Norges viktigste region forsøkes ødelagt av udemokratiske prosesser i skjul av pandemien


Det skjer dramatiske endringer i nord, i et område som på grunn av sin beliggenhet har et sterkt behov for stabilitet, vekst og utvikling.

Den siste folketallsutviklingen bekrefter dette: Troms og Finnmark er blitt nesten 600 innbyggere færre hittil i år!

Men det skjer noe som er verre enn det – fordi det vil fortsette den negative folketallsutviklingen.

Endringene skjer i det skjulte, initiert og jobbet fram av udemokratiske krefter som i skjul av pandemien jobber for å sende Finnmark tilbake til den økonomiske middelalder og svekke hele regionens iboende kraft.

Endringene skjer uten en våken presse til stede. De fleste av disse med arbeidsplass Finnmark har de 4 siste årene fungert som mikrofonstativ for de som vil at det er staten som skal styre Finnmark, gjennom et liksom-fylkesting med mindre makt enn Sametinget og med samme type sugerør som u-land har blitt til del; ukritisk overføring av penger som går til de lokale høvdinger og deres slekt og venner.

EN OVERRASKENDE NYHET I REGJERINGSERKLÆRINGEN!

Denne prosessen har foregått så skjult for offentligheten at noen og enhver fikk seg et hakeslepp da Hurdalsplattformen forelå med sin tekst:

« Den innsendte søknaden fra Troms og Finnmark om oppløsning skal innvilges, og det skal i løpet av 2021 settes i gang en prosess for å gjenopprette Akershus, Buskerud og Østfold basert på en søknad fra fylkestinget i Viken.» (min utheving).

Hvilken «innsendt søknad fra Troms og Finnmark» sikter regjeringen til?

Under SPs landsstyremøte 29.10.21 viste kommunalminister Gram konkret til sitt brev hvor han viser til «fylkestingets vedtak i sak 10/2020» og innvilger på det grunnlaget «søknaden» om deling i to nye fylkeskommuner.

Slik ser brevet hans ut:



Imponerende rask saksbehandling! Og av det premature slaget skal det vise seg.

Jeg sendte straks regjeringserklæringen forelå innsynsbegjæring til fylkeskommunens administrasjon. Der ba jeg konkret om å få vite når fylkestinget har sluttbehandlet denne saken. De bekrefter at den eneste behandlingen er gjort i mars 2020, under sak 10/2020.

Jeg har spurt flere fylkestingsrepresentanter, og har sjøl sjekket sakspapirer og protokoller fra fylkesting i 2020 og 2021:
Har fylkestinget politisk behandlet utkast til en begrunnet søknad om grenseendring (deling) som egen sak?
Svaret er nei.

De har kun vedtatt å be fylkesrådet komme tilbake med en sak om dette!

Det er noe helt annet.

ET FYLKESTINGSVEDTAK BLIR MISBRUKT

For hva står det i fylkestingsvedtaket regjeringen og Gram viser til?

I mars 2020 har fylkesordfører satt opp ei saksliste til fylkestingets samling.
Sak 10 på sakslista har tittelen «Søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven».

Også rådmann/fylkes- el. kommunedirektør/fylkesråd kan ta initiativ til saker, men kun ordfører eller fylkesordfører har myndighet etter Kommuneloven til å lage saksliste med politiske saker som det folkevalgte organ skal avgjøre. Det gjør fylkesordfører Prestbakmo. Han er folkevalgt.

Administrasjonens (fylkesrådets) forslag til vedtak i saken er:
«Fylkestinget i Troms og Finnmark ber fylkesrådet om å forberede en sak om søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven.»



Dette blir altså vedtatt mot 18 stemmer. Mindretallet mente det var unødvendig tids- og ressursbruk å pålegge administrasjonen og de folkevalgte dette.  De ville naturligvis heller bruke dyrebar tid på politiske saker for å skape utvikling og tilflytting i nord, framfor å lage grunnlaget for en søknad om å svekke regionen.

Men flertallet bestemmer, også her selvsagt.

Fylkestingets flertall ga altså sin arbeidsordre til administrasjonen (som er fylkesrådet i en parlamentarisk styrt fylkeskommune som Troms og Finnmark):
Utred en sak som fylkestinget som øverste folkevalgte organ senere skal ta standpunkt til.

Og det er nå det skjærer seg helt i det som skal være en demokratisk behandling av en viktig sak:

ET DEMOKRATI BLIR RAMMET AV COVID19

Det øverste folkevalgte organ for innbyggerne i Troms og Finnmark har hittil ikke fått en forberedt sak med en utredning om konsekvenser av en oppløsning. og får derfor heller ikke ytret seg om det er grunnlag for å fremme en begrunnet søknad eller innholdet i denne.

Inndelingsloven som styrer grensejusteringer mellom kommuner eller fylkeskommuner er meget tydelig på prosess og krav, jfr brev fra Kommunaldep. 22.mai 21:

«Etter inndelingsloven § 8 andre ledd er det fylkestinget som har rett til å ta initiativ til en søknad om å sette i gang en utredning om deling av fylket. Inndelingsloven § 8 fjerde ledd stiller nærmere krav til en slik søknad, og tydeliggjør at en søknad om en utredning av en deling blant annet må være skriftlig og grunngitt, og inneholde forslag til nye grenser.» (min utheving)

Fylkestinget har ennå ikke behandlet en sak om deling, og følgelig ikke tatt noe initiativ som regjeringen kan svare på. Det foreligger altså pr dato ingen søknad om å få utredet en deling!

Er det en slik sak som fylkestinget i oktobermøtet ble varslet om skal behandles i nå i desember?

I så fall har departementet allerede saksbehandlet en søknad som fylkestinget ennå ikke har laget!
Jeg er spent på hvordan regjeringen nå skal redde ansiktet til både seg sjøl og sine kolleger i Troms og Finnmark. De finner nok en utvei.

Jeg har vært folkevalgt i kommunestyrer, formannskap, fylkesting og fylkesutvalg fra 1979 – 2010.
I 2019 ble jeg på nytt folkevalgt.

Det ligger i min politiske ryggmarg å skille mellom folkevalgte og ikke-folkevalgte sitt ansvar.

Det er kun de folkevalgte som skal møte velgernes dom. Det slipper fylkesråd og administrasjon.

De folkevalgte er tjenere for folket, ikke dets herrer. Derfor må de forholde seg til skrevne regler og rutiner for sin saksbehandling, og ikke opptre som herrer som kan sette slikt til side

Sakslistene er derfor satt opp av en folkevalgt leder. Protokollene skal tydelig vise hva de folkevalgte har behandlet av mulige løsninger, og hvilket vedtak som er gjort av et flertall eller ved enstemmighet.
Velgerne skal i neste valg gi sin dom over utført arbeid.

Jeg har aldri opplevd maken til uklar og manipulativ saksbehandling som dette!

