Stikkordarkiv: fylkesråd

Fylkespolitikernes utbetalinger til seg sjøl er et hån mot fylkets minstepensjonister

Publisert av
5

167 125 kroner som årslønn? Ja, det er hva en minstepensjonist får utbetalt i året. Kan man leve av det ?
I Troms og Finnmark er det rundt 10 000 minstepensjonister.
Og over 45 fylkespolitikere som har minst samme beløp som ekstra inntekt på toppen av sin ordinære lønn, 3-4 ganger minstepensjonen.

Det oppleves nok provoserende for minstepensjonistene og andre å se hva flertallet i fylkestinget har gitt seg sjøl av økonomiske goder – på bekostning av bl.a. skoletilbud til ungdommen.

Akkurat som på Stortinget og i Sametinget vedtar de 57 fylkestingsmedlemmene sin egen “lønn”, og andre goder.
Og flertallet (Sp, Ap og SV) kan vedta akkurat hva de vil siden de har rent flertall.

Og det har de gjort.
Lønn for folkevalgte kalles “godtgjørelser”, og er likhet med honorarer regnet som skattepliktig inntekt. Denne inntekten skal “gjøre godt” for at man bruker sin fritid på viktig arbeid i et demokrati.

Men er det ingen grenser for slikt?

Jeg ba om oversikten fra fylkeskommunen for hvor mye som er utbetalt og fikk den etter lang tids venting.
Og jeg trodde knapt mine egne øyne.

Før de to geografiske fylkene Troms og Finnmark begynte å virke som egen politisk og administrativ region 1.1.2020, hadde en fellesnemnd på 36 politikere bestemt seg for hvordan denne nye regionen skulle fungere best mulig.

Det var svært viktig å skape gode kompetansemiljø fra Harstad i sørvest til Kirkenes i nordøst. Fylkeskommunen er jo til for innbyggerne, ikke for seg sjøl og politikerne.

Også grunnlaget for å kunne drive politisk arbeid ble drøftet.

Fellesnemnda som besto av 19 politikere fra hver av de tidligere fylkeskommuner og med et flertall fra Ap, SV og Sp, ga tidlig beskjed om at politikerne fortjente solide “godtgjørelser”. Og de startet med seg selv:



De avholdt tilsammen 5 møter i fellesnemnda med tilhørende møter i de ulike gruppene i nemnda i 2019, noe som tilførte de 38 politikerne til sammen over 14,9 mill kr i “lønn” og dekning av møteutgifter, iflg denne oversikten t fra fylkeskommunen:



Fellesnemnda laget også en egen forskrift for et eget “godtgjøringsreglement” for fylkespolitikerne.

I den vedtatte forskriften heter det:

“Forskriften har som formål å sikre den som har et fylkeskommunalt tillitsverv kompensasjon for sin arbeidsinnsats som ombud, erstatte tap i arbeidsinntekt, samt dekke utgifter forbundet med tillitsvervet, slik det er bestemt i kommuneloven § 8-3, 8-4 og 8-5.” 

Og det var ikke småtterier politikerne skulle få for å bruke av sin fritid for å gjøre tjenestene i Troms og Finnmark bedre for innbyggerne, og gjøre vår del av landet attraktiv for tilflytting og økt næringsvirksomhet.

Jeg må tilføye: Selvsagt skal ikke politikere tape penger på å være folkevalgt. De fortjener faktisk også “noen kroner” på toppen dersom de utretter politisk arbeid til nytte for folk.

Det er noe helt annet om de saboterer og ødelegger muligheten for “Norges viktigste region”.

Her er et lite utvalg av godbitene fra reglementet:

– Fylkesordfører får 95 % av den årlige godtgjørelsen til en stortingsrepresentant. Det betyr kr 938 600 pr år ( 78 200 hver måned).

– Fylkesvaraordfører får 60 % av fylkesordførerens godtgjørelse, altså kr 610 000 kr ( 51 000 hver måned)

– Hver fylkestingsmedlem får som “grunnlønn” 17,5 % av det fylkesordføreren får, dvs. 164 150 kr. ( 13 680 hver måned).

– Varamedlem som møter får 4690 kr pr møtedag samt 3743 i tapt arbeidsinntekt.

