I disse dager pågår det største hærverket i moderne tid mot vår egen historie. Noen få mektige menn ansatt i staten har respektløst tatt seg til rette og er i gang med å rive det siste store og svært symbolsterke krigsminnet i Øst-Finnmark – Gamle Tana bru.

I år markerer Norge at det er 80 år siden nazistene okkuperte Norge. 

Hvordan kan en slik skandale med staten som drivkraft skje i et samfunn der kulturminnevern burde stå sterkere enn noensinne? 
Og hvordan kan det skje til tross for at regjeringen for få år siden ba kommunene registrere og ta vare på slike minner?

Kanskje viktigste spørsmål: Hvordan kunne det skje i den delen av landet som sterkest og mest brutalt fikk merke krigens helvete – krigssonen Finnmark?

En ubegripelig og urettferdig “dødsdom”

En nødvendig repetisjon av «rettssaken» som skulle føre til “dødsdom” over Gamle Tana bru er på sin plass først:

Ved inngangen til dette årtusen ville fylkespolitikerne i Finnmark oppruste E6 i Øst-Finnmark med en ny bro over Tanaelva. De meldte dette kravet inn til Samferdselsdepartementet som den gang hadde ansvar for riksveinettet inkludert Europavegene.

I 2005 starter de første møter mellom Statens Vegvesen (SVV) som skal utarbeide planer, og Tana kommune som er reguleringsmyndighet. Tana kommune er representert med folk fra administrasjonen i alle møter. Ordføreren er eneste politiker og deltar på kun noen få av disse.

På et tidlig stadium i prosessen avklarer SVV at de ikke ønsker å beholde den gamle brua når den nye står ferdig på grunn av ansvar for og kostnader ved vedlikehold. Tana kommune som allerede da har en urovekkende økning i lånegjelda sier som sant er at de ikke har råd til å ta vare på en bru. Dette tolkes som om at det ikke er aktuelt å bevare den gamle brua. SVV sier de var enige i det første møtet om å rive Gamle Tana bru, men det finnes ikke noe dokument i Tana som bekrefter dette.

Men uansett viktigst: Det er aldri blitt vedtatt lokalt av kommunens folkevalgte å ødelegge brua! 

Ingen spør seg på dette tidspunktet (i 2005) om brua kan ha en historisk verdi som gjør den verneverdig!

Tanapolitikerne vil ta vare på Gamle Tana bru

FUP (Fast Utvalg for Plansaker) er det første politiske organ i Tana som uttaler seg om planene. I tillegg til synspunkter om båtutsetting, scooterløyper o.l sier utvalget flg. i januar 2009, enstemmig:

“d) FUP ber Statens vegvesen om å vurdere å benytte ene eller begge fundamenter fra eksisterende bru til et utsiktspunkt etc.

e) FUP ber om synspunkter om å bevare dagens bru.”

(Leseveiledning: rød fet skrift i kursiv er sitater fra dokumenter i saken)

Det fremkommer ikke av referatene senere om SVV sine synspunkter på dette. Men det er altså ikke tvil om at lokalpolitikerne i Tana ønsker en faglig vurdering av nytteverdien av brua.

Likevel tar ordføreren sitt private synspunkt med seg til et møte i juni samme år:
I følge referat fra møtet sa ordfører Frank Ingilæ «den gamle brua må bort da den vil skjemme for utsyn over elva»!

Altså, der politikerne ser verdien av å ta vare på dette historiske minnet i en eller annen form, tar en enkeltpolitiker et historieløst standpunkt som etterhvert binder opp alle rundt ham i den videre prosessen. Og som til slutt blir avgjørende for «dødsdommen» – nå som i 1944: Tilintetgjør brua!

Når  SVVs Detaljreguleringsplan for E6 skal opp  til behandling i kommunestyret i februar 2013, må politikerne forholde seg til et omfattende dokument. Det haster nå for SSV  å få vedtatt det slik at brubygging kan startes umiddelbart etter at Stortinget har bevilget penger senere på året.

Formannskapet har i sitt møte 29.11.12 laget sin enstemmige innstilling hvor plassering av nybrua, rundkjøringer, rasteplass m.v. er akseptert.

