En av de største heltene i moderne tid sa dette til sine nærmeste da det så som mørkest ut for hans landsmenn. De hadde i årevis lidd fordi de manglet det helt vesentlige for å ta egne valg og påvirke sin egen fremtid: Frihet.
Nelson Mandela var overbevist om at de en dag ville vinne og få sin frihet. Hans ikke-voldelige kamp for friheten ble betalt med 27 år i fengsel og ufrihet. Men han ga ikke opp. Han ville vinne det han anså som rettferdig: At også den svarte del av befolkningen i Sør-Afrika (og en rekke andre land over hele kloden) ville få de samme rettigheter og dermed frihet som den hvite delen av befolkningen hadde.
Det var for samme sak baptistpresten Martin Luther King jr. og andre borgerrettighets-forkjempere i USA marsjerte. Kings engasjement starta som 26-åring i 1955 etter en hendelse på en buss i Alabama.
1. desember 1955 nektet syersken Rosa Parks å gi fra seg setet i den «fargede» delen av buss nr. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full.
Rosa Parks ble arrestert, fikk bot og ble fengslet, men slapp ut mot kausjon samme kveld. Hun mente at hun hadde samme rett til et sete som enhver annen – uavhengig av hudfarge.
Martin Luther King valgte å fronte en borgerrettighetsbevegelse som vokste i omfang. I august 1963 ledet han en marsj i Washington hvor han holdt denne meget berømte frihetstalen. Året etter fikk han Nobels Fredspris for sitt arbeid for likeverd mellom folkegrupper basert på ikkevold.
Hvorfor nevner jeg disse tre?
Det handler om noe så viktig som ryggrad og MOT til å stå opp for hva du faktisk mener. Selv om det kan ha sine kostnader – som regel små, men som i Mandelas tilfelle meget store.
I en tid hvor fake-news vinner fram og gir populister på de politiske ytterfløyer avgjørende innflytelse på politiske valg, er det viktigere enn noengang tidligere å stå opp og å ta tydelig til motmæle.
Dette er ikke tiden for likegyldighet!
De politiske partiene har et særlig ansvar for å fremme menneskeverd og sikre menneskerettigheter. Ytringsfriheten må være hellig.
Den er samtidig totalitære lederes verste fiende. Den truer deres posisjon, privilegier og politiske ambisjoner.
Likegyldighet er despotens beste venn.
Av en stor håndfull historiske helter, vil jeg når årets første måned i 2023 avsluttes, spesielt trekke fram den tidligere tyske ubåt-kapteinen Hans Niemöller som deltok i 1.verdenskrig.
Hans historie gir håp.
Han ønsket etter krigen og alle dens meningsløse drap av både soldater og sivile å utdanne seg til prest. Hans visjon var å kjempe for det hele mennesket; både kropp og sjel var sammenvevd.
Hans Niemöller ble ordinert til gjerningen samme år som Hitler og NSDAP vant riksdagsvalget i Tyskland gjennom et «demokratisk» valg i 1933. Minner om at det i år er 90 år siden det tyske demokratiet sørget for at landet skulle få en leder som skulle farge verden i rødt.
72 millioner mennesker ble drept, 47 millioner av dem var sivile!
Niemöller ble noen år etterpå Hitlers «personlige fange» fordi han talte Hitler midt i mot. I 1934 ble han beordret til Hitlers kontor. Der ga Hitler beskjed om at Niemöller måtte tale i samsvar med Hitlers meninger.
Pastor Martin Niemöller sa han var bare opptatt av at kirken og det tyske folket hadde det godt. Hitler glefset: «Du kan holde deg til kirken, det tyske folk skal jeg ta meg av.»
Niemöller sa at også kirkelederne har et ansvar for det tyske folket. «Det ansvaret er gitt oss av Gud, og verken du eller noen andre i denne verden har makt til å ta det fra oss.»
Noen dager senere ble kirken hans ødelagt av granater, og han ble truet til taushet – uten at det hjalp. Til slutt ble han arrestert.
7.februar 1938 ble han livredd ført fra cella si til rettssalen. Der ble han dømt, sonet over 7 år i Sachsenhaussen og utsatt for gjentatte dødstrusler.
Han overlevde og skrev et dikt om konsekvenser av likegyldighet jeg tror dere av sorten «etterkrigsgenerasjonen» vil kjenne igjen og skrive under på.
