Stikkordarkiv: Kristian Johnsen

Hvorfor er noen redd for fakta, folkeopplysning og frie ytringer?

Publisert av
Svar


Vi lever i en tid hvor usikkerhet og utrygghet preger verden, land og regioner.

I det som nå er blitt den totalitære staten Russland, har despoten Putin overført alle fullmakter til seg sjøl. Han forbyr uavhengige medier. De sprer folkeopplysning som gjør borgerne opplyste og kritiske. Det er en trussel mot enhver politisk leder som tviholder på makt og privilegier.

Vi ser spor av dette også i vårt eget land, og hvor mange av oss forsøker å forsvare det liberale demokrati. Det bygger på at innbyggerne kan ta velinformerte og opplyste frie valg, og at vi har en uavhengig presse som kan gi oss den informasjonen vi trenger.

Dessverre kan den “frie pressen” bli en del av det politiske systemet. Da kommer ikke de nødvendige kritiske spørsmål, og da avdekkes heller ikke verken feilinformasjon eller fake-news.

I Norge har det de siste 30 foregått et arbeid for å flytte statlig makt nærmere innbyggerne. Det skremmer selvsagt de i staten som ser sin makt ble redusert, men det skremmer også de som er livredd for å måtte ansvar.

Overraskende nok er det en rekke fylkespolitikere som ikke ønsker å dele makt med andre i samme region, og som heller velger å ikke ha noe makt, kun solide utbetalinger for å tilhøre politiske organ uten stor innflytelse.

I Altaposten 27.februar stiller tdl. rådmann i Vadsø og Ap-medlem Kristian Johnsen(KJ) meg «fire åpne  spørsmål».



Problemet til KJ er at han kun avkrever ja/nei-svar. Åpne spørsmål – i motsetning til lukkede – inviterer den andre til å både resonnere og begrunne sitt svar.
Jeg tar likevel sjansen på at KJ ønsker å høre også disse?
 
KJ synes å være fornærmet over at jeg skrev en kort kommentar på Altapostens nettside om hans lek med tall fra 2018. Vi lever i den nye tid med offentlige debatter på avisenes nettsider – eller deres debattsider på Facebook. Han kunne svart på kommentaren der og da, men forholdt seg taus.
 Faren med slike debatter «nederst på siden» er at det er heller få som orker å scrolle seg ned dit. I så fall forstår  jeg hvorfor KJ skriver et eget innlegg nå.

Når hans mange og lange setninger i siste store innlegg 27.2 er skrellet ned til kjernen, oppfatter jeg at Johnsen spør om følgende;
– Hvilken rett har jeg til å mene noe om Altas administrative plassering?
– Er det rett av Altas ordfører å mene noe om den ferske meningsmålingen som viser at et flertall i Alta vil beholde dagens sterkere fylkeskommune Troms og Finnmark?
– Hvor lenge vil jeg kjempe for en sterk politisk region i nord ?
– Kan jeg love Johnsen å ikke mene noe om Altas administrative tilhørighet når Stortinget har behandlet saken?

Siden spørsmålene har mye til felles, kan jeg gi samlet svar på flere . Og jeg vil selvsagt begrunne det.

Nei, jeg slutter ikke å bry meg om verken Alta, Finnmark og Troms eller Nord-Norge. For jeg har alltid ment at et liberalt demokrati og makt henger sammen. Desentralisering av makt nærmest mulig innbyggerne er positivt.

Det er hva denne saken handler om. Om vi i Troms og Finnmark skal bli hørt av regjering og Storting, og få utvikle «Norges viktigste region»

SP, AP, SV, KrF og V har støttet opprettelse av færre og sterkere regioner

Derfor har jeg ikke engasjert meg for regionreformen fordi jeg har vært fylkespolitiker for Venstre. Dette er ikke en ren Venstre-sak.
Følgende parti har jobbet fram og støttet helhjertet en regionreform etter at Christiansen-utvalget la fram sitt arbeid i 1992: SP, KrF, V, SV og Ap. 

H og Frp gikk med på å beholde fylkeskommunen/regionen i 2013 såfremt det resulterte i færre administrative enheter(frigjøring av byråkrat-stillinger til tjenester for innbyggerne).