KONKRETE EKSEMPLER PÅ FYLKESRÅDETS MISBRUK AV TILLIT

Mens fylkestinget i mars 2020 har bedt om å få en forberedt sak fra fylkesrådet, kommer fylkesrådet tilbake til fylkestinget som er isolert bak hver sin skjerm med denne saken:



Om fylkestingets vedtak i mar -sak 10/20, sier fylkesrådet:



I klartekst står det altså at fylkesrådet har tatt seg den frihet å konkludere fylkestingets ikke-påbegynte behandling av en «skriftlig og begrunnet» søknad om deling jf § 8 i Inndelingsloven.

«…Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld….søknad [..]skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser.»

Jeg måtte lese fylkesrådets sak flere ganger for å være sikker på at dette er rett skrevet. Jeg velger å tro at fylkesrådet i et øyeblikks villfarelse tror de er fylkesting som folkevalgt organ, ikke kun fylkestingets politisk ledete administrative apparat slik det er i Oslo og Bergen som også har parlamentarisme.

Det er mulig at fylkesrådet forstår de har begått en blemme, men forsøket på reparasjon blir om mulig enda verre.

Vinteren 2021 innser kanskje fylkesrådet at de har hoppet over noen viktige ledd dersom de skal følge Inndelingsloven. Jeg vet ikke om det er departementet som har besvart en evt. henvendelse fra de i foregående sak?

I et notat til fylkesrådsleder Mo (som av en eller annen grunn er Unntatt offentlighet !) , kan man lese at fylkesrådslederen den 27.1.21 har bedt fylkesdirektøren lage en omfattende utredning om hvordan fylkestinget skal kunne saksbehandle en slik søknad om deling som nettopp fylkestinget må fatte vedtak om.




Det korte svaret er at det er et forholdvis omfattende arbeid å lage en slik sak.
Ingen vil betrakte det som overraskende?

Så skjer det mer forunderlige ting i hele prosessen. Et representantforslag fra John Karlsen m.fl (Frp) må behandles i fylkestinget i juni.
Fortsatt er det et fylkesting som ikke er fysisk samlet og som er avhengig av at de digitale løsningene sikrer at alt foregår åpent og transparent for både politikere, media og innbyggere.

Den 14.juni er Plan- og økonomikomiteen innkalt til digitalt møte for å drøfte Karlsen m.fl sitt forslag om rådgivende folkeavstemning. Allerede dagen etter skal saken til behandling i fylkestinget.

Ordinær praksis er at saker til folkevalgte organ som bl.a. kommunestyrer og fylkesting skal ligge til offentlig ettersyn i minst en uke i forkant. Slik ivaretas demokratiet. Alle ser innstillingen; hva som er foreslått.

Profesjonelle journalister lager saker om disse og innbyggerne – «politikernes herrer» som Vedum kaller de – gjør seg opp meninger og kan påvirke.

Ikke en sjel visste om hva politikerne ville foreslå i en slik viktig sak!
Og sjekk hva som skjedde:



Du ser det kanskje ikke?

Det er altså laget en innstilling ingen ser eller vet om (unntatt de i komiteen), og der har en representant fra SP lagt fram et forslag i en helt annen sak enn denne om folkeavstemning!

Men det er ikke en hvilken som helst sak! Det handler om den største saken av dem alle: Skal fylkestinget i Norges viktigste region vedta en skriftlig og grunngitt søknad om deling av regionen?

Dette er den groveste manipuleringen jeg hittil har sett i et langt liv som folkevalgt!

Det skjønte jeg først da jeg fikk kopi av brev datert 25.juni -21 sendt fra fylkesordføreren til kommunaldepartementet og som Gram besvarte ved å innvilge – på strak hånd!

Du tror det ikke før du får se det:



Linken til behandlingen i fylkestinget viser til «vedtaket» 15.juni 2021. Fylkestingets behandling i sak 10/2020. Begge vedtak finner du lenger foran i denne bloggen.

Grunnen til at jeg reagerer, er at jeg synes dette er faktisk verre enn at fylkestingets flertall årlig setter av 21, 5 mill kr til å avlønne politikere som skal utvikle Norges viktigste region. For det er umoralsk å bruke pengene på å sabotere fremtiden til oss som bor her ved å avvikle. Ikke utvikle.

Går pengene derimot til å skape en sterk region, fortjener de hver en krone de får i godtgjørelse og i dekning av de utgifter de har som folkevalgt.

Vi snakker altså her om noe så politisk tungt som en sammenslåing eller oppløsning av et vitalt folkevalgt organ som et fylkesting. Dette folkevalgte organet er altså i det norske makthierarkiet på nivå rett under Stortinget!!
Man oppretter eller nedlegger ikke et folkevalgt organ uten grundige utredninger, og i alle fall ikke gjennom manipulerende virksomhet!

DEN VIKTIGE INNDELINGSLOVEN

Derfor vedtok Stortinget enstemmig en Inndelingslov i 2001.

Her er det som alltid § 1 som angir hensikt og formål med loven:

Alle som leser formålet skjønner derfor hvorfor søknad om grense-endring (deling eller sammenslåing) MÅ være grundig utredet:

§ 1.Formål

Formålet med denne lova er å leggje til rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.«

Kort fortalt betyr det at en søknad om deling av Troms og Finnmark fylkeskommune må – om den skal bli lagt fram for Stortinget til avgjørelse, godtgjøre at den sikrer «et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning». («Lokal» er her ensbetydende med «regional»).

Videre må det godtgjøres at en deling i nye fylkeskommuner sikrer «formålstjenlige enheter som kan gi innbyggere og næringsliv tilfredstillende tjenester og forvaltning«.

«Tilfredstillende» må innebære at tjenesten ikke blir kvalitativt dårligere enn i dag, kun bedre.

I klartekst må det dokumenteres
– at elevene som skal inn på den videregående skolen i «nye Troms » og «nye Finnmark» vil få et minst like godt utvalg av skoletilbud som i dag, at skolene gir det opplæringstilbudet som eleven har krav på
– at tannhelsetjenesten blir minst like bra som i dag
– at samferdselstilbudet ikke blir svekket
– at de nye fylkeskommuner er i stand til å utføre de 49 nye overførte statlige oppgavene som regionreformen har gitt de 11 større og sterkere fylkeskommuner
– at næringsliv sikres støtte og hjelp til bygging av infrastruktur og øke de ansattes kompetanse for for å skape nye arbeidsplasser og sikre de eksisterende

Og som et solid fundament for det som er nevnt ovenfor:
Kan det dokumenteres at de nye fylkeskommunene har en økonomi de nærmeste 8 -12 som vil sikre at de overnevnte 5 kravene oppfylles?

Hvis dette ikke kan dokumenteres/sannsynliggjøres, ville det være i strid med Inndelingsloven å tillate en slik deling!

Derfor er det ikke bare oppsiktsvekkende , men også provoserende når den nye kommunalministeren innvilger en søknad om deling før det i det hele tatt finnes en søknad slik Inndelingsloven forutsetter.



