Søksmålet fra Finnmark fylkeskommune mot staten er avvist

I dag kom svaret fra regjeringsadvokaten på prosessvarselet fra Finnmark fylkeskommune. En kort repetisjon først før jeg ser på konsekvensene:

I 2018 på våren kom det påstander om at vedtaket om at Troms og Finnmark var gjort på et ulovlig grunnlag. Slike påstander var det ingen som hevdet i 2017!

Riktignok kunne ikke de som påsto det, anføre konkret hva som var så ulovlig at det påvirket Stortinget til å fatte et ugyldig vedtak.

Det ble etterhvert åpenbart for de som mislikte vedtaket at det kanskje kunne være  to måter å hindre iverksetting;

1) arrangere en folkeavstemning og sikre et stort antall nei-stemmer for å bruke dette som en folkelig legitim vilje til å tvinge fram et annet vedtak

2) velge et rettslig spor med søksmål hvor domstolene skulle sette seg til doms over et politisk vedtak i landets lovlig valgte nasjonalforsamling

Pkt. 1 hadde en stor svakhet: Til tross for at Finnmark fylkeskommune i 2015 visste at Stortinget skulle gjøre sitt vedtak våren 2017, tok de seg ikke bryet med å spørre innbyggerne gjennom en folkeavstemning.

Nesten et år ETTER at vedtaket ble gjort så SPs Lundteigen og Vedum at en folkeavstemning i Finnmark kunne være god PR for – SP.

Når forslaget først kom, kunne ikke Finnmark Ap være dårligere. Da ville de garantert miste mange misnøye-velgere i Finnmark til Senterpartiet. Brått var det stor mulighet for at alle kommende ordførerkandidater med Helga Pedersen i spissen kunne miste mulighet for en  slik posisjon og «jobb» fra høsten .

Derfor sa Ap (som ikke har programfestet folkeavstemning som sak) også ja til dette.
Slik malte de seg inn i et hjørne de ikke kom ut av før i desember i fjor.

Pkt. 2 hadde en åpenbar svakhet: Etter grunnloven er det Stortinget som er landets øverste folkevalgte organ og har plikt til å måtte gjøre nødvendige vedtak for å sikre innbyggernes interesser.

Å gå til sak mot Stortinget var opplagt noe advokater gjerne kan fristes av. Det er juridisk spennende, men mest av alt er det økonomisk inntektsbringende når en med mye penger fyller på kontoen i takt med tikkinga fra taksameteret.

Ingen fylkespolitikere ville bruke fylkeskommunens penger på rettsak!

Før fylkestinget ble samlet i oktober, hadde aksjonsgruppa i Finnmark i forkant et ønske om at flertallet i fylkestinget måtte vedta å gå til søksmål.

Men hvem ville foreslå dette? Ingen av politikerne gikk i forkant ut og sa at dette må vi bruke våre penger på. Tvertimot. Både gruppeleder Remi Strand i Ap og Kurt Wikan i Sp hevdet at et prosessvarsel ikke ville koste noe.

Kurt Wikan hevdet sågar på sin offentlige facebookside 10.oktober at fylkeskommunen ikke skulle ha noen kostnader ved dette:

Skjermbilde 2018-10-10 kl. 12.51.21-kopi

Likevel, under fylkestingets møte er det nettopp samme Wikan som fremmer flg. forslag:

Skjermbilde 2018-11-12 kl. 13.06.30

Nå viser det seg at Wikan ikke vil få støtte for dette, og han har da muligheten for å få det oversendt til administrasjonen eller fylkesutvalget for oppfølging.

Han overrasker alle med å trekke det! I stedet blir han med på et forslag som ber fylkesrådmannen utrede et forslag om et evt. slikt søksmål for fylkespolitikerne. Det vedtas ikke avsatt  midler til kjøp av eksterne tjenester i saken. Flertallet regner nok med at fylkesrådmannen (som sjøl er jurist) eller en av hans jurister kan gjøre en grei avklaring hva et prosessvarsel vil innebære.

Til de flestes overraskelse kommer det en sak til fylkestinget i desember; utkast til prosessvarsel . Advoktafirmaets anbefaling er å sende et prosessvarsel, noe flertallet i fylkestinget sier de er positive til «fordi da får vi se at det var et ulovlig vedtak». Mindretallet argumenterer mot å bruke ytterligere penger på en tapt sak. Tidligere hadde fylkestinget kastet bort mellom 3 og 4 millioner kroner på en folkeavstemning et år for sent. Resultatet ble bl.a. at elever i videregående skole ikke fikk vikarlærere – det var ikke økonomi til det.

Fylkestingets flertall vedtok likevel at det skulle sendes et prosessvarsel: «Det koster kun portoen» sa bl.a. Remi Strand og Kurt Wikan i kor.

Det ingen fikk vite før 3 uker etter at fylkestinget var at fylkesrådmannen hadde betalt nesten 0,7 mill.kr for de 7 sidene med «utredning»!!

Nå foreligger svaret fra regjeringsadvokaten på flertallets vedtak om prosessvarsel:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.16

 

Og som mange forgjeves hadde advart om på forhånd; regjeringsadvokaten avviser grunnlaget for søksmål.

Prosessen som har skjedd i forkant av vedtaket har vært slik den politiske saksbehandlinga er i et folkevalgt organ som Stortinget. Finnmark fylkeskommune har deltatt i prosessen. Da forslaget fra regjeringen om regioninndeling forelå 5.april 2017, kunne Finnmark som Troms gitt sitt svar. Fylkestinget valgte å ikke svare. Da kan man vanskelig kritisere Storting og regjering.

(Og enda verre/mer pinlig  for Finnmark fylkeskommune: De ba ved tre anledninger våren 2017 om at saken ikke måtte utsettes, men måtte avgjøres sammen med alle andre fylkeskommuner i Norge og Nord-Norge; i juni 2017!)

Som konklusjon på sitt 10 sider lange svar, skriver regjeringsadvokaten:

skjermbilde 2019-01-25 kl. 15.14.32

Fylkespolitikerne i Finnmark kommer ikke til å gå til søksmål av flere grunner;

1) De vil opplagt tape en slik rettsprosess fordi de fortsatt ikke har noe rettslig krav på få kjent vedtaket i Stortinget av 8.juni 2017 ugyldig.

2) Inndelingsloven beskriver at Troms og Finnmark fylkeskommuner er slått sammen til en. Det er ikke mulig å gå til rettsak mot at lovgiver har gjort sin plikt som lovgiver.

3) Fylkespolitikerne har så mange andre og viktigere oppgaver å bruke sitt budsjett for 2019 på når de ikke fant inndekning for 55 mill. kr. Ytterligere tilskudd til advokatfirma kan umulig ha høy prioritet.

4) Uansett søksmål, vil Troms og Finnmark fylkeskommune og fylkesting være i arbeid fra 1.12020. Den oppgaven sørger fellesnemnda for.

Jeg tviler på at det er noen fylkespolitikere som i fullt alvor likevel vil foreslå søksmål. Det måtte i så fall være de som håper at deres populisme kan gi de noen ekstra stemmer framover. De bryr seg lite om verken økonomi eller flere oppgaver overført fra statlige direktører og over til folkevalgte organ.
Resten av befolkningen må tenke annerledes.

Mange i Finnmark velger nå å se framover.

Og noen ser kun bakover: I Finnmark Ap sliter de med å bestemme seg om de skal bestemme sjøl eller om SP fortsatt skal styre deres valg.

Innbyggerne vet at det er langt viktigere å sikre ungdommen vår et godt videregående skoletilbud, gode rutetilbud, tannhelse, bibliotektilbud og godt vedlikehold av veier framfor å sløse bort mere penger i en 18.rettstvist på knappe 7 år.

Og med det budsjettet som flertallet har vedtatt for i år og de påfølgende 3 år, er det gjort kun fordi det vet at det blir økonomisk mulig når Troms og Finnmark blir slått sammen.
Uten en slik sammenslåing, hadde det fylkeskommunale tjenestetilbudet i Finnmark brutt sammen. Dette vet både Ap, SV og SP, men de sier det selvsagt ikke høyt.

Svaret fra regjeringsadvokaten kan du i sin helhet lese her. svar-pa-soksmalsvarsel-fra-finnmark-fylkeskommune

Case closed.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18:  Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 202
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Et godt og konstruktivt 2019 ønskes Finnmark og våre fylkespolitikere!

Etter mange og harde tak for våre fylkespolitikere i hele 2018, valgte et enstemmig fylkesting i siste møte i desember de 19 representantene som skal møte i fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Nå har nemnda like mange fra hver av partene etter at statsråd Mæland etterkom kravet fra Finnmark fullt ut – til skuffelse for Troms.  Ulf Trygve Ballo er enstemmig valgt som nestleder, et verv jeg tror han er i stand til å utføre på beste måte. Han er blant de få av fylkespolitikerne i Ap med lang fartstid som folkevalgt, og har i tillegg solid erfaring fra både organisasjonsarbeid og erfaring fra arbeidet i Samerettsutvalgets.

Det kommer til nytte også for de  avklaringer som vil kreve klokskap fra begge parter.I denne prosessen skal det kun skapes vinnere.

Alle partiene i fylkestinget er representert i fellesnemnda unntatt to, KrF og Sp. Slik jeg har forstått det har Ap hatt et nært samarbeid med KrF i denne perioden, og det synes derfor svært merkelig at de ikke ga KrF en plass i fellesnemnda.

Svein Iversen er en svært erfaren, klok og løsningsorientert KrF-politiker og burde så avgjort deltatt i arbeidet. Nå har fellesnemnda anledning til å opprette arbeidsgrupper med særskilte oppgaver med medlemmer fra fylkestingene, og Iversen er en opplagt lederkandidat for en av disse.

Noen lurer sikkert på hvorfor SP ikke deltar siden de hadde krav på en representant. De har muligens sjøl et godt svar på det. De boikottet ikke valget av fellesnemnd noe man kunne få inntrykk av i media på forhånd. SP ga sin støtte til Aps kandidater og valget av de 19 fra Finnmark var enstemmig. Med SPs stemmer!!

Det er jo ikke ulovlig å heller gi sine stemmer til andre partis kandidater. Og det er helt forståelig dersom de ikke sjøl anser å ha gode nok kandidater til dette viktige arbeidet.  De skal møte sine egne partifeller fra Troms, og føler de seg underlegne ved starten, lover det ikke godt for det videre arbeidet.

To betydningsfulle vedtak

Fylkestinget gjorde flere vedtak i desember, og to av dem er verdt noen ord.

Flertallet vedtok et budsjett som ikke er i balanse slik Kommuneloven stiller krav om. I vedtaket kan man tydelig lese at flertallet ikke maktet å komme i mål. De har gjort noe så spesielt som å gi to hovedutvalg ansvaret for  smertefulle kutt. Flertallet hadde ikke nok inntekter til å dekke utgiftene de har vedtatt!

Dette har jeg aldri opplevd i min tid som fylkespolitiker. Den gangen tok alle folkevalgte sitt ansvar svært alvorlig og satte sin ære i ansvarlige budsjett  i balanse. Dette er tross alt hovedsaken for et fylkesting.

I fylkeskommunens budsjett og økonomiplan for 2019 – 2023 skal det visstnok heller ikke vært tatt høyde for merkostnader tilknyttet økning i lånefinansierte investeringer, noe som i så fall gjør situasjonen svært krevende.

Var dette et bevisst valg fra flertallet?
Overfor velgerne later de som de er 100 % mot en sammenslåing med Troms, men i budsjettet leser man kun et svar: Finnmark fylkeskommune kan kun reddes økonomisk ved at Finnmark blir en del av dobbelt så store Troms-budsjett, og lavere gjeldsbyrde. Da slipper man i utgangspunktet  å kutte i det videregående skoletilbudet, veivedlikehold og transporttjenester i Finnmark.

Uten sammenslåing med Troms ville vi fått oppleve et massivt kutt over hele linja i Finnmark fra 2020. Derfor forstår jeg både SV og Ap her. Hva SP mener om budsjettet vet vi ikke da partiet overraskende nok ikke la fram eget forslag, og protokollen viser heller ikke hva de stemte til slutt.

Den andre saken fylkestinget behandlet, var egentlig delt i to og handlet om prosessen med sammenslåing av Troms og Finnmark:

Det ene var valget av 19 medlemmer til fellesnemnda hvor et forslag fra SV og SP om å ikke velge medlemmer ble nedstemt med overveldende flertall.
Deretter var både SP og SV politisk kloke nok til stille seg bak de 19 medlemmene som er valgt. Dermed er det et enstemmig fylkesting som nå jobber videre med sammenslåinga.

Dramatisk økning i «portoutgifter» rammer ungdom

I samme gate gjorde fylkestinget et merkelig vedtak om søksmål. Etter at et forslag om rettslige skritt ble trukket og nullet ut et annet som viste til samme forslag, kunne fylkesrådmannen parkert det.

Han kunne alternativt kun fulgt opp henstillinga om en saksutredning og oppfylt det flere representanter sa i fylkestinget: Det kommer kun til å koste et frimerke å sende et prosessvarsel. I stedet valgte han å sende dette over til et advokatfirma!

Jeg regner med at han ba om pristilbud. Siden regningen fra advokatfirmaet oversteg 500.000 kroner så er det et spørsmål om ikke oppdraget skulle ha vært på anbud, jamfør lov om offentlige anskaffelser?

Hva verre er: Utredninga fra advokatfirmaet kunne hans ansatte like gjerne skrevet – for null kroner. Fylkeskommunen er godt kjent med saken. Vi må anta at fylkesrådmannen som jurist og hans jurister har gitt råd til den politiske ledelsen da sistnevnte gikk ut våren 2018 og snakket om at stortinget hadde gjort et ulovlig vedtak?
I så fall burde et prosessvarsel vært skrevet på et slikt grunnlag.

Forleden fikk finnmarkingene vite at portoen har steget dramatisk fra oktober. Da kostet et prosessvarsel kun et frimerke, altså 14 kroner ifølge Remi Strand og Kurt Wikan fra fylkestingets talerstol. 1,5 måned senere var det steget til utrolige 680 000 kr.!!!

Summen tilsvarer altså 20 kr mindre pr bussbillett i byene for 35 000 passasjerreiser eller ca 800 vikartimer som elevene kunne fått i videregående skole framfor å sitte uten lærer.

Ikke driv gjøn med finnmarkingene

En sak er kostnaden.
Hva som er langt verre er narrespillet, som søksmålet er basert på. Nok en gang skal SP, AP og SV skape et håp for noen finnmarkinger om at en rettsak vil oppheve stortingets vedtak.

Akkurat slik de samme finnmarkinger var skremt til å tro at Finnmark ville opphøre å eksistere om de ikke møtte opp i en folkeavstemning – uten betydning. Og minst et år for sent – fordi fylkespolitikerne ikke ville høre på innbyggerne før fristen gikk ut våren 2017!

For det første er et søksmål  bortkastet fordi en evt. tvilsom oppfyllelse av Inndelingslovens bokstav må ha hatt AVGJØRENDE innvirkning på stortingsvedtaket. Et politisk vedtak betyr at det politiske skjønn har avgjort saken.

Altså, det politikerne er enig om er et godt vedtak, er prinsipielt et vedtak i samsvar med grunnlovens ånd. Men det betyr ikke at det er enstemmig.  Det vil som regel være et større eller mindre flertall bak vedtaket.

I dette tilfellet har det vært framført påstander om lovbrudd fra flere hold i Finnmark. Så viste det seg med en mer nøye gjennomgang at selv professorer kan glippe på fakta i saken. Det var ikke slik som først trodd at regjeringen uansett skulle vente til våren 2018 med avgjørelse for sammenslåinger i Nord-Norge. Og at flertallet deretter «lurte» alle ved  likevel å la  Stortinget ta avgjørelsen juni 2017. I så fall ville det vært kritikkverdig – fordi det ville være lureri. Og en betydelig økt mulighet for Finnmark å vinne fram i en rettsak mot staten.

Nå er det dokumentert at Finnmark ved hele tre anledninger ba om at Stortinget måttet fatte vedtak samtidig med de andre fylkessammenslåingene og ikke vente til 2018. Selvsagt fulgte Stortinget kravet.

Det er også dokumentert at alle fylkeskommunene fulgte samme mal for utredning av ulike sammenslåinger og konklusjon. Ingen av de andre har ment at det ble gjort et ulovlig vedtak! Hvorfor ikke – når de fleste av dem hadde anbefalt en annen løsning enn den regjeringen valgte?

Den andre grunnen til at en rettslig prosess vil bli avsluttet straks fylkeskommunen får svar er det faktum at Inndelingsloven har et punkt som omhandler fylkesinndeling. Der er navn på de nye fylkene opplistet. Dette ligger altså i lovverket. Og det lar seg ikke gjøre å prosedere i det norske rettsapparatet mot lovligheten av en lov som Stortinget har myndighet til å vedta.

Et søksmål mot staten på dette grunnlag vil opplagt ikke kunne føre fram. Professor i jus, Jan Fridtjof Bernt, landets desiderte ener på dette saksfeltet er veldig klar på at en ikke vil nå frem med et slikt søksmål (ref dette i Kommunal rapport)..

Slik skapes ny energi og optimisme

Finnmark fylkesting må derfor bruke 2019 til å skape en konstruktiv politisk debatt i Finnmark og ta dette videre inn i et like konstruktivt samarbeid med politikerkolleger i Troms. Å bygge en kultur av tillit på tvers av parti- og fylkesgrenser er avgjørende for at det nye fylkestinget skal bli den nødvendige politiske kraft i nord. Det er dette vi har manglet i generasjoner og som er med å forklare hvorfor vår region er svekket både når det gjelder folketall og næringsutvikling – til tross for vår beliggenhet ved verdens hittil reneste matfat – Barentshavet, og med rik tilgang til enorme mineral- og energiressurser.

