Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere. Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.
Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger. Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.
Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.
Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.
Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.
Fylkeskommunen som ordning.
Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.
Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.
I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.
Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler. Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.
Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?
Fylkeskommunen som politisk organ
Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».
Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.
Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region? Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.
Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.
Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.
Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.
Vi mangler altså 31 000.
Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver: «I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»
Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet
Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.
Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.
Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.
Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.
KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:
Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.
Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9. AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.
Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.
Den nye fylkeskommunen må ha MER makt
Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).
KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.
Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.
Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp: ««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»
Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg: «Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»
Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;
1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune! De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!
2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).
3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!
Er Alta en del av Finnmark ?
Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:
«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.»
Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta? At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå? At Alta ikke er Nordlysbyen? At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø? At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?
Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.
Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.
Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.
Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.
Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.
Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.
Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.
Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.
Finnmark har vært svekket og sveket for lenge
De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:
Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.
Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!
For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.
(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )
De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.
Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?
Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?
Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.
Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.
Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?
Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..
Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?
Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.
Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.
Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.
Advokat Geir Johan Nilsen har i et svar til meg på nettsiden og i Facebookgruppa til aksjonen ForFinnmark avsagt sin «kjennelse»:
Stortinget har fattet et ulovlig vedtak. Å hevde at vedtaket om regionreform er lovlig slik jeg gjorde i et innlegg for snart 2 uker siden, har jeg altså ifølge Nilsen ikke grunnlag for.
(Mitt svarinnlegg i facebookgruppa ble forøvrig fjernet av aksjonsgruppa noen timer etterpå, og resten av mitt innlegg her kan kanskje forklare hvorfor de frykter sannheten.)
Den samme adv. Nilsen deltok sammen med ledere i aksjonsgruppa, Torill Olsen og Arne Pedersen fra Vadsø under en pressekonferanse. Selvsagt i fylkeshuset i Vadsø.. Der svarte han bl.a.: “Der to jurister er samlet, er det som regel tre meninger”.
Med det fikk han i alle fram at det er betydelig usikkerhet om påstått ulovlighet.
De første alvorlige påstandene om ulovligheter (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom nemlig året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?
Som folkevalgt gjennom 30 år har jeg lært mye både om politikk og om lovverket som regulerer det politiske handlingsrom. Men jeg er verken utdannet politiker eller jurist, kun allminnelig lesefør, mer samfunnsinteressert og engasjert enn de fleste og søker ny kunnskap der dette er å finne. Og jeg innser at ikke alle spørsmål har kun én gyldig fasit. Derfor leser jeg selvsagt også Nilsens betraktninger med stor interesse og nysgjerrighet.
De første alvorlige påstandene om ulovlighet (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom overraskende nok året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?
Nilsens påstander om ulovlighet kan oppsummeres til følgende:
Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som Finnmark kunne uttale seg om
Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om
Det er kun fylkestinget som kunne uttale seg, noe regjeringen hindret gjennom pkt a og b overfor.
Vi tar dette i tur og orden:
Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som fylkeskommunene kunne uttale seg om.
Kommunalminister Jan Tore Sanner sendte 3. juli 2015 et oppdragsbrev til samtlige fylkeskommuner. Der viste Sanner til Stortingets enstemmige vedtak. Han ba de sette i gang en prosess inkl. naboprat med aktuelle nærliggende fylkeskommuner, invitere innbyggerne til å mene noe og utrede ulike alternativer og konsekvenser av sammenslåinger.
Prosessen Sanner valgte var lik den som var kjørt for kommunereformen.
Fylkestingets vedtak 8.desember 2016 er nok langt mer nyansert enn Nilsen påstår. Han mener at det dreide seg kun om å rapportere til Sanner om nabosamtaler med Troms, og ikke om en sak etter Inndelingsloven som kunne medføre at Finnmark ble slått sammen med en eller flere fylkeskommuner.
Men Nilsen unnlater å fortelle hva fylkesrådmannen skriver i sin 13 sider lange saksutredning før hans forslag til innstilling:
“På bakgrunn av dette har fylkesrådmannen vurdert tre ulike alternativer for Finnmark fylkeskommune; Finnmark som egen region, Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og Finnmark og Troms som en region.”
Her går det altså fram at fylkestinget har vurdert disse mulige løsninger, og at flertallet landet på at de vil bestå som egen region. To av disse løsningene Finnmark vurderte lå også i regjeringens samlede utredning 5.april.
Fylkestinget visste også at Stortinget ville konkludere om regionreformen våren 2017.
Til alt overmål heter saken 38/16 Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark (!). Det var nettopp regionreformen denne saken handlet om og hvor Finnmark fylkeskommune skulle konkludere sin utredning, noe de gjorde. Fikk ikke Nilsen dette med seg?
H-Frp-regjeringen behandler vinteren 2017 innspillet fra Finnmark fylkeskommune (sammen med de øvrige 18 fylkeskommuners) og oppsummerer sin hovedutredning 5.april i sin innstilling til Stortinget (Prop 84S). Nevnt er også to av alternativene som Finnmark vurderte i des. 16 (Troms og Finnmark som én – eller Finnmark alene). I tillegg er det et forslag om Nord-Norge som én region.
2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om.
De 4 partiene som utgjorde flertallet (ofte med flere) under behandlinga av alle forslag i stortingsmeld. 22 om regioner, møttes så tidlig som 21. februar for å avklare både det nye regionkartet og mulig prosess for Nord-Norge. De var innstilt på å kunne utsette avgjørelsen til våren 2018 slik regjeringa sannsynligvis ville foreslå i sin innstilling. De mente at Nord-Norge maks kunne bli to regioner, helst en samlet region.
