Jeg er i mitt 41. år i arbeidslivet inkludert 2 år med studier underveis. I 26 år har jeg vært i en lederposisjon derav 20 år som rektor. Å være leder er å bli utfordret på både utenkelige og uvirkelige situasjoner hvor kun én har ansvar – lederen. Du kan ikke gjemme deg bak noen eller skylde på andre og annet. Ansvaret er ditt. Konsekvensene av dine avgjørelser – eller mangler på slike har du ansvar for.
Alle som er eller har vært leder vet at dette er krevende. Men hva skjer når du ikke lenger evner å skjønne at maskineriet ditt – kropp og sinn – trenger hvile og nødvendig vedlikehold? Da går det galt.
Jeg er i min første langtidssykemelding siden 1985. Da ble jeg sykemeldt for en drøy uke på grunn av en enkel brokkoperasjon. Nå er det på grunn av en komplisert “bråk-operasjon” hvor gode venner og medisinsk personell så signalene i tide. Det har trolig reddet meg.
Støyen
03.15. Tallene lyser overraskende fra klokka på telefonen. Våken nå igjen? Jeg kjenner at jeg er svett. Tenker på mye av det som skjedde i går. Eleven jeg ikke fikk tatt en prat med som lovet, telefonen jeg burde tatt til barnevernet, læreren som ikke fikk svar på mailen sin om avspasering før jul om drøye 2 måneder. Hvordan følge opp gårsdagens møter raskt nok de neste dagene som allerede er fulle av gjøremål?
For noen er dette bagateller, for eleven, læreren og forelderen det gjelder er det viktig. Og her ligger jeg med hodet fullt av viktige bagateller. Så vandrer hodet fra fortid til fremtid, og tilbake igjen.
Jeg blir liggende å vri meg og planlegge noen endringer i morgen.
Enn om vi setter av litt tid i ledergruppa straks 1.time har startet og ser på hvordan veiledning av våre nye lærere har fungert? Det er veldig viktig for en utkantkommune å ta vare på disse talentene som nå utdannes målretta mot klasserommet.
I år har jeg rigget til en slik veiledningsressurs. En av avdelingslederne med kompetanse i coaching og lang, bred og dyp erfaring fra alle grunnskolens trinn tar seg av dette. Jeg vet at det er i de beste hender – såfremt hun får gjort alle andre oppgaver som popper opp i en uforutsigbar skolehverdag.
Men rekker vi et slikt møte? Vel, under forutsetning av at undervisningsinspektøren har klart å skaffe vikarer for de vi vet er fraværende og for de vi ikke kjenner til – ennå. Og hvis vi ikke når det da, kan vi ta det om ettermiddagen. Hvis de har overskudd? Rektorhodet jobber med alternative løsninger. Derfor sovner ikke rektorkroppen før nærmere kl. 6 og våkner av wakeup-tonene en halv time senere.
Frokosten er i mine øyne både sunn og enkel. Havregrøt med blåbærsyltetøy, kanel og litt melk. Blåbær fordi det visstnok skal gjøre hjernen mer skjerpa, og det trenger alle – også rektorer. Kanel fordi den er full av antioksidanter som holder helsa på plass og rektor i statistikken for friskhetsnærværet.
På radioen snakker de nå om tiltak for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, om god ledelse som nøkkel til det meste av utfordringer på en arbeidsplass, om at hver enkelt ansatt har ansvar for sin egen helse og at arbeidsgiver kan tilrettelegge for mer fysisk trening på arbeidsplassen.
På min skole hadde arkitektene løst det ved å ha lange ganger og mange trapper. Muligens ikke bevisst med tanke på å holde kroppene i bevegelse. Det bare ble slik med betongskolene i Finnmark bygget opp etter krigens herjinger.
Det blir enda en arbeidsdag hvor det som var planlagt med få unntak må endres, med nye akutte hendelser og brannslokking, med vesentlige og mindre vesentlige problemstillinger, med nye forventninger fra overordnet nivå også om at budsjettet må være ferdig om 3 dager, og med flere avkryssede oppgaver i kategorien “ikke gjennomført”.
