Samefolkets dag feires 6.februar hvert år. I 1993 ble denne dagen feiret for første gang.
Datoen er ikke tilfeldig. 6.februar i 1917 ble det første samiske landsmøtet for samer i Sverige, Norge og Finland avholdt i metodistkirken i Trondheim.
Retten til sitt eget språk og sin egen kultur var kampsaker på den tiden. Det skulle ta flere generasjoner før denne retten ble lovfestet i Norge.
Også retten til å organisere seg for å arbeide for sine politiske rettigheter var vesentlig.
Den ble særlig aktualisert da regjeringen på begynnelsen av 1970-tallet la fram planer om å demme ned den samiske bygda Masi for å kunne produsere nok elektrisk kraft i Finnmark.
Som en følge av denne meget betente striden, ble det protestert kraftig også mot de reduserte planene om en mindre utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget høsten 1979 og i januar 1981. Sjøl deltok jeg i Stilla de kalde januardagene i 1981 og ble belønnet med en saftig bot som tilsvarer drøye 30 000 kroner i dagens kroneverdi.
En gruppe på 13 samiske kvinner sammen med en 5 år gammel jente ba i begynnelsen av februar 1981 om å få møte den da ferske statsministeren Gro Harlem Brundtland. De ville som mødre og ansvarlige for oppdragelsen av deres barn og bekymret for deres fremtid, møte en likesinnet.
Etter møtet hvor også kommunalminister Harriet Andreassen deltok, valgte de å bli sittende på statsministerens kontor etter et møte med henne 6.februar 1981. Statsministeren avslo politiets tilbud om hjelp til å fjerne kvinnene. Etter 19 timer avsluttet de aksjonen som fikk stor oppmerksomhet også i internasjonale medier.
Foran Stortinget var det satt opp lavvo der flere unge og eldre samer hadde startet sultestreik. For Brundtland som var utdannet lege, var dette en ytterst vanskelig situasjon.
Regjeringa valgte derfor å vinne viktig tid ved å sett ned et eget “Samerettsutvalg”. Utvalgets arbeid førte både til en egen språklov og en egen samelov som både skulle sikre politisk innflytelse gjennom et eget politisk organ – Sametinget, og som skulle sikre samisk språk og retten til å bruke det.
Sametinget ble valgt for første gang i 1989. Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.
Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd som ble etablert i 1964. Det besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.
Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav i Karasjok 9.oktober 1989. Ole Henrik Magga ble valgt som den første sametingspresidenten. Han ble etterfulgt av bl.a. Sven-Roald Nystø (t.v.) og Aili Keskitalo (se foto under)
De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen formell avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan eget budsjett brukes. Sametinget har i hovedsak utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser – for å ikke ha politisk makt! Partiene NSR, Ap og Sp har vært tre sider av samme sak.
Et interessant politisk poeng med veien fra okkupasjonen av statsministerens kontor er dette bildet: Her sitter 5 år gamle Elle Kristina Saba (Elle er det samiske navnet for Ellen) og tegner. Mulig hun tegner en bygning som ligner på Stortinget. Skissen til nytt sametingsbygg?
Elle engasjerte seg i 20-årsalderen som politisk aktiv, først gjennom NSR. Hun har vært (og er) kommunestyrerepresentant i Tana kommune og fylkestingsrepresentant i Troms og Finnmark (for Høyre) og har også vært sametingsrepresentant. Hun har vært en tydelig og sterk forsvarer av samisk språk og kultur, og av alle innbyggernes rett – uansett etnisitet – til å bruke naturen til høsting og opplevelser.
Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.
Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker uten fagkompetanse kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.
For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren og i fylkeskommunens meget store administrasjon.
Slik overlever kommunene Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en meget stor offentlig administrasjon. Et slags NAV2 – men hvor lønna er 50 % høyere enn hva NAV-brukere mottar.
Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.
«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»
Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.
I den første vedtatte Sameloven leste vi om kriteriene: «Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall»
Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet. Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?
Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.
Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?
Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samiske, kvenske, finske og russiske slekter. Min far er av danske, svenske og norske slekter. Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same – og ikke minst; hvor viktig er det for meg?
Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.
Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.
Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.
Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk sterkt kompromiss av alle. Og derfor finner jeg det ikke rettferdig at jeg skal kunne stemme både på Sametinget og fylkestinget, mens en rekke folk her nord ikke har de to samme stemmer og dermed har mindre innflytelse. Det kan ikke forsvares ut fra prinsipielle betraktninger om like muligheter til å påvirke sin samtid og fremtid.
Derfor må jeg og svært mange stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål: – Vil dere tillate at vi med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om vi ikke oppfatter oss sjøl som kun same, men også som same?
Mitt håp er at flest mulig nå registrerer seg i samemanntallet. Ja visst føler du deg som same også, slik du føler deg som den du er – her og nå. Så lenge du kjenner på tilknytningen til folket på Nordkalotten, må du ha rett til være med og bestemme over vår felles tid nå – og fremtiden som kommer.
Begge har åpenbart gode poeng – dersom samemanntallet er ment å bli et rent etnisk manntall. Historien bør ha lært oss at slike oversikter basert på etnisitet kan misbrukes gitt ett land kommer under kommunistisk eller fascistisk kontroll.
Babyer som kommer til verden i dag er ikke “genetisk rene” samer, kvener eller nordmenn. De er en miks av sine forfedres og formødres følelser og handlinger.
Jo flere som melder seg inn av dere som kjenner på tiknytninga her i nord, jo sterkere legitimitet får Sametinget. Og kanskje kan Sametinget etter kommende sametingsvalg i 2025 bli et langt mer representativt organ også for befolkningen i hele Nord?
Fylkestinget ble aldri en slik maktfaktor, dessverre. Det er bare å se resultatene etter 1976 da det første folkevalgte fylkesting var på plass. Finnmark hadde den gang drøye 79 000 innbyggere. I dag er det knappe 73 000. Vi skulle i år vært 107 000 innbyggere her om vi fulgte samme veksten som folketallet i Norge!
Derfor må vi tenke helt nytt – uten å ødelegge lovverket som sikrer det samiske språket og den særegne kulturen.
Velkommen til et sameting med økt politisk legitimitet fra 2025!
Eller alternativt et felles Nord-Norge hvor et folkevalgt Hålogating representerer hele befolkningen i nord.
” Jeg synes det litt trist å bli pensjonist. Det er nesten for tidlig!”
Hun sa det litt lavmælt. Vi satt ved siden av hverandre i vaksinekøen på flerbrukshallen. For over 50 år siden var vi elever på Tana ungdomsskole.
Nå satt vi her og venta på første stikk for å beskytte oss mot et virus ingen av oss i vår ungdom trodde skulle stenge land og verdensdeler. Ordet pandemi tilhørte ikke ordlista i lærer Smettes norsktimer.
Vi kjente begge på følelsen av å ikke lenger være nyttig i samfunnet. Selv trøsten om at alder er kun et tall, hjalp ikke på humøret.
12.juni 2021 ble det min tur til å “gå ut på dato”.
Slik anser mange det å bli pensjonist. Samfunnet har ikke bruk for deg mer. Fra nå av kan du nyte fritiden. Det betyr all tid – 24 timer i døgnet. Året rundt.
Men det er ingen som lenger forventer at du skal bidra til fellesskapet, og kan kreve det.
Og forventninger er noe som bygger oss opp enten vi er elev på barneskolen, lærling på stedets hjørnesteinsbedrift, ansatt i det offentlige – eller altså pensjonist
Å fylle 67 år er derfor ingen udelt fornøyelse. Tenker man derimot alternativt er det kun herlig å våkne opp – også til til en bursdag. For å gå ut på dato, er ikke det samme som å gå ut av tiden!
Og denne dagen skulle bli en emosjonell påminnelse om hvor skjørt livet er, hvor kort avstand det er mellom liv og død. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner.
Men før den tid skulle dagen bli som så ofte før i valgår:
En lørdag viet til valgkampsamling i Finnmark, men digitalt denne gang. At den falt på min bursdag, var tilfeldig.
Jeg valgte (dessverre, iflg mine nærmeste) som vanlig å ofre min fritid og familie til slikt. Jeg gjorde det fordi jeg har stor tror på at Trine Noodt kan utrette mye for vår nordligste landsdel på Stortinget. Og det er viktigere enn noen gang før!
