Stikkordarkiv: Finnmarken

Gamle Tana bru må bevares som et verdifullt kulturminne!

Postet den av
3
Faksimile fra deler av førstesiden i avisa Finnmarken tirsdag 17.august 1948 (Kilde: Finnmarken digitale arkiv)

Vi lever i en tid hvor viktige kulturminner enten blir ødelagt eller ikke blir tatt vare på.

Tana bru ble bygget i 1941 – 1944, men ble sprengt av nazistene brannhøsten -44. Etter at de allierte til slutt sendte nazismen på historiens skraphaug, startet Norge med å bygge opp vårt land. Og symbolsk nok ble en nye bru oppført på akkurat samme plass som den gamle og med rester av den gamle brua som materialer.

Beslutningen om tvangsevakuering og den brente jords taktikk ble tatt av Hitler personlig den 28. oktober. Initiativ kom fra Reichskommissar Terboven, tysk nazistisk stats- og partitjenestemann og Reichskommissar i det okkuperte Norge i årene 1940–1945.. Avgjørelsen ble bekjentgjort ved oppslag og på løpesedler undertegnet av Terboven og Rendulic, den tyske øverstkommanderende i nord.

Tyskerne gjennomførte «den brente jords taktikk» svært grundig. Ingenting av bygninger og infrastruktur skulle være tilbake når de allierte igjen skulle ta kontrollen over Finnmark. Broer var særlig viktig å ødelegge for slik å forsinke fremrykkingen av allierte styrker, i hovedsak fra den sovjetiske armé. Dermed ville tyskerne få bedre tid til å foreta evakueringen.
Sent søndag kveld den 5.november 1944 sprenger tyskerne Tana bru.

Deretter følger en massiv ødeleggelse av både hus, fjøs og offentlige bygninger. Den 6. november brenner tyske soldater Tana kirke. De brenner også resten av daværende kommunesenter på Langnes samt Tanagård, barnehjemmet Schanches Minde, landbruksskolen og nesten all annen bebyggelse. (Kilde: Dag F. Simonsen – https://snefjellet.no/ ).

I flg. Simonsen (som bygger på en rekke kilder) ble Tana sammen med Gamvik og Berlevåg hardest rammet av nedbrenningen:

«Mens Vadsø og Vardø med omkringliggende områder var utsatte steder gjennom store deler av krigen og ble ødelagt av bombing, og mens Sør-Varanger ble arena for både bombing og blodige kamper, var Tana den kommunen i Øst-Finnmark ved siden av Gamvik og deler av Berlevåg som ble hardest rammet av brenningen i 1944.

Den gamle Tana kommune var totalskadet etter krigen, med 90–100 prosents ødeleggelse. Områdene øst for elva i gamle Polmak kommune hadde delvis skade (50–90 prosents ødeleggelse). Ifølge tall hos Trond Dancke ble det i det gamle Tana totalskadet i alt 380 boliger og 270 fjøs. I det gamle Polmak kommune var det totalskade bare fra Skipagurra og nordover, mens Aleknjarg ble delvis avsvidd. I alt ble 34 hus og 20 fjøs krigsskadet i Polmak.»

Hele 370 bruer i Finnmark ble sprengt av tyskerne for å gjøre fremrykkingen til de allierte vanskeligst mulig!!
Og den største og mest betydningsfulle av dem alle var nettopp Tana bru.

(Denne korte filmen oppsummerer «brannhøsten» som ble et felles begrep i Finnmark over «den brente jords taktikk» i 1944.)

Avisa Finnmarken laget en reportasje tirsdag 17.august 1948 om åpningen av «nye» Tana bru som ble bygget opp som en kopi av den første brua. Den ble nesten en kopi i ordets egentlige betydning. Mye av delene fra den gamle broen ble brukt i den nye konstruksjonen.

