3.november -23: Blir Økokrim del av «MAKTA 2» i Solbergsaken?

Jeg skriver denne vurderingen torsdag 2.november om en meget aktuell sak.

Dagen før Dagen.

Denne uka har vært fylt opp av utenriksnyheter. Forståelig nok med tanke på hva som skjer i Ukraina og i Midt-Østen.

Kun en norsk nyhet har nådd gjennom i flere av riks-medias sendinger. Og jeg sikter ikke til snøen som enda en gang kom overraskende på våre veimyndigheter i sør.

Den gjentagende norske nyheten er at kommende fredag skal Økokrim avgjøre om de skal etterforske Erna Solberg og/eller Sindre Finnes for evt. ulovligheter tilknyttet aksjekjøp og -salg mens hun var statsminister.

30.august og midt i siste etappe av valgkampen før lokalvalget blir det kjent at Anniken Huitfeldts mann har handlet aksjer i selskap regjeringen har tilknytning til. Regjeringen kan dermed påvirke aksjekursen gjennom sine avgjørelser.  

Som statsråd med ansvar for utenrikssaker hadde hun ikke fulgt nøye nok med i ektemannens kjøp og salg av aksjer. Hun hadde behandlet saker i regjeringen hvor aksjeselskap med stor statlig eierandel hadde kunne nyte godt av regjeringens beslutninger.

Hun burde erklært seg inhabil – om hun hadde visst om eller burde visst om ektemannens transaksjoner.

Det gjaldt spesielt Kongsberggruppen som fikk store kontrakter med våpenleveranser. Utenriksministerens mann hadde kjøpt og solgt betydelige aksjeandeler i dette selskapet.

Økokrims sjef Pål Lønseth erklærte seg 30.august inhabil i saken. Begrunnelsen var at han han hadde vært knyttet til Anniken Huitfeldt som statssekretær i samme regjering (Stoltenberg II).

Og så skjer det smått utrolige:

Lønseth overlater til sin assisterende sjef, Inge Svae-Grotli å vurdere om Huitfeldt har gjort seg skyldig i noe som bør etterforskes.

En uke etterpå (7.september)  la Økokrim bort saken om det skulle etterforskes om hvorvidt utenriksminister Anniken Huitfeldt hadde gjort seg skyldig i alvorlige brudd på regelverket. Økokrim mente at det ikke var «rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold.»


Faksimile: E24
Hvorfor er det så utrolig at Lønseth overlater til sin nestleder i Økokrim å finne ut om det er grunn til å etterforske saken?

I Norge har vi en forvaltningslov som bl.a. skal sørge for tillit ved beslutninger gjort av offentlige etater og offentlige myndighetspersoner.

I samme lov beskrives også regler for habilitet. En bestemmelse i § 6 er tydelig på hva som skjer dersom overordnet leder er inhabil:

«Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan.»

Her har Lønseth erklært seg inhabil, men lar altså sin like inhabile assisterende leder vurdere og beslutte om etterforskning skal igangsettes mot utenriksministeren!

Nå kan Lønseth muligens komme seg unna med at da han erklærte seg inhabil, var det riksadvokat Jørn Sigurd Maurud  som ga assisterende Økokrimsjef Inge Svae-Grotli beskjed om å overta.

Riksadvokatens rolle er nemlig meget interessant siden han er øverste sjef for Økokrim, og dermed overordnet Økokrimsjef Lønseth.
 
Den 5. september skriver han dette i et brev  ifølge NRK:

«– Lønseth anser seg inhabil til å foreta en eventuell slik vurdering, og riksadvokaten har i nevnte beslutning kommet til at assisterende sjef Økokrim, Inge Svae-Grotli, skal forestå en eventuell behandling av saksforholdet, skriver riksadvokaten.

– Beslutningen bygger på at de omstendigheter som innebærer at Lønseth anser seg inhabil, etter riksadvokatens vurdering ikke er av en slik karakter at de er egnet til å så tvil om Svae-Grotlis uhildethet.»

Altså; her ser riksadvokaten bort fra Forvatninglovens grunnregel om habilitet under øverste leder.

Og to arbeidsdager etterpå har Økokrim konkludert med at det ikke er grunnlag for å undersøke saken mer!

