Mange lever i den villfarelse at regionreformen var noe som brått ble vedtatt av Stortinget i 2017. For å hjelpe på den politiske hukommelse har jeg laget denne kronologiske oversikten over de vesentligste hendelser underveis:
1837: Stortinget vedtar Formannskapslovene. Kommunene (herredene) gis rett til lokal styring på avgrensede områder. Fylkesting (amtsting) gis ansvar, men styres av amtmannen
1919: Fylkesgrensene fastsettes for de 20 fylkene. Amtmann bytter tittel til fylkesmann
1961: Gerhardsen-regjeringen setter ned Gabrielsen-utvalget for å vurdere fylkeskommunens oppgaver og struktur. Forslag legges fram i 1965 om bl.a. folkevalgt fylkesting
1971: Stortinget vedtar å etablere «Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen»
1975: For første gang kan innbyggerne velge sine representanter til fylkesting. Oppgaver er avgrenset til videregående skole, helse og samferdsel, med føringer fra lovverk forvaltet fra Oslo
1989: Christiansen-utvalget opprettes for å se på hvordan kommuner og fylkeskommuner kan få økt ansvar ut fra generalistprinsippet (selv den minste skal ha ansvar for de samme tjenester som den største). Innstilling i 1992. Minstestørrelse på kommuner ca. 3500, fylkeskommuner ca 200 000 innbyggere
1995: Regjeringen Brundtland får ikke Stortinget med på at strukturendringer må baseres på vedtak gjort av Stortinget. Flertallet vil at frivillighet skal avgjøre.
1996-97: KS setter ned Sundsbø-utvalget som ser på nye oppgaver og ny struktur for fylkeskommunen
1997-98 Sentrumsregjeringen anført av SP setter ned et «Oppgavefordelingsutvalg» som skal se på hvilke oppgaver som kan flyttes fra staten og ned til sterke folkevalgte regioner. Forslag foreligger i 2000 med forslag til reformer
2002: Etter forslag fra SV settes det ned en «Distriktskommisjon» under ledelse av politiker og næringslivsleder Johan P. Barlindhaug. Innstilling oktober 2004. Betydelige oppgaver skal flyttes ned til færre, men sterkere regioner.
Barlindhaug sa bl.a dette til media:
««Dagens fylkeskommuner har ikke den makt og legitimitet som skal til for å utøve den regionalpolitikken som kommisjonen mener er nødvendig. Derfor mener vi det er viktig å ha et regionalt folkevalgt nivå med betydelig mer makt».
De foreslo 5-10 regioner som kunne bidra til verdiskaping og bolyst i hele landet.
KS hadde utredet sin modell, og anbefalte 7 regioner. Det samme anbefalte både Sps Ola Borten Moe og Frp. SPs Åslaug Haga foreslo senere 9.
2005: Stortinget drøfter distriktskommisjonens forslag. Aps talsperson Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa bl.a. dette:
« «Arbeiderpartiet mener at mange av dagens fylkeskommuner er for små til å ivareta disse oppgavene, og at vi derfor trenger større og sterkere regioner (…) Vi foreslår derfor at det bør settes i gang et arbeid med å forberede en reform av det regionale nivået i tråd med dette.»
2005: Dette ble også grunnlaget for regjeringen Stoltenbergs arbeid fra 2005. I Soria-Moria-erklæringen het det:
«Nytt regionalnivå
…Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.»
Regjeringens regionreform endte med et politisk mageplask der den eneste store oppgaven kostet dyrt for fylkeskommunene: 17 000 km riksvei ble fra 2010/11 omgjort til fylkesveier. Vedlikeholdsetterslepet var på over 60 mrd kr. Fylkeskommunen fikk 500 mill kr. som kompensasjon.
Med ny regjering i 2013 måtte Erna Solberg bli enige med V og KrF om en samarbeidsavtale. Sentrumspartiene krevde en regionreform basert på tidligere utredninger og Stortinget sluttet seg til dette.
