametingsvalget. Som medlem i annet parti kunne jeg ikke være medlem av to konkurrerende lister.

Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd. Det ble etablert i 1964, besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.

Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav 9.10. 1989.

De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan budsjettet brukes. Sametinget har utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser. Med tanke på at de ellers er uten makt, lønnes de godt for å administrere budsjettet til sitt eget beste.

«Har ikke Sametinget makt, sier du?»

Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.

Sametingets administrasjon er fagmyndighet innen en rekke fagfelt. Den øverste leder er sametingsråd – utpekt av flertallet. Altså en politisk leder som ikke er valgt av velgerne, og som styrer et fagområde vedkommende ikke er utdannet i/ansatt for.

Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.



For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren. Slik overlever Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en stor offentlig administrasjon.

Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.

«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»

Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.

I den første vedtatte Sameloven het det:
«Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført
i Sametingets valgmanntall»

Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet.  Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?

Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nordkalotten



Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?

Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samisk, finsk og russisk avstamning. Min far er av dansk, svensk og norsk avstamning.  Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same  – og ikke minst; hvor viktig er det for meg?

Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.

Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.
 
Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.

Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk kompromiss av alle. Som ektefødt finnmarking følger det meg til graven. Og mine etterkommere kan føre det videre.

Derfor må jeg stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål:
– Vil dere tillate at jeg med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om jeg ikke oppfatter meg sjøl som kun same?



Fylkespolitikernes utbetalinger til seg sjøl er et hån mot fylkets minstepensjonister

167 125 kroner som årslønn? Ja, det er hva en minstepensjonist får utbetalt i året. Kan man leve av det ?
I Troms og Finnmark er det rundt 10 000 minstepensjonister.
Og over 45 fylkespolitikere som har minst samme beløp som ekstra inntekt på toppen av sin ordinære lønn, 3-4 ganger minstepensjonen.

Det oppleves nok provoserende for minstepensjonistene og andre å se hva flertallet i fylkestinget har gitt seg sjøl av økonomiske goder – på bekostning av bl.a. skoletilbud til ungdommen.

Akkurat som på Stortinget og i Sametinget vedtar de 57 fylkestingsmedlemmene sin egen «lønn», og andre goder.
Og flertallet (Sp, Ap og SV) kan vedta akkurat hva de vil siden de har rent flertall.

Og det har de gjort.
Lønn for folkevalgte kalles «godtgjørelser», og er likhet med honorarer regnet som skattepliktig inntekt. Denne inntekten skal «gjøre godt» for at man bruker sin fritid på viktig arbeid i et demokrati.

Men er det ingen grenser for slikt?

Jeg ba om oversikten fra fylkeskommunen for hvor mye som er utbetalt og fikk den etter lang tids venting.
Og jeg trodde knapt mine egne øyne.

Før de to geografiske fylkene Troms og Finnmark begynte å virke som egen politisk og administrativ region 1.1.2020, hadde en fellesnemnd på 36 politikere bestemt seg for hvordan denne nye regionen skulle fungere best mulig.

Det var svært viktig å skape gode kompetansemiljø fra Harstad i sørvest til Kirkenes i nordøst. Fylkeskommunen er jo til for innbyggerne, ikke for seg sjøl og politikerne.

Også grunnlaget for å kunne drive politisk arbeid ble drøftet.

Fellesnemnda som besto av 19 politikere fra hver av de tidligere fylkeskommuner og med et flertall fra Ap, SV og Sp, ga tidlig beskjed om at politikerne fortjente solide «godtgjørelser». Og de startet med seg selv:



De avholdt tilsammen 5 møter i fellesnemnda med tilhørende møter i de ulike gruppene i nemnda i 2019, noe som tilførte de 38 politikerne til sammen over 14,9 mill kr i «lønn» og dekning av møteutgifter, iflg denne oversikten t fra fylkeskommunen:



Fellesnemnda laget også en egen forskrift for et eget «godtgjøringsreglement» for fylkespolitikerne.

I den vedtatte forskriften heter det:

«Forskriften har som formål å sikre den som har et fylkeskommunalt tillitsverv kompensasjon for sin arbeidsinnsats som ombud, erstatte tap i arbeidsinntekt, samt dekke utgifter forbundet med tillitsvervet, slik det er bestemt i kommuneloven § 8-3, 8-4 og 8-5.» 

