Tvungen lønnsnemnd truer rundt neste sving

Som jeg skrev i bloggen min for 2 uker siden er tvungen lønnsnemnd neste løsning dersom partene ikke lykkes i å bli enige i forhandlinger eller i en frivllig megling. Som kjent forsøkte megleren seg fram gjennom den pålagte meglingen, men avstanden var for stor mellom partene. De har likevel nå valgt å forsøke å finne en løsning uten megler, men fortsatt er det stor avstand. Det er forståelig når vi tar utgangspunkt i to helt vesentlige momenter:

1) Partene sentralt ble 26.mai til slutt enige om en avtale etter at mekleren la fram en skisse. Den inneholdt tap (nederlag) for begge parter. KS måtte gi seg på kravet om at den sentrale avtalen ble en generell formåleserklæring barbert for konkrete punkter som avgrenset det lokale handlingsrommet. Utdanningsforbundet (UDF) måtte gi seg på kravet om å beholde den forrige avtalens lavere tilstedeværelsestid.

2) Begge parter har internt betydelig støtte for sine posisjoner nå. KS har 99,5 % tilslutning blant de av medlemmene som stemte, UDF 72 %. KS sine forhandlere har i tllegg fått fornyet støtte for sitt arbeid gjennom eget styrevedtak tirsdag denne uka. Skal partene gi noe og akseptere en annen avtale, må de også vite at deres oppdragsgivere er enige. Da er hovedspørsmålet: Hvor mye tør de å gi under forhandlingene uten å risikere å bli «skutt» av sine egne?

Svært krevende forhandlinger med stor avstand

Det er derfor disse forhandlingene er så krevende. Det hadde vært enkelt om den ene parten ga fullstendig opp sine posisjoner kun for å få en avtale, fred og ro og normalt skoleår igjen. Det skjer ikke gitt at partene er både rasjonelle og seriøse. For KS er det viktig å fronte det som både forskere viser til og skoleledere krever; rammer til å utvikle skolen lokalt med noe mer tid flyttet fra kveld til dag. Det er utvikling av en kollektiv læringskultur som bidrar til å skape en vi-skole. En vi-skole har større muligheter til å lykkes med alle elevene enn hva en tradisjonell skole klarer. Dagens avtale har vært for rigid, skolesystemet har ikke lykkes. De dystre tall kan leses i frafallstatistikken for videregående skole. Av 100 yrkesfagelever er det 45 som ikke klarere å fullføre den 13-årige løpet innen 15 år! Det er intet mindre enn en menneskelig katastrofe for de det gjelder. I tillegg koster det samfunnet 7 – 8 mrd kr hvert år.

UDF sliter nok mest under forhandlingene denne helga. Ledelsen i UDF har vist ledelse ved å ta innover seg hva forskning viser. De har sagt ja til meklerens skisse – helt sikkert mens de holdt seg for nesen. Men de hadde ikke regnet med sine medlemmers tolkning av dette, og kraften i det sinnet som kom til uttrrykk i vinter da KS snakket om «inntil 45 uker» og 37,5 timer/uke. Når det siste tallet kom med i meklerens skisse, var det som å kaste bensin på bålet. På en egen Facebokgruppe – Arbeidstidsforhandlinger – flammet sinnet opp gjennom utskjellinger av egne tillitsvalgte, KS, politikere og meningsmotstandere. Avtalen ble fremstilt karikert, og ikke minst ble det hevdet at dette var KS foreløpige stopp på vei mot at læreren skulle bli funksjonærer. «Å stemme ja til denne avtalen i uravstemning er å innføre den danske avtalen bakveien», ble de hevdet. Som kjent har et bredt politisk flertall i det danske folketinget anført av sosialdemokratene innført en ny skolereform som binder lærerne til arbeidsplassen 7,5 t. pr dag.

Hvor går smertegrensa for UDFs medlemmer?

