Er lokalpolitikere hjelpeløse vitner – eller årsaken til at barn og unge sliter i skolen?


Foreldre over hele landet reagerer kraftig på forslag om kutt i neste års budsjett. De får støtte fra profesjonsutøverne i skolen; lærere og ledere.

Det bør lokalpolitikerne ta på største alvor.

Aller først bør de lese Marie Midtsund sitt innlegg i Romsdal Budstikke 17.november, «Barna er framtidas gull». Der forklarer hun bedre enn noen hvorfor det ikke er noen god idé å la økonomiske kutt ramme barna. Du risikerer å ramme hjernen og hjertet; evnen til å lære faglig og sosialt.

Å gi eleven mestringsopplevelser både faglig og sosialt er skolens mandat. Det er vedtatt av Stortinget. Det praktiske ansvaret er overført til de ansvarlige i den enkelte kommune: kommunestyret som juridisk skoleeier.



Jeg velger å skrive dette støtteinnlegget i håp om at andre kan lære av andre politikeres erfaringer. For jeg har også vært lokalpolitiker i over 30 år av mitt liv. I tillegg har jeg vært lærer, og i mesteparten av mitt yrkesliv også rektor i 3 ulike kommuner

Min erfaring bygger altså på det jeg har sett og lært såvel i kommunestyresal som i skolestua. Mange folkevalgte vil kjenne seg igjen.

Derfor drister jeg meg til å komme med tre råd til alle politikerne og et råd til foreldre, besteforeldre, tanter og onkler.

Først et hovedråd til alle: Ikke sov i timen!

Råd 1 til politikerne:
«Ta kommune- og økonomiplanen mer alvorlig!»

Høsten er en kritisk viktig tid for elevene. Ikke bare fordi de da har begynt et nytt skoleår med nye faglige og sosiale utfordringer, men også fordi de folkevalgte i kommunestyret samtidig skal avgjøre deres kommende skolesuksess.

Det skjer når Økonomiplanen skal vedtas. Økonomiplanen er tett knyttet til den like viktige Kommuneplanen. Den skal ha en handlingsdel som årlig revideres, da som regel samtidig med Økonomiplanen. Disse overordnete planer skal ligge tilgjengelig for allmenheten på kommunens hjemmeside. Her finner du hva kommunen ønsker å oppnå gjennom skoletilbudet de gir.

Det er disse to planer som skal skape forutsigbarhet for innbyggerne, enten de er foreldre, pårørende eller ansatte.
 
Dessverre er det mange ansatte, folkevalgte og til og med journalister som kun konsentrerer seg om det 1. av 4 år i økonomiplanperioden. Derfor skrives og snakkes det «kun» om budsjettet – altså det kommende året.

Både kommuneplanen og økonomiplanen er lovpålagt. Mange kommunepolitikere bruker det meste av sin tid til å få det kommende årets budsjett til å gå opp økonomisk. Derfor sitter mange kommuner nå med «gjørme til knes».  De «glemte» tidligere år å få regnestykket til å gå opp mer enn kun første året, og de tok kanskje litt for lett på handlingsdelens konkrete tiltak i deres egen kommuneplan?

Råd 2 til politikerne:
«Store investeringer spiser ansatte til frokost»

De problemer man har i årets budsjettarbeid er et resultat av tidligere lyst til å imponere innbyggerne med politiske minnesmerker.

Over mange år kunne politikerne valgt vekk en rekke tunge investeringer. Dermed ville lånegjelda vært mindre. De stillinger som nå foreslås kuttet gjøres av hensyn til at banksjefen er utålmodig. Banken skal ha både renter og avdrag. Et lån på 10 mill.kr tatt opp for 4 år siden vil de neste 16-17 år koste grovt regnet 1 million pr år. Det er to stillinger i skolen eller i eldreomsorgen.

Bortsett fra lokaler som MÅ renoveres fordi de er helsefarlige eller ikke lenger hensiktsmessige, bør alt annet utsettes. Slik kan man beholde flere ansatte i kommunens to hovedtjenester; oppvekst og omsorg.

Råd 3 til politikerne:

Dere MÅ melde fra til Storting og regjering om statens ran av kommuneøkonomien!

De samlede frie inntekter til kommunen består av egne skatteinntekter samt det staten yter gjennom Inntektssystemet (statens overføringer til kommuner og fylkeskommuner).

Uansett regjering og stortingsflertall er det i praksis de øverste embetsmenn i Finansdepartementet som avgjør hvor mye kommunene «får». Eller rettere sagt; må kutte.

Finansdepartementet legger alltid til grunn at kommunens utgifter til lønn og andre utgifter fordeler seg slik det gjør i Staten; 2/3 er lønn og 1/3 er andre utgifter.
Veksten i disse to faktorene kalles deflator.
 
Når staten gjennom Inntektssystemet legger til grunn at lønnsveksten kommende år er f.eks 4 % og annen prisstigning er 2,5 %, betyr dette i praksis at kommunene må kutte langt mer.

