Stikkordarkiv: Oslo-makta

Et stikk fra vest – og «Oslo-bobla» sprakk. Den 4.statsmakt står flaue tilbake?

Postet den av
3

26.februar 2021. Denne fredagen er det et år siden det første registrerte korona-tilfellet i Norge.

En ordfører sitter samme ettermiddag på sitt kontor og kjenner på en stigende irritasjon. Igjen har hans kommune registrert nye koronasmittede. De kom fra det sentrale Østlandet for noen dager siden. Igjen måtte han som kriseleder sjekke at beredskapssystemet er intakt, og at de vil takle også disse tilfellene. Det har vært mange slike repetisjoner det siste året.

På bordet ligger Brevet. Et brev som han og 25 ordførerkolleger i Møre og Romsdal uka før har forfattet i fellesskap og med et budskap: De ser med stor uro på «det sterke presset sentrale, befolkningstette områder i Norge retter mot Storting, regjering og helsemyndigheter».

FHI har hittil hatt 9 kategorier for vaksineprioritering. Geografi er ikke blant dem.
Men i Oslo har byrådsleder Raymond Johansen lenge bedt om at også geografi skal bli en slik kategori.

NRK.no omtaler 19.februar brevet fra de 26 ordførerne:

«Ordførarane skriv at dei støttar opp om det etiske verdigrunnlaget for strategien, og krev at politiske styresmakter ikkje endrar denne.

Dei krev at dei eldste blir vaksinert først, og at helsepersonell som står i fremste rekke når det gjeld vaksinering.

Ei endring i vaksinestrategien slik det vert kravd, fører til at befolkninga elles i landet vert nedprioritert, og må leve vesentleg lenger med dei store sosiale ulempene og den auka risikoen for sjukdom og død som pandemien medfører.»

Ingen aviser med adresse i Oslo laget noen sak av dette.

Ordføreren leser Brevet igjen. «Dette er for viktig til å bli gjemt i en departementskuff.»

Han tenker slik alle politiske ledere gjør i en slik situasjon: «Riksmedia må på banen – da først kan det påvirke både regjering og storting».

Det neste døgnet skal ikke bare påvirke. Det endrer det meste, skaper frustrasjon, sinne og forvirring og ender med den hittil rareste pressekonferansen for statsministeren siden pandemien startet.

Basert på hva aviser og NRK har dokumentert, finner vi en tidslinje som både forklarer og avslører et meget interessant fenomen: Riksmedias «Oslo-boble» sin evne til å halse i samlet flokk, blindet av journalisters faglige mareritt; blodtåka. En tilstand der journalisten snevrer inn synsfeltet til å understreke kun ett «riktig» svar og utelukke alle andre muligheter.

Resultat: Stor frustrasjon blant Osloinnbyggere mot en Moldeordfører generelt og mot distrikts-Norge spesielt.

HVordan kunne dette skje?

Ordfører Torgeir Dahl er usikker på hvordan hans budskap kan «slå igjennom».

Han tar ikke kontakt med sin egen varaordfører fra SP for å drøfte et utspill.
Han ringer heller ikke Høyres egen kommunikasjonsavdeling eller Høyres ledelse for å få hjelp.

Han velger derimot å ringe statssekretær Egseth på statsministerens kontor (SM) lørdag kl.15.41. Egseth har tidligere hjulpet han med forberedelser til en debatt i Politisk kvarter tidligere i vinter. Nå trenger Dahl tips om både avis og journalist som kan få dette brevets bekymring opp på dagsorden.

Svaret kommer raskt: Kl. 17.07 ringer VG til Dahl som selvsagt er villig til å svare på spørsmål.
Og dessverre for Dahl: Han ber ikke om sitatsjekk.

En aktiv spinndoktor i Høyre ville selvsagt sett snubletråden det er å nevne innbyggere i det retoriske spørsmålet om hvem som har ansvar.

VG jobber med saken. Tidlig søndag morgen kl. 06.06 ligger saken på VG-nett.

« – Det ser ut til at Oslo aldri får kontroll på smitten. Jeg merker meg at det stadig er et høyt smittetrykk i Oslo, som forplanter seg ut i landet.