Mot dette bakteppet blir fallhøyden til UDFs ledelse meget stor. Og hva verre er; de vet ikke hvor smertegrensen går. Når 46 000 av deres 94 000 medlemmer stemte nei, så er det umulig å si hva som var motivet for den enkelte og i sum. UDFs ledelse må vurdere følgende muiige grunner for at det ble nei fra medlemmene:

Var det økt binding av tida? Tja, her er det nok mest sannsynlig at medlemmer på ungdomsskole og i videregående skole har sagt nei. Gitt at alle lærerne i videregående skole er på skolen sin 29 timer i uka, ville de nå vært nødt til å være der i snitt 1 time og 45 min mer pr dag. For læreren på barnetrinnet ville det bli ca 50 minutter mer pr dag, ungdomstrinnet 1 t og 20 min. Mot dette fikk UDF gjennom en viktig presisering: Nå skal lærerne få anledning til å ta for- og etterarbeid i arbeidstida på skolen.

Var det den nye praktiseringen av vikartimer (lik bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven) ? Tidligere fikk en lærer som hadde en «hulltime» mellom kl. 13 og 14, betalt for nok en time + 50 % dersom han var vikar. Altså, 2,5 timelønn for hulltimen. Nå vil vedkommende kun få 50 %-tillegget. Dersom læreren var satt på annen arbeidsoppgave som må forskyves vil vedkommende også få utbetalt for en ekstra time slik det er i arbeidslivet forøvrig. Det har vært sterke protester mot dette av to grunner; For det første har det vært «god butikk» å ta vikartimer med den gamle ordningen, spesielt på videregående skole. For det andre frykter lærerne at dette skal bli en saldeingspost i skolens budsjett hvor lærere pålegges «gratis» vikararbeid.

Var det lønnsprofilen og lønnsutviklingen? Flere store lærergrupper fikk et heller magert oppgjør(adjunkter), mens andre fikk et betydelig løft – over frontfagets 3,3 %. Jeg vil anta at de som nok en gang opplever å sakke akterut sammenlignet med andre faggrupper med samme utdanningslengde, ganske sikkert ville markere dette ved et nei når de fikk muligheten.

Valget er pest eller kolera

Utdanningsforbundet (og de andre lærerorganisasjonene) må derfor tolke hva som er vektlagt, og dette vil de bruke for å sjekke ut smertegrensa i de pågående sonderinger med KS. Ledelsen i Utdanninsgforbundet som det klart største av lærerorganisasjonene har to valg i møtet med KS:

1) Akseptere en avtale hvor det åpnes for økning av tilstedeværelsen, men uten tallfesting. Deretter ta sjansen på at dette ikke stemmes ned av medlemmene som nå begynner å bli noe trett av streiken

2) Ikke akseptere en avtale, og fortsette streiken.

Jeg tipper på at UDF vil foretrekke pkt 1 av den enkle grunn at alternativ 2 er langt verre. Det nærmer seg nå en smertegrense for regjeringen og de vil neppe la streiken vare mer enn max 2-3 uker til. Da vil regjeringen kunne peke på vitale samfunnsinteresser dersom foreldre i nøkkelstillinger i samfunnet må benytte seg av force majeure for å passe på barna som ikke har skoleplass. Videre øker muligheten for at skolebarn som ikke er på  skolen kan bli utsatt for alvorlige hendelser som ikke ville skjedd dersom de var på skolen. Trussel mot liv og helse har også et annet aspekt som jeg tipper nettopp Høyre som skoleparti vil vektlegge, og som kunnskapsministeren har antydet ganske klart: Skoleleever har ikke en dag å tape på veien mot  en god nok grunnopplæring og for å kvallfisere seg for videre studier eller arbeid. Hver tapt skoledag må tas tilbake, og derfor kan ikke en streik bli langvarig. Siden kommunene kan vise til at de rammet av en streik som de ikke er direkte ansvarlig for , blir de heller ikke erstatningspliktig. Derfor blir det regjeringen som blir ansvarlig for å reparere dette, og den raskeste veien for å «begrense skaden» er å fremme en midlertidig lov om tvungen lønnsnemnd og regne med at Stortinget som vanlig stiller seg bak.

