Bør Sør-Varanger fjerne alle russisk-språklige skilt nå?


Politikere og andre i Kirkenes-området har tatt til ordet for å fjerne alle skilt med russiske navn skrevet med kyrilliske bokstaver. Slik vil de protestere mot Putins barbariske krig i Ukraina.

Kilde: VG 6.april -22.

Vil det avslutte krigen?
Eller må det andre virkemidler til?

Kilde: iFinnmark

Ikke siden mellomkrigstiden for over 80 år siden har en europeisk leder vist slik mangel på respekt for FN-pakten og folkeretten som despoten Putin i Russland.

Hans krigsforbrytelser gjennom kyniske militære angrep på det suverene landet Ukraina har få støttespillere i Norge. Selvsagt finnes det politikere og deres tilhengere på ytre venstre og ytre høyre i norsk politikk som samles i sympatien for ideologier som ønsker sterke og eneveldige ledere.

Grovt anslått har bortimot 50 000 mennesker hittil mistet livet på ukrainsk jord, derav kanskje så mye som 20 000 russiske soldater.

Putin vet at det ikke styrker han når unge russiske vernepliktige kommer hjem i kister. Det store antallet kister kan skape en opinion mot Putin.

Derfor har han sendt mobile krematorier til grensa mot Ukraina.

Kilde Berlingske Tidende


Kreml kan deretter overfor fortvilte foreldre hevde at soldatene er tatt av dage av «nazistiske ukrainske soldater», og er deretter «forsvunnet». Tilbake i titusener av russiske hjem sørger de nå i savnet av en Igor på 18, en Artjom på 19 , Kirill på 18 og andre unge, uskyldige vernepliktige.

Men Moskva kjenner etter både lange tsar-perioder og flere generasjoner kommunisme ingen tårer, og forventer at russere skal dø for dagens tsar (i Putins eget hode) i bunkersen i Kreml.

Putin vet at jøden Zelensky aldri har støttet nazistisk ideologi (som er lik den kommunistiske i synet på maktfordeling og behovet for «den sterke leder»/fører). Likevel påstår Putin de er nazister!

Parlamentet i Ukraina er valgt av velgerne i frie og kontrollérbare valg.

Zelenskys parti Sluga Narodu (Folkets tjener) har flertall sammen med partiet Golos. Begge er medlemmer i ALDE – den europeiske sammenslutningen av 57 liberal-demokratiske parti.

Her finner vi også finske og svenske Centerpartiet, Svenska Folkpartiet(SF), Liberalarna (S), Venstre (N), Radikale Venstre (D) og det islandske Reformpartiet i Norden, samt Jabloka i Russland.

Felles for disse er at deres ideologi står like langt unna både fascisme og kommunisme.

Når Putin igjen prøver å skaffe en slag legitimitet i det russiske folk for sine ondskapsfulle handlinger, er også dette basert på blank løgn. Putin har innbilt sine TV-seere som kun ser Kremls propaganda om at han må få kontroll over Ukraina for å hindre et angrep fra USA!! For sikkerhets skyld har han endret loven slik at det kan gi opptil 15 års fengsel å skrive eller formidle Russland har gått til krig mot Ukraina, eller sammenligne kommunismens Sovjet-unionen med Nazi-Tyskland.

Vi kan le av en gal manns tanker, og det gjorde dessverre for mange i Europa for over 80 år siden.

Prisen ble forferdelig. Nærmere 72 000 000 mennesker måtte bøte med livet fordi Hitlers nærmeste og nabolanda reagerte for sent.

Samtidig er det vanskelig å kritisere russere som over tid er i praksis hjernevasket av de Putin-kontrollerte statlige  TV-kanalene.

Men hjernevasking skjer ikke bare i totalitære stater. Det skjer også i liberale demokrati når noen sover på sin vakt.

For 4 år siden opplevde vi i Finnmark en tilsvarende hjernevasking i form av propaganda fra Vadsø-miljøet som var redd for å miste sine 140 byråkrater i fylkeshuset.

Finnmarkinger ble lurt til å tro at de kunne endre et stortingsvedtak året etterpå.

Tidligere journalister og kommunikasjonsarbeidere sydde sammen en kløktig mediejippo. Den ”traff” et folk som gjennom historien har opplevd maktovergrep fra både lokale og nasjonale myndigheter i tillegg til Putins forgjengere i Europa for over 77 år siden.

