Finnmark fylkesting har ikke sagt ja til rettsak mot staten!

Etter at regionreformen  ble vedtatt av Stortinget 8.juni 2017, har noen ment at det vil være riktig å gå til rettsak mot staten for å få omgjort vedtaket. Deres påstand er at Stortinget gjorde et ulovlig vedtak. Jurister som har uttalt seg, har med ulik begrunnelse stilt spørsmål ved deler av prosessen.

En professor i offentlig rett er enig i at prosessen ikke har vært god og åpner for at det kan være ugyldig, men har avvist at vedtaket er i strid med Europarådets charter om folkestyre og vil heller ikke råde Finnmark fylkeskommune å gå til rettsak.

Aksjonsgruppa mot regionreformen, ForFinnmark, har sagt at om ikke fylkeskommunen velger å gå til sak, vil de gjøre det.

Finnmark AP valgte sist vinter å følge et nytt råd fra tidligere fylkesordfører Helga Pedersen. Da Helga var stortingsrepresentant og nestleder i Ap, tok hun til orde for å slå sammen kommuner som motsatte seg det. Nå har hun skiftet syn og mener at Stortinget ikke skal kunne gjøre slike vedtak – selv om lovverket gir hjemmel for det.

Dette var selvsagt et taktisk råd fra Helgas side som nå jobber for å bli ny ordfører i Tana etter at hun avsluttet sauedrifta. SP sentralt hadde i vinter funnet en nøkkel til å holde motstanden mot regionreformen varm lengst mulig; folkeavstemning for å komme misnøyen i møte. En slik folkeavstemning myntet på misnøye og motstand ville selvsagt gi et forventet nei – og mange velgere ved lokalvalget neste høst. Dermed ville både Sp og Ap ha malt seg inn i et hjørne de vanskelig kunne komme seg ut av nå, men som kunne gi mange velgere.

På en pressekonferanse som aksjonsgruppa ForFinnmark avholdt i Vadsø 3.10.18 ble det fra gruppas juridiske ekspertise, adv. Geir Johan Nilsen sagt at en rettsak mot staten kunne vinnes. Gruppeleder Remi Strand for Ap på fylkestinget som satt i panelet sammen med aksjonsgruppa lovte å se på kravet:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 15.38.14.png

“Han mener fylkeskommunen vil løpe liten risiko ved å sende et slikt prosessvarsel.

– Man løper ingen risiko ved det. Det er snakk om at man sender et brev der man forteller hva kravet er. Deretter beskriver man det rettslige grunnlaget og legger fram de bevisene man mener å ha. Så sendes det til motparten, slik at de kan få kommentere på innholdet. Og da ser vi hvor den rettslige konflikten står, forteller Strand som selv er jurist.

– Først da vil spørsmålet om en eventuell rettssak komme på banen, sier Remi Strand.

– Fram til da vil ikke dette koste noen ting. Men etterpå, når man har fått svaret fra motparten, så må man vurdere grunnlaget, og se det opp mot risiko og kostnader, sier han.” (Finnmarken 5.10.18)

Da fylkestinget i Finnmark var samlet nå i oktober, var ikke det ført opp noen sak om evt. rettslig vurdering. Når en sak ønskes tatt opp til behandling kan fylkesordfører eller 1/3 av fylkestinget motsette seg dette.

Fylkestinget skulle derimot ta standpunkt til en lovlighetsklage om valg av fellesnemnd som sto på sakslista i juni, og nå var klar for nye behandling.  Da saken den gang ble tatt opp til behandling fremmet Trine Noodt (V) et forslag med navn på medlemmer til fellesnemnda.

KrF fremmet forslag om utsettelse til oktober når regjeringa hadde fått lagt fram oppgavemeldinga. Forslaget fra KrF fikk ikke flertall.

Remi Strand fremmet på vegne av APs fylkestingsgruppe så et forslag om å ikke velge medlemmer (noe som Inndelingsloven pålegger ). Fylkesordføreren valgte å stemme over dette “siden det var det mest ytterliggående”. Det fikk et flertall av stemmene. Deretter ble det nektet votering over forslaget om medlemmer!

