Innspill til Stortinget i håp om at de foretar en forsvarlig saksbehandling


I disse dager behandler Stortinget hva de skal prioritere Statens ressurser på de kommende år.
Mange ville tro at gode offentlig helsetilbud og god offentlig pleie- og omsorgstilbud vil være noe av det viktigste med den kunnskap vi har om den kraftige økningen av antallet eldre i Norge fram mot 2050.

Men det viser seg ikke å stemme.
Regjeringen mener det er langt viktigere å øke antall fylkeskommuner. Det betyr at framfor å satse stort på flere kvalifiserte fagfolk på de områder det er størst behov, velger Ap og Sp å heller prioritere flere fylkespolitikere og fylkesbyråkrater !

Jeg har derfor sendt følgende innspill til medlemmene i Stortingets kommunal- og forvaltningskomite i håp om at det kan opplyse de om hva Norge står over av utfordringer. Reverseringer er det Norge minst av alt trenger nå.
_______________________________________________________________
Til Stortinget                                                                               
Kommunal- og forvaltningskomiteen
kommunal-forvaltning@stortinget.no

Innspill til Prop. LS 113 (2021-2022)

Jeg har lest regjeringens proposisjon og søknadene fra hhv Troms og Finnmark fylkeskommune og Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Min interesse for saken har sin bakgrunn i 16 år som fylkespolitiker i Finnmark fra 1983 – 1999, og kommunepolitiker i 7 perioder fra 1979 – d.d.

I tiden som fylkespolitiker var frustrasjonen stor i det politiske miljø over hvor lite makt fylkestinget hadde, og om dette var den riktige måten å bruke samfunnets ressurser på for å utvikle sterke regioner og skape gode tjenester nær innbyggerne

I år er det 61 år siden daværende Gerhardsen-regjering satte ned Gabrielsen-utvalget for å gjøre fylkeskommunen til en reell politisk aktør. Det skulle 55 år før Stortinget omsider vedtok en regionreform som selvsagt ikke var 100 % perfekt i struktur og innhold, men som fra 2020 såvidt har fått begynne å virke for å bli bedre.

Da er det oppsiktsvekkende at uten evaluering skal deler av reformen vedtas reversert etter 2,5 år (!).

Christiansen-utvalget som leverte sin innstilling i 1991 anslo at sterkere fylkeskommuner/regioner burde ha et minimumsantall på 200 000 innbyggere. Regjeringen Solberg la i 2017 til grunn at den burde ha minimum 220 000 innbyggere for å ha økonomiske muskler og utvikle sterke fagmiljø.
I dag har de to minste fylkeskommunene knappe 240 000.

 Dersom Stortinget vedtar denne prop’en, får vi hele 3 fylkeskommuner med færre enn 170 000 innbyggere, hvorav den minste – Finnmark – har knappe 74 000.

Jeg vet ikke om Stortinget forventer at regjeringen skal følge utredningsinstruksen.

Formålet med instruksen er iflg. regjeringens nettsted dette;
«Formålet med utredningsinstruksen er å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak, som for eksempel reformer, regelendringer og investeringer.
Det er viktig at statlige beslutninger er velbegrunnede og gjennomtenkte.
Ufullstendig eller manglende utredning øker risikoen for at det fattes beslutninger som ikke kan gjennomføres, som gir uønskede virkninger eller som innebærer sløsing med samfunnets ressurser

Jeg vil hevde at proposisjonen ikke oppfyller instruksen. Den besvarer ikke instruksens 6 grunnleggende spørsmål. I beste fall er den utydelig på de negative konsekvenser. Noen konsekvenser er ikke vurdert. Prop’en bygger kun på saksutredninger støttet av ulike flertall i 3 fylkeskommuner. Departementet har ikke vurdert de ulike beregninger som er gjort for å underbygge de påståtte demokratiske og økonomiske gevinster av de foreslåtte delinger.

I det følgende vil jeg utdype disse mangler i utredningen:

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

8) Statsforvalterens skjebne

Alle referanser bygger på innholdet i proposisjonen, fylkeskommunenes utredninger og Økonomiplan 2022-2025 for Troms og Finnmark fylkeskommune.

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

Til grunn for behandlinga av en søknad ligger en «utredning» fra fylkesrådet som er et rent politisk begrunnet partsinnlegg. Det skapes inntrykk av at en deling vil gi en netto innsparing av 5-10 mill kr.!!