Alle politikere som tjener mer enn 50 % av fylkesordføreren får dessuten beholde sin lønn ut mars måned året etter avsluttet fylkestingsperiode, dvs. 6 måneder etterlønn!

Alle politikere som tjener minst 33 % av fylkesordførerens “lønn”, får anledning til å tjene opp viktige pensjonspoeng.

Slik unngår de å havne som minstepensjonister etter fylte 67 år.

Med unntak av fylkesrådene, fylkesvaraordfører, fylkesordfører og andre som er frikjøpt helt eller delvis fra sin ordinære jobb for å utøve vervet og har kun denne inntekten, er resten i prinsippet fritidspolitikere.

De utøver sitt verv i den felles dugnaden det er å sørge for at lokal- og regionaldemokrati fungerer. Vi er over 10 000 av dette slaget i Norge.

Få har det imidlertid så fett som fylkespolitikere i Troms og Finnmark fylkesting. Sametinget er kanskje de eneste som kan stille opp i den konkurransen?

Hovedparten av fylkespolitikerne i Troms og Finnmark er ansatt i det offentlige. Der har de en fast, forutsigbar og ofte solid lønn og rett til å få lønnet permisjon for å delta i møter. De taper altså ikke inntekt når de deltar i møter.

I tillegg mottar de altså store summer for under 30 møtedager hvert år. De fleste befant seg i sin egen stue bak en skjerm de siste to åra – ikke i demokratiets katedral; fylkestingssalen.

De får altså disse pengene i tillegg til vanlig månedlig lønnsutbetaling fra sin arbeidsgiver, eller utover det deres næringsvirksomhet taper på at de møter.

Tilsammen brukte fylkespolitikerne i 2021 22,2 mill kr på å belønne seg sjøl. Av disse gikk over 17,3 mill kr til flertallsposisjonen:

Her er oversikten over utbetalinger til de som utgjør dagens flertallsposisjon og som hittil har sørget for mer penger til seg sjøl hvert år enn hva en minstepensjonist får:

Her er fylkespolitikerne som tilhører flertallet og som har
større årlig utbetaling enn en minstepensjonist

Dette er de samme som vil splitte Troms og Finnmark og øke mottakere av disse pengene fra dagens 57 fylkespolitikere til 72 ved en splittelse.
Dermed vil den årlige “lønnsutbetalingen” øke til 28 mill kr.

I klartekst: Det skal brukes 112 mill kr i lønn til fylkespolitikerne den neste fylkestingsperioden på 4 år – dersom Troms og Finnmark blir splittet.

Det er altså 24 mill kr mer i lønnsutbetalinger enn det vi slipper unna med i denne perioden med 57 fylkespolitikere.

( 24 mill kr dekker forøvrig det meste av hva Troms og Finnmark mangler i år for å gi ungdommen forsvarlige utdanningstilbud og sikre gode og rimelige båt- og bussruter i fylket).

De som tror at flertallets magemål stoppet i det jeg hittil har beskrevet, bør ikke lese videre.

Etter at fylkespolitikerne “glemte” å følge den strenge Inndelingsloven, og ikke har saksbehandlet noen søknad om deling ennå, måtte det innkalles til et ekstraordinært fylkesting 25.februar i år.

Til det fylkestinget har fylkesordføreren laget et fiifig forslag for hvordan flere av fylkespolitikere kan tjene enda mer i 2022 og 2023.

Det skal nå lages tre utvalg med 11 medlemmer hver i to av dem, og som samlet utgjør et 3.utvalg, altså med plass til 22 fylkespolitikere. De skal ha 10 møter framover og mottar naturligvis inntekt for å delta i disse møtene.
Forslaget til reglement er vagt og gir kun et formelt grunnlag for å belønne partifeller.

Deres oppgave er å behandle forslag fra fylkesrådet på hvordan splittelsen av Troms og Finnmark skal foregå.
De har ikke avgjørelsesmyndighet. De skal kun levere forslaget fra fylkesrådet til fylkestinget for behandling!

De kan ha meninger, men kan ikke foreslå alternativer. Det vil i så fall innebære at flertallet hadde mistillit til fylkesrådet.

