8.mai er vår frigjørings- og veterandag. Frigjøring fra hva – og ikke minst hvorfor?

Vi lever i en tid hvor en raskt minkende andel av befolkningen sjøl husker 2.verdenskrig.
De viktige tidsvitnene blir det færre av. Heldigvis har en rekke historie-entusiaster over store deler av landet klart å samle inn intervjuer med de som opplevde krigen, fotografier, gjenstander og større fysiske krigsminner.

Norske styrker representert ved Fenrik Terje Rollem i nikkers til venstre overtar formelt Akershus festning fra Tyskland ved major Nichterlein og hauptmann Hamelnår ,11. mai 1945, 3 dager etter at Tyskland hadde kapitulert.

I disse dager gjennomgår rundt 40 millioner europeere det samme som nordmenn opplevde i perioden 9.april 1940 til 8.mai 1945. Å bli satt under angrep for å fjerne de lovlig valgte myndigheter, er i strid med folkeretten. Sagt med andre ord: Det er forbudt å gå til militært angrep mot andre land. Selv ikke om man kamuflerer det som «spesialoperasjoner» slik den autoritære leder i Kreml, Putin gjør det over den suverene staten Ukraina.

Russisk tanks angriper en boligblokk i Mariupol 11.mars 2022.

Putin militære styrker angriper ikke bare militære styrker på ukrainsk side. Han går bevisst etter skoler, bibliotek, boligblokker, butikker – altså der uskyldige sivile oppholder seg.

Det er så groteskt vi fatter det simpelthen ikke slik umenneskelig råskap.

«Darkest hour»
Da Hitler hadde herjet vel et år i Norge, kjente han på sinnet mot i første rekke engelskmenn. England var ledet av statsminister Winston Churchill. Hitler hadde ønsker om å forhandle fram avtaler med han slik han hadde forhandlet med Stalin med Polen som offer. I filmen «Darkest Hour» fra 2017 der Gary Oldman mesterlig spiller rollen som Churchill, ser vi hvordan han som statsleder sliter i sin mørkeste time. Skal han i motsetning til Stalin gi etter for Hitler?


Fordi han velger å slåss for det han tror på og for nasjonen sin og mot denne «gale tyskeren», provoserer han selvsagt Der Führer.
Slik den folkevalgte presidenten Volodymyr Zelensky i Ukraina står opp for sine verdier og nasjonens beste.

Et slikt krigshelvete beskrives kanskje best av kunstnere. De får fram budskapet, kortfattet og sterkt.
Slik som forfatteren Inger Hagerup som befant seg i Sverige i 1941. Der fikk hun rapporter fra Sveriges Radio om utviklingen i både Norge og Europa.

Senvåren 1940 hadde Churchill vunnet over en opposisjon i det engelske underhuset som ville ha slutt på krigen og forhandle med Hitler om en fredsavtale. Churchill mente dette var feighet, og nærmest tvang gjennom en enighet om at de nå måtte ta opp kampen mot den farlige tyrannen, Føreren i Berlin.

«Lofot-raidet»
Churchill valgte vinteren 1941 å sende en rekke hurtiggående fartøy til Lofoten og Vesterålen for å skape vansker for tyskerne. Og sammen med Martin Linge, som senere ledet Linge-kompaniet, gjorde engelskmennene betydelig innsats mot tyskerne. Men tyskerne slo delvis hardt tilbake i deler av Vesterålen, spesielt på Austvågøy. Lofotraidet – eller Operation Claymore som den ble kalt av de militære i England, skulle få følger for krigen.

Foto fra Lofotenkrigmus.no


Inger Hagerup hørte om tyskerens herjinger og skrev diktet «Aust-Vågøy». Det ble et av de dikt som huskes best om og fra krigen:

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Lå våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden.
Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
De kuer aldri oss.

Slike dikt med omtrent samme innhold lages denne våren i Ukraina, eller av ukrainere som lik Inger Hagerup måtte flykte til et naboland.

De utrolige og heltemodige hendelser rundt Lofotraidet kan leses her. Dette er historiefortellinger på sitt mest interessante, og er ført i pennen av William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum.

Vi håper selvsagt at det ikke skal gå lang tid før vår tids Hitler-klone avslutter sitt virke i den dype bunkeren i Kreml, og at Russland lik Tyskland kan ta et oppgjør med historien.

«Finnmarkskrigen» – store konsekvenser ,men lite kjent.