8.juni 2017 vedtok Stortinget med 96 mot 73 stemmer 11 fylkeskommuner. Som resultat av dette ble 49 statlige oppgaver overført de nye fylkeskommunene. De tidligere fylkesmannsembeter ble redusert til 10, der Viken og Oslo utgjorde et.
Fra 1.1.2020 var det 11 fylkeskommuner i Norge. De to minste var Nordland samt Troms og Finnmark, begge med ca. 240 000 innbyggere.
Her kan dere lese mer om bakgrunnen for regionreformen og innholdet i den;
/2018/09/19/dette-er-regionenes-nye-oppgaver/
Stikkordarkiv: regionreformen
Hvorfor er noen redd for fakta, folkeopplysning og frie ytringer?
Vi lever i en tid hvor usikkerhet og utrygghet preger verden, land og regioner.
I det som nå er blitt den totalitære staten Russland, har despoten Putin overført alle fullmakter til seg sjøl. Han forbyr uavhengige medier. De sprer folkeopplysning som gjør borgerne opplyste og kritiske. Det er en trussel mot enhver politisk leder som tviholder på makt og privilegier.
Vi ser spor av dette også i vårt eget land, og hvor mange av oss forsøker å forsvare det liberale demokrati. Det bygger på at innbyggerne kan ta velinformerte og opplyste frie valg, og at vi har en uavhengig presse som kan gi oss den informasjonen vi trenger.
Dessverre kan den “frie pressen” bli en del av det politiske systemet. Da kommer ikke de nødvendige kritiske spørsmål, og da avdekkes heller ikke verken feilinformasjon eller fake-news.
I Norge har det de siste 30 foregått et arbeid for å flytte statlig makt nærmere innbyggerne. Det skremmer selvsagt de i staten som ser sin makt ble redusert, men det skremmer også de som er livredd for å måtte ansvar.
Overraskende nok er det en rekke fylkespolitikere som ikke ønsker å dele makt med andre i samme region, og som heller velger å ikke ha noe makt, kun solide utbetalinger for å tilhøre politiske organ uten stor innflytelse.
I Altaposten 27.februar stiller tdl. rådmann i Vadsø og Ap-medlem Kristian Johnsen(KJ) meg «fire åpne spørsmål».
Problemet til KJ er at han kun avkrever ja/nei-svar. Åpne spørsmål – i motsetning til lukkede – inviterer den andre til å både resonnere og begrunne sitt svar.
Jeg tar likevel sjansen på at KJ ønsker å høre også disse?
KJ synes å være fornærmet over at jeg skrev en kort kommentar på Altapostens nettside om hans lek med tall fra 2018. Vi lever i den nye tid med offentlige debatter på avisenes nettsider – eller deres debattsider på Facebook. Han kunne svart på kommentaren der og da, men forholdt seg taus.
Faren med slike debatter «nederst på siden» er at det er heller få som orker å scrolle seg ned dit. I så fall forstår jeg hvorfor KJ skriver et eget innlegg nå.
Når hans mange og lange setninger i siste store innlegg 27.2 er skrellet ned til kjernen, oppfatter jeg at Johnsen spør om følgende;
– Hvilken rett har jeg til å mene noe om Altas administrative plassering?
– Er det rett av Altas ordfører å mene noe om den ferske meningsmålingen som viser at et flertall i Alta vil beholde dagens sterkere fylkeskommune Troms og Finnmark?
– Hvor lenge vil jeg kjempe for en sterk politisk region i nord ?
– Kan jeg love Johnsen å ikke mene noe om Altas administrative tilhørighet når Stortinget har behandlet saken?
Siden spørsmålene har mye til felles, kan jeg gi samlet svar på flere . Og jeg vil selvsagt begrunne det.
Nei, jeg slutter ikke å bry meg om verken Alta, Finnmark og Troms eller Nord-Norge. For jeg har alltid ment at et liberalt demokrati og makt henger sammen. Desentralisering av makt nærmest mulig innbyggerne er positivt.
