Norges viktigste region forsøkes ødelagt av udemokratiske prosesser i skjul av pandemien


Det skjer dramatiske endringer i nord, i et område som på grunn av sin beliggenhet har et sterkt behov for stabilitet, vekst og utvikling.

Den siste folketallsutviklingen bekrefter dette: Troms og Finnmark er blitt nesten 600 innbyggere færre hittil i år!

Men det skjer noe som er verre enn det – fordi det vil fortsette den negative folketallsutviklingen.

Endringene skjer i det skjulte, initiert og jobbet fram av udemokratiske krefter som i skjul av pandemien jobber for å sende Finnmark tilbake til den økonomiske middelalder og svekke hele regionens iboende kraft.

Endringene skjer uten en våken presse til stede. De fleste av disse med arbeidsplass Finnmark har de 4 siste årene fungert som mikrofonstativ for de som vil at det er staten som skal styre Finnmark, gjennom et liksom-fylkesting med mindre makt enn Sametinget og med samme type sugerør som u-land har blitt til del; ukritisk overføring av penger som går til de lokale høvdinger og deres slekt og venner.

EN OVERRASKENDE NYHET I REGJERINGSERKLÆRINGEN!

Denne prosessen har foregått så skjult for offentligheten at noen og enhver fikk seg et hakeslepp da Hurdalsplattformen forelå med sin tekst:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken.» (min utheving).

Hvilken «innsendt søknad fra Troms og Finnmark» sikter regjeringen til?

Under SPs landsstyremøte 29.10.21 viste kommunalminister Gram konkret til sitt brev hvor han viser til «fylkestingets vedtak i sak 10/2020» og innvilger på det grunnlaget «søknaden» om deling i to nye fylkeskommuner.

Slik ser brevet hans ut:



Imponerende rask saksbehandling! Og av det premature slaget skal det vise seg.

Jeg sendte straks regjeringserklæringen forelå innsynsbegjæring til fylkeskommunens administrasjon. Der ba jeg konkret om å få vite når fylkestinget har sluttbehandlet denne saken. De bekrefter at den eneste behandlingen er gjort i mars 2020, under sak 10/2020.

Jeg har spurt flere fylkestingsrepresentanter, og har sjøl sjekket sakspapirer og protokoller fra fylkesting i 2020 og 2021:
Har fylkestinget politisk behandlet utkast til en begrunnet søknad om grenseendring (deling) som egen sak?
Svaret er nei.

De har kun vedtatt å be fylkesrådet komme tilbake med en sak om dette!

Det er noe helt annet.

ET FYLKESTINGSVEDTAK BLIR MISBRUKT

For hva står det i fylkestingsvedtaket regjeringen og Gram viser til?

I mars 2020 har fylkesordfører satt opp ei saksliste til fylkestingets samling.
Sak 10 på sakslista har tittelen «Søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven».

Også rådmann/fylkes- el. kommunedirektør/fylkesråd kan ta initiativ til saker, men kun ordfører eller fylkesordfører har myndighet etter Kommuneloven til å lage saksliste med politiske saker som det folkevalgte organ skal avgjøre. Det gjør fylkesordfører Prestbakmo. Han er folkevalgt.

Administrasjonens (fylkesrådets) forslag til vedtak i saken er:
«Fylkestinget i Troms og Finnmark ber fylkesrådet om å forberede en sak om søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven.»



Dette blir altså vedtatt mot 18 stemmer. Mindretallet mente det var unødvendig tids- og ressursbruk å pålegge administrasjonen og de folkevalgte dette.  De ville naturligvis heller bruke dyrebar tid på politiske saker for å skape utvikling og tilflytting i nord, framfor å lage grunnlaget for en søknad om å svekke regionen.

Men flertallet bestemmer, også her selvsagt.

