Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når partene ikke sytes å ha vilje til å bli enige.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler til et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at “det var synd Breivik ikke traff bedre”. Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

• Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
• Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
• Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.