Slik kan lærerstreiken avsluttes raskt – og med kun vinnere!


«Situasjonen virker helt fastlåst». Dette er det gjengse inntrykk blant både partene og politiske kommentatorer pr 25.september 2022.

«Politikere bør ikke blande seg inn i konflikten» blir det også sagt – som en advarsel om å ta parti for enten KS eller lærerorganisasjonene.

Jeg er uenig. Fordi vi snakker om to prinsipielt ulike tariffoppgjør.

I privat sektor må lønnsforhandlingene være en sak kun mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er de som sammen skaper merverdiene, og må uten partipolitisk innblanding fritt forhandle lønn og andre ordninger.

Fotoillustrasjon: KS

«Offentlig sektor skiller seg ut»

Lønnsoppgjør i offentlig sektor (her kommunesektoren) vil derimot være politiske. Det handler om at politisk valgt arbeidsgiver skal prioritere noen ansattegrupper foran andre når lønnspotten(rammen) skal fordeles.

Det gjøres for å slik sikre at gode offentlige tjenester kommer flere innbyggerne til gode.

I kommune-Norge utgjør de lovpålagte oppgaver innen helse- og pleiesektoren og opplæringssektoren ca. 2 av 3 kroner av totalbudsjettet, og der rundt 90 % er knyttet til lønnskostnader.

Det er hovedstyret i KS (Kommunenes Sentralforbund) som prioriterer. Av hovedstyrets 15 medlemmer er 14 valgt av partiene som er representert i kommunestyrer/fylkesting.

Hovedstyret i KS. Gunn Marit Helgesen (foran i midten) overtok klubba da den
valgte lederen Gram ble statsråd i regjeringen Støre. Foto: KS

Tar vi utgangspunkt i valgresultatene fra lokalvalgene i 2015 og 2019 har AP, SP og SV hatt flertall.
Det er fordi velgerne har stemt slik i åpne og lovlige valg. Derfor har dette vært de mest vanlige samarbeidskonstellasjoner i kommunestyrer og fylkesting de siste åtte åra.

«Hvem bestemmer i KS?»

Hovedstyrets prioriteringer er derfor basert på disse partienes råd fra sine egne lokalpolitikere. Og i prinsippet må både hovedstyrets leder, nestleder og de øvrige medlemmer kollektivt stille seg bak flertallets vedtak enten de er enig eller ikke.

Hovedstyret har prioritert ansatte i helse-, pleie- og omsorgssektoren av to meget gode grunner: Fram mot 2035 kan vi mangle rundt 40 000 ansatte FØR evt. flukt fra sektoren pga tidspress og dårlig lønn. Og det gjelder å tilby gode betingelser for de etterhvert flere som må dekke opp for manglende personell.

Mange lokalpolitikere ba også om at lærerne måtte prioriteres nå. Lærerne har hatt en betydelig svakere lønnsutvikling, noe også KS har erkjent.

Denne kurven viser utviklingen siden 2004. Nederste linje viser utviklingen for lærergruppene, den øverste viser øvrige ansatte i kommunene (unntatt ledere). Forskjellen er kommet opp i 14, 3 % pr 2020. Etter oppgjørene de to siste åra er forskjellen økt ytterligere med 0,7 % iflg tallene fra TBU (Teknisk Beregningsutvalg).

15 % lavere lønnsutvikling enn snittet for de øvrige ansatte må kompenseres ved de kommende lønnsoppgjør, og man må starte allerede fra 2023 siden det ikke er mer å gå på med den fordelte potten i år.



«Hvem handler på vegne av KS

KS sin administrasjon må gjennomføre det deres politikere i kommune-Norge har vedtatt når de møter fagforeningene til årets tariffoppgjør.

Stortinget som lovgiver forventer også at tjenestene skal utføres med god kvalitet slik at innbyggerne er fornøyde. Staten stiller derfor krav om formell kompetanse for de største og tyngste tjenestene offentlig sektor skal levere.