Det er hva denne saken handler om. Om vi i Troms og Finnmark skal bli hørt av regjering og Storting, og få utvikle «Norges viktigste region»
SP, AP, SV, KrF og V har støttet opprettelse av færre og sterkere regioner
Derfor har jeg ikke engasjert meg for regionreformen fordi jeg har vært fylkespolitiker for Venstre. Dette er ikke en ren Venstre-sak.
Følgende parti har jobbet fram og støttet helhjertet en regionreform etter at Christiansen-utvalget la fram sitt arbeid i 1992: SP, KrF, V, SV og Ap.
H og Frp gikk med på å beholde fylkeskommunen/regionen i 2013 såfremt det resulterte i færre administrative enheter(frigjøring av byråkrat-stillinger til tjenester for innbyggerne).
Det endte med at 19 fylkeskommuner ble til 11 i 2017. Og 49 små og store oppgaver ble overført fra statlige institusjoner i Oslo og fra statsforvalterne. Fortsatt for lite, om du spør meg.
Hvorfor har jeg vært engasjert i dette? Og hvorfor har jeg helst ønsket meg et samlet Nord-Norge?
Og forsvart at når ikke det ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, ville likevel et samlet Troms og Finnmark være bedre enn de to daværende små fylkeskommunene.
Slik ser svaret ut – i form av et bilde:
For meg ble 16 år i fylkestinget i Finnmark fram til 1999 en bekreftelse på daværende fylkeskommuners store svakhet. Med under 200 000 mennesker i regionen blir økonomien svekket, kompetansemiljøene for små og sårbare – og viktigst av alt; en politisk stemme utad og oppad mot regjering og storting blir knapt hørbar.
Beviset for Finnmarks politiske tap er perioden 1975 – 2020.
Både jeg og mange andre fylkespolitikere kunne verken forstå eller akseptere at en så rik region på naturressurser som Finnmark, kunne sitte med så lite verdiskaping og fraflytting som resultat. Hvilken annen region i Norden med biologiske og mineralressurser på land og hav hadde bedre forutsetninger for å lykkes enn nettopp Finnmark ??
Da fylkestinget ble folkevalgt fra 1975 bodde det på det meste over 79 000 mennesker her. Fra da og til 2021 steg folketallet i Norge med over 35 %. Finnmark med våre store naturgitte fortrinn skulle derfor hatt en folkevekst på mer enn 35 %. For vi var tross alt «herrer i eget hus» – slik tilhengere av en mini-fylkeskommune har vært opptatte av. Vi burde derfor kunne skape bolyst og tiltrekke oss langt flere innbyggere.
I så fall ville vi i dag hatt over 107 000 innbyggere her. Vi er 74 000. Vi mangler 33 000!
Dette burde vekke fylkespolitikere, men det gjør ikke det. Det bekymrer meg mer enn noen annet at så mange finnmarkinger ikke synes å være opptatt av dette. Deres og KJs hovedsak – dømt etter noen meningsmålinger – synes å være et skilt hvor det står «Finnmark».
KJ spør om mitt syn på meningsmålinger og valg, og Alta-ordførerens syn på disse. Altaordføreren har et meget godt poeng: I motsetning til tidligere har nå et flertall av finnmarkinger bosatt i Alta sagt de foretrekker at Troms og Finnmark forblir samlet.
KJ misliker dette, og det har han lov til. At han også misliker at hele 1/3 av de som for 4 år siden mente Finnmark burde være alene, nå har snudd er helt greit for meg
KJ kan likevel ikke snakke seg bort fra min kommentar om å bruke 4 år gamle tall som «bevis» for at Finnmark klarer seg alene.
En “folkeavstemning” som lurte finnmarkinger – og stortingspolitikere
Alle med minimumskunnskap om hvilke standarder som gjelder ved bruk av folkeavstemning, vet at denne i Finnmark i mai 2018 sviktet på det helt grunnleggende. Den ga velgerne et falskt inntrykk: “Du kan nå endre Stortingsvedtaket fra 2017!”
