Norges viktigste region forsøkes ødelagt av udemokratiske prosesser i skjul av pandemien


Det skjer dramatiske endringer i nord, i et område som på grunn av sin beliggenhet har et sterkt behov for stabilitet, vekst og utvikling.

Den siste folketallsutviklingen bekrefter dette: Troms og Finnmark er blitt nesten 600 innbyggere færre hittil i år!

Men det skjer noe som er verre enn det – fordi det vil fortsette den negative folketallsutviklingen.

Endringene skjer i det skjulte, initiert og jobbet fram av udemokratiske krefter som i skjul av pandemien jobber for å sende Finnmark tilbake til den økonomiske middelalder og svekke hele regionens iboende kraft.

Endringene skjer uten en våken presse til stede. De fleste av disse med arbeidsplass Finnmark har de 4 siste årene fungert som mikrofonstativ for de som vil at det er staten som skal styre Finnmark, gjennom et liksom-fylkesting med mindre makt enn Sametinget og med samme type sugerør som u-land har blitt til del; ukritisk overføring av penger som går til de lokale høvdinger og deres slekt og venner.

EN OVERRASKENDE NYHET I REGJERINGSERKLÆRINGEN!

Denne prosessen har foregått så skjult for offentligheten at noen og enhver fikk seg et hakeslepp da Hurdalsplattformen forelå med sin tekst:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken.» (min utheving).

Hvilken «innsendt søknad fra Troms og Finnmark» sikter regjeringen til?

Under SPs landsstyremøte 29.10.21 viste kommunalminister Gram konkret til sitt brev hvor han viser til «fylkestingets vedtak i sak 10/2020» og innvilger på det grunnlaget «søknaden» om deling i to nye fylkeskommuner.

Slik ser brevet hans ut:



Imponerende rask saksbehandling! Og av det premature slaget skal det vise seg.

Jeg sendte straks regjeringserklæringen forelå innsynsbegjæring til fylkeskommunens administrasjon. Der ba jeg konkret om å få vite når fylkestinget har sluttbehandlet denne saken. De bekrefter at den eneste behandlingen er gjort i mars 2020, under sak 10/2020.

Jeg har spurt flere fylkestingsrepresentanter, og har sjøl sjekket sakspapirer og protokoller fra fylkesting i 2020 og 2021:
Har fylkestinget politisk behandlet utkast til en begrunnet søknad om grenseendring (deling) som egen sak?
Svaret er nei.

De har kun vedtatt å be fylkesrådet komme tilbake med en sak om dette!

Det er noe helt annet.

ET FYLKESTINGSVEDTAK BLIR MISBRUKT

For hva står det i fylkestingsvedtaket regjeringen og Gram viser til?

I mars 2020 har fylkesordfører satt opp ei saksliste til fylkestingets samling.
Sak 10 på sakslista har tittelen «Søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven».

Også rådmann/fylkes- el. kommunedirektør/fylkesråd kan ta initiativ til saker, men kun ordfører eller fylkesordfører har myndighet etter Kommuneloven til å lage saksliste med politiske saker som det folkevalgte organ skal avgjøre. Det gjør fylkesordfører Prestbakmo. Han er folkevalgt.

Administrasjonens (fylkesrådets) forslag til vedtak i saken er:
«Fylkestinget i Troms og Finnmark ber fylkesrådet om å forberede en sak om søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven.»



Dette blir altså vedtatt mot 18 stemmer. Mindretallet mente det var unødvendig tids- og ressursbruk å pålegge administrasjonen og de folkevalgte dette.  De ville naturligvis heller bruke dyrebar tid på politiske saker for å skape utvikling og tilflytting i nord, framfor å lage grunnlaget for en søknad om å svekke regionen.

Men flertallet bestemmer, også her selvsagt.

Fylkestingets flertall ga altså sin arbeidsordre til administrasjonen (som er fylkesrådet i en parlamentarisk styrt fylkeskommune som Troms og Finnmark):
Utred en sak som fylkestinget som øverste folkevalgte organ senere skal ta standpunkt til.

Og det er nå det skjærer seg helt i det som skal være en demokratisk behandling av en viktig sak:

ET DEMOKRATI BLIR RAMMET AV COVID19

Det øverste folkevalgte organ for innbyggerne i Troms og Finnmark har hittil ikke fått en forberedt sak med en utredning om konsekvenser av en oppløsning. og får derfor heller ikke ytret seg om det er grunnlag for å fremme en begrunnet søknad eller innholdet i denne.