Jeg legger ved faksimile av Finnmarkens artikkel om selve broåpninga. Der kan man bl.a. lese daværende fylkesmann Peder Holts tale da Norges da nest-lengste hengebro ble innviet:

Som vi leser av artikkelen er altså den nye brua en tro kopi av den gamle som ble bygget i 1941 – 1944. Den var en helt nødvendig bro for å knytte sammen den såkalte «Nord-Norgeveien». Stortinget vedtok i 1939 en bevilgning for å få bygget denne siste broen slik at det var mulig å reise langs vei fra sør i Nordland til øst i Finnmark.

Det er mye kunnskap å hente fra avisas oppslag og mange andre interessante poeng her. Den gang var Finnmarken eid og styrt av Arbeiderpartiet, noe som ble i alle fall formelt avsluttet for en generasjon siden. Det står også at dette var 4.årgang av avisa, noe som ikke stemmer med at avisa er i sin 121. årgang nå. Forøvrig var kvartalsprisen «hele» 3 kroner 😀

Legger også ved foto av bilen som ble brukt til å frakte både fylkesmann, overingeniør Hofseth og andre gjester over den nye brua.

Y-2042 var registreringsnummeret på Chevroleten som ble brukt til å kjøre de første over Tana bru ved åpningen av «nybrua» i august 1948. Bilen står på Veimuseet i Skippagurra. Her finner man en betydelig samling av kjøretøy og utstyr fra Statens Vegvesen sin historie i Finnmark og Nord-Norge. En av av de største ildsjelene bak denne samlingen var tidligere oppsynsmann i Vegvesenet, Inge Fred Dervo fra Seida.

 

Denne bilen er fortsatt kjørbar! Det hadde vært flott å kunne se denne bilen kjøre tilbake over den gamle brua og kjøre over den nye brua for å innvie den. Symbolsk kan den da markere overgangen fra fortid til fremtid. Uten forbindelse til fortiden og vår historie, vil fremtiden mangle en viktig link.

Vi lever i en tid hvor noen av de unge har arvet en del eldres syn på gamle byggverk: Riv skiten!
Heldigvis er det stadig flere som ser verdien av gamle kulturminner. Og dette er er både et kulturminne, et krigshistorisk minne og et minne om da moderne transportveier ble bygd ut i Finnmark etter krigen.

I respekt for de som bygde opp Øst-Finnmark etter nazismens herjinger bør derfor gamle Tana bru tas vare på – ikke rives!

Jeg håper – som «gammel tanaværing» – at under 70-årsmarkeringen av brannhøsten vil det komme en gladmelding fra våre myndigheter: Gamle Tana bru skal bli bevart som et synlig minne om både den tragiske krigen, men også om vår evne til å bygge opp landet igjen!

_____________________________________________________________________________

Her finner du forskjellige medieoppslag og andre linker der folk tar til orde for å bevare den gamle brua:
Tanaværingene vil bevare gamlebrua: – Den er sjela vår

Tana bru må vernes

Forslag om fredning av Tana bru

Slik kan det gjøres

Gamle Tana bru. Det meste av det vi ser her kan tas vare på etter at nybrua står ferdig.



INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 227
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Nei, redaktør. Dine «eksperter» er ikke nøytrale. De vil bare ikke miste sin makt!

Postet den av
2

Finnmarkens redaktør Anniken Renslo Sandvik har kommentert forslaget om å flytte ansvaret som tidligere lå i Statens Vegvesen over til de nye fylkeskommunene.

Hun skriver bla.: «Flytting av oppgaver fra Statens vegvesen til fylkeskommunen er et godt eksempel på en regionreform uten innhold».

Som belegg for sin påstand bruker hun Vegdirektoratet som sannhetsvitne:
«…vanskelig å se at de mulige positive virkningene ved overføring av veiadministrasjon kan veie opp for risikoen for varige økte kostnader, kompetansetap og redusert kvalitet i oppgaveløsningen.  Statens vegvesen mener derfor at dagens ordning med felles veiadministrasjon bør videreføres.»

