Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø 3.10.18 ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder Remi Strand for Ap på fylkestinget som satt i panelet sammen med aksjonsgruppa lovte å se på kravet:

«Han mener fylkeskommunen vil løpe liten risiko ved å sende et slikt prosessvarsel.

– Man løper ingen risiko ved det. Det er snakk om at man sender et brev der man forteller hva kravet er. Deretter beskriver man det rettslige grunnlaget og legger fram de bevisene man mener å ha. Så sendes det til motparten, slik at de kan få kommentere på innholdet. Og da ser vi hvor den rettslige konflikten står, forteller Strand som selv er jurist.

– Først da vil spørsmålet om en eventuell rettssak komme på banen, sier Remi Strand.

– Fram til da vil ikke dette koste noen ting. Men etterpå, når man har fått svaret fra motparten, så må man vurdere grunnlaget, og se det opp mot risiko og kostnader, sier han.» (Finnmarken 5.10.18)

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering. Når en sak ønskes tatt opp til behandling kan fylkesordfører eller 1/3 av fylkestinget motsette seg dette.

Fylkestinget skulle derimot ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni, og nå var klar for nye behandling.  Da saken den gang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt (V) et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette «siden det var det mest ytterliggående». Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til selve lovlighetsklagen fra Noodt m.fl.. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning ville bli 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i junimøtet slik hun har adgang til. Fordi det er liten møtehyppighet for fylkestinget, ville det åpenbart vært riktig å gi saken sin første behandling der. I den grad fylkesordfører og ordfører ønsker å ha vervet for å verne om alle representantenes rett til å utføre sitt verv, burde det åpenbart vært gitt sin første behandling i juni.

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen offentlige facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre.

Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak. (Og jeg vet de ikke vil gjøre det dersom de ser hvor mange som vinner fram i saker om politiske avgjørelser).

17 tapte rettssaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en «folkeavstemning» til nærmere 4 mill. kr.  i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid!

Og Wikan vil kaste bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål?
Fra flere representanter blir det stilt spørsmål om han i fullt alvor mener at fylkestinget skal gi seg i vei med nye kostnader og hva dette vil bety for elever i videregående skole, samferdsel og andre tjenester.

Wikan benektet at fylkeskommunen skulle bruke poenger på dette. Fra talerstolen sa  han  at aksjonsgruppa for Finnmark ville samle inn penger til en rettsprosess. Underforstått: Fylkeskommunen skal ikke bruke en krone på dette. Forøvrig helt i samsvar med hans uttalelse på Facebook uka før.

Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks formannskapet i en kommune, eller fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/utredning Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets faktiske innhold er blitt  innarbeidet i andre forslag.

Rett før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som «forslag», er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista! Fylkesordføreren kunne avvist behandling av forslaget, men var igjen passiv.

Saksbehandlinga ble protokollført slik:
Under voteringa som deretter følger står kun dette i protokollen:

Her har altså Wikan lurt seg sjøl (og andre) – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget hans ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet i hans forslag ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: » Fylkestinget ber administrasjonen utrede et eventuelt grunnlag for prosessvarsel».

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommunes administrasjon med noen sak om søksmål nå – hvis de av strategiske grunner ikke da velger å opptre politisk?

Siste setning kan også fortolkes positivt: Fylkestinget ber fylkesrådmannen om å lage en kort utredning  som forklarer hva et prosessvarsel er og lager et forslag på videre prosedyre. En slik prosedyre må også innbefatte kostnader ved å få laget et prosessvarsel og kostnader knyttet til en evt. oppfølging i en rettslig prosess. Fylkesrådmannens fullmakter til å påføre fylkeskommunen økte utgifter er begrenset, og han må derfor ha hjemmel fra politisk hold f.eks gjennom et politisk vedtak. Dette er ikke et fullmaktsvedtak som hjemler bruk av økonomiske midler

En fylkesrådmann burde til vanlig  være fornøyd med at hans kapasitet heller kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019. Om fylkesrådmannen  velger den siste fortolkninga, er han likevel på formell trygg grunn når fellesnemnda skal velges i desember.