Slik kan lærerstreiken avsluttes raskt – og med kun vinnere!


«Situasjonen virker helt fastlåst». Dette er det gjengse inntrykk blant både partene og politiske kommentatorer pr 25.september 2022.

«Politikere bør ikke blande seg inn i konflikten» blir det også sagt – som en advarsel om å ta parti for enten KS eller lærerorganisasjonene.

Jeg er uenig. Fordi vi snakker om to prinsipielt ulike tariffoppgjør.

I privat sektor må lønnsforhandlingene være en sak kun mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er de som sammen skaper merverdiene, og må uten partipolitisk innblanding fritt forhandle lønn og andre ordninger.

Fotoillustrasjon: KS

«Offentlig sektor skiller seg ut»

Lønnsoppgjør i offentlig sektor (her kommunesektoren) vil derimot være politiske. Det handler om at politisk valgt arbeidsgiver skal prioritere noen ansattegrupper foran andre når lønnspotten(rammen) skal fordeles.

Det gjøres for å slik sikre at gode offentlige tjenester kommer flere innbyggerne til gode.

I kommune-Norge utgjør de lovpålagte oppgaver innen helse- og pleiesektoren og opplæringssektoren ca. 2 av 3 kroner av totalbudsjettet, og der rundt 90 % er knyttet til lønnskostnader.

Det er hovedstyret i KS (Kommunenes Sentralforbund) som prioriterer. Av hovedstyrets 15 medlemmer er 14 valgt av partiene som er representert i kommunestyrer/fylkesting.

Hovedstyret i KS. Gunn Marit Helgesen (foran i midten) overtok klubba da den
valgte lederen Gram ble statsråd i regjeringen Støre. Foto: KS

Tar vi utgangspunkt i valgresultatene fra lokalvalgene i 2015 og 2019 har AP, SP og SV hatt flertall.
Det er fordi velgerne har stemt slik i åpne og lovlige valg. Derfor har dette vært de mest vanlige samarbeidskonstellasjoner i kommunestyrer og fylkesting de siste åtte åra.

«Hvem bestemmer i KS?»

Hovedstyrets prioriteringer er derfor basert på disse partienes råd fra sine egne lokalpolitikere. Og i prinsippet må både hovedstyrets leder, nestleder og de øvrige medlemmer kollektivt stille seg bak flertallets vedtak enten de er enig eller ikke.

Hovedstyret har prioritert ansatte i helse-, pleie- og omsorgssektoren av to meget gode grunner: Fram mot 2035 kan vi mangle rundt 40 000 ansatte FØR evt. flukt fra sektoren pga tidspress og dårlig lønn. Og det gjelder å tilby gode betingelser for de etterhvert flere som må dekke opp for manglende personell.

Mange lokalpolitikere ba også om at lærerne måtte prioriteres nå. Lærerne har hatt en betydelig svakere lønnsutvikling, noe også KS har erkjent.

Denne kurven viser utviklingen siden 2004. Nederste linje viser utviklingen for lærergruppene, den øverste viser øvrige ansatte i kommunene (unntatt ledere). Forskjellen er kommet opp i 14, 3 % pr 2020. Etter oppgjørene de to siste åra er forskjellen økt ytterligere med 0,7 % iflg tallene fra TBU (Teknisk Beregningsutvalg).

15 % lavere lønnsutvikling enn snittet for de øvrige ansatte må kompenseres ved de kommende lønnsoppgjør, og man må starte allerede fra 2023 siden det ikke er mer å gå på med den fordelte potten i år.



«Hvem handler på vegne av KS

KS sin administrasjon må gjennomføre det deres politikere i kommune-Norge har vedtatt når de møter fagforeningene til årets tariffoppgjør.

Stortinget som lovgiver forventer også at tjenestene skal utføres med god kvalitet slik at innbyggerne er fornøyde. Staten stiller derfor krav om formell kompetanse for de største og tyngste tjenestene offentlig sektor skal levere.

Formell kompetanse betyr også en høyere lønnskostnad.

«Hva virker inn på lønnsfastsettelsen ?»