Finnmark (og Troms) utgjør den strategisk viktigste regionen i Norge med sine grenser opp mot et ressursrikt Barentshav og med landegrenser mot de tre nasjonene Sverige, Finland og Russland.
Og den siste er politisk, økonomisk og ikke minst militært den avgjort største i alle betydninger. Russland er en slagbjørn på alle måter.
Derfor må Norge og de vestlige liberale demokrati være sterk og synlig til stede. Derfor må Stortinget vekkes til å forstå hva infrastruktur og en stabil og helst økende bosetting betyr her nord.
0,25 % av pengene som skal brukes på Nasjonal Transport, skal altså brukes i Finnmark, mener et kompakt stortingsflertall (unntatt Frp).
Selv begrepet “dårlig spøk” dekker ikke denne flausen.
Hvorfor skulle jeg bli samfunnsengasjert – og melde meg inn i Venstre?
Jeg tilhører altså en av de mange frivillige i det norske liberale demokratiet. Både som medlem i et politisk parti med tillitsverv og i egenskap av folkevalgte verv.
Slik har det vært siden jeg første gang meldte meg inn i Unge Venstre i 1974.
Ververen var den kjente miljøvernaktivisten og demokratiforkjemperen Haakon Henriksen. Han var lektor i samisk, gift med psykolog og fylkestingspolitiker Kari Marie fra Nøtterøy og sammen hadde de sønnen Ole Henrik Henriksen.
Ole Henrik hadde en meget spennende jobb i Apple Norge, men døde dessverre så altfor tidlig for få år siden.
Jeg bodde mitt 2.studieår på den 4-årige lærerskolen i Alta i sokkelleiligheta deres sammen med henne som skulle bli mor til mine tre eldste barn.
Både Haakon og Kari Marie var som nevnt ivrige politikere, med et tydelig sosialliberalt ståsted: Mennesket var fritt og selvstendig, og ingen kunne begrense deres frihet – unntatt der en slik frihet innskrenket andres mer nødvendige frihet. De gjentok ofte: Ikke glem verken friheten eller fellesskapet!
På veggen i gangen hang en plakat: ” Frihet for den enkelte – ansvar for hverandre”. Med Venstres logo.
Haakon ble en av “hærførerne” mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget.
Han gjorde en stor politisk jobb for å hindre at den samiske bygda Masi ble lagt under vann.
For Haakon var det viktig at i alle politiske saker som kun dreier seg om verdier og holdninger, er det lett å forsvare sitt verdistandpunkt og så får flertallet avgjøre hvilke verdier og holdninger de anser som de viktigste.
I andre saker er det derimot fakta som må vurderes. Og da må man være pinlig nøyaktig.
Jeg var tilstede på et folkemøte i Masi hvor han stilte spørsmål til ingeniørene i NVE om deres beregninger av hvor stor mengde energi de planlagte turbiner kunne produsere. De forklarte.
Da viste Haakon til at dersom det skulle produseres så mye som de sa, måtte det bli et større vannmagasin bak demningen som sto 12 meter over kirkespiret i Masi. Det ville være i strid med Stortingets ferske vedtak om å verne Masi.
Hans tilte også spørsmål ved om prognosene for forventet strømforbruk var bygget på ønsker – eller på et realistisk behov
Skulle dette anlegget bli lønnsomt måtte det legges inn enda en turbin ifølge hans beregninger basert på fysikkens lover og matematiske regler.
Ingeniørene så forvirret på hverandre, og sa de ikke kunne påstå at han tok feil, men skulle gjøre nye beregninger. Det viste seg at Haakon hadde rett og planene måtte endres. Lønnsomheten ble mindre enn de opprinnelige planene tilsa.
Deretter sto han i spissen i Folkeaksjonen sammen med Alfred Nilsen, Svein Suhr, Tore Bongo, Ruth Rye Josefsen og mange andre samfunnsstøtter i Finnmark.
