Gamle Tana bru: Ta til fornuft nå – stans Statens hærverk mot finnmarkshistorien!

I disse dager pågår det største hærverket i moderne tid mot vår egen historie. Noen få mektige menn ansatt i staten har respektløst tatt seg til rette og er i gang med å rive det siste store og svært symbolsterke krigsminnet i Øst-Finnmark – Gamle Tana bru.

I år markerer Norge at det er 80 år siden nazistene okkuperte Norge. 

Hvordan kan en slik skandale med staten som drivkraft skje i et samfunn der kulturminnevern burde stå sterkere enn noensinne? 
Og hvordan kan det skje til tross for at regjeringen for få år siden ba kommunene registrere og ta vare på slike minner?

Kanskje viktigste spørsmål: Hvordan kunne det skje i den delen av landet som sterkest og mest brutalt fikk merke krigens helvete – krigssonen Finnmark?

En ubegripelig og urettferdig “dødsdom”

En nødvendig repetisjon av «rettssaken» som skulle føre til “dødsdom” over Gamle Tana bru er på sin plass først:

Ved inngangen til dette årtusen ville fylkespolitikerne i Finnmark oppruste E6 i Øst-Finnmark med en ny bro over Tanaelva. De meldte dette kravet inn til Samferdselsdepartementet som den gang hadde ansvar for riksveinettet inkludert Europavegene.

I 2005 starter de første møter mellom Statens Vegvesen (SVV) som skal utarbeide planer, og Tana kommune som er reguleringsmyndighet. Tana kommune er representert med folk fra administrasjonen i alle møter. Ordføreren er eneste politiker og deltar på kun noen få av disse.

På et tidlig stadium i prosessen avklarer SVV at de ikke ønsker å beholde den gamle brua når den nye står ferdig på grunn av ansvar for og kostnader ved vedlikehold. Tana kommune som allerede da har en urovekkende økning i lånegjelda sier som sant er at de ikke har råd til å ta vare på en bru. Dette tolkes som om at det ikke er aktuelt å bevare den gamle brua. SVV sier de var enige i det første møtet om å rive Gamle Tana bru, men det finnes ikke noe dokument i Tana som bekrefter dette.

Men uansett viktigst: Det er aldri blitt vedtatt lokalt av kommunens folkevalgte å ødelegge brua! 

Ingen spør seg på dette tidspunktet (i 2005) om brua kan ha en historisk verdi som gjør den verneverdig!

Tanapolitikerne vil ta vare på Gamle Tana bru

FUP (Fast Utvalg for Plansaker) er det første politiske organ i Tana som uttaler seg om planene. I tillegg til synspunkter om båtutsetting, scooterløyper o.l sier utvalget flg. i januar 2009, enstemmig:

«d) FUP ber Statens vegvesen om å vurdere å benytte ene eller begge fundamenter fra eksisterende bru til et utsiktspunkt etc.

e) FUP ber om synspunkter om å bevare dagens bru.»

(Leseveiledning: rød fet skrift i kursiv er sitater fra dokumenter i saken)

Det fremkommer ikke av referatene senere om SVV sine synspunkter på dette. Men det er altså ikke tvil om at lokalpolitikerne i Tana ønsker en faglig vurdering av nytteverdien av brua.

Likevel tar ordføreren sitt private synspunkt med seg til et møte i juni samme år:
I følge referat fra møtet sa ordfører Frank Ingilæ «den gamle brua må bort da den vil skjemme for utsyn over elva»!

Altså, der politikerne ser verdien av å ta vare på dette historiske minnet i en eller annen form, tar en enkeltpolitiker et historieløst standpunkt som etterhvert binder opp alle rundt ham i den videre prosessen. Og som til slutt blir avgjørende for «dødsdommen» – nå som i 1944: Tilintetgjør brua!

Når  SVVs Detaljreguleringsplan for E6 skal opp  til behandling i kommunestyret i februar 2013, må politikerne forholde seg til et omfattende dokument. Det haster nå for SSV  å få vedtatt det slik at brubygging kan startes umiddelbart etter at Stortinget har bevilget penger senere på året.

Formannskapet har i sitt møte 29.11.12 laget sin enstemmige innstilling hvor plassering av nybrua, rundkjøringer, rasteplass m.v. er akseptert.

I tillegg vedtar formannskapet følgende :


Politikerne er samstemte og klare på dette viktige punktet: Det gjelder å få tatt vare på Gamle Tana bru – i en eller annen form. Selv om ordføreren syntes å ha lagt hele sin prestisje i at Gamle Tana bru skal tilintetgjøres, fant politikerne sammen om en mulig løsning for å bevare og nyttiggjøre seg den historisk viktige brua.

De vedtar derfor – enstemmig – følgende tilleggspunkt til Vedtak – detaljregulering for E6 Tana bru  i kommunestyret 21.02.13:


«Vurdere flytting av eksisterende Tana bru

Statens vegvesen har gjort et grovt kostnadsoverslag på 25-35 millioner kroner for flytting av eksisterende bru. Kommunestyret er kjent med at det kan være betydelig økonomisk risiko med en eventuell flytting jfr brev fra Statens vegvesen av 5. februar 2013.

Rådmannen bes om å vurdere muligheten for å flytte dagens Tana bru. Vurderingen må ikke medføre forsinkelse i realisering av prosjektet med ny Tana bru.Momenter som må tas med i vurderingen: 

    • Plassering av brua
    • Finansiering og muligheter for medfinansiering
    • Overslag på prosjekterings/ og byggherrekostnader.
    • Driftskostnader
    • Risiko for økte kostnader
    • Reguleringsplan
    • Behov for konsekvensutredning
    • Utrede med Utsjok kommune om flyttinga kan søkes som et Eu prosjekt
    • Nedklassifisere til begrenset totalvekt for kjøretøyer»

Så vil noen spørre: Men hvorfor vedtok ikke kommunestyret samtidig å fjerne punktet som var innbakt i forslaget fra SVV om å fjerne den gamle brua?

Svaret er enkelt: I Tana er det en kultur for å ikke endre på rådmannens «forslag» (ja, som en av ytterst få kommuner – om noen – i Norge har flertallet gitt rådmannen anledning til å fremme egne forslag i formannskap og kommunestyre!! ).

Politikerne uttrykker gjerne seg derfor gjennom såkalte «tillegg til» rådmannens «forslag».

Dessuten har SVV gitt politikerne klar beskjed. Skal de ha alle planer klare for å kunne starte bygginga av ny bru om det bevilges penger i 2014, kan ikke denne saken endres på nå.
Take it – or leave it, er den utvetydige beskjeden fra SVV.

Derfor blir Vegvesenets setning stående. Der står det at den gamle brua skal fjernes innen et år etter at ny bru er tatt i bruk.
Og dette er brukt rått av SVV og daværende ordfører i ettertid:
– Se her. Kommunestyret har vedtatt reguleringsplanen med forutsetning om å rive Gamle Tana bru!!

Da glemmes et viktig premiss for debatten i kommunestyret: En av de folkevalgte (som også var fylkespolitikeren som i 1999 foreslo en ny bru), sa at Tana kommune har et år på seg fra nybrua står ferdig til å finnet ut hva de vil med den gamle. Han ble ikke motsagt av verken ordfører, administrasjon eller andre i kommunestyret.

Men det viktigste er blitt underkommunisert – eller tiet i hjel: Rådmannen får gjennom det enstemmige vedtaket et oppdrag om å utrede videre muligheten til å berge den gamle brua. Fordi politikerne i Tana er enstemmige om å ta vare på dette historiske monumentet i kommunen!

Det fremgår ikke av kommunens journaler at rådmannen har fulgt opp dette. Jeg må selvsagt ta forbehold om at det kan skyldes at kommunen ikke er profesjonell nok på journalføring av dokumenter.

Om ordføreren ønsket en slik oppfølging, er derimot langt mer usikkert.

Norge markerer viktigheten av å ta vare på krigsminner

I 2015 markerer Norge at det er 75 år siden Norge ble okkupert av fremmed makt, og at det er 70 år siden frigjøringa. Regjeringa gjør det på sin tydelige måte. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med daværende Riksantikvar Jørn Holme sender et viktig brev til landets ordførere og fylkesordførere. De minner om markeringen av det som skjedde fra 1940-45, og henstiller til kommunene å registrere og ta vare på viktige kulturminner, og skriver bl.a.:

«Hva er et krigsminne?
Det er ikke alltid like opplagt hva som skal forstås med et kulturminne fra den andre verdenskrigen. Okkupasjonsmaktens militære anlegg, samferdselsanlegg, fangeleire og administrasjonssteder er synlige objekter. Åsteder for sabotasje, annen motstandskamp og krigshandlinger trenger derimot ofte en forklaring for at vi skal bli i stand til å forstå hvilken betydning de hadde.

