Den største politiske saken i Tana: Tillit?

Mange spør meg om hvorfor jeg som ordførerkandidat ønsker meg både ny politisk og ny administrativ ledelse i Tana kommune. Har jeg ikke tillit til at dagens ledelse kan rydde opp i de problemer den samme ledelse har skapt ?
Her kommer noen svar.

Vi har over mange år hatt gående en debatt i Tana om kommunens arbeidsgiverpolitikk og personalpolitikk. I denne ligger også hvilke spilleregler som skal gjelde for at ansettelser både blir riktige og rettferdige og skaper tillit og ro.

Jeg har som ordførerkandidat for Tana Venstre satt fokus på både økonomistyring og personalpolitikk ved årets kommunevalg i Tana.
Hvorfor?

Fordi disse to sakene er av vesentlig betydning for om Tana kommune skal bli slik vi ønsker: En kommune “hvor folk flytter til og ikke vil reise fra”.

Eller skal kommunen forsterke omdømmet av at “det er der hvor venner og bekjente av ledelsen får jobb og hvor fagfolk flykter vekk til tryggere forhold”.

Kommunens lånegjeld har økt dramatisk etter at nåværende rådmannen ble tilsatt i 2005. Da lå gjelda på akseptable ca 120 mill kr. Årlig blir det sendt drøye 7 millioner netto til banksjefene.Det spiser selvsagt av driftsbudsjettet, og betyr tilsvarende færre kroner til lønn – og stillinger i pleie og omsorg eller skolesektoren. I 2005 utgjorde det 16 stillinger vi ikke hadde råd til.

I løpet av de påfølgende 14 år er gjelda steget slik at nå gleder banksjefene seg over 22 milioner kroner!! Det betyr drøye 40 stillinger vi ikke har råd til.

Med 56 hoder, hjerter og par ekstra hender kunne Tana blitt en fantastisk kommune å vokse opp i.

Mislykkes Tana på disse områder, rammer det barn i barnehage og skole, det rammer eldre pleietrengende og deres pårørende og det rammer alle som trenger en stabil fastlege. Dette handler om TRYGGHET!

Filmen “Våre håpefulle” viser glimt av en norsk skole i Tana kommune på godt og vondt. Og dessverre er det mange elever som lider fordi kommunene ikke klare å skaffe eller ta seg råd til fagfolk i klasserommene. Også i Tana. Lånegjelda er prekær, og det som kunne vært lønn til nye dyktige fagfolk sendes altså nå til banksjefen i form av renter og avdrag.

Fagfolk er kritisk viktige. Ikke minst fagkompetanse blant ledere. De må ha solid kjennskap til fagområdet de skal lede, og de må kunne veilede sine ansatte. Det skaper trygghet for den ansatte, og det gir innbyggerne bedre tjenester.

Derfor måtte jeg sjekke om ansettelser i Tana skjer slik at “den beste” får jobben, og at det er reell konkurranse mellom søkerne. En merkelig prosess de siste årene gjorde meg nysgjerrig, og jeg måtte spørre meg fram.

Også tidligere har kommunestyrerepresentanter i Tana stilt slike spørsmål for å sikre seg at reglene for ansettelser følges. Bl.a. denne er fra rådmannens første år i kommunen:


Skjermbilde 2019-08-30 kl. 09.27.08


Mange år senere skjer det mange har reagert på. I 2015 søkte kommunen etter leder på avdelingen for teknisk drift (bygg, anlegg mm). Gjennom to søknadsrunder med flere meget godt kvalifiserte søkere endte det med at en som ikke hadde søkt, fikk jobben! Intet galt sagt om vedkommende. Kun om prosessen.

For det er oppsiktsvekkende at flere åpenbart kvalifiserte søkere våren 2015 til denne stillingen ikke ble funnet interessant nok. Heller ikke i neste runde  ble det funnet noen. Men så fant rådmannen sin trofaste  IT-leder på sitt rådhus, men som ikke hadde søkt på stillingen.

Hvorfor rådmannen heller inviterer en som kan kun IT framfor en som behersker det faglige på Bygg- og anlegg, vet nok bare rådmannen. IT-lederen ble i alle fall ansatt som leder på Bygg- og anleggsavdelingen. I tillegg skulle han altså være IT-leder i kommunen, en på mange måter kritisk viktig lederjobb. Hvorfor var dette så viktig for rådmannen ?

Som noen har fått med seg i avisene denne sommeren, sendte jeg inn noen spørsmål til rådmannen.  Jeg ville sjekke en mildt sagt underlig form for endring av kommunens egne spilleregler ved ansettelser i denne kommunestyreperioden.

Her kan du lese brevet med spørsmål: Tana – status delegasjonsreglement 2019 (Klikk på lenken og dokumentet åpnes i nytt vindu. Gjelder også dokumentene nedenfor med farget skrift).

Jeg fikk ikke konkrete svar fra rådmannen på de prinsipielt viktigste spørsmålene:254135_READONLY.DOC

Derfor sendte jeg dette purrebrevet: Purring på spørsmål

Svaret fra rådmannen var oppsiktsvekkende: 254364_READONLY.DOC (3)

Saken ble referert i avisa Finnmarken.hvor jeg hevdet at rådmannens svar var direkte frekt.

Til avisa sier rådmannen bl.a.:
Jeg har ingenting å beklage, det jeg har kommunisert til mannen er: Skriv saklig så får du saklige svar, svarer han.