For Haakon Henriksen var det tre viktige argumenter som betydde alt for han;
– dette var et spørsmål om hvorvidt samisk kultur og næringsliv i området skulle ofres for en utbygging som senere vil vise seg unødvendig
– det var også et spørsmål om å ikke akseptere slike irreversible inngrep i naturen og miljø
– til slutt var det et spørsmål om Stortinget sånn uten videre skulle sette til side klare og godt underbygde vedtak gjort av folkevalgte i kommunestyrene i Alta og Kautokeino.
Vi trenger idealer
Da jeg gikk på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, fikk jeg på mange måter et utvidet syn på tilværelsen. Selv om ikke politikk var et eget fag, var derimot samfunnsfag og psykologi noe som grep inn i politikkens vesen.
Vi hadde flinke lærere som motiverte til mer læring. Og på toppen satt rektor Paul Ryan som sjøl holdt spennende forelesninger om psykologi. Han brydde seg om både ansatte og elever, og jeg følte meg verdsatte for den jeg var.
Det andre året gikk jeg på FILOTOSTIKK-l (film-,foto- og journalistikk-linja) ledet av sunnmøringen og “samenes venn” Arne Ola Grimstad som inspirator. Der lærte jeg hvordan ordet og bildet har stor makt og kan være med å endre samfunn til noe bedre.
Mine første idealer var Martin Luther King og Nelson Mandela. Begge et produkt av et samfunn som rangerte mennesker og som mente rasisme var legalt. Og begge med en tro på sine verdier om at mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, religion og økonomisk bakgrunn. Deres vei var ikke-vold, demonstrasjoner, argumenter og verdighet.
Mitt andre ideal ble den omtalte Haakon Henriksen. Hans verdier var basert på det samme som Mandela og Luther King. Skulle man vinne fram i Stortinget, måtte det skje på fredelig og saklig vis. De vant likevel ikke gjennom overfor et kompakt stortingsflertall fra Ap, Frp og Høyre i kampen for et urørt Alta-vassdrag.
Men det var mot lokaldemokratiets vilje i Alta. I alle kommunestyremøter hadde det vært et flertall mot utbygginga.
Så kom dette møtet våren 1980. Nå hadde utbrytere fra Ap, H og Frp samlet seg og for første gang lå det an til et flertall for å si ja til utbygginga.
Da ber Haakon om ordet. Han holder et engasjerende og som vanlig kunnskapsrikt innlegg til forsvar for lokaldemokrati, samiske interesser og om å ta vare på naturmangfoldet og ber innstendig om at kommunestyret holder fast på sitt tidligere nei til utbygging. Et bankende hjerte slutter å slå – I
På vei fra talerstolen og ned til plassen sin, segner han om. Hjertestans! Kolleger og helsepersonell jobber febrilsk, men nytteløst.
Haakon har kjempet sitt siste slag på den arenaen han trodde på; I en folkevalgt forsamling for å gjøre lokalsamfunn og verden bedre gjennom argumenter, ikke vold.
Under begravelsen ved Alta kirke tok jeg fram en liten kvist jeg rev av en bjørk i Tana (der han var fra). Den slapp jeg ned på kista hans og sa inni meg; ” Takk for din imponerende innsats gjennom lang tid, Haakon. Jeg skal fortsette arbeidet ditt for demokrati og rettferdighet. Du skal ikke ha gjort dette forgjeves!”
Det er rart med slike besvergelser og løfter. De forplikter. Og får konsekvenser.
Så ble det en liten trøst at selveste statsminister Gro som sørget for at utbygginga kom i gang, 10 år etter Haakons bortgang kom med denne innrømmelsen:
Jeg stilte meg på den første Venstre-lista på 20 år i Tana i 1979. I 2010 flytta jeg fra Tana til Møre og Romsdal, og hadde i alle år etter 1979 enten vært i kommunestyret eller i fylkestinget, og i to perioder i begge samtidig.
Det var derfor en enorm lettelse sommeren 2010 å ikke lenger måtte sette meg inn sakspapirer som økte i mengde, skrevet av et økt antall ansatte i kommuneadministrasjonen – som argumenterte for hvorfor vi måtte spare penger på stillinger i skole og pleieomsorgen, og økt lønn til administrasjonen.