Et mindretall på 3 i et fylkesting kan fremme lovlighetsklage for å sjekke lovligheten av flertallets handling. Det ble gjort.

Prosessen er da slik at organet sjøl som 1.instans skal behandle lovlighetsklagen. Finner de at klagen er berettiget, blir tidligere vedtak annulert. Hvis fylkestinget (flertallet) vedtar at klagen ikke tas til følge, går den automatisk til departementet for avgjørelse.

Departementet kan også av eget tiltak foreta kontroll gjort av kommunestyrer og fylkesting.

Rett før fylkestinget møttes i oktober, kom det brev fra kommunaldepartementet om at flertallet hadde tatt en ulovlig avgjørelse. De kan ikke vedta å nekte å velge medlemmer til fellesnemnd når loven pålegger dem det.

Departementet tok derimot ikke stilling til selve lovlighetsklagen fra Noodt m.fl.. Den skal fylkestinget først uttale seg om. Første anledning ville bli 4 måneder senere da fylkesordføreren nektet å ta førsteinstansbehandlinga i junimøtet slik hun har adgang til. Fordi det er liten møtehyppighet for fylkestinget, ville det åpenbart vært riktig å gi saken sin første behandling der. I den grad fylkesordfører og ordfører ønsker å ha vervet for å verne om alle representantenes rett til å utføre sitt verv, burde det åpenbart vært gitt sin første behandling i juni.

Under saken om lovlighetsklagen nå i oktober ble det fremmet flere forslag, bl.a dette fellesforslaget fra Ap, SP, KrF og SV:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.38Under debatten ble forslagsstillerne klar over at dette kan ikke fylkestinget vedta når de behandler en lovlighetsklage. For det første hadde departementet gjennom sin rett til å kontrollere lovlighet, avklart at flertallsvedtaket i juni var ulovlig hva angår det å ikke velge medlemmer til fellesnemnda. Men departementet hadde ikke behandlet selve lovlighetsklagen som gikk ut på at mindretallet ble nektet å stemme over sitt forslag til medlemmer.

Regelen er slik at fylkestinget sjøl skal ha anledning til å rette opp denne feilen.
Forslaget fra Strand m.fl hadde ikke forholdt seg til dette. En henvendelse til fylkeskommunens jurist kunne forhindret tabben.

SP fremmet et annet forslag under samme debatt og som ikke hadde noe med saken om lovlighetsklagen å gjøre, men fylkesordføreren tillater det likevel:Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Det interessante her er at SPs gruppeleder nå vil at fylkestinget skal påføre seg nye rettslige kostnader – til tross for at Wikan på sin egen offentlige facebookside benektet at han og SP ville bruke fylkeskommunale penger:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

At Wikan ofte er uenig med seg sjøl og hopper fra standpunkt til standpunkt står han selvsagt fritt til å gjøre.

Jeg vil tro de fleste som har fulgt fylkeskommunens ulike rettssaker de siste 5-6 åra, ikke vil anbefale en rettsprosess mot et stortingsvedtak. (Og jeg vet de ikke vil gjøre det dersom de ser hvor mange som vinner fram i saker om politiske avgjørelser).

17 tapte rettssaker er mye. Det er så mye at fylkeskommunen har nektet å legge fram tall på hva dette har kostet.

Her snakker vi altså om en part, Finnmark fylkeskommune som uten å tenke på kostnader kan anke en sak som tapes i laveste rettsinstans. Alle som har prøvd sin sak for retten som privatperson vet at du må lykkes ved å vinne i laveste instans, eller så har du tapt for godt.  Det koster så mye mer å prøve saken i neste instans. Det har privatpersoner sjeldent økonomi til.

