Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Regionreformen –  den største demokratireformen i moderne tid i Norge måtte selvsagt få sine motstandere. Det er opplagt at staten ikke ønsker å miste makt og ressurser. Å flytte ut statlig skjønn fra byråkrater i hovedsak Oslo-området til regionpolitikere i resten av landet får konsekvenser. Når 5000 årsverk og 23 mrd. kr blir spredt på de nye regionene, setter Oslo-makta i gang sitt arbeid for å hindre dette. Hele utviklinga av det norske demokratiet har vært en kamp mellom et sterkt sentralt embetsverk og “vi andre”.

Å utvikle et demokrati er en krevende prosess.
I 1837 fikk Norge formannskapslovene som ga en mindre krets med herrer med bart og stemmerett anledning  til å velge lokale representanter for å styre lokaldemokratiet. Dette ga mindre makt til statens embeter.
I 1884 ble parlamentarismen tvunget gjennom ved at et Venstreflertall (fortsatt herrer) på Stortinget  tvang regjeringen til å lyde Stortinget (parlamentet), ikke kongen(embetsverket).

For 105 år siden nådde Norge en ny milepæl da Venstre og Ap sørget for at også kvinnene fikk allminnelig stemmerett. I et land med politisk makt noe skjevt fordelt mellom  kommuner, fylkeskommuner og stat var det opplagt en historisk viktig begivenhet.

Etterpå har det meste gått seg til med små justeringer i oppgaver og grenser. I 1993 vedtok Stortinget en kommunelov som erstattet to særlover for hhv kommuner og fylkeskommuner. Et viktig prinsipp ble innført: Skille mellom politikk og administrasjon (tdl. “lokalt embetsverk”). Der administrasjonssjefen eller rådmannen tidligere kunne legge fram forslag i folkevalgte organ, var det nå kun politikere som kunne det.

Hvorfor? Fordi velgerne skal kunne ansvarliggjøre politikere. De kan ikke velge inn en rådmann og heller ikke stemme vedkommende ut. Det kan de med ordfører og de andre folkevalgte.

(Ironisk nok er det i dag fortsatt liten bevisshet om dette blant politikere i en rekke mindre kommuner. Flere ordførere tillater at “rådmannens forslag” blir tatt opp til votering  uten at dette formelt fremmes av en ansvarlig politiker!)

Etter at kommuneloven ble vedtatt, dukket det opp to nye debatter. Den ene gikk på om 2.linjetjenesten (tjenester som tar seg av somatiske og psykiske helseplager) skulle fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar, eller om staten skulle overta det. (I 2002 ble sykehusene overført til statlige foretak). Den andre gikk på om regionene skulle få mer myndighet og slik sterkere påvirke sin egen utvikling.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

Hvorfor en regionreform?

Kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) så behovet for en reform som kunne gi økt makt og myndighet til regionene. Bondevik I-regjeringa oppnevnte derfor i 1998 et Oppgavefordelingsutvalg som skulle se på om det var behov for å endre på oppgavefordelingene mellom de 3 forvaltningsnivåene kommune, fylkeskommune og stat. De vurderte 4 hovedalternativer:

1. Landsdelsmodellen: 5-7 landsdelsregioner, større ansvarsområde og direkte valg til politisk styringsorgan

2. Utviklingsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen og direkte valg

3. Samarbeidsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen, overføring av spesialisthelsetjenesten til staten og indirekte valg

4. Tonivå-modellen: Dagens fylkeskommune avvikles og det innføres en forvaltningsordning basert på to nivåer, stat og kommune.

I sin innstilling til Stortinget da NOUen ble behandlet skrev regjeringen bl.a.:
“Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.”