I tillegg slapp jeg dette arbeidet med å skaffe medlemmer, velgere og penger for å sikre et fåtall heltidspolitikere og -ansatte i mitt eget parti i Oslo. Vet de hva det egentlig koster å holde i gang lokal- og fylkeslag når ikke avstand måles i antall holdeplasser for trikk og T-bane?
Ikke bare i pengestøtte fra oss medlemmer og opp til toppen av pyramiden, men mest av alt: mye fritid som brukes for å knapt få smuler tilbake i form av noe politisk støtte til det som betyr noe for oss. En fritid som går på bekostning av familie og venner som også har behov for deg?
For det handler virkelig om knapper og glansbilder i et statsbudsjett som har passert tusen milliarder.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det f.eks er OK å bruke 350 000 kr. pr METER til 4-felts motorvei på det sentrale østlandet, mens det samme Stortinget i Oslo synes 2000 kr pr METER til asfaltert vei i distriktene er for kostbart.
Enda mer spesielt blir det at ut og inn av Oslo må veistandarden være ekstra god. Og dette i TILLEGG til at kollektivtrafikken også må forsterkes.
Hvorfor er det så prekært?
Når er det mest trafikk på utfartsveiene fra Oslo? Nettopp: Fredags ettermiddag.
Når er det mest trafikkbelastning på innfartsveiene til Oslo? Nettopp: Søndags ettermiddag.
Hvorfor er det slik?
Fordi da vil mange i Oslo flykte fra blokk, betong og bakgårder i bil til distrikts-Norge for å søke ro og fred. Der har de hytte de kunne finansiere takket være verdistigningen på leiligheten sin, noe som banken bokstavelig talt setter stor pris på.
Og hvorfor går boligprisene opp i Oslo og omegn? Svaret er enkelt: Staten.
Staten styres fra Oslo. Fra departement, direktorat, LO, NHO, finansnæringa og partikontor med direkte innvirkning på regjering og storting. Derfor er nesten 40 % av statens årsverk plassert i Oslo & omegn. En gigantisk subsidiering av et bitte-lite geografisk område med hele 39 stortingsrepresentanter av de 169 på Stortinget! Og når vi vet at en offentlig ansatt skaper nesten 2 årsverk i offentlig og privat sektor, er statsbudsjettet en gigantisk statlig storsatsing på et geografisk lite område i Norge. Med støtte fra samtlige partier i Norge!
Derfor blir Oslo en magnet for arbeidssøkere, det blir press på boligmarkedet, prisene går opp der og ned i områder som fraflyttes slik det har skjedd jevnt og trutt uansett regjering de siste snart 50 år!
Oslo-Statens makt fører til sløsing med nasjonale verdier!
Et politisk bankende hjerte banker sterkere igjen
Derfor ble jeg glad da Stortinget etter nesten 30 års hardt arbeid og ønsker fra kommuner og fylkeskommuner omsider vedtok en regionreform som skulle gi resten av landet økt makt på bekostning av Oslo-statens makt. Det måtte også bety en flytting av tunge statlige ressurser (stillinger++) ut til de nye og økonomisk sterkere regioner.
En reell desentralisering av makt som tidligere ble avgjort i Oslo kan heretter avgjøres i de 10 fylkesting utenfor. Helt uvirkelig på 90-tallet da jeg som fylkespolitiker jobbet for dette – nå blir det en realitet!!
Ikke minst artig var det at samtlige partier var sterk for dette. Senterpartiet var den ivrigste, og Ola Borten Moe mente Norge klarte seg 7 regioner.
Det endte med at Åslaug Hage(SP) i den rødgrønne regjeringen foreslo 9, men regjeringen sprakk internt.
Resultat: 19 svake, små og politisk ubetydelige fylkeskommuner fortsatte som før med 5000 ansatte byråkrater og nesten 1000 godt betalte hel- og deltidspolitikere, med en forskjell:
Fra 2010 skulle alle fylkeskommuner overta riksveiene. Over 40 000 km riksvei ble nå fylkesveier. Med 500 mill.kr som medgift, mens vedlikeholdsbehovet var 60 milliarder!!
Da det nye stortingsflertallet i 2017 vedtok å gjennomføre det SP mislykkes med, forsterket det min motivasjon for å igjen støtte Venstre og bli aktiv i politikken.