Men hvor mange nordmenn i dag har kunnskap om og tilgang til vår historie? Finnmark, som ble sterkest rammet av 2.verdenskrig, har i dag få fysiske minner igjen. Over 330 sivile finnmarkinger mistet livet under krigen. Det er nesten 20 % av alle sivile liv som gikk tapt i Norge!!

Da tyske militære ledere i september -44 ga ordre om Operation Nortlicht, startet tilbaketrekninger av alle tyske styrker fra Nord-Finland og Murmansk-fronten. Tyskerne brukte Stalins berømte metode fra Ukraina; brent jords taktikk.

Finlands deltakelse i krigen er verdt noen ord. De hadde tapt i Vinterkrigen mot Russland i 1939-40, prøvde i håp om overlevelse å gå i kompaniskap med Tyskland fra 1940/41.
Dette godtok selvsagt ikke Stalin.

Stalin hadde sjøl hadde forhandlet fram en avtale med Hitler i 1939 der Polen ble delt mellom dem. Molotov–Ribbentrop-pakten (også kalt HitlerStalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten), var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen.
Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig 1.september.

Sammen hærtok Stalin fra øst og Hitler fra vest Polen og delte landet mellom de to diktatorene. I tillegg skulle Sovjetunionen få deler av Finland. Finland aksepterte selvsagt ikke dette, og i november 1939 startet derfor «Vinterkrigen» som kostet rundt 60 000 finske soldater livet.

Det skulle ikke gå lang tid før at begge diktatorene forsto at den andre parten var like løgnaktig i sin fremferd. Hitler ønsket sitt «Lebensraum», og trengte plass østover. Derfor planla han vinteren -41 å hærta Sovjet i mai 1941. Det ble for kort tid for hæren, men 22.juni slår Nazi-Tyskland til og overrasker den Røde Armé som trodde på ikke-angrepspakten.

Med brutt tillit mellom disse to diktatorene, trakk Stalin Sovjetunionen i retning England og Frankrike og senere USA hvor målet var å bekjempe Hitler gjennom en allianse.

Sovjetunionen gikk derfor til forsvarskrig mot Tyskland i juni 1941. Finland så et håp etter å ha tapt «Vinterkrigen» om å være på lag med Tyskland for å slå Sovjetunionen tilbake fra de områder de tapte under Vinterkrigen, gjennom det Finland kalte «fortsettelseskrigen».

Stalin presset Finland til å avslutte sin «fortsettelseskrig» på lag med tyskerne, og inngå avtale med Sovjet. Det skjedde i september 1944. Deretter startet Lapplandskrigen hvor Sovjetunionen sammen med de allierte skulle angripe tyskerne fra Øst og jage de vestover. Finland hadde ikke noe valg etter avtalen med Stalin, men dette forkortet nok krigen betydelig.

«Den Røde Armé på vegne av de allierte jager tyskere oktober 1944»

Kirkenes som var den byen som ble utsatt for de mest intense bombeangrep under 2.verdenskrig på linje med Berlin den gang og Mariupol i 2022, ble frigitt av den Røde Armé 18.oktober.

Den Røde armé besto av soldater fra alle sovjetrepublikker inkludert Ukraina i 1944-45. Nesten hver 4.soldat i den Røde armé var fra Ukraina! 

Den ukrainske seniorsersjant Fedir Kopaniyets fra Sumy-provinsen ledet sin tropp som de første fra den Røde armé inn i Kirkenes.

5. november sprengte tyske soldater på flukt vestover mot Troms Tana bru som var blitt bygget fra 1941 og var kjørbar våren 1944. Dermed var den eneste fysiske veiforbindelsen mellom Øst-Finnmark og rest-Norge ødelagt.

Symbolet Tana bru

Det var noe symbolsk over Tana bru. Den hadde et halvår tidligere markert at riksvei 1 fra Oslo til Kirkenes var blitt sammenhengende. Og nå lå den sprengt i Tanaelva.

Gamle Tana bru etter tyskernes sprengning 5.november 1944.


Norske veimyndigheter var tilstede kun dager etter sprengningen for å befare skadene. Der så de at de gamle bro-elementene kunne brukes på nytt. De startet planleggingen av å sette opp den gamle brua med nye forsterkninger.

En av de første budsjettsakene Stortinget behandlet etter frigjøringa i mai 1945, var nettopp Tana bru. Og 13.august 1948 sto den ferdig – bygget etter de gamle tegningene. Det var nesten som et mirakel, og som selvsagt hadde sterk symbolsk betydning.