Sannsynlig utfall i rikslønnsnemnd

Og hva er så konsekvensene dersom partene ikke blir enige og en tvungen lønnsnemnd kommer? Skal rikslønnsnemnda følge den praksis de har hatt siden 1991, er det arbeidsgiver som i hovedsak vinner gjennom med sine krav. Og siden partene her i tillegg var enige 26.mai om meklerens skisse, vil nok denne bli lagt til grunn. Da har medlemmenes nei ingen verdi lenger – annet enn at de har fått protestert og advart, og slik sett ikke sitter med eneansvaret for den nye avtalen.

Utdanningsforbundet kan selvsagt gamble på at en rikslønnsnemnd kan falle for andre argumenter enn de tradisjonelle. Medlemmene der er mennesker med interesse for og sannsynligvis stor respekt for skolens plass i det norske samfunnet. Også blant medlemmene kan det være noen med nære forbindelser til både lærere og skolemiljø og som kan vektlegge UNIOs argumenter når saken prosederes i rikslønnsnemnda. Og selvsagt kan KS velge å prosedere på en light-vesjon – uten de konkrete timetall (37,5 og 7,5) som  ble avslørt kom fra mekleren. Da kan sluttresultatet bli en smule bedre – og KS vil vinne litt anseelse.

Hva må utgangen bli for at partene skal enes og streiken avsluttes ?

Som jeg har skrevet i tidligere blogger mener jeg at det er på høy tid at KS og lærerorganisasjonene blir enige om noen forutsetninger for en ny og langsiktig avtale, men som er av en slik art at regjeringen må inn og bidra til løsning. Det er derfor interessant å merke seg hva kunnskapsministeren sier til VG i dag:

«- Vi har ikke fått noen henvendelser fra partene om å bidra. Det er fortsatt slik at det er partene som har hovedrollen. Det er etter en slik konflikt at alle må bidra, både partene og hele det politiske miljøet, inkludert Stortinget og regjeringen. Konkrete bidrag i form av pakker fra regjeringen, er en hypotetisk problemstilling.«

Smak på begrepet «hypotetisk problemstilling». Selvsagt er det det. I dag. Han kunne ikke sagt noe annet, det ville vært en direkte innblanding i oppgjøret. Partene har hovedrollen og ansvaret. Men her ligger altså etter min vurdering den lange planken både KS og Utdanningsforbundet kan bruke for å komme over den brede kløften. Dersom de blir enige om at en ny avtale hviler på noen forutsetninger om forutsigbare rammer garantert av regjering og storting, er løsningen snublende nær.

Regjeringens (stortingets) bidrag?

En slik garanti kan ligge på økonomi som sikrer mer forutsigbare rammer for drift av grunnopplæringen, og slik at kommunene i større grad bindes til å bruke de på skole.

Det kan også forutsette at staten bidrar med rentefrie lån til den helt nødvendige utbyggingen av gode arbeidsforhold for lærerne. Det er antydet summer på 14 mrd. kr., men dette er helt nødvendig når man ser tilstanden på svært mange skolebygg. Et eksempel fra min egen hverdag:Jeg kan ikke som rektor forvente at mine 22 lærere skal ha et felles trangt kontorlokale som i dag og sitte der samlet utover ettermiddagen. Arbeidsmiljøloven må gjelde for lærere også. Dette handler om verdighet for landets viktigste yrkesgruppe – de som «bygger menneskene som skal bygge framtiden».

Garantien må også ligge på at kommunene forplikter seg på bl.a. bedre helsesøstertjenester, og en vaktmester- og renholdstjeneste som sparer lærere for denne type arbeid. Videre må det kunne settes inn flere barneveiledere/andre ansatte som kan avlaste lærere med inspeksjoner, spesielt i barneskolen hvor lærerne har høy undervisningsbyrde.