For n’te gangen de siste to åra dukker tanken opp i et tidels sekund før jeg rister den av meg: “Hvorfor gidder jeg dette?”. På ren ryggmargsrefleks svarer jeg meg sjøl “Fordi det er jobben din og fordi du vil få det gjennomført – med en eller annen kostnad for deg sjøl. Eller gevinst for elevene!”. Den siste var alltid der som en trigger til å stå på videre.
Langt senere på kvelden og etter enda et møte med tilhørende etterarbeid, låser jeg døra til kontoret og kjører hjemover. Må bare innom butikken for å hente en enkel Bali gryterett fra Fjordland. Når den begynner å pipe etter drøye 3 minutter, har jeg allerede varmet opp en tallerken i rennende varmt vann. Blir litt mer hjemmekoselig med en varm tallerken, og ikke et raskt, kjølig måltid slik som på jobb for ikke å komme for sent til neste avtale.
21-nyhetene på TV2 passerer uten at jeg fester meg ved noe spesielt, men merker at Sweet& Sour i kyllingretten smaker godt. Så kommer værdama og jeg kjenner meg bare så trøtt. Og enda verre: Så lei. Så sliten.
Kveldens siste telefon er som vanlig av det hyggelige slaget som gir energi. Å bo på hver vår kant av landet minimerer avstand gjennom digital lyd og bilde. Det er som om man er i samme rom. Nærhet, men ikke nært nok. Som så ofte før snakker vi om hendelser både privat og profesjonelt, og hun har alltid noen refleksjoner om læring og læringsledelse som inspirerer meg.
Hun er nå avdelingsleder på sin skole, og har et langt liv som Lærer og Klasseleder med meget fornøyde foreldre og elever som resultat. Det snakker hun aldri om. Hun mener at også hun kan lære mer av hva forskning viser, tenke nytt, prøve det i praksis – alltid på vei til å bli en god lærer og leder.
– Husker du hva jeg sa da jeg skulle starte hjemover i forrige uke om syretesten?
Ja, det husket hun. Vi hadde feiret hennes 60. bursdag på Malta. Siden Eli har bursdag på skoleårets “verste dag” i en helg mellom planleggingsdager og 1.skoledag, måtte jeg avstå fra å delta der. Det ville tatt seg ut om rektor på Båtsfjord skole ikke er tilstede på første skoledag!
Det ble en flott feiring på Malta til tross for noen gode nedbørsdager med varmt regn, og det ble deretter en trivelig uke i Molde. Flere ganger før jeg skulle starte hjemoverturen, sa jeg til Eli at jeg kjenner ikke på noen motivasjon for å begynne på jobb igjen.
De siste 14 dagene før torsdagen jeg reiste nedover hadde jeg vært innom mitt kontor hver eneste dag, også i helgene. Den siste uka hadde jeg fire dager hvor jeg forlot kontoret etter kl. 22, tirsdagen kl. 23.30. Det er ikke noe galt i lange arbeidsdager når man kjenner på at man får unna alt som er viktig. Det har jeg alltid tålt, og det hadde vært mange slike opp gjennom årene. Men jeg har alltid klart å overbevise meg sjøl om at “nå er det kun uker igjen til den ferien eller det avbrekket” og “da får jeg mange dager som gir meg ny energi”.
Ikke minst er det lett å leve med slikt når man er i et kreativt og produktivt miljø som godt kompenserer for evt. hendelser som river ned. Men jeg var nå så fed-up av disse betongveggene som repeterte “sånn har vi bestandig gjort det her”, og kjente på at “her er noe som ikke stemmer”. Og det skulle selvsagt vise seg å stemme.
Smellet
Flyturen nordover gikk fint. Ikke mye å se av landskap mens vi krysset Finnmark østover. Oktoberlyset er svakt om ettermiddagen, og over øst-Finnmark kommer skyene. Kjenner på mitt eget lys -motivasjonen. Ser mørke skyer som truer.