Gamle Tana bru gjorde sin tjeneste i 62 år da en ny og bredere bru ble bygget drøye 100 meter lenger sør. Historie-entusiaster hadde lenge ønsket å beholde Gamle Tana bru som det vei- og krigsminnet det åpenbart var. Andre så også den gratis gang/sykkelsti som kommunesenteret trengte mot bygdene på østsiden.

Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner

I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:

«Hva er et krigsminne?
Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.

Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.

 Bredt engasjement
Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.

En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.

Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»


(Du finner brevet her Krigens_kulturminner jan. 2015 fra regjering til ordførere ).

Historiebevisste ordførere tar vare på krigshistorie

Dette brevet blir tatt godt i mot av politikere og ordførere over hele landet med historiekunnskaper på plass. De starter umiddelbart arbeidet med å registrere store og små krigsminner i eget område.

Unntatt daværende ordfører i Tana. Han legger vekk brevet i stedet for å gjøre det enhver ordførere ville gjort: Spørre de andre politikerne om hva har vi i vår kommune vi ønsker å få registrert som kulturminne.

Hvorfor?

Fordi han hadde lagt sin prestisje i at den nye brua skulle lyssettes slik at den vinterstid ble et vakkert skue. Og da ville den gamle brua «skjemme ut» den nye!!

Det hører med til historien at da kommunestyret behandlet Statens Vegvesen sin reguleringsplan for den nye brua i 2013, vedtok de enstemmig å be om at myndighetene måtte se på muligheten for å bevare Gamle Tana bru.

Dette ble den gang neglisjert av Statens Vegvesen. De viste til at vernemyndighetene i Finnmark – Finnmark fylkeskommune – hadde vurdert kulturminnet, og «gitt muntlig beskjed om at det ikke var nødvendig å ta vare på brua»!!

I Tana var det likevel mange som lenge hadde jobbet for å ta vare på det historiske smykket «Gamle Tana bru». Det ble derfor bedt om å ta vare på hele eller deler av brua.

Nåtid og historie side ved side. Foto Tana kommune/Frank M.Ingilæ

Vegdirektøren ba derfor om å få vurdert verneverdien.

Norsk Vegmuseum som er Statens Vegvesen sitt fagorgan, vurderte den kulturhistoriske verdien som ikke bare som nasjonalt verdifullt, men også internasjonalt. Rapporten ble lagt fram i august/september 2020.

Tanaordfører Helga Pedersen motsetter seg demokratisk behandling

I Tana kommune nektet ordfører Helga Pedersen politikerne å få behandlet en slik viktig sak!

Tana kommune kunne nå imøtekommet en endring av reguleringsplanen for å kunne ta vare på dette symbolsk sterke minnet om den 2.verdenskrig. Men den største motstanderen av en slik endring var den tidligere ordføreren, Frank Ingilæ.

I 2019 ble han ansatt av sine kolleger i formannskapet som ny leder i den såkalte Utviklingsavdelingen. Til manges forbauselse nektet han å benytte seg av karenstid.
Dagen etter at Helga Pedersen var valgt som ny ordfører, startet han som ny administrativ leder av en avdeling han ikke oppfylte de formelle kvalifikasjoner for å lede.
Mer om saken om ukulturen i Tana her.

For de som har lurt på hvorfor Finnmark gjennom lang tid har slitt med å lykkes på så mange områder, kan svaret ligge i nettopp mangelen på profesjonalitet og at lederstillinger går til «slekt og venner».

På frigjøringsdagen 8.mai 2022 kan vi bare fastslå at de fysiske minnene etter den 2.verdenskrig sin brutale handlinger i Finnmark og Nord-Troms i hovedsak er borte.
Tana kommune har dessverre vært hjemsøkt av svindlere, også de som svindlet med vår egen historie
Historieløse etterkommere av de som kjempet for både livet og de materielle forutsetninger for å kunne bo og virke i denne landsdelen, har sørget for dette.

Den ærverdige Gamle Tana bru ble sprengt for 2.gang av norske statlige myndigheter.

Derfor er det ikke mange av de som besøker Finnmark som får kjennskap til hva som skjedde når autoritære regimer knuser liberale demokrati.

Finnmarkskrigen – nazistenes herjinger får ufattelige konsekvenser.