Et elemnet i en slik avtale bør også være at man nå ser på dagens lesepliktsystem med tanke på endringer. Om KS hadde signalisert allerede nå at de vil redusere leseplikten på barnetrinnet med 1 skoletime fra neste skoleår, ville dette blitt godt mottatt i skolen og slik sett kunne bidra til å bygge opp tillit.

Sist, men ikke minst: Regjeringen må sammen med KS garantere at tidstyver skal identifiseres, fanges og dømmes til livslagt opphold langt vekk fra skolehverdagen.

Min konklusjon:

Jeg tipper på at partene kommer nærmere hverandre på viktige områder i helga, og at de sammen vil be regjeringen om å bidra til en endelig løsning. Skjer det, tror jeg det er grunnlag for en mer varig og forutsigbar avtale som forplikter både KS, lærerorganisasjonene og Stortinget (gjennom regjeringen). En slik avtale må bygge på respekt for lærerens profesjonelle autonomi, på skolens behov for en kollektiv læringskultur og for samfunnets behov for å beholde og rekruttere gode lærere. En slik avtale vil selvsagt få et kvalifisert flertall gjennom et stort antall ja-stemmer. Den økende tillitskrisen kan brått vendes til en begynnende tillit som vil bli målt og sjekket ut av lærerne skoleår etter skoleår. KS har alt å bevise, og de må lykkes. Selv om det kan bety at en del ordførere og rådmenn som ikke vektlegger skole heretter må øve på nettopp det.

Hvis dette blir enden på visa, var streiken et konstruktivt bidrag: Lærere og ledere kan igjen samlet gå videre for å gjøre den norske fellesskolen enda bedre i trygghet om at KS vil gjøre kommunene til bedre skoleeiere enn de er i dag.

Da har ikke minst kunnskapsministeren grunn til å smile. Omsider. Sammen med nesten en million foreldre og deres barn.

Nedenfor kan du avgi stemme på hvordan du tror streiken ender.                        Hvis du mener det mangler et alternativ, kan du skrive det inn i kommentarfeltet under.

Godt nytt år – for ALLE barn i Norge!

Siden jeg har opprettet en blogg, synes jeg det er naturlig å bruke den mer. (Hmm, her luktet det et nyttårsløfte..). Og jeg skal starte 2014 med en nyttårstale. Ja slik som kongen, statsministeren og sametingspresidenten får anledning til å gjøre via skjermen, kommer min tale fram på din skjerm. Min tale har ingen stor prestisje, blir ikke referert i riksmedia og blir «hørt» (lest) av et fåtall mennesker. Du er derfor priviligert 🙂

Min nyttårstale måtte derfor bli akkurat slik. Først hadde jeg tenkt å skrive den vanlige høflige hilsenen på veggen. Ikke husveggen, men fjesboka.  Men får jeg egentlig sagt det jeg vil? Og om jeg skriver det jeg ønsker; Har mine venner tid til å lese, reflektere og bli provosert til å ta standpunkt?

For jeg mener å ha et viktig budskap på tampen av 2013. Ikke spesielt originalt, men desto viktigere. Mitt ønske om et godt nytt år skal kun dreie seg om en «liten» gruppe i Norge – uten innflytelse. De utgjør likevel over 900 000 mennesker! Jeg tenker på de som ikke kan stemme ved demokratiske valg. Uten stemmerett og innflytelse står de utenfor fellesskapet – det fellesskapet som tar avgjørelser som angår de. Siden det er vi førsterangsborgere med stemmerett og innflytelse som utgjør fellesskapet, vil jeg bruke den anledningen inngangen til et nytt år gir meg til å ønske ALLE barn i Norge et godt nytt år.

Jeg vil gjerne være noe mer konkret om hvilke barn vi snakker om.

Først vil jeg nevne den største gruppen; de av barna som har et hjem og en familie og som alle er velfungerende. Selvsagt er det snakk om opp- og nedturer, men de er til å leve med. Barna har vært heldige med «valg» av foreldre, og sammen går de inn i 2014 med forventninger som er realistiske. Foreldrene har jobb og sikker inntekt, barna har et godt skoletilbud og deltar i aktiviteter på fritiden.