Kulturminner knyttet til de delene av okkupasjonshistorien som har vært underkommunisert, eller som er lite dokumentert gjennom fysiske spor, vil ha en sentral plass i kartleggingsarbeidet.

 Bredt engasjement
Den andre verdenskrigen engasjerer fortsatt. Flere fylkeskommuner og kommuner arbeider allerede systematisk med krigens kulturminner. Feltet engasjerer også museumssektoren, kunnskapsmiljøene og, ikke minst, frivillige lag og foreninger.

En rekke nasjonale institusjoner har ansvaret for å forske på og formidle deler av krigshistorien (se lista over kopiadressater under). Det er ønskelig at kommunene inviterer disse til et samarbeid, og at kunnskapen om krigsminnene i bred forstand blir samlet. Krigsgenerasjonen er i ferd med å falle fra, og det er viktig at de ufortalte historiene blir dokumentert.

Arbeidet med krigens kulturminner kan påvirke både den lokale og den nasjonale identiteten. Kulturminneforvaltningen skal være bevisst sin rolle som en aktør som aktivt griper inn i de langsomme endrings- og forsoningsprosessene. Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene.»

(Du finner brevet her Krigens_kulturminner jan. 2015 fra regjering til ordførere ).

Dette er noe som treffer mange ordførere midt i hjerterota.

De er stolte av sin historie, selv om den også inneholder smertefulle minner. Men de vil bidra til å hedre de som ble rammet av nazismens gjennomgående jævelskap på den viktigste måten: Å ta vare på de fysiske minner slik at de kan besøkes av nye generasjoner som kan minnes forfedre med respekt, lære noe – og må ta standpunkt.

Over 90 % av kommunene har tatt dette på alvor og gjort arbeidet.

Men ikke Tana kommune.

Hvorfor er det viktig å bevare krigsminner?

I Europa etter 1945 var det spesielt Polen som tidlig skjønte verdien av krigsminner.
De kunne ha fulgt det enkle redneck-ropet fra endel innbyggere om «riv skiten» og fått fjernet alt av nazistenes fangeleire slik at dette triste kapitelet kunne gjemmes og glemmes.

De valgte det motsatte.

Derfor er bl.a. Krakow i Polen og Auschwitz-Birkenau blitt et stort reisemål for samfunnsbevisste ungdommer og historieinteresserte voksne.

Når man går inn jernporten til Auschwitz som er merket med «Arbeit macht frei» (arbeid skal gjøre deg fri), ser brakkene som huset radmagre krigsfanger, de aller fleste jøder, og ser pipa der røyken fra brenning av lik steg ut,  skjønner man hvilke tragedier diktatur og manglende respekt for menneskeverd fører til.



Det er ingen som går uberørt derfra. Og de aller fleste har lært for resten av livet, noe som preger deres holdninger til liv, demokrati og kulturminner

Hva gjorde Tana kommune med henvendelsen fra regjeringen om å ta vare på krigsminner?

Ingen verdens ting.

Oppfølging av den ble av ordføreren utsatt til 2019. Hvorfor det? 

Den nye brua var planlagt tatt i bruk tidlig høst 2019. Ordføreren hadde sagt at han ville gi seg etter 3 perioder, og så fram til å åpne brua som det siste han gjorde som ordfører.

Å starte et arbeid med å registrere og ta vare på krigsminner var en stor trussel for hans plan om fjerne rubb og rake av den gamle brua. For tenk om enda flere historisk opptatte innbyggere og ikke minst fagfolk da pekte på Gamle Tana bru som et krigsminne verdt å ta vare på?

I Tana hadde det vært et folkelig engasjement for å ta vare på brua over lang tid. Men det ble aldri invitert til møter som skulle vurdere verneverdien av brua, og hvilken nytte den kunne ha for utvikling av bl.a. reiselivet i Tana.

Det er smått utrolig, men i fremlegg av detaljreguleringsplan med vedlegg ligger det ikke en eneste faglig vurdering av verneverdien på denne historisk viktige brua!!
Hvordan kan våre fagmyndigheter svikte så kapitalt?

2017: Riksantikvaren kontaktes om fredningsforslag 

En av de mest våkne innbyggerne i kommunen, Lars Erik Bønå, hadde tatt kontakt med Riksantikvaren (RA) i mai 2017 med tanke på få vernet brua for historien.

I januar 2019 sendte Bønå et fredningsforslag via fylkeskommunen til RA. Han purret på svar, men fikk det ikke.

30.juni i år tok han så kontakt med Sivilombudsmannen (SO) med spørsmål om ikke Forvaltningsloven også gjaldt RA.  

SO kontaktet RA 1.juli. Først da svarte RA !

Bønå fikk en beklagelse at de ikke hadde svart tidligere (det var gått 3 år!), men så skrev de:

“Vi er glade for engasjementet i saken og vil se nærmere på opplysningene du sender over. Riksantikvaren arbeider for tiden med en spesiell satsning på krigens kulturminner og vi vil derfor se nærmere på Tana bru som krigsminne.

Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen.”

Legg merke til at RA nå sier de jobber for fullt med det arbeidet som regjeringen og RA hadde satt i gang i 2015. Nå skal verneverdien også for Gamle Tana bru omsider få en forsvarlig saksbehandling.

Det betyr røft regnet 2-3 måneder med arbeid for å få grundig belyst de ulike verdier som Gamle Tana bru representerer.

De fleste skjønner likevel at i feriemåneden juli blir det neppe mye saksbehandling, så dette vil ta sin tid utover høsten. Det betyr også at planene om riving allerede denne høsten må legges på vent. Det er likevel innenfor reguleringsplanens forutsetninger om at riving kan være gjennomført innen et år etterpå.

Avisa Sagat hadde i sommer flere interessante reportasjer om 2.verdenskrig og krigsminner. Den 14.juli har journalist Bjørn Hildonen et stort oppslag om Olav Karlsen som bl.a. var med under gjenoppbygginga av Gamle Tana bru. I samme avisa har journalist Torbjørn Ittelin et tosiders oppslag om en oppvakt og  historieinteressert 21-åring som registrerer, samler og tar vare på krigsminner, bl.a ved Nyborgmoen.



31.juli sender Bønå oppslagene i Sagat til RA som hjelp i deres vurdering av verneverdien av brua, og får følgende svar:

“Hei og takk for informasjonen. Vi føyer informasjonen til saken og kommer tilbake som tidligere beskrevet.”

Seniorrådgiver Andreas Skogholt-Skjetne blir intervjuet av avisa Sagat som i nettutgaven 12.august bekrefter at de er i gang med å vurdere også Gamle Tana bru som krigsminne.

Dette er altså første gangen siden  planleggingen startet i 2005 at RA involveres!!

Seniorrådgiveren kan ikke si noe om de vil opprette fredningssak, men de er altså i gang med et ganske omfattende arbeid som selvsagt vil ta sin tid.

Både avisa Finnmarken og NRK Finnmark har i dagene før skjønt nyhetens innhold og konsekvens.

Og nå er det stor bekymring hos både politisk ledelse i Tana kommune og i SVV at dette kan ende med en fredningssak. Altså; Gamle Tana bru kan bli stående!

Riksantikvaren med hurtig saksbehandling etter 14 års passivitet 

Deretter tar de bekymrede sine kontakter slik man gjør i et fylke hvor fag og politikk sauses sammen. Da skjer ting raskt på et kontor i Oslo: Seniorrådgiveren hopper over løftet gitt i juli om at «Vi vil ta kontakt når eventuelt vern av Tana bru har blitt vurdert i lys av denne satsningen».

Han skriver et kort brev allerede  11.august (samme dag som han intervjues av Sagat?) og som preges sterkt av hastverksarbeid. Brevet avsluttes slik;

«Konklusjon

I hver enkelt frednings sak skal det gjøres en grundig vurdering av om fredning etter kulturminneloven er et riktig virkemiddel. Det er viktig å ha med seg at alle kulturminner som fredes skal ha nasjonal verdi, men at ikke alt av nasjonal verdi skal fredes. Kulturminner som fredes skal ha svært høy verneverdi. Det må i tillegg være stor sannsynlighet for at kulturminnets praktiske og økonomiske rammebetingelser er tilstrekkelige for at kulturminnet skal kunne bevares.

Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie fra tilbaketrekkingen av tyske styrker høsten 1944 og de systematiske ødeleggelsene av Finnmark av okkupasjonsmakten, men Riksantikvaren vurderer det slik at fredning er ikke riktig virkemiddel i saken.
Riksantikvaren vil dermed ikke frede gamle Tana bru.»

Brevet blir deretter sendt kjapt avgårde til de som har bestilt dette svaret, og den ferske ordføreren i Tana sendte brevet umiddelbart til sine trofaste venner i media i Finnmark for å spre denne «gode» nyheten.

Jeg tror at alle som leser konklusjonen fra seniorrådgiveren og måler den opp mot regjeringens brev til kommunen i 2015, ser at her er det mye som skurrer.

Dette skrev altså Riksantikvaren og statsråden i 2015:

«Arbeidet skal utføres med forståelse og respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene».

Mener Riksantikvaren at konklusjonen er å vise respekt for ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnene?
Og er r dette en faglig vurdering som tilfredsstiller Statens egne rutiner for slikt?

Eller er dette i første rekke et politisk standpunkt for å forsvare både egen unnfallenhet og statens mangelfulle arbeid før vedtak ble gjort?

Det er tre forhold i konklusjonen som er verdt å merke seg;

«Skal gjøres en grundig vurdering»:
I svaret foreligger det det ingen grundig vurdering om hvorvidt fredning er nødvendig for å ta vare dette kulturminnet. Tvertimot har RA i 3 år motsatt seg å gjøre en grundig vurdering! Og før den avgjørende detaljreguleringsplanen i 2013 var de helt tause!

De burde ha kunnskap om at fra 1997-2001 ble det laget en «Nasjonal Verneplan for veier, bruer og andre vegminner». Tana bru var ikke med i den av den gode grunn at brua var i bruk.

Heller ikke i 2012 da Verneplanen skulle ha vært rullert (skjer hvert 10.år), var Tana bru aktuell. Men den vil være det i 2022-rulleringa.

«Fredning er ikke riktig virkemiddel».
Hvis fredning ikke er et korrekt virkemiddel, hva er i så fall alternativet for å sikre et slikt viktig kulturminne i Finnmark? Det er staten som eier brua, og som også kan bruke vern som virkemiddel. Eller ødelegge kulturminnet.

«Gamle Tana bru forteller utvilsomt en interessant historie».
Det var jo nettopp dette både statsråden og daværende Riksantikvar Holme poengterte i 2015. Likevel vil en underordnet saksbehandler med basis i Google-søk på nettet og uten noen kvalifisert faglig utredning konkludere med at den ikke har verneverdi !?

I tillegg til dette skriver RA følgende:

«Verneverdien har tidligere blitt vurdert av Finnmark fylkeskommune og Statens vegvesen i arbeid med reguleringplan for ny vei og bru. Det ble ikke besluttet å bevare gamle Tana bru i denne prosessen.»

Dette er oppsiktsvekkende informasjon! Kan RA snart legge fram den vurderingen Finnmark fylkeskommune og Statens Vegvesen har gjort, slik at offentligheten blir kjent med vurderingen av verneverdien? Hittil har ingen sett denne vurderingen.

Her kan du med selvsyn se alt som sto skrevet om bruas kulturminneverdi i SVVs egen detaljreguleringsplan:



Ikke et ord om den største kulturminneverdien av dem alle i området: Den historisk viktige – og meget synlige Gamle Tana bru!!

Snakk om å ikke se skogen for bare trær.

Det eneste som finnes om brua i de offentlige dokumenter som følger saken er dette ,10 mndr før kommunestyret skulle gjøre sitt vedtak;

«Riving av eksisterende bru er ikke kommentert av fylkeskommunen i innspillet. Areal- og kulturvernsjef Stein-Tage Domås har i etterkant av fylkeskommunens innspill bekreftet at det ikke er aktuelt å verne eksisterende bru (personlig meddelelse 25. april 2012).

Dette er høyst oppsiktsvekkende!

Saksbehandlinga i en slik viktig kulturminnesak er her i Finnmark altså av det muntlige slaget. Uvanlig ellers i forvaltningen, men muligens akseptert  i Finnmark?

Står dagens Riksantikvar bak dette rent faglig, også med tanke på deres brev i 2015 med sterk henstilling til å bevare krigsminner? 

Enhver med et minimum av historiekunnskap må spørre seg:

Hvis ikke Gamle Tana bru er verneverdig som krigsminne og etterkrigsminne, hva er da verdt å ta vare på i de deler av Norge hvor folket ble jaget fra sine hjem og 60 000 mennesker ble flyktninger i eget land og i våre naboland?

Hvis denne harelabb-saksbehandlingen skal føre til at et av samferdselshistoriens og krigshistoriens viktigste nasjonale kulturminne blir tilintetgjort, har det satt en standard for kvaliteten på offentlig forvaltning av såvel lovverk som det lovverket skal beskytte.

Det gir urovekkende perspektiver framover.

Hva skal vi med Riksantikvaren?

Og det neste spørsmålet er like relevant: Hva skal vi med Riksantikvaren dersom ikke RA gjør jobben sin?

Da den forrige riksantikvaren avsluttet åremålet i 2018, sa han bl.a. at han var fornøyd med at ansvaret for kulturminner skulle flyttes til de nye fylkeskommunene. Og så la han til:

«Men når de får ansvaret, må de også ta det, og kunne overprøve kommunene der kulturminner av nasjonal verdi er i fare. Hvis ikke, må Riksantikvaren fortsatt ha mulighet til å stoppe sakene, finne en løsning eller å bringe dem inn til regjeringens bord.»

I tilfellet Gamle Tana bru er det ikke bare en tidligere og en fersk ordfører som har satt et nasjonalt kulturminne i fare.

Det har også Riksantikvaren gjort. Der har altså en underordnet saksbehandler fått all makt til å avgjøre skjebnen til noe av nasjonal verdi!

Det er derfor innlevert klage på vedtaket – som skal behandles av samme etat.
Noen som tror at avgjørelsen vil bli omgjort om bukken fortsetter å passe havresekken?

Det eneste fagorganet som har vurdert den historiske verneverdien er Norsk Vegmuseum (NVM). En oppegående fagavdeling og vegdirektør forsto at en faglig vurdering måtte gjøres FØR man evt. startet noe så dramatisk som rivning. 

Da vegdirektøren 31.august stanset den planlagte rivinga, ble det begrunnet med behovet for en forsvarlig faglig vurdering. Dette var en mektig provokasjon overfor de mektige menn i SVV, hos Riksantikvaren som påsto de hadde gjort en forsvarlig vurdering og i Tana kommune hvor den avtroppende ordfører i verste fall for han ikke fikk guttedrømmen oppfylt.



Påtroppende ordfører fulgte i fotsporene til  den avtroppende. Han var nå ansatt av sine egne kolleger i formannskapet (!) i en lederstilling under rådmannen. En av hovedoppgavene synes å ha vært å følge opp byggeprosessen – for sikkerhets skyld? 

Og påtroppende mente det ville være vettløs bruk av penger å ikke bruke 20 mill.kr på riving. Å bruke dem på å rive et symbolsk sterkt monument for Finnmarkshistorien  til 20 unødvendige mill.kr var derimot vettug bruk av offentlige penger?


Norsk Vegmuseum: Gamle Tana bru har høy verneverdi !

Dessverre fikk fagorganet kun drøye 3 uker på et slikt omfattende arbeid. Sammenlignet med de få dagene RA brukte på sin «faglige vurdering», fikk NVM såpass god tid at de kunne konkludere med at Gamle Tana bru har høy nasjonal verdi:

«Norsk vegmuseum mener gamle Tana bru må bevares for nåværende og fremtidige generasjoner ut fra sin høye verneverdi.»

Mens NVM jobbet fram en faglig grundigere og bredere vurdering , raste mektige menn i nord. Ingeniører uten interesse for historiske minner, men med «riv skiten»-holdninger ledet an. 
Den ferske kvinnelige vegdirektøren ble forståelig nok utsatt for et sterkt press. Og menn vinner som regel.

Vegdirektøren valgte under tvil å gi seg siden Tana kommune syntes å ha gitt utrykk for at de ikke så verdien i Gamle Tana bru. Det var det inntrykket som var skapt – til tross for at kommunestyret enstemmig ønsket å ta vare på den historiske brua

Selv om Tana kommunestyre ved to anledninger og formannskapet en gang har uttalt seg enstemmig om å ta vare på det historiske monumentet, legger de likevel avgjørende vekt på hva kun én av kommunestyrets representanter – ordføreren – måtte mene!