Formell kompetanse betyr også en høyere lønnskostnad.

«Hva virker inn på lønnsfastsettelsen ?»

Den formelle kompetansen får konsekvenser for lønnsdannelse i offentlig sektor. En lektor med 6 års utdannelse lønnes derfor høyere enn en lærer eller sykepleier med 3 år. Logisk nok fordi den med 6 år har økt kompetanse som arbeidsgiver (= innbyggere) har nytte av.

Et annet moment teller også: En ansatt med tre års utdannelse oppnår tre år med pensjonsgivende inntekt før den med 6 år er klar for sin første lønnsutbetaling. Tre års tapt inntekt blir slik kompensert over tid gjennom ulik årslønn, basert på 8 ulike lønnsstiger i KS-området som reflekterer utdanningslengde/kompetanse og ansiennitet.

Hvordan potten skal fordeles på detaljnivå for de enkelte grupper tilligger kun partene, ikke politikere å bli enige om.  Blir de ikke enige, er streik et lovlig virkemiddel. Og streik rammer alltid tredjemann.

«En lovlig streik»?

«Lærerstreiken» er derfor en lovlig streik. Den kan kun avsluttes ved at partene blir enige sammen, i frivillig lønnsnemnd eller at regjeringen vedtar tvungen lønnsnemnd.

Det siste skjer dersom en fortsettelse av streiken medfører «fare for liv, helse eller sikkerhet eller truer helt vitale samfunnsinteresser».

Både norsk lovverk og internasjonale konvensjoner setter begrensninger på bruk av tvungen lønnsnemnd for å ikke svekke streikeretten.

Det er derfor tvilsomt om hensynet til at barn taper opplæring over en viss periode kan regnes som grunn for tvungen lønnsnemnd. Spesielt når den tapte opplæringa kan tas igjen gjennom utvidet opplæring senere.

«Fare for liv og helse»


Derimot kan elevens psykiske helse være en grunn – i den grad det kan sannsynliggjøres at kun tilstedeværelse på skolen kan sikre helsa. Barn og unge er også under et stadig sterkere press fra både sosiale medier og ulike voksende kjøps- og kjønnsideologier, noe som i første rekke er et ansvar for hjemmet.

Hvis de i tillegg havner i et sosialt utenforskap ved å ikke få tilgang til skolen, kan dette tolkes til å være «fare for liv og helse». Den psykiske velvære øker ved at barn og unge opplever sosial tilhørighet og støtte, deltakelse, samhold, muligheten til å utvikle seg og opplever trygge rammer ved at hverdagen blir mer forutsigbar.

Kommuner kan både søke om dispensasjon fra streiken og de kan organisere tilbud i skoletiden for disse elevene. Derfor blir det problematisk for regjeringen å begrunne en tvungen lønnsnemnd nå.

Får ikke elevene denne tryggheten, blir det uansett feil å peke på enkelte ansattegrupper i skolen.

Det er skoleeier (valgte politikere) som har ansvaret for dette. Klarer de ikke ansvaret, må regjeringen hjelpe til.

«Hvem taper og vinner på en tvungen lønnsnemnd?»

Det er regjeringen som kan foreslå tvungen lønnsnemnd, og et flertall i Stortinget vedtar i så tilfelle det som en egen lov for den særskilte streiken.

En regjering utgått av Ap vil i det lengste unngå tvungen lønnsnemnd. Opposisjonen på Stortinget vil nok ikke mislike om regjeringen må ty til lønnsnemnd. De er opptatt av det en til hver tid sittende opposisjon ser seg tjent med; å svekke sittende regjering. En tvungen lønnsnemnd er derfor noe enhver regjering ønsker å unngå. Derfor var statsråd Brennas kommentar etter møtet med partene fredag 23.9 som forventet. Hun sa at det er partene som eier løsningen. Og så føyde hun til en viktig setning jeg kommer tilbake til.