I tillegg vedtar formannskapet følgende :


Politikerne er samstemte og klare på dette viktige punktet: Det gjelder å få tatt vare på Gamle Tana bru – i en eller annen form. Selv om ordføreren syntes å ha lagt hele sin prestisje i at Gamle Tana bru skal tilintetgjøres, fant politikerne sammen om en mulig løsning for å bevare og nyttiggjøre seg den historisk viktige brua.

De vedtar derfor – enstemmig – følgende tilleggspunkt til Vedtak – detaljregulering for E6 Tana bru  i kommunestyret 21.02.13:

«Vurdere flytting av eksisterende Tana bru

Statens vegvesen har gjort et grovt kostnadsoverslag på 25-35 millioner kroner for flytting av eksisterende bru. Kommunestyret er kjent med at det kan være betydelig økonomisk risiko med en eventuell flytting jfr brev fra Statens vegvesen av 5. februar 2013.

Rådmannen bes om å vurdere muligheten for å flytte dagens Tana bru. Vurderingen må ikke medføre forsinkelse i realisering av prosjektet med ny Tana bru.Momenter som må tas med i vurderingen: 

• • Plassering av brua
  • Finansiering og muligheter for medfinansiering
  • Overslag på prosjekterings/ og byggherrekostnader.
  • Driftskostnader
  • Risiko for økte kostnader
  • Reguleringsplan
  • Behov for konsekvensutredning
  • Utrede med Utsjok kommune om flyttinga kan søkes som et Eu prosjekt
  • Nedklassifisere til begrenset totalvekt for kjøretøyer»
    

Så vil noen spørre: Men hvorfor vedtok ikke kommunestyret samtidig å fjerne punktet som var innbakt i forslaget fra SVV om å fjerne den gamle brua?

Svaret er enkelt: I Tana er det en kultur for å ikke endre på rådmannens “forslag” (ja, som en av ytterst få kommuner – om noen – i Norge har flertallet gitt rådmannen anledning til å fremme egne forslag i formannskap og kommunestyre!! ).

Politikerne uttrykker gjerne seg derfor gjennom såkalte “tillegg til” rådmannens “forslag”.

Dessuten har SVV gitt politikerne klar beskjed. Skal de ha alle planer klare for å kunne starte bygginga av ny bru om det bevilges penger i 2014, kan ikke denne saken endres på nå.
Take it – or leave it, er den utvetydige beskjeden fra SVV.

Derfor blir Vegvesenets setning stående. Der står det at den gamle brua skal fjernes innen et år etter at ny bru er tatt i bruk.
Og dette er brukt rått av SVV og daværende ordfører i ettertid:
– Se her. Kommunestyret har vedtatt reguleringsplanen med forutsetning om å rive Gamle Tana bru!!

Da glemmes et viktig premiss for debatten i kommunestyret: En av de folkevalgte (som også var fylkespolitikeren som i 1999 foreslo en ny bru), sa at Tana kommune har et år på seg fra nybrua står ferdig til å finnet ut hva de vil med den gamle. Han ble ikke motsagt av verken ordfører, administrasjon eller andre i kommunestyret.

Men det viktigste er blitt underkommunisert – eller tiet i hjel: Rådmannen får gjennom det enstemmige vedtaket et oppdrag om å utrede videre muligheten til å berge den gamle brua. Fordi politikerne i Tana er enstemmige om å ta vare på dette historiske monumentet i kommunen!

Det fremgår ikke av kommunens journaler at rådmannen har fulgt opp dette. Jeg må selvsagt ta forbehold om at det kan skyldes at kommunen ikke er profesjonell nok på journalføring av dokumenter.

Om ordføreren ønsket en slik oppfølging, er derimot langt mer usikkert.

Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner

I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:

«Hva er et krigsminne?
Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.

Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.

 Bredt engasjement
Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.

En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.

Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»

(Du finner brevet her Krigens_kulturminner jan. 2015 fra regjering til ordførere ).

Dette er noe som treffer mange ordførere midt i hjerterota.