Inndelingsloven som styrer grensejusteringer mellom kommuner eller fylkeskommuner er meget tydelig på prosess og krav, jfr brev fra Kommunaldep. 22.mai 21:

«Etter inndelingsloven § 8 andre ledd er det fylkestinget som har rett til å ta initiativ til en søknad om å sette i gang en utredning om deling av fylket. Inndelingsloven § 8 fjerde ledd stiller nærmere krav til en slik søknad, og tydeliggjør at en søknad om en utredning av en deling blant annet må være skriftlig og grunngitt, og inneholde forslag til nye grenser.» (min utheving)

Fylkestinget har ennå ikke behandlet en sak om deling, og følgelig ikke tatt noe initiativ som regjeringen kan svare på. Det foreligger altså pr dato ingen søknad om å få utredet en deling!

Er det en slik sak som fylkestinget i oktobermøtet ble varslet om skal behandles i nå i desember?

I så fall har departementet allerede saksbehandlet en søknad som fylkestinget ennå ikke har laget!
Jeg er spent på hvordan regjeringen nå skal redde ansiktet til både seg sjøl og sine kolleger i Troms og Finnmark. De finner nok en utvei.

Jeg har vært folkevalgt i kommunestyrer, formannskap, fylkesting og fylkesutvalg fra 1979 – 2010.
I 2019 ble jeg på nytt folkevalgt.

Det ligger i min politiske ryggmarg å skille mellom folkevalgte og ikke-folkevalgte sitt ansvar.

Det er kun de folkevalgte som skal møte velgernes dom. Det slipper fylkesråd og administrasjon.

De folkevalgte er tjenere for folket, ikke dets herrer. Derfor må de forholde seg til skrevne regler og rutiner for sin saksbehandling, og ikke opptre som herrer som kan sette slikt til side

Sakslistene er derfor satt opp av en folkevalgt leder. Protokollene skal tydelig vise hva de folkevalgte har behandlet av mulige løsninger, og hvilket vedtak som er gjort av et flertall eller ved enstemmighet.
Velgerne skal i neste valg gi sin dom over utført arbeid.

Jeg har aldri opplevd maken til uklar og manipulativ saksbehandling som dette!

KONKRETE EKSEMPLER PÅ FYLKESRÅDETS MISBRUK AV TILLIT

Mens fylkestinget i mars 2020 har bedt om å få en forberedt sak fra fylkesrådet, kommer fylkesrådet tilbake til fylkestinget som er isolert bak hver sin skjerm med denne saken:



Om fylkestingets vedtak i mar -sak 10/20, sier fylkesrådet:



I klartekst står det altså at fylkesrådet har tatt seg den frihet å konkludere fylkestingets ikke-påbegynte behandling av en «skriftlig og begrunnet» søknad om deling jf § 8 i Inndelingsloven.

«…Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld….søknad [..]skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser.»

Jeg måtte lese fylkesrådets sak flere ganger for å være sikker på at dette er rett skrevet. Jeg velger å tro at fylkesrådet i et øyeblikks villfarelse tror de er fylkesting som folkevalgt organ, ikke kun fylkestingets politisk ledete administrative apparat slik det er i Oslo og Bergen som også har parlamentarisme.

Det er mulig at fylkesrådet forstår de har begått en blemme, men forsøket på reparasjon blir om mulig enda verre.

Vinteren 2021 innser kanskje fylkesrådet at de har hoppet over noen viktige ledd dersom de skal følge Inndelingsloven. Jeg vet ikke om det er departementet som har besvart en evt. henvendelse fra de i foregående sak?

I et notat til fylkesrådsleder Mo (som av en eller annen grunn er Unntatt offentlighet !) , kan man lese at fylkesrådslederen den 27.1.21 har bedt fylkesdirektøren lage en omfattende utredning om hvordan fylkestinget skal kunne saksbehandle en slik søknad om deling som nettopp fylkestinget må fatte vedtak om.




Det korte svaret er at det er et forholdvis omfattende arbeid å lage en slik sak.
Ingen vil betrakte det som overraskende?

Så skjer det mer forunderlige ting i hele prosessen. Et representantforslag fra John Karlsen m.fl (Frp) må behandles i fylkestinget i juni.
Fortsatt er det et fylkesting som ikke er fysisk samlet og som er avhengig av at de digitale løsningene sikrer at alt foregår åpent og transparent for både politikere, media og innbyggere.

Den 14.juni er Plan- og økonomikomiteen innkalt til digitalt møte for å drøfte Karlsen m.fl sitt forslag om rådgivende folkeavstemning. Allerede dagen etter skal saken til behandling i fylkestinget.

Ordinær praksis er at saker til folkevalgte organ som bl.a. kommunestyrer og fylkesting skal ligge til offentlig ettersyn i minst en uke i forkant. Slik ivaretas demokratiet. Alle ser innstillingen; hva som er foreslått.

Profesjonelle journalister lager saker om disse og innbyggerne – «politikernes herrer» som Vedum kaller de – gjør seg opp meninger og kan påvirke.

