Stikkordarkiv: Finnmark

Sametingets flertall demonstrerer manglende demokratisk forståelse

Publisert av
Svar


Arne Pettersen og hans to sønner er fra Austertana, den sørøstligste bygda i Tanafjorden. Alle tre har innslag av også sjøsamiske aner, og søkte om å bli registrert i samemanntallet.

De ønsker gjennom sin stemmeseddel i Sametingsvalg å påvirke utviklingen i Finnmark og Nord-Norge til det beste for hele befolkningen.

Faren er vokst opp i et samiskspråklig hjem hvor hans far snakket samisk.

Begge guttenes besteforeldre på morsiden snakket samisk.

Den eldste sønnen har fått søknaden innvilget og har slik fått bekreftet sin rett til å stå i valgmanntallet for valg til Sametinget.

Hans far og yngre bror har fått avslag!

De hadde begge brukt det ordinære skjemaet som ligger på Sametingets nettside, og krysset av på alternativ B: “Jeg har – eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk”.

Legg merke at det ikke er krav om at begge foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre skal ha snakket samisk i hjemmet.

Det er heller ikke krav om dokumentasjon av hjemmespråk for verken nålevende eller avdøde forfedre! :



Etter noen ukers behandling, kom svaret fra Sametinget: Begjæringen avslåes!

Slik ser avslaget ut:



Det er interessant å legge merke til innholdet i Sametingets avslag. Det synes å bygge på at saksbehandleren må ha brukt slektsforskning for å finne ut om samisk er brukt som hjemmespråk i Pettersens tilfelle.
Det har han ikke funnet. Og derfor ber saksbehandleren om at søkeren må legge fram den dokumentasjonen han ikke fant.

Hvor har de hjemmel for å kreve det all den stund det tidligere ikke har vært gjort krav om slik dokumentasjon?

Det neste naturlige spørsmålet blir selvsagt om både hvorfor og hvordan en slik praksis er blitt mulig?

La oss spole et drøyt halvår tilbake:

Da kommer det påstander om at noen står i manntallet uten å ha noen tilknytning til det samiske. I så fall har man kommet inn i et valgmanntall uten å ha rett til å stå der. Det skal selvsagt ikke være mulig.



Det viser seg at flere av de «mistenkte» likevel er av samisk slekt tilbake i tid. At de i det daglige ikke kjenner på en egen samisk,kvensk eller norsk identitet, er neppe noe å forbauses over. De fleste av oss som bor på Nordkalotten er en blanding av ulike slekter og familier fra ulike områder. De har sin identitet knyttet til familie og bygda, i mindre grad til det som er lenger unna hverdagen deres.

Men dette er ikke nok for Sametingets flertall ( NSR, Ap og SP). De velger før jul å sette av en halv million kroner til en undersøkelse.

Nå skal velgere i valgmanntallet i Troms og Finnmark sjekkes: Hva er grunnen til at de står der? Dert lukter mistenkeliggjøring lang vei.

 

Det er all grunn til å spørre om hvorfor et politisk flertall ikke har større respekt for velgerne enn at disse skal underlegges en slik undersøkelse.

Det blir enda mer alvorlig all den stund dette valgmanntallet også kan regnes som et «samemanntall», altså en oppstilling over mennesker av en bestemt etnisitet.

Med tanke på den risikoen det er for at slike registre kan misbrukes, er det oppsiktsvekkende at et privat firma får oversikten og tilgangen til et slikt “etnisk register”.

Historien viser dessverre hva som for ofte skjer i totalitære stater:
Stalins tilgang til registre over ukrainere, Hitlers tilsvarende for jøder, Kambodsjas registre over fiender (lærere og andre som lærte elever om verden utenfor og menneskerettigheter), Kinas registre over uighurer osv. er eksempler på hva som kan skje av misbruk av slike registre.

Norge lever tett opp til Russland. Landet har i dag et styresett som står langt unna vårt liberale demokrati. Det som kjennetegner et liberalt demokrati er maktspredning.
Statens makt er delt på tre uavhengige institusjoner; den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.
Et liberalt parti bygger på respekten for enkeltindividet (menneskeverdet) gjennom FN-erklæringen om menneskerettighetene. Ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet og stemmeretten er sikret i et liberalt demokrati – i motsetning til totalitære stater med et autoritært styre.

