Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt


Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

I dag kom svaret fra regjeringsadvokaten på prosessvarselet fra Finnmark fylkeskommune. En kort repetisjon først før jeg ser på konsekvensene:

I 2018 på våren kom det påstander om at vedtaket om at Troms og Finnmark var gjort på et ulovlig grunnlag. Slike påstander var det ingen som hevdet i 2017!

Riktignok kunne ikke de som påsto det, anføre konkret hva som var så ulovlig at det påvirket Stortinget til å fatte et ugyldig vedtak.

Det ble etterhvert åpenbart for de som mislikte vedtaket at det kanskje kunne være  to måter å hindre iverksetting;

1) arrangere en folkeavstemning og sikre et stort antall nei-stemmer for å bruke dette som en folkelig legitim vilje til å tvinge fram et annet vedtak

2) velge et rettslig spor med søksmål hvor domstolene skulle sette seg til doms over et politisk vedtak i landets lovlig valgte nasjonalforsamling

Pkt. 1 hadde en stor svakhet: Til tross for at Finnmark fylkeskommune i 2015 visste at Stortinget skulle gjøre sitt vedtak våren 2017, tok de seg ikke bryet med å spørre innbyggerne gjennom en folkeavstemning.

Nesten et år ETTER at vedtaket ble gjort så SPs Lundteigen og Vedum at en folkeavstemning i Finnmark kunne være god PR for – SP.

Når forslaget først kom, kunne ikke Finnmark Ap være dårligere. Da ville de garantert miste mange misnøye-velgere i Finnmark til Senterpartiet. Brått var det stor mulighet for at alle kommende ordførerkandidater med Helga Pedersen i spissen kunne miste mulighet for en  slik posisjon og «jobb» fra høsten .

Derfor sa Ap (som ikke har programfestet folkeavstemning som sak) også ja til dette.
Slik malte de seg inn i et hjørne de ikke kom ut av før i desember i fjor.

Pkt. 2 hadde en åpenbar svakhet: Etter grunnloven er det Stortinget som er landets øverste folkevalgte organ og har plikt til å måtte gjøre nødvendige vedtak for å sikre innbyggernes interesser.

Å gå til sak mot Stortinget var opplagt noe advokater gjerne kan fristes av. Det er juridisk spennende, men mest av alt er det økonomisk inntektsbringende når en med mye penger fyller på kontoen i takt med tikkinga fra taksameteret.

Ingen fylkespolitikere ville bruke fylkeskommunens penger på rettsak!

Før fylkestinget ble samlet i oktober, hadde aksjonsgruppa i Finnmark i forkant et ønske om at flertallet i fylkestinget måtte vedta å gå til søksmål.

Men hvem ville foreslå dette? Ingen av politikerne gikk i forkant ut og sa at dette må vi bruke våre penger på. Tvertimot. Både gruppeleder Remi Strand i Ap og Kurt Wikan i Sp hevdet at et prosessvarsel ikke ville koste noe.

Kurt Wikan hevdet sågar på sin offentlige facebookside 10.oktober at fylkeskommunen ikke skulle ha noen kostnader ved dette:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

Likevel, under fylkestingets møte er det nettopp samme Wikan som fremmer flg. forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Nå viser det seg at Wikan ikke vil få støtte for dette, og han har da muligheten for å få det oversendt til administrasjonen eller fylkesutvalget for oppfølging.

Han overrasker alle med å trekke det! I stedet blir han med på et forslag som ber fylkesrådmannen utrede et forslag om et evt. slikt søksmål for fylkespolitikerne. Det vedtas ikke avsatt  midler til kjøp av eksterne tjenester i saken. Flertallet regner nok med at fylkesrådmannen (som sjøl er jurist) eller en av hans jurister kan gjøre en grei avklaring hva et prosessvarsel vil innebære.

Til de flestes overraskelse kommer det en sak til fylkestinget i desember; utkast til prosessvarsel . Advoktafirmaets anbefaling er å sende et prosessvarsel, noe flertallet i fylkestinget sier de er positive til «fordi da får vi se at det var et ulovlig vedtak». Mindretallet argumenterer mot å bruke ytterligere penger på en tapt sak. Tidligere hadde fylkestinget kastet bort mellom 3 og 4 millioner kroner på en folkeavstemning et år for sent. Resultatet ble bl.a. at elever i videregående skole ikke fikk vikarlærere – det var ikke økonomi til det.

Fylkestingets flertall vedtok likevel at det skulle sendes et prosessvarsel: «Det koster kun portoen» sa bl.a. Remi Strand og Kurt Wikan i kor.

Det ingen fikk vite før 3 uker etter at fylkestinget var at fylkesrådmannen hadde betalt nesten 0,7 mill.kr for de 7 sidene med «utredning»!!