De er stolte av sin historie, selv om den også inneholder smertefulle minner. Men de vil bidra til å hedre de som ble rammet av nazismens gjennomgående jævelskap på den viktigste måten: Å ta vare på de fysiske minner slik at de kan besøkes av nye generasjoner som kan minnes forfedre med respekt, lære noe – og må ta standpunkt.

Over 90 % av kommunene har tatt dette på alvor og gjort arbeidet.

Men ikke Tana kommune.

Hvorfor er det viktig å bevare krigsminner?

I Europa etter 1945 var det spesielt Polen som tidlig skjønte verdien av krigsminner.
De kunne ha fulgt det enkle redneck-ropet fra endel innbyggere om «riv skiten» og fått fjernet alt av nazistenes fangeleire slik at dette triste kapitelet kunne gjemmes og glemmes.

De valgte det motsatte.

Derfor er bl.a. Krakow i Polen og Auschwitz-Birkenau blitt et stort reisemål for samfunnsbevisste ungdommer og historieinteresserte voksne.

Når man går inn jernporten til Auschwitz som er merket med “Arbeit macht frei” (arbeid skal gjøre deg fri), ser brakkene som huset radmagre krigsfanger, de aller fleste jøder, og ser pipa der røyken fra brenning av lik steg ut,  skjønner man hvilke tragedier diktatur og manglende respekt for menneskeverd fører til.



Det er ingen som går uberørt derfra. Og de aller fleste har lært for resten av livet, noe som preger deres holdninger til liv, demokrati og kulturminner

Hva gjorde Tana kommune med henvendelsen fra regjeringen om å ta vare på krigsminner?

Ingen verdens ting.

Oppfølging av den ble av ordføreren utsatt til 2019. Hvorfor det? 

Den nye brua var planlagt tatt i bruk tidlig høst 2019. Ordføreren hadde sagt at han ville gi seg etter 3 perioder, og så fram til å åpne brua som det siste han gjorde som ordfører.

Å starte et arbeid med å registrere og ta vare på krigsminner var en stor trussel for hans plan om fjerne rubb og rake av den gamle brua. For tenk om enda flere historisk opptatte innbyggere og ikke minst fagfolk da pekte på Gamle Tana bru som et krigsminne verdt å ta vare på?

I Tana hadde det vært et folkelig engasjement for å ta vare på brua over lang tid. Men det ble aldri invitert til møter som skulle vurdere verneverdien av brua, og hvilken nytte den kunne ha for utvikling av bl.a. reiselivet i Tana.

Det er smått utrolig, men i fremlegg av detaljreguleringsplan med vedlegg ligger det ikke en eneste faglig vurdering av verneverdien på denne historisk viktige brua!!
Hvordan kan våre fagmyndigheter svikte så kapitalt?

2017: Riksantikvaren kontaktes om fredningsforslag 

En av de mest våkne innbyggerne i kommunen, Lars Erik Bønå, hadde tatt kontakt med Riksantikvaren (RA) i mai 2017 med tanke på få vernet brua for historien.

I januar 2019 sendte Bønå et fredningsforslag via fylkeskommunen til RA. Han purret på svar, men fikk det ikke.

30.juni i år tok han så kontakt med Sivilombudsmannen (SO) med spørsmål om ikke Forvaltningsloven også gjaldt RA.  

SO kontaktet RA 1.juli. Først da svarte RA !

Bønå fikk en beklagelse at de ikke hadde svart tidligere (det var gått 3 år!), men så skrev de:

“Vi er glade for engasjementet i saken og vil se nærmere på opplysningene du sender over. Riksantikvaren arbeider for tiden med en spesiell satsning på krigens kulturminner og vi vil derfor se nærmere på Tana bru som krigsminne.

Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen.”

Legg merke til at RA nå sier de jobber for fullt med det arbeidet som regjeringen og RA hadde satt i gang i 2015. Nå skal verneverdien også for Gamle Tana bru omsider få en forsvarlig saksbehandling.

Det betyr røft regnet 2-3 måneder med arbeid for å få grundig belyst de ulike verdier som Gamle Tana bru representerer.

