Er du likegyldig? Det er de likegyldige som avgjør morgendagen. Dessverre.

“A winner is a dreamer who never gives up”.

En av de største heltene i moderne tid sa dette til sine nærmeste da det så som mørkest ut for hans landsmenn. De hadde i årevis lidd fordi de manglet det helt vesentlige for å ta egne valg og påvirke sin egen fremtid: Frihet.


Nelson Mandela var overbevist om at de en dag ville vinne og få sin frihet. Hans ikke-voldelige kamp for friheten ble betalt med 27 år i fengsel og ufrihet.

Men han ga ikke opp.

Han ville vinne det han anså som rettferdig: At også den svarte del av befolkningen i Sør-Afrika (og en rekke andre land over hele kloden) ville få de samme rettigheter og dermed frihet som den hvite delen av befolkningen hadde.

Det var for samme sak baptistpresten Martin Luther King jr. og andre borgerrettighets-forkjempere i USA marsjerte. Kings engasjement starta som 26-åring i 1955 etter en hendelse på en buss i Alabama.

1. desember 1955 nektet syersken Rosa Parks å gi fra seg setet i den «fargede» delen av buss nr. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full.

Rosa Parks ble arrestert, fikk bot og ble fengslet, men slapp ut mot kausjon samme kveld. Hun mente at hun hadde samme rett til et sete som enhver annen – uavhengig av hudfarge.

Martin Luther King valgte å fronte en borgerrettighetsbevegelse som vokste i omfang. I august 1963 ledet han en marsj i Washington hvor han holdt denne meget berømte frihetstalen.

Året etter fikk han Nobels Fredspris for sitt arbeid for likeverd mellom folkegrupper basert på ikkevold.


Hvorfor nevner jeg disse tre?

Det handler om noe så viktig som ryggrad og MOT til å stå opp for hva du faktisk mener. Selv om det kan ha sine kostnader – som regel små, men som i Mandelas tilfelle meget store.

I en tid hvor fake-news vinner fram og gir populister på de politiske ytterfløyer avgjørende innflytelse på politiske valg, er det viktigere enn noengang tidligere å stå opp og å ta tydelig til motmæle.

Dette er ikke tiden for likegyldighet!

Martin Luther King jr. sa det klarere enn noen andre:

“Til slutt vil vi ikke huske ordene til våre fiender, men tausheten til våre venner.”

De politiske partiene har et særlig ansvar for å fremme menneskeverd og sikre menneskerettigheter. Ytringsfriheten må være hellig.

Den er samtidig totalitære lederes verste fiende. Den truer deres posisjon, privilegier og politiske ambisjoner.

Likegyldighet er despotens beste venn.

Av en stor håndfull historiske helter, vil jeg trekke fram den tidligere tyske ubåt-kapteinen Hans Niemöller som deltok i 1.verdenskrig.

Hans historie gir håp.

Han ønsket etter krigsavslutningene i 1918 med alle dens meningsløse drap av både soldater og sivile å utdanne seg til prest. Hans visjon var å kjempe for det hele mennesket; både kropp og sjel var sammenvevd.

Hans Niemöller ble ordinert til gjerningen samme år som Hitler og NSDAP vant riksdagsvalget i Tyskland gjennom et “demokratisk” valg i 1933. Minner om at det i år er 90 år siden det tyske demokratiet sørget for at landet skulle få en leder som skulle farge verden i blodets farger – bokstavelig.

72 millioner mennesker ble drept, 47 millioner av dem var sivile!



Niemöller ble noen år etterpå Hitlers “personlige fange” fordi han talte Hitler midt i mot. I 1934 ble han beordret til Hitlers kontor. Der ga Hitler beskjed om at Niemöller måtte tale i samsvar med Hitlers meninger.

Pastor Martin Niemöller sa han var bare opptatt av at kirken og det tyske folket hadde det godt.
Hitler glefset: «Du kan holde deg til kirken, det tyske folk skal jeg ta meg av.»

Niemöller sa at også kirkelederne har et ansvar for det tyske folket.
«Det ansvaret er gitt oss av Gud, og verken du eller noen andre i denne verden har makt til å ta det fra oss.»

Noen dager senere ble kirken hans ødelagt av granater, og han ble truet til taushet – uten at det hjalp.
Til slutt ble han arrestert.

7.februar 1938 ble han livredd ført fra cella si til rettssalen. Der ble han dømt, sonet over 7 år i Sachsenhaussen og utsatt for gjentatte dødstrusler.