Helt likt det har vært i dagens 5 komiteer – og som nå blir overflødig. Trodde alle. Men der kommer nok flertallet til å sikre at det fortsatt er mulig å hente ut mere inntekter de to siste årene av fylkestingsperioden.

Dermed kan fylkestinget utvide antall politiske organ fra 5 til 8!! Og enda mer penger til godt betalte fylkespolitikere.

Men dette er totalt meningsløs bruk av fylkeskommunens penger. I tillegg er det en provokasjon mot både ungdom som ikke får skoletilbud og kommuner som blir presset til å bruke av sine egne trange budsjett for å betale skoletilbudet fylkeskommunen sier de ikke råd til.

Siden vi har et parlamentarisk system, er all makt hos fylkesrådets 5 medlemmer. Slik de har avgjort alle politiske saker i lukkete rom, fortsetter dette i 2 år til. Debatten i fylkestinget har de to siste åra vært en skinndebatt, unntatt for de saker som politikerne sjøl har meldt inn som spørsmål, interpellasjon og representantforslag.

Det holder at fylkesrådet kommer med sine forslag direkte til fylkestinget framfor å samle en rekke mennesker som møtes for å nikke. Fylkestinget skal uansett ha 7 møter til før perioden er over, og klarer fint å ha en demokratisk behandling samtidig.

Flertallet er smart. De kjenner på seg sjøl hvor viktig det er å tjene mest mulig penger av å være fylkespolitiker, og forsøker nå å lokke svake sjeler blant de øvrige i fylkestinget til å gå med på dette. For det er ingen hemmelighet at det er liten forskjell på stortingspolitikere, sametingspolitikere og fylkespolitikere; kjenner de lukta av privilegier – og penger inn på egen konto, blir de med på hva som helst. Slik fungerer nær-kameraderi.

Jeg forventer at politikere i fylkestinget som er lei flertallets sløsing av penger, kutt i skoletilbud for ungdommen og kutt båt- og bussruter inkludert økning av billettprisene, nå reagerer.

Når fylkestingets har sluttbehandlet denne spesielle saken med 3 nye utvalg, skal jeg legge ut oversikt over de politikerne som stemte for en slik unødvendig sløsing, og hva det innebar av ny total inntekt for dem. Det har offentligheten krav på å få vite.

Mange av de 10 000 minstepensjonister og deres pårørende er nok også nysgjerrige på hvilke fylkespolitikere som er edruelige og respektfulle nok til å forvalte fylkeskommunens og kommunenes trange budsjett på en bedre måte.

Ikke minst med tanke på den store mangelen på fagfolk innen helse, pleie- og omsorg som rammer både Troms og Finnmark de kommende år. I tillegg til å mangle slike, mangler vi også lønnsbudsjett for å beholde de vi har og de få nye vi klarer å skaffe fra utlandet.

Da er ikke svaret flere byråkrater og fylkespolitikere – og høyere politikerlønn.

Politikere skal tjene innbyggerne.
Ikke penger.






Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Publisert av
1

Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når partene ikke sytes å ha vilje til å bli enige.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler til et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at “det var synd Breivik ikke traff bedre”. Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

  • Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
  • Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
  • Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.

Troms/Finnmark – Sanner: 0-1 til pause

Publisert av
1

Det har vakt berettiget oppsikt at delegasjonene fra fylkeskommunene i Troms og Finnmark ennå ikke har blitt enige om prosess og innhold i det som skal bli den nye regionen i nord.

For vanlige velgere er det lett å forstå Finnmark sine representanter dersom Troms ikke vil ha likeverdig representasjon i nemnda som skal drøfte innholdet i og organiseringen av den nye regionen. På dette stadiet hvor ingen beslutninger skal tas, men råd skal gis sier det seg sjøl at begge fylkeskommuner må ha like mange i nemnda. Hvordan skal man ellers kunne skape trygghet og tillit til hverandre ?

Jeg tror at hovedårsaken til striden skyldes noe så enkelt som forskjellen på politikk og administrasjon. Mens Finnmark fylkeskommune har sendt folkevalgte, stiller Troms med ikke-folkevalgte. Troms fylkeskommune er styrt av en parlamentarisk modell hvor de folkevalgte har utpekt et fylkesråd som sin øverste administrasjon. Finnmark bruker formannskapsmodellen hvor fylkesutvalget er det politiske organet bestående av kun folkevalgte, og hvor fylkesrådmannen er administrativt ansvarlig for saksutredning og gjennomføring.