Den formelle kompetansen får konsekvenser for lønnsdannelse i offentlig sektor. En lektor med 6 års utdannelse lønnes derfor høyere enn en lærer eller sykepleier med 3 år. Logisk nok fordi den med 6 år har økt kompetanse som arbeidsgiver (= innbyggere) har nytte av.

Et annet moment teller også: En ansatt med tre års utdannelse oppnår tre år med pensjonsgivende inntekt før den med 6 år er klar for sin første lønnsutbetaling. Tre års tapt inntekt blir slik kompensert over tid gjennom ulik årslønn, basert på 8 ulike lønnsstiger i KS-området som reflekterer utdanningslengde/kompetanse og ansiennitet.

Hvordan potten skal fordeles på detaljnivå for de enkelte grupper tilligger kun partene, ikke politikere å bli enige om.  Blir de ikke enige, er streik et lovlig virkemiddel. Og streik rammer alltid tredjemann.

«En lovlig streik»?

«Lærerstreiken» er derfor en lovlig streik. Den kan kun avsluttes ved at partene blir enige sammen, i frivillig lønnsnemnd eller at regjeringen vedtar tvungen lønnsnemnd.

Det siste skjer dersom en fortsettelse av streiken medfører «fare for liv, helse eller sikkerhet eller truer helt vitale samfunnsinteresser».

Både norsk lovverk og internasjonale konvensjoner setter begrensninger på bruk av tvungen lønnsnemnd for å ikke svekke streikeretten.

Det er derfor tvilsomt om hensynet til at barn taper opplæring over en viss periode kan regnes som grunn for tvungen lønnsnemnd. Spesielt når den tapte opplæringa kan tas igjen gjennom utvidet opplæring senere.

«Fare for liv og helse»


Derimot kan elevens psykiske helse være en grunn – i den grad det kan sannsynliggjøres at kun tilstedeværelse på skolen kan sikre helsa. Barn og unge er også under et stadig sterkere press fra både sosiale medier og ulike voksende kjøps- og kjønnsideologier, noe som i første rekke er et ansvar for hjemmet.

Hvis de i tillegg havner i et sosialt utenforskap ved å ikke få tilgang til skolen, kan dette tolkes til å være «fare for liv og helse». Den psykiske velvære øker ved at barn og unge opplever sosial tilhørighet og støtte, deltakelse, samhold, muligheten til å utvikle seg og opplever trygge rammer ved at hverdagen blir mer forutsigbar.

Kommuner kan både søke om dispensasjon fra streiken og de kan organisere tilbud i skoletiden for disse elevene. Derfor blir det problematisk for regjeringen å begrunne en tvungen lønnsnemnd nå.

Får ikke elevene denne tryggheten, blir det uansett feil å peke på enkelte ansattegrupper i skolen.

Det er skoleeier (valgte politikere) som har ansvaret for dette. Klarer de ikke ansvaret, må regjeringen hjelpe til.

«Hvem taper og vinner på en tvungen lønnsnemnd?»

Det er regjeringen som kan foreslå tvungen lønnsnemnd, og et flertall i Stortinget vedtar i så tilfelle det som en egen lov for den særskilte streiken.

En regjering utgått av Ap vil i det lengste unngå tvungen lønnsnemnd. Opposisjonen på Stortinget vil nok ikke mislike om regjeringen må ty til lønnsnemnd. De er opptatt av det en til hver tid sittende opposisjon ser seg tjent med; å svekke sittende regjering. En tvungen lønnsnemnd er derfor noe enhver regjering ønsker å unngå. Derfor var statsråd Brennas kommentar etter møtet med partene fredag 23.9 som forventet. Hun sa at det er partene som eier løsningen. Og så føyde hun til en viktig setning jeg kommer tilbake til.

Lærerorganisasjonene ønsker heller ingen tvungen lønnsnemnd. Dersom rikslønnsnemndas kjennelse fastsetter virkningen fra kjennelsesdato, kommer de dårligere ut enn tilbudet fra arbeidsgiver og taper lønnsveksten for 5-6 måneder.