En stor andel finnmarkinger ble i forkant av en ikke-autorisert og dermed illegitim ”folkeavstemning” regelrett lurt til å blant annet tro

– at Tromsø overtok makta (fasit: De fikk 10 av 57 i fylkestinget),
– at FEFO måtte avgi ressurser til folk i Troms også på lik linje med finnmarkinger (løgn),
– at finnmarksidentiteten ville forsvinne (finnmarkinger er fortsatt finnmarkinger),
– at arbeidsplassene i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø (løgn; det var 140 av dem i 2019, og det er fortsatt 140 av dem i 2022),
– at kjøttvekta ville bety at Troms med dobbelt så mange innbyggere ville få dobbelt så mange i fylkestinget (feil; Troms har 30, Finnmark 27),
– at det ville bli avstemninger i fylkestinget hvor Troms sto sammen mot Finnmark (løgn; har ikke skjedd en eneste gang)

Dette budskapet ble systematisk banket inn i befolkningen. Og de fleste journalister hadde i en slags misforstått solidaritet sjøl blitt aktører for denne kampanjen. Derfor fikk ikke denne Vadsø-ledete aksjonen kritiske spørsmål når påstandene ble repetert.

Finnmarkinger ble sittende igjen med inntrykket av at vårt kjære Finnmark ville forsvinne:

«Igjen skulle vi lide!«

Godt planlagt og målrettet propaganda – uten kritisk journalistikk tilstede – får alltid den ønskede effekten. Selvsagt fikk den det også i Finnmark.

Fortsatt i 2022 finnes det finnmarkinger som tror på budskapet som den gang ble skapt – selv om ingen kan vise fram konkrete eksempler på hvilke påstander som holdt vann.

Er det da rart at russere som kun får daglig Putin-propaganda uten kritiske spørsmål fra journalister, tror på det han sier?
Hvor skal de hente motargumenter og andre synspunkter fra?

Det hjelper nok lite å fjerne russiske navn i Sør-Varanger. Da hjelper det mye mer å opplyse dem om forskjellen på autoritære regimer som kommunisme og fascisme(nazisme), og det vi har i de nordiske land og store deler av Europa; det liberale demokrati.

Tidsskriftet The Economist har utviklet en metode for å måle graden av demokrati i 167 land.

https://www.economist.com/graphic-detail/2022/02/09/a-new-low-for-global-democracy



Det som kjennetegner «fulle demokrati» (oversatt fra engelsk), altså liberale demokrati – er at statens makt er fordelt på flere hender og at maktene gjensidig kontrollerer hverandre.

Da Norge innførte parlamentarismen i 1884, ble Stortinget endelig den lovgivende forsamlingen som også kunne kontrollere at regjeringen gjennomførte det Stortinget vedtok. I tillegg hadde vi frie og uavhengige domstoler som dømte på et fritt og upolitisk grunnlag.

På toppen av dette kjennetegnes liberale demokrati ved at de har en fri og uavhengig presse – som kan kontrollere de andre statsmaktene.

I bunn for dette liberale demokratiet ligger det grunnleggende verdisyn om at naturmiljøet og menneskeverdet skal respekteres og vernes om.

Derfor har alle liberale demokrati ratifisert internasjonale avtaler initiert av FN. Menneskerettighetene er den viktigste avtalen som beskytter menneskets ukrenkelighet og krav krav på frihet.

Det beste opplysningsarbeidet kan vi gjøre via folk-til-folk; Ved å snakke sammen, argumentere og også reflektere over andres argumenter og deres forståelse av virkeligheten.

Det er stort arbeid som må gjøres for å å hindre at folk blir faktaresistente. De må enkelt og greit bli i stand til å «tenke sjøl», vurdere påstander, sjekke sannhetsgehalten – kort sagt utøve god kildekritikk slik våre ungdomsskoleelever nå lærer i norsk skole.

På sikt vil det forhåpentligvis føre til at også mennesker i Russland med ny kunnskap, evne til kritisk tenking og en genuin respekt for menneskeverdet endrer Russland fra et autoritært regime og en tilnærmet totalitær stat til et liberalt demokrati.

Og det er det den viktigste kampen handler om:
Sikre at det liberale demokratiet i Europa overlever i møtet med totalitære stater basert på kommunisme og fascisme.


Godt nytt år – for ALLE barn i Norge!

Siden jeg har opprettet en blogg, synes jeg det er naturlig å bruke den mer. (Hmm, her luktet det et nyttårsløfte..). Og jeg skal starte 2014 med en nyttårstale. Ja slik som kongen, statsministeren og sametingspresidenten får anledning til å gjøre via skjermen, kommer min tale fram på din skjerm. Min tale har ingen stor prestisje, blir ikke referert i riksmedia og blir «hørt» (lest) av et fåtall mennesker. Du er derfor priviligert 🙂

Min nyttårstale måtte derfor bli akkurat slik. Først hadde jeg tenkt å skrive den vanlige høflige hilsenen på veggen. Ikke husveggen, men fjesboka.  Men får jeg egentlig sagt det jeg vil? Og om jeg skriver det jeg ønsker; Har mine venner tid til å lese, reflektere og bli provosert til å ta standpunkt?

