Velgerne i Nord har talt: Ap har falt. Tromsø har tapt. Seieren er vår!?

“Tromsø kommer til å få alt og bestemme alt om Troms og Finnmark blir sammenslått”.

Dette mantraet ble gjentatt til det kjedsommelige fra senhøsten 2017, et drøyt halvår etter at Stortinget omsider vedtok en regionreform. Etter Stortingsvalget sep. 17 startet noen kvinner i Finnmark kampanjen “For Finnmark” – med hovedbase i Vadsø der fylkesadministrasjonen har sine 140 årsverk.

Nå skal det til de fleste finnmarkingers unnskyldning sies at informasjonen om den største demokrati-reformen siden 1837 var svært mangelfull. Finnmark fylkeskommune hadde ingen involverende prosess som tok innbyggerne med på råd. Ingen fylkespolitikere ville at innbyggerne skulle si sin mening FØR Stortinget tok sin avgjørelse i juni 2017 – slik våre fylkespolitikere fikk vite tidspunktet om allerede i 2015!

Heller ikke partiene som sto bak det enstemmige Stortingsvedtaket i 2014 om å be regjeringen utrede en regionreform gjorde noen god informasjonsjobb. Tvert i mot. Informasjonesflyten var dårlig og ble kun drøftet av få fylkespolitikere og færre stortingsrepresentanter.

Da SPs Kurt Wikan i februar 2018 fikk forslag fra SPs sentrale strateger om å prøve å avholde en folkeavstemning i Finnmark, gikk Ap rett i fella. SPs hensikt var selvsagt å håpe på et flertall fordi det ville være kun motstandere som ville møte opp. Dermed kunne de ri på den saken fram til kommune- og fylkestingsvalget i høst og Stortingsvalget i -21.

For et ansvarlig styringsparti som Ap var dette veien ned i den politiske grøfta.

Noen fylkestingsrepresentanter i Finnmark stilte seg positive til folkeavstemning fordi det ville gi Finnmarks medlemmer i fellesnemnda økt legitimitet, og dermed i sterkere grad påvirke nemndas arbeid.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik ønsket minst 75 % valgdeltakelse for å ha finnmarkingenes entydige råd. Spørsmålet som velgerne skulle ta stilling til var myntet på motstandere av regionreformen. I informasjonen fra fylkesrådmannen til velgerne ble de oppfordret til “å bestemme om Troms og Finnmark skal slås sammen til en fylkeskommune”.

Bestemme!! Altså: En gruppe velgere skal bestemme over Stortinget i en sak Stortinget avgjorde 11 måneder tidligere – med hjemmel i grunnloven fra 1814?
Alle med et minimum av samfunnskunnskap ser at det er i strid med Norges politiske styringssystem.

I debatten utover våren hadde “For Finnmark” store kampanjer med følgende skremsler:
” Finnmark vil miste alle 140 arbeidsplasser på fylkesbygget i Vadsø til Tromsø”.
” Tromsø skal bestemme over Finnmark”
” Naturressursene i Finnmark vil bli styrt fra Tromsø”
” Det blir kjøttvekta som rår; Troms og Tromsø får flertall i det nye fylkestinget”.
” Finnmarkingene vil miste sin identitet”
” Finnmark forsvinner!!”

Noen av oss forsøkte å trenge gjennom støyen og bringe inn fakta i debatten. Det falt på stengrunn. Ikke ulikt når vitenskapsfolk forsøker å forklare sammenhenger i naturen til en som kun har en religiøs synsvinkel på det hun “vet” – av “overbevisning”.

Valgdeltakelsen i den regisserte folkeavstemninga ble kun 58 %, og av disse stemte 87 % nei. Med andre ord: Hver 2.finnmarking hadde sagt nei til at Stortinget kunne fatte en beslutning. (30 300 av 59 600 stemmer = 50,8 % ).

9.september 2019 har velgerne i Troms og Finnmark sagt sitt i det første fylkestingsvalget for det sammenslåtte og langt sterkere fylket.

