Er kommunestyrer uvitende om, eller lukker de øynene for at staten reduserer midler til kommunene på en meget «smart» måte og ved hjelp av en lokal «copycat»? I mine 18 år som rektor har jeg vært nysgjerrig på hvordan skoleeier kan beregne ressursbehovet så presist som mulig for at alle elevene skal sikres det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra marginale kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; undervisningstimer og støttetimer, læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Kunnskapsløftet (som forskrift til opplæringsloven) beskriver eksakt hvor mange timer hvert fag skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør antall klasser, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes ressurser til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige, ulike funksjoner, deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er om lag 9:1. Lønna tar altså grovt sett 90 % av driftsutgiftene. Vi kjenner kostnadene på skolens fast ansatte lærerstab. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen. Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren» får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning? Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for elevens læring i min virksomhet, må jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse og oppfylle Opplæringsloven. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestringsnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav. Skolen må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og elevene må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å opplyse om og skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves. De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst og elevtallsøkningen skulle tilsi, og at budsjettet til alt overmål kunne bli betydelig endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det. Grunnskolen kan få sin økonomiske ramme på mange måter, men i hovedsak velger de fleste rådmenn å gi rammer basert på at kostnadsveksten følger en statlig deflator. I budsjettdokumentene her (og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett. Den viktigste forutsetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på nettopp – deflator. I statsbudsjettet legger regjeringen alltid sin deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektoren samlet skal få overført fra statsbudsjettet. «Lønn teller knapt 2/3 i deflator» står det i statsbudsjettet. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Lønn (inkludert arbeidsgiveravgift og pensjonskostnader) og vanlige driftsutgifter. Staten forutsetter at uansett virksomhet fordeler disse seg matematisk likt med ca. minst 1/3 på drift og knapt 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes altså rundt 90 % av ressursene til å dekke lønnskostnadene. Differansen mellom 67 og 90 % må derfor ”spares” inn. Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnader kun på en måte: Ved å redusere noe annet kostnadskrevende i budsjettet, i første rekke lærertimer. En lærerårstime koster ca 30 000. For min skole med et årsbudsjett på 20 mill.kr. betyr statlig deflator over 4 år en reduksjon på 900 000 kr. Det utgjør om lag 1,5 lærerårsverk! «Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene. Regjering, storting og KS; Tar dere hansken – nå?
Streiken går nå inn i sin 9.uke, derav 2 uker som har berørt elever direkte i de kommuner hvor lærere er tatt ut i streik. Den siste uka har det ikke vært kontakt mellom partene. Situasjonen er tydeligvis ganske fastlåst.
Noe har imidlertid kommet fram denne uka etter en kanskje overraskende åpenhet fra KS side:
– KS holder ikke lenger fast ved enigheten om 37,5 timers arbeidsuke mellom partene 26.mai, en enighet som ble meglet fram og hvor megleren foreslo de konkrete tall. KS har gått med på å redusere dette timetallet
– KS har kommet med 3 alternative måter å flytte arbeidstid fra kveld til dag:
i) 29-31-33 t/uke som i dag med 4 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling
ii) 30-32-34 t/uke med 2 dager ekstra pr år til samarbeid og skoleutvikling
iii) 32-34-36 t/uke og ingen ekstra dager
Utdanningsforbundet har avvist dette.
– KS har sagt at de “vil være imøtekommende i øvrige omstridte deler av avtalen, f.eks overtidsbetaling ved vikartimer innenfor arbeidstiden”
– Utdanningsforbundet har sagt at KS må gi mer dersom det skal være aktuelt å forhandle, men forbundet har ikke sagt noe konkret om hva de er villig til å gi for å få en avtale på plass og streiken avsluttet.