Fra å være to politisk ubetydelige fylkesting, vil vi om et år være «Norges viktigste region». Ikke bare er over 50 tidligere statlige oppgaver overført til de nye 11 fylkeskommuner i landet – inkludert «Troms og Finnmark».

Vår region får en betydelig oppgave i å forsterke Norges tilstedeværelse i nord. Det betyr at Stortinget ikke lenger kan vende det døve øret til når det nye fylkestinget krever ressurser og mer myndighet for å utvikle regionen.

Fra 1.1.2020 vil Stortinget måtte ta innover seg at økt aktivitet, stabilt folketall og vekst i Troms og Finnmark som grenser opp mot tre naboland (Sverige, Finland og Russland) er helt nødvendig for å oppfylle Stortingets egne mål om norsk suverenitet.

Det siste Finnmark fylkesting skal gjøre nå, er å spenne krokfot på prosessen ved å åpne for nye millioner i ren gave til advokater. Det tapper politisk energi, det reduserer budsjettene til vår ungdom på skole, øker billettprisene ytterligere og skaper bare ytterligere mismot.
Og verst av alt: Det er i praksis å demontere vår nye politiske kraft i nord.

Jeg ønsker både finnmarkingene og våre fylkespolitikere et riktig godt og konstruktivt år.


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

04.09.18:  Hvorfor løper SP sentralmakta sitt ærend og svikter Nord-Norges interesser?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

23.11.18:  Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

13.12.18: Vil Finnmark fylkeskommune i fullt alvor gå til rettsak mot staten?

14.12.18: Tromsø blir regionsenter, Vadsø må forbli fylkeshovedstad

Tromsø blir regionsenter, Vadsø forblir fylkeshovedstad

En fylkeshovedstad  er navnet på stedet der statens ytre etat; fylkesmannsembetet har sitt hovedkontor. Den «ytre stat» har hittil vært lokalisert i 17 byer. Her i nord har fylkesmannen hatt sine seter i Bodø, Troms og Vadsø.

Fra 1.1.2019 er den ytre stat omorganisert i 10 regioner. (Oslo, Akershus, Buskerud og Østfold sees under ett). I Nord-Norge har fylkesmannen nå hovedkontor i Bodø og Vadsø, med avdeling i Tromsø.
For Troms og Finnmark blir derfor Vadsø fylkeshovedstaden.

Når vi går fra stat til de nye politiske regioner – fylkeskommunen – blir disse lagt noe annerledes i de fleste av de 11 regionene. Her blir det en speilvending av hvordan staten har organisert seg. For Troms og Finnmark blir toppledelsen i den nye fylkeskommunen lagt til Tromsø, med en stor avdeling i Vadsø. Om flere funksjoner blir lagt til andre regionsentra er ennå ikke bestemt, og skal behandles i fellesnemnda.

Troms Ap har i forslag til avtale med Finnmark Ap i eget punkt skrevet at «Fylkeshovedstaden skal være i Tromsø».

Jeg er sikker på at dette skyldes en feilaktig forståelse av begrep, ikke et vondt forsøk på å ta statusen fylkeshovedstad fra Vadsø. Troms Ap  har argumentert for at flere av de få arbeidsplasser i den administrative og politiske toppledelsen i den nye fylkeskommunen skal være i Tromsø.
Det er uproblematisk.

Jeg må innom stikkordet arbeidsplasser her fordi det opptar mange i Varangerområdet:
I Ekkokammer-debatten i Finnmark har det blitt brukt mange skremsler. Et av dem var at alle arbeidsplassene i i Vadsø ville bli flyttet til Tromsø. Det er helt feil. Alle stillinger som er besatt i dag i Vadsø, er garantert fram til 2025. Samme garanti er gitt de ansatte i Tromsø.

Fellesnemnda kan nå også si noe om hva som bør skje etter 2025.  Jeg blir ikke overrasket over om politikerne legger «tigangen» til grunn som prinsipp for evt reduksjoner i administrasjonen: For hver stilling mindre i Vadsø, blir det 10 færre i Tromsø.

Hvorfor?

Tromsø kommune som regionsenter har mer enn 10 ganger så mange innbyggere som Vadsø og tåler derfor langt bedre evt. reduksjoner enn Vadsø.

Vi må ikke glemme at den reduserte tilstrømmingen av asylsøkere og flyktninger etter 2016 fikk konsekvenser for Vadsø. Et stort flyktningemottak for inntil 220 mennesker med tilhørende 11 årsverk ble lagt ned. Det i seg sjøl førte til at det ble lagt ut mange boliger for salg når folk ikke hadde jobb der lenger.

Omtrent samtidig med dette gjør Stortinget vedtak om at Troms og Finnmark blir eget fylke. Vedtaket gjøres i juni 2017. Da har fylkespolitikerne i Nord-Norge inkludert Finnmark bedt om avgjørelse sammen med de øvrige. De takket nei til regjeringens tilbud om å vente til våren 2018.

Lokalpolitikere i Vadsø var svært opptatt av at Vadsø fortsatt skulle være fylkeshovedstad for å gjøre det fortsatt attraktivt å søke jobb og bosette seg der.

Det finnes derfor mange måter å beskrive Tromsø i fylkeskommunen Troms og Finnmark. Slike begrep kan være regionhovedsenter, regionsenter, fylkeskommunesenter, fylkeskommunehovedstad – eller kanskje det enkleste; regionhovedsete? Her må fellesnemnda finne den beste betegnelsen.

Det vil alltid være viktig å beholde sine fortrinn for alle lokalsamfunn – enten de er mindre bygder eller store byer.

Fra 1.1.2020 er ikke Vadsø lenger administrasjonssenter for både fylkesmannen og fylkeskommunen som de har vært siden «Finnmark fylke» ble etablert som navn på området i 1919. Vadsø må derfor som et minimum beholde statusen som fylkeshovedstad som de har hatt siden 1919 og som de vitterlig har fra 1.januar 2019.

Med tanke på at stortingsflertallet har forutsatt at et «Nordområdesekretariat» skal legges til Vadsø, er byens status ikke uvesentlig.

For å gjøre disse og andre nye arbeidsplasser interessante, bygge opp solid kompetanse her og ikke minst øke statusen på arbeidet i denne delen av Europa, vil lokalisering i en by med status som fylkeshovedstad være av stor betydning.

Vadsø skal fortsatt ha statusen som fylkeshovedstad.

Hvorfor vil Ap og Sp delta i fellesnemnda nå?

Denne uka er det fylkesting i Finnmark. Også i 2018 skal fylkestinget diskutere seg sjøl som del av en større region. Det har fylkestinget gjort i 2015, 2016 og 2017 også.

Stortingsvedtaket ble gjort 8.juni 2017 med 96 mot 73 stemmer. De partiene som var i mindretall lovet sine velgere før valget at dette «overgrepet» mot norske fylkeskommuner måtte velgerne gjøre noe med. Det var likevel ikke viktig nok for velgerne, og det nye Stortinget sto fast ved vedtaket om regionreformen.

Mange trodde at virkeligheten innhentet både Finnmark Ap og Finnmark Sp da Stortinget behandlet et Dok8-forslag fra Ap 10.desember 2017.

Forslaget lød:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om at den vedtatte tvangssammenslåingen av fylkeskommunene Finnmark og Troms til én region oppheves, og at de to fylkeskommunene består som i dag.»

Forslaget ble nedstemt av det nye Stortinget (som altså ble valgt i september 2017).

Likevel, noen i Finnmark var lite fornøyd. Motstanden var særlig sterk i Vadsø som huser fylkesadministrasjonen med sine 140 årsverk. Ikke minst på fylkeshuset var det mange som opplevde den nye regionen som en trussel. Helt forståelig; den organiserte skremselspropagandaen fortalte at alle disse arbeidsplassen skulle til Tromsø.

Dårlig samarbeidsklima mellom Troms og Finnmark. Hvorfor?

Forhandlingene mellom Troms og Finnmark kom i gang senhøsten i fjor og fortsatte inne i 2018. Dessverre var forhandlingsutvalget skjevt sammensatt. Fra Troms stilte et fylkesråd med fem «administrative politikere», fra Finnmark folkevalgte fra fylkestinget. Det måtte gå som det gjorde. Der fylkesrådene fra Troms var fulltidsansatt, var det kun to politikere fra Finnmark som hadde dette som heltidsbeskjeftigelse. De siste vil alltid føle seg «svakere» og ikke likeverdige.

Det skaper ikke noe godt klima for forhandlinger. Hvis man i tillegg oppfatter en smule mannlig arroganse fra den sterkeste gruppen, skaper dette lite energi. Gardermoen-avtalen ble riktignok inngått 15.februar – mest fordi en troverdig tidligere stortingsrepresentant og justisminister som Knut Storberget hadde ansvaret for meglingen.

Avtalen innebar at fellesnemnda skulle ha 36 medlemmer med fordeling 19-17 og at både politisk ledelse og administrativ ledelse skal ha hovedkontoret i Tromsø.

Da fylkesordføreren vendte tilbake til Vadsø, ble hun erklært som «nyttig idiot» av tdl. fylkesrådmann i Finnmark fylkeskommune og gruppeleder for Ap i Vadsø kommunestyre.

Like etterpå fant SP i sin visdom at fylkestinget kunne bestemme over et stortingsvedtak dersom man arrangerte en folkeavstemning et år etter at Stortinget hadde gjort sitt vedtak!.

Folkeavstemning et år for sent

Finnmark AP med Helga Pedersen som hærfører kastet seg på Sp-toget selv om Ap ikke har programfestet folkeavstemninger. De følte de måtte. Hvis SP ble alene om forslaget, kom AP til å tape stort i kommende lokalvalg. Det ville også bety at Helga Pedersen ville tape ordførermuligheten i Tana og Wenche Pedersen i Vadsø.Årsmøtet i Finnmakr Ap gikk med på det.

Fylkestingets flertall vedtok i sitt marsmøte å avholde en folkeavstemning i mai. I Finnmark trodde de  fleste motstanderne av sammenslåing at dette var en mulighet til gjøre om Stortingets vedtak.

IMG_5266

Aksjonsgruppa mot regionreformen kjørte nå en massiv kampanje sammen med flere «journalister»  i fylket. Følgende påstander ble jevnlig repetert for å påvirke motstanderen til å delta i folkeavstemninga:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Og for å krydre det hele, viste man til at det var «110 mil fra Harstad til Vadsø med reiser gjennom to andre land» for å komme til motsatt sted i den nye regionen. Som om det er noen som må kjøre den strekningen for å få utført en fylkeskommunal tjeneste – like lite som om man må kjøre fra Hasvik til Vadsø. Det er ikke én innbygger som har behov for personlig oppmøte i fylkeshuset.

Våren 2018 begynte noen å spinne på påstander om at Stortingsvedtaket var ugyldig.
Påstandene om ulovlighet var flere, og de ble endret og ulikt vektlagt underveis.

I folkeavstemninga som velgerne fikk flere purringer på for å delta i, valgte 58 % av velgerne å delta. Av disse svarte 87 % nei som forventet. Dette innebar at 50,8 % av velgerne i Finnmark aktivt har sagt nei til en sammenslåing – som Stortinget allerede hadde vedtatt 11 måneder tidligere!

IMG_1635I juni i år skulle fylkestinget velge medlemmer til fellesnemnda, og det ble satt fram forslag om navn. Fylkesordføreren valgte da å godta et forslag om at fylkestinget IKKE skulle gjøre det de var pålagt etter lov, og forslagstillerne fikk dermed ikke stemt. Finnmark hadde fortsatt ikke valgt sine 17 medlemmer av ei fellesnemnd på 36.

Dagen etter endrer statsråd Mæland forskriften slik at Troms skal ha 19 og Finnmark 9 i fellesnemnda. Som statsråd er hun pålagt å gjennomføre Stortingets vedtak. Hun håpet derfor at Troms ville stille opp i nemnda alene slik at den ble beslutningsdyktig. Det takket Troms nei til så lenge ingen fra Finnmark møtte.

På neste fylkesting i oktober fikk fylkestinget beskjed om at saksbehandlinga i juni var i strid med lovverket.  Men flertallet ville fortsatt ikke la fylkesordføreren velge medlemmer slik opposisjonen fremmet navneforslag på.

Under samme fylkesting fremmet SPs Wikan forslag om å innlede en rettslig prosess, men trakk det rett før avstemning. Likevel trodde flertallet at forslaget ble beholdt og ba derfor adm. om å utrede det videre.

Til tross for at forslaget ble trukket og ikke eksisterte lenger, har fylkesrådmannen likevel kjøpt inn tjenester fra advokatfirmaet Kluge som naturligvis har anbefalt å ta rettslige skritt – med en rekke forbehold.

Fellesnemnda – eller ny trenering gjennom rettslig prosess?

Denne uka skal Finnmark fylkesting derfor både ta stilling til fellesnemnda og til evt. rettslig prosess.

Finnmark Ap har som ventet landet på at de vil være ansvarlig etter et styrevedtak i fylkespartiet. Til grunn for det lå en avtale mellom fylkespartiene i Troms og Finnmark.
Det er første gang på snart et år at det har vært en bevegelse i det anstrengte forholdet mellom de to fylkeslaga, noe som skaper tvil om de er i stand til å stå sammen i det nye fylkestinget fra 1.1.2020.

Troms og Finnmark Ap innser at Stortinget har myndighet til å treffe beslutninger om nasjonale reformer. De har også innsett at et søksmål ikke har noe for seg. Den eneste klare ulovligheten som kan dokumenteres er at verken innbyggere, kommuner eller næringsliv i Finnmark er blitt hørt i fylkeskommunens prosess.

Problemet er at av 14 fylkeskommuner som gjennomførte slik høring høsten 2016, var det ikke departementet som sto bak. Det var fylkeskommunene sjøl!
I Finnmark valgte altså politikerne å ikke høre på sine innbyggere før Stortingsvedtaket skulle gjøres forsommeren 2017.

Sp har brukt regionreformen for alt den er verdt som stemmesanker. Sp vet at alle reformer i et samfunn vil møte ulike former for motstand. Det vil for de fleste reformer være flere som er mot endringer enn som er for. Det er menneskets natur vi snakker om. Den amerikanske psykologen Maslow illustrerte menneskets behov i en pyramide.

Skjermbilde 2018-12-11 kl. 09.49.34

Maslows behovspyramide

Nederst og viktigst er de rent fysiologiske behov for å overleve; nok mat, væske, søvn, (energipåfyll). Deretter kommer trygghet, forutsigbarhet, beskyttelse, sikkerhet.
En reform vil for mange være forbundet med mindre forutsigbarhet og mindre trygghet.

Populistiske parti vil spille på denne uforutsigbarheten. Velgere som er utrygge fordi de blir skremt til å frykte fremtiden, søker etter de som kan love at ingenting endres og alt blir som før.

Men nå i desember kommer også SP i Finnmark fram til en ny erkjennelse: Stortinget har gjort et vedtak i juni 2017. Vi har fått et nytt storting etter siste valg, men de holder fast ved reformen. Ved to anledninger de siste 12 måneder har SP lagt inn forslag i Stortinget om å reversere dette. Det ble nedstemt i desember i fjor og selvsagt ble det nedstemt også i desember i år. Det er de samme partiene som sto samlet bak reformen i forrige stortingsperiode som i denne. V og KrF har kjempet på plass dette, og H og Frp har gitt seg på å nedlegge fylkeskommunen på en betingelse: Færre regioner = økt maktoverføring fra stat og nærmere folket som vil merke konsekvensene av vedtak, og skal kunne påvirke de.

Dette er noe også SV på Stortinget har støttet gjennom dette fellesforslaget fra Venstre og SV i stortingsbehandlinga av Dok8-forslaget fra Venstre i februar 2014:

«Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener dagens fylkeskommuner må erstattes med et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre, større og sterkere regioner.»

Dersom Finnmark Ap har vendt tilbake som et styringsparti slik vi husker det fra tidligere,  kommer fylkestinget torsdag i denne uka til å velge medlemmer til fellesnemnda – hvor også Ap,Sp og SV vil ønske å delta for å sikre mest mulig av Finnmarks interesser.

Men det er naturlig å kreve en fellesnemnd med like mange medlemmer fra hver fylkeskommune fordi samarbeidsklimaet nå må bygges opp fra dagens minusgrader til en langt mer behagelig temperatur.

Skal fylkestinget gå til domstolene for å få dømt Stortinget?

Fylkestinget kommer også til å vedta å ikke gå rettens vei for å få prøvd lovligheten av Stortingets vedtak.

I flg. Finnmark Dagblad 19.januar i år har Finnmark fylkeskommune vært gjennom 17 rettslige prosesser, noe som har påført fylkeskommunen store økonomiske forpliktelser.

En rettsak mot staten vil være et stort tapsprosjekt for Finnmark fylkeskommune. Sjansen for å vinne gjennom synes minimal. Retten skal altså bli overbevist om at det ble begått et brudd på Inndelingsloven som har hatt avgjørende betydning for selve vedtaket 8.juni 2017.

Vedtaket Stortinget gjorde er opplagt politisk vedtak. Det betyr at partiprogram og prinsipprogram ligger til grunn for de vedtak partiene gjør internt og i prosessen mot et endelig vedtak. Er det noen som i fullt alvor mener at domstolene skal avgjøre om partiene har rett til selvstendige politiske meninger?

