Det har vært interessant å følge med i hvordan Finnmark fylkeskommunes administrasjon på fylkeshuset jobber for å fortsette i nåværende form. Den aksjonsgruppa som ble etablert med hovedtyngde i Vadsø har gjort et utmerket strategisk arbeid i så måte. Ved å unngå å debattere hva regionreformen handler om rent faktisk, har de heller spilt på de følelser man utmerket godt vet ligger i en befolkning hvor pessimismen har fått overtaket. Når naboer, slekt og venner flytter fra fylket, må den lettvinte forklaringen ligge utenfor Finnmark. Og derfor stemmer man nei i håp om at Finnmark fortsatt skal “styre utviklingen”.  Det er den samme styrte utviklingen som nettopp har ført til at Finnmark i dag har kun 76 000 innbyggere. Hadde Finnmark styrt godt og fulgt folkeveksten i resten av landet, ville vi vært 105 000 innbyggere – eller i snitt over 1500 flere innbyggere i hver kommune!! Det hadde skapt vekst, utvikling og optimisme.

To populist-orienterte strateger –                       med fremtiden bak seg ?

Den store vinneren så langt er imidlertid han som skrev leserinnlegget “Et nytt slag står for tur” . I dette innlegget takker SPs Geir Adelsten Iversen velgerne for “tilliten”. Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at velgerne har tillit til SPs taktiske manøver i saken om den nasjonale regionreformen, og at de nå er skyldig han å stemme SP ved kommende valg.

Og det skal Iversen og SP ha; de er åpne om både sine politiske mål og strategier. Dette handler nemlig om et grunnlovsforslag som SP-representantene Toppe og Lundteigen har fremmet om folkeavstemninger i §49. I dag lyder lovteksten slik:

“Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget. Stortingsrepresentantane blir valde gjennom frie og hemmelege val. Innbyggjarane har rett til å styre lokale tilhøve gjennom lokale folkevalde organ. Nærare føresegner om det lokale folkevalde nivået blir fastsette i lov.”

SP ønsker flg. tillegg:
«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt»

Jeg har sans for deler av forslaget. Det gir en stor gruppe av voksne innbyggere (100 000) rett til å kreve folkeavstemning om evt. norsk tilslutning til internasjonale traktater. Det kan være en god sikkerhetsventil i helt spesielle tilfeller der Stortinget med knappest mulig margin har vedtatt tilslutning til en traktat som kan ramme deler av Norge urimelig hardt. Vi kan f.eks tenke oss en internasjonal traktat som forbyr norske kystfiskere å fangste i deres nærområder.

Folkeavstemning og gyldighet ?

Gyldigheten av en slik folkeavstemning kan imidlertid ikke basere seg på at kun 40 % har deltatt. Da kan vi komme i den situasjon at av de 40 % har 51 % stemt mot Stortingets vedtak om tilslutning. Det innebærer at en femtedel av folket har sagt “nei” og dette skal overstyre et storting valgt av folket i tråd med grunnloven?! Hvis en folkeavstemning skal være gyldig i betydning å sette stortingsflertallet til side, bør minst 75 – 80 % av velgerne ha deltatt i avstemninga og av disse må det være et flertall mot stortingsvedtaket for å gjøre det gyldig. (Det har etter 1945 aldri vært under 75 % valgdeltakelse ved stortingsvalg).

Iversen mener å se grunnlovsforslaget i sammenheng med den nylig avholdte folkeavstemninga i Finnmark. Han skriver at SP nå har fått prøvd ut slike prinsipper i Finnmark. Det er en oppsiktsvekkende opplysning!

Det er vanskelig å følge SP og Iversen her. Folkeavstemninga i Finnmark er riktignok SPs idé, men har ingenting å gjøre med internasjonale traktater og lovvedtak knyttet til disse. Det var ifølge Kurt Wikan, gruppeleder for SP i fylkestinget Per Olav Lundteigen som i vinter foreslo Finnmark som en prøvestein for å kunne velte regionreformen. SP var for reformen, men kun dersom alle aktuelle fylkeskommuner var for, noe de ikke var i alle nye regioner.

Lundteigen, en av strategene i SP sentralt så for seg at dersom de foreslo folkeavstemning, torde ikke AP i Finnmark annet enn å sikre flertall til tross for at slik avstemning ikke er hjemlet i Aps program. Dermed kunne SP holde liv i denne saken og sikre SP mye oppmerksomhet og nye velgere også i månedene som kommer. Selvsagt fikk han rett. Ap kjenner hovedtyngden av sitt grunnfjell i fylket og vet at disse går raskt dit vinden blåser. Disse er generelt “mot alt” som myndigheter kommer med, spesielt hvis myndighetene befinner seg utenfor fylket. Ved å ikke støtte forslaget, kunne de miste mange velgere til SP. Det er for mange ordførerkjeder som da settes i spill, og den risikoen tok man selvsagt ikke.