Alle forhandlinger er vanskelige. Lærerorganisasjonene kan med rette vise til at den negative lønnsutviklingen som startet på 70-tallet har fortsatt også etter at lærerne ble overført til kommunene som totalarbeidsgiver 1.mai 2004. Videre har lærerne og skoleledere sett at kommunene er pålagt å gjennomføre en rekke reformer staten vedtar på mange tjenesteområder. Slike pålegg blir ikke fulgt opp med tilstrekkelig finansiering fra statens side, og kommunene må derfor skjære ned bl.a på skolebudsjettet for å komme i balanse slik de er pålagt jfr Kommunelovens bestemmelser.
Dette bakteppet viser hvor vanskelig det er for partene å finne en løsning og samtidig ha gjensidig tillit til at dette skal føre til en bedre skole. Skal KS gjenreise den tillit som lærerorganisasjonene etterlyser, må KS de kommende år vise seg tilliten verdig. Det er i handling de kan overbevise tvilerne. Ved å gjennomføre en inngått avtale til punkt og prikke vil tilliten styrkes noe som er helt nødvendig for å få hele skole-Norge til å trekke i samme retning.
Samtidig må partene være enige om å forplikte regjeringen til å bidra til løsning. Et 3-partsamarbeid er helt nødvendig nå. Regjeringen kan ikke på eget initiativ blande seg inn i konflikten og påvirke utfallet direkte. Når konflikten når et visst nivå og elevens tap av verdifull skoletid kan påstås å ha en helsemssig konsekvens, kan regjeringen bruke tvungen lønnsnemnd. Også dersom elever utsettes for fare pga stengte skoler, kan det kunne defineres som rettmessig grunnlag for å agere fra regjeringens side.
-– Vi er ikke i en situasjon nå hvor tvungen lønnsnemnd er et reelt vurderingstema, sier statsministeren.
Altså, om streiken fortsetter nærmer regjeringen seg en slik situasjon hvor de må vurdere tvungen lønnsnemnd. Høyre føler nok et stor ubehag ved situasjonen nå. De har lagt mye av sin politiske kapital i å fremstå som skolepartiet som handler for å gjøre skolen enda bedre, og de ønsker minst av alt mistanken om at de vil svekke den offentlige skolen for å gjøre det enklere å starte privatskoler. I en slik situasjon må de fremstå troverdige. Riktignok har regjeringen og kunnskapsministeren vært pinlig nøye på å ikke blande seg direkte inn i konflikten. Samtidig klør det nok i fingrene å få lov til å løse denne floken jo før jo heller.
Etter min oppfatning ligger løsningen åpenbart hos KS og Utdanningsforbundets/lærerorganisasjonenes ledelse.
Lærerorganisasjonene har ennå ikke tort å ta store grupper ut i streik. Det skyldes selvsagt en begrenset streikekasse og håpet om at hele KS-systemet er så vaklevorent at enkeltordførere og lokalpolitikere underminerer sitt eget hovedstyre dess lenger streiken varer. Det negative for Utdanninsgforbundet med et så lite streikeuttak er at kun en mindre andel er i streik og merker dette sjøl på kroppen. Disse er nok de som først vil kjenne en viss slitasje, ikke de 90% som er i ordinær undervisning. Disse 90 % vil derfor utgjøre en potensiell fare for å bidra til et nytt nei i en uravstemning, og det vil være et prestisjenederlag for lederen Ragnhild Lied og resten av ledelsen i forbundet. Ved et nytt nei rykker tvungen lønnsnemnd straks svært mye nærmere. Og da vil rikslnnsnemnda med stor sannsynlighet havne på meklerens skisse dersom ikke KS som arbeidsgiver velger å prosedere på en annen ønsket slutning
Jeg tror at dersom ledelsen i begge leire kan samsnakkes om et grunnlag for å bringe inn regjeringen, er mye vunnet. Dette handler om klok ledelse, gode relasjoner til tross for uenighet og ikke minst et fellesansvar for å ikke svekke norsk skole ytterligere. I en slik situasjon er det nødvendig at prestisje må vike og at begge parter må vise vilje til imøtekommenhet.
Hvis partene gjerne ønsker noe å snakke om som kan bringe de videre, våger jeg meg frampå med momenter til et avtaleutkast. Det tar utgangspunkt i meklerens skisse av 26.mai, men med flere viktige justeringer og presiseringer. I tillegg åpner den altså for at partene – om de ønsker det (hvilket de burde!) sammen kan invitere regjeringen i en 3-partløsning.
