Etter 28 år med langvarig press fra alle norske fylkeskommuner mannet Stortinget seg endelig opp i fjor. De fikk på på plass en lenge påkrevd regionreform.
Kravet var begrunnet i mangel på makt og myndighet til å bestemme slik at innbyggerne kan få en bedre og tryggere hverdag utover det kommunen alene klarer å gi. For at folk både skal ha bolyst og en inntekt å leve av, må det være et oppegående næringsliv og gode offentlige tjenester i eller i nærheten av bostedet.
Hittil har fylkeskommunene i liten grad kunne påvirke dette.
Fylkespolitikere har kun hatt myndighet over videregående opplæring (som er detaljstyrt gjennom lovverket), samferdsel (både infrastruktur og kollektiv transport på vei og sjø) samt tannhelse. Skole og samferdsel tar over 80 % av driftsbudsjettet i fylkeskommunen.
Stortinget forutsatte derfor at ny regionstruktur måtte bety en betydelig maktoverføring til de nye regionene. Jo større regionen er i folketall, dess sterkere blir både tilgang på kompetanse og økonomi til å makte de nye oppgavene.
I det følgende vil jeg liste opp mange gode og noen få dårlige grunner for denne regionreformen som blir satt i verk fra 1.januar 2020. Jeg vil også vise til hva dette konkret kan bety for fellesskapet Troms og Finnmark.
1. Demokratisering
Demokrati betyr i praksis at avgjørelser kan tas nærmest mulig den det gjelder. I dag tas en rekke viktige beslutninger som påvirker din hverdag av folk du ikke har kunne velge. De er altså ikke folkevalgte. Svært ofte er de byråkrater med vide fullmakter. De befinner seg i statlige organ, styrt av en direktør i Oslo – eller de befinner seg hos fylkesmannen i de enkelte fylker.
Her kan enkeltpersoner avgjøre tilskuddsmidler og andre enkeltpersoner kan gjennom innsigelse omgjøre lokale vedtak hvor du var søker.
2. Desentralisering
De fleste har kjent på kroppen hva det betyr at tjenester sentraliseres. Over mange år har altfor mange kommuner sentralisert sine tjenester til kommunesenteret, fylkeskommunene har bevisst satset på noen få steder i fylket og staten har innenfor sine områder siden 80-tallet kjørt en beinhard sentraliseringspolitikk.
Vi som velgere har kun påvirket våre folkevalgte i kommuner og fylkesting, men har hatt null og nada påvirkning på statens viktige valg. Her er det bygd opp et sterkt maktsenter i Oslo hvor direktører med vide fullmakter kunne organisere sin virksomhet som Skatteetaten, NAV, BUF-DIR osv..
De har effektivisert gjennom å først sentralisere innen fylker og regioner for til slutt sentralisere videre fra regionene til Oslo.
Regionreformen vil snu denne utviklinga.
Stortinget har forutsatt at i tillegg til makt og myndighet på 47 områder, skal også tunge institusjoner som bl.a. Sams Vegadministrasjon, StatPed, BUF-etat, SIVA, Kompetanse Norge og IMDI ut til regionene etterhvert.
Vi snakker her om over 4700 årsverk (de fleste i BUF-etat) som kan skifte arbeidsgiver og komme under regional kontroll. I Troms og Finnmark er det snakk om rundt 250 årsverk når alt er overført en gang etter 2020.
3. Frigjøre administrative ressurser for å dekke opp mangelen på viktige helsefaggrupper om knappe 15 år
SSB har beregnet at det vil være en mangel på nærmere 85 000 ansatte i 2035(!) for å dekke viktige stillinger som fagarbeidere og sykepleiere. Disse kan hentes fra utlandet, ved å ansette pensjonister/øke pensjonsalderen og øke antall arbeidstimer i uka fra dagens 37,5 til over 40.
Norge har allerede i dag mange arbeidsinnvandrere både i privat og offentlig sektor. Vi risikerer å miste disse tilbake til sine hjemland etterhvert som økonomien der blir bedre. Da er krisen ikke mulig å reparere og konsekvensen blir at pasienter og pleietrengende overlates til seg selv og deres pårørende.
Derfor må det handles NÅ ved å starte reduksjonen av antall årsverk i offentlig administrasjon! Spesielt i Troms og Finnmark hvor vi til vanlig sliter med å få nok kvalifiserte søkere er dette kritisk viktig!
Det er i dag i underkant av 200 000 ansatte i offentlig administrasjon i Norge. Alle er enige om at dette tallet må ned. Det koster ca 3,6 mrd kr å administrere dagens 19 fylkeskommuner.
Når de reduseres til 11, blir besparingen minimum 350 -400 mill.kr fra 2024. For Troms og Finnmark betyr det at fylkespolitikerne fra da kan bruke drøye 20 mill. kr mer pr år til å gi innbyggerne bedre tjenester.
5. Sikre at statlige ansatte overføres regioner og ikke kan sentraliseres til Oslo
Ved å flytte de større oppgavene ut av Oslo slik Ekspertutvalget foreslo og regjeringen jobber med nå, gir dette flere arbeidsplasser i regionene.
Hva som er viktigere: Disse kan ikke sentraliseres til Oslo slik som i dag når staten styrer gjennom direktører med vide fullmakter. Med Troms og Finnmark fylkeskommune som ny arbeidsgiver blir dette sikre arbeidsplasser i vår region.
Det er beregnet at hele Nord-Norge får i underkant av 500 nye arbeidsplasser, med ca. halvparten til Troms og Finnmark. Dette er statlige arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt desentralisert hit.
Og nå blir de her! For godt.
BUF-DIR er navnet på et av de mulige direktorat som Hagen-utvalget foreslår flyttet til regionene. Dette direktoratet holder til i Oslo og der sitter det 10 statlige direktører på toppen. Alle aktiviteter rundt om i landet styres herfra. Et ungdomssenter ligger allerede i Vadsø kommune. Dette kan ved maktflytting til regionene som f.eks Troms og Finnmark komme under regional styring, ikke statlig.
Uten en slik overføring av makt og oppgaver fra staten i Oslo til regionene, blir disse arbeidsplassene i fortsettelsen styrt fra Oslo og kan sentraliseres herfra. Ønsker vi det?
6. Sikre et godt tjenestetilbud i distriktskommunene
Vi ser den illevarslende trenden: I distriktskommunene i Troms og Finnmark øker andelen eldre dramatisk. Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 223 000 i 2018 til 697 000 i 2060!
Det er beregnet at i de minste kommunene med størst fraflytting vil andelen eldre over 70 år øke til over 30 %! Et stigende antall av disse eldre vil naturlig nok ha krav på omsorgstjenester.
Det vil i tillegg være barn og unge med krav på grunnskoleopplæring også i disse kommunene. Lærermangelen er beregnet til drøye 10 000 før det faller ned til en mangel på 6000 fra 2036.
Norge har altså ikke fagfolk nok i overskuelig fremtid til å gi verken mennesker med omsorgsbehov eller skoleelever det faglig forsvarlige tilbudet de har krav på.