Til og med fylkesordføreren måtte innrømme at informasjonen ble feil. Velgerne ble lurt.
I ettertid har det blitt fremstilt som om «hele Finnmark» var mot å bli del av noe større og sterkere. Noen eksempler på slike narrativ:
Vedum: 90 % av befolkningen i Finnmark var mot dette!
For Finnmark/KJ: 87 % av innbyggerne her var for at Finnmark skal beholdes som eget fylke!
87-90 % av befolkning/innbyggerne utgjør 65 200 – 67 500 finnmarkinger.
Men det var kun 30 300 av disse finnmarkingene som stemte nei (40, 4 %).
Avgrenser vi dette til kun velgere over 18 år, var det 50, 8 % av velgerne som stemte aktivt nei.
Den siste meningsmålinga i beg. av februar viste at et knapt flertall i Finnmark ikke vil være del av noe større, unntatt i Alta-regionen der et klart flertall ser at et samlet Troms og Finnmark er en styrke.
KJ bruker valgresultatet i 2019 og 2021 som bevis for at finnmarkingene stemte kun for å slippe å være sammen med Troms.
Slik ble finnmarkingene skremt i 2018-2019
2019 var fylkestingsvalg. Det valget ble selvsagt preget av striden rundt sammenslåingen.
Det er det nok holdepunkt for å si at den populist-drevne valgkampanjen til i første rekke SP og For Finnmark slo inn. Jeg kjenner mange finnmarkinger som ble overbevist av følgende fem skremsler i forkant av den spesielle “folkeavstemninga” i 2018, og som også forklarer valgresultatet i -19:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
5. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
I dag vet alle i Finnmark som har undersøkt påstandene, sett at de kun var skremsler. Ingen av skremslene har blitt til virkelighet.
Tvertimot.
Etter to år 2021-22 hvor Finnmark og Troms tilhørte samme administrative område, beholdt vi tilbudet til elever i videregående skoler. Kun tilbud som ikke hadde søkere, eller kun hadde noen få ble lagt ned.
Det var kun på samferdsel at Finnmark måtte sjøl dekke sine store underskudd før sammenslåingen. Det betydde at en rekke buss- og båtruter ble redusert.
Etter valget sist høst, endret flertallet sin politikk til å starte opp med oppsplitting. I desember vedtok fylkestinget å la Finnmark allerede nå starte nedbygginga av sine tjenester. Hensikten er å tilpasse seg den dårlige økonomien en liten fylkeskommune slet med i 2019, og som vil bli forsterket ved en reversering fra 2024.
Men dette unngikk fylkesrådet å utrede i sin såkalte “utredning”. Det er slik forsvarlig utredning som skal understøtte en søknad om å få departementet til å utrede en deling av Troms og Finnmark. Det er kommunaldepartementets faglige utredning som skal dokumentere at fordelene ved å dele Troms og Finnmark er betydelig større enn ulempene. Uten en slik dokumentasjon kan ikke regjeringen tilrå Stortinget å dele en fylkeskommune
Finnmarkinger langt mer positive til å beholde Troms og Finnmark som egen region!
I 2021 ble et regjeringsvalg etter 8 år med en Høyre-ledet regjering. Det er vanlig at regjeringer byttes ut hvert 8.år i Norge. Derfor gikk SV, SP og AP fram i hele landet, også Nord-Norge.
Det påfallende var likevel at både SP ( – 5,7 %) og SV ( – 4,6%) gikk kraftig tilbake fra 2019 til 2021 i Nord! 10, 3 % tilbakegang er oppsiktsvekkende i løpet av to år!
Gitt at KJ har rett i at valget i fjor handlet kun om reversering, så har stemninga snudd til aksept for at dagens Troms og Finnmark er en fordel for innbyggerne. Er det fordi finnmarkinger nå har fått nye kunnskaper om de negative konsekvenser ved reversering?