I dette fylkestinget i oktober foreslår Wikan likevel å gå til søksmål mot staten og bruke av fylkeskommunes manglende penger til dette. Til tross for at fylkeskommunen mente de hadde råd til en “folkeavstemning” til nærmere 4 mill. kr.  i vår, ser man denne høsten resultatet: Videregående skoler må spare på bl.a. vikarbudsjett og elevene får ikke kvalifisert lærervikar. Dette skjer altså i et fylke hvor hele 37 av 100 elever ikke klarer å fullføre videregående skole på normert tid!

Og Wikan vil kaste bort flere gode penger etter de dårlige.

Hvordan reagerer resten av fylkestinget på Wikans idé om søksmål?
Fra flere representanter blir det stilt spørsmål om han i fullt alvor mener at fylkestinget skal gi seg i vei med nye kostnader og hva dette vil bety for elever i videregående skole, samferdsel og andre tjenester.

Wikan benektet at fylkeskommunen skulle bruke poenger på dette. Fra talerstolen sa  han  at aksjonsgruppa for Finnmark ville samle inn penger til en rettsprosess. Underforstått: Fylkeskommunen skal ikke bruke en krone på dette. Forøvrig helt i samsvar med hans uttalelse på Facebook uka før.

Det blir ikke debattert noe utover det Wikan gjør når han fremlegger forslaget i en sak som ikke er oppført på sakslista. Med møtelederens godkjennelse..!

Så blir det en pause i forhandlingene. Flertallsgruppa skjønner at deres forslag ikke vil bli oppfattet seriøst, og justerer det. Deretter legges det fram følgende nytt forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.05.52

Nå har de foreslått at sak om fellesnemnda kommer tilbake til fylkestinget og vil bli fulgt opp der i samsvar med lovverket. Det er i seg sjøl positivt og på høy tid.
I tillegg vises det i siste setning til hvordan det fremsatte forslaget fra Sp og Wikan kan behandles.

Dette er ikke uvanlig. I et besluttende organ som fylkestinget er poenget at det faktisk besluttes noe. Dette i motsetning til et samarbeidsorgan hvor meninger kan utveksles, men hvor ingen kan beslutte noe med hjemmel i lovverk, bortsett fra neste møtetid og -sted.

Besluttende organ som storting, sameting, fylkesting og kommunestyrer har strenge formelle regler for saksbehandling. Vedtak skal komme til på korrekt måte og ikke kunne tolkes slik flertallet, evt. administrasjonen vil i etterkant. Det er også egne prosedyrer for å fremme forslag og få disse prøvd av det besluttende organ gjennom votering.

Forslag som fremmes i fylkestinget kan følgelig stemmes over. Får de flertall, må de gjennomføres. Får de ikke flertall, er de ikke nødvendig tapt for godt. Møteleder eller forslagsstiller kan foreslå at det oversendes enten et politisk utvalg (f.eks formannskapet i en kommune, eller fylkesutvalget) eller administrasjonen for videre vurdering/utredning Som regel aksepterer også mindretallet det. For hvem er redd for økt kunnskap om en sak?

Det er mulig at det var dette Wikan ønsket.

Hvis forslaget derimot trekkes, er det fordi forslagstiller ikke ser det hensiktsmessig å fremme det, eller at forslagets faktiske innhold er blitt  innarbeidet i andre forslag.

Rett før fylkesordføreren går til votering i denne saken, skjer det noe overraskende: Kurt Wikan fra SP trekker forslaget! Altså forslaget som Strand m.fl viser til som “forslag”, er nå trukket!! Formelt og reelt sett eksisterer det ikke lenger! Og strengt tatt tilhørte det en sak som ikke var ført opp på sakslista! Fylkesordføreren kunne avvist behandling av forslaget, men var igjen passiv.

Saksbehandlinga ble protokollført slik:
Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.17.23Under voteringa som deretter følger står kun dette i protokollen:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.16.54
Her har altså Wikan lurt seg sjøl (og andre) – for andre gang. Siste setning i vedtaket er nå uten verken formell eller reell betydning etter at forslaget hans ble trukket!