At en slik sak naturlig nok vekker jubel i i lille Vadsø kommune, er forståelig:



Ordføreren Wenche Pedersen i Vadsø, den tidligere fylkesrådmannen i Finnmark fylkeskommune og ansatt av flertallet i fylkestinget i 1999, jubler naturligvis mest over at bl.a. partifeller ansatt på fylkeshuset i Vadsø kan motta sin månedlige støtte.

Da «champagne-Pedersen» ble ansatt som fylkesrådmann, var det drøye 70 stillinger på fylkeshuset. Den gang hadde fylkeskommunen også ansvaret for sykehustjenestene, noe som utgjorde 2/3 av fylkeskommunens budsjett.
I dag er det 140 stillinger på fylkeshuset, samme tall som i 2019 – før sammenslåingen!

Vadsø har altså ikke tapt et eneste årsverk etter sammenslåingen. Det skulle man ikke tro når man leser i fylkets aviser.

I 2019 gikk fylkeskommunen kraftig i minus, men ble reddet av sammenslåingen med Troms.

Skulle Stortinget vedta å dele Troms og Finnmark i to nye fylkeskommuner, kan «Nye Finnmark» ha krav på økonomisk kompensasjon fra Troms fylkeskommune etter Inndelingsloven § 18 – Økonomisk kompensasjon.

Men ingen fylkeskommune vil ha krav på å få f.eks dekket tidligere opparbeidet lånegjeld fra staten.
Dette er altså noe Nye Finnmark fylkeskommune sjøl må håndtere.

Det er åpenbart for alle at det må bety betydelige stillingskutt i årene framover. Skal Vadsø fortsatt gråte seg til å bli fritatt for slike kutt, er det i praksis kun mulig å ta disse ved å si opp ansatte ved de videregående skoler. Mest sannsynlig vil det bli gjort gjennom å legge ned hele videregående skoler. Da ligger både Vardø, Tana og Lakselv tynt an.

Men et fylkesting for Nye Finnmark vil kutte mest på Alta videregående skole. Begrunnelsen vil være «de er den største skolen og tåler større kutt».

Ingen skal være forundret over at innbyggerne i Alta derfor ser seg bedre ivaretatt ved å tilhøre en større og økonomisk tryggere fylkeskommune.

NY UTVIKLING

Kun 2 uker etter at SP på sin halleluja-stemning på Gardermoen hadde proklamert at nå skal Troms og Finnmark som egen region ødelegges, måtte kommunalminister Gram delvis trekke tilbake sitt brev.

Det skjedde bare 10 dager etter Vedum hadde vært på SP-møte i Vadsø for å blidgjøre…Alta iflg NRK Troms og Finnmark:



Da var varselklokkene internt i departementet begynt å ringe. Noen hadde tydeligvis dukket ned i Inndelingsloven og funnet ut at her har noen kuttet svinger.

Gram sendte et nytt brev, og nå er det ikke lenger tvil: Troms og Finnmark slipper ikke unna med sitt amatørmessige arbeid hittil.
Gram skriver bl.a.:

«Søknaden skal være skriftlig og begrunnet, og den må inneholde forslag til nye fylkesgrenser, jf. inndelingsloven § 8. Forslaget til nye grenser må ta utgangspunkt i grensene til dagens fylkeskommune, og skissere hvor grensen mellom de nye fylkeskommunene skal gå. [..] En godt utredet søknad fra fylkeskommunen er viktig for at departementet skal kunne legge frem en opplyst sak om deling for Stortinget. Kommunedirektøren har en generell plikt til å påse at saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet, jf. kommuneloven § 13-1. I parlamentarisk styrte fylkeskommuner ligger denne utredningsplikten til fylkesrådet, jf. kommuneloven § 10-2. «

Også de må nå la fylkestinget få kunnskap om konsekvenser og deretter la fylkestinget bestemme seg.

Utredningen ble lovet å komme i desember. Det gjentok både fylkesordføreren og fylkesrådslederen på siste fylkestingssamling.

Når fylkestingets evt. søknad om deling foreligger, er det en lang prosess deretter. Regjeringen skal ytterligere utrede saken, den skal på høring i alle kommuner i Troms og Finnmark og selvsagt fylkeskommunen

Selvsagt vil det være politikere og innbyggere som bryr seg fint lite hvilke konsekvenser en oppløsning av Norges viktigste region vil bety. For dem spiller det liten rolle om ungdom mister mulighet til utdanning og slik skape seg grunnlag for et godt voksenliv. Det er langt viktigere med 140 stillinger i administrasjonen på fylkesbygget i Vadsø.

Og enda viktigere at de finner et skilt hvor det står «Finnmark fylkeskommune» på.

TROMS OG FINNMARK FYLKESTING:
NORGES ENESTE POLITISK INKOMPETENTE OG IMPOTENTE ORGAN ?

Det synes åpenbart at dagens fylkesting ikke makter å snu en negativ folketallsutvikling eller skape optimisme.

Det er mye trist med flertallets udemokratiske behandlinga av en så viktig sak. Og det er svært trasig at de i praksis har satt hele regionen på vent i 4 år der andre fylkeskommuner er i gang med optimisme og utvikling.

Bl.a. har Vestland fylkeskommune allerede lagt planer for å spare inn 500 mill kr de neste årene for å styrke næringslivet og tjenestetilbudet til innbyggerne. (De er ledet av en SP-fylkesordfører som ikke ønsker noen deling av den nye fylkeskommunen).

Hittil i år har Vestland økt med nesten 1700 innbyggere. Troms og Finnmark er redusert med 600.

Er det en sammenheng her?




Vil Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?


Tidligere rådmann i Vadsø og aktivt medlem og lokalpolitiker for Ap over mange tiår, Kristian Johnsen er i et interessant leserinnlegg sjokkert over «historieløse» Alta-politikere.
Innlegget finner du i Sagat, iFinnmark.no, Nordlys og Altaposten.

Kronikken hans bygger noe på fakta, men dessverre også på flere utilsiktede(?) feilslutninger.
Spesielt hans passive holdning til de muligheter som ligger i Norges viktigste region, undrer meg.

Troms og Finnmark grenser mot 3 nasjoner, mot et ressursrikt Barentshav, er en sentralt del av det sirkumpolare området og ligger «midt i leia» for stormaktene USA, Russland, Kina og Europas NATO-land.

Dette er en helt spesiell beliggenhet som nå forvaltes av en sterkere og mer kompetent region.  

Jeg vil derfor se nærmere på noen av Johnsens påstander – i rekkefølge.

Fylkeskommunen som ordning.

Johnsen hevder at fylkeskommunen som ordning ble innført på midten av 1970-tallet. Det er feil.

Helt siden Stortinget vedtok de såkalte formannskapslovene i 1837 som ga de daværende herredene økt ansvar for tjenester som skole og helse, vedtok de også ordninga med fylkeskommuner. Her skulle amtsmannen (daværende fylkesmann, statsforvalter) sammen med ordførerne ha et årlig ting hvor de overordnete saker ble drøftet.

I 1919 ble det ble skrittet opp nye fylkesgrenser i Norge. Etter krigen fikk fylkeskommunen flere oppgaver, og i 1975 skulle fylkestinget bli valgt av folket.