Lærerorganisasjonene ønsker heller ingen tvungen lønnsnemnd. Dersom rikslønnsnemndas kjennelse fastsetter virkningen fra kjennelsesdato, kommer de dårligere ut enn tilbudet fra arbeidsgiver og taper lønnsveksten for 5-6 måneder.

1.mai ville de fått som startdato for ny lønn i likhet med de 37 øvrige forhandlingsorganisasjoner om de hadde akseptert tilbudet. En dato som f.eks 1.11 sammen med hovedtilbudet de allerede er misfornøyd med, vil gjøre lærerne til de store taperne i denne konflikten.

Slik ser lønnstabellene ut som alle organisasjoner har godtatt med unntak av de tre lærerorganisasjonene:



KS har lite å tape på en tvungen lønnsnemnd. Bortsett fra det lille prestisjetapet det vil være for forhandlerne å ikke komme i mål for alle ansattegrupper, har de spart sine oppdragsgivere – kommuner og fylkeskommuner – for betydelige midler. De har unngått å bli med på en i praksis utvidelse av potten – og dermed unngått økte kostnader.

Elever rammet av streiken vil vinne ved at de kan fortsette på skolen, få tilbake en mer forutsigbar hverdag og bli bedre forberedt på sitt voksen- og yrkesliv.

Utover dette har kommuner berørt av streiken spart betydelige lønnsmidler siden det er lærerorganisasjonene som sjøl må punge ut for lønna til de streikende.

«Ja, det finnes en mulig løsning som kan avslutte lærerstreiken i løpet av kort tid!»


En slik løsning er nå rykket nærmere og gjort mulig takket være kunnskapsminister Brennas noe skjulte invitasjon da hun sa bl.a. følgende etter møtet med partene fredag 23.09:

«Det ansvaret (for elevene) skal vi ta i FELLESSKAP (..).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene (..).

«Det ansvaret (for elevene) skal VI ta i FELLESSKAP(…).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene(…).ALLE sammen må bidra. Partene må bli enige seg i
mellom…»

«ALLE sammen må bidra.«!

Yes!!, tenkte jeg og fikk et deja vú tilbake til 2001 da jeg hørte Brenna. 

Den gang pågikk forhandlingene mellom staten og lærerorganisasjonene. Også på den tiden var det over 20 000 lærere som hadde sluttet i skolen over tid for å gå over i andre stillinger. Staten var ingen mild og imøtekommende arbeidsgiver. Det husker vi som medlem av Norsk Lærerlag. Det var konflikter og dårlige oppgjør med mye frustrasjon.

Skolene risikerte fra 2001 å måtte gi opplæringstilbud utført av enda flere folk uten lærerutdanning. Hvordan dekke dette med kvalifiserte lærere?

«Trond Giskes evne til å finne løsninger»

Trond Giske som statsråd var løsningsorientert. Gjennom samtaler med Helga Hjetland, lederen i den største lærerorganisasjonen Norsk Lærerlag (som var inne i sitt siste år før de sammen med Lærerforbundet ble til Utdanningsforbundet fra -02), skisserte han et dristig forslag:

Lærerne kunne få 2 lønnstrinn ekstra utover det foreliggende tilbudet – mot at de underviste 1 time ekstra.

Det siste var selvsagt provoserende for flere lærergrupper som hadde opplevd staten som vanskelig lønnsmotpart i tidligere år.

Rett før Stoltenberg I gikk av etter valget 2001, klarte Giske å få på plass en slik avtale med lærerorganisasjonene.

Resultat: Lærernes lønn over 2 år økte med ca. kr 50 000! Det utgjør kr 78 000 i 2022-verdi)!



Etterpå har ingen lønnsoppgjør vært i nærheten.

Tvertimot har noen lærergrupper tapt 50 000 i dårligere lønnsutvikling etter den tid sammenlignet med andre ansattegrupper med samme studielengde og lønnsveksten i kommunesektoren.