Fylkestingets flertall ga altså sin arbeidsordre til administrasjonen (som er fylkesrådet i en parlamentarisk styrt fylkeskommune som Troms og Finnmark):
Utred en sak som fylkestinget som øverste folkevalgte organ senere skal ta standpunkt til.

Og det er nå det skjærer seg helt i det som skal være en demokratisk behandling av en viktig sak:

ET DEMOKRATI BLIR RAMMET AV COVID19

Det øverste folkevalgte organ for innbyggerne i Troms og Finnmark har hittil ikke fått en forberedt sak med en utredning om konsekvenser av en oppløsning. og får derfor heller ikke ytret seg om det er grunnlag for å fremme en begrunnet søknad eller innholdet i denne.

Inndelingsloven som styrer grensejusteringer mellom kommuner eller fylkeskommuner er meget tydelig på prosess og krav, jfr brev fra Kommunaldep. 22.mai 21:

«Etter inndelingsloven § 8 andre ledd er det fylkestinget som har rett til å ta initiativ til en søknad om å sette i gang en utredning om deling av fylket. Inndelingsloven § 8 fjerde ledd stiller nærmere krav til en slik søknad, og tydeliggjør at en søknad om en utredning av en deling blant annet må være skriftlig og grunngitt, og inneholde forslag til nye grenser.» (min utheving)

Fylkestinget har ennå ikke behandlet en sak om deling, og følgelig ikke tatt noe initiativ som regjeringen kan svare på. Det foreligger altså pr dato ingen søknad om å få utredet en deling!

Er det en slik sak som fylkestinget i oktobermøtet ble varslet om skal behandles i nå i desember?

I så fall har departementet allerede saksbehandlet en søknad som fylkestinget ennå ikke har laget!
Jeg er spent på hvordan regjeringen nå skal redde ansiktet til både seg sjøl og sine kolleger i Troms og Finnmark. De finner nok en utvei.

Jeg har vært folkevalgt i kommunestyrer, formannskap, fylkesting og fylkesutvalg fra 1979 – 2010.
I 2019 ble jeg på nytt folkevalgt.

Det ligger i min politiske ryggmarg å skille mellom folkevalgte og ikke-folkevalgte sitt ansvar.

Det er kun de folkevalgte som skal møte velgernes dom. Det slipper fylkesråd og administrasjon.

De folkevalgte er tjenere for folket, ikke dets herrer. Derfor må de forholde seg til skrevne regler og rutiner for sin saksbehandling, og ikke opptre som herrer som kan sette slikt til side

Sakslistene er derfor satt opp av en folkevalgt leder. Protokollene skal tydelig vise hva de folkevalgte har behandlet av mulige løsninger, og hvilket vedtak som er gjort av et flertall eller ved enstemmighet.
Velgerne skal i neste valg gi sin dom over utført arbeid.

Jeg har aldri opplevd maken til uklar og manipulativ saksbehandling som dette!

KONKRETE EKSEMPLER PÅ FYLKESRÅDETS MISBRUK AV TILLIT

Mens fylkestinget i mars 2020 har bedt om å få en forberedt sak fra fylkesrådet, kommer fylkesrådet tilbake til fylkestinget som er isolert bak hver sin skjerm med denne saken:



Om fylkestingets vedtak i mar -sak 10/20, sier fylkesrådet:



I klartekst står det altså at fylkesrådet har tatt seg den frihet å konkludere fylkestingets ikke-påbegynte behandling av en «skriftlig og begrunnet» søknad om deling jf § 8 i Inndelingsloven.

«…Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld….søknad [..]skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser.»

Jeg måtte lese fylkesrådets sak flere ganger for å være sikker på at dette er rett skrevet. Jeg velger å tro at fylkesrådet i et øyeblikks villfarelse tror de er fylkesting som folkevalgt organ, ikke kun fylkestingets politisk ledete administrative apparat slik det er i Oslo og Bergen som også har parlamentarisme.

Det er mulig at fylkesrådet forstår de har begått en blemme, men forsøket på reparasjon blir om mulig enda verre.