Ikke en sjel visste om hva politikerne ville foreslå i en slik viktig sak!
Og sjekk hva som skjedde:



Du ser det kanskje ikke?

Det er altså laget en innstilling ingen ser eller vet om (unntatt de i komiteen), og der har en representant fra SP lagt fram et forslag i en helt annen sak enn denne om folkeavstemning!

Men det er ikke en hvilken som helst sak! Det handler om den største saken av dem alle: Skal fylkestinget i Norges viktigste region vedta en skriftlig og grunngitt søknad om deling av regionen?

Dette er den groveste manipuleringen jeg hittil har sett i et langt liv som folkevalgt!

Det skjønte jeg først da jeg fikk kopi av brev datert 25.juni -21 sendt fra fylkesordføreren til kommunaldepartementet og som Gram besvarte ved å innvilge – på strak hånd!

Du tror det ikke før du får se det:



Linken til behandlingen i fylkestinget viser til «vedtaket» 15.juni 2021. Fylkestingets behandling i sak 10/2020. Begge vedtak finner du lenger foran i denne bloggen.

Grunnen til at jeg reagerer, er at jeg synes dette er faktisk verre enn at fylkestingets flertall årlig setter av 21, 5 mill kr til å avlønne politikere som skal utvikle Norges viktigste region. For det er umoralsk å bruke pengene på å sabotere fremtiden til oss som bor her ved å avvikle. Ikke utvikle.

Går pengene derimot til å skape en sterk region, fortjener de hver en krone de får i godtgjørelse og i dekning av de utgifter de har som folkevalgt.

Vi snakker altså her om noe så politisk tungt som en sammenslåing eller oppløsning av et vitalt folkevalgt organ som et fylkesting. Dette folkevalgte organet er altså i det norske makthierarkiet på nivå rett under Stortinget!!
Man oppretter eller nedlegger ikke et folkevalgt organ uten grundige utredninger, og i alle fall ikke gjennom manipulerende virksomhet!

DEN VIKTIGE INNDELINGSLOVEN

Derfor vedtok Stortinget enstemmig en Inndelingslov i 2001.

Her er det som alltid § 1 som angir hensikt og formål med loven:

Alle som leser formålet skjønner derfor hvorfor søknad om grense-endring (deling eller sammenslåing) MÅ være grundig utredet:

§ 1.Formål

Formålet med denne lova er å leggje til rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.«

Kort fortalt betyr det at en søknad om deling av Troms og Finnmark fylkeskommune må – om den skal bli lagt fram for Stortinget til avgjørelse, godtgjøre at den sikrer «et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning». («Lokal» er her ensbetydende med «regional»).

Videre må det godtgjøres at en deling i nye fylkeskommuner sikrer «formålstjenlige enheter som kan gi innbyggere og næringsliv tilfredstillende tjenester og forvaltning«.

«Tilfredstillende» må innebære at tjenesten ikke blir kvalitativt dårligere enn i dag, kun bedre.

I klartekst må det dokumenteres
– at elevene som skal inn på den videregående skolen i «nye Troms » og «nye Finnmark» vil få et minst like godt utvalg av skoletilbud som i dag, at skolene gir det opplæringstilbudet som eleven har krav på
– at tannhelsetjenesten blir minst like bra som i dag
– at samferdselstilbudet ikke blir svekket
– at de nye fylkeskommuner er i stand til å utføre de 49 nye overførte statlige oppgavene som regionreformen har gitt de 11 større og sterkere fylkeskommuner
– at næringsliv sikres støtte og hjelp til bygging av infrastruktur og øke de ansattes kompetanse for for å skape nye arbeidsplasser og sikre de eksisterende

Og som et solid fundament for det som er nevnt ovenfor:
Kan det dokumenteres at de nye fylkeskommunene har en økonomi de nærmeste 8 -12 som vil sikre at de overnevnte 5 kravene oppfylles?

Hvis dette ikke kan dokumenteres/sannsynliggjøres, ville det være i strid med Inndelingsloven å tillate en slik deling!

Derfor er det ikke bare oppsiktsvekkende , men også provoserende når den nye kommunalministeren innvilger en søknad om deling før det i det hele tatt finnes en søknad slik Inndelingsloven forutsetter.



At en slik sak naturlig nok vekker jubel i i lille Vadsø kommune, er forståelig:



Ordføreren Wenche Pedersen i Vadsø, den tidligere fylkesrådmannen i Finnmark fylkeskommune og ansatt av flertallet i fylkestinget i 1999, jubler naturligvis mest over at bl.a. partifeller ansatt på fylkeshuset i Vadsø kan motta sin månedlige støtte.

Da «champagne-Pedersen» ble ansatt som fylkesrådmann, var det drøye 70 stillinger på fylkeshuset. Den gang hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehustjenestene, noe som utgjorde 2/3 av fylkeskommunens budsjett.
I dag er det 140 stillinger på fylkeshuset, samme tall som i 2019 – før sammenslåingen!