Høsten 2018 fikk jeg spørsmål fra Monica Balto Anti om jeg ikke kunne flytte tilbake til Tana og toppe Venstre-lista ved valget 2019.
Lista hadde veldig mange dyktige kandidater, inkludert Monica som hadde satt seg i respekt for sin grundighet i Tana kommunestyre. Men hun nektet plent å være 1.kandidat, og jeg lot meg – under mye tvil – overtale.
Til og med mødrene til mine barn rådet meg til å ikke utsette meg for slike belastninger. Jeg ble rådet til å holde meg langt unna kommunen med sin spesielle partikultur som del av administrasjonen. Jeg ville uansett ikke alene klare å endre på slikt, ble det sagt.
Men for første gang fikk vi to representanter. 9 % oppslutning er bra i Venstre-sammenheng, spesielt i et valg hvor Venstre på landsplan gjorde sitt dårligste valg siden 1991
I alle perioder som folkevalgt, har jeg også hatt verv i styret lokalt eller i fylkeslaget. I noen perioder var jeg også fylkesleder i Finnmark Venstre og hadde plass i landsstyret. Det var der jeg ble godt kjent med en annen “glødende Haakon H.” ; Odd Einar Dørum.
Odd Einar og Haakon hadde samme sosialliberale ståsted, samme genuine syn på at politikk er å løfte opp de som av ulike grunner har falt utenfor. Videre at natur- og miljøvern er helt grunnleggende for et godt liv – også for de kommende generasjoner lokalt som globalt.
Folk Først! Folk må alltid settes foran System, er hans mantra
Og evigunge Dørum har fortsatt et bankende hjerte for alt som kan gjøre både nasjon og verden til en bedre versjon av det som var. Odd Einar er fortsatt en stor inspirator for mange både i og utenfor Venstre.
Han kan snakke mye, men han lytter både mer og bedre enn de fleste. Dreven menneskekjenner og ekspert på å finne gode, samlende løsninger. Vi har hatt våre politiske uenigheter, men det går gjerne på saker av mer praktisk orientering. De store linjer har vi alltid vært tildels uventet enige om.
Han har vært en stor inspirator for meg.
Et bankende hjerte slutter å slå – II
Lørdag 12.juni -21 om ettermiddagen.
Nå er den digitale valgkampsamlinga ferdig. Jeg skulle egentlig vært oppe på hytta sammen med de andre denne dagen og feira bursdagen, men valgte altså nok en gang å bruke min fritid for å holde dette demokratiet gående. (og jeg har mang en gang de siste 40 år spurt meg om hvorfor – og svart ved å delta neste gang også.).
Om kort tid skal jeg derfor sette meg ned og nyte EM-kampen i fotball mellom Danmark og Finland. Alene.
For første gang deltar mitt kjære naboland Finland i et fotball-EM. Og for første gang spiller Danmark en EM-kamp på hjemmebane.Og for første gang på 16 måneder er det igjen tusenvis av mennesker på tribunen i stor trygghet på at pandemien er under kontroll.
Kan en fotballkamp i 2021 får en bedre ramme?
Fotball har vært min store hobby fra den første tunge lærballen med snøring ble kastet ut til sultne løver i skolegården i Austertana. Siden ble det over 40 år med alt fra studentfotball til ganske seriøs seriefotball. Og det endte med oldboys og trim.
Jeg fikk æren av å score det første målet da Austertana IL debuterte i norsk 6.divisjon, i en kamp vi overraskende vant 3-2 mot favorittlaget fra Båtsfjord på andre siden av et ofte vinterstengt fjell.
Noen døpte meg til Børre “Steinhard” etter en episode i Båtsfjord noen år senere. Jeg ble sparket ned da jeg løp oppover i angrep.
Han som taklet meg var mer enn uheldig. Han traff meg rett under kneet. Jeg og andre på laget mitt ropte til dommeren, den ikke ukjente “å-kor-hen-ska-vi-reis”-Viggo Vallle om både frispark og gult kort.
Så er det noe som roper etter ambulansen. Og da ser vi det; leggbeinet til han som ligger stikker gjennom ei strømpe full av blod. Han var en skikkelig tøffing, og var sporty nok til å ta meg i hånda og beklage dette.