Går man nøyere etter i utredninga og summerer det administrasjonen «glemte», ser man at nettokostnadene ved en deling blir på minst 46 mill kr. (Altså kun 70 % av kostnadene ved å dele Haram/Ålesund kommune!!
I tillegg må det iflg. Økonomiplanen kuttes for ytterligere 70 millioner i Finnmark kommende år for å være tilpasset økonomien ved sammenslåingen. (Finnmark fylkeskommune hadde et negativt driftsresultat på nesten 3 % i 2019 og ingen midler på fond).

Og ennå er det ikke funnet inndekning for de manglende inntekter pga bruken av et usannsynlig høyt folketall (se pkt 2 under).
Proposisjonen har ikke kvalitetssikret dette, og kan følgelig heller ikke opplyse Stortinget om de negative økonomiske konsekvenser av en deling.

Vestfold og Telemark fylkesting vedtok flg. 15.februar 2022 som forutsetning  for å søke om deling:
«2 a. At alle kostnader ved en oppsplitting av Vestfold og Telemark fylkeskommune og etablering av to nye fylkeskommuner finansieres i sin helhet av staten som lovet. Staten må opprette overgangsordninger og kompensasjoner for å sikre økonomiske rammer som bidrar til å opprettholde et godt tjenestetilbud og skaper nødvendig trygghet for fylkeskommunenes ansatte. I dette inngår det at i delingsforskriften bestemmes at reglene for virksomhetsoverdragelse skal følges, og at utgiftene for dette kompenseres».

Proposisjonen utreder ikke de totale økonomiske konsekvensene av dette, men sier at full kompensasjon ikke vil bli gitt. Hvor mye blir dekket, og hvor mye må de nye fylkeskommunene dekke sjøl av delingskostnader, og av mindreinntekter/merutgifter som løper ved å være små er ikke utredet.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.
 
2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark.

Fylkesrådets utredning legger til grunn at folketallet i Finnmark brått skal stige med 2,5 % pr. 1.1.2025 etter å ha falt med til sammen 2,7 % de siste 4 åra!  Siden folketallet er avgjørende for beregning av frie inntekter, utgjør disse befolkningsestimat en forskjell på nesten 40 mill. kr. alene.

Elevtallet for den videregående skolen som utgjør 40 % av grunnlaget for frie inntekter gjennom statens inntektsystem, er også skrudd opp urealistisk langt over hva de faktiske innbyggertall og prognoser viser. Proposisjonen har ikke kommentert eller kvalitetssikret dette.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

Høringsinstituttet er utviklet over tid for å ivareta innbyggerne innsyn i og rett til å mene noe om tiltak som foreslås av offentlige myndigheter.

Finnmark fylkesting avgjorde at forslaget om en regionreform ikke ble sendt ut på høring i Finnmark før Stortinget skulle fatte vedtak i 2017. Heller ikke denne utredningen er sendt ut på høring i Troms og Finnmark. Også dette er bestemt av et flertall, denne gang i  Troms og Finnmark fylkesting.

Kommuner og organisasjoner er dermed ikke gitt anledning til å uttale seg om utredningen og forslaget til deling.

Heller ikke Stortinget har gitt noen anledning til å bli hørt om denne proposisjonen. Dette i motsetning til våren 2017.  Da ble regjeringens forslag til regionreform tema for høringer i Stortinget. Det samme skjedde senere da det kom opp forslag om å endre stortingsvedtaket fra 8.juni 2017.

I en slik viktig sak som å reversere statlig vedtatte reformer gjennom å endre Inndelingsloven, burde Stortinget avholdt høringer. Åpenhet og demokrati hører sammen.
I dette tilfellet har det vært en konsekvent lukking av en politisk prosess fra fylkeskommune til Storting.

Viktig demokratiprinsipp om høring er satt til side.

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

Regjeringen erkjenner at flere fylkeskommuner, hvorav 3 nye som må regnes som små, ikke har økonomisk ryggrad til å bære kostnadene. Regjeringa har derfor nedsatt et utvalg som innenfor en provenynøytral ramme skal foreslå endringer innen 1.12.22.

Dette betyr i klartekst at for å kunne dekke det økte behovet i de 7 «nye» fylkeskommuner fra 1.1.2024, er det de øvrige fylkeskommuner som må avgi penger. Gitt at det blir behov for en milliard kroner for å holde de minste fylkeskommunene økonomisk flytende, er det i hovedsak Trøndelag, Vestland, Agder og Innlandet som får de største reduserte inntekter. Dette er altså de fylkeskommunene som har satset stort for å utvikle sine regioner, og nå ikke lenger har de rammebetingelser som de har planlagt for.