Forsøker å tenke positivt: Etter mer enn to uker borte fra 10-12 timers daglig opphold med de hvite murveggene på kontoret, må jeg kanskje ha fått ny energi og tåler en lengre periode før neste langhelg eller ferie. Det har jo på en måte gått bra før? Har det ikke? Noen uklare svar svevde rundt i hodet.
Vel hjemme i leiligheta fyrer jeg i ovnen, og setter meg ned og ser flammene leke bak glasset. Kjenner etterhvert at varmen stråler, tar fram et glass juice og logger meg på nettet. Like greit å sjekke jobbmailen og få et innblikk i hva som venter. Til tross for autosvar om at jeg har vært fraværende ligger over 300 uleste mail i Innboksen, samt rundt 50 i undermappene.
Starter med de siste, det er jo fra ansatte i kommunene eller fra ulike fagnettverk. Etter å ha skummet gjennom ca 20 mail og lest ord som “krever at”, “minner om tidligere spørsmål”, “urimelig at jeg må ta klassen alene”, “kritikkverdig”,”vanskelige elever”,”ledelsen gjør for lite”,”ta ned budsjettet” merker jeg at flammene i ovnen avtar. Det er mindre varmt å sitte nær ovnen. Energien forsvinner.
De neste dagene er hektiske og tette. Noe er galt. Kjenner på at jeg er langt mer mentalt trøtt enn det som har vært vanlig. Så langt fravær fra jobben og så har jeg ikke energi ?
Må ta meg i den ekle følelsene når kropp og hode sender den neste advarselen. Sitter i et dagens 3. møte som er viktig også for disse deltakerne, mens hodet jobber på høygir: “Husk å få skrevet referatet fra det forrige møte, men noterte jeg ned alle punkter,tro?”. Blar tilbake i boka mi og legger inn noen stikkord, og glipper selvsagt på hun som spør meg om noe her og nå – i dette møtet.
Må innrømme at jeg ikke var helt med og ber henne gjenta spørsmålet.
Flaut.
Enda verre blir det på slutten av møtet. Jeg hører de snakker om arbeidet videre, men hvor er hodet mitt? Det er der det ikke bør være: I det neste møtet. “Har jeg sendt innkalling til alle? Var det noe dokumenter som jeg ikke har lest ?”.
Det går brått opp for meg at jeg kanskje er syk. Ikke smerter i rygg og ledd, ikke spysyka, ikke influensa og ikke det jeg ble sendt til sykehus for i mai – med ambulansefly. Det jeg trodde da var KUN fysiske vansker med mage/tarmsystem, og som jeg nå etterhvert skulle skjønne bedre. Hadde lært meg begrepet psykosomatisk lidelse.
Når de siste har forlatt skolebygningen på ettermiddagen, senker freden seg og jeg prøver å komme ajour. Rektor har totalansvaret for ALLE system, og jeg vet utmerket godt at det viktige HMS-arbeidet ikke er i mål. Ferdig med de 3 “viktigste” kapitler, men fortsatt gjenstår de øvrige.
Og hvor skal vi finne tid til neste møte og som passer alle som skal delta? Arbeidsgruppa gjorde mye på forrige møte, men klarte ikke å lande en dato for neste.
Tar en siste sjekk på ubesvarte mail, huker av de som må ha svar og ser at oppgavelista med slike mail er styggelig lang. Forlater kontoret like før kl. 20 fordi middagstrangen er blitt for sterk, men føler en slags vunnet fritid ved at jeg får gode 3 timer hjemme før en velfortjent søvn.
Skammen
En rektors hvernatt for meg er igjen ny oppvåkning midt på natta og utsjekk på hva jeg ikke fikk gjort. Noterer på postit-lappen på nattbordet hva jeg må huske i morgen. Trekker deretter dyna godt opp og håper jeg får sove resten av natta.
Etter en våken time står jeg opp, går på badet og blir stående og se meg sjøl i speilet. Ikke noe vakkert syn, tenker jeg, du ser da rett og slett sliten ut! Ja, svarer speilet, du er ikke bare sliten. Du er utkjørt, du har vært det lenge og du burde skjønt det for lang tid siden.