Det finnes land i verden som har en slik tekning, men de blir stadig færre.

Så kan man innvende at Stortinget som vedtar lover, også må følge dem. Det er et relevant argument. I denne saken er det blitt hevdet ulovligheter – men påstanden kom ikke før  i 2018.

I 2017 var det ingen – verken i Stortinget, Sametinget eller fylkestinget som påsto at Inndelingsloven ikke var fulgt. Det var over 20 jurister blant stortingsrepresentantene i juni 2017 under behandlingen av regionreformen. Ingen av disse påtalte brudd på Inndelingsloven!! Hvordan er det mulig?

Kan det være av den enkle grunn at det likevel ikke var ulovlig og at vedtaket dermed er gyldig?

Ap og Sp; Fra protestparti til ansvarlig styringsparti?

Som denne gjennomgangen viser har Finnmark Ap og Finnmark SP (med SV som slep) vandret fra å spille på misnøye og å være lite konstruktive til nå å godta at Stortinget har gjort et gyldig vedtak.

Nedsiden av dette er at Finnmark har tapt et år med tid på å finne de gode og fremtidsrettede løsninger. Det sier seg selv at med det tidspresset fylkespolitikerne i både Troms og Finnmark har, får vi ikke bedre løsninger.

Både regjeringen og stortingsflertallet har forutsatt at det skal tas spesielle hensyn til Øst-Finnmark og Vadsø. Det er opplagt nødvendig. Nå er de ansatte garantert sine stillinger ut 2024. Men det vil opplagt måtte bli noen reduksjoner for å frigjøre lønnsmidler til bl.a. videregående skole, tannhelse, bibliotekdrift og utgifter til rutetilbud og veivedlikehold.

Det er svært viktig at det politiske miljøet i alle kommuner (Øst-Finnmark regionråd) samler seg straks for å hjelpe fellesnemnda med innspill på hva som vil styrke Øst-Finnmark og Vadsø.

Det er opplagt at en reduksjon av 30 årsverk fra 2025 i Vadsø får langt større konsekvenser enn for Tromsø. 30 årsverk spiller liten rolle i Tromsø med 76 000 innbyggere, men en betydelig rolle i Vadsø med under 6 000 innbyggere. Fylkeskommunen utgjør en hjørnesteinsbedrift i Nord-Varanger.
Derfor må kommende reduksjoner i all hovedsak tas i Tromsø.

Nå vil det komme nye oppgaver fra staten som medfører årsverk overført til fylkeskommunene. Fellesnemnda må derfor som prinsipp følge stortingsflertallet uttrykte vilje til at Øst-Finnmark og Vadsø må tas spesielt hensyn til ved fordeling av de nye stillingene. Den positive nettovirkninga av arbeidplasser skal merkes forholdsvis mye bedre i Øst-Finnmark og andre regionsenter i nord, og minst i Tromsø. Tromsø kommune går uansett for egen maskin framover med alle tunge miljø som allerede er lagt der.

Vadsø fortsetter som fylkeshovedstad

Siden Vadsø blir hovedadressa for det nye fylkesmannsembetet fra 1.januar, blir Vadsø fortsatt å regne som fylkeshovedstad i Troms og Finnmark. Troms blir derimot det naturlige geografiske regionsenteret for Troms og Finnmark.

Et så sterkt regionsenter som dekker 1/3 av befolkningen må vise tilbakeholdenhet i krav om oppgaver. Det er kun for de virkelig store oppgavene der det i dag er kun en sentraladministrasjon i Oslo som skal «klones» i 11 tilsvarende at Tromsø og andre byer over 20 000 innbyggere er store nok til å sikre og beholde spisskompetanse.

For alle de øvrige oppgavene må disse – som Venstre fikk gjennomslag for i Stortinget  -fordeles på alle regionsentra. Og vi har flere av dem i hver av fylkene.

Fra nå av starter arbeidet med å styrke Norges nordligste og viktigste region. Det ligger i kortene at området som grenser mot en supermakt må være i vekst for å forvare Norges legitime interesser. Dette gjelder i særlig grad i Øst-Finnmark.

Regionreformen vil derfor være det som kan gi en lenge etterlengtet vekst i nord!

 

Misforståelser bak påstand om ulovlig stortingsvedtak?

I fjor nevnte ingen noe om ulovlig stortingsvedtak. I år er dette blitt hyppig hevdet av motstanderne av regionreformen. Hva skjedde?

Bakgrunn:

Det har det siste halve året blitt påstått at Stortinget har gjort et ulovlig og ugyldig vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark til en fylkeskommune.
Det er en alvorlig påstand. I et liberalt demokrati som vårt hviler tilliten på at landets lover følges og ikke brytes. Det vil være et dramatisk tillitsbrudd dersom Stortinget som lovgiver bryter landets lover når de fatter vedtak i viktige saker.

Det er all grunn til å undersøke dette nærmere. Heldigvis er ikke dette komplisert juss, og bl.a. har professor Eivind Smith på pedagogisk vis forenklet og gjort jussen forståelig. Allmenheten med leseferdigheter ser hva som står i lovverket, og vi kan forholde oss til hva som er faktum i saken. Ut fra det er det absolutt mulig å ha en kvalifisert mening hvorvidt påstandene om ulovlighet bygger på beviselig faktum, og at påstått ulovlighet har hatt avgjørende betydning for Stortingets vedtak.

Etter å ha lest alle innlegg fra flere professorer i offentlig rett i leserinnlegg eller intervju og deretter lest hovedpoengene («Avslutning» – se kopi under) til aksjonen ForFinnmark under den åpne høringen i Stortinget 6.november,

IMG_8372

Oppsummerende del av notat til kommunalkomiteens høring 6.11.18 (side 3)

oppfattes påstandene om ulovligheter slik:

1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms,evt også Nordland) (brudd på § 9)

3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark (brudd på § 10)

I det følgende vil jeg gå gjennom de fem påstander om ulovlighet basert på de faktum vi i dag kjenner til, og som kan dokumenteres. Jeg vil også forklare de aktuelle lovparagrafer. Jeg legger ved dokumentasjonen (kopi eller link) i teksten.


Påstand 1) Det er ikke tatt noe lovlig initiativ til en prosess som kan ende i en sammenslåing ( brudd på Inndelingslovens § 1  og § 8)

Under høringen i Stortinget 6.11.18 påsto aksjonsgruppa ForFinnmark at stortingsvedtaket må være ulovlig fordi Finnmark fylkeskommune ikke hadde tatt noe initiativ til en sammenslåing:

IMG_5516.JPG

Øverste del av side 1 i notat fra ForFinnmark

Her sies det i klartekst at det i alle andre fylker har vært «en god og demokratisk prosess i arbeidet med å sammenslå fylker». For Finnmark og Troms satte «imidlertid departementet fylkeskommunenes demokratiske og juridiske rettigheter til side».

Til slutt konkluderer ForFinnmark nederst på s. 1 med at «Finnmark tok altså ikke noe initiativ til en fylkessammenslåing»:

IMG_0472

Nederste del av side 1 i notat fra ForFinnmark

Betyr dette at vedtaket dermed er ugyldig?

Alle departement har et stort korps av erfarne jurister. Før en regjering igangsetter en sak for stortingsbehandling, er det drøftinger internt om rammene som lovverket setter. Å sette igang noe uten å avklart dette vil være uhørt og utilgivelig. Det er å invitere Stortinget til å kaste regjeringen.

Bestemmelsen i Inndelingslovens § 8 regulerer innbyggeres, grunneieres, næringsdrivendes, kommunestyrets, fylkestingets og departementets initiativrett.

Bestemmelsen inneholder derimot ingen nærmere regler om Stortingets initiativrett. I de spesielle merknadene til bestemmelsen er dette kommentert slik: «Stortinget kan, som øvste nasjonale myndigheit, ta opp saker av eige tiltak», jf. Ot. prp. nr. 41 (2000–2001) s. 99.

Det var nettopp dette som skjedde gjennom oppfølging av et representantforslag i Stortinget i februar 2014. Regjeringen ble pålagt å utrede en regionreform inkludert struktur (grenser). Stortinget tok dermed et initiativ, noe som selvsagt landets øverste folkevalgte organ må ha rett til og har rett til slik Odelstinget har lagt til grunn under lovbehandlinga i 2001.

Svar på påstanden: Ja, det er tatt et lovlig initiativ for å kunne sammenslå Troms og Finnmark.


Påstand 2) Det er ikke laget noen utredning om konsekvenser for Finnmark ved en sammenslåing  med Troms, evt. også Nordland) (brudd på § 9)

Etter inndelingsloven § 4 skal Stortinget fatte vedtak om sammenslåing av fylker. Stortinget må derfor forholde seg til de regler loven anviser for god saksbehandling.
Lovens kapittel III (§§ 8-11) inneholder nærmere bestemmelser om saksforberedelsen.

I §9 3.ledd heter det: «Kommunale, fylkeskommunale og statlege forvaltningsorgan skal gi nødvendige opplysningar og i rimeleg utstrekning medverke ved saksførebuinga, etter oppmoding frå den som gjer utgreiinga.»

Finnmark fylkeskommunes administrasjon hadde fått med seg Stortingets initiativ til sammenslåinger ved behandling av representantforslaget om region 2.juni 14. Fylkesrådmannen foreslo bl.a. følgende til fylkespolitikerne våren 2015:

«8. Alle avklaringer som gjelder det folkevalgte regionale nivå må skje parallelt med tilsvarende avklaringer knyttet til kommunestrukturen, jamfør Stortingets forutsetning av 2 juni 2014. Med dette som utgangspunkt ber fylkestinget om at Regjeringen i den stortingsmeldingen som fremmes våren 2015 gir sin vurdering av de prinsipper som ligger i dette vedtaket.
9. Prosessen med å vurdere eventuelle endringer av det regionale folkevalgte nivået bør starte i det enkelte fylke i 2015 med siktemål om vedtak i fylkestingene høsten 2016.»  (se hele dokumentet 25.03.15 Prinsipper-for-et-regionalt-folkevalgt-nivå )

I oppstartsbrevet fra statsråd Sanner 2.juli 2015 ba han fylkeskommunene om å medvirke slik at Stortinget våren kunne gjøre vedtak. Sanner skriver bl.a. dette om tidsplanen:

«Jeg vil våren 2016 legge fram et forslag for Stortinget om oppgaver og funksjoner til nytt regionalt folkevalgt nivå, i tråd med Stortingets ønske, jf. Innst. 333 S (2014–2015).

Kommunene skal fatte vedtak om sammenslåing innen 1. juli 2016. Jeg oppfordrer fylkes­kommunene til å fatte vedtak om strukturendringer på regionalt nivå i løpet av høsten 2016.

Regjeringen planlegger å fremme forslag til Stortinget om ny kommunestruktur og ny region­struktur våren 2017. Sammenslåingene som blir vedtatt av Stortinget, vil som hovedregel tre i kraft 1. januar 2020, etter kommune- og fylkestingsvalget høsten 2019

Fylkestinget i Finnmark har behandlet sak om regionreform fire ganger:

1. Mars 2015: FT-sak nr. 1/15 Prinsipper for et regionalt folkevalgt nivå. Fylkestinget vedtok i denne saken «at oppgaver skal overføres fra det regionale statlige nivå (fylkesmannen) til det regionale folkevalgte nivå (fylkeskommunen) og at Finnmark må bestå som eget fylke».

2. Desember 2015: Melding nr. 9/15 – Regionreformen og Finnmark. Meldingen var en orientering til det nye fylkestinget om historikken i regionreformen.

3. Juni 2016: FT-sak nr. 18/16. Fylkestinget vedtok følgende: «Finnmark fylkesting ber fylkesordføreren fortsette nabosamtalene med Troms- og Nordland fylkeskommuner. Det legges fram en sak for fylkestinget innen utgangen av 2016».

4.Fylkestinget i Finnmark endte denne prosessen med nabosamtaler, utredninger og konklusjon 7.desember 2016. Da hadde Finnmark fylkeskommune oppfylt sine forpliktelser i Innd.lovens § 9 2.ledd ved å «gi nødvendige opplysningar og i rimeleg utstrekning medverke ved saksførebuinga, etter oppmoding frå den som gjer utgreiinga.» slik fylkestinget var orientert om i mars 2015 og i samsvar med «oppmodinga» fra Sanner juli 2015.

Det var en solid utredning som var gjort. Tilsammen 101 sider med grundige utredninger etter nabosamtalene lå til grunn da fylkestinget 7.12. 2016 i sak 38/2016 gjorde et valg mellom disse 3 alternativene som var utredet av fylkesrådmannen:

1. Dagens Finnmark fylke består som egen region

2. Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms (tiltakssonen)

3. Finnmark og Troms fylker slås sammen til en region

I debatten kom det forslag om å fortsette samtalene med både Troms og Nordland (én region), men dette ble nedstemt.

Det ble til slutt vedtatt med stort flertall (25-10) å gå inn for pkt. 1.

Videre ble det vedtatt i samme sak to viktige punkt:

  • Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner
  • Generalistprinsippet må beholdes

Statens regionale inndeling er Troms og Finnmark fra 1.1.2019. Generalistprinsippet betyr at alle fylkeskommuner må være store nok i folketall for å kunne ha tilstrekkelig økonomi og kompetanse til å ta hånd om de samme oppgaver. Her har Finnmark fylkesting fått medhold gjennom Stortingsvedtaket om regionreformen.

Fylkestinget ble i samme sak 38/2016  Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark igjen informert om at Stortinget skulle fatte et endelig vedtak våren 2017.

I Kommunaldepartementets  oppsummering og vurderinger av fylkeskommunenes utredninger (Prop 84S 2016-17), er også Finnmark og Troms sin saksbehandling tatt inn – på lik linje med de øvrige fylkeskommuner. Også her utreder departementet nærmere noen problemstillinger basert på Finnmark fylkestings saksbehandling.

Departementet vurderer to av de tre alternativene som flertallet i Finnmark fylkesting hadde stemt over, og også det som et mindretall hadde stemt for (Nord-Norge).

      1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
      2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering
      3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

Samtidig foreslo departementet at man kunne utsette valget for Nord-Norge fram til våren 2018. Det motsatte alle tre nordnorske fylkeskommuner seg i møte i  Nordnorsk råd 26.april -17. Stortinget valgte derfor å følge deres ønske om samtidig behandling med de øvrige fylkeskommuner i juni 2017.

Til grunn for Stortingets behandling lå altså departementet samlede utredning og forslag. Av alle fylkeskommuner var det kun Rogaland, Møre og Romsdal samt Nordland som fikk sitt primærønske oppfylt jfr vedtak i fylkestingene. For alle de andre ble det foreslått endringer fra departementet i Prop 84 S., endringer som til slutt ble vedtatt i juni 2017.

Finnmark har medvirket sterkt til denne utredningen for sin egen del og har vært bevisst at de skulle sluttføre dette med en konklusjon innen utgangen av 2016. Deretter har departementet med bakgrunn i arbeidet fra bl.a. Finnmark vurdert og foreslått to av de samme mulige løsninger i Nord-Norge som Finnmark fylkesting vurderte i desember 2016.

Svar på påstand 2: Det er laget flere utredninger i saken som angår evt sammenslåing av Finnmark (og Troms). Lovkravet er dermed oppfylt.


3) Finnmark har ikke fått uttale seg og er altså ikke blitt hørt før stortinget fattet sitt vedtak i juni 2017 (brudd på § 9)

Finnmark fylkesting har ved fire anledninger behandlet regionreformen inkludert sluttbehandlinga i des. 2016. Finnmark har sjøl hatt hånden på rattet og gjort nødvendige utredninger om konsekvenser ved evt. sammenslåinger.

Da regjeringens innstilling forelå 5.april 2017 (prop 84S), var Finnmark fylkeskommunes vedtak og vurderinger tatt med. Utover dette oppsummerte regjeringen sin utredning for alle fylkeskommuner.

For Finnmark særskilt er dette utredet i egne pkt 4.18 og 5.1, samt i 5.3.9.

Alle fylkeskommuner kunne nå innkalle til nytt fylkesting dersom de ville påvirke Stortinget. Det var kun Troms fylkeskommune som gjorde dette, og gikk i eget fylkesting 24.april -17 nå inn for et samlet Nord-Norge som primærstandpunkt. Finnmark valgte å avstå fra å uttale seg på nytt!

Både Nordland, Troms og Finnmark var i møte med kommunalminister Sanner 19.april der han ville drøfte et mulig lenger løp for å finne en løsning for Nord-Norge. Alle tre fylkeskommuner sa nei og ba om å få avgjort saka i juni 2017.

Det samme gjorde Nord-Norsk Råd (der alle tre fylkeskommunene i Nord-Norge var representert) på sitt møte 26.april -17 da de behandlet regjeringens forslag (Prop 84S).
Stortinget etterkom kravene fra Nordland, Troms og Finnmark og avgjorde saken 8.juni 2017. Hva annet kunne Stortinget gjøre etter et slikt samstemt krav fra nord?

Svar på påstand 3: Finnmark har i likhet med de andre fylkeskommunene fått anledning til å uttale seg og ble hørt før Stortinget gjorde sitt vedtak i juni 2017.


Påstand 4) Sametinget er ikke blitt hørt før Stortinget fattet sitt vedtak (brudd på § 9)

Også dette er en meget alvorlig påstand. Har kommunaldepartementet helt bevisst unnlatt å konsultere Sametinget i et spørsmål av nasjonal interesse som regionreformen vitterlig er?