Jeg ringte rett til ordfører Frank Ingilæ og ba om en beklagelse for rådmannens lite profesjonelle svar. Frank mente han ikke hadde noe å beklage, og jeg minnet han om at han er rådmannens sjef. Frank mente dette var en polemikk mellom meg og rådmannen, noe jeg selvsagt var uenig i.

Og så hadde ordføreren selvsagt et viktig poeng under samtalen: Det er vanskelig å kommentere saken siden nettopp han er den som har fått stillingen etter endringen av delegasjonsreglementet.
Her er vi ved stridens kjerne: Rolleforståelse når det blir slike flytende grenser i en liten kommune hvor alle kjenner alle.

Selvsagt ble jeg skuffet over at han valgte å forsvare rådmannens måte å besvare en henvendelse på. Og ekstra skuffet ble jeg over at han slik stilte seg bak rådmannens angrep på meg som person, og ikke ønsket å svare på noen enkle spørsmål.

Jeg valgte å ta rådmannen på ordet, og sendte han derfor straks følgende spørsmål:

Jeg fikk ikke konkret svar på flere av spørsmålene, og regner med at du nå kan svare når spørsmålene er ytterligere presisert. I tillegg må jeg be om svar på noen nye med bakgrunn i dine svar:

a. Var det rådmann eller ordfører som foreslo å endre delegasjonsreglementet vdr. ansettelsesmyndighet FØR ad-hoc-utvalget ble nedsatt?

b. Hva var begrunnelsen for å endre delegasjonsreglementet når kommunestyret med hjemmel i kommuneloven av 1993 hadde lagt dette ansvaret til rådmannen allerede før tusenårsskiftet?

c. I april 2019 går kommunestyret tilbake til tidligere praksis fordi presiseringer i Kommuneloven tilsier det. Det er det samme prinsippet som følges når det gjelder personalforvaltning i ansettelsessaker; det er rådmannen som tilsetter – ikke politikere. Altså samme praksis som fram til 2016. Visste ikke Tana kommune om at dette prinsippet sto fast også i forslag til endringer i kommuneloven?

d. Fikk endringen av delegasjon noen innvirkning på rådmannens lederavtale med tanke på lønn og evt. andre ordninger etter 2015, og evt. hvilke?

e. Hvorfor ble det ikke brukt ekstern rådgiver for de øvrige stillinger tilsatt av formannskapet – siden kommunestyret tydeligvis ikke hadde tillit til at rådmannen kunne ansette?

f) Rådmannen gjør altså alt arbeid vdr. forberedelser av seks ansettelser og slik legger alle føringer på hvem som er aktuelle/uaktuelle og hvem som skal innstilles. Formannskapet tar deretter avgjørelsen. Ansettelsen skjer altså på et rent politisk grunnlag, og rådmannen var involvert i dette. Er ikke dette en meget uryddig og tvilsom arbeidsgiverpolitikk som det gamle delegasjonsreglementet (fram til høsten 2016) ville ha forhindret – om det ikke var blitt endret?

g) Hva tenker rådmannen om sin rolle i dette? Ble politikerne advart mot en slik praksis?

Jeg håper på et kjapt svar innen fredag 23.8.”

Jeg har fortsatt ikke fått noe svar slik han lovet, og får det neppe. Rådmannen ser nok i likhet med de som nå får tilgang til denne informasjonen at både han og ordføreren har en dårlig sak.

Hvorfor er denne saken dårlig for rådmann og ordfører ?

I sitt første svar skriver rådmannen at delegasjonsreglementet ble endret 4.april 2019 på grunn av en ny kommunelov vedtatt i 2018. Det er korrekt. Mer interessant er hva han IKKE fortalte i sitt svar til meg:
Denne nye kommuneloven hadde både rådmann og ordfører kunnskap om allerede i 2016 – FØR kommunestyret endret delegasjonsreglementet! Men sa de det til kommunestyret?

Tana kommune  fikk sammen med de øvrige kommunene i landet tilsendt høringsutkastet til ny Kommunelov – NOU 4-16, og den er registrert i kommunens postsystem allerede 6.april 2016 – med ordfører Frank Ingilæ som saksbehandler! Rådmannen sender den videre 1.9 på høring.

62237487_193081561602837_6205261061545787392_n (1).jpg

(skjermbilde av saken i kommunens sak/arkivsystem)

Altså, både rådmann og ordfører visste våren 2016 at den gamle regelen om rådmannen som ansettelsesmyndighet  ville bli ytterligere forsterket med ny kommunelov. Likevel starter de opp et arbeid for å ENDRE delegasjonsreglementet slik at det nå er formannskapet som får full ansettelsesmyndighet, og ikke rådmannen.

Nå kan det jo være at ordføreren fikk saken, men sov i timen og ikke fikk det med seg (noe som sjeldent skjer). Da er det interessant hva som skjer midt i september – altså før dette ad-hocutvalget er kommet i gang med sine evt. endringer.

Ordfører Ingilæ deltar som styremedlem på møte i KS Finnmark 21.sept.:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.28.31.png


På dette møtet har de en viktig sak til behandling – Høring – Ny kommunelov:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.27.32.png


Om ikke ordføreren (og rådmannen?!) hadde lest høringsutkastet på våren eller sommeren, visste de nå i alle fall meget godt hvilke endringer som ville komme.
Det var med andre ord ingen saklig grunn for å endre delegasjonsreglementet i stikk motsatt retning.