I Tana kommune husker man denne ordføreren som en kundevennlig  butikkekspeditør på Sørnes Elektro. Han hadde veldig sansen for moderne teknologi, og hadde sett hva lasershow kunne gi av opplevelser, og også sett LED-teknologien i praksis på bygninger og bruer. Han store ønske var å lyssette nye Tana bru og lage kunstig nordlys, flagg m.v.

For å få det til kunne ikke den nye brua ha to kabeloppheng – altså en på hver side som Gamle Tana bru har. Derfor måtte en såkalt sentrisk kabelplanløsning på plass. Det betyr at det kun går en rekke med kabler fra midten av tårnet og ned til midten av brua . Dermed deles brua i praksis i to. Dette er i strid med denne type bruer på E6. Derfor måtte SVV søke dispensasjon for å bygge en bredere bro med to smale kjørebaner og to brede fortau på begge sider, fortau med plass til biltrafikk ved stans på motsatt side.

I tillegg krevde ordføreren i 2009 at den gamle brua måtte vekk fordi den «skjemmet ut» den nye og ville ta noe av oppmerksomheten. Bare rivinga vil koste nærmere 20 mill. kroner.

Man kan enkelt si at for å få opp et lysshow som kostet 20 mill kr i LED-lys, kabler og styring, måtte brua gjøres mindre funksjonell – også fordi man ikke ønsket å bruke den gamle brua som vei for gående, syklister, rullestolbrukere, rulleskibrukere m.v.

Jeg tror de fleste ser at dette er en underlig bruk av samfunnets midler. Ved å ikke rive brua, sparer man rivningskostnadene. Da kunne man forsvart lyskostnadene på ca 25 mill kr, noe de fleste ville godtatt.

For å sette dette i perspektiv: De 20. mill kr til riving kunne vært brukt til å bygge de gang- og sykkelstier i sentrum kommunestyret vedtok i 2013 samtidig med reguleringsplanen for ny bru, men som det ikke er funnet penger til ennå!

Hvis det er mulig å lære noe fra andre, bør man kanskje ta en titt på tdl. Sørum kommune i Akershus. Der så kommunen mulighet for å kunne ta vare på en bru for myke trafikanter, men som ikke lenger skulle brukes til kjøretøy. Brua er av samme  type som Gamle Tana bru, og var inntil 1944 da Tana bru sto ferdig den lengste hengebrua over elv i Norge.

En underskriftskampanje ble tatt på alvor av lokalpolitikerne. De tok kontakt med både Statens Vegvesen og fylkeskommunen. Det endte med at i 2016 sto en ferdig renovert og rehabilitert bru klar til bruk!

Her kan du lese denne solskinnshistorien der kulturminneverdier ble tatt på alvor, og der vernet baserer på den nye tanken om «Vern gjennom bruk»

Ordfører nektet å drøfte saken om Gamle Tana bru i august 2020

Til formannskapsmøtet 20.august i år lå det to referatsaker som handlet om Gamle Tana bru. Både brevet fra RA samt kopi av klage på samme vedtak var ført opp.på møtekartet, men altså som referatsaker.

Da jeg som formannskapsmedlem ønsket disse opp på sakskartet, nektet ordføreren meg dette. Hun påberopte seg kommunelovens bestemmelser om at ordføreren er eneveldig og kan ta slik avgjørelse alene. Selv om altså sakene var ført opp på saklista til dette møtet!

Hvorfor gjorde hun det?

Fordi hun ville ikke risikere at de to repr. fra samelista ville stemme sammen med Sp og V. Da hadde vi flertall.  Det kunne bety at Tana kommune igjen ville be om mer tid til å vurdere fredning av Gamle Tana bru.  

Men det måtte igjen kreve politikere med ryggrad til å stå opp for hva de tidligere har ment. Var den ferske ordføreren redd for at det var et flertall av slike i formannskapet?

Det store spørsmålet nå blir derfor:
Hvem skal ta ansvar for kulturminner av nasjonal verdi der flere etater har objektive interesser i vern?



Gamle Tana bru representerer både et veiminne, et krigsminne og et etterkrigsminne.   

  • et veiminne: Dette var brua som i 1943/44 knyttet sammen Norges lengste riksvei – rv. 50 fra Oslo til Kirkenes. Den var landets nestlengste myke hengebru dengang, og er fortsatt Norges lengste hengebru over elv
     
  • et krigsminne: Den ble bygget under 2.verdenskrig (1941-1944), og ble ødelagt da tyskerne sprengte av kablene og hele brukonstruksjonen falt ned i elva
     
  • et etterkrigsminne: Allerede høsten 1944 etter at nazistene var tvunget ut av Øst-Finnmark, hadde Vegvesenet inspeksjon av brua. De så at det var mulig å gjenoppbygge brua basert på originaltegningene og ved bruk av mye fra den gamle brua.
    Da Norge var frigjort våren 1945, startet den første samlingsregjeringen sitt arbeid med å bygge opp Norge. I det første statsbudsjettet ble det satt av midler til “ny” bru på samme sted. Den sto ferdig gjenoppbygd 16.aug 1948.
    I tillegg vil dette synlige monumentet minne oss om den skamløse behandlinga som partisanene og deres familier og venner ble utsatt for av norske myndigheter.
     
  • et sterkt symbol for demokratiets seier over diktaturet. Her kan kommende generasjoner få lært om 2.verdenskrig og både røre og la seg berøre over våre forfedres lidelser. Alt forårsaket av en statsleder i et diktatur basert på fascismens ideer. Sprengninga av Gamle Tana bru i denne krigsfronten av Europa symboliserte starten på slutten av Hitlers groteske og langvarige jævelskap mot menneskeheten.


    Bare i Finnmark fikk nazistenes herjinger ufattelige konsekvenser. For dette er den sterke, nakne og vonde sannheten om konsekvensene av krig og konflikt i vår del av verden:

• 12 000 boliger for 60.000 mennesker ble brent ned

• 4 700 fjøs og uthus ble ødelagt

• 230 større og mindre industrielle bedrifter (både bygninger og produksjonsutstyr) ødelagt

• 420 forretninger ødelagt

• 53 hoteller og gjestgiveri brent ned

• 20 kirker og 15 prestegårder brent ned

• 150 skoler brent ned

• 21 medisinske institusjoner med 578 senger (ei sykestue/14 senger sto igjen) ødelagt

• 140 forsamlingshus

• 60 bygninger for offentlig administrasjon brent

• 22 000 telefonstolper sprengt ned

• 12 telefonstasjonsbygninger ødelagt

• 11 telegrafverksbygninger ødelagt

• 370 store og mellomstore bruer sprengt ned

• Vegvesenutstyr for over 28 mill. kr (6 mrd. kr i dagens pengeverdi) ødelagt

• 180 fyr og fyrlykter ødelagt

• 118 små og store kraftverk ødelagt

• 430 kilometer luftledninger og kabel ødelagt

• ca. 350 motorfartøy med fiskeredskaper for over 20 mill. kr ødelagt (tilsvarer 4,5 mrd. kr i dag)

• 200 fiskebruk ødelagt

• nesten 60 000 innbyggere drevet på flukt sørover

• ca. 19 000 innbyggere flyktet internt i Finnmark

Den som leser og forstår omfanget, skjønner også hvilken sterk symbolsk betydning Gamle Tan bru har for finnmarkinger. 

Vi er mange som er vokst opp i Tana og Finnmark med foreldre, tanter, onkler og besteforeldre som opplevde krigen. Vi husker deres dempete og sorgfulle stemme når de fortalte sine traumatiske opplevelser, om flukten, brannene, skrikene fra dyr i flammehavet, skytingen og om det de kom tilbake til; Nedbrente hus, ødelagte fjøs og fiskebruk, kirker, skoler, bedrifter. Og håpløshet slik krigens helvete alltid påfører menneskene.

Det er i respekt for disse Gamle Tana bru skal bli stående som et minne. Som faktisk minner oss om vår historie. Og som gjør oss stolte over vår historie her. Ikke skamfulle.

At vi har vært for dårlig å fortelle denne historien videre til den yngre generasjon og til de som er flyttet til Tana og Finnmark lenge etter krigen, må vi som har sviktet ta på vår kappe.

Hvordan skal vi – i respekt for våre forfedre – berge dette for både nåværende generasjoner og de kommende – slik Polen gjorde med sine grusomme minner?

Ansvaret for Gamle Tana bru og den nasjonale verneverdien det representerer ligger delvis under Samferdselsdepartementet og delvis under Klima- og miljødepartementet.