Bondevik II-regjeringen lovet etter en interpellasjon fra Inge Ryan(SV) i 2002 å opprette en “distriktskommisjon”.  Den ble opprettet i 2003 med 5 av 15 medlemmer fra Troms og Finnmark, bl.a. lederen Johan Petter Barlindhaug.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

Kommisjonen skulle legge fram forslag til hvordan den langvarige sentraliseringa skulle snus ved å gi regionene økt innflytelse over egen utvikling. Rapporten forelå som NOU 2004:19 – Livskraftige distrikter og regioner. Deretter startet arbeidet med regionreformen, noe Erna Solberg som kommunalminister fikk ansvaret for uten at hun kom så langt før valget i 2005.

Da KS i 2003 starta sitt arbeid for å få overført statlige oppgaver til færre, men sterkere regioner var også Finnmark og Troms enig om at det var viktig. KS kjørte et prosjekt de kalte “Sterke regioner – forslag til ny regioninndeling av Norge” (KOU2004:1)

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok et godt tak i dette fra 2005, og statsministeren sjøl var meget engasjert. Han så to utfordringer som kunne løses: Økt demokratisering på regionnivå ved overføring av statlig oppgavemyndighet. Færre administrative enheter for å ikke låse for mange til administrasjon når behovet fra 2030 tilsier langt flere fagansatte i bl.a. kommunale omsorgstjenester, helse og oppvekst.

SP i Stoltenberg I: 9 regioner

Daværende kommunalminister Åslaug Haga mente 7-9 regioner var mulig. Reformen endte med et mageplask i 2009. Det eneste betydelige resultat var at riksveiene ble overført til de 19 fylkeskommunene – uten at det fulgte med tilsvarende penger.

Haga ble i ettertid spurt om hvorfor det ikke ble den reformen som alle egentlig ønsket. Hun svarte at når Stortinget ikke har vilje til dette, så går det slik.

Venstre tok i 2014 opp saken på nytt og fikk flertall på stortinget om å få vurdert en regionreform. Sammen med KrF fikk de H og Frp å legge bort sin programpost om å fjerne det regionale politiske nivå. I bytte mot dette skulle H og Frp bidra til at staten skulle overføre makt, myndighet, arbeidsplasser og økonomi til regionene, men færre i antall. De antydet 10 – altså flere enn SP hadde arbeidet for i den rød-grønne regjeringa.

I 2017 var alle prosesser gjennomført, seriøse fylkeskommuner hadde utredet konsekvensene for sin egen del og konkludert med om de ville slå seg sammen og evt. med hvem. På grunnlag av dette gjorde Stortinget deretter et vedtak i juni som innebar at fra 1.1 2020 ville det være 11 regioner i Norge. Nord-Norge ble delt i to fordi både Finnmark og Nordland ønsket å være alene. Dessverre.

Solberg: 11 regioner

I august 2018 er vi altså svært nær målet med den største demokratireformen i Norge i moderne tid. Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Fylkesordføreren i Finnmark fylkeskommune skriver følgende i Nordlys 21.8.18 og gjentar det i nytt innlegg dagen etter:

“Boikotter Finnmark fylkesting stortingsvedtak? Nei. Vedtaket har ikke latt seg gjennomføre. Vi har forsøkt. Tro meg. “

Hvis vi skal tro på henne må hun straks forklare følgende: Hvorfor nektet hun da å møte i fellesnemnda som Mæland vedtok i forskriften fra april -18?

Inndelingsloven (vedtatt av også SP og Ap i 2001) tilsier at en fellesnemnd bør avspeile folketallet i de kommuner eller fylkeskommuner som skal slås sammen. Troms har 162 000 innbyggere, Finnmark 76 000. Med 27 medlemmer i fellesnemnda ville Troms fått 18, Finnmark 9.

Fellesnemndsjokket

Mæland valgte til manges overraskelse at nemnda skulle bestå av 36 medlemmer, 19 fra Troms og 17 fra Finnmark. Her kom Mæland Finnmark tydelig i møte på fylkespolitikerne i Finnmark sin berettigede  kritikk: En fellesnemnd med skjev sammensetting oppleves som at makta skal ligge i Troms. Det skaper ihvertfall ikke noe godt grunnlag for å jobbe sammen.