Hvorfor?
Ganske enkelt fordi staten er rik og kommunene fattige. Staten sørger for svært gode budsjett til sine avdelinger – i hovedsak i Oslo. I Staten utgjør lønnskostnadene rundt 67 % . De øvrige 33 % går til innkjøp av datautstyr, møbler, kurs, seminar i utlandet, kantine, velferdsordninger osv – noe de fleste kommunalt ansatte bare kan drømme om.

Det er skole og eldreomsorg som trenger penger, ikke administrasjonen.

For dette er realiteten for de to store tjenesteområdene i en kommune; oppvekst og omsorg: Både deres budsjett og antall ansatte utgjør rundt ca 65 % av kommunens budsjett, varierende med kommunestørrelsen.
Hva som er verre: Lønnsutgiftene ligger på nærmere 90 % av deres totalbudsjett. Ofte høyere.

Dermed harmonerer ikke kommunens inntekter med hva staten har forutsatt: Lønn skal bare ta 67 % av budsjettet. Forskjellen på lønnsutgifter til 67 % og 90 % får store konsekvenser.

Hvis kommune A har et budsjett for oppvekst og omsorg totalt på 100 mill kroner, vil neste års lønnsutgifter med statens norm utgjøre 67 mill + 4 % = 69,7 mill kr.
2,7 mill kr er beløpet staten overfører kommunen for å dekke lønns og prisstigning.

Men kommune A har kanskje 90 % av budsjettet låst til lønn. Det betyr at kommunen trenger 90 mill kr + 4 % = 93,6 mill for å dekke lønnskostnadene. Forskjellen på statens bidrag på 69,7 mill kr og kommunens behov på 93,6 mill kr utgjør da 23,9 mill kr.!

Hvor har lokalpolitikerne funnet dekning for de nesten 24 mill kr? Jo, ved over mange år ha kuttet tilsvarende i oppvekst og omsorg. Og nå igjen må kutte stillinger.
Hvor blir det færre stillinger? Nettopp, i skole og i pleie/omsorg.

Vinnerne er staten som sparer penger de kan bruke på «seg sjøl», og de kommunale administrasjoner som sjelden må ta store reduksjoner. Tall fra SSB viser at den store veksten i offentlige stillinger er nettopp i administrasjonen (på rådhuset, fylkeshuset og statens mange hus).

Taperne i dette spillet mellom Staten og kommunene er elevene og de eldre pleietrengende!
Derfor må ingen som bryr seg sove i timen!

Råd til elevens omsorgspersoner og oppdragere:

Benytt dere av retten til å bli hørt!

Formannskapets politiske forslag til den 4-årige økonomiplanen skal legges ut  til offentlig høring minst 14 dager før kommunestyret skal sluttbehandle den. Dette skal annonseres i media.

Alle innbyggere, organisasjoner, bedrifter, skolens organer m.fl har rett til komme med sitt syn på forslaget. De har rett til å spørre om konsekvensene av forslaget og advare om følgene.

Kommuneadministrasjonen skal vurdere de enkelte høringsinnspill og legge disse fram for kommunestyret, noe ordfører har ansvaret for.

Høringsinstituttet er ventilen i vårt liberale demokrati. Innbyggerne kan slik få gitt uttrykk for hva de mener om forslaget til økonomiplan. De folkevalgte skal ha kunnskap om dette, og må ta innspill på alvor.

Det betyr at det endelige vedtaket i større eller mindre grad er påvirket av innbyggernes reaksjoner.

De som ikke benytter seg av høringsmuligheten, kan ikke klage etterpå.
 
Tips: Sjekk formannskapets forslag når det foreligger og se hvordan det evt. avviker fra kommunedirektørens forslag. Det skal tydelig fremgå hvor det skal kuttes i de økonomiske rammer, og evt. hvor mange årsverk som foreslås fjernet og konsekvenser av dette.

Deretter sender du/dere et høringsinnspill til kommunestyret v/ordfører og kommunedirektør. Samtidig sender du kopi til alle partigruppene eller til alle kommunestyremedlemmer slik at de får nærmere en uke å vurdere innspill og finne løsninger. For de vil gjerne ha reaksjoner fra innbyggerne.

Og er du misfornøyd med sluttresultatet fordi ditt innspill ikke ble tatt hensyn til, er neste «høringsfrist»  valgdagen i september neste år.

Noe som burde plage de folkevalgte allerede nå.



Mer om samme tema:
https://open-eye-open-mind.com/2014/11/02/deflator-forklarer-grunnskolens-budsjettvansker/




Rådmann og økonomisjef – statens «copycat» ?