Her er resultatet av fylkestingsvalget: Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.05

Som vi ser, har altså fordelingen av mandater mellom de to tidligere fylkene blitt svært jevn. Bortsett fra Rødt og KrF som har alle mandatene fra Troms, er Finnmark godt representert hos de øvrige. To av partiene har sine kun fra Finnmark.

Med 31-26 til Troms kan det se ut som det er et matematisk flertall fra Troms. Som man husker fra debatten om sammenslåing, har både Rødt, MDG og SV sagt at de vil støtte Finnmark i saker hvor Finnmark kan tape til Troms. I så fall er stemmetallene 37-20 til Finnmark!

Men det som styrer det hele er faktisk fylkestingsprogrammet. Og de som skal tolke og forstå dette er fylkesstyret, mens fylkestingsgruppa til slutt avgjør. Velgerne har satt seg inn i programmene må vi anta og disse gir retningen for de kommende 4 år.

Et annet og minst like viktig moment:
Hvor ofte hender det at fylkestinget deler seg geografisk?
Aldri!

Jeg var fylkespolitiker i 16 år. Ikke engang “rottet” Vest-Finnmark seg sammen og stemte ned Øst-Finnmark.
Ikke én gang kommer representantene fra Troms til å rotte seg sammen for å stemme ned noe som finnmarkingene står samlet om.

Hvorfor ikke?

Fordi fylkestinget består som Stortinget av partigrupper. Det er de som sammen blir enige om standpunkt.

Og sann mine ord: Når fylkestinget består av erfarne og godt voksne politikere, vil de aldri bli med på noe som oppfattes som et maktovergrep mot “de små” i det store fylket. Fylkestinget skal skape vekst og optimisme i hele regionen, ikke kun i en mindre del av den.

Om det fortsatt er noen som tror på skremslene sitert over, kan de nå endelig sove trygt om natta. Det meste blir som før. Bortsett fra her i Nord hvor Norge nå har fått en politisk sterkere region. Så lenge ikke SVSP, Rødt og muligens Ap vil starte med å demontere den?

Men hvordan gikk det så med Tromsø kommune og by i det hele. Hvis skremslene om at kjøttvekta bestemmer blir oppfylt, skal denne byen ha 1/3 av alle fylkestingsrepresentantene.  Kjøttvekta forteller at antall velgere og innbyggere i Tromsø utgjør 1/3 av alle i Troms og Finnmark. 1/3 av 57 er 19. Fikk Tromsø da 19 mandater?  La oss se på oversikten:
Skjermbilde 2019-09-19 kl. 13.49.20.png

 Tromsø fikk ikke flertall, de fikk ikke engang de 19 de matematisk kunne hatt.
De fikk kun 10 av de 57 representantene!

Også her ligger skremselet dødt og maktesløs. Finnmarkinger som trodde på spådommen kan igjen sove trygt.

Fylkestingsvalget bekrefter at partiene har opptrådt redelig i valgkampen og ikke minst; De har sikret balanserte fylkestingslister og ikke kjørt noen form for organiserte kampanjer. Med et mulig unntak for Rødt og KrF?

Hva med fremtiden?

Også her har velgerne blitt utsatt for et narrespill i denne valgkampen. Mange velgere tror at dersom Stortingsvalget i 2021 gir en annen regjering, er Troms og Finnmark egne fylkeskommuner med egne fylkesting straks etterpå.

Det er feil.
En evt. deling av en fylkeskommune kan tidligst skje med virkning fra 1.1.2024.

Det betyr at om dette fylkestinget allerede nå gjør vedtak om å sette igang en prosess om deling, vil det gå 4 år før den kan være gjennomført.

Om det er noen politikere som kjenner arbeidsgiveransvaret tynge, er det tvilsomt om de vil utsette de ansatte for enda mer usikkerhet ved å ta enda en kostbar, energitappende og ødende runde – kun for å svekke Norges viktigste region sin langt sterkere politiske rolle.

Inndelingsloven gir kommuner og fylkeskommuner adgang til både å slå seg sammen og til å dele seg. Loven stiller noen krav om å følge prosedyrer, bl.a. å involvere innbyggerne i prosessen. Det er Stortinget som avgjør deling av fylke.