Mælands forskrift med 19-17-fordeling  var åpenbart for alle en helt ny og langt bedre posisjon for Finnmark, noe som skapte frustrasjon i den politiske ledelsen i Troms. Der hadde nemlig representanter for MDGSV og Rødt i Troms sagt at de ville bidra til en jevnere fordeling av administrative ressurser mellom Vadsø og Tromsø. De var ikke interessert i å “rane” Finnmark. Hvis nemnda opptrådte rent geografisk under avstemningene, ville Finnmark i så fall hatt 20 stemmer, Troms 16.

Men verken fylkesordfører eller flertallet i Finnmark fylkesting forsøkte å gjennomføre stortingsvedtaket. De valgte å boikotte både stortingsvedtak og fellesnemnd!

Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Og ikke nok med det: Fylkesordføreren nektet et betydelig mindretall i Finnmark fylkesting å velge sine medlemmer til fellesnemnda uten å vise til hjemmel for det!

Vi vil så gjerne tro henne i at hun og flertallet har forsøkt. Men vi vet at dere ikke forsøkte. Tvertimot har dere hindret et slikt forsøk på deltakelse! Det er alvorlig.

Enden på visa kan bli at regionreformen gjennomføres fullt ut i de øvrige regionene, mens Troms og Finnmark mister muligheten til å politisk styring på andre viktige samfunnsområder enn videregående skole, tannhelse og noe samferdsel. Det vil være et tilbakeslag for demokratisk utvikling i nord.
Men kanskje målet helliger middelet for de som mener Finnmark “er så spesiell at vi må spesialbehandles”?

Skremselspropaganda knuser kunnskap

Finnmark fylkesting med fylkesordføreren i spissen har hatt et betydelig ansvar for å informere om hva reformen faktisk innebærer.  De valgte en annen strategi:

Fylkespolitikere og aksjonsgruppa gjentok skremslenes følgende 6 punkter i aviser og sosiale medier slik at de etterhvert ble “sannheter”:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter feiget de ut når de ble utfordret på å begrunne påstandene. På toppen av det hele  inviterte fylkesordføreren  alle frustrerte finnmarkinger som var skremt opp av dette til å gi uttrykk for sin frykt.  Løsningen ble en velregissert “folkeavstemning” etter forslag fra – stortingsrepresentant Lundteigen i SP!!

For å være sikker på at flest mulig deltok ved denne digitale klagemuren, sendte fylkesadministrasjonen i Vadsø også flere purre-SMS til oss som ikke hadde stemt. Altså: Full kontroll på regien mot et forventet resultat.

Resultatet ble nesten som forventet: 50, 8 % av de manntallførte velgerne svarte nei.  Finnmark ble  delt i to. Det er altså dårlig politisk håndverk i Finnmark som har splittet befolkningen og laget unødig splid i nord.
Og nå tror alle motstandere av denne regionreformen at folkesavstemninga skal stå over et stortingsvedtak?
Altså, 30 300 velgere i Finnmark som stemte nei av totalt  60 000 velgere/76 000 innbyggere skal altså avgjøre en helt nødvendig nasjonal reform Stortinget har etterlyst siden slutten av 1970-tallet?

Er det rart noen og enhver rister på hodet på en slik manglende forståelse for det representative demokrati Norge har valgt – innenfor våre landegrenser, inkludert vårt fylke.

Det finnes en løsning på den gordiske knute:

Jeg håper inderlig ikke at det er mitt fylke Finnmark som skal ødelegge en etterlengtet regionreform for resten av Norge. Og jeg håper også at Troms ikke skal bli skadelidende fordi et flertall av politikere i Finnmark hittil har vært mest opptatt av navlen sin  enn av å utvikle kompetanse, næringsliv og gode offentlige tjenester i Norges viktigste region: Troms og Finnmark.