«Hva betyr det å tape 50 000 kr hvert år?»

Hvis noen lurer på hvorfor lærerne er frustrerte, kan kanskje dette eksempelet belyse de økonomiske konsekvenser:

Kvinnelig lærer, 52 har over tid tapt den fordelen hun hadde ved ansettelsen. Hun ligger nå 50 000 kroner svakere an på årslønna enn om hun hadde fulgt utviklinga til såvel de med samme utdanningslengde som de med høyest lønnsvekst.

Fram til hun fyller 62 år, har hun fått utbetalt totalt 500 000 kroner mindre enn hva hun burde hatt, og hennes pensjonsgrunnlag er tilsvarende redusert.


Rettferdig?

Det er slike lærere som burde vært motivert for å stå i klasserommet til de gikk av som pensjonist – med høyere pensjon.

I tillegg burde de beholdt årslønna og fått en reduksjon i undervisningstid.

«Hva når Brenna følger opp sin verbale invitasjon til løsning?»

Det betinger at det politiske hovedstyret i KS må være enig om å utvide fullmakten som KS-direktør Gangsø har fått. Og det bør skje i løpet av kort tid.

Selv om styreleder Gunn Marit Helgesen ikke tilhører det partipolitiske flertallet i KS, kan hun ta initiativ til et hovedstyremøte for å gi forhandlingslederen en videre fullmakt. Målet må være å finne en enighet med læreroganisasjonene som kan presenteres kunnskapsministeren.

Med tanke på at det er nytt lokalvalg til neste høst, tviler jeg på at KS ønsker å fremstå som initiativløse og handlingslammet i denne alvorlige situasjonen som rammer våre barn og unge så hardt.

Deretter kan KS og lærerorganisasjonene samle seg om følgende:

«Vi innser at streiken er svært uheldig for barn og unge som har krav på forsvarlig opplæring. Derfor ber vi om at Staten går inn og finansierer det som gjenstår nå for å få en tariffavtale på plass. Dette er penger som må legges inn i statens Inntektssystem for kommunesektoren.»

KS og lærerorganisasjonene kan konkretisere dette til å gjelde f.eks

a) økonomi ved at alle lærere får et ekstra generelt lønnstillegg fra 1.mai -23 som skal dekke opp en del av den tapte lønnsutviklinga
b) at lønnsstiger justeres for å fange opp ansatte uten godkjent lærerutdanning som stimuleres til å ta slik utdanning, og andre med annen type relevant utdanning som kan brukes i skolen
c) at alle lærere i full stilling forplikter seg til å undervise f.eks 10 timer ekstra dette skoleåret for å dekke opp for elever som har tapt opplæring siden mars 2020
d) at staten  intensiverer tilbudet om videreutdanning for dagens lærere.

Dermed får kommunene full kompensasjon for sine lønnsutgifter, lærerne får en ytterligere økning på rundt 10 000 kroner fra 1.mai 2023 og regjeringen slipper å ta belastningen ved en unødvendig tvungen lønnsnemnd.



Og viktigst: Nærmere 100 000 elever får igjen en normal hverdag.

En åpenbar VINN-VINN-løsning.

Ved statlig finansiering vil ikke potten for 2023 i kommuneoppgjøret berøres. Likevel kan LO-forbund og andre som er opptatt av reforhandlingsklausul kunne kreve nye forhandlinger.  Om de ikke når fram i slike forhandlinger, vil de neppe ta belastningen ved en streik.

LO vil neppe risikere at deres egen organisasjon for lærere – SL – smuldrer opp når godt utdannete medlemmer finner seg bedre alternativ.

Staten kan begrunne sitt bidrag til potten med at elevene i snart 2,5 år har tapt mye, også fordi staten vedtok forordninger hvor elevene ikke fikk ordinær opplæring. COVID-tiltakene ble uforholdsmessig strenge, aller mest for barn og unge.