Politisk sett er avgjørelsen en stor lettelse for såvel Huitfeldt, Arbeiderpartiet og regjeringen – få dager før velgerne går til stemmeurnene.

Men burde det ikke blinket i flere varselklokker for inhabilitet her??

Riksadvokat  er nemlig gift med Hanne Bjurstrøm. Hun var statsråd i samme regjering som huset både Huitfeldt og Lønseth som deltakere!
Altså er det en rekke inhabile mennesker involvert i «frikjenninga» av Huitfeldt.

Avgjørelsen 7. september holdt muligens vann – helt til saken om Erna Solberg og hennes mann Sindre Finnes dukket opp i nyheten samme uke.


Faksimile: E24

Hvor alvorlig den var, ble man ikke klar over før valgdagen.

I dagene etterpå opptok den stort sett alle nyhetsflater. Lokalvalget var igjen like glemt som det var den siste måneden før valgdagen. Det var kun riksmedia og rikspolitikere som eide ballen og banehalvdelen, og definerte dette “rikslokalvalget”.

Siden Høyre gjorde et godt valg og gikk fram fra valget i 2019 og Ap/Sp tilbake, var det mange som mente at dette var urettferdig.

Hvorfor skulle ikke Høyre kunne straffes like mye, ja helst enda mer siden det var selveste statsministeren i perioden 2013-2021 som kanskje bevisst hadde latt sin mann tjene «millioner av kroner».

I alle fall burde hun på samme måte som Huitfeldt ha forvisset seg om at hun kunne være inhabil.

Nå hadde altså Økokrim sagt det ikke var grunnlag for å etterforske utenriksministeren. Burde de da ha en grunn til å etterforske Solberg?

Politikkens vesen er forunderlig.

NRKs nye dramaserie «Makta» baserer seg på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse» ifølge egenreklamen. Det er likevel ingen tvil om den tar for seg de store linjer og hovedtrekkene i hvordan «Makta» opptrer gjennom Arbeiderpartiet etter krigen, med vekt på 1970-tallet.

Jeg smiler underveis av kreative kameravinkler, symbolikk og effekter som forteller om et parti som ikke bare styrer seg sjøl, men også viktige statsinstitusjoner og media.

Etter min mening er den best illustrerte symbolikken når maktpersoner går inn i et lukket rom, slukker det skarpe offentlige lyset og tenner en glødepære mens de tar beslutninger.

«Noen har snakket sammen», het det den gang – som nå.


Faksimile: NRK

Etter å ha deltatt i og fulgt norsk politikk gjennom et langt liv, blir jeg ikke det minste forundret om Økokrim finner en egnet begrunnelse for å etterforske Solberg/Finnes.

Men etter deres raske undersøkelse og konklusjon i Huitfeldtsaken, bør også Solberg/Finnes ende på samme måten.

Hvis da ikke «Makta» fortsatt rår?

Det er interessant at statsminister og partileder Støre effektivt og maktpåliggende har ryddet vekk all uro rundt sin tidligere utenriksminister Huitfeldt. Hun kan ikke lenger brukes av opposisjonen på Stortinget som eksempel på «rotet i regjeringen».
 
I den viktige valgkampen i 2025 hvor Støre vil kjempe for enda en periode før han pensjonerer seg, trenger han politisk krutt.

Hva vil da passe bedre enn hans hovedmotstander Erna Solberg – såfremt hun er under etterforskning i de kommende uker, måneder og år ?

Joda, jeg vet dette høres konspiratorisk ut, og det er opplagt lett å avfeie det hele som “grunnløse” spekulasjoner.


Faksimile: VG

Hvis Økokrim og deres sjef Lønseth fredag 3.11 velger å behandle Solberg som Huitfeldt, har Støre mistet en fordel som statsminister i den kommende valgkampen.

Men da har Økokrim- tross ulik behandlingstid for Hutifeldt- og Solbergsaken – konkludert logisk og forståelig.
Verken riksadvokat eller Økokrim kan da beskyldes for å ha «tent glødepæra i et lukket rom hvor noen har snakket sammen».