En region som kunne blitt langt sterkere om Nord-Norge sto samlet slik Troms foreslo. Men dette satte Finnmark og Nordland seg mot. Fordi de er så spesielle?

Dyktige politikere leter alltid etter gode og bærekraftige løsninger og de finner dem.

Her er et forslag – helt gratis:
Tromspolitikere med solide politiske baller går en runde med seg sjøl, demonstrerer en politisk klok raushet som skaper tillit og tilbyr en fellesnemnd med like mange fra hver av partene! Troms må da gjerne få lederen i nemnda siden de har demonstrert større vilje til fremdrift og til å ta større ansvar for de nye oppgavene som alle regioner skal få. Finnmark møter selvsagt fulltallig og prosessen er på skinner igjen.

Sinnet roer seg, smilene avløser bitre ansikt og det nye fylkestinget møtes neste høst som en konstruktiv politisk forsamling.  Den er halvt om halvt fordelt med politikere fra Troms og Finnmark som vet at sammen står vi sterkere og som er innvalgt på fylkestingsprogram som peker framover for hele regionen.

Regner med at fylkesordfører Vassvik  er enig i forslaget, siden hun vil vi skal TRO hun har forsøkt å få dette til. Dette handler nemlig om TROverdighet. Og hennes troverdighet har hun dessverre hengt i en meget tynn tråd nå.

Men hun har som øverste politiske leder i Finnmark  fortsatt sjansen til å bevise sin påstand om at hun ikke boikotter stortingsvedtaket. Det vil hun vinne mye respekt på.

Her kan du lese om prosessen med regionreform 2014 -2018 kronologisk satt opp.

_________________________________________________________________________________
INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019:  266
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Stortinget vedtok i juni 2017 at antall fylkeskommuner skal reduseres fra 19 til 11. Etter stortingsvalget i fjor høst hvor velgerne kunne omgjøre stortingsvedtaket, gjentok Stortinget sin beslutning. Det betyr at fylkestingsvalget i september 2019 blir det første for velgerne i Troms og Finnmark. Det er de som skal avgjøre hvordan det nye fylkestinget for Troms og Finnmark skal se ut.

Fylkestinget i Finnmark spurte ikke innbyggerne i Finnmark om deres syn på en evt sammenslåing med Troms før Stortinget gjorde sitt vedtak. De kunne gjort det gjennom innbyggerundersøkelser, meningsmålinger eller folkeavstemning. De valgte ingen av delene. Temaet var oppe i valgkampen i fjor uten at det ga store utslag.

I februar i år (!) kommer Per Olav Lundteigen,Sp (Buskerud) med et forslag til Finnmark SPs fylkestingsgruppe: Dere kan jo vedta å avholde folkeavstemning. Panikken bryter deretter ut i Ap; de kan ikke la SP alene få gevinsten av et slikt forslag. Finnmark er fullt av velgere som for tiden tror at navnet Finnmark forsvinner, at fylkeskommunens arbeidsplasser flyttes til Troms og at alle i Finnmark i vår digitale tid heretter må reise til Troms for å få utført sine ærend i fylkeskommunen.  AP har ikke programfestet folkeavstemning som prinsipp, men må av rene partitaktiske grunner støtte SP.  14.mai skal derfor velgerne i Finnmark lures til å tro at en slik avstemning fører til at Finnmark fortsetter som egen fylkeskommune om det blir et flertall for det. Fylkespolitikerne er vel vitende om at Stortinget selvsagt ikke endrer et lovlig fattet vedtak som omhandler en nasjonal reform. Og stortinget gjør det selvsagt ikke  kun fordi fylkestinget i Finnmark sov i timen og ikke avholdt en slik avstemning FØR det lovlig fattede stortingsvedtaket.