En forholdsvis stor del av foreldrene sliter litt med å være tydelige overfor barna, kan bli for ettergivende for «husfredens skyld» og slik skaffe seg mer utfordringer enn godt er. Selvsagt har barnet en identitet de vil prøve mot andre, men samtidig setter de enorm pris på at det er mamma og pappa som bestemmer. Tydelige foreldre kan skape små gnisninger underveis, men viktigst: De skaper trygghet i det lange løp.Jeg ønsker dere alle et fortsatt godt år – den eneste forskjellen fra tidligere er at årstallet øker med 1.

Den andre hovedgruppen med barn består av så mangt. Det er barn som vokser opp med ustabile forhold av ulike slag. Her finner vi bl.a. barn som har opplevd at mamma og pappa ikke lenger bor sammen, barn med mor eller far som har rus- eller psykiske vansker eller som sjøl har det, barn som misbrukes, barn som opplever vold og uro, barn som lider åndelig og/eller materiell nød, barn som mister livsgnist og -håp i sitt eget hjem, på institusjon eller på asylmottak.

Det er denne gruppen av barn som aller mest trenger et godt, nytt år!

Vi har mange slike barn friskt i minne. Den saken som kanskje har gjort sterkest inntrykk på oss alle i dette årtusen, handler om en gutt som ikke ble sett før det var for sent. Historien om Christoffer Gjerstad Kihle rystet hele Norge. Han døde åtte år gammel i februar 2005 fordi stefaren mishandlet ham på det groveste. Lagmannsretten dømte stefaren til åtte års fengsel.

Christoffers død ble dessverre symbolet på hva som skjer når et system svikter. Fellesskapets system. Det vi har skapt for å trygge tilværelsen for de som trenger beskyttelse, men som ikke besto prøven da en liten og fortvilet stemme ikke nådde fram.

Christoffer sa på sin forsiktige måte til sine omgivelser som var bekymret for merker og endringer i humør. «Dette tenker jeg du skjønner». Men de skjønte det ikke helt og fullt. Og jeg vil ikke anklage dem: For hva vet vi om hva som skjer bak lukkede dører? Og kan vi virkelig tro at voksne mennesker kan behandle barn på en slik måte?

Dessverre har vi måtte akseptere at det er slik. Det finnes voksne mennesker som ikke tar vare på barna sine. Det finnes voksne mennesker som utøver psykisk eller fysisk vold mot sine barn, eller som misbruker de. Og som er beskyttet at husets fire vegger og vår godtroenhet: Voksne mennesker gjør ikke slikt mot sine barn, gjør de vel?

Christoffers død får kun en mening dersom det kan redde en rekke andre barn fra uakseptabel fornedrelse og helseskade. Men det kreves voksen-MOT. MOT til å si fra, MOT til å reagere, MOT til å ta ubehaget ved å varsle om sin bekymring.

Som far, onkel og bestefar blir hjertet for de minste bare større med årene. Som skoleleder på en skole med over 260 barn ser jeg mine egne barns, nevøers, niesers og barnebarns levende og glade øyne hver eneste arbeidsdag. Disse barna blir automatisk også «mine» barn.

Men jeg opplever min egen sterke fortvilelse når jeg også ser noen øyne som ikke stråler glede, men oppgitthet eller sorg. Noen ganger kan vi gjøre noe med det fordi årsaken ligger i skolemiljøet. Men dessverre ligger årsaken ofte utenfor skolen – en skole hvor de opplever en tryggere hverdag enn den de finner hjemme.

Min skole har dyktige ansatte som ser tegn på trivsel – og mistrivsel. De sier fra. Det er tungt å måtte ta kontakt med barnevern, politi eller andre instanser – men det er nødvendig. Vi har ingen flere Christoffer å ofre fordi vi ikke ser det vi burde se – og mangler MOT til å handle slik vi vet vi bør handle.