Med utgangspunkt i inngått tariffavtale og ny SFS2213 av 26.mai 2014 og omforent forståelse gitt i veilederen, inngår partene en ny avtale med følgende presiseringer;
Tilstedeværelse på arbeidsplassen (kjernetid) utvides med i snitt 2 t/uke som en forsøksordning for hele landet. Timene kan legges fast hver uke, samles opp på enkelte uker/dager eller en kombinasjon av dette innenfor et elevår på inntil 38 skoleuker og et lærerår på inntil 40 uker. (Fylkes)kommunen avgjør hvordan dette organiseres der det ikke oppnås enighet på den enkelte skole. Forsøksordningen evalueres av partene i fellesskap innen vår 2017.
Siden 2 uketimer flyttes fra lærerens forberedelsestid m.m. utenfor kjernetid, skal læreren sikres anledning til å bruke tilsvarende kjernetid til slikt arbeid.
Vikartimer godtgjøres i samsvar med AMLs bestemmelser, dog slik at lærere som må tas ut av planfestede faste fellesmøter med andre lærere får godtgjort vikartimen etter gammel ordning.
Denne presiseringen av 26.mai-avtalen forutsetter at de økonomiske resurser til skolen forblir på minst samme nivå som det beste av budsjettårene 2013 og 2014.
KS forplikter medlemskommunene om å la lærergruppene bli tilgodesett med en større andel enn pro rata av lønnspotten under de lokale forhandlingene i kap. 4.
Virkningstidspunkt for lønnstillegg etter årets tariffoppgjør settes til 1.mai 2014.
Partene er enige om dette og om at de i fellesskap vil be regjeringen om å bidra på viktige områder for å avslutte konflikten
Partene forutsetter at regjeringen bidrar ved å medvirke til følgende:
Regjeringen forplikter seg til at dagens inntektssystem for kommunene justeres for å vekte aldersgruppen 6 – 19 år noe sterkere.
Regjeringen vil justere opp deflator for kostnadsvekst slik at lønn vektes høyere enn 67 % når overføringene til kommunene skal beregnes i kommende statsbudsjett.
Regjeringen stiller til disposisjon for kommunene en skolepakke på 15 mrd kr i investeringsmidler som skal gå til oppgradering av arbeidsforholdene for lærere.
Regjeringen vil foreta en rask gjennomgang av dagens pålagte rapportering slik at dette reduseres og forenkles.
Regjeringen utreder dagens lesepliktsystem for å sikre en bedre utjevning av undervisnings- og arbeidsbyrdene for lærere. Det tas sikte på å redusere leseplikten for lærere med størst arbeidsbyrde. Kostnadene ved dette skal i sin helhet kompenseres av staten. Det forutsettes at partene deltar og bidrar med sin kunnskap i utredningsarbeidet.
Leseren trenger kanskje en forklaring på hva som ligger i disse tekniske formuleringene i de to første kulepunktene. Dagens inntektssystem er et meget komplekst system med mange komponenter som i sum beregner hva den enkelte kommune skal få i rammeoverføring fra staten. De viktigste enkeltgrupper som gir stort utslag er barn i alderen 6 – 18 og eldre over 80 år. En økning av antallet i disse styrker kommunens økonomi, men samtidig trenger kommunen disse midlene for å kunne dekke kostnadene i de kommunale tjenester for disse. Altså, flere barn i kommunen gir økte inntekter – som skal brukes til å dekke flere lærere. Etter min mening er vektinga for liten fordi tjenesteutøverne i denne gruppa er lærere som i kommunen må betraktes som høyinntektsgrupper og tar en relativt høyere andel av budsjettet.