To departement kan nå redde Gamle Tana bru – og sikre  myke trafikanter

Jeg ser ingen annen løsning enn at den politiske ledelsen i disse to departement nå skjærer igjennom og benåder den dødsdømte.

Det er et gammelt munnhell i staten som sier at «regjeringer går, men embetsverket består».

Alle som har humret seg gjennom de treffende episodene i «Javel, statsråd» husker hvordan embetsverket forsvarer selv den dummeste avgjørelsen under seg og utnytter svake politiske ledere til å få det slik de vil – mot politikernes og regjeringens uttalte ønske.  
Risikerer vi nå at skjebnen til Gamle Tana bru nå blir avgjort av ferske politikere – som attpåtil kjenner på usikkerheten;

– Skal jeg gjøre det embetsverket sier for bl.a. å forsvare sine egne i hierarkiet – eller skal jeg lete etter det politiske skjønnet som sikrer nasjonalt viktige kulturminner, jfr regjeringens oppfordring i 2015?

Det blir en skammens dag om riksrevisjonen må gjennomgå statens egen kulturminneforvaltning og når dødsdommen mot Gamle Tana bru blir underkjent på grunn av lempfeldig og kritikkverdig saksbehandling.



Da er det likevel for sent. Da er den symbolsk viktige Gamle Tana bru borte for alltid.

Det statlige hærverket som utøves mot vår nære historie må stoppes av den samme stat.

Nå!

En løsning i siste liten?

Og som manna fra himmelen har den nye brua invitert sentrale myndigheter til å sette en fot i bakken:

Nybrua er bygget for smal for store kjøretøy (med omkjøring på 140 km) og den tillater ikke forsvarlig brøyting med dagens diagonalploger. I tillegg kan brøyting skade lysene.

Fortauene er bygget netto 250 cm. brede for å tillate biler å kjøre der dersom motsatt kjørefelt er stengt pga ulykker, vedlikehold o.l. Og det er ingen rekkverk mellom fortau og kjørebane!

Altså; ved å beholde Gamle Tana bru for myke trafikanter og som del av gang- og sykkelsti som også ble vedtatt i 2013 (fortsatt ikke påbegynt), kan fortauet reduseres i bredde, sikres med rekkverk mot kjørebanen og trafikk kan gå som normalt for alle kjøretøy.

Men dette er en kamp mot klokka. Sterke menn er allerede i gang med statlig bestemt ødeleggelse av et kulturminne.

Samtidig kan kloke politiske ledere i både Samferdselsdepartement og Klima- og miljødepartement med ansvar for både trafikksikker transport og ikke minst vern av viktige nasjonale kulturminner, finne den optimale løsning.

Dermed gjennomføres mer av det regjeringen ba også Tana kommune gjøre i 2015!

Her finner du mer om historien til Gamle Tana bru:

Dette er historien i tekst og bilder

Nei, redaktør. Dine «eksperter» er ikke nøytrale. De vil bare ikke miste sin makt!

Finnmarkens redaktør Anniken Renslo Sandvik har kommentert forslaget om å flytte ansvaret som tidligere lå i Statens Vegvesen over til de nye fylkeskommunene.

Hun skriver bla.: «Flytting av oppgaver fra Statens vegvesen til fylkeskommunen er et godt eksempel på en regionreform uten innhold».

Som belegg for sin påstand bruker hun Vegdirektoratet som sannhetsvitne:
«…vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen.  Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres.»

Vegdirektoratet har adresse i Oslo og ledes av direktør Terje Mo Gustavsen. Han er en av mer enn 105 statlige direktører som har reell makt i Norge.  Det er den makten som nå er vedtatt av Stortinget skal flyttes fra enkeltpersoner i Oslo/Akershus til folkevalgte i de nye fylkeskommunene. Det kaller vi med andre ord  for demokratisering og desentralisering – av makt, ressurser og stillinger.

Redaktør Sandvik lager et skremmebilde av hvordan veinettet blir i Finnmark når de ansatte  sitter fra 1.1.2020 i de samme kontorene som i dag. Forskjellen er at de da ledes av en leder som er ansatt i fylkeskommunen, ikke staten.
Redaktøren beskriver at en kjøretur langs en skrapet og brøytet Europavei fra Vadsø til Båtsfjord, kan ende på en uhøvlet, igjenføket vei fra Tanabru.

Nå tror jeg bilistene har opplevd dårlig vedlikeholdte statlige veier og tilsvarende meget godt vinter-vedlikeholdte fylkesveier – uten at det skal være et argument mot staten som veiansvarlig.

Det viktigste her er at det er våre folkevalgte som skal sette veistandarden, og de ansatte som skal følge dette opp. Det er ikke lenger en statlig veidirektør og hans regionveisjefer som skal sitte med  avgjørelsesmyndighet. En regionveisjef er aldri på valg og kan følgelig ikke stilles til ansvar. Det kan kun våre fylkespolitikere. Og det er poenget med vårt representative demokrati.

Fra 1.januar 2020 er det fylkespolitikerne som endelig har totalansvaret for 80 % av den samla veimassen i Norge. Da har de det administrative ansvaret for planer, utbygging, drift og vedlikehold. Dette skjer altså hele 10 år etter at Stoltenberg II-regjeringen i sin regionreform fikk overført 44 000 km riksveier over til fylkeskommunen – uten at det fulgte med verken penger eller makt.

Dette har den nåværende regjering nå fått på plass. Og legg merke til det: Som et enstemmig Storting  i 2014 ønsket en sterk regionreform, var det også et enstemmig Storting som sa følgende i vedtak 838 i juni 2017:
««Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Til tross for dette klare vedtaket stritter vegdirektøren i mot. Hvorfor?

Selvsagt fordi han i likhet med andre statlige direktører misliker en regjering og et storting som tar fra de makt og privilegier og sprer denne makta utover landet. I alle år har de klart å få Stortinget til å la de fortsatt beholde makta. I 2017 mannet Stortinget seg opp og valgte heller demokratisering av samferdselspolitikken.

I følge vegdirektøren er det 4000 – 4500 ansatte som jobber med fylkesveier i Statens Vegvesen. Disse vil da bli overført til fylkeskommunen og få en lokal arbeidsgiver.

Disse stillingene kan ikke lenger sentraliseres til Oslo slik vi gjennom 30 år har passivt måtte godta gjort av statlige direktører i Oslo (skatteetaten, fiskeridirektorat, Posten,politiet,  NAV, BUF-etat osv). Det har skjedd under skiftende regjeringer som ikke har hatt myndighet til å gripe inn.

Disse drøye 4000 jobber ikke med selve drift og vedlikehold. Det er satt av til entreprenører som Mesta og andre. De jobber altså kun administrativt.

Til sammenligning har Nye Veger AS 125 ansatte for å administrere riksveiutbygging for over 130 mrd. kroner!!

Og kronen på verket for Vegdirektoratet: De kjøper inn konsulenttjenster for over 600 mill. kr årlig for å administrere fylkesveinettet!!

Finnmarkens redaktør ser ut til å være låst på autopilot. Kan det være fordi fylkesadministrasjonen og Vadsø Ap lenge har presset henne ? Hun har  oppsiktsvekkende nok ikke hatt et godt ord å si om regionreformen, og synes ikke å forstå at dette handler om demokratisering og desentralisering av makt og myndighet.

Hva som er verre: Hun er redaksjonelt ansvarlig for en avis som i 2018 ikke torde å stille den politiske ledelsen i Finnmark verdens enkleste tre spørsmål:

1) Hvordan kan dere påstå at Stortingsvedtaket er ulovlig når dere sjøl tre ganger ba Stortinget ta en endelig avgjørelse i juni 2017?

2) Hvis dere mente dere ikke var blitt hørt, hvorfor innkalte dere ikke (slik Troms gjorde) til fylkesting etter at regjeringens forslag til løsninger i Nord-Norge forelå 5.april 2017 ?

3) Og hvorfor ba dere ikke Stortinget om mer tid for å arrangere en folkeavstemning FØR Stortinget skulle gjøre sitt varslede vedtak i juni 2017?

Jeg godtar at redaktøren er under sterkt press fra avisas utgiversted og Aps strukturkonservative tillitsvalgte der. De har vært vant med å styre avisa i den tiden da naboen i øst het Sovjet-unionen og i årene etter oppløsningen av kommunistregimet.

Jeg hadde likevel et håp om at hun i dette årtusen ikke skulle løpe Oslo-maktas ærend slik hun gjør når hun bruker den statlige vegdirektøren som sannhetsvitne mot en politisk ønsket regionreform som flytter reell makt til Troms og Finnmark.