1.mai ville de fått som startdato for ny lønn i likhet med de 37 øvrige forhandlingsorganisasjoner om de hadde akseptert tilbudet. En dato som f.eks 1.11 sammen med hovedtilbudet de allerede er misfornøyd med, vil gjøre lærerne til de store taperne i denne konflikten.

Slik ser lønnstabellene ut som alle organisasjoner har godtatt med unntak av de tre lærerorganisasjonene:



KS har lite å tape på en tvungen lønnsnemnd. Bortsett fra det lille prestisjetapet det vil være for forhandlerne å ikke komme i mål for alle ansattegrupper, har de spart sine oppdragsgivere – kommuner og fylkeskommuner – for betydelige midler. De har unngått å bli med på en i praksis utvidelse av potten – og dermed unngått økte kostnader.

Elever rammet av streiken vil vinne ved at de kan fortsette på skolen, få tilbake en mer forutsigbar hverdag og bli bedre forberedt på sitt voksen- og yrkesliv.

Utover dette har kommuner berørt av streiken spart betydelige lønnsmidler siden det er lærerorganisasjonene som sjøl må punge ut for lønna til de streikende.

«Ja, det finnes en mulig løsning som kan avslutte lærerstreiken i løpet av kort tid!»


En slik løsning er nå rykket nærmere og gjort mulig takket være kunnskapsminister Brennas noe skjulte invitasjon da hun sa bl.a. følgende etter møtet med partene fredag 23.09:

«Det ansvaret (for elevene) skal vi ta i FELLESSKAP (..).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene (..).

«Det ansvaret (for elevene) skal VI ta i FELLESSKAP(…).I det videre må vi jobbe godt SAMMEN.
Det er et ansvar som påhviler partene(…).ALLE sammen må bidra. Partene må bli enige seg i
mellom…»

«ALLE sammen må bidra.«!

Yes!!, tenkte jeg og fikk et deja vú tilbake til 2001 da jeg hørte Brenna. 

Den gang pågikk forhandlingene mellom staten og lærerorganisasjonene. Også på den tiden var det over 20 000 lærere som hadde sluttet i skolen over tid for å gå over i andre stillinger. Staten var ingen mild og imøtekommende arbeidsgiver. Det husker vi som medlem av Norsk Lærerlag. Det var konflikter og dårlige oppgjør med mye frustrasjon.

Skolene risikerte fra 2001 å måtte gi opplæringstilbud utført av enda flere folk uten lærerutdanning. Hvordan dekke dette med kvalifiserte lærere?

«Trond Giskes evne til å finne løsninger»

Trond Giske som statsråd var løsningsorientert. Gjennom samtaler med Helga Hjetland, lederen i den største lærerorganisasjonen Norsk Lærerlag (som var inne i sitt siste år før de sammen med Lærerforbundet ble til Utdanningsforbundet fra -02), skisserte han et dristig forslag:

Lærerne kunne få 2 lønnstrinn ekstra utover det foreliggende tilbudet – mot at de underviste 1 time ekstra.

Det siste var selvsagt provoserende for flere lærergrupper som hadde opplevd staten som vanskelig lønnsmotpart i tidligere år.

Rett før Stoltenberg I gikk av etter valget 2001, klarte Giske å få på plass en slik avtale med lærerorganisasjonene.

Resultat: Lærernes lønn over 2 år økte med ca. kr 50 000! Det utgjør kr 78 000 i 2022-verdi)!



Etterpå har ingen lønnsoppgjør vært i nærheten.

Tvertimot har noen lærergrupper tapt 50 000 i dårligere lønnsutvikling etter den tid sammenlignet med andre ansattegrupper med samme studielengde og lønnsveksten i kommunesektoren.

«Hva betyr det å tape 50 000 kr hvert år?»

Hvis noen lurer på hvorfor lærerne er frustrerte, kan kanskje dette eksempelet belyse de økonomiske konsekvenser:

Kvinnelig lærer, 52 har over tid tapt den fordelen hun hadde ved ansettelsen. Hun ligger nå 50 000 kroner svakere an på årslønna enn om hun hadde fulgt utviklinga til såvel de med samme utdanningslengde som de med høyest lønnsvekst.