Vegdirektoratet har adresse i Oslo og ledes av direktør Terje Mo Gustavsen. Han er en av mer enn 105 statlige direktører som har reell makt i Norge.  Det er den makten som nå er vedtatt av Stortinget skal flyttes fra enkeltpersoner i Oslo/Akershus til folkevalgte i de nye fylkeskommunene. Det kaller vi med andre ord  for demokratisering og desentralisering – av makt, ressurser og stillinger.

Redaktør Sandvik lager et skremmebilde av hvordan veinettet blir i Finnmark når de ansatte  sitter fra 1.1.2020 i de samme kontorene som i dag. Forskjellen er at de da ledes av en leder som er ansatt i fylkeskommunen, ikke staten.
Redaktøren beskriver at en kjøretur langs en skrapet og brøytet Europavei fra Vadsø til Båtsfjord, kan ende på en uhøvlet, igjenføket vei fra Tanabru.

Nå tror jeg bilistene har opplevd dårlig vedlikeholdte statlige veier og tilsvarende meget godt vinter-vedlikeholdte fylkesveier – uten at det skal være et argument mot staten som veiansvarlig.

Det viktigste her er at det er våre folkevalgte som skal sette veistandarden, og de ansatte som skal følge dette opp. Det er ikke lenger en statlig veidirektør og hans regionveisjefer som skal sitte med  avgjørelsesmyndighet. En regionveisjef er aldri på valg og kan følgelig ikke stilles til ansvar. Det kan kun våre fylkespolitikere. Og det er poenget med vårt representative demokrati.

Fra 1.januar 2020 er det fylkespolitikerne som endelig har totalansvaret for 80 % av den samla veimassen i Norge. Da har de det administrative ansvaret for planer, utbygging, drift og vedlikehold. Dette skjer altså hele 10 år etter at Stoltenberg II-regjeringen i sin regionreform fikk overført 44 000 km riksveier over til fylkeskommunen – uten at det fulgte med verken penger eller makt.

Dette har den nåværende regjering nå fått på plass. Og legg merke til det: Som et enstemmig Storting  i 2014 ønsket en sterk regionreform, var det også et enstemmig Storting som sa følgende i vedtak 838 i juni 2017:
««Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Til tross for dette klare vedtaket stritter vegdirektøren i mot. Hvorfor?

Selvsagt fordi han i likhet med andre statlige direktører misliker en regjering og et storting som tar fra de makt og privilegier og sprer denne makta utover landet. I alle år har de klart å få Stortinget til å la de fortsatt beholde makta. I 2017 mannet Stortinget seg opp og valgte heller demokratisering av samferdselspolitikken.

I følge vegdirektøren er det 4000 – 4500 ansatte som jobber med fylkesveier i Statens Vegvesen. Disse vil da bli overført til fylkeskommunen og få en lokal arbeidsgiver.

Disse stillingene kan ikke lenger sentraliseres til Oslo slik vi gjennom 30 år har passivt måtte godta gjort av statlige direktører i Oslo (skatteetaten, fiskeridirektorat, Posten,politiet,  NAV, BUF-etat osv). Det har skjedd under skiftende regjeringer som ikke har hatt myndighet til å gripe inn.

Disse drøye 4000 jobber ikke med selve drift og vedlikehold. Det er satt av til entreprenører som Mesta og andre. De jobber altså kun administrativt.

Til sammenligning har Nye Veger AS 125 ansatte for å administrere riksveiutbygging for over 130 mrd. kroner!!

Og kronen på verket for Vegdirektoratet: De kjøper inn konsulenttjenster for over 600 mill. kr årlig for å administrere fylkesveinettet!!

Finnmarkens redaktør ser ut til å være låst på autopilot. Kan det være fordi fylkesadministrasjonen og Vadsø Ap lenge har presset henne ? Hun har  oppsiktsvekkende nok ikke hatt et godt ord å si om regionreformen, og synes ikke å forstå at dette handler om demokratisering og desentralisering av makt og myndighet.