Vadsø har altså ikke tapt et eneste årsverk etter sammenslåingen. Det skulle man ikke tro når man leser i fylkets aviser.

I 2019 gikk fylkeskommunen kraftig i minus, men ble reddet av sammenslåingen med Troms.

Skulle Stortinget vedta å dele Troms og Finnmark i to nye fylkeskommuner, kan «Nye Finnmark» ha krav på økonomisk kompensasjon fra Troms fylkeskommune etter Inndelingsloven § 18 – Økonomisk kompensasjon.

Men ingen fylkeskommune vil ha krav på å få f.eks dekket tidligere opparbeidet lånegjeld fra staten.
Dette er altså noe Nye Finnmark fylkeskommune sjøl må håndtere.

Det er åpenbart for alle at det må bety betydelige stillingskutt i årene framover. Skal Vadsø fortsatt gråte seg til å bli fritatt for slike kutt, er det i praksis kun mulig å ta disse ved å si opp ansatte ved de videregående skoler. Mest sannsynlig vil det bli gjort gjennom å legge ned hele videregående skoler. Da ligger både Vardø, Tana og Lakselv tynt an.

Men et fylkesting for Nye Finnmark vil kutte mest på Alta videregående skole. Begrunnelsen vil være «de er den største skolen og tåler større kutt».

Ingen skal være forundret over at innbyggerne i Alta derfor ser seg bedre ivaretatt ved å tilhøre en større og økonomisk tryggere fylkeskommune.

NY UTVIKLING

Kun 2 uker etter at SP på sin halleluja-stemning på Gardermoen hadde proklamert at nå skal Troms og Finnmark som egen region ødelegges, måtte kommunalminister Gram delvis trekke tilbake sitt brev.

Det skjedde bare 10 dager etter Vedum hadde vært på SP-møte i Vadsø for å blidgjøre…Alta iflg NRK Troms og Finnmark:



Da var varselklokkene internt i departementet begynt å ringe. Noen hadde tydeligvis dukket ned i Inndelingsloven og funnet ut at her har noen kuttet svinger.

Gram sendte et nytt brev, og nå er det ikke lenger tvil: Troms og Finnmark slipper ikke unna med sitt amatørmessige arbeid hittil.
Gram skriver bl.a.:

«Søknaden skal være skriftlig og begrunnet, og den må inneholde forslag til nye fylkesgrenser, jf. inndelingsloven § 8. Forslaget til nye grenser må ta utgangspunkt i grensene til dagens fylkeskommune, og skissere hvor grensen mellom de nye fylkeskommunene skal gå. [..] En godt utredet søknad fra fylkeskommunen er viktig for at departementet skal kunne legge frem en opplyst sak om deling for Stortinget. Kommunedirektøren har en generell plikt til å påse at saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet, jf. kommuneloven § 13-1. I parlamentarisk styrte fylkeskommuner ligger denne utredningsplikten til fylkesrådet, jf. kommuneloven § 10-2. «

Også de må nå la fylkestinget få kunnskap om konsekvenser og deretter la fylkestinget bestemme seg.

Utredningen ble lovet å komme i desember. Det gjentok både fylkesordføreren og fylkesrådslederen på siste fylkestingssamling.

Når fylkestingets evt. søknad om deling foreligger, er det en lang prosess deretter. Regjeringen skal ytterligere utrede saken, den skal på høring i alle kommuner i Troms og Finnmark og selvsagt fylkeskommunen

Selvsagt vil det være politikere og innbyggere som bryr seg fint lite hvilke konsekvenser en oppløsning av Norges viktigste region vil bety. For dem spiller det liten rolle om ungdom mister mulighet til utdanning og slik skape seg grunnlag for et godt voksenliv. Det er langt viktigere med 140 stillinger i administrasjonen på fylkesbygget i Vadsø.

Og enda viktigere at de finner et skilt hvor det står «Finnmark fylkeskommune» på.

TROMS OG FINNMARK FYLKESTING:
NORGES ENESTE POLITISK INKOMPETENTE OG IMPOTENTE ORGAN ?

Det synes åpenbart at dagens fylkesting ikke makter å snu en negativ folketallsutvikling eller skape optimisme.

Det er mye trist med flertallets udemokratiske behandlinga av en så viktig sak. Og det er svært trasig at de i praksis har satt hele regionen på vent i 4 år der andre fylkeskommuner er i gang med optimisme og utvikling.

Bl.a. har Vestland fylkeskommune allerede lagt planer for å spare inn 500 mill kr de neste årene for å styrke næringslivet og tjenestetilbudet til innbyggerne. (De er ledet av en SP-fylkesordfører som ikke ønsker noen deling av den nye fylkeskommunen).