Jeg har fått innsyn i dokumenter fra Sametinget som viser en omfattende korrespondanse mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har utarbeidet tre «Interesse-notat» i prosessen. Disse er brukt for å avklare Sametingets interesser i tilknytning til regionreformen, og var del av konsultasjonene mellom Sametinget og Kommunaldepartementet. Sametinget har vært spesielt opptatt av språk, kultur og kulturminnevern og ikke administrative grenser.

I tillegg har Sametinget også vært invitert av Troms fylkeskommune til et møte 23.august 2016 i Tromsø som oppfølging av fylkestingenes vedtak om nabosamtaler i Troms og Finnmark.

Regjeringen skriver 5.april 2017 dette i sitt forslag til regionreform (Prop 84 S):
«Departementet har konsultert Sametinget om tiltak i proposisjonen som kan påverke samane direkte, jf. Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Sametinget har i tillegg fått høve til å gje innspel i arbeidet med proposisjonen. I konsultasjonane blei det konstatert semje om omtale og dei fleste tiltaka i proposisjonen som gjeld ivaretaking av samiske perspektiv.»

Sametinget deltok også den offentlige høringen på Stortinget 2.mai 2017. Der bekreftet sametingsråd Lars Filip Paulsen at departementet har konsultert Sametinget både om kommunereformen og regionreformen.

Da komiteen behandlet regjeringens forslag 1.juni, sa flertallet dette:
«Flertallet er opptatt av at en ny regioninndeling i Nord-Norge skal skje på en måte som ivaretar samiske interesser i de tre nordligste fylkene. Derfor er flertallet fornøyd med at departementet har gjennomført konsultasjoner med Sametinget i forbindelse med denne proposisjonen.»

Sametinget hadde altså ikke noe kritisk å bemerke til verken prosessen, til Prop 84 S eller til at Stortinget gjorde sitt vedtak om sammenslåingene fra 19 til 11 fylkeskommuner 8.juni 2017.

I september 2017 var det nytt valg til Sametinget. Da skjedde det noe ganske spesielt. Noen av de innvalgte representanter fra Finnmark engasjerte seg mot den vedtatte sammenslåingen av Troms og Finnmark. Her var det åpenbart sametingspolitikere som ikke hadde forstått sin rolle som medlem av et kollegium for hele landet. De valgte imidlertid å bruke sitt verv som folkevalgt til å så tvil om stortingsvedtaket ved å ta på seg «Finnmarkshatten». De viste til at Sametinget ikke hadde fått anledning til å drøfte særskilt sammenslåingen av Troms og Finnmark.

Jeg vet at reaksjonene i både Troms og Finnmark hadde blitt ganske krasse dersom Sametinget som et nasjonalt folkevalgt organ hadde lagt seg opp i fylkestingenes selvstendige behandling av alternative sammenslåinger i 2016. Sametinget var den gang ledet (og er det fortsatt) av en sametingspresident som var bevisst rollen til Sametinget.

Svar på påstand 4:Sametinget er blitt konsultert underveis og hørt om regionreformen.


Påstand 5) Det er ikke foretatt høringer av innbyggere eller andre i Finnmark

Det er en riktig påstand.

Finnmark fylkeskommune valgte  i sin prosess å ikke sende saken ut på høring slik 14 av 19  fylkeskommunene gjorde. De 14 sendte ut på høring en status for hvor ulikt langt de var kommet i prosessen. Med unntak av 3 fylkeskommuner valgt flertallet i alle å konkludere annerledes enn høringsnotatet.
Ingen av fylkeskommunene valgte å avholde folkeavstemning.
Hvorfor ikke?

Inndelingslovens § 10 sier at «Kommunestyret bør innhente innbyggjarane sine synspunkt på forslag til grenseendring. Høyringa kan skje ved folkerøysting, opinionsundersøking, spørjeundersøking, møte eller på annan måte.»

Regelen er en bør-regel. Det følger av merknaden til bestemmelsen i Ot. prp. nr. 41 (2000–2001) s. 74 at kommunen ikke har plikt til å grunngi hvorfor høring av innbyggerne ikke blir iverksatt.
På s. 37 i Odelstingsproposisjonen står det at fylkeskommunen ikke er omfattet av § 10.
Det hindrer likevel ikke at fylkeskommunene kunne gjøre som alle kommuner gjorde; sjekket stemningen blant sine innbyggere.

Nesten et år (!!)  etter at Stortinget i juni 2017 hadde gjort sitt endelige vedtak slik fylkeskommunene allerede i 2015 ble varslet, avholdt Finnmark en folkeavstemning hvor 50,8 % av velgerne svarte nei til en sammenslåing.

Disse velgerne var da motivert av informasjon fra Finnmark fylkeskommune. Der sto det innledningsvis: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylkes skal slås sammen med Troms fylke?»

Velgerne ble kontaktet via flere sms fra fylkeskommunen med påminning om fristen for avstemning. Likevel deltok kun 58 % av velgerne.

IMG_5266

Flere av fylkestingsrepresentantene ønsket riktignok en slik høring for å gi Finnmark sine medlemmer i fellesnemnda en sterkere støtte og legitimitet, ikke fordi det skulle være bindende.
De var tydelig i sin forståelse av hvordan det norske demokratiet fungerer. Stortinget er etter grunnlovens § 49 det øverste folkevalgte organ. Og det er tillagt Stortinget å avgjøre i denne type spørsmål.

Svar på påstand 5: Det ble ikke foretatt høring av innbyggere eller andre i Finnmark.


Oppsummering:

Jeg oppsummerer med å ta utgangspunkt i For Finnmark sin skriftlige avslutning under høringen 6.nov. 18:

IMG_2670

Som jeg har dokumentert over,  bygger de fire første påstandene på feil faktum. Den femte er korrekt; det ble ikke foretatt høringer  – fordi Finnmark fylkeskommune sjøl valgte å ikke gjennomføre slike.

Dersom det var departementet som var ene og alene ansvarlig for hele prosessen, utredninger, nabosamtaler og høringer vil man juridisk kunne si at manglende høring kan ha hatt avgjørende betydning for Stortinget sitt vedtak siden høringer ikke var gjennomført i bl.a. Finnmark. Ansvaret for høring hadde også Finnmark fylkeskommune ene og alene for våre innbyggere. De benyttet seg ikke av det. Og det synes tvilsomt at det hadde noen betydning for et flertall på Stortinget.

Stortingets avgjørelse ble derfor tatt med medvirkning fra 2015-2017 av samtlige fylkeskommuner (inkl. Finnmark) og i samsvar med lovbestemte krav.

Samtlige fylkeskommuner fulgte også samme mal for prosess og avga sine svar innen 2016 slik tidsplanen forutsatte. I tillegg valgte Troms fylkesting (som den eneste av samtlige fylkeskommuner) å behandle regjeringens forslag (Prop 84 S) 24. april. Nord-Norsk råd som består av medlemmer fra Nordland, Troms og Finnmark  behandlet også regjeringens forslag i møte 26.april og ba om at saken ble ferdigbehandlet i juni 2017.

Verken Nordland eller Troms fylkeskommuner har påstått at Stortinget har gjort et ulovlig og ugyldig vedtak slik ledende fylkespolitikere  i Finnmark fylkesting påstår. Hvorfor ikke? De burde gjort det ettersom også de har fått samme behandling som Finnmark!
Når de ikke gjør det, er det selvsagt fordi de ser at Stortinget har gjort et politisk vedtak man selvsagt kan være uenig i – uten at vedtaket dermed er ugyldig.

IMG_7510

Til slutt:
Professor Eivind Smith sa under høringen (kommer fram i notatets innledende del avbildet innledningsvis) noe både interessant og viktig i vurderingen av lovlighet: For de andre fylkeskommunene hadde departementet «da også lagt opp til en  god og demokratisk prosess i arbeidet med å sammenslå fylker, og gjennomførte stort sett dette på en god måte».

Det er underlig å lese slikt når vi vet at Finnmark gjennomførte samme prosess som de øvrige gjennom nabosamtaler, egne utredninger og konkluderte slik de andre også gjorde innen 2016. Men i kun Finnmarks tilfelle er dette likevel å betrakte som en ulovlig fremgangsmåte? Dette henger ikke på greip.

Jeg sitter igjen med følelse av at  den gode professor Smith skaffet seg litt for stor fallhøyde i sommer med den gang å akseptere feil faktum . Hans kritikk fra i sommer om at et ikke-utredet benkeforslag førte til en sammenslåing, ble ikke gjentatt under høringen. Selvsagt ikke, det var ikke lenger grunnlag for en slik påstand (en påstand som fortsatt lever blant regionmotstanderne i Finnmark!).

Smith fremsto merkelig passiv i høringen , tok forbehold om han kjente godt nok til de andre fylkeskommunenes prosesser og ville ikke anbefale søksmål. Når man leser alt dette i sammenheng, skjønner man nok mer om hvorfor.

Han oppfylte nok muligens aksjonsgruppas hensikt med å bruke han som talsmann:Her møter komiteen en professor i offentlig rett som taler vår sak, ikke aksjonens advokat som kun brenner for sitt barndoms fylke.  Komiteen vil nok være mest lydhør overfor en professor.

Men selv det endrer ikke faktum i denne saken.

 


Her er andre innlegg om regionreformen:

27.06.18:  «Troms og Finnmark ble slått sammen gjennom et benkeforslag!» Hva skjedde egentlig da Stortinget gjorde sitt omstridte vedtak?

22.08.18:  Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

19.09.18:  Dette er regionenes nye oppgaver som stortinget har blinket ut – foreløpig!

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

31.10.18:  Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

12.11.18: Finnmark har ikke sagt ja til å gå til rettsak mot staten

20.11.18   10 gode og 3 dårlige grunner for en regionreform i nord

Finnmark trenger likeverdighet og tillit, ikke sympati og stakkarsliggjøring! 

Etter nesten 30 år med utredninger om flytting av makt fra staten og nærmere innbyggerne, vedtok Stortinget en lenge etterlengtet regionreform 8.juni 2017.

Vi har de siste fire år vært vitne til slutten på en over 200 år gammel interessekonflikt mellom den sentralstyrte embetsmannsstaten og et moderne demokrati med maktspredning. Når makt flyttes til lokale folkevalgte, får den enkelte innbygger påvirke sitt eget liv, sin hjemplass og sin fremtid.

Regjeringa la 5.april 2017 fram sitt forslag (Prop 84S 2016-2017) til regionreform. Videre holdt regjeringa døren åpen for å bruke mer tid på regionløsning i nord. Alternativene var enten et samlet Nord-Norge som region, eller en deling i to. Regjeringen ønsket primært et samlet Nord-Norge slik at man havnet på 10 regioner. Det ville i så fall være kun én «dårligere» enn det Haga fra SP hadde foreslått før den rødgrønne regjeringens regionreform krasjlandet i 2009.

Noen jurister har i år kritisert stortinget for å ikke ha fulgt forvaltningslovens bestemmelser før vedtaket. De hevdet at fylkeskommunene ikke er blitt hørt og dermed ikke har fått gitt sitt syn tilkjenne vedr. de ulike alternativer for sammenslåing. De la til grunn at det ble gjort et vedtak i Stortinget mens fylkeskommunene i nord trodde at dette skulle avgjøres våren 2018.

Juristene var ikke kjent med viktige opplysninger i saken: De nord-norske fylkeskommunene, inkludert Finnmark frarådet å vente et år og krevde ved tre anledninger at Stortinget avgjorde dette i juni 2017.

Senhøsten 2017 kom en aksjonsgruppe sammen og mente at nå «forsvinner» Finnmark – både som geografisk navn, som identitetsmerke og hva verre var: Fylkets naturressurser og arbeidsplasser ville bli «okkupert av Troms».

De fikk vann på mølla av spesielt Troms sine medlemmer i forhandlingsutvalget. Dette organet på 10 medlemmer skulle berede prosessen for å ha Troms og Finnmark fylkeskommune på plass til 1.januar 2020.

Det var flere konfliktpunkter. Det ene gikk på sammensetting av fellesnemnda som skal planlegge, forberede og samordne aktiviteten i forbindelse med sammenslåinga.

Troms ville følge Inndelingsloven som var enstemmig vedtatt av Stortinget i 2001. Der står det at nemnda «bør» avspeile folketallet forholdsmessig. Siden Troms har dobbelt så mange innbyggere som Finnmark, ville ei nemnd på 27 gitt 18 til Troms og 9 til Finnmark.

Troms ble oppfattet som unødig provoserende

Dette ble naturligvis oppfattet svært negativt i Finnmark. Med vår historie om å alltid være marginalisert og i mindretall og aldri ha styrke nok til å få vår rettmessige andel av verdiskapinga i f.eks Barentshavet, trykket Troms på sterke følelser: En så skjevfordelt fellesnemnd var selve beviset på at heller ikke denne gang ville Finnmark komme godt ut. Troms klarte slik å rekruttere en betydelig andel nye tilhengere til aksjonsgruppa mot regionreformen. Sterke «nasjonalistiske» følelser preget noen. En redaktør i Finnmark ville endog opprette egen stat.

Finnmarks fem medlemmer i utvalget ønsket likevel å bidra i prosessen og foreslo en såkalt 4+-modell for etablering av minst 4 regionsentra i den nye regionen. Den administrative ledelsen skulle være i Vadsø og den politiske i Tromsø. Det hører med til historien at regjeringen hadde tidligere avgjort at fylkesmannen for Troms og Finnmark skulle ha sitt hovedsete i Vadsø.

Skjermbilde 2018-10-17 kl. 06.59.14

Under møtet med fylkesmann Knut Storberget som mekler, endte partene med en enighet. Fellesnemnda skulle bestå av 19 fra Troms og 17 fra Finnmark, politisk og adm.ledelse i Tromsø og med tunge fagseksjoner fordelt mellom byene.

Fylkesordføreren ble utsatt for stygg hets fra aksjonistene da dette ble kjent. I tillegg gikk SP ut med forslag om folkeavstemning rett før fylkesårsmøtet i Finnmark Ap. Sistnevnte parti har ikke dette programfestet. Av hensyn til en rekke Ap-ordførere måtte Ap følge SP.

I fylkestinget var hovedargumenter for folkeavstemning todelt; Lytte til folk. Behov for styrket legitimitet i møtene med Troms.

I fylkeskommunens oppsiktsvekkende info til velgerne sto det: «Vil du være med å bestemme om Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke?». Det ene var at det ble vist til fylker, mens det var fylkeskommunen det var snakk om. Det andre og mer alvorlige var at motstanderne (som avstemningen var ment for) ble gitt et falskt håp om at de kunne bestemme over et stortingsvedtak.
Det virket: 50,8 % av velgerne sa aktivt nei til at «fylkene» skulle slås sammen.

Deretter låste det seg for fylkestinget som oppfattet at de nå hadde et mandat fra velgerne til å stoppe prosessen. Og der er Finnmark i dag – malt inn i et hjørne.

Hva er løsningen for å komme videre?

Begge fylkeskommuner var enige om å fordele funksjoner mellom Troms og Finnmark, ha politisk ledelse i Troms og at begge fylkesting kan utgjøre fellesnemnda.

Regjeringen har gjentatt i sin oppgavemelding 19.10.18 det flertallet på Stortinget har sagt; Øst-Finnmark generelt og Vadsø spesielt må tas hensyn til ved fordeling av stillinger.Skjermbilde 2018-10-31 kl. 20.39.06

Hittil er 47 konkrete overføringer av myndighet planlagt flyttet fra stat til folkevalgt nivå fra 1.1.2020. Videre er ca 1600 årsverk planlagt overført fra staten til det regionale nivået gjennom Sams vegadministrasjon. Det planlegges videre for utflytting av ca 4 700 årsverk gjennom de store oppgavene som Ekspertutvalget foreslo.

Det er svært viktig å flytte arbeidsgiveransvaret fra staten til de nye regionene. Slik hindrer vi at disse blir sentralisert, og til slutt havner i Osloområdet  slik sentraliseringen har foregått de siste 30 år.

Troms og Finnmark har hittil tapt mye verdifull tid for å gjøre våre to fylkeskommuner til én fra 1.januar 2020. Vi må komme raskt i gang nå for å kunne bli en politisk sterk region i nord.

Regjeringen må derfor snarest endre forskriften om sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune slik at fellesnemnda består av begge fylkesting. Innkall så til startmøte. Det gir alle dagens folkevalgte anledning til å delta i prosessen, bygge relasjoner og kultur og sørge for at vi her i nord får en fylkeskommune som er stor og sterk nok til å kunne ta de samme oppgavene som de øvrige regioner, men også de nye og tyngre som vil komme. Det blir en fellesnemnd som vil skape både balanse og ro i det videre arbeidet.

Stortinget må for all del unngå særordninger som stempler Finnmark og Troms som annenrangs:
Denne regionen må derfor få de samme store oppgavene som de øvrige regioner får!

Vi trenger nå å bli vist tillit til.

Redaktører, kulturkjendiser og politikere i sør som velmenende støtter «undertrykte finnmarkinger» bidrar kun til å stakkarsliggjøre oss.

Vi er mange stolte finnmarkinger som gleder oss til – sammen med Troms – å bygge opp Norges viktigste region!
Og det haster.