Derfor må vi ganske raskt redusere stillinger i først og fremst i sentrale statlige administrasjoner) slik at ikke viktige faggrupper søker seg dit, og at vi slik frigjør kompetanse til det som er viktigst.
7. Sørge for god kompetanse og sikker inntekt i arbeidslivet
Regionreformen gir fylkespolitikerne et langt større ansvar – og nye muligheter- for å gi flere fagbrev og gi ansatte oppdatert kompetanse gjennom et helt arbeidsliv. Det vil bli stadig større endringer og mobilitet i arbeidslivet, og færre som får gullklokka.
I motsetning til for 40 år siden da de fleste tok seg en utdannelse og kunne stå i samme jobb livet ut, vil de aller fleste i arbeidslivet skifte jobb flere ganger før oppnådd pensjonsalder fordi de må eller vil.
8. Spre kompetanse over gamle grenser sammen med nye venner
Frivillige organisasjoner, privat næringsliv og offentlig sektor blir kun bedre av å jobbe tett og forpliktende i gode nettverk. Ulike miljø i Troms og Finnmark har høstet erfaring som er viktig å dele med andre slik at vi kan utvikle Norges viktigste region.
Vi får nå et betydelig sterkere og mer forpliktende samspill mellom et aktivt og større folkevalgt organ med representanter fra Borkenes i sørvest til Båtsfjord i nordøst og ulike fagmiljø i privat og offentlig sektor.
9. Starte prosess med mål om at Nord-Norge blir en mer sjølstyrt region
Nord-Norge er en naturlig region i Norge med felles identitet både historisk og kulturelt. Landsdelen utgjør et felles sammenhengende geografisk område, med grenser mot 3 land og mot et stort sammenhengende havområde som også skal sikre fremtidig verdiskaping.
9 måneder etter at stortinget med 96 mot 73 stemmer gjorde sitt vedtak 8.juni 2017 om regionreformen, dukker det opp påstander om at stortingsvedtaket var ulovlig.
Påstandene kom ikke uventet først i SoMe (sosiale medier). Spesielt i en facebookgruppe i Finnmark ble det hevdet at fylkestinget i Finnmark var totalt uforberedt da det ble fremmet et “benkeforslag” rett før voteringen om regionreformen.
En jurist (opprinnelig fra Finnmark) skrev flere innlegg hvor han bl.a. påsto at Stortinget også hadde sett bort fra internasjonale forpliktelser. Her viste han til Europarådets charter om lokalt folkestyre som Norge har sanksjonert. Videre hevdet han at Finnmark fylkeskommune ikke hadde blitt hørt om regjeringens forslag til regioninndeling og at vedtaket ble gjort etter et benkeforslag.
Dette skrev jeg en blogg om i juni. Der problematiserte jeg rundt denne planen om utsettelse av regioninndeling til våren 2018 og det angivelige “benkeforslaget”. Jeg føler meg derfor noe “skyldig” i å ha skapt grunnlag for flere spekulasjoner.
I slutten av juni ble jusprofessor Eivind Smith intervjuet av NRK Finnmark om påstandene fra forretningsadvokaten. Smith var uenig i at Stortinget har brutt sine internasjonale forpliktelser, men mente at Stortinget ikke hadde fulgt regjeringens løp om å drøfte nærmere de ulike alternativene om sammenslåing i Nord-Norge. Smith viste til at regjeringen vinteren 2017 hadde vurdert å utsette dette til våren 2018. Stortingets vedtak 8.juni 2017 var derfor et brudd på denne forutsetningen og i strid med de saksbehandlingsregler som Stortinget sjøl har vedtatt.
“Det videre arbeidet med «korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast» skulle derfor skje «i dialog med fylkeskommunane».
Resultatet skulle legges frem i en egen proposisjon senest våren 2018, noe som ville ha vært tidsnok til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.
Men våren 2017 hadde fylkestingene i nord ennå ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning. At dette har bidratt til dagens vanskelige situasjon, er neppe tvilsomt..(…)
Vedtak om fylkessammenslutning treffes som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova. Den som treffer vedtak i kraft av lov, må følge loven. Dette har åpenbart ikke skjedd her…(…).
Det meste tilsier altså at det overhodet ikke er truffet noe lovlig sammenslutningsvedtak for Troms og Finnmark.”
I august i år sendte stortingsrepresentant Sandra Borch et brev til kommunalministeren hvor hun bl.a. hevdet:
“Forslaget om fylkessammenslåinger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet ikke Troms og Finnmark. For Nord-Norge, ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).
Fylkestingene i nord hadde ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning våren 2017. Sammenslåingen av Troms og Finnmark var tydelig et kompromiss blant regjeringspartiene og KrF, og ble lagt frem som et løst forslag i salen under debatten. Da er det viktig å ha med seg, som presisert ovenfor, at Stortinget i denne saken er forvaltningsmyndighet. Stortinget treffer vedtak i kraft av lov, og må følge loven. Det har åpenbart ikke skjedd i sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.
Både jusprofessor Eivind Smith og advokat Geir Johan Nilsen har nettopp utfordret Stortingsflertallet og regjeringen på lovligheten av vedtaket. På det grunnlag, vil jeg be Kommunal – og moderniseringsministeren svare på om Stortingsflertallet som forvaltningsansvarlig har fulgt Inndelingslova når de vedtok å sammenslå Troms og Finnmark”
Monica Mæland avviste i sitt svar til Borch at vedtaket var ulovlig. Det er likevel framsatt svært alvorlige påstander om vedtakets gyldighet og legitimitet. Dette igjen har skapt både følelser og debatt og er blitt den store politiske saken i 2018. Stortinget har selvsagt rett til å gjøre politiske vedtak, slik bl.a. SVs Karin Andersen sa det etter debatten. Dette er politikk, ikke juss.
Likevel må et vedtak være kommet til på lovlig måte for å skape nødvendig legitimitet.
Har de som hevder at vedtaket er ulovlig all nødvendig informasjon for å trekke sin konklusjon?
Jeg har fulgt denne saken nært både i mitt tidligere politiske liv som fylkespolitiker og nå som samfunnsengasjert observatør, og er derfor opptatt av at det er faktisk kunnskap som skal avgjøre slike viktige saker.
Derfor har jeg undersøkt om det er grunnlag for påstanden. Ved nøye gjennomgang av stortingsdokumenter, innsyn gjennom postlister i departement og fylkeskommuner og kontakt med kilder som har bidratt med å opplyse saken mener jeg å kunne presentere saksgangen som besvarer dette spørsmålet:
Er påstandene om ulovlighet faktisk riktige?
For å finne det korrekte svaret, må vi se nærmere på tidslinjen fra desember 2016 fram til stortingsvedtaket 8.juni 2017.
Desember 2016: Alle fylkeskommuner har utredet konsekvensene av en evt sammenslåing med et eller flere nabofylker og har fattet vedtak om hva de ønsker.