De fleste skjønner likevel at i feriemåneden juli blir det neppe mye saksbehandling, så dette vil ta sin tid utover høsten. Det betyr også at planene om riving allerede denne høsten må legges på vent. Det er likevel innenfor reguleringsplanens forutsetninger om at riving kan være gjennomført innen et år etterpå.

Avisa Sagat hadde i sommer flere interessante reportasjer om 2.verdenskrig og krigsminner. Den 14.juli har journalist Bjørn Hildonen et stort oppslag om Olav Karlsen som bl.a. var med under gjenoppbygginga av Gamle Tana bru. I samme avisa har journalist Torbjørn Ittelin et tosiders oppslag om en oppvakt og  historieinteressert 21-åring som registrerer, samler og tar vare på krigsminner, bl.a ved Nyborgmoen.



31.juli sender Bønå oppslagene i Sagat til RA som hjelp i deres vurdering av verneverdien av brua, og får følgende svar:

“Hei og takk for informasjonen. Vi føyer informasjonen til saken og kommer tilbake som tidligere beskrevet.”

Seniorrådgiver Andreas Skogholt-Skjetne blir intervjuet av avisa Sagat som i nettutgaven 12.august bekrefter at de er i gang med å vurdere også Gamle Tana bru som krigsminne.

Dette er altså første gangen siden  planleggingen startet i 2005 at RA involveres!!

Seniorrådgiveren kan ikke si noe om de vil opprette fredningssak, men de er altså i gang med et ganske omfattende arbeid som selvsagt vil ta sin tid.

Både avisa Finnmarken og NRK Finnmark har i dagene før skjønt nyhetens innhold og konsekvens.

Og nå er det stor bekymring hos både politisk ledelse i Tana kommune og i SVV at dette kan ende med en fredningssak. Altså; Gamle Tana bru kan bli stående!

Riksantikvaren med hurtig saksbehandling etter 14 års passivitet 

Deretter tar de bekymrede sine kontakter slik man gjør i et fylke hvor fag og politikk sauses sammen. Da skjer ting raskt på et kontor i Oslo: Seniorrådgiveren hopper over løftet gitt i juli om at «Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen».

Han skriver et kort brev allerede  11.august (samme dag som han intervjues av Sagat?) og som preges sterkt av hastverksarbeid. Brevet avsluttes slik;

«Konklusjon

I hver enkelt frednings sak skal det gjøres en grundig vurdering av om fredning etter kulturminneloven er et riktig virkemiddel. Det er viktig å ha med seg at alle kulturminner som fredes skal ha nasjonal verdi, men at ikke alt av nasjonal verdi skal fredes. Kulturminner som fredes skal ha svært høy verneverdi. Det må i tillegg være stor sannsynlighet for at kulturminnets praktiske og økonomiske rammebetingelser er tilstrekkelige for at kulturminnet skal kunne bevares.

Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie fra tilbaketrekkingen av tyske styrker høsten 1944 og de systematiske ødeleggelsene av Finnmark av okkupasjonsmakten, men Riksantikvaren vurderer det slik at fredning er ikke riktig virkemiddel i saken.
Riksantikvaren vil dermed ikke frede gamle Tana bru.»

Brevet blir deretter sendt kjapt avgårde til de som har bestilt dette svaret, og den ferske ordføreren i Tana sendte brevet umiddelbart til sine trofaste venner i media i Finnmark for å spre denne “gode” nyheten.

Jeg tror at alle som leser konklusjonen fra seniorrådgiveren og måler den opp mot regjeringens brev til kommunen i 2015, ser at her er det mye som skurrer.

Dette skrev altså Riksantikvaren og statsråden i 2015:

“Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene”.

Mener Riksantikvaren at konklusjonen er å vise respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene?
Og er r dette en faglig vurdering som tilfredsstiller Statens egne rutiner for slikt?

Eller er dette i første rekke et politisk standpunkt for å forsvare både egen unnfallenhet og statens mangelfulle arbeid før vedtak ble gjort?