Finnmark – under Solberg eller Putin?

«Finnmark er det einaste fylket som har grense mot Russland, og ein statleg politikk som provoserer befolkninga i grenseregionen vil, utilsikta, kunne lette arbeidet for andre makters etteretningsteneste.»

Dette skriver tidligere sentralstyremedlem i SP gjennom 8 år og professor ved det UiT, Nils Aarsæther 29 desember i nordnorskdebatt.no om regionreformens virkninger.

Sagt i klare ord: På grunn av regionreformen kan nå finnmarkinger lettere la seg verve til å utføre tjenester for Russland.

Jeg måtte la avisinnlegget ligge i noen dager før jeg leste det på nytt. Er dette mulig å påstå ? Er det noen som virkelig mener at det finnes noen finnmarkinger som vil svikte sitt fedreland fordi landets nasjonalforsamling – Stortinget – følger grunnloven?

Samtidig har tdl. redaktør i Finnmarken, nå redaktør i E24 Dine Penger, Gard L. Borch Mikalsen et innlegg hvor han stiller spørsmål ved den type fakenews som er oppstått  i nord. Han viser konkret til en konspirasjonsteori in spe fra Torill Olsen hvor hun antyder  at et lite folketall i Øst-Finnmark gjør dette til en buffersone for en evt. militær konflikt mellom NATO og Russland.

Nylig vedtok Stortinget at det skal være tillatt med dobbelt statsborgerskap for norske statsborgere. SP og AP gikk i mot. Per Olav Lundteigen deltok i den offentlige debatten med bl.a. følgende mistenkeliggjøring:
« Hvor vil disse med dobbelt statsborgerskap ha sin lojalitet den dagen Norge er i en konflikt?»

Flertallet på Stortinget hadde sin tillit til at folk med norsk statsborgerskap som oppholder seg i Norge har sin lojalitet til Norge.

La oss derfor følge litt videre dette som både Aarsæther, Aksjonsgruppas Torill Olsen og SP hevder:

Vil både de opprinnelige «russiske finnmarkinger» samt de i underkant av 51 % finnmarkinger som aktivt stemte nei til regionreformen heretter  arbeide for en russisk overtakelse av Finnmark?
Begrunnelsen må i så fall være at når Stortinget gjør sin grunnlovbegtemte plikt til å fatte vedtak, også om nasjonale reformer som er flertall i Finnmark er mot, vil vi få det alternativt langt bedre under styring fra Moskva?

Leserne vil nok riste på hodet. Vi er finnmarkinger og vi er nordmenn, og vi har langt mer til felles med Troms og det liberale demokratiet i Norge enn med det russiske regimet. Og vi er fortsatt for å opprettholde de mellommenneskelige relasjonene over landegrensene i nord.

Skjermbilde 2018-11-18 kl. 21.55.03Jeg er overbevist om at det vil tjene alle å akseptere at Stortinget 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer gjorde et grunnlovsgyldig vedtak om å flytte statlig makt, myndighet og arbeidsplasser fra statlige direktører i Oslo til folkevalgte regionale organ.

Min henstilling til SP vil være: Slutt med denne svartmalinga for kun å skape misnøye og deretter høste velgere. Dere vet at regionreformen betyr at også vi i nord får anledning til å bestemme der staten bestemte tidligere. Dere vet også at det aldri vil bli vedtatt å oppheve sammenslåing av noen  av de 11 nye regionene. Dere driver kun velgerfrieri basert på et narrespill. AP kommer ikke til å vedta slik oppheving på sitt landsmøte i 2021, og SP kommer ifølge Vedum i et direktesendt intervju i desember,  heller ikke til å stille ultimatum om dette for å bli med i en evt. ny regjering etter 2021.

Troms og Finnmark blir ikke splittet. Det er langt mer sannsynlig at de blir del av et samlet og sterkere Nord-Norge.

Sp sin kyniske populisme bygger på skremsler og misnøye. Den er ytterst farlig fordi den forsterket mismot, pessimisme og fremtidsfrykt i Norges viktigste region; Troms og Finnmark.
Men regionmotstanderne går langt over streken når de vagt antyder at finnmarkinger vil foretrekke  å heller støtte Russland framfor Norge på grunn av regionreformen.

Flere innlegg om regionreformen og SP:

20.11.2018: Ti gode og 3 dårlige grunner for regionreformen

04.09.2018: Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

06.06.2018:  Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

I Nord-Norge er vi velsignet med aviser som har talt landsdelens sak der en sterk sentralmakt eller sterke økonomiske interesser har andre planer.

I saken om regionreformen har spesielt avisa Nordlys vært stjerneklar på at dette er noe Nord-Norge kan få store fordeler av. Forunderlig har avisa fått motbør av Sandra Borch og SP. Hun beskylder Nordlys for å løpe statsmakta sitt ærend. Har hun rett i sin påstand?

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 08.42.25
Som kjent har fylkestinget siden det ble direktevalgt i 1975 kun hatt ansvaret for tjenestetilbud om videregående skoler og tannhelsetjenesten. I tillegg har de ansvar for rutetilbud og fylkesveier. Alle andre tjenester som innbyggerne har bruk for og berøres av er kommunenes ansvar.

Det har altså vært fint lite for fylkespolitikerne å drive politikk på. Til alt overmål kunne både skole og tannhelse blitt overført kommuner og samferdsel flyttet til overordnet nivå.  Da hadde det ikke vært bruk for fylkeskommunen.

Regionreformen er ikke et morsomt påfunn fra en håndfull politikere etter en fuktig hyttefest. Helt siden Christiansen-utvalget i 1989 så på fylkesstruktur og -oppgaver har det pågått en etterhvert engasjert debatt om hvordan vi kan vitalisere demokratiet.

Det har vært et spesielt fokus på hvordan mellomnivået – fylkestinget – kunne få reell makt til å utvikle offentlige tjenester og næringsliv.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

I 1998 satte kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) ned et Oppgavefordelingsutvalg for å se hvilke oppgaver som kunne flyttes fra staten og til folkevalgte organ lokalt.

Regjeringen Bondevik satte deretter etter forslag fra Inge Ryan (SV) i 2002 ned en Distriktskommisjon for å snu den sterke statlige sentraliseringa. KS utarbeidet en solid utredning i 2004 de kalte «Sterke regioner», og har vært enstemmig på flytting av statlig makt til folkevalgt nivå.

SP støttet dette videre da de kom inn i den rød-grønne regjeringen i 2005. Ola Borten Mo mente at det holdt med 7 regioner i Norge dersom man virkelig skulle flytte statlig makt til store og kompetente nok regioner. Kommunalminister Haga (SP) gikk inn for 9 regioner.

Protester fra sterke sentraliseringskrefter i Oslo, bl.a. LO i Oslo som kjempet mot utflytting av årsverk fra Oslo til resten av landet, førte til at Stoltenberg droppet en regionreform. Han fryktet også at en slik reform ville gjøre det vanskeligere å nedlegge fylkeskommunene senere.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

I februar 2014  la stortingsrepresentantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande fram et representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen.

De begrunnet forslaget bl.a. slik:
«Forslagsstillerne mener at fylkeskommunen skal utvikles til et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner. De nye folkevalgte regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå – slik kommunene er det på lokalt nivå med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.»

Stortinget behandlet dette og var enstemmige i behovet for sterke regioner med økt makt. Følgende ble vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i en sammenstilling fra tidligere utredninger. Stortinget imøteser en melding til Stortinget om dette våren 2016

Legg merke til at det i vedtaket vises til tidligere utredninger. Det er vel neppe noe annet politikkområde som er så grundig utredet over lang tid som nettopp styring av det folkevalgte mellomnivået mellom kommune og stat!

Regjeringen fulgte opp med St.meld 22 (2015/16) Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og ansvar. I meldingen datert 6.april 2016 vises det til hva stortinget forventer:

«Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:

a. vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b. landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c. klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d. styrking av de regionale forskningsfondene
e. fordeling av relevante prosjektmidler
f. oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDi og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g. ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h. vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.» 

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 16.45.22

Stortinget behandlet stortingsmeldingen 8.juni 2016 og vedtok også:
«regjeringen må sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017″. 

Stortinget er med andre ord ikke fornøyd med forslag til antall oppgaver, og ønsker flere for å matche en ny regionstruktur med omlag 10 regioner.

SV og Venstre la fram et fellesforslag:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Året før – i juli 2015 ba daværende kommunalminister  Jan Tore Sanner (H) alle fylkeskommunene om bl.a. å ta nabopraten med nærliggende fylkeskommune, involvere innbyggerne i dette arbeidet og utrede konsekvenser av ulike sammenslåinger. Dette var regjeringens startsignal om den nye regionreformen.