Dette vil også måtte innebære at nye oppgaver fra staten til fylkeskommunene ikke lenger er aktuelt siden staten ikke vil bidra økonomisk.

Heller ikke dette er forsvarlig utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

Tidligere utredninger har pekt på at en fylkeskommune må ha større økonomiske muskler og sterkere fagmiljø for å fungere. Derfor er det blitt antydet et minstefolketall på + 200 000.

Om Stortinget følger forslaget om å dele tre fylkeskommuner inn i 7 nye, får vi tre nye fylkeskommuner med under 170 000 innbyggere, den minste med 74 000 innbyggere.

Dersom det er et poeng at også de nye fylkeskommunene skal være en politisk aktør som har rammer for å utvikle regionen og gi faglig gode tjenester til innbyggerne, burde dette vært utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

I proposisjonen vises det til utredninga fra Troms og Finnmark om geografiske avstander. Avstanden mellom Harstad i Sør-Troms og Vadsø i Øst-Finnmark brukes som argument for deling av dagens fylkeskommune.

Tidligere er det samme argumentet brukt som eksempel på hvorfor Viken ikke er mulig som en fylkeskommune: «Hvordan skal folk i Halden og Hallingdal takle den lange geografiske avstanden?»

Dette er med respekt å melde irrelevant. Hvem i Halden eller Hallingdal (eller Vadsø og Harstad) er blitt nødt til å pendle til motsatt ende av regionen etter 1.1.2020? Og hvilke innbyggere har behov for å møte opp på fylkeskommunens administrasjonsbygg?

Vi lever i den digitale tiden hvor det meste kan betjenes/gjennomføres digitalt. Politiske møter fortjener likevel å opptre i åpne og fysiske rom der de i to år har vært gjemt bak skjermer.

Argumentet om klimaeffekt er søkt. Ved to fylkeskommuner vil det bli dobbelt så mange reiser for politikerne som i dag. I tillegg vil antallet fylkespolitikere og administrativt ansatte i dagens tre fylkeskommuner øke betydelig ved de foreslåtte delinger. Og hver eneste nye innebærer en negativ klimaeffekt all den stund de må foreta reiser til jobb eller i tjeneste.

Heller ikke dette er utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

Det vises i proposisjonen til Troms og Finnmark sitt hovedpoeng for å søke om deling:
«I fylkestingets vedtak 25. februar 2022 vises det blant annet til at det over tid har vært betydelig motstand mot sammenslåingen blant innbyggerne, særlig i tidligere Finnmark, slik dette kom til uttrykk i folkeavstemningen i 2018.»

Folkeavstemninga i Finnmark fulgte ikke Europarådets retningslinjer for hvordan slike referendum skal gjennomføres. Bl.a. ble innbyggerne ble feilaktig informert om konsekvensen av å delta. I informasjonsmateriellet stor det som overskrift og blikkfang:
«Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»



Stortinget hadde allerede bestemt dette i vedtaket av 8.juni 2017. Nå ble velgerne i Finnmark lurt til å tro at de sto over Stortinget, og kunne annullere stortingets lovlig fattede vedtak. 30 330 velgere av totalt 59 625 (50,8 %) «annullerte» slik Stortingets vedtak i samsvar med invitasjonen fra Finnmark fylkeskommune. Først etterpå ble de fleste velgerne klar over at Grunnloven forutsetter at det er Stortinget som er øverste lovgivende myndighet.

I tillegg deltok ansatte i fylkeskommunen i debatten ved bruk av skremselsargumenter som viste seg å være grunnløse. I dag er det ingen seriøse politikere som fortsatt står ved skremselspåstandene, og ingen har hittil stått fram med eksempler på at det er blitt verre etter sammenslåingen. De siste meningsmålinger reflekterer dette.

Denne «folkeavstemninga» burde vært særskilt vurdert i proposisjonen siden den er gitt avgjørende vekt som premiss for reversering.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

8) Statsforvalterens skjebne

I proposisjonen fremgår ingen samlet utredning. Her heter det:
«Regjeringen har gitt Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i oppdrag å evaluere dagens statsforvalterstruktur innen 1. oktober 2022.»

Det positive er at regjeringen faktisk velger å evaluere reformen for statsforvaltningen etter 3,5 operative år. Derfor er det merkelig at de ikke gjør det for fylkeskommunen etter 2,5 år.

Det opplagt naturlige ville vært å utredet begge deler samtidig i denne proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

Avsluttende merknader:

Proposisjonen bygger på følgende fra Hurdalsplattformen  av 15.10.21:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges,»

Heller ikke denne gang var en påstand fra fylkespolitikere i Troms og Finnmark etterrettelig.