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 173
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Juridisk flisespikkeri mot politisk vedtak

Debatten om hvorvidt Stortinget har gjort et ulovlig vedtak om regionreformen fortsetter. Følgende innlegg ligger offentlig tilgjengelig:

03.10.18: Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

11.10.18: Ja, Børresen, Stortinget fattet et ulovlig vedtak 

16.10.18: Nei, adv. Nilsen:Stortinget kan ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg

18.10.18: Svar til Børresen

I sitt siste svar i Sagat 18.10.18 kan Nilsen fortelle at han er enig i at fylkestinget i Finnmark ikke har noen plikt til å uttale seg om forslag til regionstruktur, heller ikke forslag om region «Troms og Finnmark».
Det er altså en rett fylkestinget har. Så langt synes vi å være enige.

Deretter gjør han et langt og innviklet nummer av at fylkestinget ikke fikk uttalt seg enda en gang om alternativ inndeling av Nord-Norge. Et av forslagene var å dele Nord-Norge slik; Troms og Finnmark blir en region og Nordland fortsetter som egen region.

Slik jeg forstår Nilsen mener han at regjeringen skulle foreslått KUN et eneste alternativ i nord, og ikke nevnt andre inndelingsforslag? Da hadde det vært lovlig om jeg forstår hans resonnement, og da kunne Finnmark fylkesting valgt om de ville uttale seg enda en gang.

Med respekt å melde: Da blir dette kun flisespikkeri, Nilsen. Hva er den substansielle forskjellen for fylkestinget i Finnmark sine alternativ?
Det vil uansett være snakk om – enda en gang – å ta stilling til for eller mot en region av Troms og Finnmark. Fylkestinget sa nei til dette alternativet i desember 2016 etter en grundig prosess iflg den 13 sider lange utredninga og et flertallsvedtak i 6 punkter.

Fylkestinget hadde – som vi er enige om – rett til å innkalle til møte etter at forslaget var kjent 5.april. Hvis fylkespolitikerne hadde endret standpunkt etter desember 2016 etter å ha sett regjeringens sine tre forslag for Nord-Norge, ville det komme fram i et slikt møte. Fylkesordfører valgte å IKKE innkalle til møte. Det var med andre ord ikke behov for Finnmark å gjenta sitt standpunkt fra des. 2016.

Fylkesordføreren i Troms fylkesting valgte imidlertid å innkalle til slikt møte, og de endret standpunkt etter sitt fra desember 2016!

Nå er jeg – sett i ettertidens klare lys – enig i at regjeringen rotet dette unødvendig til ved at de ga en åpning for lengre prosess i sin innstilling 5.april -17. Der ga de rom for at de foreslåtte inndelingene i Nord-Norge med en eller to regioner kunne vente til våren 2018. Det virker å være fundert i en demokratisk begrunnelse, men det hersker liten tvil om at regjeringen ønsket kun en region i nord for å komme ned nærmest mulig Haga (SP) sitt forslag om 9 regioner.

Hvis dette opplegget hadde blitt fulgt uten innvendinger fra noen og likevel endt med vedtak i juni 2017, ville adv. Nilsen og andre som har uttalt seg hatt et meget godt poeng.  Ut fra hva som er riktig saksbehandling ut fra forvaltningslovens bestemmelser, skal parter som berøres ha anledning til å uttale seg.

Det ville nok vært sterkt kritikkverdig og sannsynligvis ulovlig å fatte et vedtak om å slå sammen Troms og Finnmark gjennom et løst forslag 8.juni 2017 samtidig som de nordnorske fylkeskommunene ville være i en prosess for å se på mulighetene for et samlet Nord-Norge og som skulle ende med et vedtak i Stortinget våren 2018!

De ville da vært spilt utover sidelinja og ikke fått muligheten til å uttale seg. Det ville vært et overgrep og udemokratisk om et gammeldags benkeforslag ble fremmet og vedtatt.

Men slik gikk det ikke. Hvorfor ikke?
De tre fylkeskommunene ville nemlig IKKE utsette avgjørelsen. De – inkludert Finnmark -forsto alle alternativene for regioninndeling meget godt etter snart to års arbeid med disse. I tillegg hadde de ulike syn på inndelinga i Nord-Norge.

Ulike konsekvenser ved sammenslåing var godt nok utredet. De hadde ikke mer behov for tid – selv om adv. Nilsen et år etterpå ønsker de burde krevd det. Finnmark satte ikke fram krav om mer tid – det er hele poenget i saken.

Derimot ga fylkesordføreren i Finnmark statsråd Sanner tydelig beskjed om at Stortinget måtte fatte en avgjørelse i juni 2017 og ikke vente til 2018. Den politiske ledelsen av fylkestinget fremmet dette kravet 19.april  i møte med statsråd Sanner, 25.april gjennom vedtak i Nordnorsk Råd og under den åpne høringa 2.mai 2017.

Kravet ble tatt til følge, og stortinget fattet deretter sin beslutning 8.juni med 96 mot 73 stemmer i et lovlig vedtak.

Å koke en juridisk suppe på denne knappenåla er sikkert mulig.
Det kommer i så fall til å bli den dyreste suppa Finnmark fylkeskommune noensinne har laget. I tillegg blir den smakløs.

Skjermbilde 2018-10-23 kl. 07.37.54

Nei, adv. Nilsen: Stortinget kunne ikke tvinge fylkestinget til å uttale seg.

Advokat Geir Johan Nilsen har i et svar til meg på nettsiden og i Facebookgruppa til aksjonen ForFinnmark avsagt sin «kjennelse»:
Stortinget har fattet et ulovlig vedtak. Å hevde at vedtaket om regionreform er lovlig slik jeg gjorde i et innlegg for snart 2 uker siden, har jeg altså ifølge Nilsen ikke grunnlag for.
(Mitt svarinnlegg i facebookgruppa ble forøvrig fjernet av aksjonsgruppa noen timer etterpå, og resten av mitt innlegg her kan kanskje forklare hvorfor de frykter sannheten.)

Den samme adv. Nilsen deltok sammen med ledere i aksjonsgruppa, Torill Olsen og Arne Pedersen fra Vadsø under en pressekonferanse. Selvsagt i fylkeshuset i Vadsø.. Der svarte han bl.a.: «Der to jurister er samlet, er det som regel tre meninger».
Med det fikk han i alle fram at det er betydelig usikkerhet om påstått ulovlighet.

De første alvorlige påstandene om ulovligheter (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom nemlig året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Som folkevalgt gjennom 30 år har jeg lært mye både om politikk og om lovverket som regulerer det politiske handlingsrom. Men jeg er verken utdannet politiker eller jurist, kun allminnelig lesefør, mer samfunnsinteressert og engasjert enn de fleste  og søker ny kunnskap der dette er å finne. Og jeg innser at ikke alle spørsmål har kun én gyldig fasit. Derfor leser jeg selvsagt også Nilsens betraktninger med stor interesse og nysgjerrighet.

De første alvorlige påstandene om ulovlighet (bl.a. benkeforslag og manglende høring) kom overraskende nok året etter at vedtaket var gjort! Hvorfor var det ingen som påtalte slik ulovligheter i 2017 hvis de var så åpenbare som Nilsen hevder nå?

Nilsens påstander om ulovlighet kan oppsummeres til følgende:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som Finnmark kunne uttale seg om
  2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om
  3. Det er kun fylkestinget som kunne uttale seg, noe regjeringen hindret gjennom pkt a og b overfor.

Vi tar dette i tur og orden:

  1. Regjeringen sendte ikke ut noe forslag om regioninndeling i nord som fylkeskommunene kunne uttale seg om.

Kommunalminister Jan Tore Sanner sendte 3. juli 2015 et oppdragsbrev til samtlige fylkeskommuner. Der viste Sanner til Stortingets enstemmige vedtak. Han ba de sette i gang en prosess inkl. naboprat med aktuelle nærliggende fylkeskommuner, invitere innbyggerne til å mene noe og utrede ulike alternativer og konsekvenser av sammenslåinger.
Prosessen Sanner valgte var lik den som var kjørt for kommunereformen.

Fylkestingets vedtak 8.desember 2016 er nok langt mer nyansert enn Nilsen påstår.  Han mener at det dreide seg kun om å rapportere til Sanner om nabosamtaler med Troms, og ikke om en sak etter Inndelingsloven som kunne medføre at Finnmark ble slått sammen med en eller flere fylkeskommuner.

Men Nilsen unnlater å fortelle hva fylkesrådmannen skriver i sin 13 sider lange saksutredning før hans forslag til innstilling:
«På bakgrunn av dette har fylkesrådmannen vurdert tre ulike alternativer for Finnmark fylkeskommune; Finnmark som egen region, Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og Finnmark og Troms som en region.»

Her går det altså fram at fylkestinget har vurdert disse mulige løsninger, og at flertallet landet på at de vil bestå som egen region. To av disse løsningene Finnmark vurderte lå også i regjeringens samlede utredning 5.april.
Fylkestinget visste også at Stortinget ville konkludere om regionreformen våren 2017.
Til alt overmål heter saken 38/16 Regionreformen. Vurdering av ulike alternativer for Finnmark (!). Det var nettopp regionreformen denne saken handlet om og hvor Finnmark fylkeskommune skulle konkludere sin utredning, noe de gjorde. Fikk ikke Nilsen dette med seg?

H-Frp-regjeringen behandler vinteren 2017 innspillet fra Finnmark fylkeskommune (sammen med de øvrige 18 fylkeskommuners) og oppsummerer sin hovedutredning 5.april i sin innstilling til Stortinget (Prop 84S). Nevnt er også to av alternativene som Finnmark vurderte i des. 16 (Troms og Finnmark som én – eller Finnmark alene). I tillegg er det et forslag om Nord-Norge som én region.

2. Flertallet på stortinget bestemte seg 2.mai om at Nord-Norge skulle deles i to regioner, noe Finnmark ikke fikk uttalt seg om.

De 4 partiene som utgjorde flertallet (ofte med flere) under behandlinga av alle forslag i stortingsmeld. 22 om regioner, møttes så tidlig som 21. februar for å avklare både det nye regionkartet og mulig prosess for Nord-Norge. De var innstilt på å kunne utsette avgjørelsen til våren 2018 slik regjeringa sannsynligvis ville foreslå i sin innstilling. De mente at Nord-Norge maks kunne bli to regioner, helst en samlet region.

Etter at Finnmark fylkeskommune to ganger hadde krevd overfor regjeringen å få sluttbehandlet regioninndelingen i juni 2017 og gjentok dette under høringen 2.mai, var flertallet enige om å følge anmodningen fra Nord-Norge. Formelt måtte derfor det godt kjente alternativet et delt Nord-Norge (Troms og Finnmark som én samlet region og Nordland alene) inn i Kommuneproposisjonen slik at vedtak kunne treffes i juni 17.

Dette er kun en bekreftelse på hva det samme flertallet var enige om i februar, og som kom til uttrykk i regjeringens forslag 5.april. Alle fylkeskommuner kunne uttale seg om dette forslag, men kun fylkesrådet i Nordland og Troms fylkesting valgte å behandle dette. Finnmark avsto, og ba heller ikke om mer tid.

Jeg er forøvrig enig med Nilsen i at dette ble en unødvendig rotete prosess siden regjeringen 5.april ga åpning for en mulig utsettelse om Nord-Norge, noe Nord-Norge samstemt deretter takket nei til.

Nilsens resonnement videre for å konkludere med at vedtaket er ulovlig bygger på en forståelse av Inndelingsloven som jeg ikke helt klarer å følge.

3. Det er kun fylkestinget som kan uttale seg, noe regjeringen hindret Finnmark i å gjøre.

Mener Nilsen at fylkestinget var forpliktet til å avgi en ny uttalelse om sitt syn på struktur etter at regjeringen la fram sin innstilling 5.april, eller kunne fylkestinget også velge å avstå fra å uttale seg spesifikt om denne ?

Hvis ja på første del :
Mener Nilsen at departementet ikke bare skulle innkalt fylkestinget til et ekstraordinært fylkesting, men også tvinge de 35 fylkespolitikerne både til å møte opp og tvinge de til å avgi en høringsuttalelse?

For meg – og sikkert for mange andre også – høres dette ut som en særlig spesiell og lite demokratisk måte å sikre at fylkestinget i Finnmark avga nok en uttalelse om regionstruktur i nord slik han tolker som «Inndelingslovens ufravikelige krav».

Nilsen skriver: «Et minstekrav til fylkestingets uttalelse etter inndelingslova må selvsagt være at fylkestinget vet hva det uttaler seg om.»

Mener adv. Nilsen at Finnmark fylkesting ikke visste hva de gjorde i desember 2016 under behandlingen av saken Regionreformen – Vurdering av ulike alternativer for Finnmark  ?
Eller mener Nilsen at Finnmark fylkeskommune ikke har vært kompetent nok til å forstå at de også burde uttalt seg etter regjeringens konkrete forslag 5.april (slik Troms fylkesting forsto), og at Finnmarks politiske ledere og administrasjon i så måte ikke kan kritiseres for sin uvitenhet og passivitet?

Hvis ja på dette dukker selvsagt følgende ubehagelig spørsmål opp:
Hva sier det i så fall om Finnmark fylkeskommune og dets politiske og administrative ledere – som har argumentert for å fortsette alene som et kompetent politisk organ for å ivareta innbyggernes interesser?

Jeg minner om at Troms fylkeskommune innkalte til fylkesting i april 17 (og endret sin tidligere konklusjon fra desember 16).

Mener Nilsen at Stortinget ulovlig avgjorde regionstrukturen i nord i juni 2017?

Burde Stortinget tenkt noe i retning av at «Finnmark fylkeskommune er jo ikke ved sine fulle fem og vi bør derfor se bort fra kravet deres om en avgjørelse samtidig med de andre»?
I så fall sier Nilsen indirekte at Finnmark fylkeskommune burde vært sikret sine interesser gjennom vergemål siden de er ute av stand til å ta vare på seg sjøl.

Nilsen kan være med på å lede Finnmark fylkeskommune ut i en ny og høyst sannsynligvis nok en gang kostbar tapt rettsak dersom de følger slike evt. dyrebare advokatråd.

Jeg ser fram til hans klare svar på mine spørsmål.

Gjorde Stortinget et ulovlig vedtak om Troms og Finnmark?

9 måneder etter at stortinget med 96 mot 73 stemmer gjorde sitt vedtak 8.juni 2017 om regionreformen, dukker det opp påstander om at stortingsvedtaket var ulovlig.

Påstandene kom ikke uventet først i SoMe (sosiale medier). Spesielt i en facebookgruppe i Finnmark ble det hevdet at fylkestinget i Finnmark var totalt uforberedt da det ble fremmet et «benkeforslag» rett før voteringen om regionreformen.

En jurist (opprinnelig fra Finnmark) skrev flere innlegg hvor han bl.a. påsto at Stortinget også hadde sett bort fra internasjonale forpliktelser. Her viste han til Europarådets charter om lokalt folkestyre som Norge har sanksjonert. Videre hevdet han at Finnmark fylkeskommune ikke hadde blitt hørt om regjeringens forslag til regioninndeling og at vedtaket ble gjort etter et benkeforslag.

Dette skrev jeg en blogg om i juni. Der problematiserte jeg rundt denne planen om utsettelse av regioninndeling til våren 2018 og det angivelige «benkeforslaget». Jeg føler meg derfor noe «skyldig» i å ha skapt grunnlag for flere spekulasjoner.

I slutten av juni ble jusprofessor Eivind Smith intervjuet av NRK Finnmark om påstandene fra forretningsadvokaten. Smith var uenig i at Stortinget har brutt sine internasjonale forpliktelser, men mente at Stortinget ikke hadde fulgt regjeringens løp om å drøfte nærmere de ulike alternativene om sammenslåing i Nord-Norge. Smith viste til at regjeringen vinteren 2017 hadde vurdert å utsette dette til våren 2018.  Stortingets vedtak 8.juni 2017 var derfor et brudd på denne forutsetningen og i strid med de saksbehandlingsregler som Stortinget sjøl har vedtatt.

I en kronikk i NRK Ytring 3.juli skriver Smith bl.a.:

  • Loven krever at saken er ferdig utredet før forslag fremmes, og «fylkestinget sjølv» skal få uttale seg før vedtak blir truffet.
  • Ingen av disse kravene er oppfylt i denne saken.»

Smith presiserte senere i et innlegg i Aftenposten 29.juli bl.a dette:

«Det videre arbeidet med «korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast» skulle derfor skje «i dialog med fylkeskommunane».

Resultatet skulle legges frem i en egen proposisjon senest våren 2018, noe som ville ha vært tidsnok til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.

Men våren 2017 hadde fylkestingene i nord ennå ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning. At dette har bidratt til dagens vanskelige situasjon, er neppe tvilsomt..(…)

Vedtak om fylkessammenslutning treffes som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova. Den som treffer vedtak i kraft av lov, må følge loven. Dette har åpenbart ikke skjedd her…(…).

Det meste tilsier altså at det overhodet ikke er truffet noe lovlig sammenslutningsvedtak for Troms og Finnmark.»

Etter dette har bl.a. både fylkesordfører og fylkesvaraordfører i Finnmark hevdet at saken » ikke har vært utredet eller sendt på høring» og at «stortinget har vedtatt sammenslåing av Troms og Finnmark gjennom et benkeforslag».

I august i år sendte stortingsrepresentant Sandra Borch et brev til kommunalministeren hvor hun bl.a. hevdet:

«Forslaget om fylkessammenslåinger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet ikke Troms og Finnmark. For Nord-Norge, ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).