Men det fantes to andre mulige grunner:

1) Sørge for at formannskapet fikk full kontroll på ledige stillinger og politisk bestemme hvem som skulle ansettes, inkludert venner og bekjente som søkte. (Både gruppelederen i Ap, Per Ivar Stranden og ordfører Frank Martin Ingilæ ble gitt hver sin stilling av deres eget flertall i formannskapet. Stranden som leder av helseavdelingen, Ingilæ som leder av utviklingsavdelingen. Mer om dette senere).

2) Formannskapet hadde nettopp sett folkets vrede i Tana for måten rådmannen hadde behandlet både leger, innbyggere og ansatte på (se under). Nå måtte de inn å ta kontroll over rådmannen. Verken ordfører eller flertallet i kommunestyret torde avslutte arbeidsforholdet til rådmannen. Det forteller om hvem som har makta i Tana!

Grunnen til den økte misnøyen gikk på rådmannens lederstil og en ordfører som ikke tok tak i problemet.

Varaordfører Elisabeth Erke(Ap)  og leder av HOOK (Hovedutvalget for Oppvekst Omsorg og Kultur) ønsker å rydde opp i dette vinteren 2016. Hun får høre av rådmannen at hun er en “..jævla HOOK-kjerring..”, noe ordfører velger å lukke ørene for. Slik skapes og vedlikeholdes fryktkultur.

På et folkemøte om legekrisa sommeren 2016 blir ærlige og respekterte mennesker beskyldt for å lyve om situasjonen. Ansatte beskriver en fryktkultur. Ordføreren bruker sin posisjon til å beskytte rådmannen – og vedlikeholder dermed fryktkulturen.


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 15.57.17.png


Saken om endring i delegasjonsreglementet kommer til formannskapet 3.11 fra ad-hoc-utvalget. Det står følgende om dette i saken som skal til kommunestyret 17.nov. 2016:

Skjermbilde 2019-09-01 kl. 16.07.41.png


I innkallingen til kommunestyremøtet 17.11.16  forelå ikke noe referat fra møte (-ne?) i ad-hocutvalget.

Heller ikke her opplyses de folkevalgte om prinsippene, verken i den eksisterende kommunelov eller den nye som kommer. Ingen i kommunestyret får altså skriftlig kunnskap om  det ordføreren og rådmannen visste meget godt lang tid i forveien: Det er rådmannen som skal foreta ansettelser av alle sine ansatte, også kommunalsjefer og enhetsledere.

Høringsuttalelsen fra 3 fagforeninger oppsummerte godt hvor problematisk dette var:
IMG_9229

Andre løsninger blir feil. Har man ikke tillit til at rådmannen kan foreta lovlige og gyldige ansettelser, skal  man være voksen nok til å finne en ny rådmann. Er det derimot sterke bindinger mellom politikere og rådmann, fortsetter alt som før.

Det likevel mest betenkelig med dette er denne rolleblandingen av politikk og administrasjon vi ser:

I ansettelsessakene er det rådmannen som gjør alt arbeid fra å utforme utlysningsteksten, til å sile ut kandidater for intervju, til å innstille og til å fastsette lønnsbetingelser.

Politikerne gjør kun den formelle beslutningen om HVEM de skal ansette – på bakgrunn av rådmannens finmaskete arbeid! Hvem er det da som egentlig bestemmer i et slikt rotete system?

Ordførerens kremjobb – og prosessen bak

Det topper seg i fjor. Da får alle et innblikk i hvor galt det kan gå. Allerede et – 1 – år (!) før lederen av kommunens utviklingsavdeling skal fratre sin stilling, lyses stillingen ledig!

Hvor mange har noengang opplevd slik langtidsplanlegging i en bedrift eller offentlig organisasjon?? Dette er så oppsiktsvekkende at man undres på hvorfor  rådmannen og formannskapet torde det.

Stillingen lyses ut med slikt innhold:


Skjermbilde 2019-08-27 kl. 13.16.39.png


Søknadsfristen er satt til 21.oktober 2018  i god tid før 1.januar -19 som mange i fjor oppfattet at den nye kommuneloven skulle gjelde fra. Det hastet altså med en rask ansettelse gjort av formannskapet. Hvis ikke, må rådmannen ansette sin egen “sjef”. Den belastningen ønsket selvsagt ikke rådmannen, forståelig nok. Da blir “vennskap og kjennskap-bindinger” for avslørende.

Det er spesielt interessant å se hvilke krav kommunen stiller til evt. søkere:

I den generelle delen heter det:
“Kommunen legger vekt på å rekruttere medarbeidere med høy kompetanse, arbeidsvilje, gode kommunikasjonsevner og serviceinnstilling.”

Tana kommune gjør her en meget god og viktig vektlegging! Slik skal det være. Dette er det eneste riktige signal til alle våre unge som er under utdannelse.

I den videre teksten står det følgende om hvilke kvalifikasjoner som kreves: “Relevant høyere utdanning, ledererfaring, erfaring fra utviklingsarbeid, god kjennskap til kommunal sektor og kompetanse i organisasjonskultur..”.

Utviklingsavdelingen har på det tidspunktet flere dyktige ansatte som oppfyller disse krav. De som lever i håpet om at det vil være like konkurransevilkår, velger å søke.

Ikke uventet kommer det også en søknad fra kommunens egen ordfører. Han har allerede sagt offentlig at han ikke stiller til gjenvalg etter 12 år, og ønsker selvsagt da å gjøre noe annet. Men med kun videregående skole og div. kurs innen salg og service i butikkbransjen, kan det bli vanskelig. Den eneste som blir sjokkert over at ordføreren søker på stillingen, er rådmannen som uttaler til pressen; “Jeg så ikke den komme..!”.
Om dette var ironisk ment, er vanskelig å vite.