Fylkestinget i Troms og Finnmark hadde ikke behandlet noen søknad om oppløsning. Først etterpå ble både Storting og regjering – og fylkeskommunen klar over dette.
Fadesen blir reparert 4 måneder senere ved at fylkestinget måtte avholde ekstraordinært fylkesting 25.februar i år for å levere en søknad i samsvar med Inndelingsloven.

Stortingets prioriteringer av ressurser

Stortinget har et overordnet ansvar for å følge opp de perspektivmeldinger regjeringen legger fram.
Stortinget må derfor være smertelig klar over at det vil mangle rundt 40 000 fagfolk i helse- og pleieomsorg fra 2035. I tillegg mangler det minst 10 000 fagfolk inne skole og barnehage.

Situasjonen er svært alvorlig allerede i dag hvor kommuner ikke får ansatt kvalifiserte fagfolk pga mangel på disse.

Det finnes i dag ingen forpliktende vedtak som sørger for å utdanne tilstrekkelig mange, evt importere nok arbeidskraft som gjennom forsvarlig norskopplæring kvalifiseres for ansettelse.

Med tanke på den sterke økningen av eldre i samfunnet som også inkluderer økning av de som har pleie- og omsorgsbehov, er det oppsiktsvekkende at regjering og storting vil bruke ca. 1 milliard kroner på en opplagt unødvendig økning av antallet fylkeskommuner, fylkespolitikere og fylkesbyråkrater.

Er det virkelig Stortingets mening at økning  av antall fylkeskommuner har høyere prioritet enn hensynet til innbyggernes økte pleie- og omsorgsbehov de kommende år?

I så fall bør Stortinget reflektere over om hvorfor de sliter med svekket tillit.

Min oppfordring er å sende saken tilbake for en forsvarlig utredning, ta en time-out og komme tilbake med en evaluering når det vil være mer naturlig.


Vedlegg: Kronologisk oversikt over fylkeskommunens historie i kortform

Bør Sør-Varanger fjerne alle russisk-språklige skilt nå?


Politikere og andre i Kirkenes-området har tatt til ordet for å fjerne alle skilt med russiske navn skrevet med kyrilliske bokstaver. Slik vil de protestere mot Putins barbariske krig i Ukraina.

Kilde: VG 6.april -22.

Vil det avslutte krigen?
Eller må det andre virkemidler til?

Kilde: iFinnmark

Ikke siden mellomkrigstiden for over 80 år siden har en europeisk leder vist slik mangel på respekt for FN-pakten og folkeretten som despoten Putin i Russland.

Hans krigsforbrytelser gjennom kyniske militære angrep på det suverene landet Ukraina har få støttespillere i Norge. Selvsagt finnes det politikere og deres tilhengere på ytre venstre og ytre høyre i norsk politikk som samles i sympatien for ideologier som ønsker sterke og eneveldige ledere.

Grovt anslått har bortimot 50 000 mennesker hittil mistet livet på ukrainsk jord, derav kanskje så mye som 20 000 russiske soldater.

Putin vet at det ikke styrker han når unge russiske vernepliktige kommer hjem i kister. Det store antallet kister kan skape en opinion mot Putin.

Derfor har han sendt mobile krematorier til grensa mot Ukraina.

Kilde Berlingske Tidende


Kreml kan deretter overfor fortvilte foreldre hevde at soldatene er tatt av dage av «nazistiske ukrainske soldater», og er deretter «forsvunnet». Tilbake i titusener av russiske hjem sørger de nå i savnet av en Igor på 18, en Artjom på 19 , Kirill på 18 og andre unge, uskyldige vernepliktige.

Men Moskva kjenner etter både lange tsar-perioder og flere generasjoner kommunisme ingen tårer, og forventer at russere skal dø for dagens tsar (i Putins eget hode) i bunkersen i Kreml.

Putin vet at jøden Zelensky aldri har støttet nazistisk ideologi (som er lik den kommunistiske i synet på maktfordeling og behovet for «den sterke leder»/fører). Likevel påstår Putin de er nazister!

Parlamentet i Ukraina er valgt av velgerne i frie og kontrollérbare valg.

Zelenskys parti Sluga Narodu (Folkets tjener) har flertall sammen med partiet Golos. Begge er medlemmer i ALDE – den europeiske sammenslutningen av 57 liberal-demokratiske parti.

Her finner vi også finske og svenske Centerpartiet, Svenska Folkpartiet(SF), Liberalarna (S), Venstre (N), Radikale Venstre (D) og det islandske Reformpartiet i Norden, samt Jabloka i Russland.