Med unntak av Finnmark, går de andre fylkeskommunene straks i gang med dette arbeidet, sterkt motivert av at endelig skal Stortinget oppfylle det gamle kravet fra fylkeskommunene om mer makt fra staten til folkevalgte organ.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

Etter at alle fylkeskommuner har utredet saken og konkludert om det de mener kan være den beste strukturen, kommer regjeringa med sin innstilling 5.april 2017. Der foreslår de 24 spesifikke oppgaver som kan flyttes til de nye regionene. I tillegg foreslår de en ny struktur for de nye regionene.

For Nord-Norge ble det foreslått to løsninger; Nord-Norge som en region, alternativt 2 med Nordland som en og Troms og Finnmark som den andre. Dette fikk de nordnorske fylkeskommunene anledning til å uttale seg om, og regjeringen var villig til å gi de mer tid til våren 2018.

Dette ønsket ikke noen av de 3 fylkeskommunene, heller ikke Finnmark (!).

Fylkesordføreren i Finnmark ba Stortinget ved tre anledninger om ta en avgjørelse i juni 2017 (ikke utsette avgjørelsen med et år!) om hvordan Nord-Norge skulle inndeles.

Stortinget fatter derfor sitt vedtak 8.juni 2017 og vedtar med 96 mot 73 stemmer at Nord-Norge deles i to; Nordland med sine 243 000 innbyggere som en, og Troms og Finnmark med sine 242 000 innbyggere som den andre regionen i nord.

Det er ingen hemmelighet at mange i Nord-Norge beklager denne løsningen. Vi har historiske tradisjoner for å stå sammen i nord.

Fylkeskommunene stiftet i 1974 Landsdelutvalget for Nord-Norge (LU) for å styrke de nord-norske fylkenes stemme utad – og gjøre landsdelen bedre innad. Underveis ble også Nord-Trøndelag med. Dessverre ble LU nedlagt i 2011, i første rekke fordi Tromspolitikerne ble for opptatt av sin egen navle.

30 års krav fra alle folkevalgte fylkesnivå har i 2017/18 endelig resultert i at  statlig makt og skjønn utøvd av enkeltpersoner nå overføres til folkevalgte organ!

Det er verdt en champagne eller ti!

Det er denne demokrati- og desentraliseringsreformen statsmakta i alle år har motsatt seg. Statlige organ med kontoradresse Oslo med sine statlige direktører og  et harem av underdirektører har kunne avgjøre med sitt skjønn hva som også passet oss i Nord-Norge.

Og ikke nok med det: De har hatt alle fullmakter til å reorganisere og restrukturere sin virksomhet med det resultat vi passivt har måtte godta: Statlige arbeidsplasser støvsuges fra det øvrige Norge og inn til Oslo-området.

Det er helt forståelig at disse statlige maktsentra nå føler seg og sin makt truet. Sentralmakta ser nå at denne regionreformen er en trussel for dem.

Derfor blir det ikke bare oppsiktsvekkende, men også trist at det er SP – av alle – som verner om statsmaktas interesser.

SP har alltid vært god på å PRATE om hvor viktig desentralisering er. SP og Sandra Borch bekrefter gjennom sitt innlegg i Nordlys at det blir med praten.

Hvorfor SP har havnet på statsmaktas side kan selvsagt skyldes at de værer en misnøye blant folk mot reformen, og vil gjerne skumme fløten av dette. I hele Europa  vinner populister sine kortvarige seire på å følge misnøye ved å tilby enkle og slagordpregede løsninger.

I Norge følger partieier Vedum opp dette. Hans signingsferd i Finnmark fører til at nye lokallag spretter opp – alt basert på redsel for reformens påståtte negative virkninger. Men det skal også tilføyes; det er også en helt berettiget  misnøye i befolkningen over hvordan Finnmark historisk har vært behandlet av andre utenfor fylket.

Det siste er en faktisk kjensgjerning. Ikke noe fylke har vært mer underlagt statlig styring og kontroll enn Finnmark. Resultatet er at bl.a. historisk viktige  fiskerettigheter er ført ut av fylket – takket være ikke-folkevalgte statlige organ sin makt til å vedta reguleringer og regelverk.

Det er også en kjensgjerning at den statlige fylkesmannens skjønn altfor ofte har regulert finnmarkingene sin hverdag stikk motsatt av hva folk og deres folkevalgte i kommunestyrer ønsker.

Et godt eksempel kan være den mistillit staten har til at finnmarkingene gjennom sine folkevalgte ikke kan regulere motorferdselen. Selvsagt kan lokalpolitikere vurdere fagfolks råd om hva som er miljøpolitisk forsvarlig og ta hensyn til det. Men den statlige mistillit har innprentet oss med at «slikt kan ikke dere få bestemme».

Motorferdsel i Oslofjorden er en selvfølge. Det burde den være i nord også når den foregår vinterstid i regulerte løyper – bestemt av våre folkevalgte.

KOU 2004:1

Alle fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Regionreformen er starten på en viktig og etterlengtet snuoperasjon. Nå er det de folkevalgte i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark som får bestemme dette fra 2020. Enkeltpersoners skjønn i den mektige stat skal byttes ut til fordel for folkevalgtes skjønn. Også for SP-folk må da dette være som musikk i deres ører?

Mange av oss håper at dette er bare begynnelsen på mer makt til regionene. Jeg mener stortingsvedtaket om regionreform representerer et paradigmeskifte i vår demokratiske utvikling.

Etter mitt syn behøver ledelsen i alle departement å være lokalisert fysisk i landets hovedstad, nær regjering og storting. Det samme gjelder ledelsen i sentrale statlige institusjoner som er tilknyttet landets øverste myndigheter slik at de kan utøve sin politiske styring i stort best mulig. Alt annet kan i prinsippet desentraliseres ut til regionene og styrke resten av Norge!

Tenk om Senterpartiet hadde blitt med på dette og fulgt sine tidligere venner i sentrumspartiene Venstre og Krf framfor å styrke argumentene til Frp om å nedlegge fylkeskommunen !!

Den største forskjellen før og etter 2020 blir åpenbar merkbar. Med 19 små fylkeskommuner med små og avgrensede oppgaver, var dette 19 svake stemmer Stortinget kunne lukke ørene for når disse fremmet krav.

Vel, her må vi nok unnta to fylkeskommuner; Oslo og Akershus. Politikerne har har direkte inngang til storting, regjering og statlige direktører og påvirker derfor mye sterkere enn de øvrige fylkeskommunene i distriktene.

Med 11 fylkeskommuner som det blir etter 2020, skjer det en merkbar politisk endring: Stemmene fra regionene som består av distrikter langt unna makta, blir sterkere, tydeligere og umulig å dempe.

Det er opplagt at Storting og regjering fra 2020 ikke like lett som før kan overse og overhøre krav som de 11 fylkesting stiller på vegne av innbyggerne.

Jeg håper i det lengste at jeg snart vil kjenne igjen det gamle Senterpartiet som en gang sto på for desentralisering av makt, myndighet og tilhørende arbeidsplasser.

En reversering og demontering av politisk sterkere regioner vil flytte makta tilbake til Oslo, og sentraliseringa fra distriktene til Oslo/Akershus vil skyte ny fart.

Vil virkelig SP dette – eller vil de heller støtte sine sentrumsparti Venstre og KrF og slik styrke regionreformen med nye oppgaver og mer makt?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 404
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Debatten om regionreformen fortsetter. Kritikken mot forhandlingene mellom Troms og Finnmark går på det ujevne styrkeforholdet mellom partene. Det er Stortinget som har vedtatt Inndelingsloven for kommuner og fylkeskommuner, også det som regulerer styrkeforholdet.

Ap og Sp står bak Stortingets enstemmige vedtak om Inndelingsloven og senere endringer, også punktet om at folketallet bør gjenspeiles i fellesnemnda. At også Helga Pedersen som tidligere nestleder i Ap og stortingsrepresentant nå innser at det ville vært klokere å ha skrevet i lovteksten at den skal ha like mange fra hver, er så sin sak. Etterpåkloke kan alle være.

Jeg stusser langt mer på Pedersens påstand om «Gardermoen-avtalen» som hun senere har fått Finnmark Ap med på: «Finnmark har fått så lite at en ny avtale neppe kan bli verre». (Finnmarken 1.3.18).

Stemmer dette – selv om hun garderer seg med et «neppe» ?