Vi ser fra krigen i Ukraina at ingen av Russlands naboland er trygge for overfall og jakt på enkelte folkegrupper.

Sametingets flertall har ikke gitt et klart og prinsipielt begrunnet svar på behovet for denne undersøkelsen.

Det er derfor naturlig å spørre om det er en sammenheng mellom  de mange søknader og behovet for denne undersøkelsen.
Ønsker Sametinget å forhindre at det kommer inn nye velgere som kan rokke ved dagens flertall? Er det også medvirkende til at det nærmeste gis automatiske avslag over en lav sko for tiden?

Det er interessant å se hvor mange nye velgere som er kommet inn i Sametingtets valgmanntall de siste årene:



Mens Sør-Norge var den 4.største valgkretsen ved sametingsvalget i 2017, er den blitt den klart største valgkretsen ved siste sametingsvalg i 2021 med 21 %.

Det geografiske området Nordkalotten som tidligere hadde nesten 90 % av alle registrerte i valgmanntallet, er nå redusert til 72 %.

Det er en utvikling som viser at over hele Norge bor det folk med genetisk tilknytning til samer og andre folkegrupper i nord. Er det dette Sametingets flertall misliker?


Det interessante nå er at Sametinget som de 6 siste år har brukt samme praksis for å godkjenne at nye velgere blir registrert, innfører en ny praksis uten å opplyse om det på nettstedet sitt.

Det i seg sjøl får selvsagt som resultat at Sametinget nå kan hindre de nye velgere de ikke ønsker.

Hvis det er samer med bakgrunn i “kyst- og fjordstrøkene” i Troms og Finnmark og som ikke har et typisk samisk etternavn som slik blir avvist, vil det være en uakseptabel diskriminering som svekker Sametingets legitimitet som demokratisk organ.

Tilbake til avslaget som Pettersen og hans ene sønn har fått. I brevet står det følgende:

«I skjemaet har du krysset av for at du har/hadde foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre med samisk som hjemmespråk, men vi finner ikke opplysninger som dokumenterer dette. På grunn av dette er din begjæring avslått.»

Jeg fikk aldri en slik tilbakemelding da jeg i 1989 begjærte å bli ført inn i valgmanntallet. Og det til tross for at jeg ikke la ved noe som dokumenterte at min mor snakket samisk hjemme. (Hun er forøvrig søskenbarn av denne omtalte faren som ikke er funnet verdig å stå i samme valgmanntall som henne).

Sametinget må nå besvare et helt vesentlig spørsmål:

Hvorfor må nye velgere som ønsker å bli manntallsført for å stemme ved Sametingsvalget finne et «hav» av dokumentasjon som vi andre slapp å lete oss fram til ?

Kan Sametinget forklare hvilken dokumentasjon som er gyldig for å sjekke om en av forfedrene snakket samisk? NRK-opptak?
De fleste aktuelle tidsvitner har fått en eller annen kirkegårdsadresse, og er naturlig nok tause av seg.

Er Sametinget bekvem ved denne merkelige saksbehandlingen og praksis som gir altså en bror anledning til å stå i manntallet, mens hans yngre bror nektes dette?
Og hvor deres far heller ikke aksepteres som velger til Sametingsvalget.

Det er en svært alvorlig handling i et liberalt demokrati å endre spillereglene underveis for i praksis å sikre seg makten framover.

_______________________________________________________________________

Blogger som handler om samme tema:

Fra og med  Samefolkets dag 6.februar 2023 starter demokratiseringen av Sametinget. Fra 2026 vil det representere oss alle i Nord-Norge?

Må jeg strykes av samemanntallet fordi jeg ikke er samisk nok?






Innspill til Stortinget i håp om at de foretar en forsvarlig saksbehandling

Publisert av
4


I disse dager behandler Stortinget hva de skal prioritere Statens ressurser på de kommende år.
Mange ville tro at gode offentlig helsetilbud og god offentlig pleie- og omsorgstilbud vil være noe av det viktigste med den kunnskap vi har om den kraftige økningen av antallet eldre i Norge fram mot 2050.