Fylkestinget fikk nå ansvar for bl.a. fylkesveier, rutetilbud, sykehus, videregående skoler, tannhelsetjeneste. Tilsammen forvaltet de 20 fylkeskommunene ca. 20 % av de offentlige budsjettmidler.
Fram mot år 2000 ble oppgavene redusert. Da regjeringen Stoltenberg i 2001 fikk overført hele sykehussektoren til staten, satt fylkeskommunene med kun drøye 5 % av de totale off. budsjett. Gevinsten var rask reduksjon i helsekøene og et faglig bedre sykehustilbud.

Hva kunne da forsvare ressurser til å holde i gang med 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten – eller kommuner i felleskap?

Fylkeskommunen som politisk organ

Johnsen hevder at fylkeskommunen «i liten grad var begrunnet i at fylkeskommunen skulle overta statens ansvar for å skape likeverdige levevilkår…». Han skriver videre at hovedformålet «var å medvirke til økt regional utvikling».

Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse to formål står i motsetning til hverandre.

Hvis vi forutsetter at de folkevalgte i fylkestinget skal ha meningsfylte oppgaver og reell makt, må da likeverdige vilkår være viktig for å utvikle en region?
Slik det er for Stortinget for å utvikle Norge.

Når det gjelder Finnmark fylkesting sin evne til både å skape likeverdige levekår og utvikle Finnmark, er det bare å se på resultatene fra 1975 – 2020.

Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag.

Da skulle det bodd drøye 106 000 mennesker her. Finnmark har i dag knapt 75 000 innbyggere.

Vi mangler altså 31 000.

Johnsen treffer derfor (motvillig?) spikeren på hodet når han skriver:
«I Finnmark er det lite tvil om at den utviklingen Finnmark har hatt i de siste 45 årene i betydelig grad skyldes at vi har hatt vår egen fylkeskommune.»


Den nye fylkeskommunen på tegnebrettet

Alle norske partier erkjente allerede på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket.

Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene. Sentrumspartiene KrF, V og Sp var alle enige om at dette var påkrevet. Bondevik satte sine beste statsråder fra SP til å lede arbeidet. De var ikke tungbedte og la fram forslag.

Inge Ryan (SV) ba i en interpellasjon i Stortinget i 2002 om statsminister Bondeviks svar på hvordan man kunne redusere den sentraliseringa både regionalt og nasjonalt som har skjedd i hele etterkrigstiden.

Bondevik fulgte opp SV og Ryans ønske om en Distriktskommisjon. Den leverte sin innstilling i 2004 med en rekke forslag til styrking av det regionale nivået.


KS – som er alle kommuners felles interesseorgan – valgte enstemmig å støtte dette arbeidet. De laget også sin egen utredning i 2003/2004 som viste ulike alternativer:




Det var en felles forståelse av behov for færre regioner enn de daværende 20. Slik ville økonomien bli sterkere og kompetansen større, noe som vil komme både innbyggere og næringsliv til gode.

Stoltenberg II fortsatt arbeidet fra sentrumsregjeringen anført av SP. Ola Borten Moe fulgte KS og foreslo 7 regioner, mens ansvarlig statsråd Åslaug Haga endte på 9.
AP, som var sterkt presset av LO i Oslo, var i tvil om det var rett å flytte makt og dermed arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet og til de 9 nye regionene.

Det endte med at SP ble overkjørt. Det eneste «store» som kom ut av prosessen var at alle riksveier ble overført til de tidligere for små fylkeskommuner. Og selvsagt UTEN at det fulgte med de nødvendige 80 mrd. kr for å dekke vedlikeholdsetterslepet. For Finnmark førte dette til betydelige låneopptak som kun er mulig å nedbetale fordi vi reddes av den langt sterkere økonomien til et samlet Troms og Finnmark.

Den nye fylkeskommunen må ha MER makt


Da regjeringen Solberg avløste Stoltenberg høsten 2013, besto den av H og Frp. Begge hadde programfestet å nedlegge fylkeskommunene og overføre oppgavene til staten og til rundt 80 kommuner (2 – 4 i Finnmark).

KrF og Venstre var uenig i dette. De mente man burde følge opp Bondevik I og II og gi mer makt til fylkeskommunene. De var også enige med KS om å redusere antallet fylkeskommuner slik at de ble økonomisk sterkere for å ta større oppgaver fra staten. I tillegg skulle de nye fylkeskommunene få overført makt; altså flere oppgaver slik at de både kunne gi mer likeverdige levekår og bestemme den regionale utviklingen.

Slik ble det. Og med bred støtte i Stortinget.

Bl.a. ble dette framtidsrettede forslaget lagt fram og senere fulgt opp:
««Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»


Kristian Johnsen skriver i sitt innlegg:
«Når partiene H, FRP, V og KRF i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen i befolkningen vedtok å avvikle fylkeskommunene, avviklet de i realiteten troen på at regional tenkning har betydning for en optimal samfunnsutvikling.»


Dette er med respekt å melde tøv, av tre grunner;

1) Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la fram forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to. Han foreslo at Nord-Norge kunne få et ekstra år å drøfte dette, men det motsatte alle tre fylkeskommunene seg, også Finnmark fylkeskommune!
 De ville at Stortinget skulle avgjøre saken i juni 2017. Ikke i 2018!

2) De fire partiene foreslo IKKE å avvikle fylkeskommunene, men å STYRKE dette politiske nivået. Det samme som forøvrig SP og SV hele veien hadde vært med på. (Inntil meningsmålinger fra Finnmark skremte de og ga åpning for populistisk velgerjakt).

3) Ingen i verken Storting eller regjering kjente til folkeviljen i Finnmark før saken skulle behandles i Stortinget. Fylkestinget i Finnmark hadde nemlig glemt noe vesentlig som Sanner i 2015 hadde minnet de om; Det går an å involvere innbyggerne og spørre de til råds. En folkeavstemning ville vært en utmerket måte å gjøre det på. Men det ville ikke fylkespolitikerne i Finnmark dengang. Ikke før et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!


Er Alta en del av Finnmark ?


Johnsen går til et oppsiktsvekkende angrep på en navngitt politiker i Alta, og stiller følgende spørsmål:

«Tror Heitmann at Alta som del av Troms fortsatt vil kunne spille rolle som porten til Finnmark? Som utdanningssentret i Finnmark? Som regionsenteret i Finnmark? Tror Heitmann at Alta fortsatt kan basere reiselivsnæringa på unike Finnmarksopplevelser? Som Nordlysbyen i Finnmark? Som start og mål for Finnmarksløpet? Som «tre stammers møte»? Selvsagt kan vi ikke det. I Troms vil Alta definitivt bli en utkant i utkanten.» 


Mener Johnsen i fullt alvor at vi finnmarkinger etter sammenslåinga ikke lenger har noe utdanningssenter i Alta?
At Finnmarksopplevelser som reiselivsprodukt er borte nå?
At Alta ikke er Nordlysbyen?
At Finnmarksløpet ikke lenger har start og mål i Alta, men i Tromsø?
At våre tre stammers møte kun er mulig øst for Burfjord?