Vinteren 2021 var det en dramatisk økning på 47 % i aldergruppen 12 – 15 år som søkte lege på grunn av deres mentale helse. Det forteller i all tydelighet hvorfor regjeringen nå på trygt grunnlag kan bidra på en uvanlig måte i denne konflikten. Det haster rett og slett å få reparert «senskadene» av pandemien!

Alle slike forhandlinger handler om å gi og ta. Kloke avtaleparter gleder seg over at ingen taper ansikt, men tvertimot vinner langt mer enn de hver ellers ville tapt.

Tvungen lønnsnemnd vil opplagt bli et tapsprosjekt for både lærerne og regjeringen.

I dagene framover vil se om de politiske partier og deres lokale og nasjonale folkevalgte tar det ansvaret alle forventer, og slik gir regjeringen ryggdekning for deres bidrag.

I så fall vil det medføre en boost av ny motivasjon og ny glede i norske klasserom.

Det fortjener både elever, foreldre, lærere og skoleeiere.

Jeg avslutter med dette bildet hentet fra Holte skoles hjemmeside. Den viser den energien som stråler mot heldige elever på ungdomstrinnet.
Avsluttes lærerstreiken med en løsning som lærere opplever som en verdsettelse av deres arbeid, spår jeg at norsk skole vil få en merkbar opptur de kommende år.

Og viktigst: Det vil bygge opp små mennesker i dag til store og ressurssterke mennesker i morgen.

KS + lærer + staten = Eureka

«Eureka!»

Historien om hvordan loven om et legemes oppdrift i væske ble oppdaget,er kjent for mange. Da den store greske matematikeren Arkimedes regnet og beregnet dette mens han lå i sitt badekar, ble han så opprømt over løsningen at han sprang naken gjennom gatene og ropte «Eureka» – Jeg har det!

Det er mange i skoleverket, kommunestyrer og på Stortinget som roper «Eureka!» for tiden – anstendig påkledd. Vi mener å ha beregninger som viser hvordan vi til tross for en tilsynelatende uløselig uenighet mellom KS og noen av de ansattes organisasjoner, likevel kan finne en farbar vei som gir norsk skole ønsket oppdrift.

En utfordrende uenighet

Grunnopplæringa i Norge står overfor sin største utfordring på mange ti-år. Det skyldes uenighet om hvem som skal bestemme hvordan arbeidstiden i skolen skal organiseres. Dagens arbeidstidsordning har verken KS eller de ansattes fagforeninger ansett som den optimale. KS ønsker den endret på prinsipielt grunnlag ved at arbeidsgiver gjennom styringsretten  skal disponere lærerens arbeidstid, mens lærerorganisasjoner mener grovt tegnet at deler av årsverket  skal disponeres av lærerne selv og kunne avspaseres i tilknytning til ordinære ferie.

Jeg føler meg trygg på at finnes en fruktbar løsning på denne uenigheten. Det krever for det første at begge parter har samme forståelse av hvilke utfordringer skolen har, og at staten aksepterer forståelsen og deretter inngår som en del av løsningen.