For jeg mener å ha et viktig budskap på tampen av 2013. Ikke spesielt originalt, men desto viktigere. Mitt ønske om et godt nytt år skal kun dreie seg om en «liten» gruppe i Norge – uten innflytelse. De utgjør likevel over 900 000 mennesker! Jeg tenker på de som ikke kan stemme ved demokratiske valg. Uten stemmerett og innflytelse står de utenfor fellesskapet – det fellesskapet som tar avgjørelser som angår de. Siden det er vi førsterangsborgere med stemmerett og innflytelse som utgjør fellesskapet, vil jeg bruke den anledningen inngangen til et nytt år gir meg til å ønske ALLE barn i Norge et godt nytt år.

Jeg vil gjerne være noe mer konkret om hvilke barn vi snakker om.

Først vil jeg nevne den største gruppen; de av barna som har et hjem og en familie og som alle er velfungerende. Selvsagt er det snakk om opp- og nedturer, men de er til å leve med. Barna har vært heldige med «valg» av foreldre, og sammen går de inn i 2014 med forventninger som er realistiske. Foreldrene har jobb og sikker inntekt, barna har et godt skoletilbud og deltar i aktiviteter på fritiden.

En forholdsvis stor del av foreldrene sliter litt med å være tydelige overfor barna, kan bli for ettergivende for «husfredens skyld» og slik skaffe seg mer utfordringer enn godt er. Selvsagt har barnet en identitet de vil prøve mot andre, men samtidig setter de enorm pris på at det er mamma og pappa som bestemmer. Tydelige foreldre kan skape små gnisninger underveis, men viktigst: De skaper trygghet i det lange løp.Jeg ønsker dere alle et fortsatt godt år – den eneste forskjellen fra tidligere er at årstallet øker med 1.

Den andre hovedgruppen med barn består av så mangt. Det er barn som vokser opp med ustabile forhold av ulike slag. Her finner vi bl.a. barn som har opplevd at mamma og pappa ikke lenger bor sammen, barn med mor eller far som har rus- eller psykiske vansker eller som sjøl har det, barn som misbrukes, barn som opplever vold og uro, barn som lider åndelig og/eller materiell nød, barn som mister livsgnist og -håp i sitt eget hjem, på institusjon eller på asylmottak.

Det er denne gruppen av barn som aller mest trenger et godt, nytt år!

Vi har mange slike barn friskt i minne. Den saken som kanskje har gjort sterkest inntrykk på oss alle i dette årtusen, handler om en gutt som ikke ble sett før det var for sent. Historien om Christoffer Gjerstad Kihle rystet hele Norge. Han døde åtte år gammel i februar 2005 fordi stefaren mishandlet ham på det groveste. Lagmannsretten dømte stefaren til åtte års fengsel.

Christoffers død ble dessverre symbolet på hva som skjer når et system svikter. Fellesskapets system. Det vi har skapt for å trygge tilværelsen for de som trenger beskyttelse, men som ikke besto prøven da en liten og fortvilet stemme ikke nådde fram.

Christoffer sa på sin forsiktige måte til sine omgivelser som var bekymret for merker og endringer i humør. «Dette tenker jeg du skjønner». Men de skjønte det ikke helt og fullt. Og jeg vil ikke anklage dem: For hva vet vi om hva som skjer bak lukkede dører? Og kan vi virkelig tro at voksne mennesker kan behandle barn på en slik måte?

Dessverre har vi måtte akseptere at det er slik. Det finnes voksne mennesker som ikke tar vare på barna sine. Det finnes voksne mennesker som utøver psykisk eller fysisk vold mot sine barn, eller som misbruker de. Og som er beskyttet at husets fire vegger og vår godtroenhet: Voksne mennesker gjør ikke slikt mot sine barn, gjør de vel?

Christoffers død får kun en mening dersom det kan redde en rekke andre barn fra uakseptabel fornedrelse og helseskade. Men det kreves voksen-MOT. MOT til å si fra, MOT til å reagere, MOT til å ta ubehaget ved å varsle om sin bekymring.

Som far, onkel og bestefar blir hjertet for de minste bare større med årene. Som skoleleder på en skole med over 260 barn ser jeg mine egne barns, nevøers, niesers og barnebarns levende og glade øyne hver eneste arbeidsdag. Disse barna blir automatisk også «mine» barn.