For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:

• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned
• 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt
• 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt
• 420 forretninger ødelagt
• 53 hoteller og gjestgiveri brent ned
• 20 kirker og 15 prestegårder brent ned
• 150 skoler brent ned
• 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt
• 140 forsamlingshus ødelagt
• 60 bygninger for offentlig administrasjon brent
• 22 000 telefonstolper sprengt ned
• 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt
• 11 telegrafverksbygninger ødelagt
• 370 store og mellomstore bruer sprengt ned
• Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt
• 180 fyr og fyrlykter ødelagt
• 118 små og store kraftverk ødelagt
• 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt
• ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag)
• 200 fiskebruk ødelagt
• nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover
• ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark

Den som leser dette og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tana bru har hatt for finnmarkinger. 

Under re-åpningen av Tana bru 13.august 1948

Den symbolsk sterke Gamle Tana bru – påminnelsen om frihet og fred

Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne, men også noe langt viktigere i dag:   

Et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nest-lengste myke hengebru den gang, og var fortsatt Norges lengste hengebru over elv inntil statlige myndigheter sprengte den for 2.gang i dens historie.

Et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva

Et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua.
Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948.
I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.

Et sterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet.
Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.

Og det er spesielt det siste som i 2022 er viktig å markere. Vi ser nå hvordan en despot i Kreml, Moskva har utviklet en stat hvor statsmaktene er under kontroll av han som president. Han kan derfor lage lover som forbyr journalister og vanlige borgere å kalle det som skjer i Ukraina for «krig», med en strafferamme på inntil 15 års fengsel! Siden han ble president for 22 år siden, har 25 journalister blitt drept i Russland.

Forskjell på det liberale demokrati og ordinært demokrati?

Det som skiller det liberale demokrati fra «ordinære demokrati» er i hvor stor grad menneskeverd og menneskerettigheter blir tatt vare på for å ivareta individets skjøre frihet.

Både Russland og Hvite-Russland har også demokrati – hvis vi innskrenker det til at voksne velgere har stemmerett. Men vi ser at de to regimer mangler noe vesentlig:

Best kan det måles i hvor stor grad den 4.statsmakt har innsyn i hva som skjer i de øvrige statsmaktene og evt bindinger mellom dem.
Er domstolene uavhengig av regjering og storting?
Får media overvære rettsprosesser og slik sikre at det ikke skjer justismord.
Og ikke minst; er det åpenhet om i hvor stor grad media sjøl er ubundet av de øvrige statsmakter?

Eller er det uproblematisk at en avisredaksjon består av journalister som er tett knyttet til medlemmer av folkevalgte organ eller ansatte i domstolene?

Det er nettopp slike spørsmål som er avgjørende for å sikre at et land som er frigjort også forblir et liberalt demokrati.

Det er kun slik reell frihet kan oppnås for den enkelte innbygger.

Fascisme/kommunisme – eller det liberale demokrati?

Putins krig i Ukraina er derfor en krig Europas liberale demokrati må stanse. Og derfor må Ukraina settes i stand til å forsvare seg mot en slik aggressiv imperalist som Russland.

9.mai skal Russland markere seiersdagen over nazi-Tyskland i 1945. Det feirer de vel vitende om at det var deres egen leder Stalin som muliggjorde starten på en verdenskrig gjennom å undertegne en pakt med Tyskland 23.august 1939.

Og de feirer den vel vitende om at den fascistiske idé som nazismen bygde på, er prikklik den idé som kommunismen og tsarveldet bygger på; Mennesket er et middel for de «kloke ledere» som har rett til å gjøre det de ønsker, fordi de er gitt spesielle naturgitte egenskaper.

For oss som vet at motsatsen til fascisme og kommunisme er de verdier et liberalt demokrati bygger på, er slike frigjøringsmarkeringer , fysiske historiske minner og formidling av kunnskap om dette helt nødvendig for å ikke glemme.
Eller som Arnulf Øverland i 1937 skrev i vers 9 i sin sterke dikfortelling «Du må ikke sove»:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Arnulf Øverland – 1937

Flere blogginnlegg om samme tema:

Kan TV-seere i Norge stole mer på informasjon enn TV-seere i Russland?

Den 24.februar 2022 kom 9.april på nytt og vekket oss nordmenn

Gamle Tana bru: Ta til fornuft nå – stans Statens hærverk mot finnmarkshistorien!

Tana bru: Slik ble Norges lengste riksvei knyttet sammen