Ordføreren søker derfor på denne stillingen, men med et stort handicap:  Han oppfyller ikke kravene i utlysningsteksten!

Han får likevel jobben – etter at formannskapet måtte ta en ekstrarunde. Også der var noen i berettiget tvil?
I oktober -18 visste også Tana kommune at den “nye” kommuneloven ikke skulle gjelde allerede fra 1.januar. De hadde altså bedre tid. Den brukes til en ny utlysning. Kanskje det kunne føre til at kvalifiserte søkerne trakk seg og slik gjorde løpet for ordføreren enklere. Slik kunne formannskapet med 5 medlemmer av 5 mulige fra posisjonen skape en mer legitim avgjørelse?

For at hele prosessen skal gis et skinn av legitimitet, er hele prosessen fra utlysningstekst til forberedelser og intervju gjort av et eksternt firma. Noen tror at slike firma opererer i et vakuum og at det ikke finnes kommunikasjon mellom oppdragsgiveren og firmaet fra start til mål. Selvsagt gjør det det. Spør fagforeningene om hvorvidt firmaet ba de om innspill på utlysningsteksten!

Formannskapet setter altså enstemmig sin egen politikerkollega i stillingen, mens to faglig sterke søkere fra utviklingsavdelingen blir høflig satt på reserveplass. Hvilken sjanse hadde de på å få en rettferdig behandling av sine meget tungtveiende søknader?

Denne ansettelsen skjer torsdag 31.januar i år.
Samme dag er det møte mellom formannskapet og rådmannen.
Sak: Lønnskrav fra rådmannen.

Det ordner seg greit slik dette dokumentet viser:


Skjermbilde 2019-09-01 kl. 17.53.58.png


31.januar 2019 er altså en trivelig dag for både ordfører og rådmann. Den ene har fått seg jobb, den andre et saftig lønnshopp, og kan glede seg til 9 mndr. etterbetaling på konto.

Deretter starter rådmannen en saksbehandling for å omgjøre delegasjonsreglementet tilbake til slik det var før 2016 for hvem som er ansettelsesmyndighet! Det vedtas i neste kommunestyremøte. Drøye 2 års unntak fra prinsippet i kommuneloven har gitt to fremtredende AP-topper i Tana nye lederjobber fram til pensjonsalder og rådmannen lønn for strevet!

Men hva betyr dette for Tana kommunes omdømme? Skaper slik saksbehandling og endring i spillereglene tillit til og respekt for ledelsen i kommunen?

Og det mest ubehagelige spørsmålet kommer helt naturlig:
Er en slik bruk av politisk makt og folks skattepenger å anse som etisk forsvarlig?

Leder av utviklingsavdelingen i offentlig sektor med fast lønn og opptjening av pensjonspoeng til pensjonsalder har en verdi  på rundt 850 000 kr. Over 10 år utgjør det 8, 5 mill kr. + pensjonsutbetalingen deretter.
Å få + 8,5 mill kr fordi du tilfeldigvis var politiker og hadde venner rundt deg er som å vinne i Lotto. Bare så mye enklere.
Det er i alle fall ikke rettferdig overfor antatt bedre kvalifiserte søkere.

Et tilbakeblikk til da rådmannen ble ansatt er også interessant i så måte:

I 2005 ga kommunestyret fullmakt til det såkalte rekrutteringsutvalget om å inngå arbeidsavtale med den da nytilsatte rådmannen som skulle tiltre senere på våren. Utvalget besto av ordfører Ingrid Smuk Rollstad, Reidar Varsi og Kåre Breivik.

På anmodning har jeg fått tilsendt referat fra utvalgets arbeid. Det finnes ingen referat fra deres møter etter kommunestyremøtet da fullmakt ble gitt de til å inngå arbeidsavtale.

Arbeidsavtale JA av 2005 viser at den ikke er undertegnet av ordføreren som er det vanlige . Den er undertegnet av Frank Ingilæ som varaordfører. Hvorfor?

Avtalen gir rådmannen 24 måneders etterlønn ( i dag er verdien av dette 1,9 mill kr).

Det fremgår altså ikke noe skriftlig dokumentasjon om hvordan fullmakten fra kommunestyret er fulgt opp. Heller ikke om hvem som var bemyndiget til å signere avtalen på vegne av arbeidsgiver.

Dersom rådmannen må gå på dagen, kommer avtalen til anvendelse. Det er selvsagt her som i andre kommuner under forutsetning av at rådmannen ikke har gjort seg skyldig i noe lovstridig eller ureglementert.

Det skal blåse en forandringens vind i Tana etter valget!

Som politiker og ordførerkandidat akter jeg å bli “ombudsmann” for innbyggerne. Da er det min plikt å se til at regler for ansettelse følges også i Tana. Prinsippet er at det skal være fritt fram å søke for alle som mener de oppfyller kravene i utlysningsteksten, selvsagt også for politikere. Den best kvalifiserte skal ansettes, og det skal ikke lages en prosess som skal gi bestemte personer en fordel.

Når Tana kommune endrer sine egne spilleregler underveis og går på tvers av kommunelovens intensjon om hvem som har myndighet til å ansette, må noen våge å stille spørsmål. Det er blitt min oppgave, og derfor ba jeg om svar der jeg trodde svar var å finne.

En profesjonell rådmann i en seriøs kommune vil da kunne svare på de spørsmål han får fordi han har dokumentasjonen tilgjengelig.