Kl. 18 denne lørdag 12.juni -21 er EM-kampen i gang, og det nærmer seg pause. Nok en dansk sjanse, men Christian Eriksen med mange år på mitt favorittlag Tottenham Hotspurs får ikke avsluttet, og et finsk ben sender ballen til innkast.
Eriksen småløper for å ta imot innkastet, men noe er rart. Han siger sammen på vei mot ballen, faller og blir liggende urørlig på gresset.
Jeg er fortsatt alene i stua, men roper; “Hjelp han. Hjertet!”
Jeg merker at tårene kommer, og klarer ikke å stoppe å gråte.
Både finske og danske spillere har forlengst skjønt alvoret. De vinker febrilsk til dommer og til benken, og helsepersonell kommer løpende. Lagkaptein Simon Kjær åpner Eriksens munn for å sikre at tunga ikke sperrer for luftveiene.
De neste sekundene blir fotball brått helt meningsløst. For to minutter siden var Idrætsparken i København et jublende stadion. Nå er det helt stille.
Eriksens lagkamerater lager en mur rundt Eriksen og legene for å hindre innsyn. Eriksens hjerte har sluttet å slå!
Dessverre fanger et nærgående TV-kamera opp når hjertestarteren kaster Eriksens kropp opp fra bakken.
Jeg folder hendene krampaktig sammen. Jeg – som det meste av mitt har trodd på kun det som skal forklares gjennom naturlover og “fornuftsdelen” av hjernen, jeg ber nå til en eller annen “usynlig” makt.
Et bankende hjerte slutter å slå – III
Men dette har hendt også tidligere i mitt liv.
Hjemme i mitt barndomshjem den 25.juli 1995 på min mors 66-årsdag. Der ligger pappa på stuegulvet.
Jeg hadde vært der tidligere på dagen sammen med min yngste datter Ane. Vi var oppe på “Øverjordet” hvor han i sitt 79. år fikset på gjerdene.
Vi drakk kaffe, spiste noen vafler som han som vanlig hadde stekt om morgenen og snakket om neste båttur til Omgang ytterst ute i Tanafjorden der han var født og vokste opp. Det var der han skulle overta postkontor og butikk etter sin svigerfar og etablere et fiskekjøp.
Pappa sin store drøm for fremtiden ble brått knust.
Hitlers menn kom til Norge og Finnmarkskysten, sparket han ut av huset deres og overtok det som offiserbolig. Pappa, hans søsken og mor ble jaget på flukt, og hadde ingenting å vende tilbake til etter krigen. Til slutt bestemte Staten med adresse Oslo at en rekke mindre steder langs Finnmarkskysten skulle legges ned – for godt. Det inkluderte Omgang. Drømmen var knust.
Da søstre mi ringte denne ettermidagen 25.juli og sa at noe var galt med pappa, kjørte jeg straks dit. Jeg forsøkte både hjertekompresjon og munn-mot-munn-metoden.
Hørte det knaket så ekkelt i brystkassa og håpet så inderlig at han bare plutselig skulle slå opp øynene og gispe etter luft. Og alt skulle være som før.
Lege og ambulansen hadde kjørt de 45 km. fra helsesenter på dårlige veier og overtok. Det var fryktelig å se kroppen til pappa bli løftet opp da hjertestarteren ga støtet. En gang. To ganger.
Jeg gikk inn på kjøkkenet mens tårene rant. Og så gjorde jeg det jeg med et unntak ikke hadde gjort siden barndommen for 30 år siden. Jeg ba.
Unntaket var en maidag i 1989. Jeg hadde reist ned til Oslo i forbindelse med jobben som daglig leder av Elkem Tana.
Da jeg ankom hotellet sent på kvelden fikk jeg beskjed om at min sønn på 8 og et halvt år, Håkon (ja, oppkalt etter et ideal) hadde falt ned fra et fjell i bygda og var sendt med luftambulanse til sykehuset i Tromsø med brudd på hjerneskallen.
Jeg ble lamslått over meldingen, men forsøkte å være rasjonell: Jeg må til Tromsø nå for å avlaste mora og være nært han.