Men det viser seg ikke å stemme.
Regjeringen mener det er langt viktigere å øke antall fylkeskommuner. Det betyr at framfor å satse stort på flere kvalifiserte fagfolk på de områder det er størst behov, velger Ap og Sp å heller prioritere flere fylkespolitikere og fylkesbyråkrater !

Jeg har derfor sendt følgende innspill til medlemmene i Stortingets kommunal- og forvaltningskomite i håp om at det kan opplyse de om hva Norge står over av utfordringer. Reverseringer er det Norge minst av alt trenger nå.
_______________________________________________________________
Til Stortinget                                                                               
Kommunal- og forvaltningskomiteen
kommunal-forvaltning@stortinget.no

Innspill til Prop. LS 113 (2021-2022)

Jeg har lest regjeringens proposisjon og søknadene fra hhv Troms og Finnmark fylkeskommune og Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Min interesse for saken har sin bakgrunn i 16 år som fylkespolitiker i Finnmark fra 1983 – 1999, og kommunepolitiker i 7 perioder fra 1979 – d.d.

I tiden som fylkespolitiker var frustrasjonen stor i det politiske miljø over hvor lite makt fylkestinget hadde, og om dette var den riktige måten å bruke samfunnets ressurser på for å utvikle sterke regioner og skape gode tjenester nær innbyggerne

I år er det 61 år siden daværende Gerhardsen-regjering satte ned Gabrielsen-utvalget for å gjøre fylkeskommunen til en reell politisk aktør. Det skulle 55 år før Stortinget omsider vedtok en regionreform som selvsagt ikke var 100 % perfekt i struktur og innhold, men som fra 2020 såvidt har fått begynne å virke for å bli bedre.

Da er det oppsiktsvekkende at uten evaluering skal deler av reformen vedtas reversert etter 2,5 år (!).

Christiansen-utvalget som leverte sin innstilling i 1991 anslo at sterkere fylkeskommuner/regioner burde ha et minimumsantall på 200 000 innbyggere. Regjeringen Solberg la i 2017 til grunn at den burde ha minimum 220 000 innbyggere for å ha økonomiske muskler og utvikle sterke fagmiljø.
I dag har de to minste fylkeskommunene knappe 240 000.

 Dersom Stortinget vedtar denne prop’en, får vi hele 3 fylkeskommuner med færre enn 170 000 innbyggere, hvorav den minste – Finnmark – har knappe 74 000.

Jeg vet ikke om Stortinget forventer at regjeringen skal følge utredningsinstruksen.

Formålet med instruksen er iflg. regjeringens nettsted dette;
«Formålet med utredningsinstruksen er å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak, som for eksempel reformer, regelendringer og investeringer.
Det er viktig at statlige beslutninger er velbegrunnede og gjennomtenkte.
Ufullstendig eller manglende utredning øker risikoen for at det fattes beslutninger som ikke kan gjennomføres, som gir uønskede virkninger eller som innebærer sløsing med samfunnets ressurser.»

Jeg vil hevde at proposisjonen ikke oppfyller instruksen. Den besvarer ikke instruksens 6 grunnleggende spørsmål. I beste fall er den utydelig på de negative konsekvenser. Noen konsekvenser er ikke vurdert. Prop’en bygger kun på saksutredninger støttet av ulike flertall i 3 fylkeskommuner. Departementet har ikke vurdert de ulike beregninger som er gjort for å underbygge de påståtte demokratiske og økonomiske gevinster av de foreslåtte delinger.

I det følgende vil jeg utdype disse mangler i utredningen:

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

8) Statsforvalterens skjebne

Alle referanser bygger på innholdet i proposisjonen, fylkeskommunenes utredninger og Økonomiplan 2022-2025 for Troms og Finnmark fylkeskommune.

1) Økonomiske implikasjoner for Troms og Finnmark/Vestfold og Telemark

Til grunn for behandlinga av en søknad ligger en «utredning» fra fylkesrådet som er et rent politisk begrunnet partsinnlegg. Det skapes inntrykk av at en deling vil gi en netto innsparing av 5-10 mill kr.!!