Siden ingen av de drøye 240 000 innbyggerne i Troms og Finnmark har fått uttale seg spesifikt om en deling, er det helt naturlig at de denne gang skal få gjøre det – FØR Stortinget fatter sitt vedtak.

En rådgivende folkeavstemning vil hjelpe fylkestinget til å gi sitt råd til Stortinget.
Som voteringstema kan følgende Ja/Nei-spørsmål brukes:
“Mener du at “Troms og Finnmark” må deles inn i to mindre fylkeskommuner ?”

Et klart råd i en folkeavstemning hvor minst 2/3 deltar  vil selvsagt gi langt større legitimitet for en tilbakeføring til to mindre fylkeskommuner med redusert ansvar og økonomi som konsekvens.

Jeg ser at de gjenværende motstandere av regionreformen ikke ønsker en slik folkeavstemning.

Hvorfor ikke?

Er de redd for at innbyggerne har fått mer kunnskap om de muligheter reformen gir oss i strategisk viktige nord?

Hvis de hadde et prinsipielt standpunkt for et år siden til at innbyggerne må få uttale seg slik fylkespolitikerne forhindret før stortingsvedtaket i juni 2017, bør de ha det samme standpunktet nå.
Er de blitt motstandere av en ny folkeavstemning, vitner det om en redsel for at folket skal mene noe annerledes enn dem.

Det som jeg er sikker på vil hjelpe vår region i langt sterkere grad, er et fylkesting som nå jobber for å få mer makt overført fra staten. De foreløpig 50 oppgavene som fylkespolitikerne skal skjøtte fra 1.1.2020 er en god start, og som må inspirere til å få flere.

Det er en linje SP tidligere har stått for der Ap og SV fortsatt vil at LOs ønske skal følges: Statlig makt skal forbli i Oslo.

Andre blogginnlegg om regionreformen, eller hvor regionreformen inngår som tema:

Når Raudt og SV tyr til løgn i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord, bør de få en pause. Igjen.

Slik blir nye Troms og Finnmark fylkesting om meningsmålinger blir valgresultat.

Nei, Troms og Finnmark skal ikke kutte alle investeringer i Finnmark.Tvertimot!

Ett år siden Finnmarks politikere lurte… Finnmark

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Finnmark – under Solberg eller Putin?

Tromsø blir regionsenter, Vadsø forblir fylkeshovedstad

Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettssak mot staten?

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Regionmotstandernes beste kort – ugyldig stortingsvedtak – er nå sterkt svekket.

Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

Ti gode og tre dårlige grunner for en regionreform

Løpet er nå kjørt for regionmotstanderne – det blir et fylkestingsvalg for «Troms og Finnmark»!

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettssak mot staten!

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Juridisk flisespikkeri mot politisk vedtak

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Hvorfor misliker SP tanken på regjeringsdeltakelse med KrF nå?

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Kan regionreformen stoppe en langsiktig negativ utvikling og redde Finnmark?

«Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

Fylkespolitikerne i Finnmark må realitetsorientere seg nå: Troms og Finnmark utgjør en samlet fylkeskommune om 1,5 år.

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske valg. Men den må starte arbeidet nå!

Ordførere i Finnmark godtar at innbyggere nekter å betale eiendomsskatt !?

Finnmark – Senterpartiets beiteland og test-lab for populisme

Folkeavstemning med uklart tema

14.mai – Finnmarks 1.april?

Blir det færre fra Finnmark på Stortinget?

Nei, Troms er ikke garantert flertall i det nye fylkestinget. Og geografi betyr lite uansett!

Region Troms og Finnmark: En ny avtale kan neppe bli verre !?

Troms/Finnmark – Sanner: 0-1 til pause

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger/ for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 273
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø 3.10.18 ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder Remi Strand for Ap på fylkestinget som satt i panelet sammen med aksjonsgruppa lovte å se på kravet:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

“Han mener fylkeskommunen vil løpe liten risiko ved å sende et slikt prosessvarsel.