I debatten i Finnmark har følelser skjøvet  fakta og kunnskaper på sidelinjen. Et stadig gjentatt hovedargument er at “kjøttvekta rår og Troms tar alt”, “matematisk vinner selvsagt Troms som har over dobbelt så mange innbyggere” og ” Finnmark gir fra seg alt til Troms fordi vi er så få”. Fra fylkestingets talerstol ble det til og med hevdet at Troms vil få 2/3 flertall i det nye fylkestinget!

Teoretisk er det selvsagt mulig, men da snakker vi om noe som er tilnærmet maktmisbruk fra et knapt flertall partimedlemmer i Troms og at få fra Finnmark deltar i det kommende fylkestingsvalget. Det skjer ikke.

Hva er det mest sannsynlige scenariet?

For å forstå dette, må velgerne vite at det foregår en viktig nominasjonsprosess i alle parti i god tid før fylkestingsvalget. Siden det skal velges et felles fylkesting for Troms og Finnmark i september 2019, må partilaga i begge fylker utgjøre en felles partiorganisasjon med ett “fylkeslag”. De må avholde et nominasjonsmøte som skal vedta den offisielle fylkestingslista for partiet. Der møter representanter fra alle kommuner hvor partiet har et lokallag. Partiene har regler for hvor mange som kan møte, som regel knyttet til medlemstall/stemmetall ved siste valg.
Før det avgjørende nominasjonsmøtet har partiene en nominasjonskomite som jobber fram forslag til liste. Det er mange forhold partiene må ta hensyn til ( kjønn, alder, geografi, yrker e.l.). Nominasjonskomiteens forslag  blir lagt fram for alle de møtende utsendinger, og lista blir til slutt vedtatt som offisiell valgliste. Det er denne lista som legges fram for velgerne i fylkestingsvalget i september 2019.

Hva er det spesielle ved nominasjonen denne gang?  Det er opplagt historisk at det nå skal velges et helt nytt og større fylkesting. Nominasjonsmøtet kan derfor ikke havne i en situasjon hvor representanter fra de ulike fylker havner i hver sin leir. Da kaster man i praksis viktige stemmer over til andre partier. Men enda viktigere: Politiske partier må vise til at de kan skape politiske løsninger, at de evner å opptre troverdig og ikke minst: at de går foran i å skape tillit. Det er dette som er politikkens vesen i et levende demokrati. Det er slikt som gjør det lettere å vinne velgere.

Derfor tror jeg at alle de seriøse partiene vil bruke sin kløkt for å lage fylkestingslister som balanserer fylkene. Spesielt partiene i Troms vil vise stor raushet i å gi Finnmark god representasjon. Jeg tipper at de fleste listene (kanskje alle?) vil nominere en fra Troms og en fra Finnmark  på annenhver plass langt nedover lista. Jeg blir heller ikke overrasket over om halvparten av listene har en fra Finnmark på topp. Finnmark har mange dyktige fylkespolitikere som også nyter respekt hos partifeller i Troms. Samtidig har Finnmark partier og politikere med et mindreverdighetskompleks og som naturligvis frykter at de ikke “er gode nok” i konkurransen med sine partifeller fra Troms. For disse er fremtiden skremmende og deres angst for en sammenslåing forståelig.

Med utgangspunkt i dette har jeg ut fra gjeldende mandatutregningssystem og valgresultatet i 2015 sett hvordan fordelingen  av de 57 representantene i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark ville blitt.

Slik var valgresultatet i 2015 når vi legger sammen stemmetall i begge fylker:
Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.52.18

Jeg har også lagt til grunn at halvparten av partiene (her H,SP,V, KrF og Andre (her Kystpartiet)) nominerer en fra Finnmark på topp og en fra Troms som nr. 2. Jeg legger også til grunn at partiene har sikret begge fylker annenhver representant på de sikre plassene jf valget i 2015.

Da får vi følgende mandatfordeling:

Skjermbilde 2018-05-02 kl. 19.56.17

Hvis vi KUN skal sammenligne på geografisk bakgrunn, vil Finnmark få flertall i det nye fylkestinget med 29 mot Troms sine 28 representanter.