Han/hun vil ikke angripe meg  slik rådmannen i Tana gjør i sine kommentarer til avisene. Hersketeknikken han bruker er å gjøre meg mest mulig ubetydelig, usynlig og useriøs ved å omtale meg som “mannen” og “personen”, og ikke ved navn han ellers bruker. Her fra avisa Sagat;

“– Personen har skrevet til kommunen og kommet med anklager om korrupsjon og myndighetsmisbruk. Dette er usaklig og uten rot i virkeligheten, sånne ting skriver man bare ikke til en organisasjon, uansett om man er ordførerkandidat eller ikke. Dette er ikke saklig, det er ingen grunn til å komme med slike påstander. Han knytter kritikken opp mot ansettelser og det mener jeg ikke han har grunnlag for.”

Det er forståelig at rådmannen vil mene at jeg ikke har grunnlag for mine påstander. Jeg mener at jeg  har et meget godt grunnlag ut fra hva jeg viser til over. Jeg har ikke påstått i mitt brev at dette ER korrupsjon, kun at det grenser opp mot det og det er alvorlig nok.
Uansett smaker det for sterkt av nepotisme* (se forklaring nederst).

Når bortimot 50 % av innbyggerne tror det foregår korrupsjon, kan en åpenhetskultur i kommunene sterkere være med å avkrefte mistanken.

Kanskje det beste hadde vært om Øko-krim hadde tatt enn titt på Tana kommune for å avklare de faktiske forhold?

Hva tenker de f.eks om at Tana kommune tillater oppført et forretningsbygg i sentrum med formål om at et familiemedlem av rådmannen  skal etablere butikk der? Hva tenker de om at et annet nært familiemedlem blir ansatt i Tana kommune ? Og at det skjer etter at den best kvalifiserte tilbys lønn som ikke er i samsvar med kompetanse og takket som forventet nei?

Erklærte rådmannen seg inhabil i begge sakene og lot f.eks nabokommunen forestå saksbehandlingen, inkludert lønnsfastsettelse ? Nei, det kan man ikke lese av saksdokumentene.

Jeg mener det er er påkrevet at Tana kommune nå løfter sin etiske standard. En slik bevisstgjøring av politisk og administrativ ledelse vil igjen skape tillit blant både ansatte og innbyggere i Tana.

Min gode venn Hans Antonsen var ordfører for Venstre i Grimstad kommune i 10 år. Der kjørte de en prosess om hvilke etiske kjerneverdier som skal prege kommunen. Alle ansatte og folkevalgte var involvert. Det hele endte i følgende etikk-plakat:

Skjermbilde 2019-09-02 kl. 07.18.46
Tana kommune er nå i en situasjon hvor vi bør dra i gang en lignende prosess. Det vil være blant de første oppgaver jeg vil starte med dersom jeg blir ordfører.

Jeg vet at disse avsløringene om ledelsen i vår kommune gjør inntrykk, og har skapt panikk hos de som utøver makta i kommunen. De kan etter valget stå uten den makt og de privilegier de har hatt i for mange år.

Derfor forsøker de nå å skape et negativt inntrykk av meg som politiker og menneske. Det vil åpenbart komme mer før valget. Mye står på spill. Men la de avsløre seg!

Jeg skal tåle det, ikke minst fordi innbyggere i Tana vil tape på at dagens ledelse fortsetter. Spør småbarnsforeldre. Spør pårørende til pleietrengende. Spør de som sender barna på skolen. Det er mange som nå ønsker større trygghet for sine.

Men jeg synes ikke det er greit at mine meninger og mitt politiske arbeid skal ramme alle de som regnes som mine venner og bekjente. De frykter konsekvensene dersom det ikke skulle bli et politisk skifte i Tana og at frykt-kulturen dermed fortsetter, med de konsekvenser det får for dem. Også politikere fra flere parti sier under få øyne at de er enig med meg, men tør ikke si det høyt nå.
Velgerne i Tana har nå sin største sjanse til et skifte i kommunens ledelse!

Hvis velgerne vil det ved valgurna, kommer en forandringens vind over vår mangfoldige og fantastiske  kommune på valgnatta. Da kommer ny energi, nye ideer og etterhvert også nye arbeidsplasser til det naturlige sentrum i hele Øst-Finnmark.

Jeg er optimist og tror det vil skje.

Men velgerne avgjør i et valg som ikke skal manipuleres, kun kontrolleres – og det skal alle respektere!


* Forklaring på begrepet nepotisme:

Ifølge jusleksikon.no defineres dette slik:
«Nepotisme (av lat, nepos; “nevø”, etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.
Begrepet kom i forbindelse med middelalderens paver, som ofte utnevnte sine nevøer til viktige verv i Den katolske kirke. Praksisen anses i moderne tid som en form for korrupsjon.»



INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger/ for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019:
518
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Etter mange og harde tak for våre fylkespolitikere i hele 2018, valgte et enstemmig fylkesting i siste møte i desember de 19 representantene som skal møte i fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Nå har nemnda like mange fra hver av partene etter at statsråd Mæland etterkom kravet fra Finnmark fullt ut – til skuffelse for Troms.  Ulf Trygve Ballo er enstemmig valgt som nestleder, et verv jeg tror han er i stand til å utføre på beste måte. Han er blant de få av fylkespolitikerne i Ap med lang fartstid som folkevalgt, og har i tillegg solid erfaring fra både organisasjonsarbeid og erfaring fra arbeidet i Samerettsutvalgets.