Det er tre forhold i konklusjonen som er verdt å merke seg;

«Skal gjøres en grundig vurdering»:
I svaret foreligger det det ingen grundig vurdering om hvorvidt fredning er nødvendig for å ta vare dette kulturminnet. Tvertimot har RA i 3 år motsatt seg å gjøre en grundig vurdering! Og før den avgjørende detaljreguleringsplanen i 2013 var de helt tause!

De burde ha kunnskap om at fra 1997-2001 ble det laget en “Nasjonal Verneplan for veier, bruer og andre vegminner”. Tana bru var ikke med i den av den gode grunn at brua var i bruk.

Heller ikke i 2012 da Verneplanen skulle ha vært rullert (skjer hvert 10.år), var Tana bru aktuell. Men den vil være det i 2022-rulleringa.

«Fredning er ikke riktig virkemiddel».
Hvis fredning ikke er et korrekt virkemiddel, hva er i så fall alternativet for å sikre et slikt viktig kulturminne i Finnmark? Det er staten som eier brua, og som også kan bruke vern som virkemiddel. Eller ødelegge kulturminnet.

«Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie».
Det var jo nettopp dette både statsråden og daværende Riksantikvar Holme poengterte i 2015. Likevel vil en underordnet saksbehandler med basis i Google-søk på nettet og uten noen kvalifisert faglig utredning konkludere med at den ikke har verneverdi !?

I tillegg til dette skriver RA følgende:

«Verneverdien har tidligere blitt vurdert av Finnmark fylkeskommune og Statens vegvesen i arbeid med reguleringplan for ny vei og bru. Det ble ikke besluttet å bevare gamle Tana bru i denne prosessen.»

Dette er oppsiktsvekkende informasjon! Kan RA snart legge fram den vurderingen Finnmark fylkeskommune og Statens Vegvesen har gjort, slik at offentligheten blir kjent med vurderingen av verneverdien? Hittil har ingen sett denne vurderingen.

Her kan du med selvsyn se alt som sto skrevet om bruas kulturminneverdi i SVVs egen detaljreguleringsplan:



Ikke et ord om den største kulturminneverdien av dem alle i området: Den historisk viktige – og meget synlige Gamle Tana bru!!

Snakk om å ikke se skogen for bare trær.

Det eneste som finnes om brua i de offentlige dokumenter som følger saken er dette ,10 mndr før kommunestyret skulle gjøre sitt vedtak;

«Riving av eksisterende bru er ikke kommentert av fylkeskommunen i innspillet. Areal- og kulturvernsjef Stein-Tage Domås har i etterkant av fylkeskommunens innspill bekreftet at det ikke er aktuelt å verne eksisterende bru (personlig meddelelse 25. april 2012).

Dette er høyst oppsiktsvekkende!

Saksbehandlinga i en slik viktig kulturminnesak er her i Finnmark altså av det muntlige slaget. Uvanlig ellers i forvaltningen, men muligens akseptert  i Finnmark?

Står dagens Riksantikvar bak dette rent faglig, også med tanke på deres brev i 2015 med sterk henstilling til å bevare krigsminner? 

Enhver med et minimum av historiekunnskap må spørre seg:

Hvis ikke Gamle Tana bru er verneverdig som krigsminne og etterkrigsminne, hva er da verdt å ta vare på i de deler av Norge hvor folket ble jaget fra sine hjem og 60 000 mennesker ble flyktninger i eget land og i våre naboland?

Hvis denne harelabb-saksbehandlingen skal føre til at et av samferdselshistoriens og krigshistoriens viktigste nasjonale kulturminne blir tilintetgjort, har det satt en standard for kvaliteten på offentlig forvaltning av såvel lovverk som det lovverket skal beskytte.

Det gir urovekkende perspektiver framover.

Hva skal vi med Riksantikvaren?

Og det neste spørsmålet er like relevant: Hva skal vi med Riksantikvaren dersom ikke RA gjør jobben sin?

Da den forrige riksantikvaren avsluttet åremålet i 2018, sa han bl.a. at han var fornøyd med at ansvaret for kulturminner skulle flyttes til de nye fylkeskommunene. Og så la han til:

«Men når de får ansvaret, må de også ta det, og kunne overprøve kommunene der kulturminner av nasjonal verdi er i fare. Hvis ikke, må Riksantikvaren fortsatt ha mulighet til å stoppe sakene, finne en løsning eller å bringe dem inn til regjeringens bord.»