Vinteren 2021 innser kanskje fylkesrådet at de har hoppet over noen viktige ledd dersom de skal følge Inndelingsloven. Jeg vet ikke om det er departementet som har besvart en evt. henvendelse fra de i foregående sak?

I et notat til fylkesrådsleder Mo (som av en eller annen grunn er Unntatt offentlighet !) , kan man lese at fylkesrådslederen den 27.1.21 har bedt fylkesdirektøren lage en omfattende utredning om hvordan fylkestinget skal kunne saksbehandle en slik søknad om deling som nettopp fylkestinget må fatte vedtak om.




Det korte svaret er at det er et forholdvis omfattende arbeid å lage en slik sak.
Ingen vil betrakte det som overraskende?

Så skjer det mer forunderlige ting i hele prosessen. Et representantforslag fra John Karlsen m.fl (Frp) må behandles i fylkestinget i juni.
Fortsatt er det et fylkesting som ikke er fysisk samlet og som er avhengig av at de digitale løsningene sikrer at alt foregår åpent og transparent for både politikere, media og innbyggere.

Den 14.juni er Plan- og økonomikomiteen innkalt til digitalt møte for å drøfte Karlsen m.fl sitt forslag om rådgivende folkeavstemning. Allerede dagen etter skal saken til behandling i fylkestinget.

Ordinær praksis er at saker til folkevalgte organ som bl.a. kommunestyrer og fylkesting skal ligge til offentlig ettersyn i minst en uke i forkant. Slik ivaretas demokratiet. Alle ser innstillingen; hva som er foreslått.

Profesjonelle journalister lager saker om disse og innbyggerne – «politikernes herrer» som Vedum kaller de – gjør seg opp meninger og kan påvirke.

Ikke en sjel visste om hva politikerne ville foreslå i en slik viktig sak!
Og sjekk hva som skjedde:



Du ser det kanskje ikke?

Det er altså laget en innstilling ingen ser eller vet om (unntatt de i komiteen), og der har en representant fra SP lagt fram et forslag i en helt annen sak enn denne om folkeavstemning!

Men det er ikke en hvilken som helst sak! Det handler om den største saken av dem alle: Skal fylkestinget i Norges viktigste region vedta en skriftlig og grunngitt søknad om deling av regionen?

Dette er den groveste manipuleringen jeg hittil har sett i et langt liv som folkevalgt!

Det skjønte jeg først da jeg fikk kopi av brev datert 25.juni -21 sendt fra fylkesordføreren til kommunaldepartementet og som Gram besvarte ved å innvilge – på strak hånd!

Du tror det ikke før du får se det:



Linken til behandlingen i fylkestinget viser til «vedtaket» 15.juni 2021. Fylkestingets behandling i sak 10/2020. Begge vedtak finner du lenger foran i denne bloggen.

Grunnen til at jeg reagerer, er at jeg synes dette er faktisk verre enn at fylkestingets flertall årlig setter av 21, 5 mill kr til å avlønne politikere som skal utvikle Norges viktigste region. For det er umoralsk å bruke pengene på å sabotere fremtiden til oss som bor her ved å avvikle. Ikke utvikle.

Går pengene derimot til å skape en sterk region, fortjener de hver en krone de får i godtgjørelse og i dekning av de utgifter de har som folkevalgt.

Vi snakker altså her om noe så politisk tungt som en sammenslåing eller oppløsning av et vitalt folkevalgt organ som et fylkesting. Dette folkevalgte organet er altså i det norske makthierarkiet på nivå rett under Stortinget!!
Man oppretter eller nedlegger ikke et folkevalgt organ uten grundige utredninger, og i alle fall ikke gjennom manipulerende virksomhet!

DEN VIKTIGE INNDELINGSLOVEN

Derfor vedtok Stortinget enstemmig en Inndelingslov i 2001.