Dahl mener at ledelsen i hovedstaden ber om en «slags omvendt premiering» når de uttrykker at de bør få flere vaksiner som følge av smittetrykket.

– Da er det naturlig fra mitt perspektiv å spørre byrådet i Oslo om de ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig eller om innbyggerne ikke klarer å følge reglene, sier ordføreren.» skriver VG.

Deretter eksploderer det.

Oslos byrådsleder vet hvordan han kan drepe Moldeordførerens kritikk. Han velger å se bort fra den åpenbare kritikken rettet mot ham som byrådsleder og legger all sin tyngde på siste del av Dahls retoriske spørsmål. Det gjør han velberegnet – og deretter med selvsagt full støtte fra media i Oslo:

«– Jeg synes Torgeir Dahls angrep på Oslo-folk er usmakelig … Dahl burde benytte anledningen til å takke Oslo-folk for den innsatsen de har gjort og den tiltaksbyrden de har båret for å bremse smittespredning til resten av landet.»

Dette leses av innbyggerne i Oslo på det som skal bli deres definitivt tyngste dag på over 4 måneder.
Søndag 28.2 skinner sola i Oslo. Folk er ute i det fri: «Skal vi endelig se slutten på restriksjonene fra byrådet?»

PANG! Om ettermiddagen stenger byrådslederen Oslo med henvisning til de økende antall smittetilfeller.  Alt som minuttene før var åpent og positivt i solvarmen, er nå mørkt og tungt.

Og opp i det hele påstår en frekk høyreordfører fra distriktet at årsaken er at vi innbyggere ikke er forsiktige!!

Raymond Johansens tilsvar er en kommunikasjonsfaglig innertier. Han vet at innbyggerne nå i liten grad vil kritisere han, men rette hele sin frustrasjon og sinne mot en ordfører i Molde.

VG jobber smart. Det som er lest mye på nett, vil også score stort på papir.

Mandag følger de opp i avisa med den tabloide og konfliktskapende overskriften «By mot land» øverst på forsiden. Der siterer de Raymond Johansens 1.setning i nettavis-intervjuet overfor.



Det som står i avisa er «selvsagt sant», og Oslomedia følger opp. Det er som om journalister der har sin egen NATO-doktrine: «Et angrep på noe i Oslo, er et angrep på oss alle».

Nå overgår Oslo-journalister og redaktører hverandre i å sette de verst mulige merkelapper på Molde-ordføreren. Noen redaktører velger å møte hans ytringer med saklige motforestillinger og erklært uenighet med han. Det er også ytringer. Og helt legalt.

Men det finnes altfor mange fra den 4.statsmakt avdeling Oslo som angriper Torgeir Dahl som person og politiker gjennom karakteristikker av både han ,byen, innbyggerne og landsdelen. Latterliggjøring er et farlig våpen som bidrar til å innskrenke ytringsfriheten i samfunnet. Å idiotforklare er selvsagt en effektiv hersketeknikk som en majoritet av bedrevitere kan ytterligere redusere ytringsfriheten med.

Et liberalt demokrati er basert på at velgerne kan ta informerte valg. Når velgeren har et opplyst faktagrunnlag å speile sitt verdisyn mot, er de bedre i stand til å støtte opp om og korrigere de folkevalgtes vei mot løsninger.

Disse borgerne velger derfor partier og folkevalgte de tror kan styre kommunen, regionen og nasjonen i en bedre retning. Og hvis de som fikk deres tillit ved siste valg svikter, har den opplyste velgeren reell makt ved neste korsvei til å skifte ut makta. Stemmeretten er et mektig våpen.

La oss ta en titt på «noen» eksempler av det representanter for den 4.statsmakt avd. Oslo bidrar med for å «opplyse» folket over knappe to døgn:

1. Dagsavisen 28.02.21

«Hate,hate,hate Molde by» i Dagsavisen er overskriften på et av de mange «intellektuelle bidrag» fra «Oslo-bobla».
Her må en av avisas ansatte lånt passordet til redaktørens PC? Han får lirt av seg all nedstengt gørr som var ment for byrådslederen, men hvor Moldeordføreren blir lynavleder:

» Sjefen i småbyen som tror den er stor og holder seg med sin egen Retiro-«park» (i virkeligheten noen gresshauger like utenfor «byens» sentrum) – i likhet med Madrid, selvsagt.
Altså det som en gang var hovedstaden i hele den spansktalende verden av hundrevis av millioner av mennesker. Såpass må det nesten være.»