Jeg skjønner i alle fall at denne lokalpolitikeren synes å være både mer reflektert og mer fremtidsrettet enn det Johnsen fremstår som i leserinnlegget.

Trusselen før den sjøllaga folkeavstemninga i 2018 var at Tromsø kom til å styre Finnmark. Selv om flere av oss mente det ikke kunne skje med den valgordninga og de nominasjonsprosesser partiene fulgte, var Vadsø-miljøet høyttaleren i Finnmark.

Det viste seg at de selvsagt tok feil. Tromsø har kun 10 av 57 i det nye fylkestinget, og står langt svakere enn de gjorde i gamle Troms fylkesting. Om flertallet i fylkestinget vedtar å strippe Tromsø for flere funksjoner og overføre disse til Alta, Hammerfest og Kirkenes, har de flertall så det holder.

Jeg håper tiden for å skremme innbyggerne i Finnmark er over nå, og som toppet seg før fylkestingsvalget i 2019. Mer om det her.

Vi finnmarkinger ser en fremtid her nord dersom vi slutter med disse lokale feidene og heller forener krafta. Vi har erfaringer med å være små og betydningsløse overfor den mektige statsmakta i Oslo.

Et sterkere Troms og Finnmark (og Nord-Norge) med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å bestemme vår egen fremtid. I tillegg blir det enklere å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel.

Også retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord.

Det blir den store forskjellen fra tiden før 2020.


Finnmark har vært svekket og sveket for lenge

De som tror at en reversering av Troms og Finnmark ville styrke Finnmark, kan umulig fått med seg de brutale realiteter:

Om Finnmark fylkeskommune hadde fortsatt alene fra 1.1.2020, ville man i dag brukt sin energi på hvor man skal kutte i drifta.

Sannheten er at Finnmark fylkeskommunes dramatiske låneopptak på 1,8 mrd kr vedtatt i des. 2018 økte en allerede høy lånegjeld med 80 prosent!

For neste år ville det grovt beregnet betydd ca 100 mill kr. MER i økte renter og avdrag, og tilsvarende kutt i driftsbudsjettet.

(Fylkesvaraordføreren sa i en debatt i går at det kun dreide seg om 10 mill.kr. Kan han legge fram tallene? Debatten starter 16 min ut i denne videoen )

De 100 mill.kr kommer i TILLEGG til både økte utgifter og mindre inntekter siden folketallet går ned og det blir færre yngre i Finnmark.

Hvordan skal det dekkes inn mest effektivt?

Ved å la ungdommen betale festen for de voksne?

Å legge ned de videregående skoler i f.eks Vardø, Honningsvåg, Tana og/eller Lakselv og redusere tilbudene på de øvrige, vil dekke opp for mye av dette.

Sammen med redusert veivedlikehold, kutt i buss- og båtruter ut over det flertallet i fylkestinget (Ap, Sp og SV) allerede har kuttet, kan flertallet ha nok penger igjen til å lønne de 140 ansatte på fylkeshuset i Vadsø samt 5 heltidspolitikere.

Men hva sitter vi finnmarkinger igjen med da?

Et grenseskilt hvor det står Finnmark på den ene siden og Troms på den andre. Hvilken lykke..

Dessverre har våre egne fylkespolitikere svekket Finnmarks muligheter over mange år. Skal de nå også svikte ungdommen med å la de betale festen?

Det bør være et folkekrav i Finnmark om at vi får se regnestykkene og konsekvenser av en evt. reversering.

Det er faktisk de sterkere økonomiske muskler som Troms og Finnmark har sammen som lar oss finnmarkinger fortsatt ha håp om å bevare det vi har og se lysere på fremtiden.

Nåværende fylkespolitikere må snart starte det politiske arbeidet med å gjøre Norges viktigste region sterkere og enda bedre å bo i, ikke kaste bort tiden med å svekke oss overfor den sterke statsmakta i sør.



Her kan du lese den utrolige historien bak regionreformen, og ikke minst hva som skjedde der noen hevder at vedtaket var ulovlig.

Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

I dag kom svaret fra regjeringsadvokaten på prosessvarselet fra Finnmark fylkeskommune. En kort repetisjon først før jeg ser på konsekvensene:

I 2018 på våren kom det påstander om at vedtaket om at Troms og Finnmark var gjort på et ulovlig grunnlag. Slike påstander var det ingen som hevdet i 2017!

Riktignok kunne ikke de som påsto det, anføre konkret hva som var så ulovlig at det påvirket Stortinget til å fatte et ugyldig vedtak.

Det ble etterhvert åpenbart for de som mislikte vedtaket at det kanskje kunne være  to måter å hindre iverksetting;

1) arrangere en folkeavstemning og sikre et stort antall nei-stemmer for å bruke dette som en folkelig legitim vilje til å tvinge fram et annet vedtak

2) velge et rettslig spor med søksmål hvor domstolene skulle sette seg til doms over et politisk vedtak i landets lovlig valgte nasjonalforsamling

Pkt. 1 hadde en stor svakhet: Til tross for at Finnmark fylkeskommune i 2015 visste at Stortinget skulle gjøre sitt vedtak våren 2017, tok de seg ikke bryet med å spørre innbyggerne gjennom en folkeavstemning.

Nesten et år ETTER at vedtaket ble gjort så SPs Lundteigen og Vedum at en folkeavstemning i Finnmark kunne være god PR for – SP.

Når forslaget først kom, kunne ikke Finnmark Ap være dårligere. Da ville de garantert miste mange misnøye-velgere i Finnmark til Senterpartiet. Brått var det stor mulighet for at alle kommende ordførerkandidater med Helga Pedersen i spissen kunne miste mulighet for en  slik posisjon og «jobb» fra høsten .

Derfor sa Ap (som ikke har programfestet folkeavstemning som sak) også ja til dette.
Slik malte de seg inn i et hjørne de ikke kom ut av før i desember i fjor.

Pkt. 2 hadde en åpenbar svakhet: Etter grunnloven er det Stortinget som er landets øverste folkevalgte organ og har plikt til å måtte gjøre nødvendige vedtak for å sikre innbyggernes interesser.

Å gå til sak mot Stortinget var opplagt noe advokater gjerne kan fristes av. Det er juridisk spennende, men mest av alt er det økonomisk inntektsbringende når en med mye penger fyller på kontoen i takt med tikkinga fra taksameteret.

Ingen fylkespolitikere ville bruke fylkeskommunens penger på rettsak!

Før fylkestinget ble samlet i oktober, hadde aksjonsgruppa i Finnmark i forkant et ønske om at flertallet i fylkestinget måtte vedta å gå til søksmål.

Men hvem ville foreslå dette? Ingen av politikerne gikk i forkant ut og sa at dette må vi bruke våre penger på. Tvertimot. Både gruppeleder Remi Strand i Ap og Kurt Wikan i Sp hevdet at et prosessvarsel ikke ville koste noe.