Han overlevde og skrev et dikt om konsekvenser av likegyldighet jeg tror dere av sorten “etterkrigsgenerasjonen” vil kjenne igjen og skrive under på.

Mer enn noen gang er det bruk for de kritiske spørsmål ved alle moderne såkalte “nytekninger”.

Mennesket er over tid blitt redusert til et biologisk nytteprodukt uten egenverdi.

Slik passer det godt for en Putin å sende 20-åringer som kulefangere på fremmed jord, og i beste fall la familiene få de tilbake i sink-kister.

Eller det passer internasjonale bander å kjøpe og selge barn eller kroppsdeler. Ja, uten noen vitenskapelig forskning er det bare slått fast at kvinner og menn kun er sosiale konstruksjoner. Vi er altså ikke lenger kvinner eller menn, men kan velge sjøl hva vi er.

Mennesket som biologisk vesen MED sjel er avlegs.

Det var sterkt å høre kvinnen på Dagsrevyen forleden som visste hun var født gjennom kunstig befruktning, men som brått skjønte at hun satt med rundt 20 “halvsøsken”. Hun følte seg som masseprodusert og som et “halvt-menneske”.

Men dette er big business og penger styrer også menneskeverdet.

Det går dessverre i retning av at foreldre snart kan bestille sitt kommende barn på nettet. De kan krysse av for kjønn (fortsatt kun 2, selvsagt!!), hårfarge med eller uten krøller, øyefarge, kroppslengde og -vekt ved 10 eller 15 år.

Selvsagt skal gener være testet slik at barnet ikke har eller får noen sykdom. Det “perfekte” mennesket er rett rundt hjørnet!

Menneskeverdet har tunge kår. Menneskerettigheter likeså.
Det liberale demokrati i verden oppleves av drøye 5 % av jordas innbyggere!

Men selv i de liberale demokrati som Norden, store deler av Europa og USA/Canada/Australia er del av, er respekten for det HELE og genuint verdifulle mennesket på vikende front.

Det er derfor vi NÅ ikke skal tie lenger, men huske Luther King jr. sine ord:

“Til slutt vil vi ikke huske ordene til våre fiender, men tausheten til våre venner.”

Vi risikerer mye ubehag ved å stille kritiske spørsmål når til dels fanatiske tilhengere av ny ideologi og filosofi vil ha sin politiske verden i fred.

Men vi må få være uenig i nye kjønnsideologier som i første rekke skaper forvirring hos barn og unge.

Når det går så langt at barn blir fortalt at de kanskje ikke er det kjønnet de ble født som – at de “er født i feil kropp” – inviterer vi de til tvil og mentale utfordringer de burde slippe.

Ingen er født i feil kropp. Alle er født i den eneste riktige kroppen – deres egen.

At barn og unge lett kan påvirkes til usikkerhet, er en helt annen sak. Og barn og unge som ikke blir møtt slik de er – i det brede mangfoldet av kropper, størrelser, interesser som eksisterer – gjør noe med dem.

Og da bør de få hjelp av helsespesialister til å bearbeide forvirringer og usikkerhet.

De bør ikke spores til mer fortvilelse og usikkerhet til å tro at de kan lett bli en annen person enn den de er. Eller at de skal forvandles til motsatt kjønn.

Fra 2010 og fram til 2017 var det en uhyggelig økning i antall barn som ønsket behandlinger i helsevesenet.
Det økte fra 11 i året til 154 – i løpet av 7 år!!


Dette er altså jenter som bl.a. synes det er “tøffere” med en mørkere guttestemme og skjegg.
De får vite at “ja det er jo bare å skifte kjønn. Ingen problem!”.

Jeg må skynde meg å presisere at alle mennesker har rett til å føle seg eller identifisere seg med hvem eller hva som helst. Det er en privat sak vi ikke har noe med.

Hvis man derimot oppfordres til å foreta kjønnsskifte, til å starte med pubertetsblokkere i ung alder, til å skjære av seg brystene (jenter) eller på annen måte presses av omgivelsene til å foreta valg som ikke er mulig å reversere er det all grunn til å slå alarm.

Det som nå skjer i både Norge og Vest-Europa minner om en annen helsepolitisk skandale etter krigen. Den gang hadde noen leger en teori om at psykiatriske lidelser kunne avhjelpes med å fysisk manipulere hjernen. Slik ville deres tvangsforestillinger og -handlinger dempes betydelig.

Over 2500 nordmenn ble utsatt for dette overgrepet, og lobotomi ble avsluttet da offentligheten fikk innsyn i hva som skjedde.

Her kan du lese om lobotomiskandalen.