Den siste meningsmålinga i Finnmark manglet et vesentlig spørsmål.
Da folk i Viken ble spurt om de vil dele opp Viken fylkeskommune, var det et knapt flertall som var for det. Når folk ble spurt om de mente det var riktig å bruke flere 100 millioner på en deling, svarte et flertall nei. Da ville de heller beholde Viken som før.
Jeg føler meg trygg på at den delen av våre innbyggere i Finnmark som er opptatt av gode skoletilbud til ungdommen og gode samferdselstilbud, heller vil bruke bortimot 50 mill.kr. på dette framfor reversering.
Og det er slik vi må tolke den kraftig reduserte motstanden mot sammenslåingen de siste 4 år.
I så fall skjønner jeg Johnsens irritasjon over at jeg bruker min tid på folkeopplysning.
Husk det, Kristian Johnsen: Fakta har makta.
Unntatt i totalitære regimer hvor innbyggerne ikke blir opplyste, og knapt nok har noen valgmulighet.
Våre fylkespolitikere gjør narr av demokratiet, og lurer innbyggerne i Finnmark
Politikere kan ikke gjøre ulovlige vedtak. Skulle de bryte loven, får det konsekvenser. I verste fall kan politiske ledere stilles for retten, i vanlig fall blir politikerne bedt om å oppheve vedtaket.
Det finnes en rekke lover og forskrifter som politikere MÅ forholde seg til før de fatter et vedtak.
Noen saker er så store og alvolige at mangelfull saksbehandling kan få alvorlige kosekvenser.
I 2020 vedtok flertallet i Troms og Finnmark fylkestinget å sette i gang en utredning som grunnlag for en søknad om å reversere Troms og Finnmark tilbake til to små og betydningsløse fylkeskommuner.
Utredninga skulle utføres av fylkesrådet, ved hjelp av et betydelig antall hjelpere i administrasjonen. Deretter skulle fylkestinget vurdere om de ville søke kommunaldepartementet om å få utredet en konsekvensanalyse om fordeler og ulemper ved å dele opp Norges minste fylkeskommune i to små.
Saken “Søknad om å dele opp Troms og Finnmark etter Inndelingsloven” kom aldri tilbake til fylkestinget.
Ikke før nå.
Fylkesrådet hadde glemt å gjøre jobben sin, og fylkestinget fikk kun uklare meldinger om at noen har skrevet brev.
Men i politiske organ starter prosesser med et vedtak. Og før et vedtak kan gjøres må det foreligge en utredning.
Det både pinlige og fornøyelige i dette er at en regjeringsplattform ble skrevet som om fylkestinget hadde gjort vedtak! For 15.oktober kunne alle lese følgende i Hurdalsplattformen:

Det er altså ikke sendt inn noen søknad! Men regjeringen har allerede innvilget den!
Da fylkesrådet og flertalllet i fylkestinget ble gjort oppmerksom på dette senere på høsten, sto de fast på at søknaden var sendt i samsvar med Inndelingsloven.

Først da kommunalminister Gram ble utfordret om dette på Stortinget, måtte han medgi at de ikke har mottatt noen søknad. Det var så kort tid til fylkestingsmøtet i desember i fjor at flertallet måtte krype til korset:
De måtte innkalle til et ekstraordinært fylkesting i februar, og kommende fredag skal de omsider behandle saken.
I slutten av januar laget fylkesrådet en utredning som skulle fortelle om fordeler og ulemper ved en deling.
Denne presenterte fylkesrådet overfor NRK, og hvilke gledelige nyheter:
Fylkesrådet overbeviste NRK om at nå spares millioner av kroner!

Det meste skulle bli bedre…?!
Til og med økonomien ville ende med en økonomisk gevinst på inntil 10 millioner!!
En økonomisk gevinst!!??
Det hørtes for godt ut til å være sant. Og det stemte: Det var langt unna å være sant!
Tvertimot. Utredningas egne tall viser en engangskostnad på over 45 mill kr, men elegant skjult i mange ord, og uten noen oppstilling – og med forklaringer som er uklare og tolkbare.