– Man løper ingen risiko ved det. Det er snakk om at man sender et brev der man forteller hva kravet er. Deretter beskriver man det rettslige grunnlaget og legger fram de bevisene man mener å ha. Så sendes det til motparten, slik at de kan få kommentere på innholdet. Og da ser vi hvor den rettslige konflikten står, forteller Strand som selv er jurist.

– Først da vil spørsmålet om en eventuell rettssak komme på banen, sier Remi Strand.

– Fram til da vil ikke dette koste noen ting. Men etterpå, når man har fått svaret fra motparten, så må man vurdere grunnlaget, og se det opp mot risiko og kostnader, sier han.” (Finnmarken 5.10.18)

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering. Når en sak ønskes tatt opp til behandling kan fylkesordfører eller 1/3 av fylkestinget motsette seg dette.

Fylkestinget skulle derimot ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni, og nå var klar for nye behandling.  Da saken den gang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt (V) et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette “siden det var det mest ytterliggående”. Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til selve lovlighetsklagen fra Noodt m.fl.. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning ville bli 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i junimøtet slik hun har adgang til. Fordi det er liten møtehyppighet for fylkestinget, ville det åpenbart vært riktig å gi saken sin første behandling der. I den grad fylkesordfører og ordfører ønsker å ha vervet for å verne om alle representantenes rett til å utføre sitt verv, burde det åpenbart vært gitt sin første behandling i juni.

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen offentlige facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre.

Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak. (Og jeg vet de ikke vil gjøre det dersom de ser hvor mange som vinner fram i saker om politiske avgjørelser).

17 tapte rettssaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en “folkeavstemning” til nærmere 4 mill. kr.  i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid!

Og Wikan vil kaste bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål?
Fra flere representanter blir det stilt spørsmål om han i fullt alvor mener at fylkestinget skal gi seg i vei med nye kostnader og hva dette vil bety for elever i videregående skole, samferdsel og andre tjenester.

Wikan benektet at fylkeskommunen skulle bruke poenger på dette. Fra talerstolen sa  han  at aksjonsgruppa for Finnmark ville samle inn penger til en rettsprosess. Underforstått: Fylkeskommunen skal ikke bruke en krone på dette. Forøvrig helt i samsvar med hans uttalelse på Facebook uka før.

Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks formannskapet i en kommune, eller fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/utredning Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets faktiske innhold er blitt  innarbeidet i andre forslag.

Rett før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som “forslag”, er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista! Fylkesordføreren kunne avvist behandling av forslaget, men var igjen passiv.

Saksbehandlinga ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette i protokollen:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl (og andre) – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget hans ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet i hans forslag ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: ” Fylkestinget ber administrasjonen utrede et eventuelt grunnlag for prosessvarsel”.

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommunes administrasjon med noen sak om søksmål nå – hvis de av strategiske grunner ikke da velger å opptre politisk?

Siste setning kan også fortolkes positivt: Fylkestinget ber fylkesrådmannen om å lage en kort utredning  som forklarer hva et prosessvarsel er og lager et forslag på videre prosedyre. En slik prosedyre må også innbefatte kostnader ved å få laget et prosessvarsel og kostnader knyttet til en evt. oppfølging i en rettslig prosess. Fylkesrådmannens fullmakter til å påføre fylkeskommunen økte utgifter er begrenset, og han må derfor ha hjemmel fra politisk hold f.eks gjennom et politisk vedtak. Dette er ikke et fullmaktsvedtak som hjemler bruk av økonomiske midler

En fylkesrådmann burde til vanlig  være fornøyd med at hans kapasitet heller kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019. Om fylkesrådmannen  velger den siste fortolkninga, er han likevel på formell trygg grunn når fellesnemnda skal velges i desember.

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Advokat Geir Johan Nilsen har i et svar til meg på nettsiden og i Facebookgruppa til aksjonen ForFinnmark avsagt sin «kjennelse»:
Stortinget har fattet et ulovlig vedtak. Å hevde at vedtaket om regionreform er lovlig slik jeg gjorde i et innlegg for snart 2 uker siden, har jeg altså ifølge Nilsen ikke grunnlag for.
(Mitt svarinnlegg i facebookgruppa ble forøvrig fjernet av aksjonsgruppa noen timer etterpå, og resten av mitt innlegg her kan kanskje forklare hvorfor de frykter sannheten.)

