Vi lever i en tid hvor usikkerhet og utrygghet preger verden, land og regioner.
I det som nå er blitt den totalitære staten Russland, har despoten Putin overført alle fullmakter til seg sjøl. Han forbyr uavhengige medier. De sprer folkeopplysning som gjør borgerne opplyste og kritiske. Det er en trussel mot enhver politisk leder som tviholder på makt og privilegier.
Vi ser spor av dette også i vårt eget land, og hvor mange av oss forsøker å forsvare det liberale demokrati. Det bygger på at innbyggerne kan ta velinformerte og opplyste frie valg, og at vi har en uavhengig presse som kan gi oss den informasjonen vi trenger.
Dessverre kan den “frie pressen” bli en del av det politiske systemet. Da kommer ikke de nødvendige kritiske spørsmål, og da avdekkes heller ikke verken feilinformasjon eller fake-news.
I Norge har det de siste 30 foregått et arbeid for å flytte statlig makt nærmere innbyggerne. Det skremmer selvsagt de i staten som ser sin makt ble redusert, men det skremmer også de som er livredd for å måtte ansvar.
Overraskende nok er det en rekke fylkespolitikere som ikke ønsker å dele makt med andre i samme region, og som heller velger å ikke ha noe makt, kun solide utbetalinger for å tilhøre politiske organ uten stor innflytelse.
I Altaposten 27.februar stiller tdl. rådmann i Vadsø og Ap-medlem Kristian Johnsen(KJ) meg «fire åpne spørsmål».
Problemet til KJ er at han kun avkrever ja/nei-svar. Åpne spørsmål – i motsetning til lukkede – inviterer den andre til å både resonnere og begrunne sitt svar.
Jeg tar likevel sjansen på at KJ ønsker å høre også disse?
KJ synes å være fornærmet over at jeg skrev en kort kommentar på Altapostens nettside om hans lek med tall fra 2018. Vi lever i den nye tid med offentlige debatter på avisenes nettsider – eller deres debattsider på Facebook. Han kunne svart på kommentaren der og da, men forholdt seg taus.
Faren med slike debatter «nederst på siden» er at det er heller få som orker å scrolle seg ned dit. I så fall forstår jeg hvorfor KJ skriver et eget innlegg nå.
Når hans mange og lange setninger i siste store innlegg 27.2 er skrellet ned til kjernen, oppfatter jeg at Johnsen spør om følgende;
– Hvilken rett har jeg til å mene noe om Altas administrative plassering?
– Er det rett av Altas ordfører å mene noe om den ferske meningsmålingen som viser at et flertall i Alta vil beholde dagens sterkere fylkeskommune Troms og Finnmark?
– Hvor lenge vil jeg kjempe for en sterk politisk region i nord ?
– Kan jeg love Johnsen å ikke mene noe om Altas administrative tilhørighet når Stortinget har behandlet saken?
Siden spørsmålene har mye til felles, kan jeg gi samlet svar på flere . Og jeg vil selvsagt begrunne det.
Nei, jeg slutter ikke å bry meg om verken Alta, Finnmark og Troms eller Nord-Norge. For jeg har alltid ment at et liberalt demokrati og makt henger sammen. Desentralisering av makt nærmest mulig innbyggerne er positivt.
Det er hva denne saken handler om. Om vi i Troms og Finnmark skal bli hørt av regjering og Storting, og få utvikle «Norges viktigste region»
SP, AP, SV, KrF og V har støttet opprettelse av færre og sterkere regioner
Derfor har jeg ikke engasjert meg for regionreformen fordi jeg har vært fylkespolitiker for Venstre. Dette er ikke en ren Venstre-sak.
Følgende parti har jobbet fram og støttet helhjertet en regionreform etter at Christiansen-utvalget la fram sitt arbeid i 1992: SP, KrF, V, SV og Ap.
H og Frp gikk med på å beholde fylkeskommunen/regionen i 2013 såfremt det resulterte i færre administrative enheter(frigjøring av byråkrat-stillinger til tjenester for innbyggerne).