Går man nøyere etter i utredninga og summerer det administrasjonen «glemte», ser man at nettokostnadene ved en deling blir på minst 46 mill kr. (Altså kun 20 % av kostnadene ved å dele Haram/Ålesund kommune!!

I tillegg må det iflg. Økonomiplanen kuttes for ytterligere 70 millioner i Finnmark kommende år for å være tilpasset økonomien ved sammenslåingen. (Finnmark fylkeskommune hadde et negativt driftsresultat på nesten 3 % i 2019 og ingen midler på fond).

Og ennå er det ikke funnet inndekning for de manglende inntekter pga bruken av et usannsynlig høyt folketall (se pkt 2 under).
Proposisjonen har ikke kvalitetssikret dette, og kan følgelig heller ikke opplyse Stortinget om de negative økonomiske konsekvenser av en deling.

Vestfold og Telemark fylkesting vedtok flg. 15.februar 2022 som forutsetning  for å søke om deling:
«2 a. At alle kostnader ved en oppsplitting av Vestfold og Telemark fylkeskommune og etablering av to nye fylkeskommuner finansieres i sin helhet av staten som lovet. Staten må opprette overgangsordninger og kompensasjoner for å sikre økonomiske rammer som bidrar til å opprettholde et godt tjenestetilbud og skaper nødvendig trygghet for fylkeskommunenes ansatte. I dette inngår det at i delingsforskriften bestemmes at reglene for virksomhetsoverdragelse skal følges, og at utgiftene for dette kompenseres».

Proposisjonen utreder ikke de totale økonomiske konsekvensene av dette, men sier at full kompensasjon ikke vil bli gitt. Hvor mye blir dekket, og hvor mye må de nye fylkeskommunene dekke sjøl av delingskostnader, og av mindreinntekter/merutgifter som løper ved å være små er ikke utredet.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.
 
2) Kunstig oppjustert innbyggertall i Finnmark.

Fylkesrådets utredning legger til grunn at folketallet i Finnmark brått skal stige med 2,5 % pr. 1.1.2025 etter å ha falt med til sammen 2,7 % de siste 4 åra!  Siden folketallet er avgjørende for beregning av frie inntekter, utgjør disse befolkningsestimat en forskjell på nesten 40 mill. kr. alene.

Elevtallet for den videregående skolen som utgjør 40 % av grunnlaget for frie inntekter gjennom statens inntektsystem, er også skrudd opp urealistisk langt over hva de faktiske innbyggertall og prognoser viser. Proposisjonen har ikke kommentert eller kvalitetssikret dette.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

3) Manglende høringer og demokratisk medvirkning

Høringsinstituttet er utviklet over tid for å ivareta innbyggerne innsyn i og rett til å mene noe om tiltak som foreslås av offentlige myndigheter.

Finnmark fylkesting avgjorde at forslaget om en regionreform ikke ble sendt ut på høring i Finnmark før Stortinget skulle fatte vedtak i 2017. Heller ikke denne utredningen er sendt ut på høring i Troms og Finnmark. Også dette er bestemt av et flertall, denne gang i  Troms og Finnmark fylkesting.

Kommuner og organisasjoner er dermed ikke gitt anledning til å uttale seg om utredningen og forslaget til deling.

Heller ikke Stortinget har gitt noen anledning til å bli hørt om denne proposisjonen. Dette i motsetning til våren 2017.  Da ble regjeringens forslag til regionreform tema for høringer i Stortinget. Det samme skjedde senere da det kom opp forslag om å endre stortingsvedtaket fra 8.juni 2017.

I en slik viktig sak som å reversere statlig vedtatte reformer gjennom å endre Inndelingsloven, burde Stortinget avholdt høringer. Åpenhet og demokrati hører sammen.
I dette tilfellet har det vært en konsekvent lukking av en politisk prosess fra fylkeskommune til Storting.

Viktig demokratiprinsipp om høring er satt til side.