2. VG 28.02.21

Kommentator i VG, Astrid Meland følger slavisk Raymond Johansens motforsvar:
« Den store tabben med Dahls utspill var at han gikk til angrep på Oslos helt utslitte innbyggere. Dahl spurte i VG om årsaken til at Oslo ikke får kontroll er at innbyggerne ikke klarer å følge reglene.»

3. Dagbladet 28.02.21

Dagbladets leder samme dag som den ikke-folkevalgte byrådslederen stenger ned, er åpenbart skrevet i affekt over at en folkevalgt ordfører langt utenfor Ring 3 med «kritthvitt skjortebryst» (?!?) tillater seg å mene noe:

«Angrepene fra ordfører Dahl er helt urimelige og sprer bare mistillit. Ved siden av å vise fram sitt eget kritthvite skjortebryst, er det åpenbart at Dahl nå spiller Oslo-kortet inn i coronapolitikken.»


4. Aftenposten 01.03.21



Redaktøren skriver i sin leder bl.a.:

«Dahl mener Oslo må tåle debatt om hvordan byen har taklet pandemien. Det har han rett i. Men selv tåler han ikke debatt om hvordan vaksiner fordeles i landet. Det må han.»

5. Dagens Perspektiv 01.03.21

Redaktør Magne Lerø har brukt samme foto som Dagsavisen og vil gjerne overgå kollegaen i Oslo. Det ender i en pinlig form for hersketeknikk fra redaktøren i et organ med det ambisiøse navnet «Dagens Perspektiv»:

«At bokhandler Torgeir Dahl skulle ha en spesiell innsikt i smittevern i en storby fra sitt utsiktstårn som ordfører i småbyen Molde, er det ingen som får seg til å tro. Men i politikkens verden er det ikke slik at en må ha innsikt i og forstand på alt man slår om seg med.«

6. Avisa Oslo 02.03.21



Den politiske redaktøren i Avisa Oslo oppfatter budskapet fra ordføreren på sin måte:

«Statsminister Erna Solberg (H) mente åpenbart at partifellens tarvelige angrep på Oslo og oss som bor her var helt OK.«

7. NRK P1 02.03.21

Også NRK forsterker bildet av at Moldeordførerens utspill er et angrep på innbyggerne i Oslo. Den ellers sindige og analytiske kommentatoren Magnus Takvam bidrar her med å tegne det bildet ikke minst Raymond Johansen har ønsket som etterlatt inntrykk: Ordfører Dahl angrep innbyggerne i Oslo.

8. Dagens Næringsliv 02.03.21


Politisk redaktør i DN kaster seg på vogna og hevder på finurlig vis i sin kommentar at det er statsministeren som står bak Oslo-hetsen. Bekymringa fra folkevalgte i kommuner som må avgi vaksine til Oslo synes å være irrelevant?

«.. Selv Sylvi Listhaug på sitt mest provoserende fikk aldri en slik iskald offentlig skyllebøtte.Men nå kom den. Og den kom fordi hennes eget kontor hadde vært med på å gjøre Molde-ordføreren og hans Oslo-hets til den heteste saken i norsk politikk.»

«HØYRE OG STATSMINISTEREN STÅR BAK DAHLS UTSPILL!»

I tillegg spinner flere av disse på konspirasjonsteorien om at dette er noe Dahl opplagt ikke kan stå bak, men må være en drittpakke fra statsministeren.  Her henter de «solid» støtte fra opposisjonspolitikere (!) på Stortinget.



Mange analytikere hadde allerede stilt spørsmål om initiativet var kommet fra Høyrelederen Erna Solberg.

Det var kjent for mange at byrådslederens kamp for sjøl å bestemme hadde skapt irritasjon i regjeringen.

I slutten av september i fjor besvarte han regjeringens nasjonale tiltak med «Det vil vi ikke». Byårdslederen ville ha større lokalt sjølstyre på det han mente Oslo var bedre i stand til å løse enn staten. Ikke ulikt både AP- og SP-ordførere i nord som våren 2020 ville ha «søringkarantene».