Hva hadde skjedd om lovteksten ble fulgt helt bokstavelig og Troms primære ønske om 28 i fellesnemnda ble lagt til grunn?  Da ville Troms med sine 165 000 innbyggere tatt 19 av disse og et kompakt flertall. Finnmark med sine 76 000 ville fått 9 medlemmer i fellesnemnda. Det er opplagt at Troms kunne bestemt rubb og rake alene – dersom færre enn 6 politikere fra Troms hadde støttet krav fra Finnmark.

Det ville vært den verst tenkelige situasjonen.

Under forhandlingene mellom Troms og Finnmark senere sist høst har Troms jenket seg noe i fordeling til fellesnemnd. Troms tilbød fordelinga 18-11, noe som selvsagt er litt bedre, men fortsatt altfor dårlig for Finnmark. Fortsatt måtte 4 politikere fra Troms støtte krav fra Finnmark for å få flertall.

Etter at det siste forhandlingsmøtet brøt sammen i januar, meldte Troms fra til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Troms så ingen hensikt i å gå videre når partene ikke sytes å ha vilje til å bli enige.

Statsråd Monica Mæland oppnevnte så fylkesmann og tdl. justisminister for Ap, Knut Storberget som megler til et møte på Gardermoen der begge fylkeskommuner skulle forsøke å finne en løsning.

Overraskende nok fikk Finnmark et sterkt prinsipielt gjennomslag: Folketallet legges ikke til grunn for sammensetninga av fellesnemnda slik Inndelingsloven anviser! Nemnda utvides til hele 36 medlemmer, og Troms får et knapt flertall på 2 ved fordelinga 19-17. Det betyr at i de videre forhandlinger mellom fylkene kreves kun 2 stemmer fra Troms for å få vedtatt krav fra Finnmark.

Er dette virkelig «så dårlig at en ny avtale neppe kan bli verre»?

Det er her i Finnmark hausset opp en ekkel stemning for å skremme. Fylkesvaraordføreren, et av ofrene for Utøya-terroristen fikk beskjed om at «det var synd Breivik ikke traff bedre». Det gjør virkelig vondt å lese  slikt.  Noen viser  til tyskernes okkupasjon for å vise alvoret. Også statsdannelse er foreslått – av repr. for den «kritiske» 4.statsmakt i Finnmark!
Mange i Finnmark lever derfor nå i frykt for at dette er slutten på Finnmark, og at all makt og arbeidsplasser flyttes til Tromsø.

Også fra Finnmark Ap er det blitt hevdet at avtalen vil innebære flytting av makt fra Finnmark til Troms(ø). Finnmark Ap kan opplagt ha et poeng. Gardermoen-avtalen tilsier nemlig at «politisk ledelse ligger i Troms».  Nå har riktignok Finnmark akseptert dette også tidligere, uvisst av hvilken grunn. Finnmark har heller prioritert at den nye administrasjonssjefen skal ha kontor i Vadsø!  Hvorfor Finnmark har prioritert administrasjon framfor politisk ledelse med kontorsted Vadsø, er vanskelig å skjønne for oss finnmarkinger som vet hvor viktig politisk makt er.

Det gir kun mening dersom Finnmark i første rekke har vært opptatt av å sikre arbeidsplasser i Vadsø. Det er et rasjonelt og forståelig synspunkt. På fylkeshuset i Vadsø er det hele 140 ansatte i sentraladministrasjonen som skal betjene politikere og de 860 andre ansatte på fylkeskommunens ulike tjenestesteder i Finnmark.  140 ansatte er mye, men de utgjør en betydelig større relativ del av Vadsøs folketall på 6000 sammenlignet med Tromsø 75 000. Tromsø kan lett tåle en reduksjon i antall ansatte, for Vadsø er det «10 ganger» vanskeligere. (Det er viktig å ha også et annet moment i bakhodet: Norge vil trenge nesten 100 000 nye ansatte i utdanning og helse om knappe 15 år. Samtidig blir det færre arbeidstakere å ta av pga de store etterkrigskull som går over i pensjon. Å låse et stort antall arbeidsplasser innen administrasjon samtidig blir umulig. Skole og helse/omsorg må komme først i køen!)

Prioritering av administrasjon framfor politikk kan også forklares dersom Vadsømiljøet har erfart at det har vært enkelt å få politisk gjennomslag dersom de gikk rett til ansatte i fylkeshuset. Altså: Politisk makt i Finnmark = Administrativ makt. En profesjonell administrasjon i en vanlig kommune eller fylkeskommune skal utrede saker etter bestilling fra politikere. Deretter skal de gjennomføre politikernes vedtak. De skal ikke utøve ekstraordinær service for stedet der rådhuset ligger eller for kommunen med fylkeshus. Det er politikere som skal bestemme fordeling av fellesskapets ressurser, ikke administrasjonen alene.

Det er spesielt interessant at Wenche Pedersen, tidligere fylkesrådmann i Finnmark fronter saken for Vadsø gjennom sin posisjon som leder i Vadsø Ap. Har hun erfart at det er administrasjonen som utøver den egentlige makta? Og er dette en form for demokrati som gagner alle innbyggere i et fylke? Denne partilederen kalte altså fylkesordføreren i Finnmark for en «nyttig idiot» etter at Gardermoen-avtalen var i boks. Skjønner vi tegninga?

Finnmarksdelegasjonen fikk også en stor seier ved at formannskapsmodellen skal brukes. Hva innebærer det? I Troms har de en parlamentarisk modell hvor fylkesrådmannen er erstattet at et fylkesråd, med fylkesrådsleder og 4 fylkesråd for ulike tjenesteområder. Disse har betydelig makt, og fører til at fylkestinget blir et rent sandpåstrøingsorgan. Mye av saksbehandlingen er unndratt offentlighet slik det også er når administrasjonen saksforbereder saker i kommuner/ fylkeskommuner med formannskap/fylkesutvalg. Dette gir mindre innsyn og åpenhet for innbyggerne, et fundament i demokratiet.

Likevel er jeg i tvil om dette er et prinsipielt syn Finnmark AP har, eller om det kun er situasjonsbestemt? På et folkemøte i Kirkenes 1.mars som ble streamet sa nemlig Remy Strand, gruppeleder for Ap i fylkestinget at de gikk for dette for å sikre arbeidsplasser i Vadsø!! Javel, så mer politisk makt, økt åpenhet og mer demokrati er likevel av mindre betydning?

Jeg ser at Gardermoen-avtalen sikrer en fordeling av lederstillinger mellom Tromsø og Vadsø, og at det også er enighet om hvilke tjenesteområder som skal ligge i begge byene. De burde nok etter min mening også pekt ut flere steder i begge fylker som også skal få oppgaver i den nye fylkeskommunen.

Oppsummert: Finnmarksdelegasjonen (fylkesordfører Ragnhild Vassvik, fylkestingsrepr. Lise Svenning og fylkesrådmann Ø.Ruud) må gratuleres med å ha oppnådd svært mye mer gjennom Gardermoen-avtalen enn det Troms var villig til å gi tidligere. Med et lite flertall på 2 i fellesnemnda betyr det at Troms i de videre forhandlinger vil være særlig varsom på «geografiske» krav. Også i Troms finnes det kloke fylkestingsrepresentanter som skjønner at de som «storebror» må fremstå rause overfor deres politiske brødre og søstre i Finnmark. Fra neste fylkestingsperiode skal de tross alt jobbe sammen for hele regionen.

Gardermoen-avtalen er et langt bedre grunnlag for å komme til enighet. Senere i år skal fylkestingene ta stilling til fellesnemndas innstillinger. Muligens med en endelig folkeavstemning om den endelige avtalen i Finnmark? Grunnlaget er på plass for å starte arbeidet med det viktigste som Gardermoen-avtalen bygger på:

«Visjon: Et sterkere nord

Mål for den nye regionen:

  • Konkurransedyktig nasjonalt og internasjonalt
  • Fylkeskommunen skal bidra til en balansert utvikling av hele fylket, både i de delene av fylket som er spredt bebygd, og i befolknings- og næringstunge områder og således tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.
  • Regionen skal være et godt sted for unge og kommende generasjoner å vokse opp, ta seg utdanning og finne arbeid i. «

Troms og Finnmark med sine under 5 % av innbyggerne i Norge trenger mer enn noen gang før modige, kunnskapsrike, solidariske og fremtidsrettede fylkespolitikere. Summen av ressurser og kompetanse i denne regionen utgjør en langt viktigere del enn folketallet tilsier. Det kan gjøre hele regionen til en sterk magnet og skape ny vekst – hvis vi vil. Toget går straks.