Her er det som alltid § 1 som angir hensikt og formål med loven:

Alle som leser formålet skjønner derfor hvorfor søknad om grense-endring (deling eller sammenslåing) MÅ være grundig utredet:

§ 1.Formål

Formålet med denne lova er å leggje til rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.«

Kort fortalt betyr det at en søknad om deling av Troms og Finnmark fylkeskommune må – om den skal bli lagt fram for Stortinget til avgjørelse, godtgjøre at den sikrer «et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning». («Lokal» er her ensbetydende med «regional»).

Videre må det godtgjøres at en deling i nye fylkeskommuner sikrer «formålstjenlige enheter som kan gi innbyggere og næringsliv tilfredstillende tjenester og forvaltning«.

«Tilfredstillende» må innebære at tjenesten ikke blir kvalitativt dårligere enn i dag, kun bedre.

I klartekst må det dokumenteres
– at elevene som skal inn på den videregående skolen i «nye Troms » og «nye Finnmark» vil få et minst like godt utvalg av skoletilbud som i dag, at skolene gir det opplæringstilbudet som eleven har krav på
– at tannhelsetjenesten blir minst like bra som i dag
– at samferdselstilbudet ikke blir svekket
– at de nye fylkeskommuner er i stand til å utføre de 49 nye overførte statlige oppgavene som regionreformen har gitt de 11 større og sterkere fylkeskommuner
– at næringsliv sikres støtte og hjelp til bygging av infrastruktur og øke de ansattes kompetanse for for å skape nye arbeidsplasser og sikre de eksisterende

Og som et solid fundament for det som er nevnt ovenfor:
Kan det dokumenteres at de nye fylkeskommunene har en økonomi de nærmeste 8 -12 som vil sikre at de overnevnte 5 kravene oppfylles?

Hvis dette ikke kan dokumenteres/sannsynliggjøres, ville det være i strid med Inndelingsloven å tillate en slik deling!

Derfor er det ikke bare oppsiktsvekkende , men også provoserende når den nye kommunalministeren innvilger en søknad om deling før det i det hele tatt finnes en søknad slik Inndelingsloven forutsetter.



At en slik sak naturlig nok vekker jubel i i lille Vadsø kommune, er forståelig:



Ordføreren Wenche Pedersen i Vadsø, den tidligere fylkesrådmannen i Finnmark fylkeskommune og ansatt av flertallet i fylkestinget i 1999, jubler naturligvis mest over at bl.a. partifeller ansatt på fylkeshuset i Vadsø kan motta sin månedlige støtte.

Da «champagne-Pedersen» ble ansatt som fylkesrådmann, var det drøye 70 stillinger på fylkeshuset. Den gang hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehustjenestene, noe som utgjorde 2/3 av fylkeskommunens budsjett.
I dag er det 140 stillinger på fylkeshuset, samme tall som i 2019 – før sammenslåingen!

Vadsø har altså ikke tapt et eneste årsverk etter sammenslåingen. Det skulle man ikke tro når man leser i fylkets aviser.

I 2019 gikk fylkeskommunen kraftig i minus, men ble reddet av sammenslåingen med Troms.

Skulle Stortinget vedta å dele Troms og Finnmark i to nye fylkeskommuner, kan «Nye Finnmark» ha krav på økonomisk kompensasjon fra Troms fylkeskommune etter Inndelingsloven § 18 – Økonomisk kompensasjon.

Men ingen fylkeskommune vil ha krav på å få f.eks dekket tidligere opparbeidet lånegjeld fra staten.
Dette er altså noe Nye Finnmark fylkeskommune sjøl må håndtere.

Det er åpenbart for alle at det må bety betydelige stillingskutt i årene framover. Skal Vadsø fortsatt gråte seg til å bli fritatt for slike kutt, er det i praksis kun mulig å ta disse ved å si opp ansatte ved de videregående skoler. Mest sannsynlig vil det bli gjort gjennom å legge ned hele videregående skoler. Da ligger både Vardø, Tana og Lakselv tynt an.