Hittil i år har Vestland økt med nesten 1700 innbyggere. Troms og Finnmark er redusert med 600.

Er det en sammenheng her?




Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt


Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Som kjent blir fylkestingsvalget i høst det mest spesielle siden Norge etablerte lokal styring i 1837, altså for 181 år siden!!

Den gang besto “amtstinget” av ordførerne i “herredene”, ledet av “amtsmannen” (i dag fylkesmannen). Også “amtsgrensene” var spikret fram til 1919, da de ble noe justert med samme debatt som i dag om hvor fornuftig det var i forhold til den gamle grensa.

I 1975 fikk vi direktevalgte fylkesting etter en reform som ga fylkeskommunene noe større frihet til å styre, men innenfor lover og forskrifter som detaljstyrte hva politikerne kunne utøve av skjønn. Fylkestinget kunne bl.a. bestemme hvor det skulle være videregående skoler, hvor tannklinikker skulle bygges og hvem som kunne få kulturpris e.l.
Fra valget i 1975 kunne altså velgerne stemme både ved kommunevalg og fylkestingsvalg.

I 2017 vedtar Stortinget den største demokratireformen siden formannskapslovene i 1837. Nå skulle det endelig bli flyttet reell makt fra staten til 11 fylkesting. Der skal folkevalgte nærmere innbyggerne få myndighet til å både planlegge og utvikle fremtiden til innbyggernes beste. Over 50 statlige oppgaver skal ikke lenger avgjøres i Oslo eller hos fylkesmannen, men av innbyggernes egne folkevalgte.

Til tross for berettiget støy i prosessen fram mot vedtaket, ser stadig flere at dette gir langt bedre muligheter enn tidligere. Støyen gikk selvsagt på at både regjering og stortingspartier i for liten grad “solgte inn sitt budskap”. Det gikk også på at noen få fylkeskommuner, deriblant Finnmark ikke involverte innbyggerne før Stortinget skulle fatte sin beslutning.

11 måneder etter at Stortinget hadde avgjort saken slik fylkeskommunene på forhånd var varslet om, ble det arrangert en uautorisert folkeavstemning i Finnmark.

Denne skapte først uberettiget håp fordi velgerne ble invitert til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen” som det het i informasjonen fra fylkeskommunen. Deretter skapte det frustrasjon over å bli lurt til å delta i noe som ikke hadde noen betydning for Stortingets fullt lovlige og legitime vedtak.( Les om lureriet her.)

Det har derfor vært knyttet stor spenning til hvordan velgerne i Troms og Finnmark ville respondere på prosessen og gi uttrykk for det ved kommende fylkestingsvalg. Vil de delta i valget og aktivt påvirke, eller vil de boikotte for å markere mistillit?

Jeg har sett på de to siste meningsmålingen som dekker Troms og Finnmark, regnet ut gjennomsnittet og sett hvilke følger det får på mandatfordeling i det nye fylkestinget.

Videre har jeg sett på hovedargumenter mot sammenslåingen sett med Finnmarks-motstandernes øyne. Kan meningsmålingene gi disse rett i sin frykt?

Mandatfordeling basert på snitt av de to siste målinger i Troms og Finnmark:

I gruppen andre er Nordkalottpartiet antatt å bli størst av de tre som inngår i gruppen Andre, og er derfor tatt særskilt med her.

Den våkne leser har allerede fått med seg hvor jevnt det er mellom de 5 største partiene. Det skal lite til for å endre dette. MDG trenger 160 stemmer for å få et nytt mandat. H og SP har de to siste mandatene.

Den fortsatt våkne leser har allerede sett summeringen av de tidligere fylkenes representanter. Skulle dette bli valgresultatet, ville altså Troms fått 32 og Finnmark 25 av de 57 tingmedlemmene.

Vi hører allerede ropet om at dette beviser at “Troms tar alt” fordi de har et stemmemessig flertall i det nye fylkestinget.

Det er imidlertid ikke slik et fylkesting fungerer. Fylkestinget består av partier som står samlet bak sitt fylkesprogram. Det betyr at man ikke kommer til å få en geografisk deling i fylkestinget som f.eks. Finnmark mot Troms. I 1975 ble fylkestinget for første gang folkevalgt. Her i Finnmark har det hittil ikke skjedd at samtlige fra Øst-Finnmark har stemt sammen på tvers av partiene mot et samlet Vest-Finnmark.

Det kommer heller ikke til å skje i det nye fylkestinget. De som fulgte med under direktesendingene fra fellesnemndas møter i vår så beviset: Det ble ingen votering hvor Finnmark sine 19 stemte mot Troms sine 19. Ulike flertall skyldtes at partiene fant ulike allianser med andre parti.