Dersom Wikan varslet Aps fylkestingsgruppa at han ville trekke forslaget om innholdet i hans forslag ble tatt med i et nytt forslag, ville selvsagt siste setning blitt formulert annerledes, som f.eks: ” Fylkestinget ber administrasjonen utrede et eventuelt grunnlag for prosessvarsel”.

Ut fra hva som formelt og reelt skjedde under fylkestingets saksbehandling i fylkestinget i oktober, jobber altså ikke Finnmark fylkeskommunes administrasjon med noen sak om søksmål nå – hvis de av strategiske grunner ikke da velger å opptre politisk?

Siste setning kan også fortolkes positivt: Fylkestinget ber fylkesrådmannen om å lage en kort utredning  som forklarer hva et prosessvarsel er og lager et forslag på videre prosedyre. En slik prosedyre må også innbefatte kostnader ved å få laget et prosessvarsel og kostnader knyttet til en evt. oppfølging i en rettslig prosess. Fylkesrådmannens fullmakter til å påføre fylkeskommunen økte utgifter er begrenset, og han må derfor ha hjemmel fra politisk hold f.eks gjennom et politisk vedtak. Dette er ikke et fullmaktsvedtak som hjemler bruk av økonomiske midler

En fylkesrådmann burde til vanlig  være fornøyd med at hans kapasitet heller kan brukes på en rekke andre og mer viktige saker, ikke minst budsjettet for 2019. Om fylkesrådmannen  velger den siste fortolkninga, er han likevel på formell trygg grunn når fellesnemnda skal velges i desember.

Troms må vise mer raushet overfor Finnmark: Start med en likeverdig fellesnemnd!

Regionreformen har slitt i motbakke til tross for at et enstemmig Storting i 2014 står bak ønsket å desentralisere statlige oppgaver til regionen. Reformen er et ektefødt barn av sentrumspartienes felles politikk om å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo og til folkevalgte organ i regionene.
Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14Der KrF og Venstre mente at en slik reform måtte avgjøres av Stortinget, valgte SP å gi én fylkeskommune avgjørende myndighet; den som motsatte seg å bli slått sammen. Derfor endte SP på Stortinget med å si nei til sammenslåinger hvis en av fylkeskommunene sa nei.

Dette ville selvsagt ødelegge muligheten for å starte en slik revolusjon som det er å flytte ut statlig makt. Sammen med Solberg-regjeringen av H og Frp i forrige stortingsperiode, klarte sentrumspartiene KrF og Venstre derfor å få landet denne demokratireformen.

Dessverre lå regjeringen og V og KrF på latsiden både før stortingsvedtaket og etterpå. De kommuniserte lite eller ingenting av hva reformen var. De fikk engang fortalt selvfølgeligheten om at helt siden 1989 har KS (interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner) enstemmig jobbet for å få flyttet mer statlig makt og myndighet til folkevalgte.

Vrengebilde av reformen

Reformen ble dessverre av motstanderne fremstilt – også i nord hvor de fleste knapt har brydd seg om fylkeskommunen – som nedlegging av fylker, fjerning av fylkesnavn og i verste fall; fjerning av identitet og lokal kultur. Som om en nordlending, møring eller finnmarking har sin identitet knyttet til fylkeshuset der sentraladministrasjonen holder til, enten det er Bodø, Molde eller Vadsø?

Ikke minst Sp – som sier de er for desentralisering – spilte på denne misnøyen. Store velgergrupper var mulig å høste av ved kommende valg.

Resten kjenner vi. Finnmark SP fant ut i sin visdom at en folkeavstemning i Finnmark nesten 1 år etter stortingets vedtak, kunne oppheve stortingsvedtaket. Noen parti stemte også for folkeavstemning fordi de ville at Finnmarks medlemmer i fellesnemnda skulle ha størst mulig legitimitet og styrke i møtet med Troms. Da resultatet forelå, hadde 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt sagt nei.