Men et fylkesting for Nye Finnmark vil kutte mest på Alta videregående skole. Begrunnelsen vil være «de er den største skolen og tåler større kutt».

Ingen skal være forundret over at innbyggerne i Alta derfor ser seg bedre ivaretatt ved å tilhøre en større og økonomisk tryggere fylkeskommune.

NY UTVIKLING

Kun 2 uker etter at SP på sin halleluja-stemning på Gardermoen hadde proklamert at nå skal Troms og Finnmark som egen region ødelegges, måtte kommunalminister Gram delvis trekke tilbake sitt brev.

Det skjedde bare 10 dager etter Vedum hadde vært på SP-møte i Vadsø for å blidgjøre…Alta iflg NRK Troms og Finnmark:



Da var varselklokkene internt i departementet begynt å ringe. Noen hadde tydeligvis dukket ned i Inndelingsloven og funnet ut at her har noen kuttet svinger.

Gram sendte et nytt brev, og nå er det ikke lenger tvil: Troms og Finnmark slipper ikke unna med sitt amatørmessige arbeid hittil.
Gram skriver bl.a.:

«Søknaden skal være skriftlig og begrunnet, og den må inneholde forslag til nye fylkesgrenser, jf. inndelingsloven § 8. Forslaget til nye grenser må ta utgangspunkt i grensene til dagens fylkeskommune, og skissere hvor grensen mellom de nye fylkeskommunene skal gå. [..] En godt utredet søknad fra fylkeskommunen er viktig for at departementet skal kunne legge frem en opplyst sak om deling for Stortinget. Kommunedirektøren har en generell plikt til å påse at saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet, jf. kommuneloven § 13-1. I parlamentarisk styrte fylkeskommuner ligger denne utredningsplikten til fylkesrådet, jf. kommuneloven § 10-2. «

Også de må nå la fylkestinget få kunnskap om konsekvenser og deretter la fylkestinget bestemme seg.

Utredningen ble lovet å komme i desember. Det gjentok både fylkesordføreren og fylkesrådslederen på siste fylkestingssamling.

Når fylkestingets evt. søknad om deling foreligger, er det en lang prosess deretter. Regjeringen skal ytterligere utrede saken, den skal på høring i alle kommuner i Troms og Finnmark og selvsagt fylkeskommunen

Selvsagt vil det være politikere og innbyggere som bryr seg fint lite hvilke konsekvenser en oppløsning av Norges viktigste region vil bety. For dem spiller det liten rolle om ungdom mister mulighet til utdanning og slik skape seg grunnlag for et godt voksenliv. Det er langt viktigere med 140 stillinger i administrasjonen på fylkesbygget i Vadsø.

Og enda viktigere at de finner et skilt hvor det står «Finnmark fylkeskommune» på.

TROMS OG FINNMARK FYLKESTING:
NORGES ENESTE POLITISK INKOMPETENTE OG IMPOTENTE ORGAN ?

Det synes åpenbart at dagens fylkesting ikke makter å snu en negativ folketallsutvikling eller skape optimisme.

Det er mye trist med flertallets udemokratiske behandlinga av en så viktig sak. Og det er svært trasig at de i praksis har satt hele regionen på vent i 4 år der andre fylkeskommuner er i gang med optimisme og utvikling.

Bl.a. har Vestland fylkeskommune allerede lagt planer for å spare inn 500 mill kr de neste årene for å styrke næringslivet og tjenestetilbudet til innbyggerne. (De er ledet av en SP-fylkesordfører som ikke ønsker noen deling av den nye fylkeskommunen).

Hittil i år har Vestland økt med nesten 1700 innbyggere. Troms og Finnmark er redusert med 600.

Er det en sammenheng her?




Bursdag, ball, bønn og bankende hjerter

» Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!»

Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen.
For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.

Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.

Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.