Fram til hun fyller 62 år, har hun fått utbetalt totalt 500 000 kroner mindre enn hva hun burde hatt, og hennes pensjonsgrunnlag er tilsvarende redusert.


Rettferdig?

Det er slike lærere som burde vært motivert for å stå i klasserommet til de gikk av som pensjonist – med høyere pensjon.

I tillegg burde de beholdt årslønna og fått en reduksjon i undervisningstid.

«Hva når Brenna følger opp sin verbale invitasjon til løsning?»

Det betinger at det politiske hovedstyret i KS må være enig om å utvide fullmakten som KS-direktør Gangsø har fått. Og det bør skje i løpet av kort tid.

Selv om styreleder Gunn Marit Helgesen ikke tilhører det partipolitiske flertallet i KS, kan hun ta initiativ til et hovedstyremøte for å gi forhandlingslederen en videre fullmakt. Målet må være å finne en enighet med læreroganisasjonene som kan presenteres kunnskapsministeren.

Med tanke på at det er nytt lokalvalg til neste høst, tviler jeg på at KS ønsker å fremstå som initiativløse og handlingslammet i denne alvorlige situasjonen som rammer våre barn og unge så hardt.

Deretter kan KS og lærerorganisasjonene samle seg om følgende:

«Vi innser at streiken er svært uheldig for barn og unge som har krav på forsvarlig opplæring. Derfor ber vi om at Staten går inn og finansierer det som gjenstår nå for å få en tariffavtale på plass. Dette er penger som må legges inn i statens Inntektssystem for kommunesektoren.»

KS og lærerorganisasjonene kan konkretisere dette til å gjelde f.eks

a) økonomi ved at alle lærere får et ekstra generelt lønnstillegg fra 1.mai -23 som skal dekke opp en del av den tapte lønnsutviklinga
b) at lønnsstiger justeres for å fange opp ansatte uten godkjent lærerutdanning som stimuleres til å ta slik utdanning, og andre med annen type relevant utdanning som kan brukes i skolen
c) at alle lærere i full stilling forplikter seg til å undervise f.eks 10 timer ekstra dette skoleåret for å dekke opp for elever som har tapt opplæring siden mars 2020
d) at staten  intensiverer tilbudet om videreutdanning for dagens lærere.

Dermed får kommunene full kompensasjon for sine lønnsutgifter, lærerne får en ytterligere økning på rundt 10 000 kroner fra 1.mai 2023 og regjeringen slipper å ta belastningen ved en unødvendig tvungen lønnsnemnd.



Og viktigst: Nærmere 100 000 elever får igjen en normal hverdag.

En åpenbar VINN-VINN-løsning.

Ved statlig finansiering vil ikke potten for 2023 i kommuneoppgjøret berøres. Likevel kan LO-forbund og andre som er opptatt av reforhandlingsklausul kunne kreve nye forhandlinger.  Om de ikke når fram i slike forhandlinger, vil de neppe ta belastningen ved en streik.

LO vil neppe risikere at deres egen organisasjon for lærere – SL – smuldrer opp når godt utdannete medlemmer finner seg bedre alternativ.

Staten kan begrunne sitt bidrag til potten med at elevene i snart 2,5 år har tapt mye, også fordi staten vedtok forordninger hvor elevene ikke fikk ordinær opplæring. COVID-tiltakene ble uforholdsmessig strenge, aller mest for barn og unge.

Vinteren 2021 var det en dramatisk økning på 47 % i aldergruppen 12 – 15 år som søkte lege på grunn av deres mentale helse. Det forteller i all tydelighet hvorfor regjeringen nå på trygt grunnlag kan bidra på en uvanlig måte i denne konflikten. Det haster rett og slett å få reparert «senskadene» av pandemien!

Alle slike forhandlinger handler om å gi og ta. Kloke avtaleparter gleder seg over at ingen taper ansikt, men tvertimot vinner langt mer enn de hver ellers ville tapt.

Tvungen lønnsnemnd vil opplagt bli et tapsprosjekt for både lærerne og regjeringen.