Det ville vært alvorlig om en statsminister ønsket å eskalere konflikten by-land, spesielt når landet står midt i en pandemi. Det ville være svært amatørmessig om man da slipper løs en selvutnevnt spinndoktor som ikke engang følger opp Moldeordførerens samtaler og intervju med VG.

En spinndoktor med kommunikasjonskompetanse ville selvsagt ikke godtatt noe som ble oppfattet som et angrep på innbyggerne i hovedstaden. Noe som forøvrig Dahl ganske raskt innså ble hovedsaken i hans ærlig mente ærend om å holde fast ved den vedtatte vaksinestrategien. Og som også var et ønske fra 26 ordførere i Møre og Romsdal om å ikke straffe alle kommuner fordi noen få med høyt smittetrykk ikke har kontroll.

«Sørg for at den som ytrer seg FORblir spedalsk«

Ordfører Dahl blir dermed «untouchable» etter Raymond Johansen glitrende retorikk og motsvar. Han er nå så spedalsk at moldensere i Oslo, Norge og Molde(!) føler de må ta avstand fra han.

Den 4.statsmakt har nå sammen med politikere malt et narrativ med sin bredeste pensel. Intensjonen i Dahls betimelige ytring deles av en rekke ordførere, politikere og innbyggere i det øvrige land. Men dette blir slik slått til bakken av de som sterkest skulle sikre ytringen; Pressen.

Tirsdag 2.mars har statsministeren innkalt til pressekonferanse. Der fremstår hun som landsmoderen med oppgave å roe ned sine overivrige barn. I tillegg til å røpe en medarbeidersamtale kommer hun også med en beklagelse til Raymond Johansen i Oslo.

Raymond Johansen tar imot beklagelsen. Han vet at han nå får i både pose og sekk:

  • en offentlig beklagelse fra statsministeren
  • ekstra doser med vaksine fra resten av Norge siden Oslo ikke har klart å skjevfordele internt
  • økt støtte fra både Oslo-media og innbyggere i byen

    Samme kveld kan nok byrådslederen i Oslo legge seg med en takkebønn til den 4.statsmakt, avdeling Oslo for deres utmerkede hjelp og støtte.



    Anne Applebaum har nylig utgitt boka «Demokratiets svanesang». Hun er historiker og Pulitzer-prisvinnende journalist som analyserer det liberale demokratiets negative utvikling under press fra ulike krefter,spesielt etter år 2000. Hun er sjølkritisk til også medier som svikter sin rolle og sjøl bidrar med populistiske konspirasjoner,»vi mot dem»-tenkning, utfrysning og stigmatisering av meningsmotstandere.

    Jeg vil anbefale boka til alle tilhengere av et liberalt demokrati i Norge, og spesielt de som i dag utgjør «Oslo-bobla».

    Det blir spennende å se om det er noen der med mot til å tenke høyt og annerledes i det mangfoldige, men likevel så smale miljøet blant redaktører i Oslo. «Der alle tenker likt, tenker ingen» er et kjent uttrykk for slike fenomen.

    Vi får håpe at kranene snart kan åpnes også i Oslo slik som vi har det i store deler av vårt vidstrakte land uten smitte, og at journalister, redaktører, mediekritikere og statsvitere osv. endelig kan skåle for den gjenvunne friheten.

    Inkludert ytringsfriheten.

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Postet den av
15

Regionreformen –  den største demokratireformen i moderne tid i Norge måtte selvsagt få sine motstandere. Det er opplagt at staten ikke ønsker å miste makt og ressurser. Å flytte ut statlig skjønn fra byråkrater i hovedsak Oslo-området til regionpolitikere i resten av landet får konsekvenser. Når 5000 årsverk og 23 mrd. kr blir spredt på de nye regionene, setter Oslo-makta i gang sitt arbeid for å hindre dette. Hele utviklinga av det norske demokratiet har vært en kamp mellom et sterkt sentralt embetsverk og «vi andre».