Nå foreligger svaret fra regjeringsadvokaten på flertallets vedtak om prosessvarsel:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.16

 

Og som mange forgjeves hadde advart om på forhånd; regjeringsadvokaten avviser grunnlaget for søksmål.

Prosessen som har skjedd i forkant av vedtaket har vært slik den politiske saksbehandlinga er i et folkevalgt organ som Stortinget. Finnmark fylkeskommune har deltatt i prosessen. Da forslaget fra regjeringen om regioninndeling forelå 5.april 2017, kunne Finnmark som Troms gitt sitt svar. Fylkestinget valgte å ikke svare. Da kan man vanskelig kritisere Storting og regjering.

(Og enda verre/mer pinlig  for Finnmark fylkeskommune: De ba ved tre anledninger våren 2017 om at saken ikke måtte utsettes, men måtte avgjøres sammen med alle andre fylkeskommuner i Norge og Nord-Norge; i juni 2017!)

Som konklusjon på sitt 10 sider lange svar, skriver regjeringsadvokaten:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.32

Fylkespolitikerne i Finnmark kommer ikke til å gå til søksmål av flere grunner;

1) De vil opplagt tape en slik rettsprosess fordi de fortsatt ikke har noe rettslig krav på få kjent vedtaket i Stortinget av 8.juni 2017 ugyldig.

2) Inndelingsloven beskriver at Troms og Finnmark fylkeskommuner er slått sammen til en. Det er ikke mulig å gå til rettsak mot at lovgiver har gjort sin plikt som lovgiver.

3) Fylkespolitikerne har så mange andre og viktigere oppgaver å bruke sitt budsjett for 2019 på når de ikke fant inndekning for 55 mill. kr. Ytterligere tilskudd til advokatfirma kan umulig ha høy prioritet.

4) Uansett søksmål, vil Troms og Finnmark fylkeskommune og fylkesting være i arbeid fra 1.12020. Den oppgaven sørger fellesnemnda for.

Jeg tviler på at det er noen fylkespolitikere som i fullt alvor likevel vil foreslå søksmål. Det måtte i så fall være de som håper at deres populisme kan gi de noen ekstra stemmer framover. De bryr seg lite om verken økonomi eller flere oppgaver overført fra statlige direktører og over til folkevalgte organ.
Resten av befolkningen må tenke annerledes.

Mange i Finnmark velger nå å se framover.

Og noen ser kun bakover: I Finnmark Ap sliter de med å bestemme seg om de skal bestemme sjøl eller om SP fortsatt skal styre deres valg.

Innbyggerne vet at det er langt viktigere å sikre ungdommen vår et godt videregående skoletilbud, gode rutetilbud, tannhelse, bibliotektilbud og godt vedlikehold av veier framfor å sløse bort mere penger i en 18.rettstvist på knappe 7 år.

Og med det budsjettet som flertallet har vedtatt for i år og de påfølgende 3 år, er det gjort kun fordi det vet at det blir økonomisk mulig når Troms og Finnmark blir slått sammen.
Uten en slik sammenslåing, hadde det fylkeskommunale tjenestetilbudet i Finnmark brutt sammen. Dette vet både Ap, SV og SP, men de sier det selvsagt ikke høyt.

Svaret fra regjeringsadvokaten kan du i sin helhet lese her. svar-pa-soksmalsvarsel-fra-finnmark-fylkeskommune

Case closed.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 202
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.

Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet.

Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.

Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.

Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.

I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.

 1. Demokratisering

Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker. 

Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.

2. Desentralisering

De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.

Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-DIR osv..

De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.

Regionreformen vil snu denne utviklinga.

Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert.

Vi snakker her om over 4700 årsverk (de fleste i BUF-etat) som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.

3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år

SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40.

Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende.

Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!

Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner.

Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.

5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo

Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene.

Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region.

Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit.

Og nå blir de her! For godt.

BUF-DIR er navnet på et av de mulige direktorat som Hagen-utvalget foreslår flyttet til regionene. Dette direktoratet holder til i Oslo og der sitter det 10 statlige direktører på toppen. Alle aktiviteter rundt om i landet styres herfra. Et ungdomssenter ligger allerede i Vadsø kommune. Dette kan ved maktflytting til regionene som f.eks Troms og Finnmark komme under regional styring, ikke statlig.

Uten en slik overføring av makt og oppgaver fra staten i Oslo til regionene, blir disse arbeidsplassene i fortsettelsen styrt fra Oslo og kan sentraliseres herfra. Ønsker vi det?

6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene

Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060!

Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester. 

Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.

Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på.

Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner)  slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.

7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet

Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka.

I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.

8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner

Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region.

Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.

9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region  

Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.