Finnmark Ap som ikke er for folkeavstemninger som prinsipp, måtte henge seg på slik at ikke SP stakk avgårde med deres stemmer høsten 2019. Det kunne bety farvel til ordførerkjeder for sittende Ap-ordførere i Finnmark. Dermed gikk Finnmark Ap i lås og ville ikke velge medlemmer til fellesnemnd før sommeren. Der sitter de ennå.

Det kom derfor ikke som noen bombe at Kommunaldepartementet i dag erklærte fylkestingets vedtak i juni ulovlig. Vedtaket i saken “Valg av medlemmer til fellesnemnd” gikk ut på å IKKE velge medlemmer – noe fylkestinget er lovpålagt å gjøre.

Hva nå?

Nå er tiden for politiske demonstrasjoner over. Nå må begge fylkesting komme videre. Finnmark fylkesting må velge sine medlemmer og møte i fellesnemnda. Sammensettinga her avgjøres av den til enhver tid gjeldende forskrift. Den siste ga Troms 18 og Finnmark 9 medlemmer, den fra april ga 19-17 til Troms. Mæland har sagt hun er villig til å endre forskriften dersom Finnmark viser at de vil bidra i prosessen.

Løsning:

Det heter seg at den klokeste gir seg først. I dette tilfelle kan vi betrakte både Troms fylkesting, Finnmark fylkesting og Kommunaldepartementet som like kloke, og som alle gir noe, f.eks slik;

  1. Troms viser forståelse og raushet og aksepterer at fellesnemnda har like mange fra hver av fylkestingene, alternativt at begge fylkesting sammen utgjør fellesnemnda
  2. Finnmark fylkesting velger å delta i den videre prosessen under forutsetning av at forskriften endres slik at fellesnemnda har  like mange fra hver (alternativt at begge fylkesting utgjør fellesnemnda)
  3. Kommunaldepartementet endrer forskriften i samsvar med dette. Dersom forskriften endres slik at begge fylkesting utgjør fellesnemnd, tar departementet alle merkostnader ved dette.

Stadig flere får nå høre om den vellykkede sammenslåingen av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylkeskommune. En viktig forutsetning var at de ikke ville følge Inndelingslovens bokstav om en fellesnemnd sammensatt forholdsmessig etter folketallet. Nei, de gjorde det smarte trekket at de ville inkludere alle folkevalgte i begge fylker for å bygge relasjoner og en felles kultur. De bestemte derfor at fellesnemnda skulle bestå av begge fylkesting med sine tilsammen 78 (!) medlemmer.

Vi står nå ved en skillevei. Politikere og andre som har tro på denne delen av Norge kan nå starte arbeidet med å bygge den nye regionen. Det er også to andre veier noen vil slite seg gjennom:

Politiker og andre kan bruke energi på å fordele skyld for både rotete prosess på stortinget, mangelfull prosess i fylkeskommunene og partiers behov for egen markering og velgersanking.

Man kan også velge å bruke tid til mismot  om Troms og Finnmarks opplevde trasige fortid enten det gjaldt kongens skattefangst til København, handelsmenn i Bergen, tyskernes herjinger under krigen, undertrykking av samer og kvener og norsk fiskeripolitikk sin utarming av vårt rike nord i moderne tid.

Vi får ikke gjort noe med historien, den kan ikke spoles tilbake og redigeres.

Modigere politikere

Derimot kan vi nå i Norges viktigste region starte nybrottsarbeidet som regionreformen gir mulighet for. Med flytting av makt – og ikke minst krav om enda mer myndighet – kan våre egne folkevalgte endelig få de verktøy de alltid har savnet for å utvikle vår del av landet.

Men da trenger vi politiske ledere i Troms, Finnmark og regjering som både kan opptre raust, skape gjensidig tillit og snu mismot og pessimisme til det vi vet også bor i befolkningen her oppe.

Hvis Troms og Finnmark har politikere av slikt format, bør de kjenne sin besøkelsestid.