SP sovnet i timen

SP kunne ha lykkes 100 % med sin taktikk om det ikke var det var for noen “bagateller”  SP “overså”: Skulle det vært mening med en folkeavstemninga , måtte den ha kommet før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017. I stortingsmelding  22 (2015-16) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver, forutsatte nemlig regjeringen at fylkeskommunene tok innbyggerne med på råd. Da sov både SP og Ap i Finnmark fylkesting. Stortinget har som kjent både før og etter stortingsvalget i fjor vedtatt at regionreformen skal gjennomføres.

Kr.F har i tillegg sagt nok en gang klart og tydelig at de står bak regionreformen, og at den skal iverksettes 1.januar 2020. KrF har også sagt at de forutsetter at regjeringen kommer med en konkret oppfølging av Ekspertutvalgets innstilling. Dette utvalget, ledet av professor Terje P Hagen har skissert en rekke statlige oppgaver som kan overføres til de 11 regionene. Tilsammen 5000 årsverk og en budsjettmasse på 23,5 milliarder kr. kan flyttes fra sentral styring i Oslo til regionene. Dette  var noe både SP, AP og SV berettiget kritiserte som mangelfullt da regjeringens innstilling til regionreformen forelå. Regjeringen var for uklar på hvilke statlige oppgaver som kunne flyttes nedover.

SP vil nok derfor støtte en slik desentralisering til slutt og få i både pose og sekk: De får nå velgere som er mot regionreformen, og de får deretter velgere som blir for regionreformen når dette fører til en desentralisering av statlige oppgaver og mer makt regionalt.

Sp lykkes nok med det som er viktigst for dem; Velgerfangst i Finnmark. De vet at velgerne nå er godt orientert om deres standpunkt. Vedum har reist rundt og smilt i fylket, etablert lokallag og kommer nok ganske sikkert til å gjøre et brukbart kommunevalg. I et beiteland av misnøye har han gjødslet dette godt, vel vitende om at han skal høste det han sådde.

Flere SP-lister ved kommende fylkestingsvalg i “Troms og Finnmark”?

Det blir et felles fylkestingsvalg i Troms og Finnmark høsten 2019. Skal SP stille med to lister der de øvrige partiene stiller kun én liste felles for begge fylker? Og hva skal skal SP gå til valg på? Skal de bidra til å utvikle den nordligste regionen i landet til en sterkere og tydeligere stemme overfor regjering og Storting, eller skal de stikke kjepper i hjulene for utvikling i nord og håpe på at de kan hause opp en velgerstemning foran stortingsvalget i 2021?    Det vil jo opplagt være i SPs interesse at samarbeidet mellom Troms og Finnmark mislykkes mest mulig. I motsatt fall vil de øvrige partiene peke på SP og si: Det var jo kun populistiske skremsler dere kom med både før og etter folkeavstemninga i Finnmark.

SP spiller et høyt spill. Vi ser i mange europeiske land at der deler av befolkningen føler seg marginalisert støtter de partier som snakker folk etter munnen og tilbyr lettvinte løsninger. Parodien ble fullkommen da to populistiske partier på hver sin politiske fløy (femstjernersbevegelsen M5S og Ligaen) fant sammen i en felles regjering i Italia for 2 uker siden. Jeg tipper at selv ihuga SP-folk tenkte i sitt stille sinn: “Stakkars Italia”.

Tidligere hadde vi et frittløpende populistisk parti i Norge, ledet av Carl i Hagen. Han har nå overlatt stafettpinnen til Trygve Slagsvold Vedum som løper videre til stor applaus  fra de misfornøyde.

FrP er blitt et ansvarlig regjeringsparti slik SV ble det ganske raskt i den rød-grønne regjeringa. Det gir håp om at Stortinget som nasjonens øverste folkevalgte og lovgivende forsamling er i stand til å vedta helt nødvendige reformer for å møte de store utfordringene de neste 30 år; Den store mangelen på kvalifisert arbeidskraft i Norge i takt med avgangen fra arbeidsliv til pensjonstilværelse vil redusere kvaliteten på det kommunale tjenestetilbudet. Da er det ikke mulig å låse fast 200 000 årsverk til å administrere for mange fylkesmenn,  fylkeskommuner og statlige direktorater og organer slik SP tviholder på med støtte fra de struktur-konservative.

Det forstår nok SP også, men for dem er den kortsiktige gevinsten i form av velgere mye viktigere. Finnmark er derfor blitt et viktig beiteland med misfornøyde velgere og en politisk test-lab hvor man kan drive populistiske eksperimenter i storskala.

Det er ikke rart SP takker nei-velgere i Finnmark for tilliten.