Fylkestingene i nord hadde ikke fått uttale seg om noen bestemt løsning våren 2017. Sammenslåingen av Troms og Finnmark var tydelig et kompromiss blant regjeringspartiene og KrF, og ble lagt frem som et løst forslag i salen under debatten. Da er det viktig å ha med seg, som presisert ovenfor, at Stortinget i denne saken er forvaltningsmyndighet. Stortinget treffer vedtak i kraft av lov, og må følge loven. Det har åpenbart ikke skjedd i sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.

Både jusprofessor Eivind Smith og advokat Geir Johan Nilsen har nettopp utfordret Stortingsflertallet og regjeringen på lovligheten av vedtaket. På det grunnlag, vil jeg be Kommunal – og moderniseringsministeren svare på om Stortingsflertallet som forvaltningsansvarlig har fulgt Inndelingslova når de vedtok å sammenslå Troms og Finnmark»

Monica Mæland avviste i sitt svar til Borch at vedtaket var ulovlig. Det er likevel framsatt svært alvorlige påstander om vedtakets gyldighet og legitimitet. Dette igjen har skapt både følelser og  debatt og er blitt den store politiske saken i 2018.                            Stortinget har selvsagt rett til å gjøre politiske vedtak, slik bl.a. SVs Karin Andersen sa det etter debatten. Dette er politikk, ikke juss.

Likevel må et vedtak være kommet til på lovlig måte for å skape nødvendig legitimitet.

Har de som hevder at vedtaket er ulovlig all nødvendig informasjon for å trekke sin konklusjon?

Jeg har fulgt denne saken nært både i mitt tidligere politiske liv som fylkespolitiker og nå som samfunnsengasjert observatør, og er derfor opptatt av at det er faktisk kunnskap som skal avgjøre slike viktige saker.

Derfor har jeg undersøkt om det er grunnlag for påstanden. Ved nøye gjennomgang av  stortingsdokumenter, innsyn gjennom postlister i departement og fylkeskommuner og kontakt med kilder som har bidratt med å opplyse saken mener jeg å kunne presentere saksgangen som besvarer dette spørsmålet:

Er påstandene om ulovlighet faktisk riktige?

For å finne det korrekte svaret, må vi se nærmere på tidslinjen fra desember 2016 fram til stortingsvedtaket 8.juni 2017.

Desember 2016:
Alle fylkeskommuner har utredet konsekvensene av en evt sammenslåing med et eller flere nabofylker og har fattet vedtak om hva de ønsker.

Fylkestinget i Finnmark tok stilling til alternativene: 1) Finnmark som egen region, 2) Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms som en region, og 3) Finnmark og Troms som en region, jf. fylkeskommunens sak 38/16.
Finnmark fylkesting vedtar følgende med 25 mot 10 stemmer:

«På bakgrunn av saksframlegg frå fylkesrådmannen og grunnlagsmateriale gjorde fylkestinget i Finnmark 7. desember 2016 dette vedtaket:

1. Fylkestinget vedtar at Finnmark skal bestå som egen region

2. Finnmark som egen region begrunnes med:

– Opprettholdelse av desentrale strukturer
– Vektlegging av nærhetsprinsippet når det gjelder folk og offentlige etater og institusjoner
– Reell demokratiutvikling
– Suverenitetshevdelse, med vekt på vår grense til Russland
– Eierforholdet til land og vann i Finnmark
– Den sterke identitetsfølelsen finnmarkingene har til eget fylke

3. Fylkestinget understreker på det sterkeste at regionalt folkevalgt nivå må tilføres nye oppgaver og myndighet

– Det må følge med ressurser ved overføring av oppgaver og myndighet

–  Det må utredes muligheter for å lokalisere statlige direktorater og arbeidsplasser til regionalt folkevalgt nivå når det er viktig for regional utvikling         

– Statens regionale inndeling må etableres i samsvar med inndelingen til folkevalgte regioner

4. Generalistprinsippet må beholdes

5. Fylkestinget mener at Finnmark har gode forutsetninger for vekst basert på naturressurser og sterke kompetansemiljøer

6. Finnmark må framover få en formell utviklerrolle i utøvelsen av nordområdepolitikken
7. Fylkestinget mener at sammenslåing av fylker må skje på bakgrunn av frivillighet.»

 

Vedtaket er i følge saksutredningen ord-for-ord fylkesrådmannens innstilling og ikke et resultat av en politisk prosess i det folkevalgte fylkestinget.

Regjeringsapparatet hadde lagt opp et løp av ulike saker som skulle til endelig behandling i Stortinget våren 2017.

Saken om regionreformen var en av disse.På bakgrunn av fylkeskommunenes egne utredninger og konklusjoner gikk kommunaldeparementet igang med sin samla saksutredning. Regjeringens sluttbehandling skal ende med en innstilling til Stortinget.

En mindretallsregjering er avhengig av et flertall i stortinget for å få gjennomført delvis eller helst alt den ønsker. 17.februar 2017 møtes derfor H/Frp-regjeringen sine samarbeidspartier V og KrF for å vurdere de mest hensiktsmessige løsninger av en rekke ikke-optimale når det gjelder de foretrukne «omlag 10» regioner.

Et viktig politisk poeng her er at H/Frp ikke følte seg komfortable med at SP tidligere hadde foreslått 7 regioner.  Åslaug Haga som kommunalminister for SP i Stoltenbergregjeringen i 2008 gikk inn for 9.

Regjeringen og V/KrF er enige om ny regioninndeling for hele Sør-Norge, men vil jobbe mot to mulige løsninger i nord; enten en samlet region eller Nord-Norge delt i to.

Regjeringens forslag til regioninndeling

Innstillingen Prop.84 S (2016-2017) er under utarbeidelse vinteren 2017 og leveres formelt Stortinget den 5.april 2017.

Skjermbilde 2018-09-04 kl. 15.37.22

Drøye to uker før dette, sender statsråd Jan Tore Sanner et viktig brev –  Regionreform og vurdering av ny fylkesinndeling i Nord-Norg(475562) – til de tre nord-norske fylkeskommunene. I brevet inviteres disse til et møte den 19.april for å drøfte status og fremdrift videre.

Til møtet er disse godt forberedt både med egne standpunkt og med det som ligger i regjeringens innstilling om forslag til nye inndelinger for Nord-Norge:

«Tre hovudalternativ

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg opp til å fremme ein proposisjon om saka seinast våren 2018. Regjeringa føreslår at tre hovudalternativ blir vurderte nærare i lys av måla for reforma og kriteria for fylkesstrukturen:

1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast. I tillegg skal ein drøfte fylkeskommunane sin kapasitet og kompetanse til å løyse dagens og framtidige oppgåver.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.»

Fylkeskommunene i Nord-Norge inkludert Finnmark har altså sett tidligere utredninger fra Stortinget, gjennomført «nabopraten» med aktuelle fylkeskommuner og sett og vurdert alternativene for Nord-Norge. De er nå inne i en prosess hvor de får anledning til å bli hørt enda en gang – nå om regjeringens samla utredning og konkrete forslag, også om et år mer tid til å vurdere løsningen for Nord-Norge.

For Finnmark fylkeskommune har ingenting endret seg. De har vurdert de samme alternativene da de konkluderte med sitt syn 7.desember 2016. Da har sagt sin mening, men regjeringen gir også de her en anledning til å bli hørt – nok en gang.

Under møtet mellom Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner og statsråd Sanner den 19.april, ber en samlet politiske ledelse for tre fylkeskommunenes om en avklaring allerede i 2017 og ikke våren 2018 slik regjeringen ønsket. Regjeringen hadde allerede planlagt en slik løsning inn i den kommende Kommuneproposisjonen 2018 som samlet skulle legges fram i mai. Kommunalministeren lar seg påvirke og overbevise av kravet fra de tre nord-norske fylkeskommunene. Jan Tore Sanner sier 19.april følgende til NRK-Troms:

«Jeg er enig med fylkene i nord om at det aller beste er om man klarer å lande en løsning før sommeren. Hvis Stortinget blir enige i dette, så vil også vi bidra til at man får gode løsninger – også for fordelingen av statlige arbeidsplasser.»

Og det var nettopp det Stortinget endte med som løsning. Kommuneproposisjonen endres i samsvar med ønsket fra bl.a Finnmark fylkeskommune slik at Stortinget også skal vedta inndelinga i Nord-Norge sammen med de øvrige 10 regioninndelingene nå i juni.

Hva gjorde fylkespolitikerne i Finnmark med regjeringens forslag om Troms og Finnmark som én region?

Det er regjeringen som har tatt initiativ til og invitert fylkeskommunene til både «naboprat» og utredninger om konsekvenser. Regjeringen er ikke pålagt etter §9 i Inndelingsloven å sende ut på ny høring også oppsummeringen av alle utredningene og forslag til inndeling dersom disse har vært kjent tidligere og vurdert av de aktuelle fylkeskommuner.

Regjeringens endelige innstilling om de nye regionene og mulige løsninger for Nord-Norge ble så lagt fram 5.april 2017.

De berørte fylkeskommuner kan likevel å si fra dersom de har nye og avvikende synspunkt sammenlignet med det de tidligere har fremmet i prosessen.

Samtlige fylkeskommuner i landet kaster seg fra 5.april over dette viktige dokumentet for å finne pluss og minus for egen del, og deretter påvirke sine stortingsrepresentanter fra fylket for å gjøre sluttresultatet enda bedre.

Troms fylkesting innkaller sågar til ekstraordinært fylkesting 24.april. Der behandles kun en sak;  PROP. 84 S (2016-2017) NY INNDELING AV REGIONALT FOLKEVALGT NIVÅ.  Nå går de primært inn for et samlet Nord-Norge, primært for at Nord-Norge deles i to befolkningsmessig like store deler; Nordland som en region (241 000 innb i 41 kommuner) og Troms og Finnmark som én (240 000 innb og 39 kommuner).

I Nordland behandler fylkesrådet saken Høring prop. 84 S -Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå og Prop.96 S – Endringer i kommunestrukturen. den 27.april og vedtar enstemmig bl.a. krav om å avgjøre regioninndelingen nå og ikke vente til 2018.

I Finnmark skjer det derimot ingenting på politisk nivå. Utad gjentar fylkespolitikere at selv om regjeringen foreslår sammenslåing av Troms og Finnmark i sin innstilling, ønsker de å fortsette som egen fylkeskommune. Verken fylkesutvalget eller fylkestinget får Prop.84 S (2016-2017) til politisk behandling, og dermed avskjæres Finnmark sine fylkespolitikere muligheten til å få drøftet utredningen og bli hørt.

Det synes derfor vanskelig å klandre storting og regjering for at ikke Finnmark fylkeskommune bruker sin mulighet til å uttale seg mer om saken. Ingen kan likevel tvinge noen til å la seg høre. Og jeg kjenner ikke til om det var en politisk eller administrativ avgjørelse som lå til grunn. Det er ikke ukjent at administrasjoner i noen kommuner og fylkeskommuner der formannskapsmodellen praktiseres har unormalt mye makt.

Det viktige Møtet som få visste om

Men det skjer noe aktivt likevel. Nok en hendelse utover møtet 19.april mellom Sanner og de 3 fylkeskommunen i nord skal åpne veien for at Stortinget med støtte fra Finnmark kan avgjøre også Troms og Finnmarks skjebne den 8.juni 2017.

En gruppe fylkespolitikerne fra Finnmark reiser ut av fylket for å møte andre politikere.  Deres handlinger der er derfor meget oppsiktsvekkende når vi tar årets kritikk og påstand om ulovlig stortingsvedtak i betraktning.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.12.33

Quality Hotel Grand Royal, Narvik onsdag 26.april 2017 kl. 13.00

Over 20 personer samles til lunsj, og flere kommer til underveis. I dag har mange av dem reist langt, er både sulten og spent på Møtet etterpå, på gondolturen og middagen i kveld, konklusjonen i morgen. Fra Sør-Varanger i øst til Helgeland i sør hilser de på hverandre, blir  kjent med de mange nye ansiktene, utveksler meninger om både flytilbud, vær og mat – og Møtet.

Dette er ikke en helt tilfeldig samling av politikere. Dette er kremen av toppolitikere i de tre nordnorske fylkeskommunene. De som har reist langt, fått sin velfortjente matbit og forberedt seg godt på forhånd er medlemmer i Nordnorsk Råd (heretter NNR). Nå er det duket for enda et viktig rådsmøte.

Det sitter nå 27 politikere og 6 fra fylkeskommunenes administrasjon sammen når møtet starter kl. 14.

Hva er Nordnorsk Råd (NNR)?
Fra tidlig 80-tall til 2011 hadde Finnmark, Troms og Nordland behov for å møtes og drøfte saker som var grenseoverskridende. Dermed ble Landsdelsutvalget for Nord-Norge (LU) etablert. Underveis i prosessen ble også Nord-Trøndelag (Namdalen) innlemmet i samarbeidet. Sekretariatet lå i Bodø og var rigget med en dyktig stab. Det var høy kvalitet på møter og saksutredninger, og møtene var lærerike fordi de bygde kunnskap og kompetanse.

Men det var en hake ved dette slik det alltid er der man kun samarbeider: Det blir mange møter og mye prat, men ingen har verktøy for å beslutte og iverksette noe som helst. LU ble derfor et godt samarbeidsorgan, men var uten makt og myndighet. Det er en helt nødvendig forutsetning for å sette politiske ønsker ut i livet.

Troms fylkeskommune var den som var mest kritisk til å fortsette med LU og mente at dette mer fungerte som et «supperåd» enn som et aktivt politisk organ.

I 2011 vedtas LU nedlagt. Politikere i hele Nord-Norge beklager dette. Fra 2014 er man etter interne drøftinger tilbake til start – og oppretter NNR som et nytt, felles organ for de folkevalgte fylkesting i Nord-Norge.

Her i Narvik på denne vårdagen i 2017 skal de 27 fremste politikerne i NNR tenke høyt og konstruktivt om de store felles utfordringer i nord.
Og en sak er på dette tidspunkt viktigere enn de andre: Prop.84 S (2016-2017) -Regjeringens forslag til regionreform.

Fra Finnmark deltar Ragnhild Vassvik og Sylvi Huseby fra Ap, Jo Inge Hesjevik (H), Kurt Wikan (SP), Trine Noodt (V) og Arne Liakleiv (MDG).

I luften ligger det en spenning mellom flere fylker. Alle kjenner historien om nedleggelsen av LU. Om hvordan noen fylkespolitikere ble høye på seg sjøl og sitt fylke og så ned på de andre. Hvordan det var viktig å samle flertall for seg, sin by og sitt fylke. Hvor lite konstruktive møtene ble når konflikter ble dyrket og få evnet å se over grensene for annet enn å skaffe seg sjøl og sitt fylke et flertall i en sak som betydde noen arbeidsplasser og ny virksomhet der. Det ble for mye «jeg» og for lite «vi».

Deltakere fra alle fylker har synspunkter på den fremtidige regionen. På tvers av parti- og fylkesgrenser løftes behovet for at Nord-Norge snakker med én stemme slik at Stortinget må lytte og komme den nordlige landsdelen i møte.

Forsamlingen vedtar i egen sak å ytterligere formalisere arbeidet i Nordnorsk Råd (NNR) slik at det kan opptre som et felles talsrør. De har vært enige om et fast sekretariat, og at fylkesordfører (Finnmark har formannskapsstyring) og Troms og Nordland med fylkesrådslederne (parlamentarisk styring) utgjør arbeidsutvalget.

Den store og avgjørende saken

Og så kommer den store saken – regionreformen – slik regjeringen foreslår den i sin innstilling Prop.84 S (2016-2017).

Alle representanter gir uttrykk for sitt partis syn og hva som er vedtatt i det enkelte fylke. Nordland og Finnmark vil primært stå alene , Troms kan tenke seg et samlet Nord-Norge som en region, sekundært Troms og Finnmark. Det fremmes også tanker om å samle Nord-Norge til en samlet region. Ingen fylker står samlet om alle synspunkter, men samtlige utøver godt politisk håndverk. Et forslag til vedtak var utsendt før møtet, er blitt bearbeidet i en redaksjonskomite og ligger nå på bordet til sluttbehandling:

Felles uttalelse fra Nordnorsk råd vedrørende regionreformen:

  1. Nordnorsk råd har behandlet sak om Prop 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgte regioner. Vi konstaterer at regjeringen har lagt frem en proposisjon for ny regioninndeling i Norge (84S 2016-2017) hvor det er stort fokus på størrelse og inndeling og for lite fokus på reelle endringer i oppgavefordeling, kvalitet i tjenesteproduksjon på regionnivå og regionnivåets mulighet til å drive reell utvikling.
  2. Nordnorsk råd vil ikke akseptere at Nord-Norge kommer på etterskudd i forhold til andre landsdeler i regionreformen, og forventer at Stortinget fatter vedtak om inndeling i Nord-Norge samtidig som for landet forøvrig.
  3. Nordnorsk råd konstaterer at kommunereformen ikke vil gi en kommunestruktur med overvekt av store regionkommuner. Det er i derfor viktig at de nye regionene både beholder det ansvaret fylkeskommunene har for viktige velferdstjenester de har i dag, og samtidig tilføres nye oppgaver. Det vises i denne sammenhengen til de innspill KS har gitt om nye oppgaver samt det som fylkeskommunene selv ha spilt inn i tidligere høringsuttalelser. Fylkesmannens rolle bør begrenses til i hovedsak tilsyn og kontroll, mens oppgaver som innebærer skjønnsutøvelse må overføres regionene. Oppgaver fra direktorater og departementer må også vurderes overført.
  4. Generalistkommuneprinsippet må ligge til grunn for reformen.
  5. Nordnorsk råd forutsetter at statens regionale inndeling i størst mulig grad samsvarer med inndelingen i nye folkevalgte regioner, med unntak av områder der det er åpenbart naturlig med annen inndeling enn det folkevalgte regionale nivå skal ha. Dette er viktig for de folkevalgte regionene sin samordningsoppgave i den regionale samfunnsplanleggingen, og det styrker fylkeskommunenes mulighet til å ivareta rollen som samfunnsutvikler.  Nordnorsk råd understreker betydningen av at det regionale folkevalgte nivå gis økt beslutningsmyndighet innenfor flere områder.
  6. Nordnorsk råd forventer at de nye regionene får tilført tilstrekkelig regionale utviklingsmidler. Det vil være avgjørende for å kunne ivareta rollen som regional utviklingsaktør.

