Dette er fylkeskommunens historie i korte trekk fra 1837 – 2020


Mange lever i den villfarelse at regionreformen var noe som brått ble vedtatt av Stortinget i 2017. For å hjelpe på den politiske hukommelse har jeg laget denne kronologiske oversikten over de vesentligste hendelser underveis:

1837: Stortinget vedtar Formannskapslovene. Kommunene (herredene) gis rett til lokal styring på avgrensede områder. Fylkesting (amtsting) gis ansvar, men styres av amtmannen

1919: Fylkesgrensene fastsettes for de 20 fylkene. Amtmann bytter tittel til fylkesmann

1961: Gerhardsen-regjeringen setter ned Gabrielsen-utvalget for å vurdere fylkeskommunens oppgaver og struktur. Forslag legges fram i 1965 om bl.a. folkevalgt fylkesting

1971: Stortinget vedtar å etablere «Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen»

1975: For første gang kan innbyggerne velge sine representanter til fylkesting. Oppgaver er avgrenset til videregående skole, helse og samferdsel, med føringer fra lovverk forvaltet fra Oslo

1989: Christiansen-utvalget opprettes for å se på hvordan kommuner og fylkeskommuner kan få økt ansvar ut fra generalistprinsippet (selv den minste skal ha ansvar for de samme tjenester som den største). Innstilling i 1992. Minstestørrelse på kommuner ca. 3500, fylkeskommuner ca 200 000 innbyggere

1995: Regjeringen Brundtland får ikke Stortinget med på at strukturendringer må baseres på vedtak gjort av Stortinget. Flertallet vil at frivillighet skal avgjøre.

1996-97: KS setter ned Sundsbø-utvalget som ser på nye oppgaver og ny struktur for fylkeskommunen

1997-98 Sentrumsregjeringen anført av SP setter ned et «Oppgavefordelingsutvalg» som skal se på hvilke oppgaver som kan flyttes fra staten og ned til sterke folkevalgte regioner. Forslag foreligger i 2000 med forslag til reformer

2002: Etter forslag fra SV settes det ned en «Distriktskommisjon» under ledelse av politiker og næringslivsleder Johan P. Barlindhaug. Innstilling oktober 2004. Betydelige oppgaver skal flyttes ned til færre, men sterkere regioner.

Barlindhaug sa bl.a dette til media:
««Dagens fylkeskommuner har ikke den makt og legitimitet som skal til for å utøve den regionalpolitikken som kommisjonen mener er nødvendig. Derfor mener vi det er viktig å ha et regionalt folkevalgt nivå med betydelig mer makt».

De foreslo 5-10 regioner som kunne bidra til verdiskaping og bolyst i hele landet.

KS hadde utredet sin modell, og anbefalte 7 regioner. Det samme anbefalte både Sps Ola Borten Moe og Frp. SPs Åslaug Haga foreslo senere 9.

2005: Stortinget drøfter distriktskommisjonens forslag. Aps talsperson Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa bl.a. dette:
« «Arbeiderpartiet mener at mange av dagens fylkeskommuner er for små til å ivareta disse oppgavene, og at vi derfor trenger større og sterkere regioner (…) Vi foreslår derfor at det bør settes i gang et arbeid med å forberede en reform av det regionale nivået i tråd med dette

2005: Dette ble også grunnlaget for regjeringen Stoltenbergs arbeid fra 2005. I Soria-Moria-erklæringen het det:

«Nytt regionalnivå

…Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.»


Regjeringens regionreform endte med et politisk mageplask der den eneste store oppgaven kostet dyrt for fylkeskommunene: 17 000 km riksvei ble fra 2010/11 omgjort til fylkesveier. Vedlikeholdsetterslepet var på over 60 mrd kr. Fylkeskommunen fikk 500 mill kr. som kompensasjon.

Med ny regjering i 2013 måtte Erna Solberg bli enige med V og KrF om en samarbeidsavtale. Sentrumspartiene krevde en regionreform basert på tidligere utredninger og Stortinget sluttet seg til dette.

8.juni 2017 vedtok Stortinget med 96 mot 73 stemmer 11 fylkeskommuner. Som resultat av dette ble 49 statlige oppgaver overført de nye fylkeskommunene. De tidligere fylkesmannsembeter ble redusert til 10, der Viken og Oslo utgjorde et.

Fra 1.1.2020 var det 11 fylkeskommuner i Norge. De to minste var Nordland samt Troms og Finnmark, begge med ca. 240 000 innbyggere.



Her kan dere lese mer om bakgrunnen for regionreformen og innholdet i den;

/2018/09/19/dette-er-regionenes-nye-oppgaver/

Når riksmedia og rikspolitikere avlyser lokalvalget

Da er sirkuset forlengst ankommet byen igjen. Plakater henger rundt om på lysstolper og butikker, og det deles ut gratisbilletter og flyers både i postkasser og direkte til eventuelle besøkende. Også i år lokkes det med nye artister og spektakulære stunt: Møt opp – opplev noe du ikke har sett maken til!