Å utvikle et demokrati er en krevende prosess.
I 1837 fikk Norge formannskapslovene som ga en mindre krets med herrer med bart og stemmerett anledning  til å velge lokale representanter for å styre lokaldemokratiet. Dette ga mindre makt til statens embeter.
I 1884 ble parlamentarismen tvunget gjennom ved at et Venstreflertall (fortsatt herrer) på Stortinget  tvang regjeringen til å lyde Stortinget (parlamentet), ikke kongen(embetsverket).

For 105 år siden nådde Norge en ny milepæl da Venstre og Ap sørget for at også kvinnene fikk allminnelig stemmerett. I et land med politisk makt noe skjevt fordelt mellom  kommuner, fylkeskommuner og stat var det opplagt en historisk viktig begivenhet.

Etterpå har det meste gått seg til med små justeringer i oppgaver og grenser. I 1993 vedtok Stortinget en kommunelov som erstattet to særlover for hhv kommuner og fylkeskommuner. Et viktig prinsipp ble innført: Skille mellom politikk og administrasjon (tdl. «lokalt embetsverk»). Der administrasjonssjefen eller rådmannen tidligere kunne legge fram forslag i folkevalgte organ, var det nå kun politikere som kunne det.

Hvorfor? Fordi velgerne skal kunne ansvarliggjøre politikere. De kan ikke velge inn en rådmann og heller ikke stemme vedkommende ut. Det kan de med ordfører og de andre folkevalgte.

(Ironisk nok er det i dag fortsatt liten bevisshet om dette blant politikere i en rekke mindre kommuner. Flere ordførere tillater at «rådmannens forslag» blir tatt opp til votering  uten at dette formelt fremmes av en ansvarlig politiker!)

Etter at kommuneloven ble vedtatt, dukket det opp to nye debatter. Den ene gikk på om 2.linjetjenesten (tjenester som tar seg av somatiske og psykiske helseplager) skulle fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar, eller om staten skulle overta det. (I 2002 ble sykehusene overført til statlige foretak). Den andre gikk på om regionene skulle få mer myndighet og slik sterkere påvirke sin egen utvikling.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

Hvorfor en regionreform?

Kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) så behovet for en reform som kunne gi økt makt og myndighet til regionene. Bondevik I-regjeringa oppnevnte derfor i 1998 et Oppgavefordelingsutvalg som skulle se på om det var behov for å endre på oppgavefordelingene mellom de 3 forvaltningsnivåene kommune, fylkeskommune og stat. De vurderte 4 hovedalternativer:

1. Landsdelsmodellen: 5-7 landsdelsregioner, større ansvarsområde og direkte valg til politisk styringsorgan

2. Utviklingsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen og direkte valg

3. Samarbeidsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen, overføring av spesialisthelsetjenesten til staten og indirekte valg

4. Tonivå-modellen: Dagens fylkeskommune avvikles og det innføres en forvaltningsordning basert på to nivåer, stat og kommune.

I sin innstilling til Stortinget da NOUen ble behandlet skrev regjeringen bl.a.:
«Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.»

Bondevik II-regjeringen lovet etter en interpellasjon fra Inge Ryan(SV) i 2002 å opprette en “distriktskommisjon”.  Den ble opprettet i 2003 med 5 av 15 medlemmer fra Troms og Finnmark, bl.a. lederen Johan Petter Barlindhaug.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

Kommisjonen skulle legge fram forslag til hvordan den langvarige sentraliseringa skulle snus ved å gi regionene økt innflytelse over egen utvikling. Rapporten forelå som NOU 2004:19 – Livskraftige distrikter og regioner. Deretter startet arbeidet med regionreformen, noe Erna Solberg som kommunalminister fikk ansvaret for uten at hun kom så langt før valget i 2005.

Da KS i 2003 starta sitt arbeid for å få overført statlige oppgaver til færre, men sterkere regioner var også Finnmark og Troms enig om at det var viktig. KS kjørte et prosjekt de kalte “Sterke regioner – forslag til ny regioninndeling av Norge” (KOU2004:1)

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok et godt tak i dette fra 2005, og statsministeren sjøl var meget engasjert. Han så to utfordringer som kunne løses: Økt demokratisering på regionnivå ved overføring av statlig oppgavemyndighet. Færre administrative enheter for å ikke låse for mange til administrasjon når behovet fra 2030 tilsier langt flere fagansatte i bl.a. kommunale omsorgstjenester, helse og oppvekst.