Staten bruker i tillegg en deflator for å beregne lønns- og prisstsigning fra et år til neste når statsbudsjettet skal lages. Statens deflator har en vekting av kostnader til lønn som utgjør av 2/3 av deflatoren, mens 1/3 er beregnet å tilhøre øvrige kostnader. Slik er ikke virkeligheten i f.eks skole. Her utgjør lønn i snitt ca 80 % jfr de siste tall som ble lagt ut i Skoleporten. Hva betyr dette i praksis? Når kommunen skal lage kommende års budsjett har de fått en ramme fra staten som forutsetter at lønn tar 67 % av budsjettet. Vi vet at snittet er 80 % for skole (mange kommuner/skoler er over 90 %). Denne differansen blir ikke kompensert, noe som gjør at skolebudsjettet økes ikke i samsvar med de reelle økninger. Dersom skolebudsjettet er 100 mill.kr legger statens deflator til grunn at lønna utgjør 67 mill kr. (som kommunen fordeler etter) mens den i realiteten utgjør minst 80 mill kr. Dette gapet på 13 mill kr kan bare repareres ved å fjerne stillinger eller redusere andre driftsposter, eller noe av begge. Dette mener jeg er en av hovedforklaringene på hvorfor mange skoler opplever jo-jo-effektene på budsjettene. Det er på tide at Stortinget gjør noe med dette slik at kommunene (og skolene) får bedre forutsigbarhet for sin drift. Jeg har derfor stor forståelse for den frykten lærerne har for at den enkelte skole skal få mer makt på bekostning av en sentrale avtale. Lærerne er naturligvis redde at rektor blir påtvunget av politikerne/rådmannen å redusere budsjettene, noe som i neste fase gjør deres arbeidsplasser utrygge. I tillegg gjør det forholdene for å drive god undervisning enda vanskeligere.
Jeg håper at både partene og regjeringen nå tar snarlig kontakt med hverandre og forbereder en avslutning av streiken. Her har jeg levert mitt bidrag, det finnes flere. Det viktigste er at det nå handles for å gjenreise tilliten mellom partene, skape ro i skolen og gi oss anledning til å fortsatt bygge framtiden gjennom en enda bedre offentlig skole.
Historien om hvordan loven om et legemes oppdrift i væske ble oppdaget,er kjent for mange. Da den store greske matematikeren Arkimedes regnet og beregnet dette mens han lå i sitt badekar, ble han så opprømt over løsningen at han sprang naken gjennom gatene og ropte “Eureka” – Jeg har det!
Det er mange i skoleverket, kommunestyrer og på Stortinget som roper “Eureka!” for tiden – anstendig påkledd. Vi mener å ha beregninger som viser hvordan vi til tross for en tilsynelatende uløselig uenighet mellom KS og noen av de ansattes organisasjoner, likevel kan finne en farbar vei som gir norsk skole ønsket oppdrift.
En utfordrende uenighet
Grunnopplæringa i Norge står overfor sin største utfordring på mange ti-år. Det skyldes uenighet om hvem som skal bestemme hvordan arbeidstiden i skolen skal organiseres. Dagens arbeidstidsordning har verken KS eller de ansattes fagforeninger ansett som den optimale. KS ønsker den endret på prinsipielt grunnlag ved at arbeidsgiver gjennom styringsretten skal disponere lærerens arbeidstid, mens lærerorganisasjoner mener grovt tegnet at deler av årsverket skal disponeres av lærerne selv og kunne avspaseres i tilknytning til ordinære ferie.
Jeg føler meg trygg på at finnes en fruktbar løsning på denne uenigheten. Det krever for det første at begge parter har samme forståelse av hvilke utfordringer skolen har, og at staten aksepterer forståelsen og deretter inngår som en del av løsningen.