Nå står vi overfor det jeg vil hevde er vår tids “lobotomi-skandale”. Nesten 2500 i hovedsak unge mennesker har fått kjønnskorrigerende behandling siden 2009.

Foreningen FRI ble opprettet i 2008, og overtok for tidligere FHL som var en forening for lesbiske, homofile og bifile (LHB).

Etter at FRI ble etablert, har kjønnsforvirringen i Norge eskalert.
I dag har jeg notert hittil disse bokstavkombinasjonene i ulike medier:
LHB+, LHBT, LHBT+, LHBTQ, LHBTQ+, LHBTQA, LHBTQA+, LHBTI, LHBTI+, LHBTQI, LHBTQI+, LHBTIQA.

Men er alle født som enten jente eller gutt – altså binært?

Også leger kan ta feil.
Det blir født mellom 5 og 15 babyer hvert år som tidligere fikk benevnelsen “intersex”; Det var ikke mulig å avgjøre om de var gutt eller jente, altså ett av to mulige kjønn.

Disse babyene får profesjonell behandling på Universitetssykehusene i Bergen eller Oslo det første leveåret. Etter nøye undersøkelser tas det til slutt avgjørelser om kjønn.
Guttene blir gjennom kirurgiske inngrep justert slik at urinrørsåpningen blir flyttet fram til enden av penis.

Og akkurat her finner jeg den eneste forsvarlige grunnen til å forsvare et kirurgisk skifte av kjønn. Legene kan ha bommet og erklært en jente som gutt – eller motsatt. I så fall kan de hevde å være “i feil kropp” og må da kunne kreve å bli “kjønnskorrigert” på statens bekostning.

Menneskeverdet er også under press av såkalte teknologioptimister. Vi må kunne kritisere transhumanismen som ideologi/filosofi. Den er ikke vitenskapelig fundert, kun en politisk idé.

Transhumanisme kommer fra transcendere – overskride. Det som overskrides er humanismen slik vi kjenner den gjennom historien. Nå skal evolusjonen hjelpes og deretter styres!

Ved bruk av genmanipulering og datateknologi vil de endre/skape en “bedre” menneskerase, arter i naturen og justere/redusere alt som avviker. Mennesket kan i tillegg bli justert både for levealder, kjønn, hudfarge osv.

Om ikke det var nok, kan de også bli fryst ned (etter eutanasi;aktiv dødshjelp?) slik at de kan våkne opp om 20 eller 200 år, fullstendig forvirret, men sikkert spennende nok for transhumanistenes nye eksperimenter.

De kan f.eks kobles til superraske datamaskiner og styres gjennom AI (kunstig intelligens). Slik kan man utvikle “kyborgere” – den nye menneskearten uten sjel og moralske handlinger. Og som blir lydige borgere i et samfunn der noen få har full kontroll.

Det er mye som minner om både rasehygiene og eugenikk slik nazisten Adolf Eichmann sto i spissen for.


Fotokilde: Wikipedia og NDLA

Men stakkars de som tør hevde noe annet enn hva internettes “Meningsmobb” – wokerne – tillater.

Det siste vi skal møte “meningsmobben” med er likegyldighet. For da har vi tapt.

Derfor lar jeg meg inspirere av den tidligere omtalte presten Martin Niemöller og dette diktet han skrev da han satt i fengselet fordi han våget å stå opp imot Hitler og det så som mørkest ut.

Heldigvis for han og for det store flertall av gode tyskere som dessverre var truet til taushet, vant de gode krefter over de onde.

Men Holocaust står dessverre der og minner om at likegyldighet må overvinnes – med en gang.
Det er ikke sikkert det blir noe “kanskje senere en gang”.

Likegyldighet

Da de tok kommunistene sa jeg ingenting,
for jeg var ikke kommunist.

Så tok de jødene, men jeg sa ingenting,
for jeg var ikke jøde.

Så tok de fagforeningsfolkene, men jeg sa ingenting,
for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de katolikkene, men jeg sa ingenting,
for jeg var protestant.

Så tok de meg,
Da var det ingen igjen som kunne protestere.


Man kan ikke gjenta for ofte kloke ord – enten det er fra Martin Niemöller eller Martin Luther King jr.

Så derfor legger jeg for tredje gang denne setningen til sistnevnte. Og da tenker jeg at den blir sittende i din hjerne for resten av ditt liv.

Heldigvis – for menneskeverdet og menneskeheten:

“Til slutt vil vi ikke huske ordene til våre fiender, men tausheten til våre venner.”

Lov meg: La det aldri bli taust!