4) Økonomiske konsekvenser for de øvrige 8 fylkeskommuner når 4 nye oppstår

Regjeringen erkjenner at flere fylkeskommuner, hvorav 3 nye som må regnes som små, ikke har økonomisk ryggrad til å bære kostnadene. Regjeringa har derfor nedsatt et utvalg som innenfor en provenynøytral ramme skal foreslå endringer innen 1.12.22.

Dette betyr i klartekst at for å kunne dekke det økte behovet i de 7 «nye» fylkeskommuner fra 1.1.2024, er det de øvrige fylkeskommuner som må avgi penger. Gitt at det blir behov for en milliard kroner for å holde de minste fylkeskommunene økonomisk flytende, er det i hovedsak Trøndelag, Vestland, Agder og Innlandet som får de største reduserte inntekter. Dette er altså de fylkeskommunene som har satset stort for å utvikle sine regioner, og nå ikke lenger har de rammebetingelser som de har planlagt for.

Dette vil også måtte innebære at nye oppgaver fra staten til fylkeskommunene ikke lenger er aktuelt siden staten ikke vil bidra økonomisk.

Heller ikke dette er forsvarlig utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

5) Politiske konsekvenser for fylkeskommuner med svakere økonomi

Tidligere utredninger har pekt på at en fylkeskommune må ha større økonomiske muskler og sterkere fagmiljø for å fungere. Derfor er det blitt antydet et minstefolketall på + 200 000.

Om Stortinget følger forslaget om å dele tre fylkeskommuner inn i 7 nye, får vi tre nye fylkeskommuner med under 170 000 innbyggere, den minste med 74 000 innbyggere.

Dersom det er et poeng at også de nye fylkeskommunene skal være en politisk aktør som har rammer for å utvikle regionen og gi faglig gode tjenester til innbyggerne, burde dette vært utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

6) Betydning av geografiske avstander for å utvikle en region

I proposisjonen vises det til utredninga fra Troms og Finnmark om geografiske avstander. Avstanden mellom Harstad i Sør-Troms og Vadsø i Øst-Finnmark brukes som argument for deling av dagens fylkeskommune.

Tidligere er det samme argumentet brukt som eksempel på hvorfor Viken ikke er mulig som en fylkeskommune: «Hvordan skal folk i Halden og Hallingdal takle den lange geografiske avstanden?»

Dette er med respekt å melde irrelevant. Hvem i Halden eller Hallingdal (eller Vadsø og Harstad) er blitt nødt til å pendle til motsatt ende av regionen etter 1.1.2020? Og hvilke innbyggere har behov for å møte opp på fylkeskommunens administrasjonsbygg?

Vi lever i den digitale tiden hvor det meste kan betjenes/gjennomføres digitalt. Politiske møter fortjener likevel å opptre i åpne og fysiske rom der de i to år har vært gjemt bak skjermer.

Argumentet om klimaeffekt er søkt. Ved to fylkeskommuner vil det bli dobbelt så mange reiser for politikerne som i dag. I tillegg vil antallet fylkespolitikere og administrativt ansatte i dagens tre fylkeskommuner øke betydelig ved de foreslåtte delinger. Og hver eneste nye innebærer en negativ klimaeffekt all den stund de må foreta reiser til jobb eller i tjeneste.

Heller ikke dette er utredet i proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

7) En folkeavstemning i strid med Europarådets retningslinjer

Det vises i proposisjonen til Troms og Finnmark sitt hovedpoeng for å søke om deling:
«I fylkestingets vedtak 25. februar 2022 vises det blant annet til at det over tid har vært betydelig motstand mot sammenslåingen blant innbyggerne, særlig i tidligere Finnmark, slik dette kom til uttrykk i folkeavstemningen i 2018.»

Folkeavstemninga i Finnmark fulgte ikke Europarådets retningslinjer for hvordan slike referendum skal gjennomføres. Bl.a. ble innbyggerne ble feilaktig informert om konsekvensen av å delta. I informasjonsmateriellet stor det som overskrift og blikkfang:
«Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?»



