Samefolkets dag feires 6.februar hvert år.
I 1993 ble denne dagen feiret for første gang.

Datoen er ikke tilfeldig.
6.februar i 1917 ble det første samiske landsmøtet for samer i Sverige, Norge og Finland avholdt i metodistkirken i Trondheim.

Retten til sitt eget språk og sin egen kultur var kampsaker på den tiden. Det skulle ta flere generasjoner før denne retten ble lovfestet i Norge.

Også retten til å organisere seg for å arbeide for sine politiske rettigheter var vesentlig.

Den ble særlig aktualisert da regjeringen på begynnelsen av 1970-tallet la fram planer om å demme ned den samiske bygda Masi for å kunne produsere nok elektrisk kraft i Finnmark.

Som en følge av denne meget betente striden, ble det protestert kraftig også mot de reduserte planene om en mindre utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget høsten 1979 og i januar 1981. Sjøl deltok jeg i Stilla de kalde januardagene i 1981 og ble belønnet med en saftig bot som tilsvarer drøye 30 000 kroner i dagens kroneverdi.

En gruppe på 13 samiske kvinner sammen med en 5 år gammel jente ba i begynnelsen av februar 1981 om å få møte den da ferske statsministeren Gro Harlem Brundtland. De ville som mødre og ansvarlige for oppdragelsen av deres barn og bekymret for deres fremtid, møte en likesinnet.


Etter møtet hvor også kommunalminister Harriet Andreassen deltok, valgte de å bli sittende på statsministerens kontor etter et møte med henne 6.februar 1981. Statsministeren avslo politiets tilbud om hjelp til å fjerne kvinnene. Etter 19 timer avsluttet de aksjonen som fikk stor oppmerksomhet også i internasjonale medier.

Foran Stortinget var det satt opp lavvo der flere unge og eldre samer hadde startet sultestreik. For Brundtland som var utdannet lege, var dette en ytterst vanskelig situasjon.

Regjeringa valgte derfor å vinne viktig tid ved å sett ned et eget “Samerettsutvalg”. Utvalgets arbeid førte både til en egen språklov og en egen samelov som både skulle sikre politisk innflytelse gjennom et eget politisk organ – Sametinget, og som skulle sikre samisk språk og retten til å bruke det.

Sametinget ble valgt for første gang i 1989.
Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.

Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd som ble etablert i 1964. Det besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.

Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav i Karasjok 9.oktober 1989.
Ole Henrik Magga ble valgt som den første sametingspresidenten. Han ble etterfulgt av bl.a. Sven-Roald Nystø (t.v.) og Aili Keskitalo (se foto under)



De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen formell avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan eget budsjett brukes. Sametinget har i hovedsak utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser – for å ikke ha politisk makt! Partiene NSR, Ap og Sp har vært tre sider av samme sak.

Et interessant politisk poeng med veien fra okkupasjonen av statsministerens kontor er dette bildet:

Her sitter 5 år gamle Elle Kristina Saba (Elle er det samiske navnet for Ellen) og tegner. Mulig hun tegner en bygning som ligner på Stortinget. Skissen til nytt sametingsbygg?

Elle engasjerte seg i 20-årsalderen som politisk aktiv, først gjennom NSR.
Hun har vært (og er) kommunestyrerepresentant i Tana kommune og fylkestingsrepresentant i Troms og Finnmark (for Høyre) og har også vært sametingsrepresentant. Hun har vært en tydelig og sterk forsvarer av samisk språk og kultur, og av alle innbyggernes rett – uansett etnisitet – til å bruke naturen til høsting og opplevelser.

I 2015 besøkte hun Stortinget som sametingsrepresentant, noe som må betraktes som en historisk reise for en samiskspråklig politiker.

«Har ikke Sametinget makt, sier du?»

Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.

Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker uten fagkompetanse kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.

For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren og i fylkeskommunens meget store administrasjon.

Slik overlever kommunene Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en meget stor offentlig administrasjon. Et slags NAV2 – men hvor lønna er 50 % høyere enn hva NAV-brukere mottar.

Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.

«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»

Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.

I den første vedtatte Sameloven leste vi om kriteriene:
«Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall»

Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet.  Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?

Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.

Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?

Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samiske, kvenske, finske og russiske slekter. Min far er av danske, svenske og norske slekter.  Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same  – og ikke minst; hvor viktig er det for meg?



Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.

Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.
 
Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.

Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk sterkt kompromiss av alle.
Og derfor finner jeg det ikke rettferdig at jeg skal kunne stemme både på Sametinget og fylkestinget, mens en rekke folk her nord ikke har de to samme stemmer og dermed har mindre innflytelse. Det kan ikke forsvares ut fra prinsipielle betraktninger om like muligheter til å påvirke sin samtid og fremtid.

Derfor må jeg og svært mange stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål:
– Vil dere tillate at vi med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om vi ikke oppfatter oss sjøl som kun same, men også som same?

Mitt håp er at flest mulig nå registrerer seg i samemanntallet.
Ja visst føler du deg som same også, slik du føler deg som den du er – her og nå. Så lenge du kjenner på tilknytningen til folket på Nordkalotten, må du ha rett til være med og bestemme over vår felles tid nå – og fremtiden som kommer.

Mitt politisk engasjerte og fortsatt meget sympatiske søskenbarn Anita Persdatter Ravna videreførte før jul en debatt om hvem som kan stå i samemanntallet, initiert av Ellinor Jåmas varsko i 2017.

Begge har åpenbart gode poeng – dersom samemanntallet er ment å bli et rent etnisk manntall. Historien bør ha lært oss at slike oversikter basert på etnisitet kan misbrukes gitt ett land kommer under kommunistisk eller fascistisk kontroll.

Babyer som kommer til verden i dag er ikke “genetisk rene” samer, kvener eller nordmenn. De er en miks av sine forfedres og formødres følelser og handlinger.

Jo flere som melder seg inn av dere som kjenner på tiknytninga her i nord, jo sterkere legitimitet får Sametinget. Og kanskje kan Sametinget etter kommende sametingsvalg i 2025 bli et langt mer representativt organ også for befolkningen i hele Nord?

Fylkestinget ble aldri en slik maktfaktor, dessverre. Det er bare å se resultatene etter 1976 da det første folkevalgte fylkesting var på plass. Finnmark hadde den gang drøye 79 000 innbyggere. I dag er det knappe 73 000.
Vi skulle i år vært 107 000 innbyggere her om vi fulgte samme veksten som folketallet i Norge!

Derfor må vi tenke helt nytt – uten å ødelegge lovverket som sikrer det samiske språket og den særegne kulturen.

Velkommen til et sameting med økt politisk legitimitet fra 2025!

Eller alternativt et felles Nord-Norge  hvor et folkevalgt Hålogating representerer hele befolkningen i nord.