Kurt Wikan hevdet sågar på sin offentlige facebookside 10.oktober at fylkeskommunen ikke skulle ha noen kostnader ved dette:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

Likevel, under fylkestingets møte er det nettopp samme Wikan som fremmer flg. forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Nå viser det seg at Wikan ikke vil få støtte for dette, og han har da muligheten for å få det oversendt til administrasjonen eller fylkesutvalget for oppfølging.

Han overrasker alle med å trekke det! I stedet blir han med på et forslag som ber fylkesrådmannen utrede et forslag om et evt. slikt søksmål for fylkespolitikerne. Det vedtas ikke avsatt  midler til kjøp av eksterne tjenester i saken. Flertallet regner nok med at fylkesrådmannen (som sjøl er jurist) eller en av hans jurister kan gjøre en grei avklaring hva et prosessvarsel vil innebære.

Til de flestes overraskelse kommer det en sak til fylkestinget i desember; utkast til prosessvarsel . Advoktafirmaets anbefaling er å sende et prosessvarsel, noe flertallet i fylkestinget sier de er positive til «fordi da får vi se at det var et ulovlig vedtak». Mindretallet argumenterer mot å bruke ytterligere penger på en tapt sak. Tidligere hadde fylkestinget kastet bort mellom 3 og 4 millioner kroner på en folkeavstemning et år for sent. Resultatet ble bl.a. at elever i videregående skole ikke fikk vikarlærere – det var ikke økonomi til det.

Fylkestingets flertall vedtok likevel at det skulle sendes et prosessvarsel: «Det koster kun portoen» sa bl.a. Remi Strand og Kurt Wikan i kor.

Det ingen fikk vite før 3 uker etter at fylkestinget var at fylkesrådmannen hadde betalt nesten 0,7 mill.kr for de 7 sidene med «utredning»!!

Nå foreligger svaret fra regjeringsadvokaten på flertallets vedtak om prosessvarsel:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.16

 

Og som mange forgjeves hadde advart om på forhånd; regjeringsadvokaten avviser grunnlaget for søksmål.

Prosessen som har skjedd i forkant av vedtaket har vært slik den politiske saksbehandlinga er i et folkevalgt organ som Stortinget. Finnmark fylkeskommune har deltatt i prosessen. Da forslaget fra regjeringen om regioninndeling forelå 5.april 2017, kunne Finnmark som Troms gitt sitt svar. Fylkestinget valgte å ikke svare. Da kan man vanskelig kritisere Storting og regjering.

(Og enda verre/mer pinlig  for Finnmark fylkeskommune: De ba ved tre anledninger våren 2017 om at saken ikke måtte utsettes, men måtte avgjøres sammen med alle andre fylkeskommuner i Norge og Nord-Norge; i juni 2017!)

Som konklusjon på sitt 10 sider lange svar, skriver regjeringsadvokaten:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.32

Fylkespolitikerne i Finnmark kommer ikke til å gå til søksmål av flere grunner;

1) De vil opplagt tape en slik rettsprosess fordi de fortsatt ikke har noe rettslig krav på få kjent vedtaket i Stortinget av 8.juni 2017 ugyldig.

2) Inndelingsloven beskriver at Troms og Finnmark fylkeskommuner er slått sammen til en. Det er ikke mulig å gå til rettsak mot at lovgiver har gjort sin plikt som lovgiver.

3) Fylkespolitikerne har så mange andre og viktigere oppgaver å bruke sitt budsjett for 2019 på når de ikke fant inndekning for 55 mill. kr. Ytterligere tilskudd til advokatfirma kan umulig ha høy prioritet.

4) Uansett søksmål, vil Troms og Finnmark fylkeskommune og fylkesting være i arbeid fra 1.12020. Den oppgaven sørger fellesnemnda for.

Jeg tviler på at det er noen fylkespolitikere som i fullt alvor likevel vil foreslå søksmål. Det måtte i så fall være de som håper at deres populisme kan gi de noen ekstra stemmer framover. De bryr seg lite om verken økonomi eller flere oppgaver overført fra statlige direktører og over til folkevalgte organ.
Resten av befolkningen må tenke annerledes.

Mange i Finnmark velger nå å se framover.

Og noen ser kun bakover: I Finnmark Ap sliter de med å bestemme seg om de skal bestemme sjøl eller om SP fortsatt skal styre deres valg.

Innbyggerne vet at det er langt viktigere å sikre ungdommen vår et godt videregående skoletilbud, gode rutetilbud, tannhelse, bibliotektilbud og godt vedlikehold av veier framfor å sløse bort mere penger i en 18.rettstvist på knappe 7 år.

Og med det budsjettet som flertallet har vedtatt for i år og de påfølgende 3 år, er det gjort kun fordi det vet at det blir økonomisk mulig når Troms og Finnmark blir slått sammen.
Uten en slik sammenslåing, hadde det fylkeskommunale tjenestetilbudet i Finnmark brutt sammen. Dette vet både Ap, SV og SP, men de sier det selvsagt ikke høyt.

Svaret fra regjeringsadvokaten kan du i sin helhet lese her. svar-pa-soksmalsvarsel-fra-finnmark-fylkeskommune

Case closed.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 202
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Etter mange og harde tak for våre fylkespolitikere i hele 2018, valgte et enstemmig fylkesting i siste møte i desember de 19 representantene som skal møte i fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Nå har nemnda like mange fra hver av partene etter at statsråd Mæland etterkom kravet fra Finnmark fullt ut – til skuffelse for Troms.  Ulf Trygve Ballo er enstemmig valgt som nestleder, et verv jeg tror han er i stand til å utføre på beste måte. Han er blant de få av fylkespolitikerne i Ap med lang fartstid som folkevalgt, og har i tillegg solid erfaring fra både organisasjonsarbeid og erfaring fra arbeidet i Samerettsutvalgets.

Det kommer til nytte også for de  avklaringer som vil kreve klokskap fra begge parter.I denne prosessen skal det kun skapes vinnere.

Alle partiene i fylkestinget er representert i fellesnemnda unntatt to, KrF og Sp. Slik jeg har forstått det har Ap hatt et nært samarbeid med KrF i denne perioden, og det synes derfor svært merkelig at de ikke ga KrF en plass i fellesnemnda.

Svein Iversen er en svært erfaren, klok og løsningsorientert KrF-politiker og burde så avgjort deltatt i arbeidet. Nå har fellesnemnda anledning til å opprette arbeidsgrupper med særskilte oppgaver med medlemmer fra fylkestingene, og Iversen er en opplagt lederkandidat for en av disse.

Noen lurer sikkert på hvorfor SP ikke deltar siden de hadde krav på en representant. De har muligens sjøl et godt svar på det. De boikottet ikke valget av fellesnemnd noe man kunne få inntrykk av i media på forhånd. SP ga sin støtte til Aps kandidater og valget av de 19 fra Finnmark var enstemmig. Med SPs stemmer!!