Første forståelse: Pedagogers svake lønnsvekst
Som tidligere lokal- og fylkespolitiker med funksjoner i KS, har det vært spennende å følge kommune-Norge etter at den nye kommuneloven trådte i kraft i 1993. Kommunene skulle ha totalansvaret for sine tjenester, men det tok 10 år før de fikk fullt arbeidsgiveransvar for lærerne gjennom forhandlingsrett om lønns- og arbeidsvilkår. De sistnevnte var mot dette og hadde liten tillit til at kommunene bl.a. skulle sikre de en bedre lønnsutvikling enn hva staten hadde klart. Redselen var bl.a. at kommunene skulle justere lærerlønna ned mot øvrige ansattgrupper. TBU viser at lønnsveksten for lærere har vært merkbart lavere i perioden 2005 – 2013 enn snittet for kommunesektoren. Lærerorganisasjonene har slik sett fått rett i sin skepsis mot KS. Den første forståelsen må derfor være at lærernes lønnsutvikling har vært for svak, og derfor må merkbart styrkes i de kommende lønnsoppgjør. Dette må avtales særskilt, og KS må allerede ved dette lønnsoppgjøret vise en reell vilje. OECDs rapport “Education at glance 2012” er i så måte en vekker. I Norge er det 19 % lønnsforskjell mellom begynner- og topplønn for lærer i videregående skole, 24 % i grunnskolen mens det er 60 % i OECD-området. Mens lærere i videregående skole i Norge har en topplønn som er kun på knappe 70 % av snittlønna for andre grupper med samme utdanningslengde, ligger den i Finland nesten 10 % over!
Og et annet interessant poeng i samme gate: I Finland er det kun 10 % av søkerne til lærerutdanning som kommer gjennom nåløyet, færre enn de som søker legestudiet. Kan det være en sammenheng mellom (lønn)status for lærerne og læringsresultater i Finland?
Andre forståelse: Behold en ytre ramme for undervisningstid
Den andre forståelsen vil nok KS og lærerorganisasjonene være enige om: Kommuneøkonomien er presset og det har også rammet skole. KS har vist til at statens ambisjoner på lovpålagte tjenester ikke følges opp med tilstrekkelig statlig finansiering. Dette gjelder også skole. Lærerne er redd for en ny arbeidstidsordning kan medføre at en underfinansiert kommune sikrer elevene sine timer ved å pålegge ekstra arbeid for lærerne. Jeg deler en slik bekymring. En ny og ”varig” arbeidstidsordning må derfor bygge på at ingen lærere skal kunne pålegges mer enn 19 klokketimer undervisning som snitt for et skoleår på 38 uker (med redusert leseplikt for bl.a. kontaktlærere). Om læreren selv har et ønske om å få utføre mer undervisning, må det selvsagt være åpning for slikt etter nærmere avtale.
Tredje forståelse: En forutsigbar finansiering av grunnopplæringa
Som en konsekvens av den andre forståelsen, må den tredje forståelsen på plass: Når staten har ambisjoner for skolen og kunnskapssamfunnet, må den samtidig skape forutsigbarhet for at kommunesektoren kan oppfylle statens ambisjoner. Staten har lovpålagt kommunene å ha 4-årige økonomiplaner for sin virksomhet. Det er et underlig styringssignal at ikke staten selv har slike forpliktende 4-årsplaner med bl.a. rammefinansiering av kommunesektoren inkl. undervisning. Jeg vil foreslå at KS og staten inngår en avtale som årlig sikrer en justering av rammen for undervisning slik at skolens relative andel av rammeoverføringer sikres et forsvarlig nivå. Slik vi i dag har et TBU (teknisk beregningsutvalg) for lønnsutvikling, kan partene få på plass et TBU som sjekker ut at staten finansierer grunnopplæringa.