I dagene framover vil se om de politiske partier og deres lokale og nasjonale folkevalgte tar det ansvaret alle forventer, og slik gir regjeringen ryggdekning for deres bidrag.

I så fall vil det medføre en boost av ny motivasjon og ny glede i norske klasserom.

Det fortjener både elever, foreldre, lærere og skoleeiere.

Jeg avslutter med dette bildet hentet fra Holte skoles hjemmeside. Den viser den energien som stråler mot heldige elever på ungdomstrinnet.
Avsluttes lærerstreiken med en løsning som lærere opplever som en verdsettelse av deres arbeid, spår jeg at norsk skole vil få en merkbar opptur de kommende år.

Og viktigst: Det vil bygge opp små mennesker i dag til store og ressurssterke mennesker i morgen.

Innspill til Stortinget i håp om at de foretar en forsvarlig saksbehandling


I disse dager behandler Stortinget hva de skal prioritere Statens ressurser på de kommende år.
Mange ville tro at gode offentlig helsetilbud og god offentlig pleie- og omsorgstilbud vil være noe av det viktigste med den kunnskap vi har om den kraftige økningen av antallet eldre i Norge fram mot 2050.

Men det viser seg ikke å stemme.
Regjeringen mener det er langt viktigere å øke antall fylkeskommuner. Det betyr at framfor å satse stort på flere kvalifiserte fagfolk på de områder det er størst behov, velger Ap og Sp å heller prioritere flere fylkespolitikere og fylkesbyråkrater !

Jeg har derfor sendt følgende innspill til medlemmene i Stortingets kommunal- og forvaltningskomite i håp om at det kan opplyse de om hva Norge står over av utfordringer. Reverseringer er det Norge minst av alt trenger nå.
_______________________________________________________________
Til Stortinget                                                                               
Kommunal- og forvaltningskomiteen
kommunal-forvaltning@stortinget.no

Innspill til Prop. LS 113 (2021-2022)

Jeg har lest regjeringens proposisjon og søknadene fra hhv Troms og Finnmark fylkeskommune og Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Min interesse for saken har sin bakgrunn i 16 år som fylkespolitiker i Finnmark fra 1983 – 1999, og kommunepolitiker i 7 perioder fra 1979 – d.d.

I tiden som fylkespolitiker var frustrasjonen stor i det politiske miljø over hvor lite makt fylkestinget hadde, og om dette var den riktige måten å bruke samfunnets ressurser på for å utvikle sterke regioner og skape gode tjenester nær innbyggerne

I år er det 61 år siden daværende Gerhardsen-regjering satte ned Gabrielsen-utvalget for å gjøre fylkeskommunen til en reell politisk aktør. Det skulle 55 år før Stortinget omsider vedtok en regionreform som selvsagt ikke var 100 % perfekt i struktur og innhold, men som fra 2020 såvidt har fått begynne å virke for å bli bedre.

Da er det oppsiktsvekkende at uten evaluering skal deler av reformen vedtas reversert etter 2,5 år (!).

Christiansen-utvalget som leverte sin innstilling i 1991 anslo at sterkere fylkeskommuner/regioner burde ha et minimumsantall på 200 000 innbyggere. Regjeringen Solberg la i 2017 til grunn at den burde ha minimum 220 000 innbyggere for å ha økonomiske muskler og utvikle sterke fagmiljø.
I dag har de to minste fylkeskommunene knappe 240 000.

 Dersom Stortinget vedtar denne prop’en, får vi hele 3 fylkeskommuner med færre enn 170 000 innbyggere, hvorav den minste – Finnmark – har knappe 74 000.

Jeg vet ikke om Stortinget forventer at regjeringen skal følge utredningsinstruksen.