Den samme adv. Nilsen deltok sammen med ledere i aksjonsgruppa, Torill Olsen og Arne Pedersen fra Vadsø under en pressekonferanse. Selvsagt i fylkeshuset i Vadsø.. Der svarte han bl.a.: “Der to jurister er samlet, er det som regel tre meninger”.
Med det fikk han i alle fram at det er betydelig usikkerhet om påstått ulovlighet.

De første alvorlige påstandene om ulovligheter (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom nemlig året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Som folkevalgt gjennom 30 år har jeg lært mye både om politikk og om lovverket som regulerer det politiske handlingsrom. Men jeg er verken utdannet politiker eller jurist, kun allminnelig lesefør, mer samfunnsinteressert og engasjert enn de fleste  og søker ny kunnskap der dette er å finne. Og jeg innser at ikke alle spørsmål har kun én gyldig fasit. Derfor leser jeg selvsagt også Nilsens betraktninger med stor interesse og nysgjerrighet.

De første alvorlige påstandene om ulovlighet (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom overraskende nok året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Nilsens påstander om ulovlighet kan oppsummeres til følgende:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som Finnmark kunne uttale seg om
  2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om
  3. Det er kun fylkestinget som kunne uttale seg, noe regjeringen hindret gjennom pkt a og b overfor.

Vi tar dette i tur og orden:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som fylkeskommunene kunne uttale seg om.

Kommunalminister Jan Tore Sanner sendte 3. juli 2015 et oppdragsbrev til samtlige fylkeskommuner. Der viste Sanner til Stortingets enstemmige vedtak. Han ba de sette i gang en prosess inkl. naboprat med aktuelle nærliggende fylkeskommuner, invitere innbyggerne til å mene noe og utrede ulike alternativer og konsekvenser av sammenslåinger.
Prosessen Sanner valgte var lik den som var kjørt for kommunereformen.

Fylkestingets vedtak 8.desember 2016 er nok langt mer nyansert enn Nilsen påstår.  Han mener at det dreide seg kun om å rapportere til Sanner om nabosamtaler med Troms, og ikke om en sak etter Inndelingsloven som kunne medføre at Finnmark ble slått sammen med en eller flere fylkeskommuner.

Men Nilsen unnlater å fortelle hva fylkesrådmannen skriver i sin 13 sider lange saksutredning før hans forslag til innstilling:
“På bakgrunn av dette har fylkesrådmannen vurdert tre ulike alternativer for Finnmark fylkeskommune; Finnmark som egen region, Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og Finnmark og Troms som en region.”

Her går det altså fram at fylkestinget har vurdert disse mulige løsninger, og at flertallet landet på at de vil bestå som egen region. To av disse løsningene Finnmark vurderte lå også i regjeringens samlede utredning 5.april.
Fylkestinget visste også at Stortinget ville konkludere om regionreformen våren 2017.
Til alt overmål heter saken 38/16 Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark (!). Det var nettopp regionreformen denne saken handlet om og hvor Finnmark fylkeskommune skulle konkludere sin utredning, noe de gjorde. Fikk ikke Nilsen dette med seg?

H-Frp-regjeringen behandler vinteren 2017 innspillet fra Finnmark fylkeskommune (sammen med de øvrige 18 fylkeskommuners) og oppsummerer sin hovedutredning 5.april i sin innstilling til Stortinget (Prop 84S). Nevnt er også to av alternativene som Finnmark vurderte i des. 16 (Troms og Finnmark som én – eller Finnmark alene). I tillegg er det et forslag om Nord-Norge som én region.

2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om.

De 4 partiene som utgjorde flertallet (ofte med flere) under behandlinga av alle forslag i stortingsmeld. 22 om regioner, møttes så tidlig som 21. februar for å avklare både det nye regionkartet og mulig prosess for Nord-Norge. De var innstilt på å kunne utsette avgjørelsen til våren 2018 slik regjeringa sannsynligvis ville foreslå i sin innstilling. De mente at Nord-Norge maks kunne bli to regioner, helst en samlet region.