12.juni 2021 ble det min tur til å «gå ut på dato».

Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.

Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.

Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist

Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse.
Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!

Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.

Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:

En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.

Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!



Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.

Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.

Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.

0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).

Selv begrepet «dårlig spøk» dekker ikke denne flausen.

Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?

Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.

Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.

Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.

Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.

Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.

Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte:
Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!

På veggen i gangen hang en plakat: » Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».
Med Venstres logo.

Haakon ble en av «hærførerne» mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.



Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.

For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.

I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.

Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.

Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.

Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov

Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.

Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.

Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.

(Kilde: SNL)

For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;

– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig

– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø

– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.

Vi trenger idealer

Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.

Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.

Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og «samenes venn» Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.

Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.

Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis.
De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.

Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.

Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.

Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging.

Et bankende hjerte slutter å slå – I


På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.

Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.

Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg;
» Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!»

Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.

Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:

Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.

Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.

I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?

Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?

For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.

Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.

Hvorfor er det så prekært?

Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo?
Nettopp: Fredags ettermiddag.

Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo?
Nettopp: Søndags ettermiddag.



Hvorfor er det slik?

Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.

Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn?
Svaret er enkelt: Staten.

Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting.
Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget!

Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!

Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!

Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!

Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen

Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.

En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!



Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.

Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.

Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:

Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!

Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.

Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.

Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.

Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.

Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991

I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen «glødende Haakon H.» ; Odd Einar Dørum.


Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.

Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra

Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.

Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.

Han har vært en stor inspirator for meg.

Et bankende hjerte slutter å slå – II

Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.

Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).

Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland.
Alene.

For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.

Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?

Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.

Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.

Noen døpte meg til Børre «Steinhard» etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.

Han som taklet meg var mer enn uheldig.
Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente «å-kor-hen-ska-vi-reis»-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.

Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.

Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.

Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.



Jeg er fortsatt alene i stua, men roper;
«Hjelp han. Hjertet!»

Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.

Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.

De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.

Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!

Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.

Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og «fornuftsdelen» av hjernen, jeg ber nå til en eller annen «usynlig» makt.

Et bankende hjerte slutter å slå – III

Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.

Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.

Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på «Øverjordet» hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.

Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.

Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.

Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.



Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.

Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.

Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok.
Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.

Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.

Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.

Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.

Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell:
Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.

Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.

Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen.
Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.

» Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!»
Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.

Jeg hørte legen si fra stua:
» Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.»

Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.

Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi «han er en styrke for oss».

Et bankende hjerte slutter å slå – IV

Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen.
«Han lever?»

Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender.
«Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.»

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.



Dette må da bety noe godt?!
Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?

Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.

Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.

Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra.
Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.

Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.

Og mer emosjonelt skal det bli.

Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå

For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:

På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de «Christian!». De danske supporterne svarer med «Eriksen!», og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!

Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.

Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater:
» Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!»

Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.

Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.

Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.

Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.




Når Facebook driver politisk sensur – fordi politikere ikke liker fakta?

Jeg fikk meg en skikkelig a-ha-opplevelse i går.
Da tikket følgende melding inn fra Facebook Norge:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.56

Hva var så dette en kommentar til?

SP-leder Trygve Slagsvold Vedum hadde et innlegg i Altaposten mot André Skjelstads forsvar av regionreformen i VG. 

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.14.00

Heldigvis er Altaposten en av avisene som tillater at leserne kommenterer slike innlegg.

Det gjorde jeg, slik – korrekt gjengitt også av Facebook;

IMG_4229
Linken det vises til er et blogginnlegg som også har stått på trykk i nord-norske frie aviser høsten 2018, med slik heading:

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.20.35
Blogginnlegget finner du her.

Hva tenker du kan være i strid med «standardene i Facebook»?

Etter min mening er det en uting at  avisene i vårt liberale demokrati bruker Facebook  til å slik moderere kommentarfeltet.

En annen konsekvens av å la Facebook ha ansvaret for kommentarfelt er ytringen ikke alltid er offentlig for alle. Dersom en facebookbruker velger å slette en annen bruker som «venn», kan ingen av disse lese den annens mening verken på Facebook – eller i avisas kommentarfelt.