I tillegg nektet flertallet å offentliggjøre hvor mye Finnmark fylkeskommune må kutte i sitt budsjett om det skal bli egen fylkeskommune fra 2024.
Jeg tar med noen sitater fra utredninga som viser omtrentligheter og lettvinte snarveier:
- Det er ikke utarbeidet grunnlag eller estimater for økonomiplaner for Troms og Finnmark hver for seg for økonomiplan 2022-2025.
- Detaljbudsjettet for 2022 vil bli utarbeidet for hver del av fylket i så stor utstrekning som mulig.
- Det er imidlertid en del poster både på inntekts- og utgiftssiden på overordnet nivå som ikke lar seg adressere til Troms eller Finnmark.
- Vurdering av inntekts- og utgiftssiden indikerer stram økonomi for både Troms og Finnmark.
- Erfaring fra sammenslåingen viser at det bør settes av ressurser til overtid og til å opprette midlertidige stillinger som avlastning innenfor fagområder som opplever stort arbeidspress eller sykemeldinger. Dette behovet vil gjelde hele sentraladministrasjonen.
- Det er derfor ikke fullstendig grunnlag til å vurdere økonomisk konsekvens for hver av fylkeskommunene ved en oppsplitting
- Fortsetter trenden vil økonomien i Finnmark for rammetilskuddet isolert sett bli strammere enn for Troms.
- Økt innsparing Finnmark 29,914 mill. kroner i 2022, økende til 49,867 mill. kroner i 2025.
Vi starter med det siste: En deling av Troms og Finnmark vil i følge fylkesrådets gjengivelse føre til besparelser allerede i 2022 og det øker til 50 mill i 2025.
Men dette betyr det stikk motsatte!
Fordi flertallet av Ap, SV og SP nå starter oppsplittinga, må det kuttes i Finnmark med 29 mill kr i dag og besparelsene/kuttene må økes til 50 mill kr.
Det mest interessante i alle disse ord og setninger, er at utredningen mangler en oversikt. Det er derfor ikke mulig å se en samlet oversikt om – og evt. hvor mye Staten og Troms og Finnmark fylkeskommune vil spare, evt måtte bruke ekstra på en deling.
Men når man dykker ned i tallene, ser man at spesielt Finnmark vil komme i en økonomisk fortvilet situasjon. Jeg har derfor tatt på meg oppdraget med å finne ut hvor mye statlige og fylkeskommunale skattekroner reverseringa vil koste
Finnmark fylkeskommune hadde et overforbruk på 37 mill kr i 2019, og i praksis ingen buffer i et disposisjonsfond. En ytterst kritisk situasjon.
Troms hadde kontroll på økonomien i langt større grad, og hadde et disposisjonsfond på over 200 mill kr.
I tillegg legger fylkesrådet til grunn det mange vil mene er triksing med tall:
Folketallet i Finnmark skal økes fra under 74 000 i dag til 75 600 i 2023/24 (inn i det 1.året som Nye Finnmark fylkeskommune – hvis Stortinget godtar dette).
Selv om Alta blir del av Nye Finnmark som eneste kommune med vekst i folketallet, vil heller ikke deres bidrag være i nærheten av det fylkesrådet legger til grunn.
Men hva betyr det å legge inn en slik folketilvekst i den økonomiske oversikten?
Det betyr at fylkesrådet bruker Statens Inntektssystem til å kunstig øke inntektene – og dermed skjule hvor alvorlig situasjonen vil bli for økonomien i Finnmark.
Til sammen vil disse “ekstra” 1600 innbyggerne utløse to typer tilskudd til drift av fylkeskommunen:
a) Innbyggertilskudd: Totalt i 2022: 1, 540 mrd kr = kr 6337 pr innbygger i Troms og Finnmark
b) Utjevningsordning: Totalt i 2022: 1,358 mrd. kr = kr. 5588 pr innbygger
Hvis vi ganger opp disse pr.hode-tilskuddene med de 1600 påstått flere innbyggere i Finnmark, utgjør det 10,140 mill kr for Innbyggertilskuddet og 8, 940 mill kr. for Utjevningsordningen.