Hva som er verre: Hun er redaksjonelt ansvarlig for en avis som i 2018 ikke torde å stille den politiske ledelsen i Finnmark verdens enkleste tre spørsmål:

1) Hvordan kan dere påstå at Stortingsvedtaket er ulovlig når dere sjøl tre ganger ba Stortinget ta en endelig avgjørelse i juni 2017?

2) Hvis dere mente dere ikke var blitt hørt, hvorfor innkalte dere ikke (slik Troms gjorde) til fylkesting etter at regjeringens forslag til løsninger i Nord-Norge forelå 5.april 2017 ?

3) Og hvorfor ba dere ikke Stortinget om mer tid for å arrangere en folkeavstemning FØR Stortinget skulle gjøre sitt varslede vedtak i juni 2017?

Jeg godtar at redaktøren er under sterkt press fra avisas utgiversted og Aps strukturkonservative tillitsvalgte der. De har vært vant med å styre avisa i den tiden da naboen i øst het Sovjet-unionen og i årene etter oppløsningen av kommunistregimet.

Jeg hadde likevel et håp om at hun i dette årtusen ikke skulle løpe Oslo-maktas ærend slik hun gjør når hun bruker den statlige vegdirektøren som sannhetsvitne mot en politisk ønsket regionreform som flytter reell makt til Troms og Finnmark.

En halvgod – eller to dårlige fylkeskommuner i «Finnmarken Amt»?

Postet den av
1

Det sies å være et folkekrav at Troms og Finnmark ikke skal bli én fylkeskommune. Eller at de må fortsatt være to fylker. Eller at de må være to fylker og to fylkeskommuner. Folkekravet sier forbausende lite om «hvorfor». Er ikke det underlig – spesielt med den erfaringa Finnmark har?

I 1975 ble fylkeskommunen et politisk forvaltningsorgan styrt av et direktevalgt fylkesting. Tidligere besto fylkestinget av ordførerne i fylket. Jeg var fylkespolitiker i Finnmark i perioden 1983 – 1999 og fikk studert dette organets politiske «slagkraft» fra innsiden. I min tid hadde fylkeskommunen ansvaret for sykehusene, videregående skole, tannhelsetjenesten, noe kultur og noe transport samt fylkesveier. I tillegg vedtok fylkespolitikerne en rekke ganger å henvende seg til Storting og regjering om mer penger til tjenestetilbudet samt krav om å få større rett til å styre over fisken i havet og ressursene på land. I 2000/01 gikk daværende Stoltenberg-regjering inn for å flytte sykehusene fra fylkeskommunene til statlige foretak. Dermed forsvant drøye 40 % av fylkeskommunens aktiviteter, budsjett og politiske arbeid. Men fortsatt var det 35 fylkespolitikere i fylkestinget, med minst like store kostnader for å administrere de snaue 60 % av rest-fylkeskommunen.

 Finnmark har styrt sjøl - og savner 29 000 innbyggere i 2017

I perioden 1975 -2016 – med finnmarkingers politisk styring av Finnmark – har fylkets andel av folketallet i Norge blitt kraftig redusert. Mens Finnmark hadde 1,99 % av landets folketall i 1975 (79 413 innbyggere), er dette på 1,44 % i dag! Prosenter sier ikke så mye, mens nominelle tall er enklere å skjønne. I 2017 bor det 76092 innbyggere i Norge ved utgangen av 3.kvartal (kilde: SSB). Dersom Finnmark hadde beholdt sin relative andel av folketallet, skulle det i dag bodd 105 065 innbyggere her! Altså: Finnmark mangler i år 29 000 finnmarkinger som kunne vært med å løfte fylket til der det hører hjemme, og i en posisjon som legitimerer Norges rettigheter og suverenitet i nordområdene.