Det endte med at 19 fylkeskommuner ble til 11 i 2017. Og 49 små og store oppgaver ble overført fra statlige institusjoner i Oslo og fra statsforvalterne. Fortsatt for lite, om du spør meg.

Hvorfor har jeg vært engasjert i dette? Og hvorfor har jeg helst ønsket meg et samlet Nord-Norge?
Og forsvart at når ikke det ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, ville likevel et samlet Troms og Finnmark være bedre enn de to daværende små fylkeskommunene.

Slik ser svaret ut – i form av et bilde:




For meg ble 16 år i fylkestinget i Finnmark fram til 1999 en bekreftelse på daværende fylkeskommuners store svakhet. Med under 200 000 mennesker i regionen blir økonomien svekket, kompetansemiljøene for små og sårbare – og viktigst av alt; en politisk stemme utad og oppad mot regjering og storting blir knapt hørbar.

Beviset for Finnmarks politiske tap er perioden 1975 – 2020.

Både jeg og mange andre fylkespolitikere kunne verken forstå eller akseptere at en så rik region på naturressurser som Finnmark, kunne sitte med så lite verdiskaping og fraflytting som resultat.  Hvilken annen region i Norden med biologiske og mineralressurser på land og hav hadde bedre forutsetninger for å lykkes enn nettopp Finnmark ??

Da fylkestinget ble folkevalgt fra 1975 bodde det på det meste over 79 000 mennesker her. Fra da og til 2021 steg folketallet i Norge med over 35 %. Finnmark med våre store naturgitte fortrinn skulle derfor hatt en folkevekst på mer enn 35 %. For vi var tross alt «herrer i eget hus» – slik tilhengere av en mini-fylkeskommune har vært opptatte av. Vi burde derfor kunne skape bolyst og tiltrekke oss langt flere innbyggere.

I så fall ville vi i dag hatt over 107 000 innbyggere her. Vi er 74 000. Vi mangler 33 000!

Dette burde vekke fylkespolitikere, men det gjør ikke det. Det bekymrer meg mer enn noen annet at så mange finnmarkinger ikke synes å være opptatt av dette. Deres og KJs hovedsak – dømt etter noen meningsmålinger  – synes å være et skilt hvor det står «Finnmark».

KJ spør om mitt syn på meningsmålinger og valg, og Alta-ordførerens syn på disse. Altaordføreren har et meget godt poeng: I motsetning til tidligere har nå et flertall av finnmarkinger bosatt i Alta sagt de foretrekker at Troms og Finnmark forblir samlet.
KJ misliker dette, og det har han lov til. At han også misliker at hele 1/3 av de som for 4 år siden mente Finnmark burde være alene, nå har snudd er helt greit for meg

KJ kan likevel ikke snakke seg bort fra min kommentar om å bruke 4 år gamle tall som «bevis» for at Finnmark klarer seg alene.

En “folkeavstemning” som lurte finnmarkinger – og stortingspolitikere

Alle med minimumskunnskap om hvilke standarder som gjelder ved bruk av folkeavstemning, vet at denne i Finnmark i mai 2018 sviktet på det helt grunnleggende. Den ga velgerne et falskt inntrykk: “Du kan nå endre Stortingsvedtaket fra 2017!”
Til og med fylkesordføreren måtte innrømme at informasjonen ble feil. Velgerne ble lurt.

I ettertid har det blitt fremstilt som om «hele Finnmark» var mot å bli del av noe større og sterkere. Noen eksempler på slike narrativ:
Vedum: 90 % av befolkningen i Finnmark var mot dette!
For Finnmark/KJ: 87 % av innbyggerne her var for at Finnmark skal beholdes som eget fylke!

87-90 % av befolkning/innbyggerne utgjør 65 200 – 67 500 finnmarkinger.
Men det var kun 30 300 av disse finnmarkingene som stemte nei (40, 4 %).
Avgrenser vi dette til kun velgere over 18 år, var det 50, 8 % av velgerne som stemte aktivt nei.