 

Sperregrense for fylkestingskandidater

Det er ikke mange velgere som kjenner til den makt de har ved et fylkestingsvalg. De har nemlig lov til å gi tilleggstemmer til kandidater på lista. Og det kan teoretisk sett “snu lista oppned”.

Regelen er grei. Hvis ingen av kandidatene har fått mer enn 8% tilleggstemmer, blir lista slik den var vedtatt av partiets nominasjonsmøte.

Hvis derimot noen av kandidatene får 8% eller flere tillegg-stemmer, rykker de oppover lista. Det betyr at om hver 13. velger har gitt samme person en tilleggstemme, passerer vedkommende alle foran seg som har fått mindre enn 8 % tilleggstemmer. Det er altså mulig at en som står nederst på lista kan havne i fylkestinget!

La oss leke med tanken på at SP-lagene i Finnmark ber sine medlemmer og velgere om å gi samtlige SP-kandidater fra Finnmark en tilleggstemme, mens SP i Troms forholder seg passiv til dette. Videre tenker vi oss at SP får dobbelt så mange stemmer i Troms som i Finnmark.

Med over 8 % tilleggstemmer på finnmarkskandidatene, vil samtlige 13 som SP etter disse meningsmålingen får i det nye fylkestinget være fra Finnmark. Ingen fra Troms!

Dermed vil det plutselig være et flertall på 32 fra Finnmark i det nye fylkestinget!
Betyr det at Finnmark “tar alt” i det nye fylkestinget?

Nei, på samme måte som vist til tidligere, er det partiene som samlet står bak sitt vedtatte fylkestingsprogram. Det er dette programmet som er kontrakten med velgerne. Selv om alle medlemmer i fylkestingsgruppa er fra samme fylke, vil programmet forplikte. Å bryte det er å ødelegge tilliten til partiet, noe som vil skape dype sår og ramme hardt ved neste valg.

Det vil derfor fortsatt ikke bli noen geografisk deling i fylkestinget. Partiledere og fylkespolitikere er for kloke mennesker til å svekke tilliten til demokratiet.

Hva med frykten som ble plantet før «folkeavstemninga»?

Aksjonene ForFinnmark og ForTroms (i sum: MotTroms og Finnmark) med støtte fra et knippe fylkestingspolitikere og stortingsrepresentanter gikk høyt på banen. Det ble laget en fortelling som daglig ble gjentatt av politikere og noen «journalister» i Finnmark. Innbyggerne ble innpodet med følgende fryktelig scenarier fra 1.januar 2020 når Troms og Finnmark var blitt egen region:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Etterhvert som tiden gikk, debatten ble mer opplysende enn følelsesbasert og fellesnemnda med like mange fra Troms og Finnmark håndterte dette på klok måte, er frykten redusert.

Likevel: Fortsatt vil de mest ytterliggående holde fast ved skremselsbildet. Og de slipper på 2.år på rad å bli stilt kritiske spørsmål fra de fleste medier i Finnmark. De har fritt kunne fremme sterke påstander – uten å bli avkrevd dokumentasjon.Hvorfor sviktet så mange journalister ?

All makt til Tromsø?

En av de sterkeste skremslene som ble brukt av regionmotstanderne var at Tromsø kommune (og by) ville få all makt over Finnmark (og Troms).

Hva om meningsmålinger ble valgresultat og listene fikk innvalgt sine kandidater i samsvar med lista? Tromsø ville ikke komme ut som noen maktfaktor. Denne tabellen viser hvorfor:

Tromsørepresentanter i det nye fylkestinget

Fra Tromsø kommune vil det altså bli innvalgt 11 av de 57 representantene. Av de 11 kommer 7 fra partiene Ap, H og Frp. Disse har tilsammen 29 representanter i det nye fylkestinget.

Uansett hvordan man snur og vender på det, vil ingen enkeltkommune kunne få noe som helst flertall alene. Dessuten vil partisystemet i det nye såvel som i det gamle hindre at en enkeltkommune skal få fremstå som egen partigruppering.

Dermed bør frykten som ligger i påstanden «Tromsøværinger skal bestemme over Finnmark» en gang for alle være lagt død og maktesløs.

INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019:
71
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Nei, redaktør. Dine «eksperter» er ikke nøytrale. De vil bare ikke miste sin makt!

Finnmarkens redaktør Anniken Renslo Sandvik har kommentert forslaget om å flytte ansvaret som tidligere lå i Statens Vegvesen over til de nye fylkeskommunene.

Hun skriver bla.: «Flytting av oppgaver fra Statens vegvesen til fylkeskommunen er et godt eksempel på en regionreform uten innhold».

Som belegg for sin påstand bruker hun Vegdirektoratet som sannhetsvitne:
«…vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen.  Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres.»