_____________________________________________________________

Relevant blogginnlegg:

Tanker ved en helts bortgang

Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Er russere som tror på russisk stats-TV dumme?

Det er nærliggende å stille spørsmålet etter denne reportasjen i NRK forleden. Her går det fram at mange russere, men ikke alle, bosatt i Norge er sterkt kritisk til Putin og Russlands militære angrep på den suverene staten Ukraina. Dette er en handling som er i strid med FN-pakten, som er FNs “grunnlov”.
Den bygger på prinsippet om suverenitet og erklærer at alle medlemsland er suverene og likestilte. Ingen land har rett til på å bestemme over et annet land eller gå inn i et annet land med militære styrker uten tillatelse.

Skjer dette likevel, har et land som er angrepet rett etter artikkel 51 i FN-pakten lov til å forsvare seg. De har også lov til å be om våpen (salg eller donasjoner) fra andre land.


Hva så med de russere som likevel tror på russisk stats-TV? Er de dumme, i betydningen lite kunnskapsrike eller mangler de evnen til kritisk tenkning? Eller er det naturlig og forståelig?

Russere , nordmenn, franskmenn eller kinesere osv. vokser opp i land som er preget av deres lange forhistorie. Historien skaper tenkemåter som påvirker. Ikke minst i synet på hva er «staten»; samfunnet som omgir oss.

Dette synet og denne oppfatningen hamres inn i generasjon etter generasjon og blir vår tenkemåte.
Gjennom Russlands lange historie er det fra far til sønn blitt innprentet: «Vi må stole på våre kloke ledere».

Russland er sterkt preget av tsar-dømmet fra 1400-tallet fram til 1917, og kommunismens fra 1917 – 1991. Tsaren var etter egen og borgerskapet/kirken innsatt av Gud, og hadde bestemte egenskaper som ga han forutsetninger for å styre.

Ordet tsar kommer fra det latinske ordet caesar. Og nettopp romerrikets Cæsar var et forbilde da fyrsten Ivan 3. rundt 1480 erklærte Moskva som «det 3.Rom» og fikk laget våpenskjoldet vi kjenner igjen den dag i dag; den dobbelthodete ørnen. Den var tidligere brukt i det bysantiske riket, deretter i det tysk-romerske.

Russlands våpenskjold fra Ivan 3.

Med unntak av tsar Peter den store på 1700-tallet, var det ingen andre russiske ledere som hadde tro på det vi i vesten kaller liberale demokrati med en tredeling av makten (lovgivende, utøvende og dømmende).

Ideen var at disse skulle være gjensidig kontrollert slik at ikke makt ble sittende på få hender.

1700-tallets opplysningstid i Europa fremelsket vitenskap, kunnskap og en generell opplyst befolkning.

Det ble dannet flere vitenskapsakademi i Europa, med tilknytning til de mange gamle universitet som hadde fremmet vitenskapelig tenkning i over 600 år allerede for de eldste.

Russland fikk sitt første universitet i 1724, lagt til den nye storbyen som Peter den store fikk bygget og gitt navn til i 1703; St.Petersburg.

Peter 1. ( den store )

Tsar Peter den store ønsket mer vestlig tenkning inn i konservative Moskva, og bestemte derfor at St. Petersburg skulle være hovedstaden.

Bondeopprøret mot Romanov-familien og deres makt i Moskva, endte det med at Vladimir Lenin og Lev Trotsky tok over i oktoberrevolusjonen i 1917 da tsar Nikolai II abdiserte – svært motvillig.

Deretter ble Sovjet-unionen etablert fra 1922, bygd på kommunismens forestilling om at mennesket er kun et middel for makthaverne, en brikke i kollektivet og har ingen egenverdi i seg sjøl.

Altså stikk i strid med de politiske ideene som opplysningstiden ga Europa og Amerika.

Da Lenin døde få år etter at Sovjetunionen var dannet, overtok Josef Stalin i 1924. Han forsto maktspillet. Stalins styre var preget av samme persondyrkelse som tidligere ble gitt tsarene. Han krevde og gjennomførte en ekstrem maktkonsentrasjon, og hadde lite omtanke for de brutale konsekvenser av hans politikk. Stalin mål var å undertrykke enhver opposisjon gjennom detaljstyring, ydmykelse og vilkårlig terror.

Foto: ChessDailyNews







Stalin døde i 1953.

Deretter valgte kommunistpartiet Nikita Khrusjtsjov som ny førstesekretær. Det betydde i praksis at all makt lå i hans hender. Det førte til konfrontasjoner med daværende statsminister fram til 1958, Bulganin. Khrusjtsjov var mot Stalins tenkning og praksis, og overtok også som statsminister i 1958.