SP i Stoltenberg I: 9 regioner

Daværende kommunalminister Åslaug Haga mente 7-9 regioner var mulig. Reformen endte med et mageplask i 2009. Det eneste betydelige resultat var at riksveiene ble overført til de 19 fylkeskommunene – uten at det fulgte med tilsvarende penger.

Haga ble i ettertid spurt om hvorfor det ikke ble den reformen som alle egentlig ønsket. Hun svarte at når Stortinget ikke har vilje til dette, så går det slik.

Venstre tok i 2014 opp saken på nytt og fikk flertall på stortinget om å få vurdert en regionreform. Sammen med KrF fikk de H og Frp å legge bort sin programpost om å fjerne det regionale politiske nivå. I bytte mot dette skulle H og Frp bidra til at staten skulle overføre makt, myndighet, arbeidsplasser og økonomi til regionene, men færre i antall. De antydet 10 – altså flere enn SP hadde arbeidet for i den rød-grønne regjeringa.

I 2017 var alle prosesser gjennomført, seriøse fylkeskommuner hadde utredet konsekvensene for sin egen del og konkludert med om de ville slå seg sammen og evt. med hvem. På grunnlag av dette gjorde Stortinget deretter et vedtak i juni som innebar at fra 1.1 2020 ville det være 11 regioner i Norge. Nord-Norge ble delt i to fordi både Finnmark og Nordland ønsket å være alene. Dessverre.

Solberg: 11 regioner

I august 2018 er vi altså svært nær målet med den største demokratireformen i Norge i moderne tid. Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Fylkesordføreren i Finnmark fylkeskommune skriver følgende i Nordlys 21.8.18 og gjentar det i nytt innlegg dagen etter:

“Boikotter Finnmark fylkesting stortingsvedtak? Nei. Vedtaket har ikke latt seg gjennomføre. Vi har forsøkt. Tro meg. “

Hvis vi skal tro på henne må hun straks forklare følgende: Hvorfor nektet hun da å møte i fellesnemnda som Mæland vedtok i forskriften fra april -18?

Inndelingsloven (vedtatt av også SP og Ap i 2001) tilsier at en fellesnemnd bør avspeile folketallet i de kommuner eller fylkeskommuner som skal slås sammen. Troms har 162 000 innbyggere, Finnmark 76 000. Med 27 medlemmer i fellesnemnda ville Troms fått 18, Finnmark 9.

Fellesnemndsjokket

Mæland valgte til manges overraskelse at nemnda skulle bestå av 36 medlemmer, 19 fra Troms og 17 fra Finnmark. Her kom Mæland Finnmark tydelig i møte på fylkespolitikerne i Finnmark sin berettigede  kritikk: En fellesnemnd med skjev sammensetting oppleves som at makta skal ligge i Troms. Det skaper ihvertfall ikke noe godt grunnlag for å jobbe sammen.

Mælands forskrift med 19-17-fordeling  var åpenbart for alle en helt ny og langt bedre posisjon for Finnmark, noe som skapte frustrasjon i den politiske ledelsen i Troms. Der hadde nemlig representanter for MDG, SV og Rødt i Troms sagt at de ville bidra til en jevnere fordeling av administrative ressurser mellom Vadsø og Tromsø. De var ikke interessert i å “rane” Finnmark. Hvis nemnda opptrådte rent geografisk under avstemningene, ville Finnmark i så fall hatt 20 stemmer, Troms 16.

Men verken fylkesordfører eller flertallet i Finnmark fylkesting forsøkte å gjennomføre stortingsvedtaket. De valgte å boikotte både stortingsvedtak og fellesnemnd!

Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Og ikke nok med det: Fylkesordføreren nektet et betydelig mindretall i Finnmark fylkesting å velge sine medlemmer til fellesnemnda uten å vise til hjemmel for det!

Vi vil så gjerne tro henne i at hun og flertallet har forsøkt. Men vi vet at dere ikke forsøkte. Tvertimot har dere hindret et slikt forsøk på deltakelse! Det er alvorlig.