Det endte med at 19 fylkeskommuner ble til 11 i 2017. Og 49 små og store oppgaver ble overført fra statlige institusjoner i Oslo og fra statsforvalterne. Fortsatt for lite, om du spør meg.
Hvorfor har jeg vært engasjert i dette? Og hvorfor har jeg helst ønsket meg et samlet Nord-Norge?
Og forsvart at når ikke det ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, ville likevel et samlet Troms og Finnmark være bedre enn de to daværende små fylkeskommunene.
Slik ser svaret ut – i form av et bilde:
For meg ble 16 år i fylkestinget i Finnmark fram til 1999 en bekreftelse på daværende fylkeskommuners store svakhet. Med under 200 000 mennesker i regionen blir økonomien svekket, kompetansemiljøene for små og sårbare – og viktigst av alt; en politisk stemme utad og oppad mot regjering og storting blir knapt hørbar.
Beviset for Finnmarks politiske tap er perioden 1975 – 2020.
Både jeg og mange andre fylkespolitikere kunne verken forstå eller akseptere at en så rik region på naturressurser som Finnmark, kunne sitte med så lite verdiskaping og fraflytting som resultat. Hvilken annen region i Norden med biologiske og mineralressurser på land og hav hadde bedre forutsetninger for å lykkes enn nettopp Finnmark ??
Da fylkestinget ble folkevalgt fra 1975 bodde det på det meste over 79 000 mennesker her. Fra da og til 2021 steg folketallet i Norge med over 35 %. Finnmark med våre store naturgitte fortrinn skulle derfor hatt en folkevekst på mer enn 35 %. For vi var tross alt «herrer i eget hus» – slik tilhengere av en mini-fylkeskommune har vært opptatte av. Vi burde derfor kunne skape bolyst og tiltrekke oss langt flere innbyggere.
I så fall ville vi i dag hatt over 107 000 innbyggere her. Vi er 74 000. Vi mangler 33 000!
Dette burde vekke fylkespolitikere, men det gjør ikke det. Det bekymrer meg mer enn noen annet at så mange finnmarkinger ikke synes å være opptatt av dette. Deres og KJs hovedsak – dømt etter noen meningsmålinger – synes å være et skilt hvor det står «Finnmark».
KJ spør om mitt syn på meningsmålinger og valg, og Alta-ordførerens syn på disse. Altaordføreren har et meget godt poeng: I motsetning til tidligere har nå et flertall av finnmarkinger bosatt i Alta sagt de foretrekker at Troms og Finnmark forblir samlet.
KJ misliker dette, og det har han lov til. At han også misliker at hele 1/3 av de som for 4 år siden mente Finnmark burde være alene, nå har snudd er helt greit for meg
KJ kan likevel ikke snakke seg bort fra min kommentar om å bruke 4 år gamle tall som «bevis» for at Finnmark klarer seg alene.
En “folkeavstemning” som lurte finnmarkinger – og stortingspolitikere
Alle med minimumskunnskap om hvilke standarder som gjelder ved bruk av folkeavstemning, vet at denne i Finnmark i mai 2018 sviktet på det helt grunnleggende. Den ga velgerne et falskt inntrykk: “Du kan nå endre Stortingsvedtaket fra 2017!”
Til og med fylkesordføreren måtte innrømme at informasjonen ble feil. Velgerne ble lurt.
I ettertid har det blitt fremstilt som om «hele Finnmark» var mot å bli del av noe større og sterkere. Noen eksempler på slike narrativ:
Vedum: 90 % av befolkningen i Finnmark var mot dette!
For Finnmark/KJ: 87 % av innbyggerne her var for at Finnmark skal beholdes som eget fylke!
87-90 % av befolkning/innbyggerne utgjør 65 200 – 67 500 finnmarkinger.
Men det var kun 30 300 av disse finnmarkingene som stemte nei (40, 4 %).
Avgrenser vi dette til kun velgere over 18 år, var det 50, 8 % av velgerne som stemte aktivt nei.