FNs barnekonvensjon ble vedtatt i 1989. UNICEF er gitt ansvaret for at denne skal bli retningsgivende i alle medlemsland og at den enkelte nasjonalsstat skal sikre barns rettigheter . I konvensjonens pkt 3 heter det:

3. Alt myndigheter og organisasjoner gjør som angår barn, skal ta hensyn til barnas beste. Staten skal sørge for at tilbud for barn følger regler som er bestemt.

Smak på ordene «barnas beste». Er det ikke vakkert? Det beste for barna, selvsagt! Men hva betyr dette i praksis? Det er selvsagt helt naturlig for en rektor å handle til barnets beste. Som rektor vil du gi barna den samme trygghet som du gir dine egne barn. Du vil ikke plassere de i et miljø hvor mobbing er vanlig eller hvor bygget er helseskadelig.

Når fremmede spør hva slags jobb jeg har svarer jeg kjapt:

– Entreprenør!

– Og i hvilken bransje, er som regel oppfølgingspørsmålet. Da svarer jeg som sant er: I den viktigste bransjen for menneskeheten. Og må selvsagt utdype det: Jeg bygger Fremtiden!

Jeg er stolt av den formuleringen. Ikke bare fordi jeg har funnet på det sjøl, men fordi jeg mener den i et nøtteskall forteller om hvor viktig skolegang og utdanning er. Vi som har arbeid i skoleverket er priviligerte. Hver dag får vi hjelpe et menneske til å mestre livet. Jo bedre jobb vi gjør, jo mere mestrer disse «små voksne».

Stortinget har pålagt oss å gi barna grunnleggende ferdigheter: De skal kunne regne, lese, utrykke seg skriftlig og muntlig og ha digitale ferdigheter. Dette sammen med å oppnå høyest mulig grad av nesten 250 kompetansemål i alle fag skal skolen gi de en kunnskapsbase for å ta videre utdanning og sikre seg en jobb de kan leve av (og for?).

Og opp i alt dette skal disse uskyldig små mennesker på tur fra barndom til voksen også lære seg å mestre deltakelse i et sosialt fellesskap. Det er dette som blir grunnlaget for deres fremtid som voksne samfunnsdeltakere. Det er dette som er Fremtiden i Norge , bygget møysommelig opp av  titusener av stolte og kompetente (men noe underbetalte) ansatte i skoleverket!

Som rektor ønsker jeg å bidra så sterkt og kompromissløst jeg kan for at barnekonvensjonen kan oppfylles. Jeg kan gjøre mitt for at skolen skal være en trygg og posistiv arena for barna i deres viktigste år i livet.

En rektor jobber etter det mandatet Stortinget har gitt  og innenfor de rammer de lokale skoleierne setter. Blir mandatet utydelig eller rammene for rigide vil jeg si fra. Det vil være særlig inspirerende å gjøre det i 2014 – i samme året som Norge skal markere 200-årsjubileet for  vår egen grunnlov som ga landet vårt sjølstendighet og enkeltmennesket en grunnleggende menneskerettighet som ytringsfriheten. Ytringsfriheten gjelder selvsagt også for ansatte i offentlig sektor 🙂

17.mai i år blir derfor den viktigste markeringen for den viktigste gruppen av nordmenn: De uten stemmerett nå – men som utgjør fremtiden i morgen. 17.mai kalles gjerne barnas (nasjonal)dag og barnetogene symboliserer nasjonens fremtid.

I 2014 håper jeg at Norge tar ALLE barn på alvor og sørger for at det blir enklere å bygge Fremtiden for oss «fremtidsentreprenører». Viktigst blir likevel å «se» de barna som kan få en bedre hverdag og et mer meningsfylt liv – og gjøre det som er nødvendig. Med en gang. Det trenger de, det fortjener de -og det har de krav på!

Jeg ønsker alle dere som blir med på den store dugnaden for barnas rettigheter et velfortjent godt nytt år !