I tilfellet Gamle Tana bru er det ikke bare en tidligere og en fersk ordfører som har satt et nasjonalt kulturminne i fare.

Det har også Riksantikvaren gjort. Der har altså en underordnet saksbehandler fått all makt til å avgjøre skjebnen til noe av nasjonal verdi!

Det er derfor innlevert klage på vedtaket – som skal behandles av samme etat.
Noen som tror at avgjørelsen vil bli omgjort om bukken fortsetter å passe havresekken?

Det eneste fagorganet som har vurdert den historiske verneverdien er Norsk Vegmuseum (NVM). En oppegående fagavdeling og vegdirektør forsto at en faglig vurdering måtte gjøres FØR man evt. startet noe så dramatisk som rivning. 

Da vegdirektøren 31.august stanset den planlagte rivinga, ble det begrunnet med behovet for en forsvarlig faglig vurdering. Dette var en mektig provokasjon overfor de mektige menn i SVV, hos Riksantikvaren som påsto de hadde gjort en forsvarlig vurdering og i Tana kommune hvor den avtroppende ordfører i verste fall for han ikke fikk guttedrømmen oppfylt.



Påtroppende ordfører fulgte i fotsporene til  den avtroppende. Han var nå ansatt av sine egne kolleger i formannskapet (!) i en lederstilling under rådmannen. En av hovedoppgavene synes å ha vært å følge opp byggeprosessen – for sikkerhets skyld? 

Og påtroppende mente det ville være vettløs bruk av penger å ikke bruke 20 mill.kr på riving. Å bruke dem på å rive et symbolsk sterkt monument for Finnmarkshistorien  til 20 unødvendige mill.kr var derimot vettug bruk av offentlige penger?

Norsk Vegmuseum: Gamle Tana bru har høy verneverdi !

Dessverre fikk fagorganet kun drøye 3 uker på et slikt omfattende arbeid. Sammenlignet med de få dagene RA brukte på sin «faglige vurdering», fikk NVM såpass god tid at de kunne konkludere med at Gamle Tana bru har høy nasjonal verdi:

“Norsk vegmuseum mener gamle Tana bru må bevares for nåværende og fremtidige generasjoner ut fra sin høye verneverdi.”

Mens NVM jobbet fram en faglig grundigere og bredere vurdering , raste mektige menn i nord. Ingeniører uten interesse for historiske minner, men med “riv skiten”-holdninger ledet an. 
Den ferske kvinnelige vegdirektøren ble forståelig nok utsatt for et sterkt press. Og menn vinner som regel.

Vegdirektøren valgte under tvil å gi seg siden Tana kommune syntes å ha gitt utrykk for at de ikke så verdien i Gamle Tana bru. Det var det inntrykket som var skapt – til tross for at kommunestyret enstemmig ønsket å ta vare på den historiske brua

Selv om Tana kommunestyre ved to anledninger og formannskapet en gang har uttalt seg enstemmig om å ta vare på det historiske monumentet, legger de likevel avgjørende vekt på hva kun én av kommunestyrets representanter – ordføreren – måtte mene!

I Tana kommune husker man denne ordføreren som en kundevennlig  butikkekspeditør på Sørnes Elektro. Han hadde veldig sansen for moderne teknologi, og hadde sett hva lasershow kunne gi av opplevelser, og også sett LED-teknologien i praksis på bygninger og bruer. Han store ønske var å lyssette nye Tana bru og lage kunstig nordlys, flagg m.v.

For å få det til kunne ikke den nye brua ha to kabeloppheng – altså en på hver side som Gamle Tana bru har. Derfor måtte en såkalt sentrisk kabelplanløsning på plass. Det betyr at det kun går en rekke med kabler fra midten av tårnet og ned til midten av brua . Dermed deles brua i praksis i to. Dette er i strid med denne type bruer på E6. Derfor måtte SVV søke dispensasjon for å bygge en bredere bro med to smale kjørebaner og to brede fortau på begge sider, fortau med plass til biltrafikk ved stans på motsatt side.