Det kommer til nytte også for de  avklaringer som vil kreve klokskap fra begge parter.I denne prosessen skal det kun skapes vinnere.

Alle partiene i fylkestinget er representert i fellesnemnda unntatt to, KrF og Sp. Slik jeg har forstått det har Ap hatt et nært samarbeid med KrF i denne perioden, og det synes derfor svært merkelig at de ikke ga KrF en plass i fellesnemnda.

Svein Iversen er en svært erfaren, klok og løsningsorientert KrF-politiker og burde så avgjort deltatt i arbeidet. Nå har fellesnemnda anledning til å opprette arbeidsgrupper med særskilte oppgaver med medlemmer fra fylkestingene, og Iversen er en opplagt lederkandidat for en av disse.

Noen lurer sikkert på hvorfor SP ikke deltar siden de hadde krav på en representant. De har muligens sjøl et godt svar på det. De boikottet ikke valget av fellesnemnd noe man kunne få inntrykk av i media på forhånd. SP ga sin støtte til Aps kandidater og valget av de 19 fra Finnmark var enstemmig. Med SPs stemmer!!

Det er jo ikke ulovlig å heller gi sine stemmer til andre partis kandidater. Og det er helt forståelig dersom de ikke sjøl anser å ha gode nok kandidater til dette viktige arbeidet.  De skal møte sine egne partifeller fra Troms, og føler de seg underlegne ved starten, lover det ikke godt for det videre arbeidet.

To betydningsfulle vedtak

Fylkestinget gjorde flere vedtak i desember, og to av dem er verdt noen ord.

Flertallet vedtok et budsjett som ikke er i balanse slik Kommuneloven stiller krav om. I vedtaket kan man tydelig lese at flertallet ikke maktet å komme i mål. De har gjort noe så spesielt som å gi to hovedutvalg ansvaret for  smertefulle kutt. Flertallet hadde ikke nok inntekter til å dekke utgiftene de har vedtatt!

Dette har jeg aldri opplevd i min tid som fylkespolitiker. Den gangen tok alle folkevalgte sitt ansvar svært alvorlig og satte sin ære i ansvarlige budsjett  i balanse. Dette er tross alt hovedsaken for et fylkesting.

I fylkeskommunens budsjett og økonomiplan for 2019 – 2023 skal det visstnok heller ikke vært tatt høyde for merkostnader tilknyttet økning i lånefinansierte investeringer, noe som i så fall gjør situasjonen svært krevende.

Var dette et bevisst valg fra flertallet?
Overfor velgerne later de som de er 100 % mot en sammenslåing med Troms, men i budsjettet leser man kun et svar: Finnmark fylkeskommune kan kun reddes økonomisk ved at Finnmark blir en del av dobbelt så store Troms-budsjett, og lavere gjeldsbyrde. Da slipper man i utgangspunktet  å kutte i det videregående skoletilbudet, veivedlikehold og transporttjenester i Finnmark.

Uten sammenslåing med Troms ville vi fått oppleve et massivt kutt over hele linja i Finnmark fra 2020. Derfor forstår jeg både SV og Ap her. Hva SP mener om budsjettet vet vi ikke da partiet overraskende nok ikke la fram eget forslag, og protokollen viser heller ikke hva de stemte til slutt.

Den andre saken fylkestinget behandlet, var egentlig delt i to og handlet om prosessen med sammenslåing av Troms og Finnmark:

Det ene var valget av 19 medlemmer til fellesnemnda hvor et forslag fra SV og SP om å ikke velge medlemmer ble nedstemt med overveldende flertall.
Deretter var både SP og SV politisk kloke nok til stille seg bak de 19 medlemmene som er valgt. Dermed er det et enstemmig fylkesting som nå jobber videre med sammenslåinga.

Dramatisk økning i “portoutgifter” rammer ungdom

I samme gate gjorde fylkestinget et merkelig vedtak om søksmål. Etter at et forslag om rettslige skritt ble trukket og nullet ut et annet som viste til samme forslag, kunne fylkesrådmannen parkert det.

Han kunne alternativt kun fulgt opp henstillinga om en saksutredning og oppfylt det flere representanter sa i fylkestinget: Det kommer kun til å koste et frimerke å sende et prosessvarsel. I stedet valgte han å sende dette over til et advokatfirma!

Jeg regner med at han ba om pristilbud. Siden regningen fra advokatfirmaet oversteg 500.000 kroner så er det et spørsmål om ikke oppdraget skulle ha vært på anbud, jamfør lov om offentlige anskaffelser?

Hva verre er: Utredninga fra advokatfirmaet kunne hans ansatte like gjerne skrevet – for null kroner. Fylkeskommunen er godt kjent med saken. Vi må anta at fylkesrådmannen som jurist og hans jurister har gitt råd til den politiske ledelsen da sistnevnte gikk ut våren 2018 og snakket om at stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak?
I så fall burde et prosessvarsel vært skrevet på et slikt grunnlag.

Forleden fikk finnmarkingene vite at portoen har steget dramatisk fra oktober. Da kostet et prosessvarsel kun et frimerke, altså 14 kroner ifølge Remi Strand og Kurt Wikan fra fylkestingets talerstol. 1,5 måned senere var det steget til utrolige 680 000 kr.!!!

Summen tilsvarer altså 20 kr mindre pr bussbillett i byene for 35 000 passasjerreiser eller ca 800 vikartimer som elevene kunne fått i videregående skole framfor å sitte uten lærer.