Den siste meningsmålinga i beg. av februar viste at et knapt flertall i Finnmark ikke vil være del av noe større, unntatt i Alta-regionen der et klart flertall ser at et samlet Troms og Finnmark er en styrke.
KJ bruker valgresultatet i 2019 og 2021 som bevis for at finnmarkingene stemte kun for å slippe å være sammen med Troms.
Slik ble finnmarkingene skremt i 2018-2019
2019 var fylkestingsvalg. Det valget ble selvsagt preget av striden rundt sammenslåingen.
Det er det nok holdepunkt for å si at den populist-drevne valgkampanjen til i første rekke SP og For Finnmark slo inn. Jeg kjenner mange finnmarkinger som ble overbevist av følgende fem skremsler i forkant av den spesielle “folkeavstemninga” i 2018, og som også forklarer valgresultatet i -19:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
5. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
I dag vet alle i Finnmark som har undersøkt påstandene, sett at de kun var skremsler. Ingen av skremslene har blitt til virkelighet.
Tvertimot.
Etter to år 2021-22 hvor Finnmark og Troms tilhørte samme administrative område, beholdt vi tilbudet til elever i videregående skoler. Kun tilbud som ikke hadde søkere, eller kun hadde noen få ble lagt ned.
Det var kun på samferdsel at Finnmark måtte sjøl dekke sine store underskudd før sammenslåingen. Det betydde at en rekke buss- og båtruter ble redusert.
Etter valget sist høst, endret flertallet sin politikk til å starte opp med oppsplitting. I desember vedtok fylkestinget å la Finnmark allerede nå starte nedbygginga av sine tjenester. Hensikten er å tilpasse seg den dårlige økonomien en liten fylkeskommune slet med i 2019, og som vil bli forsterket ved en reversering fra 2024.
Men dette unngikk fylkesrådet å utrede i sin såkalte “utredning”. Det er slik forsvarlig utredning som skal understøtte en søknad om å få departementet til å utrede en deling av Troms og Finnmark. Det er kommunaldepartementets faglige utredning som skal dokumentere at fordelene ved å dele Troms og Finnmark er betydelig større enn ulempene. Uten en slik dokumentasjon kan ikke regjeringen tilrå Stortinget å dele en fylkeskommune
Finnmarkinger langt mer positive til å beholde Troms og Finnmark som egen region!
I 2021 ble et regjeringsvalg etter 8 år med en Høyre-ledet regjering. Det er vanlig at regjeringer byttes ut hvert 8.år i Norge. Derfor gikk SV, SP og AP fram i hele landet, også Nord-Norge.
Det påfallende var likevel at både SP ( – 5,7 %) og SV ( – 4,6%) gikk kraftig tilbake fra 2019 til 2021 i Nord! 10, 3 % tilbakegang er oppsiktsvekkende i løpet av to år!
Gitt at KJ har rett i at valget i fjor handlet kun om reversering, så har stemninga snudd til aksept for at dagens Troms og Finnmark er en fordel for innbyggerne. Er det fordi finnmarkinger nå har fått nye kunnskaper om de negative konsekvenser ved reversering?
Den siste meningsmålinga i Finnmark manglet et vesentlig spørsmål.
Da folk i Viken ble spurt om de vil dele opp Viken fylkeskommune, var det et knapt flertall som var for det. Når folk ble spurt om de mente det var riktig å bruke flere 100 millioner på en deling, svarte et flertall nei. Da ville de heller beholde Viken som før.
Jeg føler meg trygg på at den delen av våre innbyggere i Finnmark som er opptatt av gode skoletilbud til ungdommen og gode samferdselstilbud, heller vil bruke bortimot 50 mill.kr. på dette framfor reversering.
Og det er slik vi må tolke den kraftig reduserte motstanden mot sammenslåingen de siste 4 år.
I så fall skjønner jeg Johnsens irritasjon over at jeg bruker min tid på folkeopplysning.
Husk det, Kristian Johnsen: Fakta har makta.
Unntatt i totalitære regimer hvor innbyggerne ikke blir opplyste, og knapt nok har noen valgmulighet.