Slik står rektoren og speilet en stund før begge nikker; Kanskje du bør kontakte lege? Tenk om du er så kjørt at du utgjør en fare for deg sjøl og andre?
Jeg har tross alt ansvaret for også 36 ansatte som har krav på å bli sett, lyttet til, få hjelp fra meg eller andre. Og hva med de 160 elevene som jeg ser og kun kjenner så altfor få av. Dette er ikke slik det skal være. Det er noe som overhodet ikke stemmer!
Når slike spørsmål kommer, slår Sannhetens øyeblikk hardt inn i ditt liv. “Du må oppsøke fagfolk!”
Det har jeg gjort tidligere – når jeg har fryktet for alvorlige sykdommer. Sånn for sikkerhets skyld. Ikke mange ganger, men noen, og av det mindre farlige slaget.
Slik som i vår da jeg 17.mai fikk noen merkelige smerter i magen. Etter noen dager var smertene så intense at jeg måtte oppsøke lege. Neste etappe gikk i ambulansefly til sykehus. Også da klarte jeg å fokusere på alt det positive i livet for å gi kroppen den energi som jeg håpet ville slå sykdommen tilbake.
Min største frykt var å bli lenge på sykehus, evt bli erklært ikke-reisedyktig. Det måtte IKKE skje! Om 4 dager skulle jeg og Eli til på en lenge planlagt Roma-tur, og den ville jeg ikke miste etter en lang og altfor intens arbeidsvår.
Det ble tre døgn på sykehus og mandags kveld var jeg hjemme igjen. Brukte kun egenmelding den dagen, og avslo sykemelding. Det har jeg tenkt på som det aller siste man skal bruke, og da bør det være veldig alvorlig.
Slik tenkte altså “supermennesket” som alltid har ment at et årsverk er et årsverk og da må du fylle det opp med arbeid. Det er det du har lønn for. Jeg skal denne dagen og de neste ukene møte mine egne ord og holdninger på en ganske annen måte. Og jeg skal skjønne mer om hvorfor arbeidsmiljøloven har bestemmelser om overtidsarbeid.
Resten av natta blir søvnløs. Koker meg havregrøt og lytter til værvarselet til havs. De første høstkulingene har kommet til Norge. Inni meg stormer det. I dag må jeg feige ut og ringe til legesenteret og bestille time. Samtidig kjenner jeg på en skam for å gjøre dette. Nå setter jeg mine avdelingsledere i en knipe dersom dette ender i sykefravær. Og enda mer å tenke på for rådmannen som har så mye annet å få orden på framover.
Jeg gjør likevel som planlagt. Den hyggelige damen sier hun skal få lege til å ringe meg. Litt senere dukker det opp “Skjult nummer” på displayet. Vi avtaler konsultasjon senere på dagen. Jeg takker for velviljen og legger på. Så kjenner jeg det inni meg: Endelig!
Kanskje jeg kan “spole tilbake” og starte på nytt – med ny energi? Bli den beste utgaven av meg? For dette er ikke meg slik jeg vil være. Dette er ikke et liv jeg orker å leve, og som jeg har kjent på i flere år. Hvorfor tok jeg ikke en time-out tidligere, spør skyldneren i meg.
Støtten
Jeg tenker tilbake på alle gode råd jeg har fått fra både erfarne og mindre erfarne skoleledere, og ikke minst viktig støtte og oppmuntring slik Veilederkorpset har gitt meg.
Ofte kan det bli slik at det er lett å anbefale andre noen mulige løsninger, men det er kun en som skal gjennomføre dette – og stå for konsekvensene i ettertid. En rådgiver i en kommune sørpå som tidligere har jobbet her oppe, sa det med et smil: Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan gi velmente råd til skolelederne mine om hva de bør gjøre, men det er heldigvis de som kan velge å gjennomføre det og må ta konsekvensene, ikke meg.
Han misunte ikke rektorers arbeidsbetingelser.
