I natt hærtok det totalitære regimet til Russlands enehersker Putin nabolandet Ukraina.

Dette lille landet Ukraina som ble frigjort fra kommunismens svøpe i 1991, har etter mange år med korrupsjon og kommuniststyre forsøkt å skru sammen et liberalt demokrati.

Et liberalt demokrati kjennetegnes ved at statsmaktene gjensidig kontrollerer hverandre, at en fri og uavhengig presse kan kontrollere statsmaktene og at menneskerettighetene og menneskeverdet respekteres.

De liberale demokratier og deres forkjempere sliter virkelig i motvind. Kun 6,4 % av klodens innbyggere lever i liberale demokrati. Europa har flest land som praktiserer det edleste av alle styresett.

Slike land har noe viktig og forutsigbart til felles:
Stater som er basert på liberale demokrati har aldri gått til krig mot hverandre!

Derimot har brune og røde totalitære regimer hærtatt hverandre, men også som nå; angriper et land som har valgt det liberale demokratiet som styringsform og -verdigrunnlag.

Både FNs generalsekretær og en rekke ledere i andre liberale demokrati har fordømt Putins aggressive handling.

Også vår statsminister Støre kan med hele Norge i ryggen fordømme Putin og hans irrasjonelle handling. (Oppslag fra Vårt Land).

Putin fryktet aldri å bli angrepet av Ukraina.

Han fryktet kun at enda et av nabolanda skulle bli et sterkt liberalt demokrati.

Jeg har over mange år fulgt utviklinga i Russland.
Takket være Gorbatsjov glasnost og perestroika (åpenhet og reformer) la russerne kommunismen bak seg.

I 1991 ble Sovjet-unionen formelt oppløst.

Da Putin så anledning til å komme i maktposisjon for drøye 24 år siden, plaget en tanke meg: Med denne mannens triste fortid som KGB-offsier og murens/kommunismens fall , kan han bli en ny Hitler?

En fryktelig tanke. Den ble ytterligere forsterket da jeg fulgte rettsaken til Norges verste terrorist, ABB.
Det var altfor mange likhetspunkt! Ønsket om den sterke leder, angrep på alle som avviker fra «normalen», deling av mennesker i verdifull og mindre verdifulle.
Slikt som trigger den marginaliserte som har et brennende ønske om «ta hevn» for livets tap og som finner syndebukker for hvorfor han ikke har lyktes.

Da Berlinmuren falt i 1989, var det også slutten på Vladimir Putins trygge tilværelse som KGB-offiser i Dresden, Øst-Tyskland. Han ble kjeppjaget ut av byen sammen med kona og barna. 2 døgn togreise ventet han før var framme i Moskva.

Han så en stat som ikke fungerte. Dette var hans land. Det var ydmyket av vesten. Akkurat slik som han sjøl, ifølge den meget interessante boka «Russlands hemmelige krig mot Vesten», skrevet av journalist Øystein Bogen.


Gammelkommunistene satte Sovjet-Unionens sjølutnevnte president Mikhail Gorbatsjov i husarrest 19.august 1991, og overtok parlamentet og dermed landets ledelse.

Da våkna partisjefen for Moskva og presidenten i den sovjetrussiske republikken, Boris Jeltsin. Han ledet folket an i et forsvar av Gorbatsjov og den nye tid. Russiske tanks skjøt ikke lenger mot sivile mål , men snudde kanonløpene mot de som forsøkte å hindre reformeringen av Sovjet.

Vi husker ennå bildene fra parlamentsbygningen, det tidligere hvite hus i Moskva, men som nå var brannskadd (dette fotoet er fra Novaya Gazeta).



Da dette hendte, valgte Putin å si opp jobben i KGB. Han ville være med på det vinnende laget, også fordi han så hvilken inkompetanse både lederen av de militære styrkene hadde, men også hvordan folket nå stilte seg bak Jeltsin og reformistene.

Men Putin var bitter og ydmyket over hva vesten hadde påført hans kjære Sovjet.

Denne hendelsen fikk også som konsekvens at kommunistpartiet ble oppløst, og Ukraina og Hvite-Russland ble selvstendige land da Minskavtalen ble undertegnet 8.desember 1991.

1.juledag 1991 gikk Gorbatsjov av, og samme dag ble Sovjetunionen formelt oppløst. De tidligere sovjetrepublikkene var nå blitt selvstendige stater og startet oppbygginga av sine varianter av demokrati.

Putin ble valgt til president da Jeltsin trakk seg i 1999, og har nå endret grunnloven slik at han kan sitte til 2036.

På den den internasjonale indexen for å måle demokratiske nasjonalstater ble Russland i 2011 nedgradert fra hybridregime til autoritært regime på grunn av Vladimir Putins styre.

I 2014 hærtok Putin Krimhalvøya, og det ga han lyst på mer makt og større innflytelse også utenfor han eget rike for å bringe det storslåtte Sovjetunionen tilbake fra kommunismens søppelhaug.