I Øst-Tyskland som tilhørte Sovjetunionens geopolitiske område som resultat av forhandlingene etter 2.verdenskrig, var det en nervøs Walter Ulbricht som begynte å frykte svakhetene i kommunismen. Han ønsket derfor en mur mellom Øst- og Vest-Tyskland med grensegjerder hvor kun nødvendig ferdsel kunne skje.

Ulbricht skrev bl.a. følgende i et brev til Khrusjtsjov:

De siste års erfaringer har bevist at det ikke er mulig for et sosialistisk land som DDR å utføre fredelig konkurranse med et imperialistisk land som Vest-Tyskland med åpne grenser. 

Muren ble påbegynt i i august 1961 og sto ferdig i 1965 med første del av mur og elektriske gjerder. På slutten av 1970-tallet var den ferdig med sine 155 km sperre mot at innbyggere hjernevaska med kommunisme i øst skulle forville seg og forvirre sin hjerne ved å besøke den liberale verden.

I årene som fulgte etter 1964 valgte kommunistpartiet en rekke førstesekretærer i ulik alder. De fleste var kun der i kort tid før alderdommen avsluttet karrieren.

I mellomtiden foregikk det en utvikling i de mer intellektuelle og liberale kretser i de store byene i Russland. Mikhail Gorbatsjov ble valgt som ny partisekretær i 1985, og han var dristig ved å tenke annerledes og nytt. Han ville ha mer åpenhet (glasnost) og reformer for å endre det som ikke fungerer godt for innbyggerne (perestrojka). Fra 1988 ble han president, men fikk sterk motstand av konservative kommunister som ville beholde alle sine privilegier og en sterk Sovjet-union i en verden hvor vestlige, liberale ideer hadde vind i seilene.

Putins hemmelige ID-kort funnet i Stazi-arkivene
Mikhail Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990

KGB-offiser Vladimir Putin kom tilbake fra Dresden i Øst-Tyskland med kone og to barn da muren ble revet i 1989, og var dypt fortvilet over oppløsningen av Sovjet-unionen. Hans drøm var fortsatt det store russiske riket som skulle strekke seg fra grensa mot Tyskland i vest til Stillehavet i øst.

Da motstanderne av Gorbatsjov skjønte konsekvensen av «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (reformer/endringer), ga de han husarrest mens de brukte hæren til å fremtvinge et skifte i Kreml.

Vi husker fortsatt da Jeltsin ba generalene snu kanonløpet på tanksene bort fra folket og mot «det hvite hus» der de nye makthaverne gjorde seg klare til å overta.





Putin var smart nok til å forstå at han måtte spille på lag med vinnerne. Han ble forfremmet av Jeltsin, og ble statsminister i aug. 1999. Da Jeltsin gikk av som president 1999, overtok Putin fordi han ble utpekt av Jeltsin.

Putin har senere beholdt makten, bl.a. gjennom valg som ble fikset. Vi husker foto tatt av stemmeurner som allerede var fylte med stemmesedler for Putin før valglokalene ble åpnet. Han ikke sansen for det liberale demokrati. Selv om domstolen er på papiret uavhengig av dumaen og presidenten, er dette fikset i Russland.

Et trekk ved vårt liberale demokrati i vesten er nettopp den 4.statsmakt: pressen. Spør hvilken som helst amerikansk, italiensk eller fransk president, en tysk eller engelsk statsminister; de kan styre sin begeistring for en pågående presse basert på uavhengige journalister som er tvers gjennom profesjonelle i sin søken etter sannhet.

Putin løste dette ved å la alle store fjernsynsstasjoner og tyngre aviser bli statlige. Fram til det militære angrepet på Ukraina, fikk også uavhengige medier trykke både aviser og drive radio og TV-stasjoner – på bestemte vilkår. Journalistene her ble fotfulgt av både GRU og FSB, og deres arbeidsforhold ble vanskelige.

Den russiske nyhetsredaktøren i Pervyj TV (Kanal 1), Marina Ovsjannikova protesterte mot Putins krig i Ukraina ved å holde opp en plakat. Da Novaja Gazeta skulle gjengi dette, måtte de fjerne ordene krig for å ikke risikere 15 års fengsel!



I fjor fikk redaktøren i Novaja Gazeta, Dmitrij Muratov Nobels fredspris sammen med en annen modig journalist fra Filippinene, Maria Ressa. Muratov sa det mange nordmenn forsto godt; Det største ønsket for russiske journalister er å få bli gammel på sin arbeidsplass.