Fylkestinget i Finnmark tok stilling til alternativene: 1) Finnmark som egen region, 2) Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og 3) Finnmark og Troms som en region, jf. fylkeskommunens sak 38/16. Finnmark fylkesting vedtar følgende med 25 mot 10 stemmer:
“På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:
1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region
2. Finnmark som egen region begrunnes med:
– Opprettholdelse av desentrale strukturer – Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner – Reell demokratiutvikling – Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland – Eierforholdet til land og vann i Finnmark – Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke
3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet
– Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet
– Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling
– Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner
4. Generalistprinsippet må beholdes
5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer
6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken 7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet.”
Vedtaket er i følge saksutredningen ord-for-ord fylkesrådmannens innstilling og ikke et resultat av en politisk prosess i det folkevalgte fylkestinget.
Regjeringsapparatet hadde lagt opp et løp av ulike saker som skulle til endelig behandling i Stortinget våren 2017.
Saken om regionreformen var en av disse.På bakgrunn av fylkeskommunenes egne utredninger og konklusjoner gikk kommunaldeparementet igang med sin samla saksutredning. Regjeringens sluttbehandling skal ende med en innstilling til Stortinget.
En mindretallsregjering er avhengig av et flertall i stortinget for å få gjennomført delvis eller helst alt den ønsker. 17.februar 2017 møtes derfor H/Frp-regjeringen sine samarbeidspartier V og KrF for å vurdere de mest hensiktsmessige løsninger av en rekke ikke-optimale når det gjelder de foretrukne “omlag 10” regioner.
Et viktig politisk poeng her er at H/Frp ikke følte seg komfortable med at SP tidligere hadde foreslått 7 regioner. Åslaug Haga som kommunalminister for SP i Stoltenbergregjeringen i 2008 gikk inn for 9.
Regjeringen og V/KrF er enige om ny regioninndeling for hele Sør-Norge, men vil jobbe mot to mulige løsninger i nord; enten en samlet region eller Nord-Norge delt i to.
Regjeringens forslag til regioninndeling
Innstillingen Prop.84 S (2016-2017) er under utarbeidelse vinteren 2017 og leveres formelt Stortinget den 5.april 2017.
Drøye to uker før dette, sender statsråd Jan Tore Sanner et viktig brev – Regionreform og vurdering av ny fylkesinndeling i Nord-Norg(475562) – til de tre nord-norske fylkeskommunene. I brevet inviteres disse til et møte den 19.april for å drøfte status og fremdrift videre.
Til møtet er disse godt forberedt både med egne standpunkt og med det som ligger i regjeringens innstilling om forslag til nye inndelinger for Nord-Norge:
“Tre hovudalternativ
Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:
1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka. 2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering. 3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.”
Fylkeskommunene i Nord-Norge inkludert Finnmark har altså sett tidligere utredninger fra Stortinget, gjennomført “nabopraten” med aktuelle fylkeskommuner og sett og vurdert alternativene for Nord-Norge. De er nå inne i en prosess hvor de får anledning til å bli hørt enda en gang – nå om regjeringens samla utredning og konkrete forslag, også om et år mer tid til å vurdere løsningen for Nord-Norge.
For Finnmark fylkeskommune har ingenting endret seg. De har vurdert de samme alternativene da de konkluderte med sitt syn 7.desember 2016. Da har sagt sin mening, men regjeringen gir også de her en anledning til å bli hørt – nok en gang.
Under møtet mellom Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner og statsråd Sanner den 19.april, ber en samlet politiske ledelse for tre fylkeskommunenes om en avklaring allerede i 2017 og ikke våren 2018 slik regjeringen ønsket. Regjeringen hadde allerede planlagt en slik løsning inn i den kommende Kommuneproposisjonen 2018 som samlet skulle legges fram i mai. Kommunalministeren lar seg påvirke og overbevise av kravet fra de tre nord-norske fylkeskommunene. Jan Tore Sanner sier 19.april følgende til NRK-Troms:
“Jeg er enig med fylkene i nord om at det aller beste er om man klarer å lande en løsning før sommeren. Hvis Stortinget blir enige i dette, så vil også vi bidra til at man får gode løsninger – også for fordelingen av statlige arbeidsplasser.”
Og det var nettopp det Stortinget endte med som løsning. Kommuneproposisjonen endres i samsvar med ønsket fra bl.a Finnmark fylkeskommune slik at Stortinget også skal vedta inndelinga i Nord-Norge sammen med de øvrige 10 regioninndelingene nå i juni.
Hva gjorde fylkespolitikerne i Finnmark med regjeringens forslag om Troms og Finnmark som én region?
Det er regjeringen som har tatt initiativ til og invitert fylkeskommunene til både “naboprat” og utredninger om konsekvenser. Regjeringen er ikke pålagt etter §9 i Inndelingsloven å sende ut på ny høring også oppsummeringen av alle utredningene og forslag til inndeling dersom disse har vært kjent tidligere og vurdert av de aktuelle fylkeskommuner.
Regjeringens endelige innstilling om de nye regionene og mulige løsninger for Nord-Norge ble så lagt fram 5.april 2017.
De berørte fylkeskommuner kan likevel å si fra dersom de har nye og avvikende synspunkt sammenlignet med det de tidligere har fremmet i prosessen.
Samtlige fylkeskommuner i landet kaster seg fra 5.april over dette viktige dokumentet for å finne pluss og minus for egen del, og deretter påvirke sine stortingsrepresentanter fra fylket for å gjøre sluttresultatet enda bedre.
Troms fylkesting innkaller sågar til ekstraordinært fylkesting 24.april. Der behandles kun en sak; PROP. 84 S (2016-2017) NY INNDELING AV REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ. Nå går de primært inn for et samlet Nord-Norge, primært for at Nord-Norge deles i to befolkningsmessig like store deler; Nordland som en region (241 000 innb i 41 kommuner) og Troms og Finnmark som én (240 000 innb og 39 kommuner).
I Finnmark skjer det derimot ingenting på politisk nivå. Utad gjentar fylkespolitikere at selv om regjeringen foreslår sammenslåing av Troms og Finnmark i sin innstilling, ønsker de å fortsette som egen fylkeskommune. Verken fylkesutvalget eller fylkestinget får Prop.84 S (2016-2017) til politisk behandling, og dermed avskjæres Finnmark sine fylkespolitikere muligheten til å få drøftet utredningen og bli hørt.
Det synes derfor vanskelig å klandre storting og regjering for at ikke Finnmark fylkeskommune bruker sin mulighet til å uttale seg mer om saken. Ingen kan likevel tvinge noen til å la seg høre. Og jeg kjenner ikke til om det var en politisk eller administrativ avgjørelse som lå til grunn. Det er ikke ukjent at administrasjoner i noen kommuner og fylkeskommuner der formannskapsmodellen praktiseres har unormalt mye makt.
Det viktige Møtet som få visste om
Men det skjer noe aktivt likevel. Nok en hendelse utover møtet 19.april mellom Sanner og de 3 fylkeskommunen i nord skal åpne veien for at Stortinget med støtte fra Finnmark kan avgjøre også Troms og Finnmarks skjebne den 8.juni 2017.