Det er jo ikke ulovlig å heller gi sine stemmer til andre partis kandidater. Og det er helt forståelig dersom de ikke sjøl anser å ha gode nok kandidater til dette viktige arbeidet.  De skal møte sine egne partifeller fra Troms, og føler de seg underlegne ved starten, lover det ikke godt for det videre arbeidet.

To betydningsfulle vedtak

Fylkestinget gjorde flere vedtak i desember, og to av dem er verdt noen ord.

Flertallet vedtok et budsjett som ikke er i balanse slik Kommuneloven stiller krav om. I vedtaket kan man tydelig lese at flertallet ikke maktet å komme i mål. De har gjort noe så spesielt som å gi to hovedutvalg ansvaret for  smertefulle kutt. Flertallet hadde ikke nok inntekter til å dekke utgiftene de har vedtatt!

Dette har jeg aldri opplevd i min tid som fylkespolitiker. Den gangen tok alle folkevalgte sitt ansvar svært alvorlig og satte sin ære i ansvarlige budsjett  i balanse. Dette er tross alt hovedsaken for et fylkesting.

I fylkeskommunens budsjett og økonomiplan for 2019 – 2023 skal det visstnok heller ikke vært tatt høyde for merkostnader tilknyttet økning i lånefinansierte investeringer, noe som i så fall gjør situasjonen svært krevende.

Var dette et bevisst valg fra flertallet?
Overfor velgerne later de som de er 100 % mot en sammenslåing med Troms, men i budsjettet leser man kun et svar: Finnmark fylkeskommune kan kun reddes økonomisk ved at Finnmark blir en del av dobbelt så store Troms-budsjett, og lavere gjeldsbyrde. Da slipper man i utgangspunktet  å kutte i det videregående skoletilbudet, veivedlikehold og transporttjenester i Finnmark.

Uten sammenslåing med Troms ville vi fått oppleve et massivt kutt over hele linja i Finnmark fra 2020. Derfor forstår jeg både SV og Ap her. Hva SP mener om budsjettet vet vi ikke da partiet overraskende nok ikke la fram eget forslag, og protokollen viser heller ikke hva de stemte til slutt.

Den andre saken fylkestinget behandlet, var egentlig delt i to og handlet om prosessen med sammenslåing av Troms og Finnmark:

Det ene var valget av 19 medlemmer til fellesnemnda hvor et forslag fra SV og SP om å ikke velge medlemmer ble nedstemt med overveldende flertall.
Deretter var både SP og SV politisk kloke nok til stille seg bak de 19 medlemmene som er valgt. Dermed er det et enstemmig fylkesting som nå jobber videre med sammenslåinga.

Dramatisk økning i «portoutgifter» rammer ungdom

I samme gate gjorde fylkestinget et merkelig vedtak om søksmål. Etter at et forslag om rettslige skritt ble trukket og nullet ut et annet som viste til samme forslag, kunne fylkesrådmannen parkert det.

Han kunne alternativt kun fulgt opp henstillinga om en saksutredning og oppfylt det flere representanter sa i fylkestinget: Det kommer kun til å koste et frimerke å sende et prosessvarsel. I stedet valgte han å sende dette over til et advokatfirma!

Jeg regner med at han ba om pristilbud. Siden regningen fra advokatfirmaet oversteg 500.000 kroner så er det et spørsmål om ikke oppdraget skulle ha vært på anbud, jamfør lov om offentlige anskaffelser?

Hva verre er: Utredninga fra advokatfirmaet kunne hans ansatte like gjerne skrevet – for null kroner. Fylkeskommunen er godt kjent med saken. Vi må anta at fylkesrådmannen som jurist og hans jurister har gitt råd til den politiske ledelsen da sistnevnte gikk ut våren 2018 og snakket om at stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak?
I så fall burde et prosessvarsel vært skrevet på et slikt grunnlag.

Forleden fikk finnmarkingene vite at portoen har steget dramatisk fra oktober. Da kostet et prosessvarsel kun et frimerke, altså 14 kroner ifølge Remi Strand og Kurt Wikan fra fylkestingets talerstol. 1,5 måned senere var det steget til utrolige 680 000 kr.!!!

Summen tilsvarer altså 20 kr mindre pr bussbillett i byene for 35 000 passasjerreiser eller ca 800 vikartimer som elevene kunne fått i videregående skole framfor å sitte uten lærer.

Ikke driv gjøn med finnmarkingene

En sak er kostnaden.
Hva som er langt verre er narrespillet, som søksmålet er basert på. Nok en gang skal SP, AP og SV skape et håp for noen finnmarkinger om at en rettsak vil oppheve stortingets vedtak.

Akkurat slik de samme finnmarkinger var skremt til å tro at Finnmark ville opphøre å eksistere om de ikke møtte opp i en folkeavstemning – uten betydning. Og minst et år for sent – fordi fylkespolitikerne ikke ville høre på innbyggerne før fristen gikk ut våren 2017!

For det første er et søksmål  bortkastet fordi en evt. tvilsom oppfyllelse av Inndelingslovens bokstav må ha hatt AVGJØRENDE innvirkning på stortingsvedtaket. Et politisk vedtak betyr at det politiske skjønn har avgjort saken.

Altså, det politikerne er enig om er et godt vedtak, er prinsipielt et vedtak i samsvar med grunnlovens ånd. Men det betyr ikke at det er enstemmig.  Det vil som regel være et større eller mindre flertall bak vedtaket.

I dette tilfellet har det vært framført påstander om lovbrudd fra flere hold i Finnmark. Så viste det seg med en mer nøye gjennomgang at selv professorer kan glippe på fakta i saken. Det var ikke slik som først trodd at regjeringen uansett skulle vente til våren 2018 med avgjørelse for sammenslåinger i Nord-Norge. Og at flertallet deretter «lurte» alle ved  likevel å la  Stortinget ta avgjørelsen juni 2017. I så fall ville det vært kritikkverdig – fordi det ville være lureri. Og en betydelig økt mulighet for Finnmark å vinne fram i en rettsak mot staten.

Nå er det dokumentert at Finnmark ved hele tre anledninger ba om at Stortinget måttet fatte vedtak samtidig med de andre fylkessammenslåingene og ikke vente til 2018. Selvsagt fulgte Stortinget kravet.

Det er også dokumentert at alle fylkeskommunene fulgte samme mal for utredning av ulike sammenslåinger og konklusjon. Ingen av de andre har ment at det ble gjort et ulovlig vedtak! Hvorfor ikke – når de fleste av dem hadde anbefalt en annen løsning enn den regjeringen valgte?

Den andre grunnen til at en rettslig prosess vil bli avsluttet straks fylkeskommunen får svar er det faktum at Inndelingsloven har et punkt som omhandler fylkesinndeling. Der er navn på de nye fylkene opplistet. Dette ligger altså i lovverket. Og det lar seg ikke gjøre å prosedere i det norske rettsapparatet mot lovligheten av en lov som Stortinget har myndighet til å vedta.