I sirkusmanesjen står en spent direktør og ønsker publikum velkommen til årets program. Direktøren kan være en lokal møteleder av en paneldebatt bestående av toppkandidater for listene som stiller til valget i kommunen. Slike er det ikke mange av, og de trekker heller ikke det store publikummet. Er kommunen derimot så heldig å kunne avgjøre en sak av stor betydning, øker også interessen og publikumstilstrømningen.

Skjermbilde 2015-08-29 kl. 23.32.45

De siste 30 åra har vi sett en gradvis flytting av valgsirkuset fra streder og torg til TV-skjermen. Det er helt naturlig når gjelder et stortingsvalg. Et slikt valg angår hele landet og velgerne har krav på å vite om forskjell og likhet i de ulike partienes politikk som skal vedtas av Stortinget.

Med 429 kommuner  og 18 fylkeskommuner (betegnet av lokalpolitikere som overkommuner) er utfordringene mangslungne. De store og prinsipielle skillelinjene som kjennetegner partiene synkront for alle disse kommunene er særs vanskelig å få øye på. Riktignok bruker rikspartiene media og spesielt  NRK og TV2 i lokalvalgkampen for å skape inntrykk av større forskjell. Det er nok mer ment for menigheten av de trofaste velgerne enn det har med realiteter å gjøre.

 Er det naturlig med like stor riksdekkende mediadekning av et lokalvalg?

Vel, det er i første rekke et ideologisk spørsmål: Hvilken betydning har lokalvalg og lokale folkevalgte organ? Er det et underbruk av nasjonalforsamlingen – eller er det fora hvor folkevalgte har stor grad av handlingsrom?

Sverige betrakter lokalvalget som en naturlig del av riksdagsvalget, og de har derfor en felles valgdato for både riksdags- og lokalvalg. Likevel er det ca. 8 %-poeng flere som stemmer ved riks- enn ved lokalvalg. Det burde vært omtrent samme tall dersom også lokalpolitikere har makt til å gjøre noe med innbyggernes hverdag. 10 % av de svenske velgerne som stemte ved riksvalget har ikke samme tillit og tro på at lokaldemokratiet utgjør en forskjell.

I SSBs Samfunnspeilet 2/2015 er valgdeltakelsen ved de siste lokalvalgene undersøkt, og Norge ligger langt etter Sverige og Danmark.  Da Nordisk Ministerråd i 2005 la fram sluttrapporten ”Demokrati i Norden” gikk det opp for også norske rikspolitikere at noe må gjøres.

Den lave oppslutningen om lokalvalg i Norge ble av flere politikere og fagfolk sett i sammenheng med statens detaljstyring og lokalpolitikernes manglende økonomiske frihet. Statens kontroll over kommunenes økonomi er sterkere i Norge enn i de øvrige nordiske landene, het det i rapporten «Demokrati i Norden» fra Nordisk Ministerråd.

«Når kommunenes handlingsrom på denne måten reduseres, vil lokalpolitikerne få en mindre viktig rolle. Mindre lokaldemokrati må ventes å føre til mindre velgerengasjement og valgdeltagelse», sa professor i økonomi Jørn Rattsø ved NTNU den gang.

Hva med å heller fjerne respiratoren og gi  livskrafta tilbake ved å grunnlovsfeste det lokale sjølstyret og gi langt mer myndighet  til de folkevalgte slik som i Danmark og dels Sverige?

Stortinget har ved 4 anledninger (1988,1999,2003 og 2012) behandlet forslag om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet. Selv om Stortinget er enig om betydningen av formannskapslovene fra 1837, vil flertallet ikke grunnlovsfeste et slikt maktprinsipp.

Riktignok er det en tverrpolitisk erkjennelse av at det norske lokaldemokratiet ble etablert ved innføring av formannskapslovene i 1837. “Lokaldemokratiet er en av grunnsteinene i et levende og aktivt demokrati. I løpet av de 175 år som er gått har lokaldemokratiet utviklet seg til å få den form det har i dag. Lokaldemokratiet har, har hatt og vil ha en viktig rolle i den norske stat.” skrev en enstemmig komité I 2012 – før de skilte lag i oppfatningen av om den viktige rollen er viktig nok til å bli en del av landets grunnlov.

For godt over 100 år siden sa historikeren Johan Ernst Sars at formannskapslovene av 1837 «betegnede et saa stort fremskridt i hensyn paa folkets politiske utvikling, at de i saa maade næsten kan sidestilles med selve grundloven».

Skal kommunene få en økt reell makt, må staten gi denne fra seg. Først da vil et lokalvalg gi  legitimitet til at lekfolk I kommunen kan utøve sitt folkevalgte skjønn. Den lave oppslutninga om lokalvalget kan bøtes med mindre riksmedia og rikspolitikere i kommunevalgkampen, og økt engasjement lokalt om lokale saker.