Vegdirektoratet har adresse i Oslo og ledes av direktør Terje Mo Gustavsen. Han er en av mer enn 105 statlige direktører som har reell makt i Norge.  Det er den makten som nå er vedtatt av Stortinget skal flyttes fra enkeltpersoner i Oslo/Akershus til folkevalgte i de nye fylkeskommunene. Det kaller vi med andre ord  for demokratisering og desentralisering – av makt, ressurser og stillinger.

Redaktør Sandvik lager et skremmebilde av hvordan veinettet blir i Finnmark når de ansatte  sitter fra 1.1.2020 i de samme kontorene som i dag. Forskjellen er at de da ledes av en leder som er ansatt i fylkeskommunen, ikke staten.
Redaktøren beskriver at en kjøretur langs en skrapet og brøytet Europavei fra Vadsø til Båtsfjord, kan ende på en uhøvlet, igjenføket vei fra Tanabru.

Nå tror jeg bilistene har opplevd dårlig vedlikeholdte statlige veier og tilsvarende meget godt vinter-vedlikeholdte fylkesveier – uten at det skal være et argument mot staten som veiansvarlig.

Det viktigste her er at det er våre folkevalgte som skal sette veistandarden, og de ansatte som skal følge dette opp. Det er ikke lenger en statlig veidirektør og hans regionveisjefer som skal sitte med  avgjørelsesmyndighet. En regionveisjef er aldri på valg og kan følgelig ikke stilles til ansvar. Det kan kun våre fylkespolitikere. Og det er poenget med vårt representative demokrati.

Fra 1.januar 2020 er det fylkespolitikerne som endelig har totalansvaret for 80 % av den samla veimassen i Norge. Da har de det administrative ansvaret for planer, utbygging, drift og vedlikehold. Dette skjer altså hele 10 år etter at Stoltenberg II-regjeringen i sin regionreform fikk overført 44 000 km riksveier over til fylkeskommunen – uten at det fulgte med verken penger eller makt.

Dette har den nåværende regjering nå fått på plass. Og legg merke til det: Som et enstemmig Storting  i 2014 ønsket en sterk regionreform, var det også et enstemmig Storting som sa følgende i vedtak 838 i juni 2017:
««Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Til tross for dette klare vedtaket stritter vegdirektøren i mot. Hvorfor?

Selvsagt fordi han i likhet med andre statlige direktører misliker en regjering og et storting som tar fra de makt og privilegier og sprer denne makta utover landet. I alle år har de klart å få Stortinget til å la de fortsatt beholde makta. I 2017 mannet Stortinget seg opp og valgte heller demokratisering av samferdselspolitikken.

I følge vegdirektøren er det 4000 – 4500 ansatte som jobber med fylkesveier i Statens Vegvesen. Disse vil da bli overført til fylkeskommunen og få en lokal arbeidsgiver.

Disse stillingene kan ikke lenger sentraliseres til Oslo slik vi gjennom 30 år har passivt måtte godta gjort av statlige direktører i Oslo (skatteetaten, fiskeridirektorat, Posten,politiet,  NAV, BUF-etat osv). Det har skjedd under skiftende regjeringer som ikke har hatt myndighet til å gripe inn.

Disse drøye 4000 jobber ikke med selve drift og vedlikehold. Det er satt av til entreprenører som Mesta og andre. De jobber altså kun administrativt.

Til sammenligning har Nye Veger AS 125 ansatte for å administrere riksveiutbygging for over 130 mrd. kroner!!

Og kronen på verket for Vegdirektoratet: De kjøper inn konsulenttjenster for over 600 mill. kr årlig for å administrere fylkesveinettet!!

Finnmarkens redaktør ser ut til å være låst på autopilot. Kan det være fordi fylkesadministrasjonen og Vadsø Ap lenge har presset henne ? Hun har  oppsiktsvekkende nok ikke hatt et godt ord å si om regionreformen, og synes ikke å forstå at dette handler om demokratisering og desentralisering av makt og myndighet.

Hva som er verre: Hun er redaksjonelt ansvarlig for en avis som i 2018 ikke torde å stille den politiske ledelsen i Finnmark verdens enkleste tre spørsmål:

1) Hvordan kan dere påstå at Stortingsvedtaket er ulovlig når dere sjøl tre ganger ba Stortinget ta en endelig avgjørelse i juni 2017?

2) Hvis dere mente dere ikke var blitt hørt, hvorfor innkalte dere ikke (slik Troms gjorde) til fylkesting etter at regjeringens forslag til løsninger i Nord-Norge forelå 5.april 2017 ?

3) Og hvorfor ba dere ikke Stortinget om mer tid for å arrangere en folkeavstemning FØR Stortinget skulle gjøre sitt varslede vedtak i juni 2017?