Formålet med instruksen er iflg. regjeringens nettsted dette;
«Formålet med utredningsinstruksen er å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak, som for eksempel reformer, regelendringer og investeringer.
Det er viktig at statlige beslutninger er velbegrunnede og gjennomtenkte.
Ufullstendig eller manglende utredning øker risikoen for at det fattes beslutninger som ikke kan gjennomføres, som gir uønskede virkninger eller som innebærer sløsing med samfunnets ressurser

Jeg vil hevde at proposisjonen ikke oppfyller instruksen. Den besvarer ikke instruksens 6 grunnleggende spørsmål. I beste fall er den utydelig på de negative konsekvenser. Noen konsekvenser er ikke vurdert. Prop’en bygger kun på saksutredninger støttet av ulike flertall i 3 fylkeskommuner. Departementet har ikke vurdert de ulike beregninger som er gjort for å underbygge de påståtte demokratiske og økonomiske gevinster av de foreslåtte delinger.

I det følgende vil jeg utdype disse mangler i utredningen:

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

8) Statsforvalterens skjebne

Alle referanser bygger på innholdet i proposisjonen, fylkeskommunenes utredninger og Økonomiplan 2022-2025 for Troms og Finnmark fylkeskommune.

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

Til grunn for behandlinga av en søknad ligger en «utredning» fra fylkesrådet som er et rent politisk begrunnet partsinnlegg. Det skapes inntrykk av at en deling vil gi en netto innsparing av 5-10 mill kr.!!

Går man nøyere etter i utredninga og summerer det administrasjonen «glemte», ser man at nettokostnadene ved en deling blir på minst 46 mill kr. (Altså kun 20 % av kostnadene ved å dele Haram/Ålesund kommune!!

I tillegg må det iflg. Økonomiplanen kuttes for ytterligere 70 millioner i Finnmark kommende år for å være tilpasset økonomien ved sammenslåingen. (Finnmark fylkeskommune hadde et negativt driftsresultat på nesten 3 % i 2019 og ingen midler på fond).

Og ennå er det ikke funnet inndekning for de manglende inntekter pga bruken av et usannsynlig høyt folketall (se pkt 2 under).
Proposisjonen har ikke kvalitetssikret dette, og kan følgelig heller ikke opplyse Stortinget om de negative økonomiske konsekvenser av en deling.

Vestfold og Telemark fylkesting vedtok flg. 15.februar 2022 som forutsetning  for å søke om deling:
«2 a. At alle kostnader ved en oppsplitting av Vestfold og Telemark fylkeskommune og etablering av to nye fylkeskommuner finansieres i sin helhet av staten som lovet. Staten må opprette overgangsordninger og kompensasjoner for å sikre økonomiske rammer som bidrar til å opprettholde et godt tjenestetilbud og skaper nødvendig trygghet for fylkeskommunenes ansatte. I dette inngår det at i delingsforskriften bestemmes at reglene for virksomhetsoverdragelse skal følges, og at utgiftene for dette kompenseres».

Proposisjonen utreder ikke de totale økonomiske konsekvensene av dette, men sier at full kompensasjon ikke vil bli gitt. Hvor mye blir dekket, og hvor mye må de nye fylkeskommunene dekke sjøl av delingskostnader, og av mindreinntekter/merutgifter som løper ved å være små er ikke utredet.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.
 
2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark.

Fylkesrådets utredning legger til grunn at folketallet i Finnmark brått skal stige med 2,5 % pr. 1.1.2025 etter å ha falt med til sammen 2,7 % de siste 4 åra!  Siden folketallet er avgjørende for beregning av frie inntekter, utgjør disse befolkningsestimat en forskjell på nesten 40 mill. kr. alene.

Elevtallet for den videregående skolen som utgjør 40 % av grunnlaget for frie inntekter gjennom statens inntektsystem, er også skrudd opp urealistisk langt over hva de faktiske innbyggertall og prognoser viser. Proposisjonen har ikke kommentert eller kvalitetssikret dette.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

Høringsinstituttet er utviklet over tid for å ivareta innbyggerne innsyn i og rett til å mene noe om tiltak som foreslås av offentlige myndigheter.

Finnmark fylkesting avgjorde at forslaget om en regionreform ikke ble sendt ut på høring i Finnmark før Stortinget skulle fatte vedtak i 2017. Heller ikke denne utredningen er sendt ut på høring i Troms og Finnmark. Også dette er bestemt av et flertall, denne gang i  Troms og Finnmark fylkesting.

Kommuner og organisasjoner er dermed ikke gitt anledning til å uttale seg om utredningen og forslaget til deling.