Felles for disse er at deres ideologi står like langt unna både fascisme og kommunisme.

Når Putin igjen prøver å skaffe en slag legitimitet i det russiske folk for sine ondskapsfulle handlinger, er også dette basert på blank løgn. Putin har innbilt sine TV-seere som kun ser Kremls propaganda om at han må få kontroll over Ukraina for å hindre et angrep fra USA!! For sikkerhets skyld har han endret loven slik at det kan gi opptil 15 års fengsel å skrive eller formidle Russland har gått til krig mot Ukraina, eller sammenligne kommunismens Sovjet-unionen med Nazi-Tyskland.

Vi kan le av en gal manns tanker, og det gjorde dessverre for mange i Europa for over 80 år siden.

Prisen ble forferdelig. Nærmere 72 000 000 mennesker måtte bøte med livet fordi Hitlers nærmeste og nabolanda reagerte for sent.

Samtidig er det vanskelig å kritisere russere som over tid er i praksis hjernevasket av de Putin-kontrollerte statlige  TV-kanalene.

Men hjernevasking skjer ikke bare i totalitære stater. Det skjer også i liberale demokrati når noen sover på sin vakt.

For 4 år siden opplevde vi i Finnmark en tilsvarende hjernevasking i form av propaganda fra Vadsø-miljøet som var redd for å miste sine 140 byråkrater i fylkeshuset.

Finnmarkinger ble lurt til å tro at de kunne endre et stortingsvedtak året etterpå.

Tidligere journalister og kommunikasjonsarbeidere sydde sammen en kløktig mediejippo. Den ”traff” et folk som gjennom historien har opplevd maktovergrep fra både lokale og nasjonale myndigheter i tillegg til Putins forgjengere i Europa for over 77 år siden.

En stor andel finnmarkinger ble i forkant av en ikke-autorisert og dermed illegitim ”folkeavstemning” regelrett lurt til å blant annet tro

– at Tromsø overtok makta (fasit: De fikk 10 av 57 i fylkestinget),
– at FEFO måtte avgi ressurser til folk i Troms også på lik linje med finnmarkinger (løgn),
– at finnmarksidentiteten ville forsvinne (finnmarkinger er fortsatt finnmarkinger),
– at arbeidsplassene i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø (løgn; det var 140 av dem i 2019, og det er fortsatt 140 av dem i 2022),
– at kjøttvekta ville bety at Troms med dobbelt så mange innbyggere ville få dobbelt så mange i fylkestinget (feil; Troms har 30, Finnmark 27),
– at det ville bli avstemninger i fylkestinget hvor Troms sto sammen mot Finnmark (løgn; har ikke skjedd en eneste gang)

Dette budskapet ble systematisk banket inn i befolkningen. Og de fleste journalister hadde i en slags misforstått solidaritet sjøl blitt aktører for denne kampanjen. Derfor fikk ikke denne Vadsø-ledete aksjonen kritiske spørsmål når påstandene ble repetert.

Finnmarkinger ble sittende igjen med inntrykket av at vårt kjære Finnmark ville forsvinne:

«Igjen skulle vi lide!«

Godt planlagt og målrettet propaganda – uten kritisk journalistikk tilstede – får alltid den ønskede effekten. Selvsagt fikk den det også i Finnmark.

Fortsatt i 2022 finnes det finnmarkinger som tror på budskapet som den gang ble skapt – selv om ingen kan vise fram konkrete eksempler på hvilke påstander som holdt vann.

Er det da rart at russere som kun får daglig Putin-propaganda uten kritiske spørsmål fra journalister, tror på det han sier?
Hvor skal de hente motargumenter og andre synspunkter fra?

Det hjelper nok lite å fjerne russiske navn i Sør-Varanger. Da hjelper det mye mer å opplyse dem om forskjellen på autoritære regimer som kommunisme og fascisme(nazisme), og det vi har i de nordiske land og store deler av Europa; det liberale demokrati.

Tidsskriftet The Economist har utviklet en metode for å måle graden av demokrati i 167 land.

https://www.economist.com/graphic-detail/2022/02/09/a-new-low-for-global-democracy



Det som kjennetegner «fulle demokrati» (oversatt fra engelsk), altså liberale demokrati – er at statens makt er fordelt på flere hender og at maktene gjensidig kontrollerer hverandre.

Da Norge innførte parlamentarismen i 1884, ble Stortinget endelig den lovgivende forsamlingen som også kunne kontrollere at regjeringen gjennomførte det Stortinget vedtok. I tillegg hadde vi frie og uavhengige domstoler som dømte på et fritt og upolitisk grunnlag.