Finnmark har fått med et punkt de hadde i sitt eget vedtak fra des. 2016  vdr. generalistprinsippet (pkt 4). Dette innebærer at alle nye fylkeskommuner skal ha ansvar for de samme type oppgaver. Ingen oppgave skal være så stor at det er kun de folketallsmessig største fylkeskommuner som får rå over slike politiske verktøy som kreves for å utvikle regionen. Og kravet fra NNR er krystallklart: Få flere og  betydelig større oppgaver overført fra staten til folkevalgte organ i Nord-Norge!

Uttalelsen bekrefter at det er samlet krav om å få tydeligere beskrevet hvilke nye oppgaver som skal komme. NNR ber også om at oppgaver fra direktorater og departement må vurderes overført.

Videre er et gammelt gnagsår tatt opp i pkt 3: Fylkesmannens rett til innsigelse og makt til å overprøve folkevalgtes skjønn i kommuner og fylkeskommune. Her vil NNR at fylkesmannen skal kun drive i hovedsak tilsyn og kontroll.

Pkt 5 er særlig interessant. Politikerne i NNR forutsetter at det folkevalgte nivå har ansvar innenfor samme geografiske område som staten i deres regionale inndeling. I klartekst: Skal «ytre stat»(fylkesmannen, NAV, Skattekontor o.l.) ha Troms og Finnmark som sitt område, må også det folkevalgte nivå dekke det samme området. På det tidspunktet pågikk prosessen med å slå sammen fylkesmannsembetene i Troms og Finnmark til ett embete fra 1.1.2019.
Finnmarkspolitikerne visste med andre ord meget godt hva de sa ja til her.

Pkt 2 blir med dagens kunnskap om prosessen og kritikken av den særlig interessant: Her sier et samlet politikerkorps i Nord-Norge at man ikke godtar regjeringens planer om å utsette behandlingen for Nord-Norges del til våren 2018. Altså: Dersom Stortinget når gjør vedtak om de øvrige regionene men utsetter Nord-Norge, er ikke dette akseptabelt!

Den bearbeidete uttalelsen får tilslutning fra alle fylkeskommuner og fra alle parti.

Med andre ord: Også Finnmark Ap og Finnmark SP sine fremste fylkespolitikere stiller seg bak dette vedtaket!

NNRs uttalelse om regjeringens utredning og innstilling Prop.84 S (2016-2017) er derfor et meget tydelig høringsinnspill til Stortinget.

2.mai deltar Finnmark fylkeskommune i en høring hos kommunalkomiteen.  Fylkesvaraordføreren holder fast ved tidligere standpunkt om Finnmark som egen region. I tillegg gjentar hun kravet om at Stortinget må foreta en endelig behandling nå og ikke utsette saken til våren 2018 som regjeringen åpnet for i sitt forslag 5.april!!
(Ved bruk av denne linken får du tilgang til  videoopptak av høringen som starter 17 min. ut i sendinga).

Kravene fra NNR og Finnmark fylkeskommune tok Stortinget hensyn til og endret sin kjøreplan i samsvar med dette.

Stortinget legger siste hånd på verket

Nå starter arbeidet i kommunalkomiteen under ledelse av saksordfører Helge Njåstad (Frp) for å få både en kommune- og en regionreform på plass med et vedtak i Stortinget 8.juni. Dette er i samsvar med det lovverket som beskriver saksbehandling og myndighet i Inndelingsloven.

Der heter det i § 4.Vedtak om samanslåing

«Stortinget gjer vedtak om samanslåing av fylke. Kongen gjer vedtak om samanslåing av kommunar når dei kommunane saka gjeld har slutta seg til forslaget om samanslåing. Dersom nokon av kommunane har uttalt seg mot samanslåing, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.»

Kommunalkomiteens innstilling til Stortinget heter Innst. 385 S (2016-2017) og foreligger 1.juni 2017. Den er på 64 tettskrevne sider. Ved siden av en oppsummering av regjeringens og fylkeskommunenes utredninger som stortingets grunnlag, handler den også om hva alle medlemmer i komiteen mener og foreslår. På side 13,14, 15 og 21 er de nord-norske fylkeskommunene blitt referert på deres fylkestingsvedtak og regjeringens vurderinger av og forslag om antall regioner.

Fra side 47 starter så komiteens sitt arbeid for å lande på ulike regioninndelinger.

Om Nord-Norge sier flertallet i komiteen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig F o l k e p a r t i o g Ve n s t r e , viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. F l e r t a l l e t mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene.F l e r t a l l e t mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. F l e r t a l l e t  viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.«

Skjermbilde 2018-06-25 kl. 15.10.15

Hva sto det så i Kommuneproposisjonen 2018 som ble levert Stortinget 11.mai?
På s. 27 og 28 står det bl.a.;

«Departementet foreslår at Finnmark fylkeskommune og Troms fylkeskommune slås sammen fra 2020. Nordland fylkeskommune foreslås opprettholdt. Dette er i tråd med avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Departementet mener det vil være en fordel om fylkesinndelingen i Nord-Norge avklares nå og samtidig med fastsetting av ny inndeling for resten av landet.»

Legg merke til siste setning. Den er en følge av at  Sanner fikk den klare beskjeden fra de tre nord-norske fylkeskommunene i møte 19.april og at Nordnorsk Råd også har sendt krav om å få avgjort regioninndelingen nå i 2017, og ikke i 2018 slik regjeringen foreslo 5.april.

Og som eget vedtakspunkt II står det:
«II – Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»

Det er bare en liten, men viktig hake ved dette. I sin innstilling om regionreformen den 1.juni glemmer komiteen å føre dette opp som eget punkt. Nå står den kun som eget punkt i saken om kommuneproposisjonen 2018 som skal behandles 12.juni, og ikke i saken om regionreformen som skal behandles 8.juni.

Dette løser Stortinget slik det er full adgang til: I stedet for å innkalle stortingsrepresentanter som er travelt opptatt med komitearbeid som må avsluttes før sommerferien til nytt møte, løses dette ved at saksordfører fremmer dette som et såkalt «løst forslag» til debatten 8.juni. «Løse forslag» er forslag som ikke er fremmet tidligere eller ikke har fått flertall i komiteen, men som enhver stortingsrepresentant har rett til å fremme når saken skal avgjøres i Stortinget. Dette forslaget blir nummerert som nr. 16 i denne saken.
Det er dette som i 2018 av noen er blitt påstått å være «et benkeforslag som brått dukket opp av intet og som ingen tidligere hadde fått sett eller fått vurdere».

Opposisjonen angriper selvsagt også flertallsforslaget om at Nord-Norge skal deles i to. H/FRp/KrF og Venstres sin innstilling fra komiteen om at Troms og Finnmark skal slås sammen vekker stort verbal engasjement. Hele 51 ganger ble Finnmark nevnt i debatten, klart mest av alle fylker. Tilsammen 18 forslag ble drøftet av Stortinget.

Etter debatten er det avstemning. Jeg kopierer derfor ut fra referatet fra Stortinget ord for ord (side 3949):

«Presidenten:
Det voteres over forslag nr. 16, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder: «Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune slås sammen fra 1. januar 2020.»
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet at de vil stemme imot.
Votering: Forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble bifalt med 96 mot 73 stemmer. (Voteringsutskrift kl. 19.53.50)»

I behandlingen av kommuneproposisjonen 2018 mandag 12.juni 2017 informerer saksordføreren i følge stortingsreferatet at det opprinnelige forslag om en egen region Troms og Finnmark nå er behandlet uka før i saken om regionreformen:
«Eg minner òg om at i innstillinga ligg det inne eit forslag om Finnmark og Troms som Stortinget voterte over torsdag, så eg reknar med at det ikkje er aktuelt å gjera det ein gong til i dag.». Det blir derfor ikke stemt over dette i denne saken.

Forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark som nå er vedtatt, er kjent for hele Stortinget gjennom regjeringens to proposisjoner 4.april og 11.mai, og har vært drøftet av de tre nord-norske fylkeskommunene også denne våren.

Det er deres – inkludert Finnmark fylkeskommunes ønske at dette skal ferdigbehandles i samme møte hvor de andre regionene vedtas og ikke utsettes til våren 2018. Både regjering og Storting har fulgt opp Finnmarks ønske og kan derfor ikke kritiseres for dette.

Finnmark fylkeskommune har altså fått uttale seg om regjeringens utredning og forslag, og er også blitt hørt i sitt ønske om få saken avgjort i juni 2017!

Det hører også med til historien at i stortingsdebatten om regionreformen er det ingen stortingsrepresentant som hevder at dette vedtaket blir til på ulovlig vis. Det er ingen som krever at saken må sendes tilbake til ny behandling slik vi vanligvis gjør dersom rådmannen/fylkesrådmannen ikke har gjort god nok jobb overfor kommunestyret/fylkestinget. Regjeringen er stortingets «rådmann».

Finnmark fylkeskommune har heller ikke på det tidspunktet kritisert regjeringen for at de ikke har fått uttale seg – all den stund de naturligvis har fått rikelig anledning til det. De har heller ikke bedt bedt om ytterligere tid slik at de endelig kan spørre innbyggerne om råd.

Jeg forutsetter at flertallet av fylkespolitikerne i Finnmark var våkne nok fram til juni 2017 og gjorde det de kunne for å bidra til en best mulig regionreform. Hvis de derimot var «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», må det skyldes at de overhodet ikke kunne se for  seg en regionreform som både berørte og fikk noen konsekvenser for Finnmark.

For mange synes det som om flertallet i fylkestinget i Finnmark valgte å sitte i ro i båten og vente der til «uværet» var over. Mulig de håpet på at å være passiv kunne alt fortsette som før og Finnmark fylkeskommune kunne sysle med sine få oppgaver?

I så fall må jo velgerne i Finnmark stille seg følgende spørsmål: Har Finnmark hatt nok kompetente fylkespolitikere da Stortinget skulle vedta den største demokratireformen siden fylkestinget ble direktevalgt i 1975?

Reaksjoner i Finnmark fylkesting uka etter vedtaket

Etter at Stortinget har vedtatt regionreformen, samles de 35 skarpeste politiske hoder i Finnmark seg i Hammerfest 14.og 15.juni 2017. Det er fylkestinget som møtes for å oppsummere det som har skjedd og veien videre.

Møtet starter med at fylkesrådmannen har en gjennomgang av saken om regionreform og forklarer hva som videre kan skje for å oppfylle stortingets vedtak.

Fylkesordføreren har laget en melding – Regionreformen – videre prosess etter vedtak i Stortinget til fylkestinget. Trine Noodt, gruppeleder for Venstre ber om at meldingen behandles som sak i fylkestinget siden den er viktig for det videre arbeidet, noe fylkesordføreren ikke har noe i mot.

Saken kommer opp til behandling dagen etter. Overraskende nok er det ikke én av representantene i en 3-timers debatt om veien videre som kritiserte prosessen som hadde foregått i Stortinget. Det var tydelig at alle representantene hadde fått med seg regjeringens forslag om hvordan Nord-Norge kunne enten samles eller deles.

Ragnhild Vassvik som fylkesvaraordfører påtaler heller ingen ulovligheter gjort av Stortinget. Hun mener riktignok at Stortinget har gjort et «tvangsvedtak» mot fylkestingets ønske, men har ikke en eneste kritisk betraktning til selve prosessen på nasjonalt plan. Heller ikke SP påstår at stortinget har gjort et ulovlig vedtak. Og heller ikke denne gangen er det noen som nevner folkeavstemning!

Derimot er både fylkesordføreren og mange fra Ap, Sp og SV klare i talen på at stortingets vedtak kan la seg endre. Det kommende stortingsvalget er kun knappe 3 måneder unna, og der kan velgerne i både Norge og Finnmark stemme inn et annet flertall for å fjerne regionreformen. Fylkesordfører Runar Sjåstad som nå står på 1.plassen på stortingsvalglista er en nøktern og realitetsorientert politiker. Han mener at om ikke det nye stortinget endrer vedtaket, må prosessen gå videre og fylkespolitikere i Finnmark må sikre Finnmarks interesser.

Det legges fram flere forslag, og følgende fikk flertall

1. Ved et regjeringsskifte etter stortingsvalget 11. september 2017, fremmes det sak til Regjeringen/Stortinget om omgjøring av vedtaket som er gjort om å slå sammen Finnmark og Troms (vedtatt med 25 mot 10 stemmer)

2. Ved en videreføring av sammenslåingsprosessen:

a. Finnmark er regionens nye navn

b. Avholdes felles fylkesting i Kirkenes etter oktober 2017

c. Velges like mange medlemmer fra Finnmark og Troms i fellesnemd

d. Legges hovedsetet / administrasjonen i regionen til Vadsø

e. Må formannskapsmodellen være regionens politiske styringsmodell
(alle pkt. vedtatt med 26 mot 9 stemmer).

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 13.52.51

Fylkets aviser vier dette fylkestinget liten oppmerksomhet. Likevel kan vi lese intervju med fylkesordføreren som sier at de ikke kan late som om stortinget ikke har gjort et vedtak og må derfor forholde seg til det. Derfor må de bruke energien på å få mest mulig innfridd gjennom de kommende forhandlingene med Troms.

Det mest interessante man kan lese om i avisa Finnmarken er redaktørens nøkterne vurdering av at Stortinget har sagt sitt og at det kan komme til å stå seg etter valget (noe hun fikk rett i). I så måte må fylkespolitikerne vise ansvar og sørge for at Finnmark blir hørt og kommer best mulig styrket ut. Denne Ukeslutt-kommentaren ble ikke nådig tatt i mot i Vadsø-miljøet. Etterpå har Finnmarken stilt seg på regionmotstandernes side slik også den norskspråklige samiske avis Sagat har gjort.

Media i Finnmark har fortjenestefullt stilt kritiske spørsmål til makta utenfor Finnmark i denne saken.

Det har derimot – med få hederlige unntak – vært en påtakelig mangel på tilsvarende kritiske spørsmål til såvel fylkespolitikere som stortingsrepresentanter fra Finnmark.

De har – stort sett uimotsagt fra journalister –  først fritt få fremme ubegrunnede skremselspåstander, som bl.a. disse:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark mister stortingsrepresentasjon – Troms tar alle
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter foreslår SP etter råd fra SP sentralt bruk av folkeavstemning som Ap ikke har programfestet, men godtar dette i bl.a. redsel for at SP stjeler brorparten av Ap-velgerne ved kommende valg i Finnmark.

Til slutt: 11 måneder etter stortingets vedtak rigges det en folkeavstemning hvor innbyggerne først er blitt skremt til å tro at Finnmark snart er en saga blott for deretter invitere de skremte  til «å bestemme» over Stortinget slik at Finnmark kan «fortsette»!

Du tror det ikke før du får se det:

IMG_5266

Epilog

Når historien skal skrives om regionreformens lange og trange fødsel gjennom 30 år fra starten i 1989, vil det nok bli mest interessant å analysere de politiske partiers og medias innvirkning på den sterke motstanden i Finnmark fra 2017 til i dag. Det er åpenbart at prosessen hadde vært langt mindre konfliktfylt om

  • regjering og storting tidligere og tydelige hadde bestemt hvilken statlig makt, myndighet, ressurser og arbeidsplasser som skulle flyttes til regionalt nivå
  • fylkespolitikerne i Finnmark på et tidligere tidspunkt hadde startet informasjons- og diskusjonene i Finnmark og inkludert innbyggerne i dette
  • media i Finnmark hadde vært seg sitt ansvar bevisst og søkt kunnskap om hva regionreformen faktisk kunne innebære av muligheter, ikke bare hvilke evt. ulemper den kunne gi
  • stortingspartier og stortingsrepresentanter hadde vært trofast mot egne langsiktige ambisjoner om å flytte makt fra den enkelte statlige tjenestemanns skjønn i Oslo og hos nærmeste fylkesmann –  til lokale folkevalgte som står ansvarlig overfor sine velgere
  • nasjonale og regionale tillitsvalgte ikke hadde gjort dette til et politisk spill som dyrker misnøye basert på manglende kunnskap – med  kortsiktig velgergevinst og kommende valgresultat som siktemål


Hva er så min konklusjon vedr. spørsmålet om Stortinget gjorde et ulovlig vedtak om regionreformen (inkludert punktet om at Troms og Finnmark blir en ny region fra 1.1.2020)? 

Selv om en stor og kompleks demokratireform i seg selv opplagt kunne vært gjennomført på en enda bedre måte både nasjonalt og spesielt i Finnmark, er det ingen av de tilgjengelige dokumenter i saken omtalt foran som gir noe holdepunkt for å påstå at stortingsvedtaket er ulovlig.

Det var ingen stortingsrepresentanter – verken før, under eller etter stortingsdebatten – som hevdet at prosess eller sluttbehandling og vedtak var ulovlig eller i strid med saksbehandlingsreglene. De ville selvsagt benyttet stortingets talerstol til å påpeke slike alvorlige feil da saken var oppe til behandling – eller umiddelbart etterpå.