Hvis derimot denne spesielle habilitetsforståelsen som riksadvokaten og Økokrim hittil har vist resulterer i etterforskning av Solberg, er nok grunnlaget lagt for NRKs oppfølger «Makta 2»?

Fredag 3.november vet vi fasiten.


KrFs landsmøte 2.11 avgjør 2021-valget

KrFs tid som et betydningsfullt parti i norsk politikk kan gå mot en ende.

Det meldes nå om stigende misnøye med prosess i lokallag og fylkesparti, ulike bakkanaler, masseinnmeldinger som har påvirket valg av delegater og en stadig stigende mistenksomhet om hvorvidt dette er en “åpen og ærlig” prosess slik partileder Knut Arild Hareide har erklært at han står for.

KrFs skjebnevalg er likevel ikke isolert til dette landsmøtet, men til stortingsvalget 2021. Resultatet av avgjørelsen nå får imidlertid stor innvirkning på valgresultatet i 2021.

Dagens stortingsgruppe kommer i hovedsak fra aksen Telemark – Møre og Romsdal. Gitt at KrFs landsmøte velger å stå uavhengig av blokkene (Grøvan-alternativet)  eller si ja til å sondere mulighet for å gå inn i en Solberg-ledet regjering, vil nok dette sikre gjenvalg i 2021 stort sett i de samme fylker som nå.

Går derimot landsmøtet inn for å bli del av en Støre-ledet regjering, er disse fylkene i spill. I verste fall faller oppslutningen så lavt at partiet havner under sperregrensa.

Da må partiet håpe på ekstra stor velgerstøtte i de store valgdistrikt slik at de kan ta direktemandater. KrF må på mirakuløst vis bytte ut velgergruppen fra sør- og vestlandet med tilsvarende nye i Oslo/Akershus i håp om å komme over 4 % på landsbasis.

Det kan de selvsagt klare, sjøl om det blir svært krevende. KrFs nye velgere må da komme fra tidligere AP/SP-velgere over hele landet, og spesielt fra AP-velgerne i det sentrale østlandet. Men disse har Støre som sitt 1.valg, ikke Hareide.

Dette har nok Hareide kalkulert som en risiko, men som er mulig å klare takket være hans personlige egenskaper og at han oppfattes som både hyggelig, rakrygget og modig politiker. Det siste bekreftes av både “stortingsgarasjens skjebne” for tdl. stortingspresident Olemic Thommesen og Sylvi Listhaugs avgang som statsråd.

Men har dette vært den “åpne og ærlige prosessen” som Hareide sa det skulle bli?

NRK har ifølge kilder vist til at Hareide i sentralstyret har sagt at han går av om ikke landsmøtet følger han. Slike “spekulasjoner” vil han verken “bekrefte eller avkrefte”. Hvorfor ikke? Dersom han ikke vil bruke den sterkeste trusselen en partileder har – avgang, så er det bare å feie all tvil til side ved å si ” Uansett hva landsmøtet kommer fram til, fortsetter jeg som partileder så lenge partiet vil det!”

Når han ikke sier dette, lar han trusselen henge over landsmøtet. Og hvis det er slik stadig flere føler den “åpne og ærlige” prosessen, ser jeg for meg følgende neste fredag under landsmøtet som er i ferd med å klyve partiet i to:

Hareide tar ordet i en landsmøtesal der den absolutte stillhet rår og sier bl.a. noe slikt;
” Vi skal nå gjennomføre en skriftlig votering nå. Det betyr at alle delegater stemmer etter sin overbevisning for hva de tror er det riktige retningsvalget for KrF. Dersom landsmøtet ikke støtter forslaget om å søke samarbeid med Ap og SP, men velger å heller støtte at KrF går inne i en regjering med Frp, kan ikke lenger jeg lede partiet”.

Dette er Hareides siste, men viktigste kort; seg sjøl som fortsatt partileder. Og det er et uhyre sterkt kort!