Etter at Finnmark fylkeskommune to ganger hadde krevd overfor regjeringen å få sluttbehandlet regioninndelingen i juni 2017 og gjentok dette under høringen 2.mai, var flertallet enige om å følge anmodningen fra Nord-Norge. Formelt måtte derfor det godt kjente alternativet et delt Nord-Norge (Troms og Finnmark som én samlet region og Nordland alene) inn i Kommuneproposisjonen slik at vedtak kunne treffes i juni 17.

Dette er kun en bekreftelse på hva det samme flertallet var enige om i februar, og som kom til uttrykk i regjeringens forslag 5.april. Alle fylkeskommuner kunne uttale seg om dette forslag, men kun fylkesrådet i Nordland og Troms fylkesting valgte å behandle dette. Finnmark avsto, og ba heller ikke om mer tid.

Jeg er forøvrig enig med Nilsen i at dette ble en unødvendig rotete prosess siden regjeringen 5.april ga åpning for en mulig utsettelse om Nord-Norge, noe Nord-Norge samstemt deretter takket nei til.

Nilsens resonnement videre for å konkludere med at vedtaket er ulovlig bygger på en forståelse av Inndelingsloven som jeg ikke helt klarer å følge.

3. Det er kun fylkestinget som kan uttale seg, noe regjeringen hindret Finnmark i å gjøre.

Mener Nilsen at fylkestinget var forpliktet til å avgi en ny uttalelse om sitt syn på struktur etter at regjeringen la fram sin innstilling 5.april, eller kunne fylkestinget også velge å avstå fra å uttale seg spesifikt om denne ?

Hvis ja på første del :
Mener Nilsen at departementet ikke bare skulle innkalt fylkestinget til et ekstraordinært fylkesting, men også tvinge de 35 fylkespolitikerne både til å møte opp og tvinge de til å avgi en høringsuttalelse?

For meg – og sikkert for mange andre også – høres dette ut som en særlig spesiell og lite demokratisk måte å sikre at fylkestinget i Finnmark avga nok en uttalelse om regionstruktur i nord slik han tolker som “Inndelingslovens ufravikelige krav”.

Nilsen skriver: “Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.”

Mener adv. Nilsen at Finnmark fylkesting ikke visste hva de gjorde i desember 2016 under behandlingen av saken Regionreformen – Vurdering av ulike alternativer for Finnmark  ?
Eller mener Nilsen at Finnmark fylkeskommune ikke har vært kompetent nok til å forstå at de også burde uttalt seg etter regjeringens konkrete forslag 5.april (slik Troms fylkesting forsto), og at Finnmarks politiske ledere og administrasjon i så måte ikke kan kritiseres for sin uvitenhet og passivitet?

Hvis ja på dette dukker selvsagt følgende ubehagelig spørsmål opp:
Hva sier det i så fall om Finnmark fylkeskommune og dets politiske og administrative ledere – som har argumentert for å fortsette alene som et kompetent politisk organ for å ivareta innbyggernes interesser?

Jeg minner om at Troms fylkeskommune innkalte til fylkesting i april 17 (og endret sin tidligere konklusjon fra desember 16).

Mener Nilsen at Stortinget ulovlig avgjorde regionstrukturen i nord i juni 2017?

Burde Stortinget tenkt noe i retning av at “Finnmark fylkeskommune er jo ikke ved sine fulle fem og vi bør derfor se bort fra kravet deres om en avgjørelse samtidig med de andre”?
I så fall sier Nilsen indirekte at Finnmark fylkeskommune burde vært sikret sine interesser gjennom vergemål siden de er ute av stand til å ta vare på seg sjøl.

Nilsen kan være med på å lede Finnmark fylkeskommune ut i en ny og høyst sannsynligvis nok en gang kostbar tapt rettsak dersom de følger slike evt. dyrebare advokatråd.

Jeg ser fram til hans klare svar på mine spørsmål.