Siden Putin kom til makta, har over 25 russiske mediefolk blitt drept fordi de utgjorde en trussel mot Putins regime. Den samme trusselen henger over advokater og ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner.

Putins regime er basert på løgn. I den anerkjente journalisten Øystein Bogens bok “Russlands hemmelige krig mot Vesten” dokumenterer han hvordan Putin og Kreml har møtt slike anklager ved benektelse, latterliggjøring, innrømmelse, og til slutt harselas med dem som ikke oppdaget rekken av løgner tidligere:

På Krim i 2014 nektet Russland i det lengste for at landets styrker var involvert i overtakelsen av halvøya. Fire uker senere sto Putin frem og innrømmet at han hadde løyet.
«Selvsagt var det våre soldater som sto bak selvforsvarsstyrkene på Krim», fortalte han russiske seere under et direktesendt TV-program 17. april 2014.
Innmarsjen av russiske tropper i Øst-Ukraina ble benektet i ett og et halvt år, inntil en pressekonferanse i desember 2015:
«Vi har aldri sagt at vi ikke hadde folk der som utførte visse oppdrag, inkludert på det militære området», fortalte Putin
.”

Bogen har brukt 310 kilder for denne dokumentasjonen om hvordan det autoritære Russland utgjør en trussel mot liberale demaokrati



Tilsvarende benektet han først å ha påvirket valget i USA i 2016 da hans gode venn Donald Trump ble valgt – og gratulert av Hillary Clinton samme kveld.
(Hun hadde over 2 millioner flere stemmer enn han, men valgte – i motsetning til Trump i 2020 med 6 millioner færre stemmer enn Biden – å godta valgresultatet!)

Putins maniske løgner så vi også i vinter. Til tross for at Biden og NATO hevdet å ha etterretningskilder som bekreftet planer om et russisk angrep på Ukraina, benektet Putin dette i en rekke intervju og i fjernsynssendinger hans egne statskanaler fremførte.

Putin hadde ingen planer om å angripe landet. Russland skulle kun gjennomføre en større militærøvelse nær grensa til Ukraina.

Denne løgnen var det som over 80 % av russiske TV-seere fikk servert. Og da Russland angrep Ukraina den 24.februar, fortalte russiske statskanaler at Putin hadde beordret en militær spesialoperasjon i Ukraina. Russere fikk vite at det pågikk et folkemord (!) i Øst-Ukraina, noe som skyldtes en junta i Kyiv bestående av nynazister!

At jøden Zelenskyj var lovlig valgt til president av folket i Ukraina, ble russiske TV-seere spart for. Hvorfor skal de få vite om den egentlig største frykten til Putin; at viruset i Europa som kalles liberale demokrati brer om seg, at menneskerettigheter sikres i slike demokrati og at det foregår frie, og med svært få unntak ikke-manipulerte valg?

Putin vet at demokrati-viruset er en trussel mot han og hans verdensbilde, slik det samme viruset ble en trussel for Hitler, en annen autoritær leder i Europa fra 1933 – 1945.

Er russere som tror på de Putinstyrte statskanalene i Moskva dumme?

Nei. De er som oss. Hører vi kun et budskap som hamres inn over lang tid, tror vi til slutt på det.

Vi så det i England/Storbritannia rett før juni 2016 da Brexit-avstemninga ble avholdt. Det endte med et overraskende flertall for å bryte ut.

Den walisiske journalisten Carole Cadwalladr avslørte hvordan sterke krefter tilknyttet høyreradikale og russiske investorer hadde brukt store beløp på frykt-annonser i Facebook. Disse var i hovedsak rettet mot velgere med lav utdannelse, lav sosial status og bosted ute på landsbygda eller i utsatte bydeler for å få de til å stemme, og deretter velge «LEAVE».

I dette foredraget på TED forteller den erfarne journalisten om opplevelsen. Og det hun forteller bør skremme enhver som tror at det liberale demokratiet er noe som ikke kan mistes.

På ferie i Spania i 2019, traff jeg to trivelige menn fra Wales. Den ene hadde en far som hadde jobbet i kullindustrien, og som sjøl var sjølstendig næringsdrivende som entreprenør. Den andre var journalist. Begge sa de likte den friske Nigel Farrage og IKUP i debatten før BREXIT, og de hadde begge stemt for Brexit. Men etterpå hadde de angret dypt. De ønsket bare å gi London en skikkelig kilevink ved å vise at det var stor motstand mot mye av det EU sto for, men trodde det uansett ville bli et stort flertall mot å forlate EU.
Slik kan det gå i populismens tidsalder.