Er kommunestyrer uvitende om, eller lukker de øynene for at staten reduserer midler til kommunene på en meget «smart» måte og ved hjelp av en lokal «copycat»? I mine 18 år som rektor har jeg vært nysgjerrig på hvordan skoleeier kan beregne ressursbehovet så presist som mulig for at alle elevene skal sikres det opplæringstilbudet de har en juridisk rett til. Hvis vi ser bort fra marginale kostnader til drift av skolelokaler, skoleområdet og rett til skoleskyss gjenstår flg. innsatsfaktorer; undervisningstimer og støttetimer, læremidler og arbeidsmateriell for elever og lærere og nødvendig vedlikehold og fornying av kompetansen for de ansatte. Kunnskapsløftet (som forskrift til opplæringsloven) beskriver eksakt hvor mange timer hvert fag skal ha fra 1 . -10.trinn. Antall elever avgjør antall klasser, og deretter er det bare å regne ut det totale årstimetallet. I tillegg til dette må det også avsettes ressurser til spesialundervisning, norsk for minoritetsspråklige, ulike funksjoner,  deling av klasser der fag/rom krever det og styrking av fag/klasser med spesiell vekt på 1. – 4.trinn. Fordelingen mellom utgifter til lønn og til øvrig driftsutgifter direkte tilknyttet opplæringen er om lag 9:1. Lønna tar altså grovt sett 90 % av driftsutgiftene. Vi kjenner kostnadene på skolens fast ansatte lærerstab. De får sin lønn etter utdanning og ansiennitet, og tallene henter vi rett ut av lønnsstigen. Men sluttsummen blir likevel ikke rett når «sensoren» får sett på dette. Hvordan kan det ha seg at rådmannen «underkjenner» rektors utregning? Jeg har fulgt mange kommuner over år for å lære av deres måter å sette opp forsvarlige budsjett på. Som rektor med totalansvar for elevens læring i min virksomhet,  jeg kjenne til hvilke rammer jeg har for å utøve min ledelse og oppfylle Opplæringsloven. Det er mange faktorer som skaper et godt læringsmiljø og som gir elevene det faglige og sosiale mestringsnivå de trenger for å lykkes på sin vei mot studiekompetanse eller fagbrev. Elevene trenger dyktige lærere som har tid og rom til å utøve sin profesjon og styrke sin kompetanse i takt med nye krav. Skolen må ha læremidler og undervisningsutstyr som motiverer for og forsterker læring, og elevene må oppleve å delta i et trygt, sosialt fellesskap. Det er rektors plikt å opplyse om og skaffe tilveie de tilsvarende økonomiske ressurser som kreves. De siste 5 år har jeg forsøkt å forstå hvordan budsjettet for grunnskolen i min nåværende kommune ble satt opp, og se om det var en logisk forklaring på utviklingen over tid. Jeg oppdaget da at veksten i grunnskolens budsjett var gjennomgående lavere enn lønns- og prisvekst og elevtallsøkningen skulle tilsi, og at budsjettet til alt overmål kunne bli betydelig endret midt i kalenderåret. Skolene måtte redusere med flere årsverk – selv om politikerne ikke hadde forutsatt og forutsett det. Grunnskolen kan få sin økonomiske ramme på mange måter, men i hovedsak velger de fleste rådmenn å gi rammer basert på at kostnadsveksten følger en statlig deflator. I budsjettdokumentene her (og likt de øvrige 428 kommunen i landet) ble det henvist til forutsetningene gitt av regjeringen ved framleggelse av statsbudsjett. Den viktigste forutsetningen for å predikere et reelt budsjett for kommende år bygger på nettopp – deflatorI statsbudsjettet legger regjeringen alltid sin deflator til grunn for å beregne hvor mye kommunesektoren samlet skal få overført fra statsbudsjettet. «Lønn teller knapt 2/3 i deflator» står det i statsbudsjettet. Det er her jeg mener vi finner forklaringa på den relative reduksjonen i grunnskolens budsjett over tid: Statsbudsjettet legger til grunn at all offentlig aktivitet har to hovedkostnader: Lønn (inkludert arbeidsgiveravgift og pensjonskostnader) og vanlige driftsutgifter. Staten forutsetter at uansett virksomhet fordeler disse seg matematisk likt med ca. minst 1/3 på drift og knapt 2/3 på lønn. Slik er det ikke i grunnskolen. Her brukes altså rundt 90 % av ressursene til å dekke lønnskostnadene. Differansen mellom 67 og 90 % må derfor ”spares” inn. Det betyr at dersom rådmannen i en kommune legger til grunn at statens deflator skal benyttes på skole, får skolen automatisk relativt mindre og må dekke de nødvendige merkostnader kun på en måte: Ved å redusere noe annet kostnadskrevende i budsjettet, i første rekke lærertimer. En lærerårstime koster ca 30 000. For min skole med et årsbudsjett på 20 mill.kr. betyr statlig deflator over 4 år en reduksjon på 900 000 kr. Det utgjør om lag 1,5 lærerårsverk! «Vi satser på skolen» blir dermed fortsatt kun et vakkert papirønske og ikke en reell satsing. Dersom både statlige myndigheter og KS erkjenner at dagens finansieringssystem for grunnskolen er negativt selvforsterkende, må de også gå inn og endre forutsetningene. Regjering, storting og KS; Tar dere hansken – nå?