Det viste seg at det ikke var mulig å nå senere fly fra Fornebu til Tromsø. Den natta ble hotellrommet fylt av både gråt og bønn, og Oslos mest tårevåte pute befant seg nok der.
Nå – 25.juli 1995 – ba jeg igjen. Til en eller annen Gud der ute som måtte kunne hjelpe.
” Kjære Gud – la snille pappa få leve videre – ikke ta han fra meg nå!” Jeg så bort på mamma, bursdagsbarnet som sto gråtende ute i gangen og så det uvirkelige som skjedde på stuegulvet nå.
Jeg hørte legen si fra stua: ” Det er dessverre ikke noe håp lenger. Vi kan ikke gjøre noe mer. Han er nok død. Jeg beklager sterkt å måtte si det.”
Stillheten etterpå ble bare brutt av stille gråt.
Inni meg kjent jeg et sinne mot Gud som sviktet pappa og alle oss andre i denne familien, en pappa som ville ha alle sine 8 barn til å tro på Gud fordi “han er en styrke for oss”.
Et bankende hjerte slutter å slå – IV
Lørdag 12.juni 2021 ser jeg at helsepersonell jobber febrilsk med Eriksen. Jeg øyner et håp da tilskuerne nærmest hendelsen brått jubler. Du hører summinga videre på tribunen. “Han lever?”
Også nå ber jeg. Jeg ber til den samme Gud som i 1995. Jeg sitter der med foldete hender. “Kjære Gud, ikke la Christian dø. Gi han livet tilbake.”
Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter slik gråtende med foldete hender, men øyner brått et håp når det ikke kommer ambulanse inn på banen. Derimot blir han båret ut, skjermet for innsyn av finske flagg.
Dette må da bety noe godt?! Er jeg og millioner av andre bønnhørt denne gang?
Min yngste datter bosatt på Skedsmokorset sender en melding til meg, og spør hvordan jeg har det. Hun vet hva jeg ser på, og har som vanlig stor omsorg for sin far.
Hun er verdens herligste kranglefant, og dessverre for meg veldig kunnskapsrik og uhyre sterk i argumentasjon og logikk.
Utdannet seg som logoped, men viktigst: Hun bryr seg om at folk skal ha det bra. Og heldigvis til foreldrenes store lettelse er hun sammen med en flott fyr fra Oslo. De har kjøpt seg leilighet, bil, båt og en morsom hund.
Jeg svarer på meldingen at vi kan vente til jeg igjen er i stand til å snakke, for nå er det for emosjonelt.
Og mer emosjonelt skal det bli.
Et fellesskap av bankende hjerter fortsetter å slå
For nå får verden se det beste med fotballfellesskapet:
På de deler av tribunen hvor de finske tilskuerne befinner seg, roper de “Christian!”. De danske supporterne svarer med “Eriksen!”, og slik fortsetter det i flere minutter. Rørende!
Selv om det er kamp mellom to land og deres tilskuere selvsagt heier på sine, så står de nå sammen i håpet om at Christian Eriksen skal overleve. Samtidig kommer det meldinger fra en hel fotballverden som ber om det samme.
Når legene omsider har reddet hans liv, situasjonen er avklart og han er trygt på sykehuset like ved Idrætsparken, velger begge lag å følge det som sies å være hans beskjed til sine lagkamerater: ” Det er OK med meg. Gå ut og spill godt nå!”
Det var derfor et rørende øyeblikk da de danske spillerne kom ut på banen og ble møtt av enorm applaus fra publikum. De finske spillerne sto på rekke og applauderte, og sammen dannet de en ring for å markere at i denne sporten står vi sammen. Uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, sosial bakgrunn osv. Alltid. Uansett. Sammen for hverandre.
Når jeg skriver denne siste delen står det etter forholdene godt til med Christian Eriksen.En hel fotballverden puster lettere nå.
Og jeg oppsummerer hele min bursdag og mine refleksjoner om mitt liv så langt med dette bildet av den danske lagkapteinen Simon Kjær og hans umistelige lagkamerat Christian Eriksen.
Det symboliserer hvorfor gode bankende hjerter gir et bedre liv – overalt og for alle.