Første forståelse: Pedagogers svake lønnsvekst

Som tidligere lokal- og fylkespolitiker med funksjoner i KS, har det vært spennende å følge kommune-Norge etter at den nye kommuneloven  trådte i kraft i 1993. Kommunene skulle ha totalansvaret for sine tjenester, men det tok 10 år før de fikk fullt arbeidsgiveransvar for lærerne gjennom forhandlingsrett om lønns- og arbeidsvilkår. De sistnevnte var mot dette og hadde liten tillit til at kommunene bl.a. skulle sikre de en bedre lønnsutvikling enn hva staten hadde klart. Redselen var bl.a.  at kommunene skulle justere lærerlønna ned mot øvrige ansattgrupper. TBU viser at lønnsveksten for lærere har vært merkbart lavere i perioden 2005 – 2013 enn snittet for kommunesektoren. Lærerorganisasjonene har slik sett fått rett i sin skepsis mot KS. Den første forståelsen må derfor være at lærernes lønnsutvikling har vært for svak, og derfor må merkbart styrkes i de kommende lønnsoppgjør. Dette må avtales særskilt, og KS må allerede ved dette lønnsoppgjøret vise en reell vilje. OECDs rapport «Education at glance 2012» er i så måte en vekker. I Norge er det 19 %  lønnsforskjell mellom begynner- og topplønn for lærer i videregående skole, 24 % i grunnskolen mens det er 60 % i OECD-området. Mens lærere i videregående skole i Norge har en topplønn som er kun på knappe 70 % av snittlønna for andre grupper med samme utdanningslengde, ligger den i Finland nesten 10 % over!

Og et annet interessant poeng i samme gate: I Finland er det  kun 10 % av søkerne til lærerutdanning som kommer gjennom nåløyet, færre enn de som søker legestudiet. Kan det være en sammenheng mellom (lønn)status for lærerne og læringsresultater i Finland?

Andre forståelse: Behold en ytre ramme for undervisningstid

Den andre forståelsen vil nok KS og lærerorganisasjonene være enige om: Kommuneøkonomien er presset og det har også rammet skole. KS har vist til at statens ambisjoner på lovpålagte tjenester ikke følges opp med tilstrekkelig statlig finansiering. Dette gjelder også skole. Lærerne er redd for en ny arbeidstidsordning kan medføre at en underfinansiert kommune sikrer elevene sine timer ved å pålegge ekstra arbeid for lærerne.  Jeg deler en slik bekymring. En ny og ”varig” arbeidstidsordning må derfor bygge på at ingen lærere skal kunne pålegges mer enn 19 klokketimer undervisning som snitt for et skoleår på 38 uker (med redusert leseplikt for bl.a. kontaktlærere). Om læreren selv har et ønske om å få utføre mer undervisning, må det selvsagt være åpning for slikt etter nærmere avtale.

Tredje forståelse: En forutsigbar finansiering av grunnopplæringa

Som en konsekvens av den andre forståelsen, må den tredje forståelsen på plass: Når staten har ambisjoner for skolen og kunnskapssamfunnet, må den samtidig skape forutsigbarhet for at kommunesektoren kan oppfylle statens ambisjoner.  Staten har lovpålagt kommunene å ha 4-årige økonomiplaner for sin virksomhet. Det er et underlig styringssignal at ikke staten selv har slike forpliktende 4-årsplaner med bl.a. rammefinansiering av kommunesektoren inkl. undervisning. Jeg vil foreslå at KS og staten inngår en avtale som årlig sikrer en justering av  rammen for undervisning slik at skolens relative andel av rammeoverføringer sikres et forsvarlig nivå. Slik vi i dag har et TBU (teknisk beregningsutvalg) for lønnsutvikling, kan partene få på plass et TBU som sjekker ut  at staten finansierer grunnopplæringa.

Fjerde forståelse: Tillit gir energi – kontroll tar energi

Den fjerde forståelsen bygger på hva en verdens mest anerkjente skoleforskere har  postulert i sin bok ”All systems go!”. John Fullan hevder bl.a. at gode læringsresultater er kun mulig der dyktige lærere sammen med gode skoleeiere gis handlingsrom til å ta ut potensialet. Skoleeierne må gi skolelederne den nødvendige frihet til å organisere læringsressursene og mobilisere kompetanse.  Skolelederne må gi lærerne frihet til å organisere sin gode undervisning som del av en kollektiv læringskultur. Slik tillitskaping bygger læringskapasitet i norsk skole. Jeg føler meg sikker på dette vil gi flere elever gode mestringsopplevelser. En arbeidstidsordning med minuttelling er derfor et hån mot kunnskapsorganisasjoner og deres behov for akademisk frihet. Denne friheten må tillate at noe av årsverket fortsatt kan utføres utover bundet arbeidstid og kompenseres (ved lokalt avtalt avspasering/lønn). En ytre tidsramme må likevel være på plass. Skoler som har mer enn 33 timer bundet tid i uka, har erfart at mer samarbeidstid gir bedre læringsresultater. Det er ikke dramatisk for noen i full stilling med  35 t/u ytre ramme. Da må lærerne også tilbys forsvarlige arbeidsforhold. Her kan mange videregående skoler være gode eksempler på hvordan det bør være i grunnskolen.