Stortinget hadde allerede bestemt dette i vedtaket av 8.juni 2017. Nå ble velgerne i Finnmark lurt til å tro at de sto over Stortinget, og kunne annullere stortingets lovlig fattede vedtak. 30 330 velgere av totalt 59 625 (50,8 %) «annullerte» slik Stortingets vedtak i samsvar med invitasjonen fra Finnmark fylkeskommune. Først etterpå ble de fleste velgerne klar over at Grunnloven forutsetter at det er Stortinget som er øverste lovgivende myndighet.

I tillegg deltok ansatte i fylkeskommunen i debatten ved bruk av skremselsargumenter som viste seg å være grunnløse. I dag er det ingen seriøse politikere som fortsatt står ved skremselspåstandene, og ingen har hittil stått fram med eksempler på at det er blitt verre etter sammenslåingen. De siste meningsmålinger reflekterer dette.

Denne «folkeavstemninga» burde vært særskilt vurdert i proposisjonen siden den er gitt avgjørende vekt som premiss for reversering.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

8) Statsforvalterens skjebne

I proposisjonen fremgår ingen samlet utredning. Her heter det:
«Regjeringen har gitt Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i oppdrag å evaluere dagens statsforvalterstruktur innen 1. oktober 2022.»

Det positive er at regjeringen faktisk velger å evaluere reformen for statsforvaltningen etter 3,5 operative år. Derfor er det merkelig at de ikke gjør det for fylkeskommunen etter 2,5 år.

Det opplagt naturlige ville vært å utredet begge deler samtidig i denne proposisjonen.

Utredningsinstruksen er ikke fulgt.

Avsluttende merknader:

Proposisjonen bygger på følgende fra Hurdalsplattformen  av 15.10.21:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges,»

Heller ikke denne gang var en påstand fra fylkespolitikere i Troms og Finnmark etterrettelig.

Fylkestinget i Troms og Finnmark hadde ikke behandlet noen søknad om oppløsning. Først etterpå ble både Storting og regjering – og fylkeskommunen klar over dette.
Fadesen blir reparert 4 måneder senere ved at fylkestinget måtte avholde ekstraordinært fylkesting 25.februar i år for å levere en søknad i samsvar med Inndelingsloven.

Stortingets prioriteringer av ressurser

Stortinget har et overordnet ansvar for å følge opp de perspektivmeldinger regjeringen legger fram.
Stortinget må derfor være smertelig klar over at det vil mangle rundt 40 000 fagfolk i helse- og pleieomsorg fra 2035. I tillegg mangler det minst 10 000 fagfolk inne skole og barnehage.

Situasjonen er svært alvorlig allerede i dag hvor kommuner ikke får ansatt kvalifiserte fagfolk pga mangel på disse.

Det finnes i dag ingen forpliktende vedtak som sørger for å utdanne tilstrekkelig mange, evt importere nok arbeidskraft som gjennom forsvarlig norskopplæring kvalifiseres for ansettelse.

Med tanke på den sterke økningen av eldre i samfunnet som også inkluderer økning av de som har pleie- og omsorgsbehov, er det oppsiktsvekkende at regjering og storting vil bruke ca. 1 milliard kroner på en opplagt unødvendig økning av antallet fylkeskommuner, fylkespolitikere og fylkesbyråkrater.

Er det virkelig Stortingets mening at økning  av antall fylkeskommuner har høyere prioritet enn hensynet til innbyggernes økte pleie- og omsorgsbehov de kommende år?

I så fall bør Stortinget reflektere over om hvorfor de sliter med svekket tillit.

Min oppfordring er å sende saken tilbake for en forsvarlig utredning, ta en time-out og komme tilbake med en evaluering når det vil være mer naturlig.


Vedlegg: Kronologisk oversikt over fylkeskommunens historie i kortform

Bør Sør-Varanger fjerne alle russisk-språklige skilt nå?

Publisert av
1


Politikere og andre i Kirkenes-området har tatt til ordet for å fjerne alle skilt med russiske navn skrevet med kyrilliske bokstaver. Slik vil de protestere mot Putins barbariske krig i Ukraina.

Kilde: VG 6.april -22.

Vil det avslutte krigen?
Eller må det andre virkemidler til?