For rektorer i et fylke som må ha ekstra stor trykk på opplæring og utdanning, er det et savn med fagnettverk som står seg over tid. De siste årene har Øst-Finnmark vært velsignet med en koordinator for den statlige satsinga “Ungdomstrinn i utvikling” som virkelig har motivert og løftet grunnskolen.
Hun har fått til et helt nødvendig nettverksarbeid som alle bevisste skoleeiere burde være svært takknemlig for. Prosjektet avsluttes i høst og som rektor kjenner jeg på fortvilelsen dersom også dette fagnettverket forvitrer.
Rektorer er generelt en ganske ensom yrkesgruppe med en eller få utøvere i de fleste av kommunene. Vi trenger hverandres støtte, kompetanse og erfaringer for at flere elever skal kunne mestre både faget og livet.
Stillheten
Leger er profesjonsutøvere på linje med lærere, politi og sykepleiere. De har en fagkompetanse som må være på plass for å kunne tre inn i slik stilling. Det er derfor spennende å møte leger og se deres profesjonsutøvelse i praksis, se hvor metodisk de går fram.
Jeg har alltid følt meg trygg sammen med min lege. Så også denne gangen. Leger stiller gode spørsmål for å utelukke noe og bekrefte annet. Denne legen har tydeligvis vært bort i “mitt tilfelle” tidligere.
Det tar ikke lang tid før Sannhetens øyeblikk rammer meg midt i mage, hjerte og hode samtidig: Jeg er psykisk utslitt, har tegn på depresjon og for første gang i mitt liv forhøyet blodtrykk.
Det tar litt tid før jeg skjønner hva han sier. Og hva dette innebærer for meg.
Jeg hører legen langt borte mumle noe om “at dette kan ta sin tid”. Inni meg raser det noen stormkast, horisonten er utydelig. Hva nå? Hodet ramset opp alle oppgaver som lå foran i løypa, og jeg hører meg si høyt: ” Kan jeg gå ned til 80 % sykemelding slik at jeg kan avhjelpe de andre på jobb? Klarer sikkert å jobbe litt deltid.” Det blir slik i 2 uker. To lærerike uker.
For hva skjedde?
Jeg er hver dag inne på mail for å “hjelpe til”, og jeg følger opp ulike oppgaver. Men jeg kjenner på noe rart: Jeg blir bare enda mer sliten. Og fryktelig ukonsentrert. Kjenner på en blanding av skyldfølelse og skam. Jeg svikter jo min egen arbeidsavtale med arbeidsgiver og som det ligger mye forventninger i! Men det er også noe annet som rammes; Min egen fagstolthet. Jeg er utdannet som lærer og har i tillegg utdannet meg som skoleleder. Og så skal jeg altså ikke ha energi nok til å utføre jobben min!
Neste legekonsultasjon åpner øynene mine og jeg godtar 100 % sykemelding. Kjenner på en lettelse for første gang siden det første legebesøket.
Slutten?
Jeg har nå vært fullt sykemeldt i over 7 uker og skal være det ut året. I første omgang, sier legen, men du må være forberedt på at dette blir langvarig.
Jula nærmer seg, og jeg gleder meg til å få være sammen med mine nærmeste.
Men er jeg blitt friskere, og evt når kan jeg begynne i fullt arbeid igjen? For noe i meg vil jo tilbake til normalen, tilbake til den jeg egentlig er, til spøk og latter slik mine nærmeste kjenner meg.Dette er det veldig vanskelig å vite. Og det er på mange måter det tyngste.
Jeg har også fått henvisning til psykolog, men må fortsatt vente en god stund før jeg får time. Jeg har tidligere konsultert psykolog, men da var jeg ikke sykemeldt. Det ville nok vært en fordel å ikke være leder i full jobb mens man tar slike samtaler. Du må la hodet ta helt “fri”.
Hodet, ja. Når helsa endrer seg, tenker man alltid det verste. Kreft? Hjerneslag?