På toppen av dette kjennetegnes liberale demokrati ved at de har en fri og uavhengig presse – som kan kontrollere de andre statsmaktene.

I bunn for dette liberale demokratiet ligger det grunnleggende verdisyn om at naturmiljøet og menneskeverdet skal respekteres og vernes om.

Derfor har alle liberale demokrati ratifisert internasjonale avtaler initiert av FN. Menneskerettighetene er den viktigste avtalen som beskytter menneskets ukrenkelighet og krav krav på frihet.

Det beste opplysningsarbeidet kan vi gjøre via folk-til-folk; Ved å snakke sammen, argumentere og også reflektere over andres argumenter og deres forståelse av virkeligheten.

Det er stort arbeid som må gjøres for å å hindre at folk blir faktaresistente. De må enkelt og greit bli i stand til å «tenke sjøl», vurdere påstander, sjekke sannhetsgehalten – kort sagt utøve god kildekritikk slik våre ungdomsskoleelever nå lærer i norsk skole.

På sikt vil det forhåpentligvis føre til at også mennesker i Russland med ny kunnskap, evne til kritisk tenking og en genuin respekt for menneskeverdet endrer Russland fra et autoritært regime og en tilnærmet totalitær stat til et liberalt demokrati.

Og det er det den viktigste kampen handler om:
Sikre at det liberale demokratiet i Europa overlever i møtet med totalitære stater basert på kommunisme og fascisme.


Hvorfor er noen redd for fakta, folkeopplysning og frie ytringer?


Vi lever i en tid hvor usikkerhet og utrygghet preger verden, land og regioner.

I det som nå er blitt den totalitære staten Russland, har despoten Putin overført alle fullmakter til seg sjøl. Han forbyr uavhengige medier. De sprer folkeopplysning som gjør borgerne opplyste og kritiske. Det er en trussel mot enhver politisk leder som tviholder på makt og privilegier.

Vi ser spor av dette også i vårt eget land, og hvor mange av oss forsøker å forsvare det liberale demokrati. Det bygger på at innbyggerne kan ta velinformerte og opplyste frie valg, og at vi har en uavhengig presse som kan gi oss den informasjonen vi trenger.

Dessverre kan den «frie pressen» bli en del av det politiske systemet. Da kommer ikke de nødvendige kritiske spørsmål, og da avdekkes heller ikke verken feilinformasjon eller fake-news.

I Norge har det de siste 30 foregått et arbeid for å flytte statlig makt nærmere innbyggerne. Det skremmer selvsagt de i staten som ser sin makt ble redusert, men det skremmer også de som er livredd for å måtte ansvar.

Overraskende nok er det en rekke fylkespolitikere som ikke ønsker å dele makt med andre i samme region, og som heller velger å ikke ha noe makt, kun solide utbetalinger for å tilhøre politiske organ uten stor innflytelse.

I Altaposten 27.februar stiller tdl. rådmann i Vadsø og Ap-medlem Kristian Johnsen(KJ) meg «fire åpne  spørsmål».



Problemet til KJ er at han kun avkrever ja/nei-svar. Åpne spørsmål – i motsetning til lukkede – inviterer den andre til å både resonnere og begrunne sitt svar.
Jeg tar likevel sjansen på at KJ ønsker å høre også disse?
 
KJ synes å være fornærmet over at jeg skrev en kort kommentar på Altapostens nettside om hans lek med tall fra 2018. Vi lever i den nye tid med offentlige debatter på avisenes nettsider – eller deres debattsider på Facebook. Han kunne svart på kommentaren der og da, men forholdt seg taus.
 Faren med slike debatter «nederst på siden» er at det er heller få som orker å scrolle seg ned dit. I så fall forstår  jeg hvorfor KJ skriver et eget innlegg nå.

Når hans mange og lange setninger i siste store innlegg 27.2 er skrellet ned til kjernen, oppfatter jeg at Johnsen spør om følgende;
– Hvilken rett har jeg til å mene noe om Altas administrative plassering?
– Er det rett av Altas ordfører å mene noe om den ferske meningsmålingen som viser at et flertall i Alta vil beholde dagens sterkere fylkeskommune Troms og Finnmark?
– Hvor lenge vil jeg kjempe for en sterk politisk region i nord ?
– Kan jeg love Johnsen å ikke mene noe om Altas administrative tilhørighet når Stortinget har behandlet saken?

Siden spørsmålene har mye til felles, kan jeg gi samlet svar på flere . Og jeg vil selvsagt begrunne det.