Etter at Finnmark fylkeskommune to ganger hadde krevd overfor regjeringen å få sluttbehandlet regioninndelingen i juni 2017 og gjentok dette under høringen 2.mai, var flertallet enige om å følge anmodningen fra Nord-Norge. Formelt måtte derfor det godt kjente alternativet et delt Nord-Norge (Troms og Finnmark som én samlet region og Nordland alene) inn i Kommuneproposisjonen slik at vedtak kunne treffes i juni 17.
Dette er kun en bekreftelse på hva det samme flertallet var enige om i februar, og som kom til uttrykk i regjeringens forslag 5.april. Alle fylkeskommuner kunne uttale seg om dette forslag, men kun fylkesrådet i Nordland og Troms fylkesting valgte å behandle dette. Finnmark avsto, og ba heller ikke om mer tid.
Jeg er forøvrig enig med Nilsen i at dette ble en unødvendig rotete prosess siden regjeringen 5.april ga åpning for en mulig utsettelse om Nord-Norge, noe Nord-Norge samstemt deretter takket nei til.
Nilsens resonnement videre for å konkludere med at vedtaket er ulovlig bygger på en forståelse av Inndelingsloven som jeg ikke helt klarer å følge.
3. Det er kun fylkestinget som kan uttale seg, noe regjeringen hindret Finnmark i å gjøre.
Mener Nilsen at fylkestinget var forpliktet til å avgi en ny uttalelse om sitt syn på struktur etter at regjeringen la fram sin innstilling 5.april, eller kunne fylkestinget også velge å avstå fra å uttale seg spesifikt om denne ?
Hvis ja på første del :
Mener Nilsen at departementet ikke bare skulle innkalt fylkestinget til et ekstraordinært fylkesting, men også tvinge de 35 fylkespolitikerne både til å møte opp og tvinge de til å avgi en høringsuttalelse?
For meg – og sikkert for mange andre også – høres dette ut som en særlig spesiell og lite demokratisk måte å sikre at fylkestinget i Finnmark avga nok en uttalelse om regionstruktur i nord slik han tolker som “Inndelingslovens ufravikelige krav”.
Nilsen skriver: “Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.”
Mener adv. Nilsen at Finnmark fylkesting ikke visste hva de gjorde i desember 2016 under behandlingen av saken Regionreformen – Vurdering av ulike alternativer for Finnmark ?
Eller mener Nilsen at Finnmark fylkeskommune ikke har vært kompetent nok til å forstå at de også burde uttalt seg etter regjeringens konkrete forslag 5.april (slik Troms fylkesting forsto), og at Finnmarks politiske ledere og administrasjon i så måte ikke kan kritiseres for sin uvitenhet og passivitet?
Hvis ja på dette dukker selvsagt følgende ubehagelig spørsmål opp:
Hva sier det i så fall om Finnmark fylkeskommune og dets politiske og administrative ledere – som har argumentert for å fortsette alene som et kompetent politisk organ for å ivareta innbyggernes interesser?
Jeg minner om at Troms fylkeskommune innkalte til fylkesting i april 17 (og endret sin tidligere konklusjon fra desember 16).
Mener Nilsen at Stortinget ulovlig avgjorde regionstrukturen i nord i juni 2017?
Burde Stortinget tenkt noe i retning av at “Finnmark fylkeskommune er jo ikke ved sine fulle fem og vi bør derfor se bort fra kravet deres om en avgjørelse samtidig med de andre”?
I så fall sier Nilsen indirekte at Finnmark fylkeskommune burde vært sikret sine interesser gjennom vergemål siden de er ute av stand til å ta vare på seg sjøl.
Nilsen kan være med på å lede Finnmark fylkeskommune ut i en ny og høyst sannsynligvis nok en gang kostbar tapt rettsak dersom de følger slike evt. dyrebare advokatråd.
Jeg ser fram til hans klare svar på mine spørsmål.
9 måneder etter at stortinget med 96 mot 73 stemmer gjorde sitt vedtak 8.juni 2017 om regionreformen, dukker det opp påstander om at stortingsvedtaket var ulovlig.
Påstandene kom ikke uventet først i SoMe (sosiale medier). Spesielt i en facebookgruppe i Finnmark ble det hevdet at fylkestinget i Finnmark var totalt uforberedt da det ble fremmet et “benkeforslag” rett før voteringen om regionreformen.
En jurist (opprinnelig fra Finnmark) skrev flere innlegg hvor han bl.a. påsto at Stortinget også hadde sett bort fra internasjonale forpliktelser. Her viste han til Europarådets charter om lokalt folkestyre som Norge har sanksjonert. Videre hevdet han at Finnmark fylkeskommune ikke hadde blitt hørt om regjeringens forslag til regioninndeling og at vedtaket ble gjort etter et benkeforslag.
Dette skrev jeg en blogg om i juni. Der problematiserte jeg rundt denne planen om utsettelse av regioninndeling til våren 2018 og det angivelige “benkeforslaget”. Jeg føler meg derfor noe “skyldig” i å ha skapt grunnlag for flere spekulasjoner.
I slutten av juni ble jusprofessor Eivind Smith intervjuet av NRK Finnmark om påstandene fra forretningsadvokaten. Smith var uenig i at Stortinget har brutt sine internasjonale forpliktelser, men mente at Stortinget ikke hadde fulgt regjeringens løp om å drøfte nærmere de ulike alternativene om sammenslåing i Nord-Norge. Smith viste til at regjeringen vinteren 2017 hadde vurdert å utsette dette til våren 2018. Stortingets vedtak 8.juni 2017 var derfor et brudd på denne forutsetningen og i strid med de saksbehandlingsregler som Stortinget sjøl har vedtatt.
“Det videre arbeidet med «korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast» skulle derfor skje «i dialog med fylkeskommunane».
Resultatet skulle legges frem i en egen proposisjon senest våren 2018, noe som ville ha vært tidsnok til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.