En gruppe fylkespolitikerne fra Finnmark reiser ut av fylket for å møte andre politikere. Deres handlinger der er derfor meget oppsiktsvekkende når vi tar årets kritikk og påstand om ulovlig stortingsvedtak i betraktning.
Quality Hotel Grand Royal, Narvik onsdag 26.april 2017 kl. 13.00
Over 20 personer samles til lunsj, og flere kommer til underveis. I dag har mange av dem reist langt, er både sulten og spent på Møtet etterpå, på gondolturen og middagen i kveld, konklusjonen i morgen. Fra Sør-Varanger i øst til Helgeland i sør hilser de på hverandre, blir kjent med de mange nye ansiktene, utveksler meninger om både flytilbud, vær og mat – og Møtet.
Dette er ikke en helt tilfeldig samling av politikere. Dette er kremen av toppolitikere i de tre nordnorske fylkeskommunene. De som har reist langt, fått sin velfortjente matbit og forberedt seg godt på forhånd er medlemmer i Nordnorsk Råd (heretter NNR). Nå er det duket for enda et viktig rådsmøte.
Det sitter nå 27 politikere og 6 fra fylkeskommunenes administrasjon sammen når møtet starter kl. 14.
Hva er Nordnorsk Råd (NNR)? Fra tidlig 80-tall til 2011 hadde Finnmark, Troms og Nordland behov for å møtes og drøfte saker som var grenseoverskridende. Dermed ble Landsdelsutvalget for Nord-Norge (LU) etablert. Underveis i prosessen ble også Nord-Trøndelag (Namdalen) innlemmet i samarbeidet. Sekretariatet lå i Bodø og var rigget med en dyktig stab. Det var høy kvalitet på møter og saksutredninger, og møtene var lærerike fordi de bygde kunnskap og kompetanse.
Men det var en hake ved dette slik det alltid er der man kun samarbeider: Det blir mange møter og mye prat, men ingen har verktøy for å beslutte og iverksette noe som helst. LU ble derfor et godt samarbeidsorgan, men var uten makt og myndighet. Det er en helt nødvendig forutsetning for å sette politiske ønsker ut i livet.
Troms fylkeskommune var den som var mest kritisk til å fortsette med LU og mente at dette mer fungerte som et “supperåd” enn som et aktivt politisk organ.
I 2011 vedtas LU nedlagt. Politikere i hele Nord-Norge beklager dette. Fra 2014 er man etter interne drøftinger tilbake til start – og oppretter NNR som et nytt, felles organ for de folkevalgte fylkesting i Nord-Norge.
Her i Narvik på denne vårdagen i 2017 skal de 27 fremste politikerne i NNR tenke høyt og konstruktivt om de store felles utfordringer i nord. Og en sak er på dette tidspunkt viktigere enn de andre: Prop.84 S (2016-2017) -Regjeringens forslag til regionreform.
Fra Finnmark deltar Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).
I luften ligger det en spenning mellom flere fylker. Alle kjenner historien om nedleggelsen av LU. Om hvordan noen fylkespolitikere ble høye på seg sjøl og sitt fylke og så ned på de andre. Hvordan det var viktig å samle flertall for seg, sin by og sitt fylke. Hvor lite konstruktive møtene ble når konflikter ble dyrket og få evnet å se over grensene for annet enn å skaffe seg sjøl og sitt fylke et flertall i en sak som betydde noen arbeidsplasser og ny virksomhet der. Det ble for mye “jeg” og for lite “vi”.
Deltakere fra alle fylker har synspunkter på den fremtidige regionen. På tvers av parti- og fylkesgrenser løftes behovet for at Nord-Norge snakker med én stemme slik at Stortinget må lytte og komme den nordlige landsdelen i møte.
Forsamlingen vedtar i egen sak å ytterligere formalisere arbeidet i Nordnorsk Råd (NNR) slik at det kan opptre som et felles talsrør. De har vært enige om et fast sekretariat, og at fylkesordfører (Finnmark har formannskapsstyring) og Troms og Nordland med fylkesrådslederne (parlamentarisk styring) utgjør arbeidsutvalget.
Den store og avgjørende saken
Og så kommer den store saken – regionreformen – slik regjeringen foreslår den i sin innstilling Prop.84 S (2016-2017).
Alle representanter gir uttrykk for sitt partis syn og hva som er vedtatt i det enkelte fylke. Nordland og Finnmark vil primært stå alene , Troms kan tenke seg et samlet Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark. Det fremmes også tanker om å samle Nord-Norge til en samlet region. Ingen fylker står samlet om alle synspunkter, men samtlige utøver godt politisk håndverk. Et forslag til vedtak var utsendt før møtet, er blitt bearbeidet i en redaksjonskomite og ligger nå på bordet til sluttbehandling:
Felles uttalelse fra Nordnorsk råd vedrørende regionreformen:
Nordnorsk råd har behandlet sak om Prop 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgte regioner. Vi konstaterer at regjeringen har lagt frem en proposisjon for ny regioninndeling i Norge (84S 2016-2017) hvor det er stort fokus på størrelse og inndeling og for lite fokus på reelle endringer i oppgavefordeling, kvalitet i tjenesteproduksjon på regionnivå og regionnivåets mulighet til å drive reell utvikling.
Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.
Nordnorsk råd konstaterer at kommunereformen ikke vil gi en kommunestruktur med overvekt av store regionkommuner. Det er i derfor viktig at de nye regionene både beholder det ansvaret fylkeskommunene har for viktige velferdstjenester de har i dag, og samtidig tilføres nye oppgaver. Det vises i denne sammenhengen til de innspill KS har gitt om nye oppgaver samt det som fylkeskommunene selv ha spilt inn i tidligere høringsuttalelser. Fylkesmannens rolle bør begrenses til i hovedsak tilsyn og kontroll, mens oppgaver som innebærer skjønnsutøvelse må overføres regionene. Oppgaver fra direktorater og departementer må også vurderes overført.
Generalistkommuneprinsippet må ligge til grunn for reformen.
Nordnorsk råd forutsetter at statens regionale inndeling i størst mulig grad samsvarer med inndelingen i nye folkevalgte regioner, med unntak av områder der det er åpenbart naturlig med annen inndeling enn det folkevalgte regionale nivå skal ha. Dette er viktig for de folkevalgte regionene sin samordningsoppgave i den regionale samfunnsplanleggingen, og det styrker fylkeskommunenes mulighet til å ivareta rollen som samfunnsutvikler. Nordnorsk råd understreker betydningen av at det regionale folkevalgte nivå gis økt beslutningsmyndighet innenfor flere områder.
Nordnorsk råd forventer at de nye regionene får tilført tilstrekkelig regionale utviklingsmidler. Det vil være avgjørende for å kunne ivareta rollen som regional utviklingsaktør.
Finnmark har fått med et punkt de hadde i sitt eget vedtak fra des. 2016 vdr. generalistprinsippet (pkt 4). Dette innebærer at alle nye fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme type oppgaver. Ingen oppgave skal være så stor at det er kun de folketallsmessig største fylkeskommuner som får rå over slike politiske verktøy som kreves for å utvikle regionen. Og kravet fra NNR er krystallklart: Få flere og betydelig større oppgaver overført fra staten til folkevalgte organ i Nord-Norge!
Uttalelsen bekrefter at det er samlet krav om å få tydeligere beskrevet hvilke nye oppgaver som skal komme. NNR ber også om at oppgaver fra direktorater og departement må vurderes overført.
Videre er et gammelt gnagsår tatt opp i pkt 3: Fylkesmannens rett til innsigelse og makt til å overprøve folkevalgtes skjønn i kommuner og fylkeskommune. Her vil NNR at fylkesmannen skal kun drive i hovedsak tilsyn og kontroll.
Pkt 5 er særlig interessant. Politikerne i NNR forutsetter at det folkevalgte nivå har ansvar innenfor samme geografiske område som staten i deres regionale inndeling. I klartekst: Skal “ytre stat”(fylkesmannen, NAV, Skattekontor o.l.) ha Troms og Finnmark som sitt område, må også det folkevalgte nivå dekke det samme området. På det tidspunktet pågikk prosessen med å slå sammen fylkesmannsembetene i Troms og Finnmark til ett embete fra 1.1.2019. Finnmarkspolitikerne visste med andre ord meget godt hva de sa ja til her.
Pkt 2 blir med dagens kunnskap om prosessen og kritikken av den særlig interessant: Her sier et samlet politikerkorps i Nord-Norge at man ikke godtar regjeringens planer om å utsette behandlingen for Nord-Norges del til våren 2018. Altså: Dersom Stortinget når gjør vedtak om de øvrige regionene men utsetter Nord-Norge, er ikke dette akseptabelt!
Den bearbeidete uttalelsen får tilslutning fra alle fylkeskommuner og fra alle parti.
Med andre ord: Også Finnmark Ap og Finnmark SP sine fremste fylkespolitikere stiller seg bak dette vedtaket!
NNRs uttalelse om regjeringens utredning og innstilling Prop.84 S (2016-2017) er derfor et meget tydelig høringsinnspill til Stortinget.
2.mai deltar Finnmark fylkeskommune i en høring hos kommunalkomiteen. Fylkesvaraordføreren holder fast ved tidligere standpunkt om Finnmark som egen region. I tillegg gjentar hun kravet om at Stortinget må foreta en endelig behandling nå og ikke utsette saken til våren 2018 som regjeringen åpnet for i sitt forslag 5.april!! (Ved bruk av denne linken får du tilgang til videoopptak av høringen som starter 17 min. ut i sendinga).
Kravene fra NNR og Finnmark fylkeskommune tok Stortinget hensyn til og endret sin kjøreplan i samsvar med dette.
Stortinget legger siste hånd på verket
Nå starter arbeidet i kommunalkomiteen under ledelse av saksordfører Helge Njåstad (Frp) for å få både en kommune- og en regionreform på plass med et vedtak i Stortinget 8.juni. Dette er i samsvar med det lovverket som beskriver saksbehandling og myndighet i Inndelingsloven.
“Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing. Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.”
Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017) og foreligger 1.juni 2017. Den er på 64 tettskrevne sider. Ved siden av en oppsummering av regjeringens og fylkeskommunenes utredninger som stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er de nord-norske fylkeskommunene blitt referert på deres fylkestingsvedtak og regjeringens vurderinger av og forslag om antall regioner.
Fra side 47 starter så komiteens sitt arbeid for å lande på ulike regioninndelinger.
Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«
Hva sto det så i Kommuneproposisjonen 2018 som ble levert Stortinget 11.mai? På s. 27 og 28 står det bl.a.;
“Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. Dette er i tråd med avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.”
Legg merke til siste setning. Den er en følge av at Sanner fikk den klare beskjeden fra de tre nord-norske fylkeskommunene i møte 19.april og at Nordnorsk Råd også har sendt krav om å få avgjort regioninndelingen nå i 2017, og ikke i 2018 slik regjeringen foreslo 5.april.
Og som eget vedtakspunkt II står det: “II – Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.”
Det er bare en liten, men viktig hake ved dette. I sin innstilling om regionreformen den 1.juni glemmer komiteen å føre dette opp som eget punkt. Nå står den kun som eget punkt i saken om kommuneproposisjonen 2018 som skal behandles 12.juni, og ikke i saken om regionreformen som skal behandles 8.juni.
Dette løser Stortinget slik det er full adgang til: I stedet for å innkalle stortingsrepresentanter som er travelt opptatt med komitearbeid som må avsluttes før sommerferien til nytt møte, løses dette ved at saksordfører fremmer dette som et såkalt “løst forslag” til debatten 8.juni. “Løse forslag” er forslag som ikke er fremmet tidligere eller ikke har fått flertall i komiteen, men som enhver stortingsrepresentant har rett til å fremme når saken skal avgjøres i Stortinget. Dette forslaget blir nummerert som nr. 16 i denne saken. Det er dette som i 2018 av noen er blitt påstått å være “et benkeforslag som brått dukket opp av intet og som ingen tidligere hadde fått sett eller fått vurdere”.
Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen vekker stort verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.
Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):
“Presidenten: Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.» Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot. Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)”
I behandlingen av kommuneproposisjonen 2018 mandag 12.juni 2017 informerer saksordføreren i følge stortingsreferatet at det opprinnelige forslag om en egen region Troms og Finnmark nå er behandlet uka før i saken om regionreformen: “Eg minner òg om at i innstillinga ligg det inne eit forslag om Finnmark og Troms som Stortinget voterte over torsdag, så eg reknar med at det ikkje er aktuelt å gjera det ein gong til i dag.”. Det blir derfor ikke stemt over dette i denne saken.
Forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark som nå er vedtatt, er kjent for hele Stortinget gjennom regjeringens to proposisjoner 4.april og 11.mai, og har vært drøftet av de tre nord-norske fylkeskommunene også denne våren.
Det er deres – inkludert Finnmark fylkeskommunes ønske at dette skal ferdigbehandles i samme møte hvor de andre regionene vedtas og ikke utsettes til våren 2018. Både regjering og Storting har fulgt opp Finnmarks ønske og kan derfor ikke kritiseres for dette.
Finnmark fylkeskommune har altså fått uttale seg om regjeringens utredning og forslag, og er også blitt hørt i sitt ønske om få saken avgjort i juni 2017!
Det hører også med til historien at i stortingsdebatten om regionreformen er det ingen stortingsrepresentant som hevder at dette vedtaket blir til på ulovlig vis. Det er ingen som krever at saken må sendes tilbake til ny behandling slik vi vanligvis gjør dersom rådmannen/fylkesrådmannen ikke har gjort god nok jobb overfor kommunestyret/fylkestinget. Regjeringen er stortingets “rådmann”. Finnmark fylkeskommune har heller ikke på det tidspunktet kritisert regjeringen for at de ikke har fått uttale seg – all den stund de naturligvis har fått rikelig anledning til det. De har heller ikke bedt bedt om ytterligere tid slik at de endelig kan spørre innbyggerne om råd.
Jeg forutsetter at flertallet av fylkespolitikerne i Finnmark var våkne nok fram til juni 2017 og gjorde det de kunne for å bidra til en best mulig regionreform. Hvis de derimot var “bevisstløs i gjerningsøyeblikket”, må det skyldes at de overhodet ikke kunne se for seg en regionreform som både berørte og fikk noen konsekvenser for Finnmark.
For mange synes det som om flertallet i fylkestinget i Finnmark valgte å sitte i ro i båten og vente der til “uværet” var over. Mulig de håpet på at å være passiv kunne alt fortsette som før og Finnmark fylkeskommune kunne sysle med sine få oppgaver?
I så fall må jo velgerne i Finnmark stille seg følgende spørsmål: Har Finnmark hatt nok kompetente fylkespolitikere da Stortinget skulle vedta den største demokratireformen siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975?
Reaksjoner i Finnmark fylkesting uka etter vedtaket
Etter at Stortinget har vedtatt regionreformen, samles de 35 skarpeste politiske hoder i Finnmark seg i Hammerfest 14.og 15.juni 2017. Det er fylkestinget som møtes for å oppsummere det som har skjedd og veien videre.
Møtet starter med at fylkesrådmannen har en gjennomgang av saken om regionreform og forklarer hva som videre kan skje for å oppfylle stortingets vedtak.
Fylkesordføreren har laget en melding – Regionreformen – videre prosess etter vedtak i Stortinget til fylkestinget. Trine Noodt, gruppeleder for Venstre ber om at meldingen behandles som sak i fylkestinget siden den er viktig for det videre arbeidet, noe fylkesordføreren ikke har noe i mot.
Saken kommer opp til behandling dagen etter. Overraskende nok er det ikke én av representantene i en 3-timers debatt om veien videre som kritiserte prosessen som hadde foregått i Stortinget. Det var tydelig at alle representantene hadde fått med seg regjeringens forslag om hvordan Nord-Norge kunne enten samles eller deles.
Ragnhild Vassvik som fylkesvaraordfører påtaler heller ingen ulovligheter gjort av Stortinget. Hun mener riktignok at Stortinget har gjort et “tvangsvedtak” mot fylkestingets ønske, men har ikke en eneste kritisk betraktning til selve prosessen på nasjonalt plan. Heller ikke SP påstår at stortinget har gjort et ulovlig vedtak. Og heller ikke denne gangen er det noen som nevner folkeavstemning!
Derimot er både fylkesordføreren og mange fra Ap, Sp og SV klare i talen på at stortingets vedtak kan la seg endre. Det kommende stortingsvalget er kun knappe 3 måneder unna, og der kan velgerne i både Norge og Finnmark stemme inn et annet flertall for å fjerne regionreformen. Fylkesordfører Runar Sjåstad som nå står på 1.plassen på stortingsvalglista er en nøktern og realitetsorientert politiker. Han mener at om ikke det nye stortinget endrer vedtaket, må prosessen gå videre og fylkespolitikere i Finnmark må sikre Finnmarks interesser.
Det legges fram flere forslag, og følgende fikk flertall
1. Ved et regjeringsskifte etter stortingsvalget 11. september 2017, fremmes det sak til Regjeringen/Stortinget om omgjøring av vedtaket som er gjort om å slå sammen Finnmark og Troms (vedtatt med 25 mot 10 stemmer)
2. Ved en videreføring av sammenslåingsprosessen:
a. Finnmark er regionens nye navn
b. Avholdes felles fylkesting i Kirkenes etter oktober 2017
c. Velges like mange medlemmer fra Finnmark og Troms i fellesnemd
d. Legges hovedsetet / administrasjonen i regionen til Vadsø
e. Må formannskapsmodellen være regionens politiske styringsmodell (alle pkt. vedtatt med 26 mot 9 stemmer).
Fylkets aviser vier dette fylkestinget liten oppmerksomhet. Likevel kan vi lese intervju med fylkesordføreren som sier at de ikke kan late som om stortinget ikke har gjort et vedtak og må derfor forholde seg til det. Derfor må de bruke energien på å få mest mulig innfridd gjennom de kommende forhandlingene med Troms.
Det mest interessante man kan lese om i avisa Finnmarken er redaktørens nøkterne vurdering av at Stortinget har sagt sitt og at det kan komme til å stå seg etter valget (noe hun fikk rett i). I så måte må fylkespolitikerne vise ansvar og sørge for at Finnmark blir hørt og kommer best mulig styrket ut. Denne Ukeslutt-kommentaren ble ikke nådig tatt i mot i Vadsø-miljøet. Etterpå har Finnmarken stilt seg på regionmotstandernes side slik også den norskspråklige samiske avis Sagat har gjort.
Media i Finnmark har fortjenestefullt stilt kritiske spørsmål til makta utenfor Finnmark i denne saken.
Det har derimot – med få hederlige unntak – vært en påtakelig mangel på tilsvarende kritiske spørsmål til såvel fylkespolitikere som stortingsrepresentanter fra Finnmark.
De har – stort sett uimotsagt fra journalister – først fritt få fremme ubegrunnede skremselspåstander, som bl.a. disse:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne 2. Finnmarkingene ville miste sin identitet 3. All makt ville havne i Tromsø 4. Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle 5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø 6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
Deretter foreslår SP etter råd fra SP sentralt bruk av folkeavstemning som Ap ikke har programfestet, men godtar dette i bl.a. redsel for at SP stjeler brorparten av Ap-velgerne ved kommende valg i Finnmark.
Til slutt: 11 måneder etter stortingets vedtak rigges det en folkeavstemning hvor innbyggerne først er blitt skremt til å tro at Finnmark snart er en saga blott for deretter invitere de skremte til “å bestemme” over Stortinget slik at Finnmark kan “fortsette”!
Du tror det ikke før du får se det:
Epilog
Når historien skal skrives om regionreformens lange og trange fødsel gjennom 30 år fra starten i 1989, vil det nok bli mest interessant å analysere de politiske partiers og medias innvirkning på den sterke motstanden i Finnmark fra 2017 til i dag. Det er åpenbart at prosessen hadde vært langt mindre konfliktfylt om
regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann – til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål
Hva er så min konklusjon vedr. spørsmålet om Stortinget gjorde et ulovlig vedtak om regionreformen (inkludert punktet om at Troms og Finnmark blir en ny region fra 1.1.2020)?
Selv om en stor og kompleks demokratireform i seg selv opplagt kunne vært gjennomført på en enda bedre måte både nasjonalt og spesielt i Finnmark, er det ingen av de tilgjengelige dokumenter i saken omtalt foran som gir noe holdepunkt for å påstå at stortingsvedtaket er ulovlig.
Det var ingen stortingsrepresentanter – verken før, under eller etter stortingsdebatten – som hevdet at prosess eller sluttbehandling og vedtak var ulovlig eller i strid med saksbehandlingsreglene. De ville selvsagt benyttet stortingets talerstol til å påpeke slike alvorlige feil da saken var oppe til behandling – eller umiddelbart etterpå.
Tvertimot bekrefter de omtalte fakta jeg viser til at stortinget har gjort et gyldig vedtak – og har fulgt vedtatte saksbehandlingsregler. Finnmark fylkeskommune har i likhet med de øvrige fylkeskommuner fått flere anledninger til å komme med sitt syn på de alternativene som forelå. Dette har skjedd både før og etter at regjeringen la fram sin innstilling 4.april 2017. Finnmarkspolitikerne har i tillegg i tre konkrete tilfeller motsatt seg et års utsettelse for å få enda bedre tid til å vurdere disse. De samme finnmarkspolitikere har tvertimot gjort krav om å få et endelig vedtak i juni 2017 også for regioninndeling i Nord-Norge!
Og Stortinget fulgte ønsket fra Finnmark.
Jeg forutsetter at heretter vil seriøse riks- og fylkespolitikere ikke omtale stortingsvedtaket og prosessen om regionreformen som “udemokratisk” og “ulovlig”. Det er ikke grunnlag for dette ut fra de dokumenter som her er vist til.
Det er derimot anledning til å uttrykke sin uenighet om både prosessen og den politiske konklusjonen. Slik er det i vårt demokrati. Og det er også lov for Sp og evt andre til arbeide for en annen konklusjon og sikre at statens oppgaver, makt og myndighet hindres overført regionene/blir reversert tilbake til staten fra folkevalgte organ.
Hele den vestlige verden opplever nå at demokratiet og dets institusjoner er under et stadig sterkere press. En fremvekst av populistiske aktører som bader i misnøye og tørker kroppen med “fake news” må nå møtes i en åpen debatt som baseres på kunnskap og hvor vi verner om det representative demokrati: Folkevalgte i lovlige politiske organ som skal ta de vanskelige beslutninger og stå for dem i møtet med velgerne ved neste korsvei gjennom frie og kontrollérbare valg.
Både debatten blant folk flest og blant politikerne må skje i full offentlighet og ikke i ulike Ekkokammer; der alle tenker likt, tenker som kjent ingen. Den åpne debatten må være basert på kunnskaper og verdier, ikke kun følelser og slett ikke sjikane og hatefulle ytringer slik altfor mange har opplevd.
Når lovlige vedtak er gjort av folkevalgte som har fullmakt til å treffe disse, skal dette respekteres. Å motarbeide dette er å undergrave det demokratiet vi ellers er så opptatt av å bevare. Det kan selvsagt ikke aksepteres.
Det er derfor mange demokrater som er glad for at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har fjernet den store og uforståelige usikkerhet han sjøl har skapt om respekten for et stortingsvedtak. Etter at den foreløpige oppgavemeldingen ble presentert av regjeringen og KrF mandag 24.9.18, var hans klare og korte beskjed: Ap aksepterer motvillig at stortingsflertallet står bak dette, men Ap vil respektere det heretter.
Regionreformen er omsider i mål slik alle parti på Stortinget har ønsket. Det tok nesten utrolige 30 år!
INFO til leseren: 1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind. Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19 ble automatisk nullstilt av WP. Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 417 Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.
I Nord-Norge er vi velsignet med aviser som har talt landsdelens sak der en sterk sentralmakt eller sterke økonomiske interesser har andre planer.
I saken om regionreformen har spesielt avisa Nordlys vært stjerneklar på at dette er noe Nord-Norge kan få store fordeler av. Forunderlig har avisa fått motbør av Sandra Borch og SP. Hun beskylder Nordlys for å løpe statsmakta sitt ærend. Har hun rett i sin påstand?
Som kjent har fylkestinget siden det ble direktevalgt i 1975 kun hatt ansvaret for tjenestetilbud om videregående skoler og tannhelsetjenesten. I tillegg har de ansvar for rutetilbud og fylkesveier. Alle andre tjenester som innbyggerne har bruk for og berøres av er kommunenes ansvar.
Det har altså vært fint lite for fylkespolitikerne å drive politikk på. Til alt overmål kunne både skole og tannhelse blitt overført kommuner og samferdsel flyttet til overordnet nivå. Da hadde det ikke vært bruk for fylkeskommunen.
Regionreformen er ikke et morsomt påfunn fra en håndfull politikere etter en fuktig hyttefest. Helt siden Christiansen-utvalget i 1989 så på fylkesstruktur og -oppgaver har det pågått en etterhvert engasjert debatt om hvordan vi kan vitalisere demokratiet.
Det har vært et spesielt fokus på hvordan mellomnivået – fylkestinget – kunne få reell makt til å utvikle offentlige tjenester og næringsliv.
I 1998 satte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) ned et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.
Regjeringen Bondevik satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte “Sterke regioner”, og har vært enstemmig på flytting av statlig makt til folkevalgt nivå.
SP støttet dette videre da de kom inn i den rød-grønne regjeringen i 2005. Ola Borten Mo mente at det holdt med 7 regioner i Norge dersom man virkelig skulle flytte statlig makt til store og kompetente nok regioner. Kommunalminister Haga (SP) gikk inn for 9 regioner.
Protester fra sterke sentraliseringskrefter i Oslo, bl.a. LO i Oslo som kjempet mot utflytting av årsverk fra Oslo til resten av landet, førte til at Stoltenberg droppet en regionreform. Han fryktet også at en slik reform ville gjøre det vanskeligere å nedlegge fylkeskommunene senere.
Her starter dette årtusen sin store regionreform
I februar 2014 la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.
De begrunnet forslaget bl.a. slik:
“Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.”
Stortinget behandlet dette og var enstemmige i behovet for sterke regioner med økt makt. Følgende ble vedtatt:
“Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016.”
Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!
Regjeringen fulgte opp med St.meld 22 (2015/16) Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar. I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva stortinget forventer:
“Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:
a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.»
Stortinget behandlet stortingsmeldingen 8.juni 2016 og vedtok også:
“regjeringen må sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″.
Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.
SV og Venstre la fram et fellesforslag:
“«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»
Året før – i juli 2015 ba daværende kommunalminister Jan Tore Sanner (H) alle fylkeskommunene om bl.a. å ta nabopraten med nærliggende fylkeskommune, involvere innbyggerne i dette arbeidet og utrede konsekvenser av ulike sammenslåinger. Dette var regjeringens startsignal om den nye regionreformen.
Med unntak av Finnmark, går de andre fylkeskommunene straks i gang med dette arbeidet, sterkt motivert av at endelig skal Stortinget oppfylle det gamle kravet fra fylkeskommunene om mer makt fra staten til folkevalgte organ.
Etter at alle fylkeskommuner har utredet saken og konkludert om det de mener kan være den beste strukturen, kommer regjeringa med sin innstilling 5.april 2017. Der foreslår de 24 spesifikke oppgaver som kan flyttes til de nye regionene. I tillegg foreslår de en ny struktur for de nye regionene.
For Nord-Norge ble det foreslått to løsninger; Nord-Norge som en region, alternativt 2 med Nordland som en og Troms og Finnmark som den andre. Dette fikk de nordnorske fylkeskommunene anledning til å uttale seg om, og regjeringen var villig til å gi de mer tid til våren 2018.
Dette ønsket ikke noen av de 3 fylkeskommunene, heller ikke Finnmark (!).
Fylkesordføreren i Finnmark ba Stortinget ved tre anledninger om ta en avgjørelse i juni 2017 (ikke utsette avgjørelsen med et år!) om hvordan Nord-Norge skulle inndeles.
Stortinget fatter derfor sitt vedtak 8.juni 2017 og vedtar med 96 mot 73 stemmer at Nord-Norge deles i to; Nordland med sine 243 000 innbyggere som en, og Troms og Finnmark med sine 242 000 innbyggere som den andre regionen i nord.
Det er ingen hemmelighet at mange i Nord-Norge beklager denne løsningen. Vi har historiske tradisjoner for å stå sammen i nord.
Fylkeskommunene stiftet i 1974 Landsdelutvalget for Nord-Norge (LU) for å styrke de nord-norske fylkenes stemme utad – og gjøre landsdelen bedre innad. Underveis ble også Nord-Trøndelag med. Dessverre ble LU nedlagt i 2011, i første rekke fordi Tromspolitikerne ble for opptatt av sin egen navle.
30 års krav fra alle folkevalgte fylkesnivå har i 2017/18 endelig resultert i at statlig makt og skjønn utøvd av enkeltpersoner nå overføres til folkevalgte organ!
Det er verdt en champagne eller ti!
Det er denne demokrati- og desentraliseringsreformen statsmakta i alle år har motsatt seg. Statlige organ med kontoradresse Oslo med sine statlige direktører og et harem av underdirektører har kunne avgjøre med sitt skjønn hva som også passet oss i Nord-Norge.
Og ikke nok med det: De har hatt alle fullmakter til å reorganisere og restrukturere sin virksomhet med det resultat vi passivt har måtte godta: Statlige arbeidsplasser støvsuges fra det øvrige Norge og inn til Oslo-området.
Det er helt forståelig at disse statlige maktsentra nå føler seg og sin makt truet. Sentralmakta ser nå at denne regionreformen er en trussel for dem.
Derfor blir det ikke bare oppsiktsvekkende, men også trist at det er SP – av alle – som verner om statsmaktas interesser.
SP har alltid vært god på å PRATE om hvor viktig desentralisering er. SP og Sandra Borch bekrefter gjennom sitt innlegg i Nordlys at det blir med praten.
Hvorfor SP har havnet på statsmaktas side kan selvsagt skyldes at de værer en misnøye blant folk mot reformen, og vil gjerne skumme fløten av dette. I hele Europa vinner populister sine kortvarige seire på å følge misnøye ved å tilby enkle og slagordpregede løsninger.
I Norge følger partieier Vedum opp dette. Hans signingsferd i Finnmark fører til at nye lokallag spretter opp – alt basert på redsel for reformens påståtte negative virkninger. Men det skal også tilføyes; det er også en helt berettiget misnøye i befolkningen over hvordan Finnmark historisk har vært behandlet av andre utenfor fylket.
Det siste er en faktisk kjensgjerning. Ikke noe fylke har vært mer underlagt statlig styring og kontroll enn Finnmark. Resultatet er at bl.a. historisk viktige fiskerettigheter er ført ut av fylket – takket være ikke-folkevalgte statlige organ sin makt til å vedta reguleringer og regelverk.
Det er også en kjensgjerning at den statlige fylkesmannens skjønn altfor ofte har regulert finnmarkingene sin hverdag stikk motsatt av hva folk og deres folkevalgte i kommunestyrer ønsker.
Et godt eksempel kan være den mistillit staten har til at finnmarkingene gjennom sine folkevalgte ikke kan regulere motorferdselen. Selvsagt kan lokalpolitikere vurdere fagfolks råd om hva som er miljøpolitisk forsvarlig og ta hensyn til det. Men den statlige mistillit har innprentet oss med at “slikt kan ikke dere få bestemme”.
Motorferdsel i Oslofjorden er en selvfølge. Det burde den være i nord også når den foregår vinterstid i regulerte løyper – bestemt av våre folkevalgte.
Alle fylkeskommuner ønsker sterke regioner
Regionreformen er starten på en viktig og etterlengtet snuoperasjon. Nå er det de folkevalgte i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark som får bestemme dette fra 2020. Enkeltpersoners skjønn i den mektige stat skal byttes ut til fordel for folkevalgtes skjønn. Også for SP-folk må da dette være som musikk i deres ører?
Mange av oss håper at dette er bare begynnelsen på mer makt til regionene. Jeg mener stortingsvedtaket om regionreform representerer et paradigmeskifte i vår demokratiske utvikling.
Etter mitt syn behøver ledelsen i alle departement å være lokalisert fysisk i landets hovedstad, nær regjering og storting. Det samme gjelder ledelsen i sentrale statlige institusjoner som er tilknyttet landets øverste myndigheter slik at de kan utøve sin politiske styring i stort best mulig. Alt annet kan i prinsippet desentraliseres ut til regionene og styrke resten av Norge!
Tenk om Senterpartiet hadde blitt med på dette og fulgt sine tidligere venner i sentrumspartiene Venstre og Krf framfor å styrke argumentene til Frp om å nedlegge fylkeskommunen !!
Den største forskjellen før og etter 2020 blir åpenbar merkbar. Med 19 små fylkeskommuner med små og avgrensede oppgaver, var dette 19 svake stemmer Stortinget kunne lukke ørene for når disse fremmet krav.
Vel, her må vi nok unnta to fylkeskommuner; Oslo og Akershus. Politikerne har har direkte inngang til storting, regjering og statlige direktører og påvirker derfor mye sterkere enn de øvrige fylkeskommunene i distriktene.
Med 11 fylkeskommuner som det blir etter 2020, skjer det en merkbar politisk endring: Stemmene fra regionene som består av distrikter langt unna makta, blir sterkere, tydeligere og umulig å dempe.
Det er opplagt at Storting og regjering fra 2020 ikke like lett som før kan overse og overhøre krav som de 11 fylkesting stiller på vegne av innbyggerne.
Jeg håper i det lengste at jeg snart vil kjenne igjen det gamle Senterpartiet som en gang sto på for desentralisering av makt, myndighet og tilhørende arbeidsplasser.
En reversering og demontering av politisk sterkere regioner vil flytte makta tilbake til Oslo, og sentraliseringa fra distriktene til Oslo/Akershus vil skyte ny fart.
Vil virkelig SP dette – eller vil de heller støtte sine sentrumsparti Venstre og KrF og slik styrke regionreformen med nye oppgaver og mer makt?
INFO til leseren: 1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind. Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19 ble automatisk nullstilt av WP. Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 404 Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.