Enden på visa kan bli at regionreformen gjennomføres fullt ut i de øvrige regionene, mens Troms og Finnmark mister muligheten til å politisk styring på andre viktige samfunnsområder enn videregående skole, tannhelse og noe samferdsel. Det vil være et tilbakeslag for demokratisk utvikling i nord.
Men kanskje målet helliger middelet for de som mener Finnmark “er så spesiell at vi må spesialbehandles”?

Skremselspropaganda knuser kunnskap

Finnmark fylkesting med fylkesordføreren i spissen har hatt et betydelig ansvar for å informere om hva reformen faktisk innebærer.  De valgte en annen strategi:

Fylkespolitikere og aksjonsgruppa gjentok skremslenes følgende 6 punkter i aviser og sosiale medier slik at de etterhvert ble “sannheter”:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter feiget de ut når de ble utfordret på å begrunne påstandene. På toppen av det hele  inviterte fylkesordføreren  alle frustrerte finnmarkinger som var skremt opp av dette til å gi uttrykk for sin frykt.  Løsningen ble en velregissert “folkeavstemning” etter forslag fra – stortingsrepresentant Lundteigen i SP!!

For å være sikker på at flest mulig deltok ved denne digitale klagemuren, sendte fylkesadministrasjonen i Vadsø også flere purre-SMS til oss som ikke hadde stemt. Altså: Full kontroll på regien mot et forventet resultat.

Resultatet ble nesten som forventet: 50, 8 % av de manntallførte velgerne svarte nei.  Finnmark ble  delt i to. Det er altså dårlig politisk håndverk i Finnmark som har splittet befolkningen og laget unødig splid i nord.
Og nå tror alle motstandere av denne regionreformen at folkesavstemninga skal stå over et stortingsvedtak?
Altså, 30 300 velgere i Finnmark som stemte nei av totalt  60 000 velgere/76 000 innbyggere skal altså avgjøre en helt nødvendig nasjonal reform Stortinget har etterlyst siden slutten av 1970-tallet?

Er det rart noen og enhver rister på hodet på en slik manglende forståelse for det representative demokrati Norge har valgt – innenfor våre landegrenser, inkludert vårt fylke.

Det finnes en løsning på den gordiske knute:

Jeg håper inderlig ikke at det er mitt fylke Finnmark som skal ødelegge en etterlengtet regionreform for resten av Norge. Og jeg håper også at Troms ikke skal bli skadelidende fordi et flertall av politikere i Finnmark hittil har vært mest opptatt av navlen sin  enn av å utvikle kompetanse, næringsliv og gode offentlige tjenester i Norges viktigste region: Troms og Finnmark.

En region som kunne blitt langt sterkere om Nord-Norge sto samlet slik Troms foreslo. Men dette satte Finnmark og Nordland seg mot. Fordi de er så spesielle?

Dyktige politikere leter alltid etter gode og bærekraftige løsninger og de finner dem.

Her er et forslag – helt gratis:
Tromspolitikere med solide politiske baller går en runde med seg sjøl, demonstrerer en politisk klok raushet som skaper tillit og tilbyr en fellesnemnd med like mange fra hver av partene! Troms må da gjerne få lederen i nemnda siden de har demonstrert større vilje til fremdrift og til å ta større ansvar for de nye oppgavene som alle regioner skal få. Finnmark møter selvsagt fulltallig og prosessen er på skinner igjen.

Sinnet roer seg, smilene avløser bitre ansikt og det nye fylkestinget møtes neste høst som en konstruktiv politisk forsamling.  Den er halvt om halvt fordelt med politikere fra Troms og Finnmark som vet at sammen står vi sterkere og som er innvalgt på fylkestingsprogram som peker framover for hele regionen.

Regner med at fylkesordfører Vassvik  er enig i forslaget, siden hun vil vi skal TRO hun har forsøkt å få dette til. Dette handler nemlig om TROverdighet. Og hennes troverdighet har hun dessverre hengt i en meget tynn tråd nå.

Men hun har som øverste politiske leder i Finnmark  fortsatt sjansen til å bevise sin påstand om at hun ikke boikotter stortingsvedtaket. Det vil hun vinne mye respekt på.

Her kan du lese om prosessen med regionreform 2014 -2018 kronologisk satt opp.

_________________________________________________________________________________
INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019:  266
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.