Men våren 2017 hadde fylkestingene i nord ennå ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning. At dette har bidratt til dagens vanskelige situasjon, er neppe tvilsomt..(…)
Vedtak om fylkessammenslutning treffes som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova. Den som treffer vedtak i kraft av lov, må følge loven. Dette har åpenbart ikke skjedd her…(…).
Det meste tilsier altså at det overhodet ikke er truffet noe lovlig sammenslutningsvedtak for Troms og Finnmark.”
I august i år sendte stortingsrepresentant Sandra Borch et brev til kommunalministeren hvor hun bl.a. hevdet:
“Forslaget om fylkessammenslåinger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet ikke Troms og Finnmark. For Nord-Norge, ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).
Fylkestingene i nord hadde ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning våren 2017. Sammenslåingen av Troms og Finnmark var tydelig et kompromiss blant regjeringspartiene og KrF, og ble lagt frem som et løst forslag i salen under debatten. Da er det viktig å ha med seg, som presisert ovenfor, at Stortinget i denne saken er forvaltningsmyndighet. Stortinget treffer vedtak i kraft av lov, og må følge loven. Det har åpenbart ikke skjedd i sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.
Både jusprofessor Eivind Smith og advokat Geir Johan Nilsen har nettopp utfordret Stortingsflertallet og regjeringen på lovligheten av vedtaket. På det grunnlag, vil jeg be Kommunal – og moderniseringsministeren svare på om Stortingsflertallet som forvaltningsansvarlig har fulgt Inndelingslova når de vedtok å sammenslå Troms og Finnmark”
Monica Mæland avviste i sitt svar til Borch at vedtaket var ulovlig. Det er likevel framsatt svært alvorlige påstander om vedtakets gyldighet og legitimitet. Dette igjen har skapt både følelser og debatt og er blitt den store politiske saken i 2018. Stortinget har selvsagt rett til å gjøre politiske vedtak, slik bl.a. SVs Karin Andersen sa det etter debatten. Dette er politikk, ikke juss.
Likevel må et vedtak være kommet til på lovlig måte for å skape nødvendig legitimitet.
Har de som hevder at vedtaket er ulovlig all nødvendig informasjon for å trekke sin konklusjon?
Jeg har fulgt denne saken nært både i mitt tidligere politiske liv som fylkespolitiker og nå som samfunnsengasjert observatør, og er derfor opptatt av at det er faktisk kunnskap som skal avgjøre slike viktige saker.
Derfor har jeg undersøkt om det er grunnlag for påstanden. Ved nøye gjennomgang av stortingsdokumenter, innsyn gjennom postlister i departement og fylkeskommuner og kontakt med kilder som har bidratt med å opplyse saken mener jeg å kunne presentere saksgangen som besvarer dette spørsmålet:
Er påstandene om ulovlighet faktisk riktige?
For å finne det korrekte svaret, må vi se nærmere på tidslinjen fra desember 2016 fram til stortingsvedtaket 8.juni 2017.
Desember 2016: Alle fylkeskommuner har utredet konsekvensene av en evt sammenslåing med et eller flere nabofylker og har fattet vedtak om hva de ønsker.
Fylkestinget i Finnmark tok stilling til alternativene: 1) Finnmark som egen region, 2) Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og 3) Finnmark og Troms som en region, jf. fylkeskommunens sak 38/16. Finnmark fylkesting vedtar følgende med 25 mot 10 stemmer:
“På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:
1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region
2. Finnmark som egen region begrunnes med:
– Opprettholdelse av desentrale strukturer – Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner – Reell demokratiutvikling – Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland – Eierforholdet til land og vann i Finnmark – Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke
3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet
– Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet
– Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling
– Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner
4. Generalistprinsippet må beholdes
5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer
6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken 7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet.”
Vedtaket er i følge saksutredningen ord-for-ord fylkesrådmannens innstilling og ikke et resultat av en politisk prosess i det folkevalgte fylkestinget.
Regjeringsapparatet hadde lagt opp et løp av ulike saker som skulle til endelig behandling i Stortinget våren 2017.
Saken om regionreformen var en av disse.På bakgrunn av fylkeskommunenes egne utredninger og konklusjoner gikk kommunaldeparementet igang med sin samla saksutredning. Regjeringens sluttbehandling skal ende med en innstilling til Stortinget.
En mindretallsregjering er avhengig av et flertall i stortinget for å få gjennomført delvis eller helst alt den ønsker. 17.februar 2017 møtes derfor H/Frp-regjeringen sine samarbeidspartier V og KrF for å vurdere de mest hensiktsmessige løsninger av en rekke ikke-optimale når det gjelder de foretrukne “omlag 10” regioner.
Et viktig politisk poeng her er at H/Frp ikke følte seg komfortable med at SP tidligere hadde foreslått 7 regioner. Åslaug Haga som kommunalminister for SP i Stoltenbergregjeringen i 2008 gikk inn for 9.
Regjeringen og V/KrF er enige om ny regioninndeling for hele Sør-Norge, men vil jobbe mot to mulige løsninger i nord; enten en samlet region eller Nord-Norge delt i to.
Regjeringens forslag til regioninndeling
Innstillingen Prop.84 S (2016-2017) er under utarbeidelse vinteren 2017 og leveres formelt Stortinget den 5.april 2017.
Drøye to uker før dette, sender statsråd Jan Tore Sanner et viktig brev – Regionreform og vurdering av ny fylkesinndeling i Nord-Norg(475562) – til de tre nord-norske fylkeskommunene. I brevet inviteres disse til et møte den 19.april for å drøfte status og fremdrift videre.
Til møtet er disse godt forberedt både med egne standpunkt og med det som ligger i regjeringens innstilling om forslag til nye inndelinger for Nord-Norge:
“Tre hovudalternativ
Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:
1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka. 2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering. 3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.”