Nei, jeg slutter ikke å bry meg om verken Alta, Finnmark og Troms eller Nord-Norge. For jeg har alltid ment at et liberalt demokrati og makt henger sammen. Desentralisering av makt nærmest mulig innbyggerne er positivt.

Det er hva denne saken handler om. Om vi i Troms og Finnmark skal bli hørt av regjering og Storting, og få utvikle «Norges viktigste region»

SP, AP, SV, KrF og V har støttet opprettelse av færre og sterkere regioner

Derfor har jeg ikke engasjert meg for regionreformen fordi jeg har vært fylkespolitiker for Venstre. Dette er ikke en ren Venstre-sak.
Følgende parti har jobbet fram og støttet helhjertet en regionreform etter at Christiansen-utvalget la fram sitt arbeid i 1992: SP, KrF, V, SV og Ap. 

H og Frp gikk med på å beholde fylkeskommunen/regionen i 2013 såfremt det resulterte i færre administrative enheter(frigjøring av byråkrat-stillinger til tjenester for innbyggerne).

Det endte med at 19 fylkeskommuner ble til 11 i 2017. Og 49 små og store oppgaver ble overført fra statlige institusjoner i Oslo og fra statsforvalterne. Fortsatt for lite, om du spør meg.

Hvorfor har jeg vært engasjert i dette? Og hvorfor har jeg helst ønsket meg et samlet Nord-Norge?
Og forsvart at når ikke det ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, ville likevel et samlet Troms og Finnmark være bedre enn de to daværende små fylkeskommunene.

Slik ser svaret ut – i form av et bilde:




For meg ble 16 år i fylkestinget i Finnmark fram til 1999 en bekreftelse på daværende fylkeskommuners store svakhet. Med under 200 000 mennesker i regionen blir økonomien svekket, kompetansemiljøene for små og sårbare – og viktigst av alt; en politisk stemme utad og oppad mot regjering og storting blir knapt hørbar.

Beviset for Finnmarks politiske tap er perioden 1975 – 2020.

Både jeg og mange andre fylkespolitikere kunne verken forstå eller akseptere at en så rik region på naturressurser som Finnmark, kunne sitte med så lite verdiskaping og fraflytting som resultat.  Hvilken annen region i Norden med biologiske og mineralressurser på land og hav hadde bedre forutsetninger for å lykkes enn nettopp Finnmark ??

Da fylkestinget ble folkevalgt fra 1975 bodde det på det meste over 79 000 mennesker her. Fra da og til 2021 steg folketallet i Norge med over 35 %. Finnmark med våre store naturgitte fortrinn skulle derfor hatt en folkevekst på mer enn 35 %. For vi var tross alt «herrer i eget hus» – slik tilhengere av en mini-fylkeskommune har vært opptatte av. Vi burde derfor kunne skape bolyst og tiltrekke oss langt flere innbyggere.

I så fall ville vi i dag hatt over 107 000 innbyggere her. Vi er 74 000. Vi mangler 33 000!

Dette burde vekke fylkespolitikere, men det gjør ikke det. Det bekymrer meg mer enn noen annet at så mange finnmarkinger ikke synes å være opptatt av dette. Deres og KJs hovedsak – dømt etter noen meningsmålinger  – synes å være et skilt hvor det står «Finnmark».

KJ spør om mitt syn på meningsmålinger og valg, og Alta-ordførerens syn på disse. Altaordføreren har et meget godt poeng: I motsetning til tidligere har nå et flertall av finnmarkinger bosatt i Alta sagt de foretrekker at Troms og Finnmark forblir samlet.
KJ misliker dette, og det har han lov til. At han også misliker at hele 1/3 av de som for 4 år siden mente Finnmark burde være alene, nå har snudd er helt greit for meg

KJ kan likevel ikke snakke seg bort fra min kommentar om å bruke 4 år gamle tall som «bevis» for at Finnmark klarer seg alene.

En «folkeavstemning» som lurte finnmarkinger – og stortingspolitikere

Alle med minimumskunnskap om hvilke standarder som gjelder ved bruk av folkeavstemning, vet at denne i Finnmark i mai 2018 sviktet på det helt grunnleggende. Den ga velgerne et falskt inntrykk: «Du kan nå endre Stortingsvedtaket fra 2017!»
Til og med fylkesordføreren måtte innrømme at informasjonen ble feil. Velgerne ble lurt.

I ettertid har det blitt fremstilt som om «hele Finnmark» var mot å bli del av noe større og sterkere. Noen eksempler på slike narrativ:
Vedum: 90 % av befolkningen i Finnmark var mot dette!
For Finnmark/KJ: 87 % av innbyggerne her var for at Finnmark skal beholdes som eget fylke!