Skjermbilde 2018-10-11 kl. 18.42.46

Det får nok to hovedreaksjoner i salen; de som synes dette er en utidig og uakseptabel  bruk av partilederrollen for å tvinge delegater til å stemme annerledes, og de som tenker slik at KrF har ikke råd til en opprivende partilederstrid framover. I sum vil tvilerne blant de som hadde bestemt seg for en Solberg-løsning da heller stemme for det motsatte.
På den måten kan Hareide få det slik han vedtok da boka hans ble skrevet, og gjennom de tanker og taktiske vurderinger han har delt med Bondevik, Steensnæs, Frafjord Johnsen og Støre i forkant og underveis i den “åpne og ærlige” prosessen.

Spørsmålet blir da; Hva sier Stortingsgruppa til det? De er valgt av KrFs 123 000 velgere, ikke av et flertall av 192 på landsmøtet. De har lovt velgerne en sentrum-Høyreregjering, og skal brått gå motsatt vei. De er styrt av partiprogram og hva de lovte velgerne, og det var ikke å få Støre som statsminister.

Som alle ser: KrFs landsmøte handler om langt mer enn partilederen. Det handler om partiets sjel og mulige fremtid etter stortingsvalget 2021.

Jeg har skrevet det i en tidligere blogg: Til syvende og sist er det partiledelsens klokskap og redaksjonsnemdas evne til å enstemmig formulere et mulighetsrom som avgjør KrFs fremtid.

Neste fredag sent på kvelden har vi en foreløpig fasit.

Og i 2021 den endelige.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 261
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

For de fleste parti er den ultimate drømmen å komme i posisjon for å gjennomføre politikk. I landets nasjonalforsamling er et liv i opposisjon ikke ønskelig, unntatt i et helt spesielt tilfelle: For å bygge opp partiet fram mot kommende valg.

Hareides fredagsbønn om nyorientering til sine tillitsvalgte 28.september var helt klart et ønske om å få en hånd på regjeringsroret. Etter Hareides tale ble alle politiske journalister svært travelt opptatt med å høre hva de øvrige partilederne mente.

Det var én de 4 mannlige opposisjonspolitiker som både verbalt og gjennom kroppspråk syntes enda mer misfornøyd enn regjeringsdamene Erna, Siv og Trine.  SP-leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte seg positivt om alle saker han nå oppfattet KrF ga sin støtte til SP til, og vektla det siste i hver eneste setning ved å repetere SPs mantra om sentralisering.
Men det var iøyenfallende liten begeistring å spore slik man kunne forvente for en nyerklært mulig regjeringspartner.

Hvorfor ikke mer glede fra Vedum og SP?

Knut Arild Hareide listet opp for journalister det samme som han forkynnet sitt landsstyre: Det er ingen KrF står nærmere enn SP i høyreorienterte verdispørsmål som f.eks surrogati, restriktiv abortpraksis, søndagstengte butikker, eggdonasjon og kristendommens plass i skole og barnehage. (Og det er som kjent få partier som står KrF fjernere i de samme spørsmål enn Ap, SV, Frp og Venstre).

SP og Slagsvold Vedum burde følt seg smigret av KrF, og gjør nok det innerst inne. Likevel; Hareides nyorientering er politisk livsfarlig for SP! Den kan torpedere alle SPs planer om å vokse framover. Ikke minst dersom det skulle bli en ny regjering av AP, Sp og Krf.

KrFs forutsigbarhet er SPs akilleshæl

SP vet at KrF er et parti som er omtrent kjemisk fritt for lettvint populisme. KrF har alltid vært kjedelig ryddig og forutsigbart. Når KrF lander en grundig debatt i et politisk spørsmål og konkluderer, så står de fast ved det. Regionreformen er en sak der KrF og V har stått skulder ved skulder siden 90-tallet. Også lenge før stortingsbehandlingen i fjor skrev KrF-medlemmer leserinnlegg som sterkt understreket flytting av desentralisert statlig makt til folkevalgte organ, slik som dette fra 1.kandidaten fra Troms KrF 13.mars 2017:

“I denne reformen får regionene både større myndighet, flere oppgaver og flere arbeidsplasser. Slik sett er denne reformen en betydelig demokrati, distrikts- og desentraliseringsreform.”

Derfor har KrF stått urokkelig bak regionreformen og kommer selvsagt til å gjøre det framover. Etter uroen tidligere i sommer om stortingsvedtak skal respekteres som spesielt AP-leder Støre og SP-leder Vedum har skapt tvil om, skrev samtlige av KrFs fylkestingsgruppledere et brev til KrFs stortingsgruppe i starten av september og ba om at regionreformen ble gjennomført som vedtatt.