Fylkeskommunene i Nord-Norge inkludert Finnmark har altså sett tidligere utredninger fra Stortinget, gjennomført “nabopraten” med aktuelle fylkeskommuner og sett og vurdert alternativene for Nord-Norge. De er nå inne i en prosess hvor de får anledning til å bli hørt enda en gang – nå om regjeringens samla utredning og konkrete forslag, også om et år mer tid til å vurdere løsningen for Nord-Norge.
For Finnmark fylkeskommune har ingenting endret seg. De har vurdert de samme alternativene da de konkluderte med sitt syn 7.desember 2016. Da har sagt sin mening, men regjeringen gir også de her en anledning til å bli hørt – nok en gang.
Under møtet mellom Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner og statsråd Sanner den 19.april, ber en samlet politiske ledelse for tre fylkeskommunenes om en avklaring allerede i 2017 og ikke våren 2018 slik regjeringen ønsket. Regjeringen hadde allerede planlagt en slik løsning inn i den kommende Kommuneproposisjonen 2018 som samlet skulle legges fram i mai. Kommunalministeren lar seg påvirke og overbevise av kravet fra de tre nord-norske fylkeskommunene. Jan Tore Sanner sier 19.april følgende til NRK-Troms:
“Jeg er enig med fylkene i nord om at det aller beste er om man klarer å lande en løsning før sommeren. Hvis Stortinget blir enige i dette, så vil også vi bidra til at man får gode løsninger – også for fordelingen av statlige arbeidsplasser.”
Og det var nettopp det Stortinget endte med som løsning. Kommuneproposisjonen endres i samsvar med ønsket fra bl.a Finnmark fylkeskommune slik at Stortinget også skal vedta inndelinga i Nord-Norge sammen med de øvrige 10 regioninndelingene nå i juni.
Hva gjorde fylkespolitikerne i Finnmark med regjeringens forslag om Troms og Finnmark som én region?
Det er regjeringen som har tatt initiativ til og invitert fylkeskommunene til både “naboprat” og utredninger om konsekvenser. Regjeringen er ikke pålagt etter §9 i Inndelingsloven å sende ut på ny høring også oppsummeringen av alle utredningene og forslag til inndeling dersom disse har vært kjent tidligere og vurdert av de aktuelle fylkeskommuner.
Regjeringens endelige innstilling om de nye regionene og mulige løsninger for Nord-Norge ble så lagt fram 5.april 2017.
De berørte fylkeskommuner kan likevel å si fra dersom de har nye og avvikende synspunkt sammenlignet med det de tidligere har fremmet i prosessen.
Samtlige fylkeskommuner i landet kaster seg fra 5.april over dette viktige dokumentet for å finne pluss og minus for egen del, og deretter påvirke sine stortingsrepresentanter fra fylket for å gjøre sluttresultatet enda bedre.
Troms fylkesting innkaller sågar til ekstraordinært fylkesting 24.april. Der behandles kun en sak; PROP. 84 S (2016-2017) NY INNDELING AV REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ. Nå går de primært inn for et samlet Nord-Norge, primært for at Nord-Norge deles i to befolkningsmessig like store deler; Nordland som en region (241 000 innb i 41 kommuner) og Troms og Finnmark som én (240 000 innb og 39 kommuner).
I Finnmark skjer det derimot ingenting på politisk nivå. Utad gjentar fylkespolitikere at selv om regjeringen foreslår sammenslåing av Troms og Finnmark i sin innstilling, ønsker de å fortsette som egen fylkeskommune. Verken fylkesutvalget eller fylkestinget får Prop.84 S (2016-2017) til politisk behandling, og dermed avskjæres Finnmark sine fylkespolitikere muligheten til å få drøftet utredningen og bli hørt.
Det synes derfor vanskelig å klandre storting og regjering for at ikke Finnmark fylkeskommune bruker sin mulighet til å uttale seg mer om saken. Ingen kan likevel tvinge noen til å la seg høre. Og jeg kjenner ikke til om det var en politisk eller administrativ avgjørelse som lå til grunn. Det er ikke ukjent at administrasjoner i noen kommuner og fylkeskommuner der formannskapsmodellen praktiseres har unormalt mye makt.
Det viktige Møtet som få visste om
Men det skjer noe aktivt likevel. Nok en hendelse utover møtet 19.april mellom Sanner og de 3 fylkeskommunen i nord skal åpne veien for at Stortinget med støtte fra Finnmark kan avgjøre også Troms og Finnmarks skjebne den 8.juni 2017.
En gruppe fylkespolitikerne fra Finnmark reiser ut av fylket for å møte andre politikere. Deres handlinger der er derfor meget oppsiktsvekkende når vi tar årets kritikk og påstand om ulovlig stortingsvedtak i betraktning.
Quality Hotel Grand Royal, Narvik onsdag 26.april 2017 kl. 13.00
Over 20 personer samles til lunsj, og flere kommer til underveis. I dag har mange av dem reist langt, er både sulten og spent på Møtet etterpå, på gondolturen og middagen i kveld, konklusjonen i morgen. Fra Sør-Varanger i øst til Helgeland i sør hilser de på hverandre, blir kjent med de mange nye ansiktene, utveksler meninger om både flytilbud, vær og mat – og Møtet.
Dette er ikke en helt tilfeldig samling av politikere. Dette er kremen av toppolitikere i de tre nordnorske fylkeskommunene. De som har reist langt, fått sin velfortjente matbit og forberedt seg godt på forhånd er medlemmer i Nordnorsk Råd (heretter NNR). Nå er det duket for enda et viktig rådsmøte.
Det sitter nå 27 politikere og 6 fra fylkeskommunenes administrasjon sammen når møtet starter kl. 14.