For han var smerten ved at Ukraina var del av forklaringen på Sovjetunionens fall, også hans motiv for å få de tilbake i hans ny-sovjetiske lydrike.

Putin er omgitt av rådgivere som vet de blir stengt ute om de taler han i mot. Og han vet å ydmyke dem som har motforestillinger slik han gjorde forleden overfor sin egen spionsjef.


Akkurat slik det gikk da Hitler valgte å angripe Sudetenland i 1938 – med omtrent samme begrunnelse som Putin bruker; «Sikre våre folk i våre områder».
Ingen rundt Hitler våget å snakke Hitler i mot.

I motsetning til september 1938 hvor europeiske ledere gikk med på Hiters ønsker gjennom Munchenavtalen, tror jeg at våre ledere vil velge sanksjoner som svir på Putins lille og ømme pung; økonomien.

Det er et språk alle maktpersoner forstår. Blir det økonomisk vanskeligere tider i et land, vender folket seg mot sin leder. Faller børsen og rike eiere taper penger, kommer uroen for fullt til overflata.

9.april 1940 ble Norge overmannet av nazister som ikke respekterte folkeretten og et lands suverenitet.

Det vil ikke skje nå. Norge er i trygge hender som medlemmer av NATO-pakten – selv om det befinner seg politiske partier ideologisk nærmere Sovjet og kommunisme som mener vi skal ut av NATO.

Jeg tror de fleste skjønner hvilken «trygghet» Nord-Norge generelt og Finnmark spesielt da vil ha. Og gjør de ikke det, bør de lære av dagen eksempel i Ukraina. (Kart fra NUPI)

Å høre Putin i natt begrunne sin krigshandling mot Ukraina og deres lovlig valgte parlament var uhyggelig. Han mente også at de politisk valgte av folket er nynazister og derfor bør bort!

Er den negative utvikling av Putins mentale helse kommet så langt at vi må være rustet for at Ukraina kun er første del av hans bokstavelig talt sinnsyke planer?

Er hans handlinger et uttrykk for at han er ydmyket av Vestens liberale ideer og nå vil gjenreise hans versjon av komboen Tsar-Russland og Kommunist-Sovjet – det som engang gjorde han stolt?

Uansett hva som skjer de neste dagene, er det viktig at vi behandler vanlige russere i Norge med nødvendig respekt. De kan ikke lastes for å ha en leder uten bakkekontakt og med tegn på mentale forstyrrelser.

Vi har en rekke russere her i Finnmark som er dyktige fagfolk og pliktoppfyllende arbeidsfolk. Og vi har et folk-til-folk-samarbeid mellom Nord-Norge og Nord-Russland som må støttes og forbedres, med nødvendige begrensninger og vilkår, selvsagt.

Den politiske ledelsen i Kreml skal ikke kunne bruke folk-til-folk-samarbeidet som bevis for at Norge støtter Russlands aggresjon.

I folk-til-folk-samarbeidet skal vi nordmenn være stolte av vårt liberale demokrati som har tatt snart 140 år å utvikle.

Til tross for sine svakheter, og at det finnes partier som ikke tror på «perestrojka» for å utvikle Norge og verden videre, skal vi verne om vårt liberale demokrati som noe av det mest verdifulle med Norge

Men i dag og de neste skal vi nordmenn huske hva et totalitært regime forårsaket vårt kjære land fra 9.april 1940.
Når vi minnes slikt , er det så mye enklere å forstå hva våre medmennsker i Ukraina når står overfor.

Hva kan bedre forklare lengsel etter frihet og sjølstendighet, enn den første tiden etter 9.april 1940?

17. mai 1940 var selvsagt en sorgens dag i Norge, men med massiv sympati fra våre naboland. Finland, som var undertrykket av Sovjetunionen etter den tapte vinterkrigen, Sverige som nøytralt med «hull i grensegjerdet» for å ta i mot livredde flyktninger fra Norge.

Vi hadde den gang kun en fri radiostasjon i Norge som jevnlig sendte ut informasjon – mot nazistenes ønske.
På vår nasjonaldag i 1940 leste likevel Nordahl Grieg sitt eget dikt fra NRKs radiostasjon i Tromsø.

Samlet rundt tusener av radioer overalt i Norge satt frihetselskende nordmenn og lyttet. Slik ukrainere i dag lytter via mobiltlf og på annen måte etter håp om å få de russiske okkupantene ut, og å få friheten tilbake..

Jeg takker for at du leste min blogg nå, og håper virkelig du tar deg tid til å lese Nordahl Griegs dikt slik det lød i originalversjonen.
Grieg døde forøvrig i des. 1943 da han ble skutt ned over Berlin i et alliert forsvar av våre liberale demokrati.

I dag står flaggstangen naken

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se
som legger et giftig slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Du kan også høre opptak av den spesielle og rørende diktlesingen her fra NRKs rikholdige arkiv;