Mer enn noen gang er det bruk for de kritiske spørsmål ved alle moderne såkalte «nytekninger».
Mennesket er over tid blitt redusert til et biologisk nytteprodukt uten egenverdi.
Slik passer det godt for en Putin å sende 20-åringer som kulefangere på fremmed jord, og i beste fall la familiene få de tilbake i sink-kister.
Eller det passer internasjonale bander å kjøpe og selge barn eller kroppsdeler. Ja, uten noen vitenskapelig forskning er det bare slått fast at kvinner og menn kun er sosiale konstruksjoner. Vi er altså ikke lenger kvinner eller menn, men kan velge sjøl hva vi er.
Mennesket som biologisk vesen MED sjel er avlegs.
Det var sterkt å høre kvinnen på Dagsrevyen forleden som visste hun var født gjennom kunstig befruktning, men som brått skjønte at hun satt med rundt 20 «halvsøsken». Hun følte seg som masseprodusert og som et «halvt-menneske».
Men dette er big business og penger styrer også menneskeverdet.
Det går dessverre i retning av at foreldre snart kan bestille sitt kommende barn på nettet. De kan krysse av for kjønn (fortsatt kun 2, selvsagt!!), hårfarge med eller uten krøller, øyefarge, kroppslengde og -vekt ved 10 eller 15 år.
Selvsagt skal gener være testet slik at barnet ikke har eller får noen sykdom. Det «perfekte» mennesket er rett rundt hjørnet!
Menneskeverdet har tunge kår. Menneskerettigheter likeså. Det liberale demokrati i verden oppleves av under 5 % av jordas innbyggere!
Men selv i de liberale demokrati som Norden, store deler av Europa og USA/Canada/Australia er del av, er respekten for det HELE og genuint verdifulle mennesket på vikende front.
Det er derfor vi NÅ ikke skal tie lenger.
Vi risikerer mye ubehag ved å stille kritiske spørsmål når til dels fanatiske tilhengere av ny ideologi og filosofi vil ha sin politiske verden i fred.
Men vi må få være uenig i nye kjønnsideologier som i første rekke skaper forvirring hos barn og unge. Når det går så langt at barn blir fortalt at de kanskje ikke er det kjønnet de ble født som – at de «er født i feil kropp» – inviterer vi de til tvil og mentale utfordringer de burde slippe.
Fra 2010 og fram til 2017 var det en uhyggelig økning i antall barn som ønsket behandlinger i helsevesenet. Det økte fra 11 i året til 154 – i løpet av 7 år!!
Dette er altså jenter som bl.a. synes det er «tøffere» med en mørkere guttestemme og skjegg. De får vite at «ja det er jo bare å skifte kjønn. Ingen problem!».
Jeg må skynde meg å presisere at alle mennesker har rett til å føle seg eller identifisere seg med hvem eller hva som helst. Det er en privat sak vi ikke har noe med.
Hvis man derimot oppfordres til å foreta kjønnsskifte, til å starte med pubertetsblokkere i ung alder, til å skjære av seg brystene (jenter) eller på annen måte presses av omgivelsene til å foreta valg som ikke er mulig å reversere er det all grunn til å slå alarm.
Og jeg må også presisere at leger kan ta feil. Det blir født mellom 5 og 15 babyer hvert år som tidligere fikk benevnelsen «intersex»; Det var ikke mulig å avgjøre om de var gutt eller jente, altså ett av to mulige kjønn.
Disse babyene får profesjonell behandling på Universitetssykehusene i Bergen eller Oslo det første leveåret. Etter nøye undersøkelser tas det til slutt avgjørelser om kjønn. Guttene blir gjennom kirurgiske inngrep justert slik at urinrørsåpningen blir flyttet fram til enden av penis.
Og akkurat her finner jeg den eneste forsvarlige grunnen til å foreta skifte av kjønn. Legene kan ha bommet og erklært en jente som gutt eller motsatt. I så fall kan de hevde å være «i feil kropp» og må da kunne kreve å bli «kjønnskorrigert» på statens bekostning.
Menneskeverdet er også under press av såkalte teknologioptimister. Vi må kunne kritisere transhumanismen som ideologi/filosofi. Transhumanisme kommer fra transcendere – overskride. Det som overskrides er humanismen slik vi kjenner den gjennom historien. Nå skal evolusjonen hjelpes og deretter styres!