Den siste meningsmålinga i beg. av februar viste at et knapt flertall i Finnmark ikke vil være del av noe større, unntatt i Alta-regionen der et klart flertall ser at et samlet Troms og Finnmark er en styrke.

KJ bruker valgresultatet i 2019 og 2021 som bevis for at finnmarkingene stemte kun for å slippe å være sammen med Troms.

Slik ble finnmarkingene skremt i 2018-2019

2019 var fylkestingsvalg. Det valget ble selvsagt preget av striden rundt sammenslåingen.

Det er det nok holdepunkt for å si at den populist-drevne valgkampanjen til i første rekke SP og For Finnmark slo inn. Jeg kjenner mange finnmarkinger som ble overbevist av følgende fem skremsler i forkant av den spesielle “folkeavstemninga” i 2018, og som også forklarer valgresultatet i -19:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
5. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

I dag vet alle i Finnmark som har undersøkt påstandene, sett at de kun var skremsler. Ingen av skremslene har blitt til virkelighet.

Tvertimot.

Etter to år 2021-22 hvor Finnmark og Troms tilhørte samme administrative område, beholdt vi tilbudet til elever i videregående skoler. Kun tilbud som ikke hadde søkere, eller kun hadde noen få ble lagt ned.

Det var kun på samferdsel at Finnmark måtte sjøl dekke sine store underskudd før sammenslåingen. Det betydde at en rekke buss- og båtruter ble redusert.

Etter valget sist høst, endret flertallet sin politikk til å starte opp med oppsplitting. I desember vedtok fylkestinget å la Finnmark allerede nå starte nedbygginga av sine tjenester. Hensikten er å tilpasse seg den dårlige økonomien en liten fylkeskommune slet med i 2019, og som vil bli forsterket ved en reversering fra 2024.

Men dette unngikk fylkesrådet å utrede i sin såkalte “utredning”. Det er slik forsvarlig utredning som skal understøtte en søknad om å få departementet til å utrede en deling av Troms og Finnmark. Det er kommunaldepartementets faglige utredning som skal dokumentere at fordelene ved å dele Troms og Finnmark er betydelig større enn ulempene. Uten en slik dokumentasjon kan ikke regjeringen tilrå Stortinget å dele en fylkeskommune

Finnmarkinger langt mer positive til å beholde Troms og Finnmark som egen region!

I 2021 ble et regjeringsvalg etter 8 år med en Høyre-ledet regjering. Det er vanlig  at regjeringer byttes ut hvert 8.år i Norge. Derfor gikk SV, SP og AP fram i hele landet, også Nord-Norge.

Det påfallende var likevel at både SP ( – 5,7 %) og SV ( – 4,6%) gikk kraftig tilbake fra 2019 til 2021 i Nord! 10, 3 % tilbakegang er oppsiktsvekkende i løpet av to år!

Gitt at KJ har rett i at valget i fjor handlet kun om reversering, så har stemninga snudd til aksept for at dagens Troms og Finnmark er en fordel for innbyggerne. Er det fordi finnmarkinger nå har fått nye kunnskaper om de negative konsekvenser ved reversering?

Den siste meningsmålinga i Finnmark manglet et vesentlig spørsmål.

Da folk i Viken ble spurt om de vil dele opp Viken fylkeskommune, var det et knapt flertall som var for det. Når folk ble spurt om de mente det var riktig å bruke flere 100 millioner på en deling, svarte et flertall nei. Da ville de heller beholde Viken som før.

Jeg føler meg trygg på at den delen av våre innbyggere i Finnmark som er opptatt av gode skoletilbud til ungdommen og gode samferdselstilbud, heller vil bruke bortimot 50 mill.kr. på dette framfor reversering.

Og det er slik vi må tolke den kraftig reduserte motstanden mot sammenslåingen de siste 4 år.

I så fall skjønner jeg Johnsens irritasjon over at jeg bruker min tid på folkeopplysning.

Husk det, Kristian Johnsen: Fakta har makta.

Unntatt i totalitære regimer hvor innbyggerne ikke blir opplyste, og knapt nok har noen valgmulighet.









Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?

Publisert av
2


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt

Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.