Heller ikke Stortinget har gitt noen anledning til å bli hørt om denne proposisjonen. Dette i motsetning til våren 2017.  Da ble regjeringens forslag til regionreform tema for høringer i Stortinget. Det samme skjedde senere da det kom opp forslag om å endre stortingsvedtaket fra 8.juni 2017.

I en slik viktig sak som å reversere statlig vedtatte reformer gjennom å endre Inndelingsloven, burde Stortinget avholdt høringer. Åpenhet og demokrati hører sammen.
I dette tilfellet har det vært en konsekvent lukking av en politisk prosess fra fylkeskommune til Storting.

Viktig demokratiprinsipp om høring er satt til side.

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

Regjeringen erkjenner at flere fylkeskommuner, hvorav 3 nye som må regnes som små, ikke har økonomisk ryggrad til å bære kostnadene. Regjeringa har derfor nedsatt et utvalg som innenfor en provenynøytral ramme skal foreslå endringer innen 1.12.22.

Dette betyr i klartekst at for å kunne dekke det økte behovet i de 7 «nye» fylkeskommuner fra 1.1.2024, er det de øvrige fylkeskommuner som må avgi penger. Gitt at det blir behov for en milliard kroner for å holde de minste fylkeskommunene økonomisk flytende, er det i hovedsak Trøndelag, Vestland, Agder og Innlandet som får de største reduserte inntekter. Dette er altså de fylkeskommunene som har satset stort for å utvikle sine regioner, og nå ikke lenger har de rammebetingelser som de har planlagt for.

Dette vil også måtte innebære at nye oppgaver fra staten til fylkeskommunene ikke lenger er aktuelt siden staten ikke vil bidra økonomisk.

Heller ikke dette er forsvarlig utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

Tidligere utredninger har pekt på at en fylkeskommune må ha større økonomiske muskler og sterkere fagmiljø for å fungere. Derfor er det blitt antydet et minstefolketall på + 200 000.

Om Stortinget følger forslaget om å dele tre fylkeskommuner inn i 7 nye, får vi tre nye fylkeskommuner med under 170 000 innbyggere, den minste med 74 000 innbyggere.

Dersom det er et poeng at også de nye fylkeskommunene skal være en politisk aktør som har rammer for å utvikle regionen og gi faglig gode tjenester til innbyggerne, burde dette vært utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

I proposisjonen vises det til utredninga fra Troms og Finnmark om geografiske avstander. Avstanden mellom Harstad i Sør-Troms og Vadsø i Øst-Finnmark brukes som argument for deling av dagens fylkeskommune.

Tidligere er det samme argumentet brukt som eksempel på hvorfor Viken ikke er mulig som en fylkeskommune: «Hvordan skal folk i Halden og Hallingdal takle den lange geografiske avstanden?»

Dette er med respekt å melde irrelevant. Hvem i Halden eller Hallingdal (eller Vadsø og Harstad) er blitt nødt til å pendle til motsatt ende av regionen etter 1.1.2020? Og hvilke innbyggere har behov for å møte opp på fylkeskommunens administrasjonsbygg?

Vi lever i den digitale tiden hvor det meste kan betjenes/gjennomføres digitalt. Politiske møter fortjener likevel å opptre i åpne og fysiske rom der de i to år har vært gjemt bak skjermer.

Argumentet om klimaeffekt er søkt. Ved to fylkeskommuner vil det bli dobbelt så mange reiser for politikerne som i dag. I tillegg vil antallet fylkespolitikere og administrativt ansatte i dagens tre fylkeskommuner øke betydelig ved de foreslåtte delinger. Og hver eneste nye innebærer en negativ klimaeffekt all den stund de må foreta reiser til jobb eller i tjeneste.

Heller ikke dette er utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

Det vises i proposisjonen til Troms og Finnmark sitt hovedpoeng for å søke om deling:
«I fylkestingets vedtak 25. februar 2022 vises det blant annet til at det over tid har vært betydelig motstand mot sammenslåingen blant innbyggerne, særlig i tidligere Finnmark, slik dette kom til uttrykk i folkeavstemningen i 2018.»