Mener redaktører at dette er noe som fremmer en åpen debatt og et offentlig ordskifte, og at de  som redaktører kan stå for det?

Jeg mener at pressestøtten må vris og forsterkes slik at avisene har lønnsmidler til en moderator med en redaktør som øverste ansvarlig.

Det er ikke til støtte for vårt liberale demokrati og den åpne og frie debatt  å overlate slikt til globale mediemonopol. Vi vet aldri når  eierne eller farlige politiske ledere kan gripe inn, slik vi har sett trusler om fra USAs president nå i presidentvalgkampens siste fase.

I dette tilfellet er det nok ikke redaktøren av Altaposten, men mest sannsynlig en fornærmet tilhenger av SP som kun har trykket på knappen Spam eller Rapporter til Facebook under pilen til høyre for innlegget.

Skjermbilde 2020-07-11 kl. 09.36.16
Det holder for at Facebook kan gripe inn.

Slik så altså kommentartråden ut før en meningsmotstander trykket på sensurknappen:Skjermbilde 2020-07-11 kl. 08.50.59.png

Jeg håper ikke Facebook lar seg misbruke av meningsdiktatorer som dyrker faktaresistente politiske ledere.

Men jeg vil arbeide for at Facebook skal ut av medienes moderatoransvar.

Derfor denne bloggen for å provosere både norske redaktører og politiske partier til å stå opp for ytringsfriheten.

Denne vil bli linket til gjennom Facebook.

Av grunner jeg senere skal komme tilbake, vil Facebook neppe slå ned på linker til samme ytring som jeg hadde under det overfladiske og lettvinte leserinnlegg til Vedum i Altaposten 9.juli.

Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst og Stortingsvalget i -21.

For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere – med hjemmel i grunnloven fra 1814?
Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.
» Finnmarkingene vil miste sin identitet»
» Finnmark forsvinner!!»

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei til at Stortinget kunne fatte en beslutning. (30 300 av 59 600 stemmer = 50,8 % ).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Et annet og minst like viktig moment:
Hvor ofte hender det at fylkestinget deler seg geografisk?
Aldri!

Jeg var fylkespolitiker i 16 år. Ikke engang «rottet» Vest-Finnmark seg sammen og stemte ned Øst-Finnmark.
Ikke én gang kommer representantene fra Troms til å rotte seg sammen for å stemme ned noe som finnmarkingene står samlet om.

Hvorfor ikke?

Fordi fylkestinget består som Stortinget av partigrupper. Det er de som sammen blir enige om standpunkt.

Og sann mine ord: Når fylkestinget består av erfarne og godt voksne politikere, vil de aldri bli med på noe som oppfattes som et maktovergrep mot «de små» i det store fylket. Fylkestinget skal skape vekst og optimisme i hele regionen, ikke kun i en mindre del av den.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå har fått en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
«Mener du at «Troms og Finnmark» må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?»

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Andre blogginnlegg om regionreformen, eller hvor regionreformen inngår som tema:

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Nei, Troms og Finnmark skal ikke kutte alle investeringer i Finnmark.Tvertimot!

Ett år siden Finnmarks politikere lurte… Finnmark

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Finnmark – under Solberg eller Putin?

Tromsø blir regionsenter, Vadsø forblir fylkeshovedstad

Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettssak mot staten?

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Regionmotstandernes beste kort – ugyldig stortingsvedtak – er nå sterkt svekket.

Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettssak mot staten!

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Juridisk flisespikkeri mot politisk vedtak

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Kan regionreformen stoppe en langsiktig negativ utvikling og redde Finnmark?

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske valg. Men den må starte arbeidet nå!

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Folkeavstemning med uklart tema

14.mai – Finnmarks 1.april?

Blir det færre fra Finnmark på Stortinget?

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Troms/Finnmark – Sanner: 0-1 til pause

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger/ for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 273
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken «Valg av medlemmer til fellesnemnd» gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.