I tillegg krevde ordføreren i 2009 at den gamle brua måtte vekk fordi den “skjemmet ut” den nye og ville ta noe av oppmerksomheten. Bare rivinga vil koste nærmere 20 mill. kroner.

Man kan enkelt si at for å få opp et lysshow som kostet 20 mill kr i LED-lys, kabler og styring, måtte brua gjøres mindre funksjonell – også fordi man ikke ønsket å bruke den gamle brua som vei for gående, syklister, rullestolbrukere, rulleskibrukere m.v.

Jeg tror de fleste ser at dette er en underlig bruk av samfunnets midler. Ved å ikke rive brua, sparer man rivningskostnadene. Da kunne man forsvart lyskostnadene på ca 25 mill kr, noe de fleste ville godtatt.

For å sette dette i perspektiv: De 20. mill kr til riving kunne vært brukt til å bygge de gang- og sykkelstier i sentrum kommunestyret vedtok i 2013 samtidig med reguleringsplanen for ny bru, men som det ikke er funnet penger til ennå!

Hvis det er mulig å lære noe fra andre, bør man kanskje ta en titt på tdl. Sørum kommune i Akershus. Der så kommunen mulighet for å kunne ta vare på en bru for myke trafikanter, men som ikke lenger skulle brukes til kjøretøy. Brua er av samme  type som Gamle Tana bru, og var inntil 1944 da Tana bru sto ferdig den lengste hengebrua over elv i Norge.

En underskriftskampanje ble tatt på alvor av lokalpolitikerne. De tok kontakt med både Statens Vegvesen og fylkeskommunen. Det endte med at i 2016 sto en ferdig renovert og rehabilitert bru klar til bruk!

Her kan du lese denne solskinnshistorien der kulturminneverdier ble tatt på alvor, og der vernet baserer på den nye tanken om “Vern gjennom bruk”

Ordfører nektet å drøfte saken om Gamle Tana bru i august 2020

Til formannskapsmøtet 20.august i år lå det to referatsaker som handlet om Gamle Tana bru. Både brevet fra RA samt kopi av klage på samme vedtak var ført opp.på møtekartet, men altså som referatsaker.

Da jeg som formannskapsmedlem ønsket disse opp på sakskartet, nektet ordføreren meg dette. Hun påberopte seg kommunelovens bestemmelser om at ordføreren er eneveldig og kan ta slik avgjørelse alene. Selv om altså sakene var ført opp på saklista til dette møtet!

Hvorfor gjorde hun det?

Fordi hun ville ikke risikere at de to repr. fra samelista ville stemme sammen med Sp og V. Da hadde vi flertall.  Det kunne bety at Tana kommune igjen ville be om mer tid til å vurdere fredning av Gamle Tana bru.  

Men det måtte igjen kreve politikere med ryggrad til å stå opp for hva de tidligere har ment. Var den ferske ordføreren redd for at det var et flertall av slike i formannskapet?

Det store spørsmålet nå blir derfor:
Hvem skal ta ansvar for kulturminner av nasjonal verdi der flere etater har objektive interesser i vern?



Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne.   

• et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nestlengste myke hengebru dengang, og er fortsatt Norges lengste hengebru over elv
   
• et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva
   
• et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua.
  Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948.
  I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.
   
• et sterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet. Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.
  
  
  Bare i Finnmark fikk nazistenes herjinger ufattelige konsekvenser. For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:

• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned

• 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt

• 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt

• 420 forretninger ødelagt

• 53 hoteller og gjestgiveri brent ned

• 20 kirker og 15 prestegårder brent ned

• 150 skoler brent ned

• 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt

• 140 forsamlingshus

• 60 bygninger for offentlig administrasjon brent

• 22 000 telefonstolper sprengt ned

• 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt

• 11 telegrafverksbygninger ødelagt

• 370 store og mellomstore bruer sprengt ned

• Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt

• 180 fyr og fyrlykter ødelagt

• 118 små og store kraftverk ødelagt

• 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt

• ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag)

• 200 fiskebruk ødelagt

• nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover

• ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark

Den som leser og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tan bru har for finnmarkinger. 