Kilde: iFinnmark

Ikke siden mellomkrigstiden for over 80 år siden har en europeisk leder vist slik mangel på respekt for FN-pakten og folkeretten som despoten Putin i Russland.

Hans krigsforbrytelser gjennom kyniske militære angrep på det suverene landet Ukraina har få støttespillere i Norge. Selvsagt finnes det politikere og deres tilhengere på ytre venstre og ytre høyre i norsk politikk som samles i sympatien for ideologier som ønsker sterke og eneveldige ledere.

Grovt anslått har bortimot 50 000 mennesker hittil mistet livet på ukrainsk jord, derav kanskje så mye som 20 000 russiske soldater.

Putin vet at det ikke styrker han når unge russiske vernepliktige kommer hjem i kister. Det store antallet kister kan skape en opinion mot Putin.

Derfor har han sendt mobile krematorier til grensa mot Ukraina.

Kilde Berlingske Tidende


Kreml kan deretter overfor fortvilte foreldre hevde at soldatene er tatt av dage av “nazistiske ukrainske soldater”, og er deretter “forsvunnet”. Tilbake i titusener av russiske hjem sørger de nå i savnet av en Igor på 18, en Artjom på 19 , Kirill på 18 og andre unge, uskyldige vernepliktige.

Men Moskva kjenner etter både lange tsar-perioder og flere generasjoner kommunisme ingen tårer, og forventer at russere skal dø for dagens tsar (i Putins eget hode) i bunkersen i Kreml.

Putin vet at jøden Zelensky aldri har støttet nazistisk ideologi (som er lik den kommunistiske i synet på maktfordeling og behovet for “den sterke leder”/fører). Likevel påstår Putin de er nazister!

Parlamentet i Ukraina er valgt av velgerne i frie og kontrollérbare valg.

Zelenskys parti Sluga Narodu (Folkets tjener) har flertall sammen med partiet Golos. Begge er medlemmer i ALDE – den europeiske sammenslutningen av 57 liberal-demokratiske parti.

Her finner vi også finske og svenske Centerpartiet, Svenska Folkpartiet(SF), Liberalarna (S), Venstre (N), Radikale Venstre (D) og det islandske Reformpartiet i Norden, samt Jabloka i Russland.

Felles for disse er at deres ideologi står like langt unna både fascisme og kommunisme.

Når Putin igjen prøver å skaffe en slag legitimitet i det russiske folk for sine ondskapsfulle handlinger, er også dette basert på blank løgn. Putin har innbilt sine TV-seere som kun ser Kremls propaganda om at han må få kontroll over Ukraina for å hindre et angrep fra USA!! For sikkerhets skyld har han endret loven slik at det kan gi opptil 15 års fengsel å skrive eller formidle Russland har gått til krig mot Ukraina, eller sammenligne kommunismens Sovjet-unionen med Nazi-Tyskland.

Vi kan le av en gal manns tanker, og det gjorde dessverre for mange i Europa for over 80 år siden.

Prisen ble forferdelig. Nærmere 72 000 000 mennesker måtte bøte med livet fordi Hitlers nærmeste og nabolanda reagerte for sent.

Samtidig er det vanskelig å kritisere russere som over tid er i praksis hjernevasket av de Putin-kontrollerte statlige  TV-kanalene.

Men hjernevasking skjer ikke bare i totalitære stater. Det skjer også i liberale demokrati når noen sover på sin vakt.

For 4 år siden opplevde vi i Finnmark en tilsvarende hjernevasking i form av propaganda fra Vadsø-miljøet som var redd for å miste sine 140 byråkrater i fylkeshuset.

Finnmarkinger ble lurt til å tro at de kunne endre et stortingsvedtak året etterpå.

Tidligere journalister og kommunikasjonsarbeidere sydde sammen en kløktig mediejippo. Den ”traff” et folk som gjennom historien har opplevd maktovergrep fra både lokale og nasjonale myndigheter i tillegg til Putins forgjengere i Europa for over 77 år siden.