Fylkesrådets lurelek betyr 19 mill. ekstra kroner (og tilsvarende mindre behov for kutt i tjenestetilbud)!
Da får vi følgende kostnader for deling av Nye Finnmark fylkeskommune iflg utredningen.
Vi starter med rene kostnader tilknyttet selve delingsprosessen.

I tillegg vil Nye Finnmark alene mangle bortimot 100 mill kr i årene framover. Det kan kun fikses ved kutte ned driften i hovedsak på samferdsel og i videregående skole.
Vadsø kommune og Vadsø Ap med stadig færre venner i Finnmark vil heller ta kuttene langt unna seg sjøl enn å redusere den 140 årsverk tunge sentraladministrasjonen i byen. (Det var såvidt over 70 den gang vi hadde ansvaret for sykehusene også!!)
I følgende tabeller er alle tall i mill.kr.
Legger vi på ekstrakostnadene som følger av reversering (uavhengig om staten eller fylkeskommunen tar mesteparten) bruker vi altså følgende summer på denne reverseringa og de 3 første årene i ny fylkestingsperiode (2024-26):
For Finnmark har det vært lite kutt i 2020 og 2021, nettopp fordi en større og mer solid økonomi tillot at aktivitetene kunne fortsette, ikke minst på videregående skole.
Flertallet valgte likevel å la Finnmark måtte blø for sin egen vanstyrte økonomi før 2020 ved at samferdselstilbudet ble kraftig redusert. Det har folk på kysten , og spesielt i Vest-Finnmark fått merke på kroppen.
Også ungdommen har fått merke hva det betyr at flertallet i fylkestinget nå vil sende Finnmark tilbake til sin økonomiske steinalder.
I år kuttes det i videregående skole med rundt 10 skoletilbud. Det har tvunget noen kommuner med anstrengt økonomi til å love økonomisk støtte til fylkeskommunen.
Det er ikke bare i gråsonen for hva som er lovlig etter Opplæringsloven. Men det er også et nederlag for fylkestingets flertall.
De er så ivrige på å reversere at de bryr seg lite om konsekvensene. Ungdommen må blø for politikernes egne 22 mill kr i godtgjørelser – og for kuttene i videregående skole
Hva er løsningen for at Ikke “Nye Finnmark” skal havne i statlig respirator med særstøtte med alle de myter om Finnmark og finnmarkinger som igjen vekkes til live;
– ” Finnmark stakkars klarer seg ikke uten ekstra statsstøtte”
– ” Finnmark er ikke kjent for å kunne husholdere sine budsjett”
– ” Stakkars ungdom som ikke får den skolegangen de fortjener. Ikke rart de havner på NAV”
Etter min oppfatning finnes det en klok utvei for fylkestinget:
Gå i forhandlinger med staten. Spør Gram om fylkestinget heller kan få de 46 mill kr regjeringen vil bruke på reversering til å heller bedre økonomien i hele Troms og Finnmark for å berge skoletilbudene til ungdommen vår!
Som en motytelse sier fylkestinget: Vi vil ikke søke om deling og sende slikt signal om at det står så dårlig til her nord. Vi vil heller gjøre Norges viktigste region attraktiv slik at vi tiltrekker oss fagfolk og bygger opp store og gode kompetansemiljø. Derfor skal vi fortsette sammen.
Jeg er i motsatt fall stygt redd for at den kraftig reduserte økonomien for et evt “Nye Finnmark” vil øke fraflyttinga, og at det i første rekke er foreldre med barn og unge i alderen 10 – 17 år som drar.
Men et voksent og ansvarlig fylkesting kan hindre en slik negativ utvikling!
______________________________________________________________________
Illustrasjonsfoto i front: NRK Troms og Finnmark