Vi så noe lignende i Finnmark for snart 4 år siden da velgerne her ble lurt til å tro at de kunne gjøre om stortingsvedtaket i 2017 slik at Finnmark skulle fortsette som en minifylkeskommune fra 2020.

I den offentlige debatten ble mange journalister aktører og var støttespillere for en Facenook-gruppe som var mot å bli del av et sterkere Troms og Finnmark. På sosiale medier og i de fleste aviser i Finnmark ble finnmarkinger skremt med frykten for hva en sammenslåing ville føre til:

En stor andel finnmarkinger ble regelrett lurt til til å tro at Tromsø ville få flertall alene i det nye fylkestinget, at de 140 stillingene på fylkeshuset i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø, og at innbyggerne i Troms kom til å ta over naturressursene i Finnmark.

Denne “nøytrale” informasjonen lurte velgere i Finnmark til å tro
de kunne bestemme over et stortingsvedtak fra året før

I dag kan vi smile av det hele. Ingen av skremslene ble oppfylt. Naturligvis ikke.

Ser vi på hva dette gjorde med vårt liberale demokrati, er det langt mer bekymringsfullt:
I følge internasjonale definisjoner på hva frie valg innebærer, ligger det til grunn at velgerne skal ha kunnskap om konsekvensene. De skal kunne gjøre “opplyste” valg. Hvis ikke det skjer, reduseres tilliten til valgsystemet. Og et valgresultat som ikke oppleves legitimt, svekker vårt liberale demokrati.

Det betyr at valgkampen skal være fri i betydning at alle aktører skal slippe til for å kunne opplyse velgerne. Opplyste velgere er forutsetningen for et liberalt demokrati. Derfor får man aldri 100 % valgdeltakelse der velgerne skal velge mellom flere eller mange ulike alternativ.

Det er både ærlig og forståelig å kunne si: “Beklager, jeg har for liten kunnskap til at jeg skal kunne avgjøre et valg. La de som har satt seg bedre inn i dette ta avgjørelsen.”

Desto viktigere blir det når det skal arrangeres et referendum – en folkeavstemning. Da krever Europarådets Venezia-konvensjon som Norge følger, at slike folkeavstemninger skal oppfylle bestemte krav, som her i pkt 3:



Den såkalte folkeavstemningen i Finnmark i mai 2018 tilfredstilte ikke kravene på flere av punktene.

Den villedet velgerne om konsekvensen av valget: Velgerne ble lurt til å tro at Stortinget kom til å endre vedtaket om de stemte nei. Den hadde en spørsmålsstilling som var tolkbar, upresis og dermed villedende. Den opplyste ikke om verken sak eller voteringstema, men fylkeskommunens ledelse kjørte et fikset opplegg med ensidig informasjon.

Til og med fylkesordføreren reagerte på det i et intervju i Altaposten i mai 2018:
Til en viss grad kan jeg være med på at informasjonen som er gått ut fra fylkeskommunen kunne vært formulert bedre.

Grunnen til at jeg viser til disse to eksemplene fra England og Norge er nettopp for å vise at vårt liberale demokrati er truet innenfra i den vestlige verden. Å spille på folks følelser framfor fornuft og kunnskap, er populistenes enkle virkemiddel.

Vi kan nok innbille oss at vi ville klart å endre russisk tenkemåte og mangel på demokrati i Russland som en quick-fix. Men da må vi i vesten faktisk se på vår egen praksis og hvordan vi klarer å slå ring om våre verdier.

En fri presse er derfor alfa og omega. Profesjonelle journalister som er bevisst etiske problemstillinger er selve fundamentet for et liberalt demokrati. Åpenhet og innsyn i hvordan beslutninger blir til gjør oss tryggere. Og er vi ikke fornøyd, kan vi i neste frie valg gjøre endringer.

Den frie pressen jobber i tillegg globalt. De vet de lever i en verden hvor de fleste innbyggere har store vansker med å sortere på fakta og løgn i det som sendes ut. Folk flest føler de er kunnskapsrik når de finner en YouTube-video med noe som bekrefter deres mening.

Derfor har pressen etablert sine egne faktasjekk-organ.

I Norge er faktisk.no den mest kjente. De er medlem av IFCN som er et verdensomspennende nettverk av profesjonelle faktasjekkere. IFCN har over mange år presset de store digitale plattformer som bl.a. Google og Facebook til å delta mer bevisst i å skille fakta fra løgn.

Dette er helt grunnleggende i vårt liberale demokrati. Men hva er egentlig demokrati, og hvilke land har slikt styresett?