Nå kan de som har hatt makta på fylkestinget i Finnmark siden 1975 selvsagt unnskylde seg som vanlig med at dette skyldes forhold utenfor Finnmark. Det er «Oslo som bestemmer», det var dessuten selplage i Barentshavet på 80-tallet og loddebestanden kollapset med de følger det fikk for torskefiskeriene. Med liten utsikt til fast arbeid valgte mange å flytte bort, spesielt på kysten. Og så var det selvsagt grønnere plener og lengre solsesong sørpå. Likevel: Finnmark fylkeskommune fikk tilført betydelige statlige midler  (DUF/SUF) som skulle brukes både til omstilling og ikke minst nyskaping. Likevel klarte ikke fylkeskommunen/fylkestinget å bidra med handlinger som skapte ny optimisme. Tvertimot ble det inngått merkelig avtaler og konstruksjoner som førte til at viktige verdier gikk til kapitaleiere på Vestlandet – med hjelp og støtte fra fylkespolitikerne våre. Skandalen rundt investeringsselskapet Finnvest  ble høydepunktet der fylkeskommunen måtte utbetale over 40 mill kr av egne penger. Dette var midler det var behov for  på sykehus, videregående skole og fylkesveier. Og hva verre er: Store offentlige midler som kunne bygget opp godt funderte bedrifter i Finnmark basert på lokal verdiskaping, endte sine dager symbolsk ved at Kjell Inge Røkke kunne kjøpe opp Svartnesanlegget (verdi 350 mill.kr. inkluderte kaiene) og 10,85 torsketrålkvoter for skarve 10 mill.kr. Dette var enden på Brødrene Aarsæthers virksomhet i Finnmark over mange generasjoner, nå tappet og «solgt» til multimillardæren som stolt fortalte han stemmer på Arbeiderpartiet (2005). Ikke rart. Finnmark fylkeskommunen og Finnmark Ap har virkelig bidratt til å skape verdier – for det meste utenfor fylket og som har gjort gode partifeller formuende.

Fylkeskommunen som velgjører for trofaste partimedlemmer

Slik har Finnmark Arbeiderparti og dets tillits- og folkevalgte altså skapt arbeidsplasser og inntekter – for sine egne. Det var ingen hemmelighet på 60-, 70- og 80-tallet at partiboka var viktigste kvalifikasjon for å bli vurdert for de ulike stillinger som ble opprettet i både kommuner og fylkeskommunen i Finnmark. Å bli administrativ leder av et tjenesteområde på fylkeshuset i Vadsø på den tiden innebar liten konkurranse på høyt nivå blant faglig sterke kandidater. (Langt senere er det blitt stilt strengere krav om formelle kvalifikasjoner). Dette ble selvsagt en snakkis blant politikere, uavhengige journalister og ansatte. En elite hadde fått seg godt betalte jobber eller verv i fylkeskommunen basert på venner og familie i parti-familien. På slutten av 80-tallet laget journalister i Vadsø en revy med tittelen Lønnstrinn 87. Den henspeilte på de «viktigste politiske sakene» som var oppe til debatt i fylkeskommunen – fylkets viktigste politiske fora! Hvordan sikre at fylkets heltidspolitikere holdt tritt med lønnsøkningene til fylkesrådmann og hans lederkorps?

(Dengang var det også gode tider for pelsnæringa sørpå, minnes jeg. I alle fall var det mange innbringende reiser på slutten av hvert år til Oslo med oppgradering til SAS sitt Gullkort, og hvor politiske og administrative ledere ofte kom hjem med ny pelskåpe. Det må likevel erkjennes at pelsutvalget var lite i Kirkenes og Nuorgam. Derimot var fylkesutvalget i Vadsø stort. Så stort at de måtte ansette politikere (fylkesråder) på heltid for å holde orden på økonomien som fylkesrådmannen og hans ledere ikke klarte?)

Hvem kan utføre fylkeskommunale oppgaver?