Men jeg opplever min egen sterke fortvilelse når jeg også ser noen øyne som ikke stråler glede, men oppgitthet eller sorg. Noen ganger kan vi gjøre noe med det fordi årsaken ligger i skolemiljøet. Men dessverre ligger årsaken ofte utenfor skolen – en skole hvor de opplever en tryggere hverdag enn den de finner hjemme.

Min skole har dyktige ansatte som ser tegn på trivsel – og mistrivsel. De sier fra. Det er tungt å måtte ta kontakt med barnevern, politi eller andre instanser – men det er nødvendig. Vi har ingen flere Christoffer å ofre fordi vi ikke ser det vi burde se – og mangler MOT til å handle slik vi vet vi bør handle.

FNs barnekonvensjon ble vedtatt i 1989. UNICEF er gitt ansvaret for at denne skal bli retningsgivende i alle medlemsland og at den enkelte nasjonalsstat skal sikre barns rettigheter . I konvensjonens pkt 3 heter det:

3. Alt myndigheter og organisasjoner gjør som angår barn, skal ta hensyn til barnas beste. Staten skal sørge for at tilbud for barn følger regler som er bestemt.

Smak på ordene «barnas beste». Er det ikke vakkert? Det beste for barna, selvsagt! Men hva betyr dette i praksis? Det er selvsagt helt naturlig for en rektor å handle til barnets beste. Som rektor vil du gi barna den samme trygghet som du gir dine egne barn. Du vil ikke plassere de i et miljø hvor mobbing er vanlig eller hvor bygget er helseskadelig.

Når fremmede spør hva slags jobb jeg har svarer jeg kjapt:

– Entreprenør!

– Og i hvilken bransje, er som regel oppfølgingspørsmålet. Da svarer jeg som sant er: I den viktigste bransjen for menneskeheten. Og må selvsagt utdype det: Jeg bygger Fremtiden!

Jeg er stolt av den formuleringen. Ikke bare fordi jeg har funnet på det sjøl, men fordi jeg mener den i et nøtteskall forteller om hvor viktig skolegang og utdanning er. Vi som har arbeid i skoleverket er priviligerte. Hver dag får vi hjelpe et menneske til å mestre livet. Jo bedre jobb vi gjør, jo mere mestrer disse «små voksne».

Stortinget har pålagt oss å gi barna grunnleggende ferdigheter: De skal kunne regne, lese, utrykke seg skriftlig og muntlig og ha digitale ferdigheter. Dette sammen med å oppnå høyest mulig grad av nesten 250 kompetansemål i alle fag skal skolen gi de en kunnskapsbase for å ta videre utdanning og sikre seg en jobb de kan leve av (og for?).

Og opp i alt dette skal disse uskyldig små mennesker på tur fra barndom til voksen også lære seg å mestre deltakelse i et sosialt fellesskap. Det er dette som blir grunnlaget for deres fremtid som voksne samfunnsdeltakere. Det er dette som er Fremtiden i Norge , bygget møysommelig opp av  titusener av stolte og kompetente (men noe underbetalte) ansatte i skoleverket!

Som rektor ønsker jeg å bidra så sterkt og kompromissløst jeg kan for at barnekonvensjonen kan oppfylles. Jeg kan gjøre mitt for at skolen skal være en trygg og posistiv arena for barna i deres viktigste år i livet.

En rektor jobber etter det mandatet Stortinget har gitt  og innenfor de rammer de lokale skoleierne setter. Blir mandatet utydelig eller rammene for rigide vil jeg si fra. Det vil være særlig inspirerende å gjøre det i 2014 – i samme året som Norge skal markere 200-årsjubileet for  vår egen grunnlov som ga landet vårt sjølstendighet og enkeltmennesket en grunnleggende menneskerettighet som ytringsfriheten. Ytringsfriheten gjelder selvsagt også for ansatte i offentlig sektor 🙂

17.mai i år blir derfor den viktigste markeringen for den viktigste gruppen av nordmenn: De uten stemmerett nå – men som utgjør fremtiden i morgen. 17.mai kalles gjerne barnas (nasjonal)dag og barnetogene symboliserer nasjonens fremtid.

I 2014 håper jeg at Norge tar ALLE barn på alvor og sørger for at det blir enklere å bygge Fremtiden for oss «fremtidsentreprenører». Viktigst blir likevel å «se» de barna som kan få en bedre hverdag og et mer meningsfylt liv – og gjøre det som er nødvendig. Med en gang. Det trenger de, det fortjener de -og det har de krav på!

Jeg ønsker alle dere som blir med på den store dugnaden for barnas rettigheter et velfortjent godt nytt år !