Dette betyr at alle pågående fortellinger om at Troms tar alt fordi de er dobbelt så mange innbyggere ikke bygger på noen matematisk  sannhet eller lov vedtatt av Stortinget. Det er med andre ord kun en påstand som brukes for å skremme finnmarkinger til å delta i en folkeavstemning. Det er helt forståelig at de 140 ansatte i fylkesadministrasjonen i Vadsø hausser opp en stemning gjennom en Vadsø-ledet aksjon for å forsøke å stoppe stortingsvedtaket. Til tross for at de er garantert en sikker stilling og lønn fram til 2025, er de ikke fornøyde. De ønsker å være tilsatt “for evig”. Tenk om alle lærere, fagarbeidere og sykepleiere i kommunene i Finnmark eller de drøye 800 andre ansatte i fylkeskommunen hadde fått samme garanti!

Nå vil kanskje noen spørre: “Har vi en garanti for at det fylket som får flertall aldri kommer til å “stjele” arbeidsplasser over til sitt eget fylke?”

Geografi har heldigvis aldri spilt noen avgjørende rolle alene – verken i Troms eller Finnmark.
Jeg har vært med i 3 valgperioder i fylkestinget i Finnmark. Aldri har representantene fra Vest-Finnmark samlet seg mot representantene fra Øst-Finnmark. Partiene finner løsninger som samler gruppa.

Tilsvarende vil det bli i det nye fylkestinget.

Politikken avgjøres av partiene gjennom de bindende fylkestingsprogram de også skal vedta i forbindelse med nominasjonsprosessen høsten 2018/vinter 2019. Det er her politikerne fra hvert fylke kan fremme forslag på hva som skal være gjeldende politikk for Troms og Finnmark fylkeskommune de kommende 4 år. Det er tvilsomt om det vil bli fremmet radikale forslag som fjerner f.eks tilbud om videregående opplæring. Partier som drister seg med slikt, må nok regne med en markert tilbakegang i det fylket/de kommuner dette rammer. Velgernes makt er stor, og velgerne vil nok langt mer nøye enn tidligere finlese hva de ulike partier står for.

Demokratiet på regionalt nivå blir heretter mye mer interessant enn tidligere. Finnmarkingenes støtte til fylkeskommunen som folkevalgt nivå har vært svak. Rundt 50 % av velgerne deltar i fylkestingsvalget, og en god del av disse stemmer da “automatisk” fordi det samtidig er kommunevalg som har større legitimitet og velgeroppslutning.

Når de nye fylkeskommunene i tillegg skal få politisk ansvar for mer enn “videregående skole, tenner og asfalt”, blir det langt mer interessant å være politiker også. Men viktigst: For innbyggerne blir det da mer meningsfullt å delta i et fylkestingsvalg.

Jeg håper jeg har klart å tilbakevise skremslene om at Troms tar 2/3 av det nye fylkestinget og bestemmer alt i det nye fylkestinget for Troms og Finnmark.

Det er tvert i mot grunn til fornyet optimisme i nord: Endelig skal våre to nordligste fylker få en sterkere stemme og betydning i den offentlige debatten. Finnmark har heldigvis mange dyktige politikere fra mange parti som vil fremme våre saker  i først partiets fylkestingsprogram og deretter i det nye fylkestinget. Det nye og mer betydningsfulle fylkestinget vil deretter påvirke storting og regjering i vår retning. I tillegg vil begge fylker nyte godt av hverandres erfaringer innen høyere utdanning, forskning, næringslivsutvikling og internasjonalt samarbeid. En ren VINN-VINN-situasjon for begge fylker med andre ord!

Til dere som er teppebombet av skremsler om Finnmarks undergang ved en sammenslåing med Troms, bør dere lytte til hva tidligere president i USA, Franklin D. Roosevelt sa i sin tiltredelseserklæring for nesten 85 år siden:
“La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»

Noe å tenke på før den kommende folkeavstemningen?