Regionreformen er altså en sak som det er svært vanskelig, ja umulig for SP å snu i nå. Her har SP satset hele sin politiske kapital på å bli det mest ytterliggående partiet og som kan høste av enhver misnøye i de 13 fylker som er sammenslått fra 1.januar 2020.

Skjermbilde 2018-06-06 kl. 12.04.11

Når KrF og Venstre slik som i Bondeviks regjeringstid mener det fortsatt er sunt for demokratiet å spre statens makt, er SP faktisk enig i dette.  SP har stått bak alle initiativ for å få på plass en regionreform. Men i motsetning til sine to politiske søsken i sentrum, har SP valgt å ikke la Stortinget avgjøre dette. Sp har gitt de tidligere 19 fylkesting all makt til å bestemme – alene – selv med knappest mulig flertall i det ene fylkestinget.

Dette kan nok høres demokratisk ut, men som V og KrF har argumentert med: Det er Stortingets simple plikt og ansvar å gjennomføre nasjonale reformer. Og Stortinget vedtok i 2001 en Inndelingslov som ga de hjemmel for å gjøre slike vedtak.

I dette spørsmålet har SP havnet i den merkelige situasjonen at de er blitt den sentrale statsmakt sin viktigste støttespiller. Som kjent er det ikke noe hørbart rop fra statlige direktører i Oslo om å gi fra seg makt og sin myndighet. Denne sterke statlige styringen fra byråkrater har ført til en betydelig sentralisering av statlige arbeidsplasser de siste 35 år. Sentraliseringen har fått lov å holde på gjennom såkalt omorganisering og effektivisering først fra distriktene til de store byer, deretter fra regionale byer videre til Oslo. Man skulle tro at de tre sentrumspartiene fortsatt sto samlet om en politikk som flytter makt, arbeidsplasser og ressurser ut til resten av landet?

Men for Vedum og SP handler det nå om et rent politisk spill hvor gevinsten er en mulig høyere velgeroppslutning – basert på misnøye de sjøl har skapt. SP aksepterer ikke at stortinget gjorde et lovlig vedtak om en landsdekkende regionreform 8.juni 2017.
Nesten et år etter at vedtaket, kom følgende påstander om at vedtaket var ulovlig:

  • Finnmark fylkeskommune hadde ikke sett noen utredning som konkluderte med Troms og Finnmark som egen region.
  • Fylkeskommunene i nord fikk heller ikke anledning til å bli hørt før vedtaket ble gjort.

Dette har også SP nå hevdet.

Det viser seg imidlertid nå at Finnmark fylkeskommune både hadde sett utredningens forslag og ved tre anledninger før stortingsbehandlingen bedt om å få saken avgjort i juni 2017.

Dersom SP skal inn i regjeringen, kan ikke en slik regjering gå videre uten å måtte forholde seg til stortingsvedtaket om regionreform. Jonas Gahr Støre har sagt at Ap vil forholde seg til det.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 15.55.09

Skjermfoto 25.9 fra NRKs nettsider

 

Hva sier SP da? De kan la være å gå med i regjering og kun være støtteparti, selv om det vil være noe helt nytt fra SP som maktpolitisk parti. Da risikerer de imidlertid ikke et så stort velgertap som om de er del av regjeringen.

Selvsagt kan SP si at de må innse at de er stemt ned av et flertall i stortinget og må forholde seg til det. Men i så tilfelle vil en rekke velgere spesielt i Finnmark oppleve dette som et gedigent løftebrudd. Sp kan da bare glemme den store oppturen de skulle få ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019 og sannsynligvis også ved stortingsvalget i 2021 slik de har kalkulert med. SP-leder Vedum har i 2018 stiftet en rekke nye lokallag i Finnmark basert på misnøyen, og kan ikke svikte de nå.

Kan KrF gi SP noe for å “sukre pillen”?

Kan SP håpe at KrF kommer de litt i møte på regionreformen dersom disse skulle ende i regjeringen etter KrFs ekstraordinære landsmøte 2.november ?