Femte forståelse: Elevene skal møte profesjonelle lærere

Den femte og siste forståelsen må ta utgangspunkt i elevenes rett til å bli undervist av kompetente lærere. Du vil ikke være fornøyd med at tannlegen som skal bore i tanna di kun har sin erfaring fra boring i gruva på Svalbard. Som passasjer vil du heller ikke godta at flykapteinens eneste erfaring med fly, er at han har reist som passasjer i 20 år.  Det skal derfor heller ikke godtas at den som skal  gi et menneske en grunnleggende trygg og god start på et langt liv mangler profesjonsutdanning. Rekruttering av lærerstudenter er altfor svak. Dette sammen med en stor avgang på lærere de kommende år tilsier en mangel på over 11 000 lærere om  snaue 5 år. I snitt kan hver 5. elev få storparten av sine timer undervist av ufaglærte. På enkelte skoler i distrikts-Norge vil over halvparten av elevene kun forholde seg til ufaglærte. Dette er dramatisk og må være totalt uakseptabelt for våre nasjonale skolemyndigheter som krever kvalitet i opplæringen. Her må KS, de ansattes organisasjoner og staten sette seg sammen og bli enige om tiltak som virker. Det er over 38 000 lærerutdannete i andre yrker/bransjer i dag. Ved å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår og bedre karriereveier kan skolen få tilbake flinke fagfolk. Videre bør man tilby PPU til fagfolk i andre yrker og få flere lærere til å stå utover fylte 62 år gjennom attraktive seniortiltak. Rekruttering av nye søkere til lærerutdanninga skyter nok fart dersom årets tariffoppgjør gir de riktige signaler, men da må det handles klokt nå – av alle parter!

Staten sitter med nøkkelen – bruk den!

Lønns- og arbeidsvilkår for lærere er en sak mellom (fylkes)kommuner som arbeidsgiver og lærerorganisasjonene. Staten kan ikke blande seg inn i dette uten at det er tvingende nødvendig. Vi er ved det punktet nå. Derfor må staten sjekke ut KS og lærernes analyse av situasjonen, og  bidra for å finne en bedre løsning som skaper ny energi i grunnopplæringen. Unngår Norge konflikt i vår med løsning som får læreren til å føle seg verdsatt som yrkesgruppe, vil det skapes et klima hvor læreryrket snakkes opp og skolen blir strategisk viktig for «læringslivet» og fremtidig verdiskaping. Og aller viktigst: En slik skole bidrar til at flere unge mennesker mestrer fag og sitt liv og blir aktive deltakere i samfunnet framfor passive NAV’ere. De siste må finansieres av den velferd de første skaper. En løsning i samsvar med  de 5 forståelser overfor vil derfor være samfunnsøkonomisk meget lønnsomt. Kloke parter finner en løsning dersom staten tar sitt ansvar.

Det hører med til historien om Arkimedes at han fikk en trist skjebne. Mens han skriblet matematiske ligninger i sanden, ble han drept av en romersk soldat som ikke likte dette. Så ille går det ikke for de som våger å skrible noe annerledes i den gode hensikt å starte en ny æra for norsk skole. Vi må likevel tåle at ikke alle arbeidsgivere og enkeltansatte vil juble like mye for nødvendige endringer og nye forpliktelser.

Eureka!