Og det var ikke småtterier politikerne skulle få for å bruke av sin fritid for å gjøre tjenestene i Troms og Finnmark bedre for innbyggerne, og gjøre vår del av landet attraktiv for tilflytting og økt næringsvirksomhet.

Jeg må tilføye: Selvsagt skal ikke politikere tape penger på å være folkevalgt. De fortjener faktisk også «noen kroner» på toppen dersom de utretter politisk arbeid til nytte for folk.

Det er noe helt annet om de saboterer og ødelegger muligheten for «Norges viktigste region».

Her er et lite utvalg av godbitene fra reglementet:

– Fylkesordfører får 95 % av den årlige godtgjørelsen til en stortingsrepresentant. Det betyr kr 938 600 pr år ( 78 200 hver måned).

– Fylkesvaraordfører får 60 % av fylkesordførerens godtgjørelse, altså kr 610 000 kr ( 51 000 hver måned)

– Hver fylkestingsmedlem får som «grunnlønn» 17,5 % av det fylkesordføreren får, dvs. 164 150 kr. ( 13 680 hver måned).

– Varamedlem som møter får 4690 kr pr møtedag samt 3743 i tapt arbeidsinntekt.


Alle politikere som tjener mer enn 50 % av fylkesordføreren får dessuten beholde sin lønn ut mars måned året etter avsluttet fylkestingsperiode, dvs. 6 måneder etterlønn!

Alle politikere som tjener minst 33 % av fylkesordførerens «lønn», får anledning til å tjene opp viktige pensjonspoeng.

Slik unngår de å havne som minstepensjonister etter fylte 67 år.

Med unntak av fylkesrådene, fylkesvaraordfører, fylkesordfører og andre som er frikjøpt helt eller delvis fra sin ordinære jobb for å utøve vervet og har kun denne inntekten, er resten i prinsippet fritidspolitikere.

De utøver sitt verv i den felles dugnaden det er å sørge for at lokal- og regionaldemokrati fungerer. Vi er over 10 000 av dette slaget i Norge.

Få har det imidlertid så fett som fylkespolitikere i Troms og Finnmark fylkesting. Sametinget er kanskje de eneste som kan stille opp i den konkurransen?

Hovedparten av fylkespolitikerne i Troms og Finnmark er ansatt i det offentlige. Der har de en fast, forutsigbar og ofte solid lønn og rett til å få lønnet permisjon for å delta i møter. De taper altså ikke inntekt når de deltar i møter.

I tillegg mottar de altså store summer for under 30 møtedager hvert år. De fleste befant seg i sin egen stue bak en skjerm de siste to åra – ikke i demokratiets katedral; fylkestingssalen.

De får altså disse pengene i tillegg til vanlig månedlig lønnsutbetaling fra sin arbeidsgiver, eller utover det deres næringsvirksomhet taper på at de møter.

Tilsammen brukte fylkespolitikerne i 2021 22,2 mill kr på å belønne seg sjøl. Av disse gikk over 17,3 mill kr til flertallsposisjonen:

Her er oversikten over utbetalinger til de som utgjør dagens flertallsposisjon og som hittil har sørget for mer penger til seg sjøl hvert år enn hva en minstepensjonist får:

Her er fylkespolitikerne som tilhører flertallet og som har
større årlig utbetaling enn en minstepensjonist

Dette er de samme som vil splitte Troms og Finnmark og øke mottakere av disse pengene fra dagens 57 fylkespolitikere til 72 ved en splittelse.
Dermed vil den årlige «lønnsutbetalingen» øke til 28 mill kr.

I klartekst: Det skal brukes 112 mill kr i lønn til fylkespolitikerne den neste fylkestingsperioden på 4 år – dersom Troms og Finnmark blir splittet.

Det er altså 24 mill kr mer i lønnsutbetalinger enn det vi slipper unna med i denne perioden med 57 fylkespolitikere.

( 24 mill kr dekker forøvrig det meste av hva Troms og Finnmark mangler i år for å gi ungdommen forsvarlige utdanningstilbud og sikre gode og rimelige båt- og bussruter i fylket).