Kan de utføres av kun fylkeskommunen? Gitt større kommuner med minimum 10 000 innbyggere vil en slik kommune kunne ta ansvaret for videregående skole. Opplæringsloven gjelder for det 13-årige opplæringsløpet som skal kvalifisere for fagbrev eller høyere utdanning. Det synes rart at ansvaret for denne viktige grunnutdanninga som skal gi elevene livsmestring må være fordelt på to folkevalgte nivå (kommune og fylkeskommune). Slikt fører til ansvarspulverisering. Resultatet ser vi i urovekkende høyt frafall hvor flotte ungdommer gir opp grunnopplæringa. Tannhelsetjenesten kan like gjerne skje på kommunalt nivå der kommunelegen jobber med resten av kroppen – unntatt tennene. Når det gjelder de tidligere riksveiene som ble overført fra staten til fylkeskommunen, kan disse tilbakeføres staten som bør ha ansvaret for den nasjonale infrastrukturen i landet.

Eneste gode grunn for dagens fylkeskommune: Arbeidsplasser i byråkratiet?

Hvorfor denne motstanden mot sammenslåing av de to fylkeskommunene i Troms og Finnmark? Er det fordi et slikt organ kan få økt makt som staten må gi fra seg? Nei, det har ikke vært noe stort poeng fra de som har deltatt i den offentlige debatten – eller på de «tusen» Facebookvegger – spesielt i valgkampen.

Jeg ser to store engasjement, og i første rekke i Finnmark:

1) Det er fokus på administrative arbeidsplasser i Vadsø som kan bli redusert ved at Troms og Finnmark blir en fylkeskommune, og en diskusjon om «fylkeshovedstaden» skal være Vadsø eller Tromsø.

2) Det er sterke følelser knyttet til navn. «Finnmark» står sterkt som merkenavn, og for noen oppleves det som at de blir fratatt sin identitet  som finnmarking.

Jeg savner derimot det største og viktigste engasjementet: Hvordan kan et folkevalgt regionalt nivå få råde over et så stort og ressursrikt område (målt i folketall og areal) og slik at de faktisk bidrar til regional verdiskaping med nye arbeidsplasser og befolkningsøkning som resultat. Dette er langt viktigere enn både navn og en ganske  tøvete forfengelighetsfokus på «hovedstad».

Nord-Norge - fordi Troms og Finnmark er for lite og svakt

Jeg foreslo på begynnelsen av 90-tallet at de da 19 fylkeskommunene i Norge kunne opphøre, og at disse tjenestene kunne overføres til større kommuner (med unntak for  sykehus og nasjonale transportårer).

Alternativt kunne de 19 fylkeskommunene erstattes av 3-5 folkevalgte regioner med betydelig overført statlig makt. Konkret foreslo jeg Nord-Norge som en region (Hålogaland) styrt av et ministorting (Hålogating) som besto av et oddetall heltidspolitikere fra Nord-Norge.

Disse skulle velges gjennom et valgsystem hvor hvert fylke hadde 1/3 av de folkevalgte + en ekstra representant. I tillegg skulle det for de første 2-3 valgperiodene være slik at forslag om flytting av virksomheter fra et fylke til et annet måtte kreve 2/3 flertall + 3 stemmer. Slik måtte de tidligere fylker samarbeide om løsningene  for å få gjennomført de fordi et fylke da satt med veto. Og den sikkerheten må alle fylker ha for minst 8 år framover.

Denne løsningen med et sterkt Nord-Norge med politisk makt er ikke blitt mindre aktuell etter turbulensen med kommunereform I. Regjeringen så at 19 fylkeskommuner er for mange, og opposisjonen ser at disse må få overført mye større ansvar.

I den videre diskusjonen om hvilke oppgaver som må overføres, håper og tror jeg det blir en ny og edruelig debatt om sterkere regioner. I så fall håper jeg at Nord-Norge vil stå samlet om å få større råderett over grunnrenta (ressurs-skatt på all produksjon basert på biomasse, energi og mineraler). Med slike verdier i bunn kan det skapes ny vekst i Norges ressursrike og fremtidsrettede region.

Først da blir det mening å ha et politisk nivå mellom Storting og kommunestyrer.

Ikke ellers.