Tvertimot bekrefter de omtalte fakta jeg viser til at stortinget har gjort et gyldig vedtak – og har fulgt vedtatte saksbehandlingsregler. Finnmark fylkeskommune har i likhet med de øvrige fylkeskommuner fått flere anledninger til å komme med sitt syn på de alternativene som forelå. Dette har skjedd både før og etter at regjeringen la fram sin innstilling 4.april 2017.
Finnmarkspolitikerne har i tillegg i tre konkrete tilfeller motsatt seg et års utsettelse for å få enda bedre tid til å vurdere disse. De samme finnmarkspolitikere har tvertimot gjort krav om å få et endelig vedtak i juni 2017 også for regioninndeling i Nord-Norge!

Og Stortinget fulgte ønsket fra Finnmark.

Jeg forutsetter at heretter vil seriøse riks- og fylkespolitikere ikke omtale stortingsvedtaket og prosessen om regionreformen  som «udemokratisk» og «ulovlig». Det er ikke grunnlag for dette ut fra  de dokumenter som her er vist til.

Det er derimot anledning til å uttrykke sin uenighet om både prosessen og den politiske konklusjonen. Slik er det i vårt demokrati. Og det er også lov for Sp og evt andre til arbeide for en annen konklusjon og sikre at statens oppgaver, makt og myndighet hindres overført regionene/blir reversert tilbake til staten fra folkevalgte organ.

Hele den vestlige verden opplever nå at demokratiet og dets institusjoner er under et stadig sterkere press. En fremvekst av populistiske aktører som bader i misnøye og tørker kroppen med «fake news» må nå møtes i en åpen debatt som baseres på kunnskap og hvor vi verner om det representative demokrati: Folkevalgte i lovlige politiske organ som skal ta de vanskelige beslutninger og stå for dem i møtet med velgerne ved neste korsvei gjennom frie og kontrollérbare valg.

Både debatten blant folk flest og blant politikerne må skje i full offentlighet og ikke i  ulike Ekkokammer; der alle tenker likt, tenker som kjent ingen.
Den åpne debatten må være basert på kunnskaper og verdier, ikke kun følelser og slett ikke sjikane og hatefulle ytringer slik altfor mange har opplevd.

Når lovlige vedtak er gjort av folkevalgte som har fullmakt til å treffe disse, skal dette respekteres. Å motarbeide dette er å undergrave det demokratiet vi ellers er så opptatt av å bevare. Det kan selvsagt ikke aksepteres.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 15.55.09

Det er derfor mange demokrater som er glad for at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nå har fjernet den store og uforståelige usikkerhet han sjøl har skapt om respekten for et stortingsvedtak.
Etter at den foreløpige oppgavemeldingen ble presentert av regjeringen og KrF mandag 24.9.18, var hans klare og korte beskjed: Ap aksepterer motvillig at stortingsflertallet står bak dette, men Ap vil respektere det heretter.

Regionreformen er omsider i mål slik alle parti på Stortinget har ønsket.
Det tok nesten utrolige 30 år!


INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019: 417
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.

Fylkesordføreren i Finnmark påstår at Finnmark har forsøkt å gjennomføre Stortingsvedtaket om regionreform. Stemmer det?

Regionreformen –  den største demokratireformen i moderne tid i Norge måtte selvsagt få sine motstandere. Det er opplagt at staten ikke ønsker å miste makt og ressurser. Å flytte ut statlig skjønn fra byråkrater i hovedsak Oslo-området til regionpolitikere i resten av landet får konsekvenser. Når 5000 årsverk og 23 mrd. kr blir spredt på de nye regionene, setter Oslo-makta i gang sitt arbeid for å hindre dette. Hele utviklinga av det norske demokratiet har vært en kamp mellom et sterkt sentralt embetsverk og «vi andre».

Å utvikle et demokrati er en krevende prosess.
I 1837 fikk Norge formannskapslovene som ga en mindre krets med herrer med bart og stemmerett anledning  til å velge lokale representanter for å styre lokaldemokratiet. Dette ga mindre makt til statens embeter.
I 1884 ble parlamentarismen tvunget gjennom ved at et Venstreflertall (fortsatt herrer) på Stortinget  tvang regjeringen til å lyde Stortinget (parlamentet), ikke kongen(embetsverket).

For 105 år siden nådde Norge en ny milepæl da Venstre og Ap sørget for at også kvinnene fikk allminnelig stemmerett. I et land med politisk makt noe skjevt fordelt mellom  kommuner, fylkeskommuner og stat var det opplagt en historisk viktig begivenhet.

Etterpå har det meste gått seg til med små justeringer i oppgaver og grenser. I 1993 vedtok Stortinget en kommunelov som erstattet to særlover for hhv kommuner og fylkeskommuner. Et viktig prinsipp ble innført: Skille mellom politikk og administrasjon (tdl. «lokalt embetsverk»). Der administrasjonssjefen eller rådmannen tidligere kunne legge fram forslag i folkevalgte organ, var det nå kun politikere som kunne det.

Hvorfor? Fordi velgerne skal kunne ansvarliggjøre politikere. De kan ikke velge inn en rådmann og heller ikke stemme vedkommende ut. Det kan de med ordfører og de andre folkevalgte.

(Ironisk nok er det i dag fortsatt liten bevisshet om dette blant politikere i en rekke mindre kommuner. Flere ordførere tillater at «rådmannens forslag» blir tatt opp til votering  uten at dette formelt fremmes av en ansvarlig politiker!)

Etter at kommuneloven ble vedtatt, dukket det opp to nye debatter. Den ene gikk på om 2.linjetjenesten (tjenester som tar seg av somatiske og psykiske helseplager) skulle fortsatt være et fylkeskommunalt ansvar, eller om staten skulle overta det. (I 2002 ble sykehusene overført til statlige foretak). Den andre gikk på om regionene skulle få mer myndighet og slik sterkere påvirke sin egen utvikling.

Skjermbilde 2018-08-23 kl. 10.26.01

Hvorfor en regionreform?

Kommunalminister Odd Roger Enoksen (SP) så behovet for en reform som kunne gi økt makt og myndighet til regionene. Bondevik I-regjeringa oppnevnte derfor i 1998 et Oppgavefordelingsutvalg som skulle se på om det var behov for å endre på oppgavefordelingene mellom de 3 forvaltningsnivåene kommune, fylkeskommune og stat. De vurderte 4 hovedalternativer:

1. Landsdelsmodellen: 5-7 landsdelsregioner, større ansvarsområde og direkte valg til politisk styringsorgan

2. Utviklingsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen og direkte valg

3. Samarbeidsmodellen: 10-15 regioner, styrking av den regionale utviklingsrollen, overføring av spesialisthelsetjenesten til staten og indirekte valg

4. Tonivå-modellen: Dagens fylkeskommune avvikles og det innføres en forvaltningsordning basert på to nivåer, stat og kommune.

I sin innstilling til Stortinget da NOUen ble behandlet skrev regjeringen bl.a.:
«Skal en styrking av den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens syn forutsette at de regionale organer får større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det innebære at det regionale nivået får et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver, regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.»

Bondevik II-regjeringen lovet etter en interpellasjon fra Inge Ryan(SV) i 2002 å opprette en “distriktskommisjon”.  Den ble opprettet i 2003 med 5 av 15 medlemmer fra Troms og Finnmark, bl.a. lederen Johan Petter Barlindhaug.

NOU 2004:19

Her starter dette årtusen sin store regionreform

Kommisjonen skulle legge fram forslag til hvordan den langvarige sentraliseringa skulle snus ved å gi regionene økt innflytelse over egen utvikling. Rapporten forelå som NOU 2004:19 – Livskraftige distrikter og regioner. Deretter startet arbeidet med regionreformen, noe Erna Solberg som kommunalminister fikk ansvaret for uten at hun kom så langt før valget i 2005.

Da KS i 2003 starta sitt arbeid for å få overført statlige oppgaver til færre, men sterkere regioner var også Finnmark og Troms enig om at det var viktig. KS kjørte et prosjekt de kalte “Sterke regioner – forslag til ny regioninndeling av Norge” (KOU2004:1)

KOU 2004:1

Kommuner og fylkeskommuner ønsker sterke regioner

Stoltenberg-regjeringen tok et godt tak i dette fra 2005, og statsministeren sjøl var meget engasjert. Han så to utfordringer som kunne løses: Økt demokratisering på regionnivå ved overføring av statlig oppgavemyndighet. Færre administrative enheter for å ikke låse for mange til administrasjon når behovet fra 2030 tilsier langt flere fagansatte i bl.a. kommunale omsorgstjenester, helse og oppvekst.

SP i Stoltenberg I: 9 regioner

Daværende kommunalminister Åslaug Haga mente 7-9 regioner var mulig. Reformen endte med et mageplask i 2009. Det eneste betydelige resultat var at riksveiene ble overført til de 19 fylkeskommunene – uten at det fulgte med tilsvarende penger.

Haga ble i ettertid spurt om hvorfor det ikke ble den reformen som alle egentlig ønsket. Hun svarte at når Stortinget ikke har vilje til dette, så går det slik.

Venstre tok i 2014 opp saken på nytt og fikk flertall på stortinget om å få vurdert en regionreform. Sammen med KrF fikk de H og Frp å legge bort sin programpost om å fjerne det regionale politiske nivå. I bytte mot dette skulle H og Frp bidra til at staten skulle overføre makt, myndighet, arbeidsplasser og økonomi til regionene, men færre i antall. De antydet 10 – altså flere enn SP hadde arbeidet for i den rød-grønne regjeringa.

I 2017 var alle prosesser gjennomført, seriøse fylkeskommuner hadde utredet konsekvensene for sin egen del og konkludert med om de ville slå seg sammen og evt. med hvem. På grunnlag av dette gjorde Stortinget deretter et vedtak i juni som innebar at fra 1.1 2020 ville det være 11 regioner i Norge. Nord-Norge ble delt i to fordi både Finnmark og Nordland ønsket å være alene. Dessverre.

Solberg: 11 regioner

I august 2018 er vi altså svært nær målet med den største demokratireformen i Norge i moderne tid. Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Fylkesordføreren i Finnmark fylkeskommune skriver følgende i Nordlys 21.8.18 og gjentar det i nytt innlegg dagen etter:

“Boikotter Finnmark fylkesting stortingsvedtak? Nei. Vedtaket har ikke latt seg gjennomføre. Vi har forsøkt. Tro meg. “

Hvis vi skal tro på henne må hun straks forklare følgende: Hvorfor nektet hun da å møte i fellesnemnda som Mæland vedtok i forskriften fra april -18?

Inndelingsloven (vedtatt av også SP og Ap i 2001) tilsier at en fellesnemnd bør avspeile folketallet i de kommuner eller fylkeskommuner som skal slås sammen. Troms har 162 000 innbyggere, Finnmark 76 000. Med 27 medlemmer i fellesnemnda ville Troms fått 18, Finnmark 9.

Fellesnemndsjokket

Mæland valgte til manges overraskelse at nemnda skulle bestå av 36 medlemmer, 19 fra Troms og 17 fra Finnmark. Her kom Mæland Finnmark tydelig i møte på fylkespolitikerne i Finnmark sin berettigede  kritikk: En fellesnemnd med skjev sammensetting oppleves som at makta skal ligge i Troms. Det skaper ihvertfall ikke noe godt grunnlag for å jobbe sammen.

Mælands forskrift med 19-17-fordeling  var åpenbart for alle en helt ny og langt bedre posisjon for Finnmark, noe som skapte frustrasjon i den politiske ledelsen i Troms. Der hadde nemlig representanter for MDGSV og Rødt i Troms sagt at de ville bidra til en jevnere fordeling av administrative ressurser mellom Vadsø og Tromsø. De var ikke interessert i å “rane” Finnmark. Hvis nemnda opptrådte rent geografisk under avstemningene, ville Finnmark i så fall hatt 20 stemmer, Troms 16.

Men verken fylkesordfører eller flertallet i Finnmark fylkesting forsøkte å gjennomføre stortingsvedtaket. De valgte å boikotte både stortingsvedtak og fellesnemnd!

Men motstandere av regionreformen finnes det fortsatt.  Oslo har fått uventet støtte fra Sp og fra Finnmark – av alle!

Og ikke nok med det: Fylkesordføreren nektet et betydelig mindretall i Finnmark fylkesting å velge sine medlemmer til fellesnemnda uten å vise til hjemmel for det!

Vi vil så gjerne tro henne i at hun og flertallet har forsøkt. Men vi vet at dere ikke forsøkte. Tvertimot har dere hindret et slikt forsøk på deltakelse! Det er alvorlig.

Enden på visa kan bli at regionreformen gjennomføres fullt ut i de øvrige regionene, mens Troms og Finnmark mister muligheten til å politisk styring på andre viktige samfunnsområder enn videregående skole, tannhelse og noe samferdsel. Det vil være et tilbakeslag for demokratisk utvikling i nord.
Men kanskje målet helliger middelet for de som mener Finnmark “er så spesiell at vi må spesialbehandles”?

Skremselspropaganda knuser kunnskap

Finnmark fylkesting med fylkesordføreren i spissen har hatt et betydelig ansvar for å informere om hva reformen faktisk innebærer.  De valgte en annen strategi:

Fylkespolitikere og aksjonsgruppa gjentok skremslenes følgende 6 punkter i aviser og sosiale medier slik at de etterhvert ble “sannheter”:

1. Navnet “Finnmark” ville forsvinne
2. Finnmarkingene ville miste sin identitet
3. All makt ville havne i Tromsø
4. Finnmark ville miste stortingsrepresentasjon
5. Vadsø ville miste de fylkeskommunale arbeidsplassene til Tromsø
6. Tromsø skulle styre over naturressursene i Finnmark

Deretter feiget de ut når de ble utfordret på å begrunne påstandene. På toppen av det hele  inviterte fylkesordføreren  alle frustrerte finnmarkinger som var skremt opp av dette til å gi uttrykk for sin frykt.  Løsningen ble en velregissert “folkeavstemning” etter forslag fra – stortingsrepresentant Lundteigen i SP!!

For å være sikker på at flest mulig deltok ved denne digitale klagemuren, sendte fylkesadministrasjonen i Vadsø også flere purre-SMS til oss som ikke hadde stemt. Altså: Full kontroll på regien mot et forventet resultat.

Resultatet ble nesten som forventet: 50, 8 % av de manntallførte velgerne svarte nei.  Finnmark ble  delt i to. Det er altså dårlig politisk håndverk i Finnmark som har splittet befolkningen og laget unødig splid i nord.
Og nå tror alle motstandere av denne regionreformen at folkesavstemninga skal stå over et stortingsvedtak?
Altså, 30 300 velgere i Finnmark som stemte nei av totalt  60 000 velgere/76 000 innbyggere skal altså avgjøre en helt nødvendig nasjonal reform Stortinget har etterlyst siden slutten av 1970-tallet?

Er det rart noen og enhver rister på hodet på en slik manglende forståelse for det representative demokrati Norge har valgt – innenfor våre landegrenser, inkludert vårt fylke.

Det finnes en løsning på den gordiske knute:

Jeg håper inderlig ikke at det er mitt fylke Finnmark som skal ødelegge en etterlengtet regionreform for resten av Norge. Og jeg håper også at Troms ikke skal bli skadelidende fordi et flertall av politikere i Finnmark hittil har vært mest opptatt av navlen sin  enn av å utvikle kompetanse, næringsliv og gode offentlige tjenester i Norges viktigste region: Troms og Finnmark.

En region som kunne blitt langt sterkere om Nord-Norge sto samlet slik Troms foreslo. Men dette satte Finnmark og Nordland seg mot. Fordi de er så spesielle?

Dyktige politikere leter alltid etter gode og bærekraftige løsninger og de finner dem.

Her er et forslag – helt gratis:
Tromspolitikere med solide politiske baller går en runde med seg sjøl, demonstrerer en politisk klok raushet som skaper tillit og tilbyr en fellesnemnd med like mange fra hver av partene! Troms må da gjerne få lederen i nemnda siden de har demonstrert større vilje til fremdrift og til å ta større ansvar for de nye oppgavene som alle regioner skal få. Finnmark møter selvsagt fulltallig og prosessen er på skinner igjen.

Sinnet roer seg, smilene avløser bitre ansikt og det nye fylkestinget møtes neste høst som en konstruktiv politisk forsamling.  Den er halvt om halvt fordelt med politikere fra Troms og Finnmark som vet at sammen står vi sterkere og som er innvalgt på fylkestingsprogram som peker framover for hele regionen.

Regner med at fylkesordfører Vassvik  er enig i forslaget, siden hun vil vi skal TRO hun har forsøkt å få dette til. Dette handler nemlig om TROverdighet. Og hennes troverdighet har hun dessverre hengt i en meget tynn tråd nå.

Men hun har som øverste politiske leder i Finnmark  fortsatt sjansen til å bevise sin påstand om at hun ikke boikotter stortingsvedtaket. Det vil hun vinne mye respekt på.

Her kan du lese om prosessen med regionreform 2014 -2018 kronologisk satt opp.

_________________________________________________________________________________
INFO til leseren:
1.12.2019 endret bloggen navn fra rektorsryggmarg til open-eye-open-mind.
Antall delinger på innlegg skrevet før 1.12.19  ble automatisk nullstilt av WP.
Antall delinger for dette blogginnlegget pr. 1.12.2019:  266
Evt. facebook-delinger etter 1.12.19 vises nedenfor.