Demokrati (“folkestyre”) oppleves og er ganske forskjellig fra land til land

Det engelske tidsskriftet Economist har utviklet en demokrati-indeks. Ved å sjekke ut hvor de enkelte land står på en rekke kriterier som viser graden av demokrati, har de laget 4 hovedkategorier av demokrati; fullt demokrati, demokrati med mangler, hybriddemokrati og autoritære demokrati.

De liberale demokrati som kommer best ut, er på dette kartet i mørk grønn farge:



De nordiske land, en rekke EU-land , Australia, New Zealand og Canada ligger i toppen med mer enn 8 poeng.

Den våkne leser ser at Ukraina tilhører “hybdridene”. Den lange perioden med kommunistisk styre av landet førte til korrupsjon og mindre rettssikkerhet. Også menneskerettighetene i den østlige delen har vært angrepet. Likevel har to av partiene som utgjør flertallet i det ukrainske parlamentet, Sluga Narodu (“Folkets tjener”) og “Golos” bestemt seg for å rydde opp for å få et demokrati med legitimitet.

Begge disse partiene er tilknyttet ALDE, den europeiske organisasjonen for liberale og demokratiske parti med medlemspartier fra 43 land.

Norden er godt representert med følgende parti i disse land:
Sverige: Liberalerna og Centerpartiet
Danmark: Radikale Venstre, Venstre
Finland: Keskusta (Senterpartiet), Svenska Folkpartiet
Island: VIÐREISN

Norge: Venstre

Også Russland har to partier i denne organisasjonen hvor Yabloko er mest kjent, bl.a. fordi Putin-kritikeren Alexander Navalnyj var med å grunnlegge det i Boris Jeltsin sin presidentperiode på 90-tallet.

Selv om det ser mørkt ut i Russland for tiden må jeg legge linker til to av de flere uavhengige medier som fortsatt opererer der og sprer kunnskap og fakta.

Den ene er Moscow Times, modig og uavhengig.
Den andre er faktisk et resultat av langvarig norsk-russisk samarbeid;
Barents Observer, produsert av The Independent Barents Observer AS.

Det hører med til historien at dette viktige nyhetsorganet ble sterkt motarbeidet av nord-norske fylkespolitikere – fordi de gjorde sin journalistiske jobb. Politikerne fra flertallet i disse fylkeskommuner mente at de ikke skulle sette et kritisk søkelys på Putins vakt.

All ære til journalist og redaktør Thomas Nilsen som ikke bøyde av, viste journalistisk integritet og avsluttet sin virksomhet i det “Finnmark-Moskva”-styrte organet. Han gikk av og etablerte dagens redaktørstyrte nyhetsmedium.

En annen journalist med samme ryggrad og integritet, Bjarne Kristoffer Bore i Vårt Land skrev for knappe 2 uker denne kommentaren som kanskje vil få deg til å se på vårt liberale demokrati (spesielt i nord) med nye øyne.

Avslutning:

Jeg har nå forsøkt å forklare hvorfor russiske TV-seere vet lite om krigen i Ukraina. Det hele handler om mangelen på det liberale demokrati og den “4.statsmakt”, pressen – som vi i Norge tar som en selvfølge.
Autoritære regimer – enten de bygger på kommunisme eller fascisme har på noen områder motstridende syn på samfunnet. Men det som binder dem sammen er troen på at makt skal sitte på få hender, at åpenhet er en trussel og at menneskerettigheter må vike for Systemet.

Også i Norge er vårt liberale demokrati under press ved at valg manipuleres av offentlige myndigheter, slik det skjedde i Finnmark i mai 2018.

Kampen om Ukrainas selvstendighet som land handler om kampen for det liberale demokrati – i både Europa og den øvrige verden. Det handler grovt sett om flere enn 37 % av klodens innbyggere skal leve i under autoritære regimer i fortsettelsen.



For dere som søker mer kunnskap om vår tids viktigste tema ved siden av ødeleggelse av natur og global oppvarming, og som ikker er mørkeredd, vil jeg anbefale denne boka skrevet av historikeren og den Pulitzer-prisvinnende forfatteren Anne Applebaum.

Hun beskriver hvordan liberale demokrati er under press mens autoritarisme og nasjonalisme vinner fram.
Samtidig viser hun at det finnes en vei som leder tilbake til de verdier vi står i fare for å miste.

Og derfor til deg og våre meningsfeller:
Liberale demokrater i alle land: Forén dere!

—————————————————————————————————-
Tidligere blogg om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2022/02/24/den-24-februar-2022-kom-9-april-pa-nytt/