Det siste har jeg ofret mye tid på – rett og slett fordi det finnes perioder nå i høst og de siste årene som føles helt borte fra hukommelsen. Jeg må rekonstruere, sjekke mail, sjekke kalendre for å finne svar. Legene sier at følelsen av hukommelsestap er typisk når “hodet er tomt”, når du er så sliten at du ikke fungerer lenger. Og det blir ofte noe selvforsterkende som tapper deg for siste rest av mental energi. Derfor er en lang rekonvalensens ganske vanlig.
For noen tiår siden var det et ikke-tema for menn å ha det psykisk tøft. Også skoleledere unngikk å snakke om slikt. Noe av det gledeligste jeg opplever nå, er de som har tatt kontakt fordi de kjenner til min helsetilstand. Også menn! De kan fortelle om lignende opplevelser og om hvordan de også kjente på disse negative følelsene. Om hvordan de unngår sosiale treff, går på butikken sent om kvelden så man slipper å møte så mange. Ord som “skam”, “flaut”, “redusert sjøltillit” er brukt.
I mine fagnettverk kjenner jeg til mange skoleledere som har gjort jobben sin og mere til – inntil det sprakk. “Tar du den, så tar du den også!” som bonden sa da han fylte sleden med ved – inntil hesten ikke klarte å dra i gang.
Ledernes fortellinger om sine opplevelser har nok hjulpet meg i å komme meg opp i knestående. Likevel er det rart når jeg ser tilbake på de siste måneder og år: Hvorfor fornektet jeg så lenge at jeg var psykisk utkjørt? Hvorfor tok jeg ikke hensyn til kroppens varsler tidligere? Hvorfor måtte en lege bruke tid til å få meg til å forstå alvoret?
Du spør kanskje:
“Hvorfor skriver du dette? De fleste har vært sykemeldt og kjenner igjen mye av det du beskriver”.
Mitt håp er å bevisstgjøre flere – både toppledere, mellomledere og ikke-ledere – at du har ansvar for din egen helse. Og at du må evne å si nei – i tide. Om du skal leve, ikke bare eksistere.
Det er sagt om rektorer at de befinner seg alltid mellom barken og veden. De skal tilfredstille manges forventninger og behov; eleven, lærere, andre ansatte, foreldre, rådmann, ordfører og kommunestyre – tilsammen nesten 500 mennesker for min skole.
Og her det ikke så sjeldent motstridende interesser. Som rektor står du fullt ansvarlig for alt som skjer på din skole. Du kan ikke gjemme deg bak noen, og du kan heller ikke si nei når du blir pålagt nye oppgaver. Du går til du stuper – eller så må du bare være tøff og legge oppgaver til siden når arbeidsdagen er over:
“Beklager, jeg nådde det ikke. Det ble for mange avbrudd, men jeg kom i alle fall så langt i dag”.
Det kan gå bra en lang stund, men før eller siden er det noen som ikke er tålmodig ventende lenger.
En skole kan heller ikke mangle – eller ha en rektor i redusert stilling over lang tid. Og jeg kjenner på presset på å bli raskest mulig 100 % frisk.
Utfordringene er ikke over. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tiden til hjelp. MIN tid. Uansett hvor lenge det vil ta; Jeg SKAL bli frisk en dag.
Jeg har virkelig anstrengt meg nå for å skrive dette. Og har brukt noen uker. Fordi det er tungt å sette ord på en mental tilstand andre beskriver “å møte veggen”. Jeg kjenner slitet mellom å beskrive elendigheten dette er og forsøke å skape meg et håp om det som skal komme.
Den største frykten er kanskje irrasjonell. En mann yngre enn meg her sa at han brukte mye tid til å tenke på hva andre tenkte om han. Det er sant. For jeg er ennå ikke i stand til å fortelle min ærlige historie fullt ut, og jeg vet ikke om og evt. når jeg kommer til å gjøre det ansikt til ansikt til noen. Bortsett fra psykologen.
Ikke engang de tyngste tankene deler jeg her. Kanskje senere. Både av hensyn til familien, venner – og meg selv. For jeg vil ikke at lyset skal slukne.
Hva blir da slutten på denne historien ?
INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19 ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 393
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.