Jeg godtar at redaktøren er under sterkt press fra avisas utgiversted og Aps strukturkonservative tillitsvalgte der. De har vært vant med å styre avisa i den tiden da naboen i øst het Sovjet-unionen og i årene etter oppløsningen av kommunistregimet.

Jeg hadde likevel et håp om at hun i dette årtusen ikke skulle løpe Oslo-maktas ærend slik hun gjør når hun bruker den statlige vegdirektøren som sannhetsvitne mot en politisk ønsket regionreform som flytter reell makt til Troms og Finnmark.

Finnmark – under Solberg eller Putin?

«Finnmark er det einaste fylket som har grense mot Russland, og ein statleg politikk som provoserer befolkninga i grenseregionen vil, utilsikta, kunne lette arbeidet for andre makters etteretningsteneste.»

Dette skriver tidligere sentralstyremedlem i SP gjennom 8 år og professor ved det UiT, Nils Aarsæther 29 desember i nordnorskdebatt.no om regionreformens virkninger.

Sagt i klare ord: På grunn av regionreformen kan nå finnmarkinger lettere la seg verve til å utføre tjenester for Russland.

Jeg måtte la avisinnlegget ligge i noen dager før jeg leste det på nytt. Er dette mulig å påstå ? Er det noen som virkelig mener at det finnes noen finnmarkinger som vil svikte sitt fedreland fordi landets nasjonalforsamling – Stortinget – følger grunnloven?

Samtidig har tdl. redaktør i Finnmarken, nå redaktør i E24 Dine Penger, Gard L. Borch Mikalsen et innlegg hvor han stiller spørsmål ved den type fakenews som er oppstått  i nord. Han viser konkret til en konspirasjonsteori in spe fra Torill Olsen hvor hun antyder  at et lite folketall i Øst-Finnmark gjør dette til en buffersone for en evt. militær konflikt mellom NATO og Russland.

Nylig vedtok Stortinget at det skal være tillatt med dobbelt statsborgerskap for norske statsborgere. SP og AP gikk i mot. Per Olav Lundteigen deltok i den offentlige debatten med bl.a. følgende mistenkeliggjøring:
« Hvor vil disse med dobbelt statsborgerskap ha sin lojalitet den dagen Norge er i en konflikt?»

Flertallet på Stortinget hadde sin tillit til at folk med norsk statsborgerskap som oppholder seg i Norge har sin lojalitet til Norge.

La oss derfor følge litt videre dette som både Aarsæther, Aksjonsgruppas Torill Olsen og SP hevder:

Vil både de opprinnelige «russiske finnmarkinger» samt de i underkant av 51 % finnmarkinger som aktivt stemte nei til regionreformen heretter  arbeide for en russisk overtakelse av Finnmark?
Begrunnelsen må i så fall være at når Stortinget gjør sin grunnlovbegtemte plikt til å fatte vedtak, også om nasjonale reformer som er flertall i Finnmark er mot, vil vi få det alternativt langt bedre under styring fra Moskva?

Leserne vil nok riste på hodet. Vi er finnmarkinger og vi er nordmenn, og vi har langt mer til felles med Troms og det liberale demokratiet i Norge enn med det russiske regimet. Og vi er fortsatt for å opprettholde de mellommenneskelige relasjonene over landegrensene i nord.

Skjermbilde 2018-11-18 kl. 21.55.03Jeg er overbevist om at det vil tjene alle å akseptere at Stortinget 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer gjorde et grunnlovsgyldig vedtak om å flytte statlig makt, myndighet og arbeidsplasser fra statlige direktører i Oslo til folkevalgte regionale organ.

Min henstilling til SP vil være: Slutt med denne svartmalinga for kun å skape misnøye og deretter høste velgere. Dere vet at regionreformen betyr at også vi i nord får anledning til å bestemme der staten bestemte tidligere. Dere vet også at det aldri vil bli vedtatt å oppheve sammenslåing av noen  av de 11 nye regionene. Dere driver kun velgerfrieri basert på et narrespill. AP kommer ikke til å vedta slik oppheving på sitt landsmøte i 2021, og SP kommer ifølge Vedum i et direktesendt intervju i desember,  heller ikke til å stille ultimatum om dette for å bli med i en evt. ny regjering etter 2021.

Troms og Finnmark blir ikke splittet. Det er langt mer sannsynlig at de blir del av et samlet og sterkere Nord-Norge.

Sp sin kyniske populisme bygger på skremsler og misnøye. Den er ytterst farlig fordi den forsterket mismot, pessimisme og fremtidsfrykt i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.
Men regionmotstanderne går langt over streken når de vagt antyder at finnmarkinger vil foretrekke  å heller støtte Russland framfor Norge på grunn av regionreformen.

Flere innlegg om regionreformen og SP:

20.11.2018: Ti gode og 3 dårlige grunner for regionreformen

04.09.2018: Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

06.06.2018:  Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme