Bursdag, ball, bønn og bankende hjerter

» Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!»

Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen.
For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.

Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.

Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.

12.juni 2021 ble det min tur til å «gå ut på dato».

Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.

Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.

Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist

Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse.
Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!

Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.

Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:

En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.

Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!



Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.

Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.

Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.

0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).

Selv begrepet «dårlig spøk» dekker ikke denne flausen.

Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?

Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.

Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.

Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.

Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.

Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.

Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte:
Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!

På veggen i gangen hang en plakat: » Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre».
Med Venstres logo.

Haakon ble en av «hærførerne» mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.



Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.

For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.

I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.

Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.

Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.

Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov

Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.

Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.

Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.

(Kilde: SNL)

For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;

– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig

– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø

– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.

Vi trenger idealer

Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.

Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.

Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og «samenes venn» Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.

Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.

Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis.
De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.

Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.

Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.

Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging.

Et bankende hjerte slutter å slå – I


På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.

Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.

Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg;
» Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!»

Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.

Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:

Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.

Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.

I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?

Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?

For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.

Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.

Hvorfor er det så prekært?

Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo?
Nettopp: Fredags ettermiddag.

Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo?
Nettopp: Søndags ettermiddag.



Hvorfor er det slik?

Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.

Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn?
Svaret er enkelt: Staten.

Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting.
Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget!

Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!

Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!

Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!

Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen

Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.

En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!



Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.

Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.

Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:

Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!

Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.

Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.

Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.

Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.

Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991

I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen «glødende Haakon H.» ; Odd Einar Dørum.


Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.

Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra

Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.

Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.

Han har vært en stor inspirator for meg.

Et bankende hjerte slutter å slå – II

Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.

Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).

Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland.
Alene.

For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.

Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?

Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.

Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.

Noen døpte meg til Børre «Steinhard» etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.

Han som taklet meg var mer enn uheldig.
Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente «å-kor-hen-ska-vi-reis»-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.

Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.

Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.

Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.



Jeg er fortsatt alene i stua, men roper;
«Hjelp han. Hjertet!»

Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.

Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.

De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.

Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!

Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.

Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og «fornuftsdelen» av hjernen, jeg ber nå til en eller annen «usynlig» makt.

Et bankende hjerte slutter å slå – III

Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.

Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.

Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på «Øverjordet» hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.

Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.

Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.

Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.



Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.

Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.

Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok.
Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.

Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.

Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.

Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.

Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell:
Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.

Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.

Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen.
Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.

» Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!»
Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.

Jeg hørte legen si fra stua:
» Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.»

Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.

Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi «han er en styrke for oss».

Et bankende hjerte slutter å slå – IV

Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen.
«Han lever?»

Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender.
«Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.»

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.



Dette må da bety noe godt?!
Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?

Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.

Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.

Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra.
Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.

Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.

Og mer emosjonelt skal det bli.

Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå

For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:

På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de «Christian!». De danske supporterne svarer med «Eriksen!», og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!

Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.

Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater:
» Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!»

Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.

Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.

Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.

Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.




Tanker ved en helts bortgang

Det er mange minner knyttet til desember, alt fra de såre og triste til de gode og glade.

Den 15.desember 2013 tar en hel verden farvel med Madiba – Nelson Mandela.

Skjermbilde 2019-04-08 kl. 17.29.25

I desember 1986 var jeg fylkespolitiker i Finnmark, og det som skjedde den måneden ga meg mye å tenke på om menneskers mot og hvordan sterke krefter påvirker positivt og negativt.

Fylkestinget hadde året før gjort et viktig vedtak etter forslag fra Aps fylkestingsgruppe om å støtte kampen for å fjerne apartheid i Sør-Afrika.

Dette skjedde etter at det hvite mindretallsregimet 12.juni 1985 erklærte full unntakstilstand. At det skjedde på min bursdag rørte meg nok enda sterkere. 24 millioner mennesker var direkte og negativt berørt av regimets overgrep.

Uttalelsen i fylkestinget var av mer generell karakter, men tydelig på at en samlet internasjonal opptreden var veien å gå. Det beste virkemiddelet ville være en internasjonal boikott.skjermbilde-2019-04-08-kl.-17.24.53.png

Slik kunne man presse store multinasjonale selskap til å redusere aktiviteten og trekke seg ut slik at det hvite mindretallsregimet ble tvunget til å fjerne raseskillepolitikken.

Skal handling følge ord?

Fylkestingets vedtak fikk stor oppmerksomhet, og flere fylkeskommuner og kommuner fulgte opp med tilsvarende vedtak. Før og under fylkestingets samling i desember 1986, fikk Finnmark Venstre og jeg flere innspill om at fylkestinget burde bli mer konkret på vår støtte til boikottlinja.

Jeg fremmet derfor et forslag under saken om budsjett som i praksis ville innebære at fylkeskommunen ikke skulle kjøpe drivstoff- og fyringsolje fra Norske Shell.

Skjermbilde 2019-04-08 kl. 17.26.11

Jeg spurte Aps gruppeleder Kåre Rønbech om deres gruppe kunne slutte seg til dette. Han var helt klar på at det kunne de og begrunnet det med at en politisk støtteerklæring uten noe innhold var uten verdi.

Han holdt forøvrig meget gode innlegg om hvordan apartheidregimet fungerte rasistisk og menneskefiendtlig.Høyre og Frp var meget skeptisk til forslaget, og begrunnet det også denne gangen med at fylkestinget ikke skulle drive med «utenrikspolitikk».

Mitt forslag fikk et stort flertall, og vakte selvsagt interesse også i media. NRK kjørte meldingen i sine Dagsnyttsendinger. Det ingen av oss visste da, men burde forutsett var at mektige menn med makt begynte å røre på seg.

Drama i kulissene

Jeg la etter hvert merke til at sentrale Ap-politikere ofte ble hentet ut i telefon utover den samme ettermiddagen, og det ble hvisket i krokene om at selveste LO hadde reagert og bedt Ap omgjøre vedtaket.

Hvorfor det?

Jeg forsto brått hvilke mektige krefter mitt lille forslag hadde utfordret.På den tiden foregikk det nemlig et samarbeid mellom Finnmark AP, LO og Shell. LO hadde noen år tidligere etablert FAFO, Fagbevegelsens Forskningssenter med bl.a. Gudmund Hernes som leder og Terje Rød Larsen som en av forskerne.

FAFO hadde nok et ærlig og vel ment engasjement for å avhjelpe den gryende krisen på finnmarkskysten. En sterk reduksjon av lodda og deretter torsk i Barentshavet sammen med en økende selinvasjon sendte fiskemottak og produksjonsbedrifter til skifteretten, og de ansatte ble parkert på arbeidsledighetstrygd.

Hele Finnmark trengte nye arbeidsplasser og voila; der sto Shell med penger som FAFO trengte for å utvikle den såkalte Swanson-metoden. Denne gikk ut på at man ved hjelp av surimi – fiskefarse kunne utvikle nye matprodukter. I USA så Swanson for seg at amerikanerne ville elske hamburgere  – laget av fiskefarse.

Finnmark skulle få nesten 1000 nye arbeidsplasser

Daværende fylkesordfører Helmer Mikkelsen kunne i 1985 stolt fortelle fylkestinget at det nå ville komme 850 – 1000 nye arbeidsplasser på kysten, skapet av et selskap som heter FIDECO.

Og vi vanlige fylkespolitikere syntes dette hørtes for godt ut til å være sant. Vi fikk senere bekreftet at det ofte er slik: Når det er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant.

Shells motiv var åpenbar. De trengte politisk goodwill for å få tilgang til olje- og gassproduksjon i Nordsjøen og senere Barentshavet. Ved å støtte et slikt fremtidseventyr som Fideco, ville Shells muligheter øke. FAFO, eid av LO, sto i tett kontakt med Finnmark Ap. Det var viktig å være samkjørt. LO satt også med betydelig innflytelse i Ap sentralt, bl.a. gjennom plass i partiets medlemsorganisasjoner. Denne plassen ble godt betalt: LO brukte av samtlige fagorganisertes kontingentpenger til å finanisere kun Aps valgkamp.
 

Det  Ap og LO sentralt på Youngstorget ikke regnet med var at Ap satt med politikere som i sin grunnholdning sto på de svakes side, nasjonalt og internasjonalt. Kåre Rønbech fra Hammerfest var en slik helstøpt politiker. Derfor var det helt naturlig for han å mene at en boikott av Shell ville være riktig.

Ingen av oss ønsket å ødelegge for de ansatte på de mange Shellstasjoner i Finnmark, men vi håpet at dette kunne være med å raskt presse Norske Shell og deretter Shell International som multinasjonalt selskap til å trekke seg ut av Sør-Afrika. Det kunne være en viktig seier i kampen mot det fryktede apartheid-regimet.

Slik håpet vi både på å fremskynde apartheidregimest fall og frigjøre ANCs Nelson Mandela og andre ANC-fanger fra Robben Island.
Skjermbilde 2019-04-08 kl. 17.31.04
 

Helvete bryter løs – i Norge

 

Men etter vedtaket i fylkestinget denne desemberdagen brøt helvetet løs. Ikke i Sør-Afrika – der pågikk det hver dag.

I Norge trommet en rasende LO-leder Thor Halvorsen sine støttespillere sammen mot vedtaket: Dette ville ødelegge for Finnmark. Shell var LOs venn, og FAFO og Fideco var avhengig av støtten LO og Shell ga. Og indirekte var Ap helt avhengig av den økonomiske støtten LO ga på vegne av alle sine medlemmer (også de over 50 % som ikke stemte Ap).

Finnmark Ap ble utsatt for et meget sterk press for å gjøre om vedtaket. Og det endte slik. I et ekstraordinært fylkesutvalgetsmøte i Vadsø senere samme måned la flertallet fylkestingets vedtak på is.

Det var kun den meget engasjerte og rakryggede Kari Meløy fra SV som holdt stand og argumenterte sterkt for å stå fast ved det. Men too late: Multinasjonale Shell i kompaniskap med LO i Norge vant. Dessverre.

Det hører med til historien at i februar 1990 ble Nelsom Mandela satt fri.

I 1992 ble store mengder «Fideco-produkter» kjørt på avfallstippen i Honningsvåg, og 80 mill kr i offentlig og privat kapital var kastet ut av vinduet. Det ble ingen arbeidsplasser ut av LO og Shells mirakelkur.

En av de som imidlertid tjente noe på dette eventyret var Terje Rød-Larsen i FAFO. Han hadde kjøpt aksjer i et teknologiselskap til 40 000 og fikk solgt dem for 640 000. Da bl.a. dette ble kjent etter at Jagland utnevnte han til statsråd i 1996, måtte han gå av.

Nelson Mandela gikk derimot på – som president i Sør-Afrika i 1994, året etter han sammen med de Klerk mottok Nobels fredspris.

Hva er lærdommen?

Hva lærte jeg av det som skjedde? Jo, f.eks

– At det i alle viktige saker som angår menneskeverdet er sterke motstridende interesser
– At mennesker må velge hvilke verdier som er viktigst å stå opp for
– At mennesket må ha MOT til å stå opp for disse
– At det samfunn som krymper sine mennesker vil erfare at med små mennesker kan intet stort utrettes
– At ingen blir store av å gjøre andre små

Derfor forblir Nelson Mandela mitt store forbilde – slik han ble det da jeg på folkehøgskole i 1972 fikk vite om hans skjebne. Det et sterkt å velge å sitte i fengsel fordi han ikke ville kjøpslå med det hvite mindretallsregimet om å akseptere deres krav for løslatelse – at han ubetinget skulle godta regimets «legitimitet». Men jeg synes det er enda sterkere å slippe ut etter 27 år og ikke sverge hevn – men forsoning. Og vise det i praksis!!

I 1988 så jeg filmen «Cry Freedom»(Et rop om frihet). Den var regissert av Richard Attenborough, og handlet om aktivisten Steve Biko i ANC. Biko ble glimrende spilt av Denzel Washington. Filmen handler om en hvit redaktørs mistro til Biko, inntil han blir med han og ser hvordan apartheid faktisk virker. Det er en film som virkelig berører deg.

Jeg husker spesielt hvor vakker «Nkosi sikelele iafrika» er. Den er senere blitt nasjonalsangen til Sør-Afrika, og er i mine ører en av verdens vakreste nasjonalsanger.. Må innrømme at hver gang jeg hører den, blir jeg berørt.

Derfor avslutter jeg dette tilbakeblikket på noen gode og dårlige «desembere» gjennom livet, hentet fra filmen «Cry freedom». (se linken nederst).

Legg merke til rulletekstene som i kronologisk rekkefølge viser dato,navnet og dødsårsak (iflg. myndighetene) og vit at dette var mennesker med like stor rett til et meningsfylt og verdig liv som du og jeg ønsker oss – og har.

Hver linje omhandler et menneske som ble fratatt livet fordi myndighetene anså de som mindreverdige.

Du må tåle å se hver linje og du må våge å bli konfrontert med dine følelser der og da.

To fedre – to barn – to skjebner samme dag

Når rulleteksten kommer til 1977, er det et år som treffer meg dypt i sjela. Den 20. desember dette året ble jeg far til gode,blide Kjersti, mitt første av 5 flotte barn.

Samme dag som hun ankommer verden mens gledestårene strømmer på for hennes unge far på 23 år, dør en ung fange, Mzukisi Nobhadula  av uforklarlige grunner i et sørafrikansk fengsel mens hans far feller de mest fortvilte tårer.

Skjermbilde 2021-02-08 kl. 07.32.57

Sønnen som han elsket over alt på jord, hadde gjort «den fryktelige ugjerning» å delta i demonstrasjoner hvor svart ungdom krevde lik rett til skolegang og utdannelse som de hvite hadde i Sør-Afrika.
Skjermbilde 2019-04-08 kl. 17.28.35

En far og en mor mistet sitt barn de elsket – og drømte om skulle lykkes i livet. Han døde kun fordi han hadde en hudfarge som ikke var verdig nok for de daværende myndigheter. Dette skjer altså i samme verden – samme dag:
I Norge, en fars gledestårer over å å bli pappa.
I Sør-Afrika: en annen og utrøstelig fars tårer over å miste sitt kjære barn.

Madiba – Nelson Mandela traff hjertet mitt i 1972. Han skal forbli der til mitt hjerte en gang stopper. Men inntil da kommer jeg til å fortsatt være engasjert – og tydelig på å forsvare enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter.
Alltid.
Uansett.


Klikk her og se den sterke avslutningen av «Cry Freedom».

For opplevelsens del bør du kjøre lyden over gode høyttalere – eller dine favoritt-headset.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 961
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.