Ikke driv gjøn med finnmarkingene

En sak er kostnaden.
Hva som er langt verre er narrespillet, som søksmålet er basert på. Nok en gang skal SP, AP og SV skape et håp for noen finnmarkinger om at en rettsak vil oppheve stortingets vedtak.

Akkurat slik de samme finnmarkinger var skremt til å tro at Finnmark ville opphøre å eksistere om de ikke møtte opp i en folkeavstemning – uten betydning. Og minst et år for sent – fordi fylkespolitikerne ikke ville høre på innbyggerne før fristen gikk ut våren 2017!

For det første er et søksmål  bortkastet fordi en evt. tvilsom oppfyllelse av Inndelingslovens bokstav må ha hatt AVGJØRENDE innvirkning på stortingsvedtaket. Et politisk vedtak betyr at det politiske skjønn har avgjort saken.

Altså, det politikerne er enig om er et godt vedtak, er prinsipielt et vedtak i samsvar med grunnlovens ånd. Men det betyr ikke at det er enstemmig.  Det vil som regel være et større eller mindre flertall bak vedtaket.

I dette tilfellet har det vært framført påstander om lovbrudd fra flere hold i Finnmark. Så viste det seg med en mer nøye gjennomgang at selv professorer kan glippe på fakta i saken. Det var ikke slik som først trodd at regjeringen uansett skulle vente til våren 2018 med avgjørelse for sammenslåinger i Nord-Norge. Og at flertallet deretter “lurte” alle ved  likevel å la  Stortinget ta avgjørelsen juni 2017. I så fall ville det vært kritikkverdig – fordi det ville være lureri. Og en betydelig økt mulighet for Finnmark å vinne fram i en rettsak mot staten.

Nå er det dokumentert at Finnmark ved hele tre anledninger ba om at Stortinget måttet fatte vedtak samtidig med de andre fylkessammenslåingene og ikke vente til 2018. Selvsagt fulgte Stortinget kravet.

Det er også dokumentert at alle fylkeskommunene fulgte samme mal for utredning av ulike sammenslåinger og konklusjon. Ingen av de andre har ment at det ble gjort et ulovlig vedtak! Hvorfor ikke – når de fleste av dem hadde anbefalt en annen løsning enn den regjeringen valgte?

Den andre grunnen til at en rettslig prosess vil bli avsluttet straks fylkeskommunen får svar er det faktum at Inndelingsloven har et punkt som omhandler fylkesinndeling. Der er navn på de nye fylkene opplistet. Dette ligger altså i lovverket. Og det lar seg ikke gjøre å prosedere i det norske rettsapparatet mot lovligheten av en lov som Stortinget har myndighet til å vedta.

Et søksmål mot staten på dette grunnlag vil opplagt ikke kunne føre fram. Professor i jus, Jan Fridtjof Bernt, landets desiderte ener på dette saksfeltet er veldig klar på at en ikke vil nå frem med et slikt søksmål (ref dette i Kommunal rapport)..

Slik skapes ny energi og optimisme

Finnmark fylkesting må derfor bruke 2019 til å skape en konstruktiv politisk debatt i Finnmark og ta dette videre inn i et like konstruktivt samarbeid med politikerkolleger i Troms. Å bygge en kultur av tillit på tvers av parti- og fylkesgrenser er avgjørende for at det nye fylkestinget skal bli den nødvendige politiske kraft i nord. Det er dette vi har manglet i generasjoner og som er med å forklare hvorfor vår region er svekket både når det gjelder folketall og næringsutvikling – til tross for vår beliggenhet ved verdens hittil reneste matfat – Barentshavet, og med rik tilgang til enorme mineral- og energiressurser.

Fra å være to politisk ubetydelige fylkesting, vil vi om et år være “Norges viktigste region”. Ikke bare er over 50 tidligere statlige oppgaver overført til de nye 11 fylkeskommuner i landet – inkludert “Troms og Finnmark”.

Vår region får en betydelig oppgave i å forsterke Norges tilstedeværelse i nord. Det betyr at Stortinget ikke lenger kan vende det døve øret til når det nye fylkestinget krever ressurser og mer myndighet for å utvikle regionen.

Fra 1.1.2020 vil Stortinget måtte ta innover seg at økt aktivitet, stabilt folketall og vekst i Troms og Finnmark som grenser opp mot tre naboland (Sverige, Finland og Russland) er helt nødvendig for å oppfylle Stortingets egne mål om norsk suverenitet.

Det siste Finnmark fylkesting skal gjøre nå, er å spenne krokfot på prosessen ved å åpne for nye millioner i ren gave til advokater. Det tapper politisk energi, det reduserer budsjettene til vår ungdom på skole, øker billettprisene ytterligere og skaper bare ytterligere mismot.
Og verst av alt: Det er i praksis å demontere vår nye politiske kraft i nord.

Jeg ønsker både finnmarkingene og våre fylkespolitikere et riktig godt og konstruktivt år.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18: Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

Skal hemmelig votering avgjøre viktige saker i Norge?

Spørsmålet er blitt høyaktuelt i forkant av KrFs landsmøte. Der har partiledelsen valgt å innføre et prinsipp om hemmelige votering i spørsmålet om partiet skal forbli gult, eller gå i regjering med “rødt” eller “blått” for å holde oss til begrepene vi har hørt fra fylkesårsmøtene.

Resultatet av avstemninga er selvsagt det viktigste, ikke minst når landet kan få et regjeringsskifte uten at det har oppstått en såkalt parlamentarisk situasjon som f.eks kabinettspørsmål.
Når i tillegg et evt. regjeringsskifte fører til et alternativ som KrF ikke nevnte som aktuelt før siste stortingsvalg, er det selvsagt knyttet enda større spenning til utfallet.