Hittil har altså folkevalgte fra Finnmark, direktevalgt av velgerne i fylket møtt en administrasjon fra Troms som ikke er valgt av velgerne i Troms. Dersom denne ubalansen skal ytterligere svekkes ved at administrasjonen i Troms skal ha flere i nemnda som arbeider med et grunnlag for en ny region, betyr det en avdemokratisering av denne svært viktige prosessen.

Det er blitt hevdet at hele Finnmark er mot at Troms og Finnmark skal utgjøre en region. Selv om dette spørsmålet ikke har vært oppe til folkeavstemning, er det sannsynlig at mange, kanskje mer enn halvparten er skeptisk til dette. En slik frykt er basert på tidligere erfaringer ved statlig reduksjon/rasjonalisering. Litt for ofte har slike stillinger blitt redusert i Finmark og holdt på omtrent samme nivå i Troms (eks. NAV, Skatt).

Jeg tilhører den gruppen finnmarkinger som tror at en politisk sterk landsdel kunne gitt oss store fortrinn der 3 svake fylkeskommuner hittil har vært i praksis maktesløse. Det forutsetter en avgivelse av statlig myndighet til et politisk nivå som representerer hele den nord-norske befolkningen og med et valgsystem som sikrer at alle deler av landsdelen blir representert. Et slikt politisk nivå må både dekke et stort areal og en større befolkningsmengde. På veien dit må vi leve med to regioner (Nordland og Troms/Finnmark). Men det “gode behøver ikke bli det bestes fiende”.  Dersom kloke folkevalgte i Troms og Finnmark ønsker det, kan de legge grunnlaget for en økt statlig overføring av makt og myndighet, og gi den nye regionforsamlingen langt mer interessante arbeidsoppgaver enn vedlikehold av videregående skole og veier samt  tannhelse og fylkesbibliotek.

Akkurat nå har i første rekke Troms rotet det til ved et uforståelig krav om at de skal ha et flertall i nemnda som skal jobbe fram et forslag til oppgaver og organisering. Begge delegasjoner synes å ha langt større fokus på det nye navnet og på “regionhovedstad”/”fylkeshovedstad” enn på hva det nye politiske organet faktisk skal ha som gjøremål. Det siste er det viktigste i forståelse av demokrati.

I verste fall kan en slik uenighet føre til at det blir “Oslo og Sanner” som tar avgjørelsen. Det vil være en fallitterklæring fra våre politikere i Troms og Finnmark. De behøver neppe å stille opp til neste valg dersom de viser slik udugelighet.

Jeg har derfor noen råd vil jeg vil spille inn i den viktige debatten som pågår.

  1. Bli enige om å ha en arbeidsgruppe/nemnd som består av like mange folkevalgte fylkestingsmedlemmer hver fra Troms og Finnmark.
  2. Bruk tiden på å bli enige om hvilke (nye) politiske oppgaver dere ønsker at den nye regionen skal ha (alt er ennå ikke bestemt på sentralt nivå).
  3. Bruk tiden til å tenke ut endringer i valgloven som kan bidra til bredest mulig geografisk representasjon i de nye folkevalgte organet for Troms og Finnmark. Valgordningen kan justeres  slik at begge fylker har omtrent halvparten hver i det nye organet. Det skaper større legitimitet for de avgjørelser som tas.
  4. Spinn videre på den desentraliserte modellen for fylkeskommunal administrasjon i Troms der administrative oppgaver er lagt til flere kommuner. Dette må gjelde begge fylker. Det må påregnes over tid noe nedgang av administrative arbeidsoppgaver i både Tromsø og Vadsø.

Begge fylkers fremste politikere nærmer seg en velfortjent pause, og må nok se at akkurat nå ligger de under “Oslolaget” anført av lagkaptein Sanner. Det er likevel 2.omgang som blir avgjørende. Fremtidsrettede politikere vil nok klare denne oppgaven med glans, og Sanner er nok stor nok til å gratulerer Troms og Finnmark med en velfortjent seier til slutt.