Hva er Nordnorsk Råd (NNR)? Fra tidlig 80-tall til 2011 hadde Finnmark, Troms og Nordland behov for å møtes og drøfte saker som var grenseoverskridende. Dermed ble Landsdelsutvalget for Nord-Norge (LU) etablert. Underveis i prosessen ble også Nord-Trøndelag (Namdalen) innlemmet i samarbeidet. Sekretariatet lå i Bodø og var rigget med en dyktig stab. Det var høy kvalitet på møter og saksutredninger, og møtene var lærerike fordi de bygde kunnskap og kompetanse.
Men det var en hake ved dette slik det alltid er der man kun samarbeider: Det blir mange møter og mye prat, men ingen har verktøy for å beslutte og iverksette noe som helst. LU ble derfor et godt samarbeidsorgan, men var uten makt og myndighet. Det er en helt nødvendig forutsetning for å sette politiske ønsker ut i livet.
Troms fylkeskommune var den som var mest kritisk til å fortsette med LU og mente at dette mer fungerte som et “supperåd” enn som et aktivt politisk organ.
I 2011 vedtas LU nedlagt. Politikere i hele Nord-Norge beklager dette. Fra 2014 er man etter interne drøftinger tilbake til start – og oppretter NNR som et nytt, felles organ for de folkevalgte fylkesting i Nord-Norge.
Her i Narvik på denne vårdagen i 2017 skal de 27 fremste politikerne i NNR tenke høyt og konstruktivt om de store felles utfordringer i nord. Og en sak er på dette tidspunkt viktigere enn de andre: Prop.84 S (2016-2017) -Regjeringens forslag til regionreform.
Fra Finnmark deltar Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).
I luften ligger det en spenning mellom flere fylker. Alle kjenner historien om nedleggelsen av LU. Om hvordan noen fylkespolitikere ble høye på seg sjøl og sitt fylke og så ned på de andre. Hvordan det var viktig å samle flertall for seg, sin by og sitt fylke. Hvor lite konstruktive møtene ble når konflikter ble dyrket og få evnet å se over grensene for annet enn å skaffe seg sjøl og sitt fylke et flertall i en sak som betydde noen arbeidsplasser og ny virksomhet der. Det ble for mye “jeg” og for lite “vi”.
Deltakere fra alle fylker har synspunkter på den fremtidige regionen. På tvers av parti- og fylkesgrenser løftes behovet for at Nord-Norge snakker med én stemme slik at Stortinget må lytte og komme den nordlige landsdelen i møte.
Forsamlingen vedtar i egen sak å ytterligere formalisere arbeidet i Nordnorsk Råd (NNR) slik at det kan opptre som et felles talsrør. De har vært enige om et fast sekretariat, og at fylkesordfører (Finnmark har formannskapsstyring) og Troms og Nordland med fylkesrådslederne (parlamentarisk styring) utgjør arbeidsutvalget.
Den store og avgjørende saken
Og så kommer den store saken – regionreformen – slik regjeringen foreslår den i sin innstilling Prop.84 S (2016-2017).
Alle representanter gir uttrykk for sitt partis syn og hva som er vedtatt i det enkelte fylke. Nordland og Finnmark vil primært stå alene , Troms kan tenke seg et samlet Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark. Det fremmes også tanker om å samle Nord-Norge til en samlet region. Ingen fylker står samlet om alle synspunkter, men samtlige utøver godt politisk håndverk. Et forslag til vedtak var utsendt før møtet, er blitt bearbeidet i en redaksjonskomite og ligger nå på bordet til sluttbehandling:
Felles uttalelse fra Nordnorsk råd vedrørende regionreformen:
Nordnorsk råd har behandlet sak om Prop 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgte regioner. Vi konstaterer at regjeringen har lagt frem en proposisjon for ny regioninndeling i Norge (84S 2016-2017) hvor det er stort fokus på størrelse og inndeling og for lite fokus på reelle endringer i oppgavefordeling, kvalitet i tjenesteproduksjon på regionnivå og regionnivåets mulighet til å drive reell utvikling.
Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.
Nordnorsk råd konstaterer at kommunereformen ikke vil gi en kommunestruktur med overvekt av store regionkommuner. Det er i derfor viktig at de nye regionene både beholder det ansvaret fylkeskommunene har for viktige velferdstjenester de har i dag, og samtidig tilføres nye oppgaver. Det vises i denne sammenhengen til de innspill KS har gitt om nye oppgaver samt det som fylkeskommunene selv ha spilt inn i tidligere høringsuttalelser. Fylkesmannens rolle bør begrenses til i hovedsak tilsyn og kontroll, mens oppgaver som innebærer skjønnsutøvelse må overføres regionene. Oppgaver fra direktorater og departementer må også vurderes overført.
Generalistkommuneprinsippet må ligge til grunn for reformen.
Nordnorsk råd forutsetter at statens regionale inndeling i størst mulig grad samsvarer med inndelingen i nye folkevalgte regioner, med unntak av områder der det er åpenbart naturlig med annen inndeling enn det folkevalgte regionale nivå skal ha. Dette er viktig for de folkevalgte regionene sin samordningsoppgave i den regionale samfunnsplanleggingen, og det styrker fylkeskommunenes mulighet til å ivareta rollen som samfunnsutvikler. Nordnorsk råd understreker betydningen av at det regionale folkevalgte nivå gis økt beslutningsmyndighet innenfor flere områder.
Nordnorsk råd forventer at de nye regionene får tilført tilstrekkelig regionale utviklingsmidler. Det vil være avgjørende for å kunne ivareta rollen som regional utviklingsaktør.