De som tror at flertallets magemål stoppet i det jeg hittil har beskrevet, bør ikke lese videre.

Etter at fylkespolitikerne «glemte» å følge den strenge Inndelingsloven, og ikke har saksbehandlet noen søknad om deling ennå, måtte det innkalles til et ekstraordinært fylkesting 25.februar i år.

Til det fylkestinget har fylkesordføreren laget et fiifig forslag for hvordan flere av fylkespolitikere kan tjene enda mer i 2022 og 2023.

Det skal nå lages tre utvalg med 11 medlemmer hver i to av dem, og som samlet utgjør et 3.utvalg, altså med plass til 22 fylkespolitikere. De skal ha 10 møter framover og mottar naturligvis inntekt for å delta i disse møtene.
Forslaget til reglement er vagt og gir kun et formelt grunnlag for å belønne partifeller.

Deres oppgave er å behandle forslag fra fylkesrådet på hvordan splittelsen av Troms og Finnmark skal foregå.
De har ikke avgjørelsesmyndighet. De skal kun levere forslaget fra fylkesrådet til fylkestinget for behandling!

De kan ha meninger, men kan ikke foreslå alternativer. Det vil i så fall innebære at flertallet hadde mistillit til fylkesrådet.

Helt likt det har vært i dagens 5 komiteer – og som nå blir overflødig. Trodde alle. Men der kommer nok flertallet til å sikre at det fortsatt er mulig å hente ut mere inntekter de to siste årene av fylkestingsperioden.

Dermed kan fylkestinget utvide antall politiske organ fra 5 til 8!! Og enda mer penger til godt betalte fylkespolitikere.

Men dette er totalt meningsløs bruk av fylkeskommunens penger. I tillegg er det en provokasjon mot både ungdom som ikke får skoletilbud og kommuner som blir presset til å bruke av sine egne trange budsjett for å betale skoletilbudet fylkeskommunen sier de ikke råd til.

Siden vi har et parlamentarisk system, er all makt hos fylkesrådets 5 medlemmer. Slik de har avgjort alle politiske saker i lukkete rom, fortsetter dette i 2 år til. Debatten i fylkestinget har de to siste åra vært en skinndebatt, unntatt for de saker som politikerne sjøl har meldt inn som spørsmål, interpellasjon og representantforslag.

Det holder at fylkesrådet kommer med sine forslag direkte til fylkestinget framfor å samle en rekke mennesker som møtes for å nikke. Fylkestinget skal uansett ha 7 møter til før perioden er over, og klarer fint å ha en demokratisk behandling samtidig.

Flertallet er smart. De kjenner på seg sjøl hvor viktig det er å tjene mest mulig penger av å være fylkespolitiker, og forsøker nå å lokke svake sjeler blant de øvrige i fylkestinget til å gå med på dette. For det er ingen hemmelighet at det er liten forskjell på stortingspolitikere, sametingspolitikere og fylkespolitikere; kjenner de lukta av privilegier – og penger inn på egen konto, blir de med på hva som helst. Slik fungerer nær-kameraderi.

Jeg forventer at politikere i fylkestinget som er lei flertallets sløsing av penger, kutt i skoletilbud for ungdommen og kutt båt- og bussruter inkludert økning av billettprisene, nå reagerer.

Når fylkestingets har sluttbehandlet denne spesielle saken med 3 nye utvalg, skal jeg legge ut oversikt over de politikerne som stemte for en slik unødvendig sløsing, og hva det innebar av ny total inntekt for dem. Det har offentligheten krav på å få vite.

Mange av de 10 000 minstepensjonister og deres pårørende er nok også nysgjerrige på hvilke fylkespolitikere som er edruelige og respektfulle nok til å forvalte fylkeskommunens og kommunenes trange budsjett på en bedre måte.

Ikke minst med tanke på den store mangelen på fagfolk innen helse, pleie- og omsorg som rammer både Troms og Finnmark de kommende år. I tillegg til å mangle slike, mangler vi også lønnsbudsjett for å beholde de vi har og de få nye vi klarer å skaffe fra utlandet.

Da er ikke svaret flere byråkrater og fylkespolitikere – og høyere politikerlønn.

Politikere skal tjene innbyggerne.
Ikke penger.