Et søksmål mot staten på dette grunnlag vil opplagt ikke kunne føre fram. Professor i jus, Jan Fridtjof Bernt, landets desiderte ener på dette saksfeltet er veldig klar på at en ikke vil nå frem med et slikt søksmål (ref dette i Kommunal rapport)..

Slik skapes ny energi og optimisme

Finnmark fylkesting må derfor bruke 2019 til å skape en konstruktiv politisk debatt i Finnmark og ta dette videre inn i et like konstruktivt samarbeid med politikerkolleger i Troms. Å bygge en kultur av tillit på tvers av parti- og fylkesgrenser er avgjørende for at det nye fylkestinget skal bli den nødvendige politiske kraft i nord. Det er dette vi har manglet i generasjoner og som er med å forklare hvorfor vår region er svekket både når det gjelder folketall og næringsutvikling – til tross for vår beliggenhet ved verdens hittil reneste matfat – Barentshavet, og med rik tilgang til enorme mineral- og energiressurser.

Fra å være to politisk ubetydelige fylkesting, vil vi om et år være «Norges viktigste region». Ikke bare er over 50 tidligere statlige oppgaver overført til de nye 11 fylkeskommuner i landet – inkludert «Troms og Finnmark».

Vår region får en betydelig oppgave i å forsterke Norges tilstedeværelse i nord. Det betyr at Stortinget ikke lenger kan vende det døve øret til når det nye fylkestinget krever ressurser og mer myndighet for å utvikle regionen.

Fra 1.1.2020 vil Stortinget måtte ta innover seg at økt aktivitet, stabilt folketall og vekst i Troms og Finnmark som grenser opp mot tre naboland (Sverige, Finland og Russland) er helt nødvendig for å oppfylle Stortingets egne mål om norsk suverenitet.

Det siste Finnmark fylkesting skal gjøre nå, er å spenne krokfot på prosessen ved å åpne for nye millioner i ren gave til advokater. Det tapper politisk energi, det reduserer budsjettene til vår ungdom på skole, øker billettprisene ytterligere og skaper bare ytterligere mismot.
Og verst av alt: Det er i praksis å demontere vår nye politiske kraft i nord.

Jeg ønsker både finnmarkingene og våre fylkespolitikere et riktig godt og konstruktivt år.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18: Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

Tromsø blir regionsenter, Vadsø forblir fylkeshovedstad

En fylkeshovedstad  er navnet på stedet der statens ytre etat; fylkesmannsembetet har sitt hovedkontor. Den «ytre stat» har hittil vært lokalisert i 17 byer. Her i nord har fylkesmannen hatt sine seter i Bodø, Troms og Vadsø.

Fra 1.1.2019 er den ytre stat omorganisert i 10 regioner. (Oslo, Akershus, Buskerud og Østfold sees under ett). I Nord-Norge har fylkesmannen nå hovedkontor i Bodø og Vadsø, med avdeling i Tromsø.
For Troms og Finnmark blir derfor Vadsø fylkeshovedstaden.

Når vi går fra stat til de nye politiske regioner – fylkeskommunen – blir disse lagt noe annerledes i de fleste av de 11 regionene. Her blir det en speilvending av hvordan staten har organisert seg. For Troms og Finnmark blir toppledelsen i den nye fylkeskommunen lagt til Tromsø, med en stor avdeling i Vadsø. Om flere funksjoner blir lagt til andre regionsentra er ennå ikke bestemt, og skal behandles i fellesnemnda.

Troms Ap har i forslag til avtale med Finnmark Ap i eget punkt skrevet at «Fylkeshovedstaden skal være i Tromsø».

Jeg er sikker på at dette skyldes en feilaktig forståelse av begrep, ikke et vondt forsøk på å ta statusen fylkeshovedstad fra Vadsø. Troms Ap  har argumentert for at flere av de få arbeidsplasser i den administrative og politiske toppledelsen i den nye fylkeskommunen skal være i Tromsø.
Det er uproblematisk.

Jeg må innom stikkordet arbeidsplasser her fordi det opptar mange i Varangerområdet:
I Ekkokammer-debatten i Finnmark har det blitt brukt mange skremsler. Et av dem var at alle arbeidsplassene i i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø. Det er helt feil. Alle stillinger som er besatt i dag i Vadsø, er garantert fram til 2025. Samme garanti er gitt de ansatte i Tromsø.

Fellesnemnda kan nå også si noe om hva som bør skje etter 2025.  Jeg blir ikke overrasket over om politikerne legger «tigangen» til grunn som prinsipp for evt reduksjoner i administrasjonen: For hver stilling mindre i Vadsø, blir det 10 færre i Tromsø.

Hvorfor?

Tromsø kommune som regionsenter har mer enn 10 ganger så mange innbyggere som Vadsø og tåler derfor langt bedre evt. reduksjoner enn Vadsø.

Vi må ikke glemme at den reduserte tilstrømmingen av asylsøkere og flyktninger etter 2016 fikk konsekvenser for Vadsø. Et stort flyktningemottak for inntil 220 mennesker med tilhørende 11 årsverk ble lagt ned. Det i seg sjøl førte til at det ble lagt ut mange boliger for salg når folk ikke hadde jobb der lenger.

Omtrent samtidig med dette gjør Stortinget vedtak om at Troms og Finnmark blir eget fylke. Vedtaket gjøres i juni 2017. Da har fylkespolitikerne i Nord-Norge inkludert Finnmark bedt om avgjørelse sammen med de øvrige. De takket nei til regjeringens tilbud om å vente til våren 2018.

Lokalpolitikere i Vadsø var svært opptatt av at Vadsø fortsatt skulle være fylkeshovedstad for å gjøre det fortsatt attraktivt å søke jobb og bosette seg der.

Det finnes derfor mange måter å beskrive Tromsø i fylkeskommunen Troms og Finnmark. Slike begrep kan være regionhovedsenter, regionsenter, fylkeskommunesenter, fylkeskommunehovedstad – eller kanskje det enkleste; regionhovedsete? Her må fellesnemnda finne den beste betegnelsen.

Det vil alltid være viktig å beholde sine fortrinn for alle lokalsamfunn – enten de er mindre bygder eller store byer.

Fra 1.1.2020 er ikke Vadsø lenger administrasjonssenter for både fylkesmannen og fylkeskommunen som de har vært siden «Finnmark fylke» ble etablert som navn på området i 1919. Vadsø må derfor som et minimum beholde statusen som fylkeshovedstad som de har hatt siden 1919 og som de vitterlig har fra 1.januar 2019.

Med tanke på at stortingsflertallet har forutsatt at et «Nordområdesekretariat» skal legges til Vadsø, er byens status ikke uvesentlig.

For å gjøre disse og andre nye arbeidsplasser interessante, bygge opp solid kompetanse her og ikke minst øke statusen på arbeidet i denne delen av Europa, vil lokalisering i en by med status som fylkeshovedstad være av stor betydning.

Vadsø skal fortsatt ha statusen som fylkeshovedstad.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall Liker/delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall Liker/delinger/ for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 389
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.