87-90 % av befolkning/innbyggerne utgjør 65 200 – 67 500 finnmarkinger.
Men det var kun 30 300 av disse finnmarkingene som stemte nei (40, 4 %).
Avgrenser vi dette til kun velgere over 18 år, var det 50, 8 % av velgerne som stemte aktivt nei.

Den siste meningsmålinga i beg. av februar viste at et knapt flertall i Finnmark ikke vil være del av noe større, unntatt i Alta-regionen der et klart flertall ser at et samlet Troms og Finnmark er en styrke.

KJ bruker valgresultatet i 2019 og 2021 som bevis for at finnmarkingene stemte kun for å slippe å være sammen med Troms.

Slik ble finnmarkingene skremt i 2018-2019

2019 var fylkestingsvalg. Det valget ble selvsagt preget av striden rundt sammenslåingen.

Det er det nok holdepunkt for å si at den populist-drevne valgkampanjen til i første rekke SP og For Finnmark slo inn. Jeg kjenner mange finnmarkinger som ble overbevist av følgende fem skremsler i forkant av den spesielle «folkeavstemninga» i 2018, og som også forklarer valgresultatet i -19:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
5. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark


I dag vet alle i Finnmark som har undersøkt påstandene, sett at de kun var skremsler. Ingen av skremslene har blitt til virkelighet.

Tvertimot.

Etter to år 2021-22 hvor Finnmark og Troms tilhørte samme administrative område, beholdt vi tilbudet til elever i videregående skoler. Kun tilbud som ikke hadde søkere, eller kun hadde noen få ble lagt ned.

Det var kun på samferdsel at Finnmark måtte sjøl dekke sine store underskudd før sammenslåingen. Det betydde at en rekke buss- og båtruter ble redusert.

Etter valget sist høst, endret flertallet sin politikk til å starte opp med oppsplitting. I desember vedtok fylkestinget å la Finnmark allerede nå starte nedbygginga av sine tjenester. Hensikten er å tilpasse seg den dårlige økonomien en liten fylkeskommune slet med i 2019, og som vil bli forsterket ved en reversering fra 2024.

Men dette unngikk fylkesrådet å utrede i sin såkalte «utredning». Det er slik forsvarlig utredning som skal understøtte en søknad om å få departementet til å utrede en deling av Troms og Finnmark. Det er kommunaldepartementets faglige utredning som skal dokumentere at fordelene ved å dele Troms og Finnmark er betydelig større enn ulempene. Uten en slik dokumentasjon kan ikke regjeringen tilrå Stortinget å dele en fylkeskommune

Finnmarkinger langt mer positive til å beholde Troms og Finnmark som egen region!

I 2021 ble et regjeringsvalg etter 8 år med en Høyre-ledet regjering. Det er vanlig  at regjeringer byttes ut hvert 8.år i Norge. Derfor gikk SV, SP og AP fram i hele landet, også Nord-Norge.

Det påfallende var likevel at både SP ( – 5,7 %) og SV ( – 4,6%) gikk kraftig tilbake fra 2019 til 2021 i Nord! 10, 3 % tilbakegang er oppsiktsvekkende i løpet av to år!

Gitt at KJ har rett i at valget i fjor handlet kun om reversering, så har stemninga snudd til aksept for at dagens Troms og Finnmark er en fordel for innbyggerne. Er det fordi finnmarkinger nå har fått nye kunnskaper om de negative konsekvenser ved reversering?

Den siste meningsmålinga i Finnmark manglet et vesentlig spørsmål.

Da folk i Viken ble spurt om de vil dele opp Viken fylkeskommune, var det et knapt flertall som var for det. Når folk ble spurt om de mente det var riktig å bruke flere 100 millioner på en deling, svarte et flertall nei. Da ville de heller beholde Viken som før.

Jeg føler meg trygg på at den delen av våre innbyggere i Finnmark som er opptatt av gode skoletilbud til ungdommen og gode samferdselstilbud, heller vil bruke bortimot 50 mill.kr. på dette framfor reversering.

Og det er slik vi må tolke den kraftig reduserte motstanden mot sammenslåingen de siste 4 år.

I så fall skjønner jeg Johnsens irritasjon over at jeg bruker min tid på folkeopplysning.

Husk det, Kristian Johnsen: Fakta har makta.

Unntatt i totalitære regimer hvor innbyggerne ikke blir opplyste, og knapt nok har noen valgmulighet.