Folkeavstemninga i Finnmark fulgte ikke Europarådets retningslinjer for hvordan slike referendum skal gjennomføres. Bl.a. ble innbyggerne ble feilaktig informert om konsekvensen av å delta. I informasjonsmateriellet stor det som overskrift og blikkfang:
«Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»



Stortinget hadde allerede bestemt dette i vedtaket av 8.juni 2017. Nå ble velgerne i Finnmark lurt til å tro at de sto over Stortinget, og kunne annullere stortingets lovlig fattede vedtak. 30 330 velgere av totalt 59 625 (50,8 %) «annullerte» slik Stortingets vedtak i samsvar med invitasjonen fra Finnmark fylkeskommune. Først etterpå ble de fleste velgerne klar over at Grunnloven forutsetter at det er Stortinget som er øverste lovgivende myndighet.

I tillegg deltok ansatte i fylkeskommunen i debatten ved bruk av skremselsargumenter som viste seg å være grunnløse. I dag er det ingen seriøse politikere som fortsatt står ved skremselspåstandene, og ingen har hittil stått fram med eksempler på at det er blitt verre etter sammenslåingen. De siste meningsmålinger reflekterer dette.

Denne «folkeavstemninga» burde vært særskilt vurdert i proposisjonen siden den er gitt avgjørende vekt som premiss for reversering.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

8) Statsforvalterens skjebne

I proposisjonen fremgår ingen samlet utredning. Her heter det:
«Regjeringen har gitt Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i oppdrag å evaluere dagens statsforvalterstruktur innen 1. oktober 2022.»

Det positive er at regjeringen faktisk velger å evaluere reformen for statsforvaltningen etter 3,5 operative år. Derfor er det merkelig at de ikke gjør det for fylkeskommunen etter 2,5 år.

Det opplagt naturlige ville vært å utredet begge deler samtidig i denne proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

Avsluttende merknader:

Proposisjonen bygger på følgende fra Hurdalsplattformen  av 15.10.21:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges,»

Heller ikke denne gang var en påstand fra fylkespolitikere i Troms og Finnmark etterrettelig.

Fylkestinget i Troms og Finnmark hadde ikke behandlet noen søknad om oppløsning. Først etterpå ble både Storting og regjering – og fylkeskommunen klar over dette.
Fadesen blir reparert 4 måneder senere ved at fylkestinget måtte avholde ekstraordinært fylkesting 25.februar i år for å levere en søknad i samsvar med Inndelingsloven.

Stortingets prioriteringer av ressurser

Stortinget har et overordnet ansvar for å følge opp de perspektivmeldinger regjeringen legger fram.
Stortinget må derfor være smertelig klar over at det vil mangle rundt 40 000 fagfolk i helse- og pleieomsorg fra 2035. I tillegg mangler det minst 10 000 fagfolk inne skole og barnehage.

Situasjonen er svært alvorlig allerede i dag hvor kommuner ikke får ansatt kvalifiserte fagfolk pga mangel på disse.

Det finnes i dag ingen forpliktende vedtak som sørger for å utdanne tilstrekkelig mange, evt importere nok arbeidskraft som gjennom forsvarlig norskopplæring kvalifiseres for ansettelse.

Med tanke på den sterke økningen av eldre i samfunnet som også inkluderer økning av de som har pleie- og omsorgsbehov, er det oppsiktsvekkende at regjering og storting vil bruke ca. 1 milliard kroner på en opplagt unødvendig økning av antallet fylkeskommuner, fylkespolitikere og fylkesbyråkrater.

Er det virkelig Stortingets mening at økning  av antall fylkeskommuner har høyere prioritet enn hensynet til innbyggernes økte pleie- og omsorgsbehov de kommende år?

I så fall bør Stortinget reflektere over om hvorfor de sliter med svekket tillit.

Min oppfordring er å sende saken tilbake for en forsvarlig utredning, ta en time-out og komme tilbake med en evaluering når det vil være mer naturlig.


Vedlegg: Kronologisk oversikt over fylkeskommunens historie i kortform

Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt


Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.