Finnmark har fått med et punkt de hadde i sitt eget vedtak fra des. 2016 vdr. generalistprinsippet (pkt 4). Dette innebærer at alle nye fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme type oppgaver. Ingen oppgave skal være så stor at det er kun de folketallsmessig største fylkeskommuner som får rå over slike politiske verktøy som kreves for å utvikle regionen. Og kravet fra NNR er krystallklart: Få flere og betydelig større oppgaver overført fra staten til folkevalgte organ i Nord-Norge!
Uttalelsen bekrefter at det er samlet krav om å få tydeligere beskrevet hvilke nye oppgaver som skal komme. NNR ber også om at oppgaver fra direktorater og departement må vurderes overført.
Videre er et gammelt gnagsår tatt opp i pkt 3: Fylkesmannens rett til innsigelse og makt til å overprøve folkevalgtes skjønn i kommuner og fylkeskommune. Her vil NNR at fylkesmannen skal kun drive i hovedsak tilsyn og kontroll.
Pkt 5 er særlig interessant. Politikerne i NNR forutsetter at det folkevalgte nivå har ansvar innenfor samme geografiske område som staten i deres regionale inndeling. I klartekst: Skal “ytre stat”(fylkesmannen, NAV, Skattekontor o.l.) ha Troms og Finnmark som sitt område, må også det folkevalgte nivå dekke det samme området. På det tidspunktet pågikk prosessen med å slå sammen fylkesmannsembetene i Troms og Finnmark til ett embete fra 1.1.2019. Finnmarkspolitikerne visste med andre ord meget godt hva de sa ja til her.
Pkt 2 blir med dagens kunnskap om prosessen og kritikken av den særlig interessant: Her sier et samlet politikerkorps i Nord-Norge at man ikke godtar regjeringens planer om å utsette behandlingen for Nord-Norges del til våren 2018. Altså: Dersom Stortinget når gjør vedtak om de øvrige regionene men utsetter Nord-Norge, er ikke dette akseptabelt!
Den bearbeidete uttalelsen får tilslutning fra alle fylkeskommuner og fra alle parti.
Med andre ord: Også Finnmark Ap og Finnmark SP sine fremste fylkespolitikere stiller seg bak dette vedtaket!
NNRs uttalelse om regjeringens utredning og innstilling Prop.84 S (2016-2017) er derfor et meget tydelig høringsinnspill til Stortinget.
2.mai deltar Finnmark fylkeskommune i en høring hos kommunalkomiteen. Fylkesvaraordføreren holder fast ved tidligere standpunkt om Finnmark som egen region. I tillegg gjentar hun kravet om at Stortinget må foreta en endelig behandling nå og ikke utsette saken til våren 2018 som regjeringen åpnet for i sitt forslag 5.april!! (Ved bruk av denne linken får du tilgang til videoopptak av høringen som starter 17 min. ut i sendinga).
Kravene fra NNR og Finnmark fylkeskommune tok Stortinget hensyn til og endret sin kjøreplan i samsvar med dette.
Stortinget legger siste hånd på verket
Nå starter arbeidet i kommunalkomiteen under ledelse av saksordfører Helge Njåstad (Frp) for å få både en kommune- og en regionreform på plass med et vedtak i Stortinget 8.juni. Dette er i samsvar med det lovverket som beskriver saksbehandling og myndighet i Inndelingsloven.
“Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing. Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.”
Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017) og foreligger 1.juni 2017. Den er på 64 tettskrevne sider. Ved siden av en oppsummering av regjeringens og fylkeskommunenes utredninger som stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er de nord-norske fylkeskommunene blitt referert på deres fylkestingsvedtak og regjeringens vurderinger av og forslag om antall regioner.
Fra side 47 starter så komiteens sitt arbeid for å lande på ulike regioninndelinger.
Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«
Hva sto det så i Kommuneproposisjonen 2018 som ble levert Stortinget 11.mai? På s. 27 og 28 står det bl.a.;
“Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. Dette er i tråd med avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.”
Legg merke til siste setning. Den er en følge av at Sanner fikk den klare beskjeden fra de tre nord-norske fylkeskommunene i møte 19.april og at Nordnorsk Råd også har sendt krav om å få avgjort regioninndelingen nå i 2017, og ikke i 2018 slik regjeringen foreslo 5.april.
Og som eget vedtakspunkt II står det: “II – Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.”
Det er bare en liten, men viktig hake ved dette. I sin innstilling om regionreformen den 1.juni glemmer komiteen å føre dette opp som eget punkt. Nå står den kun som eget punkt i saken om kommuneproposisjonen 2018 som skal behandles 12.juni, og ikke i saken om regionreformen som skal behandles 8.juni.
Dette løser Stortinget slik det er full adgang til: I stedet for å innkalle stortingsrepresentanter som er travelt opptatt med komitearbeid som må avsluttes før sommerferien til nytt møte, løses dette ved at saksordfører fremmer dette som et såkalt “løst forslag” til debatten 8.juni. “Løse forslag” er forslag som ikke er fremmet tidligere eller ikke har fått flertall i komiteen, men som enhver stortingsrepresentant har rett til å fremme når saken skal avgjøres i Stortinget. Dette forslaget blir nummerert som nr. 16 i denne saken. Det er dette som i 2018 av noen er blitt påstått å være “et benkeforslag som brått dukket opp av intet og som ingen tidligere hadde fått sett eller fått vurdere”.
Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen vekker stort verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.
Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):
“Presidenten: Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.» Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot. Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)”
I behandlingen av kommuneproposisjonen 2018 mandag 12.juni 2017 informerer saksordføreren i følge stortingsreferatet at det opprinnelige forslag om en egen region Troms og Finnmark nå er behandlet uka før i saken om regionreformen: “Eg minner òg om at i innstillinga ligg det inne eit forslag om Finnmark og Troms som Stortinget voterte over torsdag, så eg reknar med at det ikkje er aktuelt å gjera det ein gong til i dag.”. Det blir derfor ikke stemt over dette i denne saken.
Forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark som nå er vedtatt, er kjent for hele Stortinget gjennom regjeringens to proposisjoner 4.april og 11.mai, og har vært drøftet av de tre nord-norske fylkeskommunene også denne våren.
Det er deres – inkludert Finnmark fylkeskommunes ønske at dette skal ferdigbehandles i samme møte hvor de andre regionene vedtas og ikke utsettes til våren 2018. Både regjering og Storting har fulgt opp Finnmarks ønske og kan derfor ikke kritiseres for dette.
Finnmark fylkeskommune har altså fått uttale seg om regjeringens utredning og forslag, og er også blitt hørt i sitt ønske om få saken avgjort i juni 2017!
Det hører også med til historien at i stortingsdebatten om regionreformen er det ingen stortingsrepresentant som hevder at dette vedtaket blir til på ulovlig vis. Det er ingen som krever at saken må sendes tilbake til ny behandling slik vi vanligvis gjør dersom rådmannen/fylkesrådmannen ikke har gjort god nok jobb overfor kommunestyret/fylkestinget. Regjeringen er stortingets “rådmann”. Finnmark fylkeskommune har heller ikke på det tidspunktet kritisert regjeringen for at de ikke har fått uttale seg – all den stund de naturligvis har fått rikelig anledning til det. De har heller ikke bedt bedt om ytterligere tid slik at de endelig kan spørre innbyggerne om råd.
Jeg forutsetter at flertallet av fylkespolitikerne i Finnmark var våkne nok fram til juni 2017 og gjorde det de kunne for å bidra til en best mulig regionreform. Hvis de derimot var “bevisstløs i gjerningsøyeblikket”, må det skyldes at de overhodet ikke kunne se for seg en regionreform som både berørte og fikk noen konsekvenser for Finnmark.
For mange synes det som om flertallet i fylkestinget i Finnmark valgte å sitte i ro i båten og vente der til “uværet” var over. Mulig de håpet på at å være passiv kunne alt fortsette som før og Finnmark fylkeskommune kunne sysle med sine få oppgaver?
I så fall må jo velgerne i Finnmark stille seg følgende spørsmål: Har Finnmark hatt nok kompetente fylkespolitikere da Stortinget skulle vedta den største demokratireformen siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975?
Reaksjoner i Finnmark fylkesting uka etter vedtaket
Etter at Stortinget har vedtatt regionreformen, samles de 35 skarpeste politiske hoder i Finnmark seg i Hammerfest 14.og 15.juni 2017. Det er fylkestinget som møtes for å oppsummere det som har skjedd og veien videre.
Møtet starter med at fylkesrådmannen har en gjennomgang av saken om regionreform og forklarer hva som videre kan skje for å oppfylle stortingets vedtak.
Fylkesordføreren har laget en melding – Regionreformen – videre prosess etter vedtak i Stortinget til fylkestinget. Trine Noodt, gruppeleder for Venstre ber om at meldingen behandles som sak i fylkestinget siden den er viktig for det videre arbeidet, noe fylkesordføreren ikke har noe i mot.
Saken kommer opp til behandling dagen etter. Overraskende nok er det ikke én av representantene i en 3-timers debatt om veien videre som kritiserte prosessen som hadde foregått i Stortinget. Det var tydelig at alle representantene hadde fått med seg regjeringens forslag om hvordan Nord-Norge kunne enten samles eller deles.
Ragnhild Vassvik som fylkesvaraordfører påtaler heller ingen ulovligheter gjort av Stortinget. Hun mener riktignok at Stortinget har gjort et “tvangsvedtak” mot fylkestingets ønske, men har ikke en eneste kritisk betraktning til selve prosessen på nasjonalt plan. Heller ikke SP påstår at stortinget har gjort et ulovlig vedtak. Og heller ikke denne gangen er det noen som nevner folkeavstemning!
Derimot er både fylkesordføreren og mange fra Ap, Sp og SV klare i talen på at stortingets vedtak kan la seg endre. Det kommende stortingsvalget er kun knappe 3 måneder unna, og der kan velgerne i både Norge og Finnmark stemme inn et annet flertall for å fjerne regionreformen. Fylkesordfører Runar Sjåstad som nå står på 1.plassen på stortingsvalglista er en nøktern og realitetsorientert politiker. Han mener at om ikke det nye stortinget endrer vedtaket, må prosessen gå videre og fylkespolitikere i Finnmark må sikre Finnmarks interesser.
Det legges fram flere forslag, og følgende fikk flertall
1. Ved et regjeringsskifte etter stortingsvalget 11. september 2017, fremmes det sak til Regjeringen/Stortinget om omgjøring av vedtaket som er gjort om å slå sammen Finnmark og Troms (vedtatt med 25 mot 10 stemmer)
2. Ved en videreføring av sammenslåingsprosessen:
a. Finnmark er regionens nye navn
b. Avholdes felles fylkesting i Kirkenes etter oktober 2017
c. Velges like mange medlemmer fra Finnmark og Troms i fellesnemd
d. Legges hovedsetet / administrasjonen i regionen til Vadsø
e. Må formannskapsmodellen være regionens politiske styringsmodell (alle pkt. vedtatt med 26 mot 9 stemmer).
Fylkets aviser vier dette fylkestinget liten oppmerksomhet. Likevel kan vi lese intervju med fylkesordføreren som sier at de ikke kan late som om stortinget ikke har gjort et vedtak og må derfor forholde seg til det. Derfor må de bruke energien på å få mest mulig innfridd gjennom de kommende forhandlingene med Troms.