Fjerde forståelse: Tillit gir energi – kontroll tar energi
Den fjerde forståelsen bygger på hva en verdens mest anerkjente skoleforskere har postulert i sin bok ”All systems go!”. John Fullan hevder bl.a. at gode læringsresultater er kun mulig der dyktige lærere sammen med gode skoleeiere gis handlingsrom til å ta ut potensialet. Skoleeierne må gi skolelederne den nødvendige frihet til å organisere læringsressursene og mobilisere kompetanse. Skolelederne må gi lærerne frihet til å organisere sin gode undervisning som del av en kollektiv læringskultur. Slik tillitskaping bygger læringskapasitet i norsk skole. Jeg føler meg sikker på dette vil gi flere elever gode mestringsopplevelser. En arbeidstidsordning med minuttelling er derfor et hån mot kunnskapsorganisasjoner og deres behov for akademisk frihet. Denne friheten må tillate at noe av årsverket fortsatt kan utføres utover bundet arbeidstid og kompenseres (ved lokalt avtalt avspasering/lønn). En ytre tidsramme må likevel være på plass. Skoler som har mer enn 33 timer bundet tid i uka, har erfart at mer samarbeidstid gir bedre læringsresultater. Det er ikke dramatisk for noen i full stilling med 35 t/u ytre ramme. Da må lærerne også tilbys forsvarlige arbeidsforhold. Her kan mange videregående skoler være gode eksempler på hvordan det bør være i grunnskolen.
Femte forståelse: Elevene skal møte profesjonelle lærere
Den femte og siste forståelsen må ta utgangspunkt i elevenes rett til å bli undervist av kompetente lærere. Du vil ikke være fornøyd med at tannlegen som skal bore i tanna di kun har sin erfaring fra boring i gruva på Svalbard. Som passasjer vil du heller ikke godta at flykapteinens eneste erfaring med fly, er at han har reist som passasjer i 20 år. Det skal derfor heller ikke godtas at den som skal gi et menneske en grunnleggende trygg og god start på et langt liv mangler profesjonsutdanning. Rekruttering av lærerstudenter er altfor svak. Dette sammen med en stor avgang på lærere de kommende år tilsier en mangel på over 11 000 lærere om snaue 5 år. I snitt kan hver 5. elev få storparten av sine timer undervist av ufaglærte. På enkelte skoler i distrikts-Norge vil over halvparten av elevene kun forholde seg til ufaglærte. Dette er dramatisk og må være totalt uakseptabelt for våre nasjonale skolemyndigheter som krever kvalitet i opplæringen. Her må KS, de ansattes organisasjoner og staten sette seg sammen og bli enige om tiltak som virker. Det er over 38 000 lærerutdannete i andre yrker/bransjer i dag. Ved å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår og bedre karriereveier kan skolen få tilbake flinke fagfolk. Videre bør man tilby PPU til fagfolk i andre yrker og få flere lærere til å stå utover fylte 62 år gjennom attraktive seniortiltak. Rekruttering av nye søkere til lærerutdanninga skyter nok fart dersom årets tariffoppgjør gir de riktige signaler, men da må det handles klokt nå – av alle parter!
Staten sitter med nøkkelen – bruk den!
Lønns- og arbeidsvilkår for lærere er en sak mellom (fylkes)kommuner som arbeidsgiver og lærerorganisasjonene. Staten kan ikke blande seg inn i dette uten at det er tvingende nødvendig. Vi er ved det punktet nå. Derfor må staten sjekke ut KS og lærernes analyse av situasjonen, og bidra for å finne en bedre løsning som skaper ny energi i grunnopplæringen. Unngår Norge konflikt i vår med løsning som får læreren til å føle seg verdsatt som yrkesgruppe, vil det skapes et klima hvor læreryrket snakkes opp og skolen blir strategisk viktig for “læringslivet” og fremtidig verdiskaping. Og aller viktigst: En slik skole bidrar til at flere unge mennesker mestrer fag og sitt liv og blir aktive deltakere i samfunnet framfor passive NAV’ere. De siste må finansieres av den velferd de første skaper. En løsning i samsvar med de 5 forståelser overfor vil derfor være samfunnsøkonomisk meget lønnsomt. Kloke parter finner en løsning dersom staten tar sitt ansvar.
Det hører med til historien om Arkimedes at han fikk en trist skjebne. Mens han skriblet matematiske ligninger i sanden, ble han drept av en romersk soldat som ikke likte dette. Så ille går det ikke for de som våger å skrible noe annerledes i den gode hensikt å starte en ny æra for norsk skole. Vi må likevel tåle at ikke alle arbeidsgivere og enkeltansatte vil juble like mye for nødvendige endringer og nye forpliktelser.