Derfor blir voteringsmåten ekstra interessant.
Skjer et slikt valg i full åpenhet hvor den enkelte representant må stå for sitt valg – slik som på Stortinget eller i et kommunestyre?
Der ser alle hva den enkelte har stemt, med noen få unntak som jeg kommer tilbake til.

Partiledelsen har lagt dette opp slik at delegatene først skal stemme over hvorvidt  KrF skal stå som et fritt opposisjonsparti fremover – eller skal velge å gå i regjering. Blir det flertall for forslaget som kalles Grøvan-modellen (etter KrFs parlamentariske nestleder Hans Fredrik Grøvan), er det en avgjørelse som avslutter debatten. KrF fortsetter i samme posisjon som nå utover i stortingsperioden inntil det skulle skje en parlamentarisk situasjon.

Hvis forslaget faller, skal så landsmøtet velge mellom Hareides forslag om å søke rødgrønt samarbeid med Ap og SP – eller forslaget fra nestlederne om å søke samarbeid med dagen blågrønne Solberg-regjering.

I disse avstemningene skal det så kun stemmes med penn og papir, evt. elektronisk – ikke med håndsopprekning og stemmeskilt.

Dette er oppsiktsvekkende i moderne norsk politikk.

Politiske parti er riktignok autonome organisasjoner og bestemmer sjøl sine vedtekter.  Disse skal sikre at saker avgjøres etter retningslinjer det er enighet om. Vedtekter kan endres etter prosedyrer, og det skjer i “fredstid” – ikke når kontroversielle saker kommer opp. Da er det nærliggende å mistenke at spilleregler endres mens spillet pågår.

KrF har i likhet med de fleste andre parti hittil praktisert åpen stemmegiving, men generalsekretæren fikk dette endret for en måned siden.  gjennom en e-post til sentralstyret.
Ekstra pikant blir det at generalsekretær Frafjord Johnsen  tilhører Hareides indre kjerne av støttespillere.

Politiske partier har det til felles at de er etablert for å utføre viktige funksjoner i et demokrati. Partiene nominerer sine kandidater til storting, fylkesting og kommunestyrer. Medlemmer av de to siste må forholde seg til Kommuneloven ved saksbehandling.

Kommuneloven fastslår at skriftlig avstemning kan kun skje ved valg eller ansettelser. Men da er forutsetningen at minst én krever det.

I alle andre saker skjer avstemninga åpent, slik at alle ser hva den enkelte stemmer.

Et kommunestyre ville gjennom flertallsvedtak vedta skriftlig avstemning i ordinære saker. Det ble løftet til departementet for tolkning av Kommunelovens bestemmelser.

Der kom kommunaldepartementet  fram til  følgende tolkningsbestemmelse: hvor det bl.a. heter:

“Som hovudregel skal avstemmingar i folkevalde organ skje ved røysteteikn, opent i møtet. Medlemene i organet er vald for å representere og stå til ansvar ovanfor sine veljarar, og normalt også ovanfor eit politisk parti som har nominert vedkommande. Ved val og tilsetjingar er det innarbeidd ein regel om at eit enkeltmedlem kan krevja skriftleg avstemming, og dette er også slått fast i kommunelova.”

“Departementet peika på at det er ein del av demokratiet at veljarane skal kunne vite kva for politikarar som står for kva for standpunkt, og om til dømes valkampsaker er blitt følgde av politikarane.”

Som sagt har partiene autonomi til å sjøl bestemme sine vedtekter. Og slik bør det være.
Likevel er Kommuneloven en svært nyttig og normativ veiviser på hva som bør etterstrebes i de samme partiene som er del av det demokratiet Kommuneloven skal sikre.
Slik er det også på Stortinget. Alle vet hva den enkelte representant har stemt i salen.

Skjermbilde 2018-10-30 kl. 14.32.35
Uansett hvilket standpunkt KrF havner på under sitt landsmøte, tjener nok partiet på det Knut Arild Hareide lovte etter landsstyremøtet i september; en ærlig og åpen prosess.

En lukket prosess i den saka som av folk i partiet oppleves som et viktig veivalg for partiet, gjør det vanskeligere å skape den tilliten som skal bære et samlet parti. Og enda mer utfordrende blir det dersom et knapt flertall avgjør dette i all hemmelighet.

KrFs leder Knut Arild Hareide har sagt at han ikke vil bruke sin dobbeltstemme for å avgjøre spørsmålet om sidevalg. Han har også blitt forstått slik at han ikke setter sitt lederverv foran landsmøtets ønske.
Men hva skjer dersom han som en siste desperat mulighet stiller kabinettspørsmål?

Da skal altså delegatene i all hemmelighet ikke fritt avgjøre om hvordan KrF skal få størst politisk innflytelse overfor, evt i en regjering. De skal derimot tvinges til å avgjøre om KrF skal bytte partileder, noe som ikke er egen, forberedt sak på dette landsmøtet!

Det blir et umulig valg for over halvparten av delegatene. Og det vil skape store frustrasjoner for svært mange å slik bli tatt på senga. Det blir åpenbart ingen festlig og motiverende hjemreise deretter.

De dyktigste og mest respekterte  partiledere i norsk og internasjonal historie ble det fordi de satte partiet høyere enn seg sjøl.

I motsatt fall blir Gardemoen 2018 KrFs svar på Venstres Røros 1972.