En stor andel finnmarkinger ble i forkant av en ikke-autorisert og dermed illegitim ”folkeavstemning” regelrett lurt til å blant annet tro

– at Tromsø overtok makta (fasit: De fikk 10 av 57 i fylkestinget),
– at FEFO måtte avgi ressurser til folk i Troms også på lik linje med finnmarkinger (løgn),
– at finnmarksidentiteten ville forsvinne (finnmarkinger er fortsatt finnmarkinger),
– at arbeidsplassene i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø (løgn; det var 140 av dem i 2019, og det er fortsatt 140 av dem i 2022),
– at kjøttvekta ville bety at Troms med dobbelt så mange innbyggere ville få dobbelt så mange i fylkestinget (feil; Troms har 30, Finnmark 27),
– at det ville bli avstemninger i fylkestinget hvor Troms sto sammen mot Finnmark (løgn; har ikke skjedd en eneste gang)

Dette budskapet ble systematisk banket inn i befolkningen. Og de fleste journalister hadde i en slags misforstått solidaritet sjøl blitt aktører for denne kampanjen. Derfor fikk ikke denne Vadsø-ledete aksjonen kritiske spørsmål når påstandene ble repetert.

Finnmarkinger ble sittende igjen med inntrykket av at vårt kjære Finnmark ville forsvinne:

“Igjen skulle vi lide!“

Godt planlagt og målrettet propaganda – uten kritisk journalistikk tilstede – får alltid den ønskede effekten. Selvsagt fikk den det også i Finnmark.

Fortsatt i 2022 finnes det finnmarkinger som tror på budskapet som den gang ble skapt – selv om ingen kan vise fram konkrete eksempler på hvilke påstander som holdt vann.

Er det da rart at russere som kun får daglig Putin-propaganda uten kritiske spørsmål fra journalister, tror på det han sier?
Hvor skal de hente motargumenter og andre synspunkter fra?

Det hjelper nok lite å fjerne russiske navn i Sør-Varanger. Da hjelper det mye mer å opplyse dem om forskjellen på autoritære regimer som kommunisme og fascisme(nazisme), og det vi har i de nordiske land og store deler av Europa; det liberale demokrati.

Tidsskriftet The Economist har utviklet en metode for å måle graden av demokrati i 167 land.

https://www.economist.com/graphic-detail/2022/02/09/a-new-low-for-global-democracy



Det som kjennetegner “fulle demokrati” (oversatt fra engelsk), altså liberale demokrati – er at statens makt er fordelt på flere hender og at maktene gjensidig kontrollerer hverandre.

Da Norge innførte parlamentarismen i 1884, ble Stortinget endelig den lovgivende forsamlingen som også kunne kontrollere at regjeringen gjennomførte det Stortinget vedtok. I tillegg hadde vi frie og uavhengige domstoler som dømte på et fritt og upolitisk grunnlag.

På toppen av dette kjennetegnes liberale demokrati ved at de har en fri og uavhengig presse – som kan kontrollere de andre statsmaktene.

I bunn for dette liberale demokratiet ligger det grunnleggende verdisyn om at naturmiljøet og menneskeverdet skal respekteres og vernes om.

Derfor har alle liberale demokrati ratifisert internasjonale avtaler initiert av FN. Menneskerettighetene er den viktigste avtalen som beskytter menneskets ukrenkelighet og krav krav på frihet.

Det beste opplysningsarbeidet kan vi gjøre via folk-til-folk; Ved å snakke sammen, argumentere og også reflektere over andres argumenter og deres forståelse av virkeligheten.

Det er stort arbeid som må gjøres for å å hindre at folk blir faktaresistente. De må enkelt og greit bli i stand til å “tenke sjøl”, vurdere påstander, sjekke sannhetsgehalten – kort sagt utøve god kildekritikk slik våre ungdomsskoleelever nå lærer i norsk skole.

På sikt vil det forhåpentligvis føre til at også mennesker i Russland med ny kunnskap, evne til kritisk tenking og en genuin respekt for menneskeverdet endrer Russland fra et autoritært regime og en tilnærmet totalitær stat til et liberalt demokrati.

Og det er det den viktigste kampen handler om:
Sikre at det liberale demokratiet i Europa overlever i møtet med totalitære stater basert på kommunisme og fascisme.