Vi er mange som er vokst opp i Tana og Finnmark med foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som opplevde krigen. Vi husker deres dempete og sorgfulle stemme når de fortalte sine traumatiske opplevelser, om flukten, brannene, skrikene fra dyr i flammehavet, skytingen og om det de kom tilbake til; Nedbrente hus, ødelagte fjøs og fiskebruk, kirker, skoler, bedrifter. Og håpløshet slik krigens helvete alltid påfører menneskene.

Det er i respekt for disse Gamle Tana bru skal bli stående som et minne. Som faktisk minner oss om vår historie. Og som gjør oss stolte over vår historie her. Ikke skamfulle.

At vi har vært for dårlig å fortelle denne historien videre til den yngre generasjon og til de som er flyttet til Tana og Finnmark lenge etter krigen, må vi som har sviktet ta på vår kappe.

Hvordan skal vi – i respekt for våre forfedre – berge dette for både nåværende generasjoner og de kommende – slik Polen gjorde med sine grusomme minner?

Ansvaret for Gamle Tana bru og den nasjonale verneverdien det representerer ligger delvis under Samferdselsdepartementet og delvis under Klima- og miljødepartementet.

To departement kan nå redde Gamle Tana bru – og sikre  myke trafikanter

Jeg ser ingen annen løsning enn at den politiske ledelsen i disse to departement nå skjærer igjennom og benåder den dødsdømte.

Det er et gammelt munnhell i staten som sier at «regjeringer går, men embetsverket består».

Alle som har humret seg gjennom de treffende episodene i «Javel, statsråd» husker hvordan embetsverket forsvarer selv den dummeste avgjørelsen under seg og utnytter svake politiske ledere til å få det slik de vil – mot politikernes og regjeringens uttalte ønske.  
Risikerer vi nå at skjebnen til Gamle Tana bru nå blir avgjort av ferske politikere – som attpåtil kjenner på usikkerheten;

– Skal jeg gjøre det embetsverket sier for bl.a. å forsvare sine egne i hierarkiet – eller skal jeg lete etter det politiske skjønnet som sikrer nasjonalt viktige kulturminner, jfr regjeringens oppfordring i 2015?

Det blir en skammens dag om riksrevisjonen må gjennomgå statens egen kulturminneforvaltning og når dødsdommen mot Gamle Tana bru blir underkjent på grunn av lempfeldig og kritikkverdig saksbehandling.



Da er det likevel for sent. Da er den symbolsk viktige Gamle Tana bru borte for alltid.

Det statlige hærverket som utøves mot vår nære historie må stoppes av den samme stat.

Nå!

En løsning i siste liten?

Og som manna fra himmelen har den nye brua invitert sentrale myndigheter til å sette en fot i bakken:

Nybrua er bygget for smal for store kjøretøy (med omkjøring på 140 km) og den tillater ikke forsvarlig brøyting med dagens diagonalploger. I tillegg kan brøyting skade lysene.

Fortauene er bygget netto 250 cm. brede for å tillate biler å kjøre der dersom motsatt kjørefelt er stengt pga ulykker, vedlikehold o.l. Og det er ingen rekkverk mellom fortau og kjørebane!

Altså; ved å beholde Gamle Tana bru for myke trafikanter og som del av gang- og sykkelsti som også ble vedtatt i 2013 (fortsatt ikke påbegynt), kan fortauet reduseres i bredde, sikres med rekkverk mot kjørebanen og trafikk kan gå som normalt for alle kjøretøy.

Men dette er en kamp mot klokka. Sterke menn er allerede i gang med statlig bestemt ødeleggelse av et kulturminne.

Samtidig kan kloke politiske ledere i både Samferdselsdepartement og Klima- og miljødepartement med ansvar for både trafikksikker transport og ikke minst vern av viktige nasjonale kulturminner, finne den optimale løsning.

Dermed gjennomføres mer av det regjeringen ba også Tana kommune gjøre i 2015!

Her finner du mer om historien til Gamle Tana bru:

Dette er historien i tekst og bilder