Det mest interessante man kan lese om i avisa Finnmarken er redaktørens nøkterne vurdering av at Stortinget har sagt sitt og at det kan komme til å stå seg etter valget (noe hun fikk rett i). I så måte må fylkespolitikerne vise ansvar og sørge for at Finnmark blir hørt og kommer best mulig styrket ut. Denne Ukeslutt-kommentaren ble ikke nådig tatt i mot i Vadsø-miljøet. Etterpå har Finnmarken stilt seg på regionmotstandernes side slik også den norskspråklige samiske avis Sagat har gjort.
Media i Finnmark har fortjenestefullt stilt kritiske spørsmål til makta utenfor Finnmark i denne saken.
Det har derimot – med få hederlige unntak – vært en påtakelig mangel på tilsvarende kritiske spørsmål til såvel fylkespolitikere som stortingsrepresentanter fra Finnmark.
De har – stort sett uimotsagt fra journalister – først fritt få fremme ubegrunnede skremselspåstander, som bl.a. disse:
1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne 2. Finnmarkingene ville miste sin identitet 3. All makt ville havne i Tromsø 4. Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle 5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø 6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark
Deretter foreslår SP etter råd fra SP sentralt bruk av folkeavstemning som Ap ikke har programfestet, men godtar dette i bl.a. redsel for at SP stjeler brorparten av Ap-velgerne ved kommende valg i Finnmark.
Til slutt: 11 måneder etter stortingets vedtak rigges det en folkeavstemning hvor innbyggerne først er blitt skremt til å tro at Finnmark snart er en saga blott for deretter invitere de skremte til “å bestemme” over Stortinget slik at Finnmark kan “fortsette”!
Du tror det ikke før du får se det:
Epilog
Når historien skal skrives om regionreformens lange og trange fødsel gjennom 30 år fra starten i 1989, vil det nok bli mest interessant å analysere de politiske partiers og medias innvirkning på den sterke motstanden i Finnmark fra 2017 til i dag. Det er åpenbart at prosessen hadde vært langt mindre konfliktfylt om
regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann – til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål
Hva er så min konklusjon vedr. spørsmålet om Stortinget gjorde et ulovlig vedtak om regionreformen (inkludert punktet om at Troms og Finnmark blir en ny region fra 1.1.2020)?
Selv om en stor og kompleks demokratireform i seg selv opplagt kunne vært gjennomført på en enda bedre måte både nasjonalt og spesielt i Finnmark, er det ingen av de tilgjengelige dokumenter i saken omtalt foran som gir noe holdepunkt for å påstå at stortingsvedtaket er ulovlig.
Det var ingen stortingsrepresentanter – verken før, under eller etter stortingsdebatten – som hevdet at prosess eller sluttbehandling og vedtak var ulovlig eller i strid med saksbehandlingsreglene. De ville selvsagt benyttet stortingets talerstol til å påpeke slike alvorlige feil da saken var oppe til behandling – eller umiddelbart etterpå.
Tvertimot bekrefter de omtalte fakta jeg viser til at stortinget har gjort et gyldig vedtak – og har fulgt vedtatte saksbehandlingsregler. Finnmark fylkeskommune har i likhet med de øvrige fylkeskommuner fått flere anledninger til å komme med sitt syn på de alternativene som forelå. Dette har skjedd både før og etter at regjeringen la fram sin innstilling 4.april 2017. Finnmarkspolitikerne har i tillegg i tre konkrete tilfeller motsatt seg et års utsettelse for å få enda bedre tid til å vurdere disse. De samme finnmarkspolitikere har tvertimot gjort krav om å få et endelig vedtak i juni 2017 også for regioninndeling i Nord-Norge!
Og Stortinget fulgte ønsket fra Finnmark.
Jeg forutsetter at heretter vil seriøse riks- og fylkespolitikere ikke omtale stortingsvedtaket og prosessen om regionreformen som “udemokratisk” og “ulovlig”. Det er ikke grunnlag for dette ut fra de dokumenter som her er vist til.
Det er derimot anledning til å uttrykke sin uenighet om både prosessen og den politiske konklusjonen. Slik er det i vårt demokrati. Og det er også lov for Sp og evt andre til arbeide for en annen konklusjon og sikre at statens oppgaver, makt og myndighet hindres overført regionene/blir reversert tilbake til staten fra folkevalgte organ.
Hele den vestlige verden opplever nå at demokratiet og dets institusjoner er under et stadig sterkere press. En fremvekst av populistiske aktører som bader i misnøye og tørker kroppen med “fake news” må nå møtes i en åpen debatt som baseres på kunnskap og hvor vi verner om det representative demokrati: Folkevalgte i lovlige politiske organ som skal ta de vanskelige beslutninger og stå for dem i møtet med velgerne ved neste korsvei gjennom frie og kontrollérbare valg.
Både debatten blant folk flest og blant politikerne må skje i full offentlighet og ikke i ulike Ekkokammer; der alle tenker likt, tenker som kjent ingen. Den åpne debatten må være basert på kunnskaper og verdier, ikke kun følelser og slett ikke sjikane og hatefulle ytringer slik altfor mange har opplevd.
Når lovlige vedtak er gjort av folkevalgte som har fullmakt til å treffe disse, skal dette respekteres. Å motarbeide dette er å undergrave det demokratiet vi ellers er så opptatt av å bevare. Det kan selvsagt ikke aksepteres.
Det er derfor mange demokrater som er glad for at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har fjernet den store og uforståelige usikkerhet han sjøl har skapt om respekten for et stortingsvedtak. Etter at den foreløpige oppgavemeldingen ble presentert av regjeringen og KrF mandag 24.9.18, var hans klare og korte beskjed: Ap aksepterer motvillig at stortingsflertallet står bak dette, men Ap vil respektere det heretter.
Regionreformen er omsider i mål slik alle parti på Stortinget har ønsket. Det tok nesten utrolige 30 år!
INFO til leseren: 1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind. Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19 ble automatisk nullstilt av WP. Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 417 Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.