Ved bruk av genmanipulering og datateknologi vil de endre/skape en «bedre» menneskerase, arter i naturen og justere/redusere alt som avviker. Mennesket kan i tillegg bli justert både for levealder, kjønn, hudfarge osv.
Om ikke det var nok, kan de også bli fryst ned (etter eutanasi;aktiv dødshjelp?) slik at de kan våkne opp om 20 eller 200 år, fullstendig forvirret, men sikkert spennende nok for transhumanistenes nye eksperimenter.
De kan f.eks kobles til superraske datamaskiner og styres gjennom AI (kunstig intelligens). Slik kan man utvikle «kyborgere» – den nye menneskearten uten sjel og moralske handlinger. Og som blir lydige borgere i et samfunn der noen få har full kontroll.
Det er mye som minner om både rasehygiene og eugenikk slik nazisten Adolf Eichmann sto i spissen for.
Men stakkars de som tør hevde noe annet enn hva internettes Meningsmobb tillater.
Det siste vi skal møte «meningsmobben» med er likegyldighet. For da har vi tapt.
Derfor lar jeg meg inspirere av presten Martin Niemöller og dette diktet han skrev da han satt i fengselet og det så som mørkest ut.
Heldigvis for han og for det store flertall av gode tyskere som dessverre var truet til taushet, vant de gode krefter over de onde.
Men Holocaust står dessverre der og minner om at likegyldighet må overvinnes – med en gang. Det er ikke sikkert det blir noe «senere en gang».
Likegyldighet
Da de tok kommunistene sa jeg ingenting, for jeg var ikke kommunist.
Så tok de jødene, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke jøde.
Så tok de fagforeningsfolkene, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke fagforeningsmann.
Så tok de katolikkene, men jeg sa ingenting, for jeg var protestant.
Så tok de meg, Da var det ingen igjen som kunne protestere.
» Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!»
Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen. For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.
Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.
Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.
12.juni 2021 ble det min tur til å «gå ut på dato».
Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.
Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.
Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist
Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse. Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!
Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.
Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:
En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.
Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!
Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.
Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.
Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.
0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).
Selv begrepet «dårlig spøk» dekker ikke denne flausen.
Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?
Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.
Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.
Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.
Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.
Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.
Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte: Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!
På veggen i gangen hang en plakat: » Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre». Med Venstres logo.
Haakon ble en av «hærførerne» mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.
Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.
For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.
I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.
Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.
Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.
Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov
Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.
Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.
Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.
For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;
– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig
– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø
– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.
Vi trenger idealer
Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.
Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.
Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og «samenes venn» Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.
Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.
Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis. De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.
Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.
Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.
Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging. Et bankende hjerte slutter å slå – I
På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.
Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.
Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg; » Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!»
Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.
Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:
Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.
Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.
I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?
Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?
For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.
Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.
Hvorfor er det så prekært?
Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo? Nettopp: Fredags ettermiddag.
Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo? Nettopp: Søndags ettermiddag.
Hvorfor er det slik?
Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.
Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn? Svaret er enkelt: Staten.
Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting. Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget! Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!
Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!
Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!
Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen
Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.
En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!
Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.
Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.
Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:
Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!
Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.
Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.
Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.
Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.
Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991
I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen «glødende Haakon H.» ; Odd Einar Dørum.
Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.
Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra
Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.
Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.
Han har vært en stor inspirator for meg.
Et bankende hjerte slutter å slå – II
Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.
Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).
Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland. Alene.
For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.
Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?
Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.
Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.
Noen døpte meg til Børre «Steinhard» etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.
Han som taklet meg var mer enn uheldig. Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente «å-kor-hen-ska-vi-reis»-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.
Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.
Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.
Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.
Jeg er fortsatt alene i stua, men roper; «Hjelp han. Hjertet!»
Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.
Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.
De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.
Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!
Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.
Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og «fornuftsdelen» av hjernen, jeg ber nå til en eller annen «usynlig» makt.
Et bankende hjerte slutter å slå – III
Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.
Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.
Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på «Øverjordet» hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.
Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.
Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.
Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.
Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.
Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.
Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok. Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.
Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.
Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.
Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.
Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell: Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.
Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.
Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen. Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.
» Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!» Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.
Jeg hørte legen si fra stua: » Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.»
Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.
Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi «han er en styrke for oss».
Et bankende hjerte slutter å slå – IV
Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen. «Han lever?»
Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender. «Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.»
Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.
Dette må da bety noe godt?! Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?
Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.
Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.
Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra. Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.
Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.
Og mer emosjonelt skal det bli.
Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå
For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:
På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de «Christian!». De danske supporterne svarer med «Eriksen!», og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!
Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.
Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater: » Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!»
Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.
Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.
Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.
Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.
Ryggmargsrefleksjoner 