KrF kan gjenta hva de har vært med på å vedta  i stortinget i 2017; alle kommune- og fylkesgrenser er mulig å justere. I så fall kan det åpne for at noen yttergrenser for Viken-regionen kan justeres. Å justere grenser for Troms/Finnmark er derimot lite aktuelt, hvis den da ikke flyttes til grensa mot Trøndelag og innebærer et samlet Nord-Norge. En slik løsning vil nok sannsynligvis ha stor støtte i Finnmark.

Den eneste muligheten for å unngå region Troms og Finnmark er å fravike det såkalte generalistprinsippet som gjelder i dag. Da må stortinget gi henholdsvis Troms og Finnmark et færre antall oppgaver enn de øvrige regioner. Det vil imidlertid sette et unødvendig “stakkars-stempel” på de to fylkeskommunene.

Det er enklere å forstå hva avvik fra generalistprinsippet  innebærer gjennom dette eksempelet med to nabokommuner: Den ene får fortsette sitt ansvar for eldreomsorg, barnevern og skole. Den andre har så svak kompetanse innen barnevern og skole at staten overtar dette ansvaret. Det siste ville være en sterk stigmatisering av både innbyggere, politikere og fagfolk og noe som ville sitte svært langt inne å gjennomføre.

Hvis en Ap-ledet regjering med KrF og Sp på laget skal overgå dagens regjering i regionreformen, må de følge opp sin egen kritikk da den foreløpige oppgaveoversikten ble lagt fram 24.september. Da sa representanter for begge parti både i nord og i Oslo at det var lite oppgaver – ja, mer som knapper og glansbilder å regne. I så fall må en ny regjering sjøl levere mer enn hva Hagen-utvalget foreslo og som Solberg-regjeringen nå jobber videre med.

Men dette vil bli enda mer problematisk for SP: Flere og større oppgaver gjør det  uaktuelt å la Troms og Finnmark fortsette som to mindre fylkeskommuner. De vil da i så fall ha enda mindre økonomisk styrke og et befolkningsgrunnlag som blir for lite til å rekruttere og beholde den mye større og bredere kompetansen som da trengs.

Det blir altså galt for SP uansett hva som velges.

Ved å gi de nye regionene flere og større oppgaver, blir nok ca 240 000 innbyggere en nedre grense slik leder av ekspertutvalget, professor Terje Hagen mener. I så fall må Troms og Finnmark bli en samlet region. Og det har SP sagt de er mot.

Dersom SP ikke vil gi regionene flere oppgaver, blir SPs kritikk mot de foreløpige oppgavene som for små og betydningsløse lite troverdig. KrF vil derimot komme styrket ut ved å få gjennomført sin sentrumspolitikk.

En annen og like viktig sak må kort nevnes her: Klima og miljøpolitikk. Også her har Vedum og SP valgt en populistisk linje, noe som selvsagt plager Frp. Frp kan ikke lenger hanke inn velgere ved bensinpumpene. Den rollen har SP med Vedum i spissen overtatt. Vedum er i sitt ess når han fra Stortingets talerstol  kan si: Denne regjeringa med Frp  er blitt norgesmestere i å øke prisene på drivstoff! KrF og Venstre har presset dere til det.

Selv Frp har forstått at om Parisavtalen skal kunne oppfylles, kommer vi ikke unna tiltak som smerter som bl.a. økte avgifter på fossilt brensel.

Vedums håp for å øke velgeroppslutning ligger derfor ikke i å måtte ta regjeringsansvar, men fra opposisjonens uansvarlige sofa  få hamre løs på regjeringen og gjerne finne noen saker hvor de kan stille mistillitsforslag.
Slik skaffer SP og Vedum seg enda mer medieomtale og håver inn nye velgere. Dette er deres strategi. Den holder – inntil velgerne avslører en slik rendyrket populisme.

Skulle SP gå inn i valgkamp hvor de kontinuerlig vil bli minnet om løftebrudd når det gjelder regionreform og drivstoffpriser, får det et resultat: tapte velgere.

Derfor var Vedum den minst fornøyde partilederen da Hareide startet KrFs prosess med å se på andre regjeringsalternativer.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 201
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.